Går an å bli frisk av angstlidelser? Ja, det er mulig for mange, kanskje også for deg?

Ja, for noen så er det faktisk mulig. Men om jeg tenker meg om, ja så har jeg sjelden, eller kanskje aldri, hørt noen faktisk si det. At de tidligere har vært plaget med angst, men nå er blitt friske? Men i hvert fall, jeg personlig, kan nok uttale noe lignende. Jeg har opplevd å ha generell angstlidelse, eller  i perioder, og over mange år. Generell bety jo da, at man har angst for mye forskjellig, og ikke kun for en bestemt ting. Noen har angst for helt konkrete ting, feks sosial angst, noen har angst for å bruke offentlig transportmiddel, for å kjøre heis, for å spise foran andre mennesker, andre igjen har kanskje angst for å dø osv... Min angst var i hovedsak generell og generalisert, slik at jeg levde med en form for konstant angst, bekymring og i helspenn, for alt rundt meg. Og den bestod ofte av jeg bekymret meg sånn for mange ting i hverdagen, og når bekymringene ble sterke, så ble det til redsel, og angst for at skremmende ting skulle hende.

Det dreide seg ofte om ting som "kunne skje", at jeg skulle kollidere i trafikken, at barna mine skadet seg på skolen, at jeg skulle dø før barna var voksne og mye mer. Jeg kunne være redd for og ha sterk angst ofte fordi jeg var redd noe skulle ramme ungene mine, ettersom det har vært mange sterke vonde opplevelser med sykdom, ulykker og død rundt oss. For hver slik tragedie som rammet, jo sterkere ble min angst. Jeg hadde også dødsangst, og var veldig redd for at jeg skulle skade meg alvorlig og dø, slik at ungene mine ikke hadde noen! Da de har kun meg som voksen person og som familie her i livet. Pappaen deres døde da de var små, og familie forøvrig har vi ingen kontakt med. Og tanken på hva som ville skje med barna mine, om jeg døde, den skremte meg voldsomt. Nå vil kanskje noen mene at jeg nærmest hadde reell grunn til å å få slike tanker,  nettopp fordi jeg eller vi, opplevde så mange sterke livstraumer i livet vårt, og stadig ble påminnet om hvor skjørt livet er...hvor fort ting kan snu.. Men likevel, det er fryktelig vondt å leve med slik redsel og angst. Bekymringer skaper angst, redsel og nedstemthet.

Og det burde ikke være nødvendig, tenkte jeg mange ganger, å leve hver eneste dag og ha slike skremmende tanker... det gjorde meg etter hvert veldig sliten og nærmest utmattet. For man bruker mye krefter på redsel og anfall av angst. I tillegg hadde jeg sterke anfall av panikkangst, ofte om nettene, hvor jeg våknet gang på gang, fordi jeg så min kjære avdøde manns ansikt foran meg.. slik han så ut når jeg fant ham død... Jeg våknet av hjerteklapp, pusteproblemer, og satte meg opp i sengen og gispet etter luft! Badet i svette.... gang på gang... Det viste seg jo etter hvert at jeg led av Posttraumatisk stressyndrom, som jo ofte rammer de som har opplevd traumer i livet. Enten det er personlige traumer eller offentlige som man opplever sammen med andre mennesker, som naturkatastrofer eller krigssituasjoner. Og dermed hadde jeg ofte såkalt flashback også, øyeblikk hvor jeg gjenopplevde vonde situasjoner fra min fortid, om jeg opplevde noe som minnet om det... Det er også angst, det knyttet seg inni meg, det ble trangt å puste, hjertet slo så det var fysisk vondt... og det er en svært von følelse, man blir liksom helt hjelpesløs! Jeg er ikke frisk av PTSD, og jeg kan fortsatt oppleve å få den type flashback el anfall. Men hos meg ligger ellers denne lidelsen nå i ro, utenom i helt ekstreme hendelser, som gir meg minner om tidligere traumer.

Jeg har også hatt perioder hvor jeg har angst for feks telefon samtaler, det kom etter at min hørsel ble dårligere, jeg er hørselshemmet, og oppfatter dårlig i tlf samtaler. Dermed ble det ekkelt å ta tlf, fordi jeg ikke fikk med meg så mye av hva som ble sagt. Jeg liker heller ikke å snakke foran forsamlinger, om det er 20 av de nærmeste vennene mine, eller om det er 200 mennesker jeg skal snakke foran, så får jeg fryktelig angst, skjelver, blir varm, mageknip og den velkjente knuten i brystkassa dukker opp, det blir trangt å puste.. Og jeg har hatt prestasjonsangst, jeg hadde så høye forventninger til meg selv, at jeg slet med voldsomme angstanfall når jeg skulle prestere noe, var veldig redd for å ikke mestre det godt nok. Jeg hadde ikke disse forventningen til andre mennesker. Men kun til meg selv, jeg hadde så lav selvfølelse, at jeg trodde at jeg måtte mestre alt, og helst bedre enn alle andre, for å være "bra nok".

Dette skyldes min oppvekst, hvor det ikke var vanlig med å gi barna noen bekreftelser på at man hadde gjort noe bra eller mestret noe. Slik det gjerne var i den generasjonen våre foreldre hørte til. Og med søsken som led av nærmest sykelig sjalusi, turte jeg ikke utmerke meg som barn. Fordi om jeg mestret noe bedre enn de, så ble deres sjalusi sterkere og det straffet seg ved at de behandlet meg ennå dårligere. Slik at jeg vente meg til mange nødløsninger, jeg gjorde meg blant annet dummere enn jeg var. Jeg gjorde mer mer hjelpeløs  enn jeg opprinnelig var osv. Og likevel vokste og vedvarte sjalusien. Og den er der den dag i dag. Som ung trodde jeg gjerne at om jeg bare var mer enn flink, ja så ville foreldrene mine skryte av meg, og mine søsken ville synes at jeg var bra nok, eller like meg bedre. Slike ideer kan man lage seg for å overleve hverdagen som barn og tenåring.

Jeg har i voksen alder blant annet alltid bekymret meg for økonomi. For ikke å være en god nok forelder til mine barn. For at jeg ikke var et godt nok menneske. Jeg hadde angst for å ikke være pen nok. Ikke være sterk nok. Ikke dyktig nok. Ikke smart nok osv. Og jeg bekymret meg for at noen skulle mislike meg. For at jeg ikke skulle være tøff nok, modig nok osv, mye prestasjonsangst altså. Og sterke bekymringer for viktige deler av mitt liv, som dette med barneoppdragelse og privatøkonomi. Men alt du bekymrer deg for, som du tenker at du ikke mestrer, eller at du ikke er "flink nok til", det vil du faktisk føle deg mer avslappet til, om du først mestrer det en gang, og en gang til og ennå en gang...så vil du vokse på mestringen. Om du i tillegg lærer deg selv, å ta i mot komplimenter, noe mange nordmenn er dårlige til, både å gi og å ta i mot, så vil man kunne få et bedre syn på seg selv. En bedre selvfølelse oppnåes, og dermed senker en sine egne idiotiske krav om alt du måtte mene at du burde klare, eller alt du burde klare bedre osv... 



Jeg har hatt mange former for angst, og det er veldig forskjellig hva som har utløst dette hos meg, ettersom hvilken periode i livet jeg har vært i. Men nå skriver jeg her, hovedsaklig om min angst som voksen, etter at jeg fikk barn osv. Men, i dag så kan jeg altså si at jeg ikke lenger kjenner på angst i særlig grad, ikke depresjoner heller, som i noen tilfeller rammet meg sammen med  angsten. Og da gjelder det å se seg tilbake, og se på hva var det som gjorde at angsten mistet grepet om meg? Hvorfor har jeg ikke søvnproblemer og angst for det ene og det andre lenger? Det er viktig for meg selv å vite hva som gjorde at jeg slipper ha slike plager mer, og det er viktig med tanke på alle andre, for jeg vet vi er mange, som sliter med angst i en eller annen form ... Så må det refleksjon til da ... for det første, kan jeg vel nevne, at jeg aldri eller svært sjelden, har latt angsten vinne over meg. Jeg har altså ikke latt meg stanse i å gjøre ting, for å unngå å få angst. Det skyldes nok i stor grad, at jeg ikke har hatt det valget som voksen! Det var aldri noen mann, foreldre, søsken osv, som kunne utføre ting for meg, som jeg var redd for å gjøre pga ubehaget angsten ga meg. Jeg måtte faktisk trosse angsten å gjøre alt jeg var redd for! Hver eneste gang!

Og det handler vel igjen om blant annet sterkt vilje, men det handlet også om at jeg har to barn, som den gang var små, og jeg visste inderlig godt, at om jeg lot være å gjøre det, eller det andre, om jeg ikke turte å si i fra osv, ja så ville det kunne gå hardt utover barna mine, fordi de altså hadde bare meg. Og den drivkraften, det hadde på meg. Redselen for at barna som fra før hadde opplevd så mye vondt og vanskelig, skulle få det ennå verre... pga jeg som kombinert mor/far, ikke turte å utføre noe, fordi jeg syntes det var vondt og skremmende med angst, den ga meg ikke noe valg! Jeg måtte rett og slett, for ungenes skyld! Altså mangelen på valg, tvang meg til å komme igjen og utføre aktiviteter, som jeg egentlig var livredd for, som ga meg svette hender, hjertebank, magevondt og panikk. Fordi jeg så på barna som noe som var viktigere enn meg selv, og ansvarsfølelsen jeg hadde ovenfor de, sa meg, at om jeg ikke gjennomførte, så ville det gå hardt utover ungene. Jeg visste veldig godt, at de kun hadde meg i livet sitt. Så jeg tror at mangelen på valgmuligheter, hjelper et menneske til å utføre ting vi synes er vanskelig, pga angst,redsel og generelt ubehag.

Men nå er det ikke slik at jeg ønsker at noen skal være i samme situasjon, at de skal mangle valgmuligheter. Jeg er jo glad for at de fleste mennesker nettopp har valget, til å feks overlate det som er vondt for dem, til sin partner, forelder eller kanskje søsken osv. Men for min angst og psykiske helse, var det altså til det gode for meg, at jeg manglet valgmulighetene. Jeg behøvde ikke tvinge meg til å gjøre ting jeg  hadde angst for, jeg gjorde det fordi det ikke fantes noe alternativ. Og det hjalp meg nok veldig mye, kanskje ikke så mye der og da, men i hvert fall i etterkant! Jeg har i perioder oppsøkt blant annet psykolog, og jeg har vært til samtaler hos psykiatrisk sykepleier. Særlig i de første årene etter min manns død. Det var noe jeg først fikk tilbud om, via kriseteam fra kommunen jeg bodde i, noe som man faktisk har rett på, om man opplever å havne i en slik situasjon som jeg og mine barn gjorde, med min mann som døde helt uten forvarsel, i en personlig tragedie. Riktignok er dette noe jeg har forstått i etterkant, ikke alltid fungerer eller er oppe å går i alle kommuner. Selv om det vel er bestemt at alle kommuner skal ha et slikt tilbud. Gjerne bestående av feks prest, lege, psykolog feks.

Jeg har også hatt utallige samtaler med både sykehusprest i sorggruppe, en Frelsesarmeen soldat, leger, sosionom, andre mennesker med psykiske plager med flere. Altså når jeg hadde mye å slite med, så hadde jeg ikke familie jeg kunne henvende meg til, og mine nærmeste venner, ville jeg ikke "bruke opp" på triste og vonde samtaler. Jeg var bevisst på at visse vanskelige ting kan man dele med en god venn. Men man bør justere det, slik at man deler både og, for om man kun deler alvor med en venn, og aldri gledelige saker. Så kan faktisk en god venn få nok, og forsvinne.. og det betyr ikke nødvendigvis for meg, at det er da en dårlig venn. Men alle har en grense for hvor mye en kan takle, og det gjelder å finne en balansegang. Det betyr altså at sliter du konstant og mye, så kontakt heller en profesjonell å snakke med. Og om du synes noe skurrer, så gir du beskjed om manglende "kjemi" med behandler, for er det ikke den rette for deg å snakke med, så opplever jeg ofte at det nærmest har motsatt effekt, og det skal man jo ikke behøve å kjenne på!

Mange ting er lettere å dele med en ukjent også. Og for meg så betyr det at de får betalt for å "høre på meg", at jeg slipper få dårlig samvittighet for å bry dem med mine problemer. Jeg syntes det var vanskelig første gang jeg var hos en slik terapaut, men da jeg den gang fikk høre av mennesker jeg så opp til og stolte på, at det stod respekt av at jeg ba om hjelp. At det å oppsøke profesjonell hjelp, når det blir for vanskelig. Det er ikke tegn på at man er hjelpeløs eller lite selvstendig osv (som mine familie lærte meg). Men det er derimot tegn på at man er ansvarsfull og tar vare på seg selv, når en tar et slikt valg! Den setningen hjalp meg ofte, når jeg følte meg svak eller håpløs, som ikke klarte meg alene med alt det vanskelige jeg møtte på i livet mitt. Jeg har lært masse knep og øvelser hos de forskjellige behandlerne og samtalepartnere jeg har benyttet meg av. Og jeg har i tillegg lært meg mange praktiske øvelser for å hjelpe på feks pusten, om jeg hyperventilerte eller ikke klarte å puste helt nede fra magen av. Og for å løse opp spenninger i skuldre og kjever, som blir kroniske pga somatiske plager.

I tillegg har jeg lest masse, jeg har stor interesse for både psykiatri og for det å bruke forskjellige teknikker for å styre tankene våre, og jeg har tro på at om man jobber hardt for å oppnå en god selvinnsikt, så kan man selv være bedre på å kontrollere visse av våre følelsemønstre, bryte de som ikke er til det gode for oss. Og oppnå å ha det bedre. Jeg har nok lært mye her og der, snappet opp noe fra en hver av mine kontakter. Men mine egne metoder for å styre og ta kontroll over eget følelseliv, har lært meg å være bevisst på eget tankemønster, har nok hjulpet meg like vell så mye. Angst og depresjoner er ofte en slags reaksjon/en følelse man reagerer med, som vi selv kan lære oss å reagere annerledes på.

Og en annen ting jeg skulle ønske ble mer godtatt, er altså det å oppsøke en profesjonell om man har psykiske eller mentale vanskeligheter. At det ble like vanlig som at man ringer sin fastlege når man har fysisk vondt et sted. Som feks i Statene, er det omtrent like alminnelig at man har en fast psykolog som at man har en fast lege. Og innen vi får til det samme her i landet. Så vil jeg hvert fall skrive om det her, for selv å være med på å gjøre dette mindre tabulagt.



Det er mange som ser på meg som et forbilde eller som altså er veldig opptatt av hva jeg mener og tenker om noe. Pga min blogg og mine skriverier på Facebook, i aviser og andre nettsider. Og om jeg da kan gjøre det mindre skamfullt og flaut å snakke om våre mentale helse, ved å bruke åpenhet som jeg pleier, ja, så gjør jeg gjerne det. Det koster ikke meg noe i det hele tatt. Jeg synes det er helt naturlig samtaleevne for min del. 

Dette jeg skriver her er egne tanker og meninger rundt et tema som jeg har erfaring fra, både selv og gjennom andre mennesker som plages av angst. Og må ikke oppfattes som en lettvin løsning å velge for å bli frisk, det betyr ikke at du ikke bør oppsøke profesjonell hjelp. Men det er ment som noen enkle skritt du selv kan foreta deg, som kanskje kan være til nytte i din situasjon, om du sliter med mye bekymringer og angst. Litt hjelp til selvhjelp i din prosess. Og litt positiv feedback fra meg, som forteller deg at du ikke nødvendigvis vil slite med angst og psykiske problemer livet ut. Og at du slett ikke er alene om å ha det sånn. Vi er fryktelig mange. Og mine erfaringer deler jeg gjerne. Om det kan være godt for noen å lese om de. Dette må ikke misforstås som en oppskrift du må følge, eller noe jeg deler fordi jeg har noen utdannelse eller lang arbeidserfaring med psykisk helse!

 I dag er det mange ungdommer som lider av depresjoner og angst. Og som faller ut av skolen eller aldri kommer seg inn i arbeidslivet pga dette. Jeg tror det skyldes at vi de senere år har skapt oss et samfunn hvor man må prestere og nærmest være perfekt på alle vis i livet. Noe annet er liksom ikke lenger godtatt. En grusom utvikling, som gjør at mange får prestasjonsangst og føler seg mislykket. For i virkeligheten er det ikke slik. Vi kan ikke alle være akademikere. Vi er ikke alle født naturlig vakre. Alle er ikke supersmarte med toppkarakterer. Man må ikke ha stort hus og moderne innredning for å være bra nok. Vi behøver mennesker i praktiske yrker. Det vil alltid være noen som synes akkurat du er den vakreste, flinkeste og klokeste menneske de har møtt. Og det holder det! Det er lov å være middelmådig, både på skole og i arbeidsliv. Vi har ikke en verden full av verdensmestere. Og det ønsker jeg heller ikke!

Vi må slutte å sammenligne oss med andre hele tiden. Og bli mer opptatt av oss selv, enn vi er av andre mennesker. Denne utviklingen skaper bare flere unge som sliter psykisk i større eller mindre grad.  Og vi har ikke en gang nok psykologer til å hjelpe alle. Og mange ser på psykiske lidelser som noe mer skremmende enn på fysisk sykdom. Jeg leste et sted at man skulle ønske psykisk helse ble et skolefag, og det må jeg si meg enig i. Fordi den psykiske delen av vår helse, er svært viktig i forhold til både menneskelige relasjoner, mellom barn og foreldre, mellom kjærester, og den betyr mye for ens selvfølelse og for voksenlivet og arbeidsmiljø man vil møte etter hvert. Vår mentale helse kan skade hele livet vårt. Og en god kontakt med egne følelser, det å lære om hvordan vi faktisk fungerer psykisk, kan hjelpe mange tror jeg. Å få innsikt, har i hvert fall hjulpet meg, det kan jeg si! Og jeg tror at en bra utvei er at man snakker og snakker om det, slik at det blir godtatt og til slutt helt vanlig å drøfte vår mentale helse.

Mange vokser opp i en familie, hvor de rundt en ikke forstår lidelser som angst og depresjoner, og man blir da gjerne møtt med ordene "det er bare å ta seg sammen", som et standardsvar dessverre..... Vel, tilbake til meg, jeg har lært meg metoder for det hele, jeg sier ikke at det fjerner alle mine bekymringer 100%, men at jeg lever nå et liv, som ikke styres av min angst og stadige tilbakevendende depresjoner. Fordi jeg har lært meg tankemønstre jeg benytter, når jeg kjenner angsten kommer krypende...eller når  om jeg er på vei ned i depresjon. Og for hver gang jeg mestrer å stanse et angstanfall, oppnår jeg mer styrke til neste gang. 

Jeg vokser på det, for hver gang jeg mestrer situasjonen. På den måten at jeg faktisk bygger på min mentale styrke for hver gang jeg klarer å stanse meg selv i å tenke nedstemte tanker eller føle på redsel for noe som egentlig ikke er en reell fare. Har jeg i dag en tøff dag, så karrer jeg meg opp igjen, etter kort tid, kanskje senest dagen derpå. Og kjenner jeg redsel eller ubehag for noe jeg må igjennom, nesten slik at angsten griper meg, så ser jeg for meg hva som er det verste som kan skje, når jeg gjør dette jeg gruer for, da ser jeg klart at det slett ikke er farlig, bare litt smertefull, vanskelig eller skremmende, og at jeg slett ikke dør eller risikerer noe alvorlig om jeg gjennomfører. Da er det lettere å presse meg selv og gjennomføre!

 Ingen mennesker med fysiske kronisk lidelser kan bli friske av å benytte kognitiv terapi/å ta kontroll over egne tanker, det kan man ofte lese i forskjellige sammenheng. Og det er jo helt riktig. Ingen kan bli friske av å tenke noe som helst. Men, man kan bruke tankesettet sitt, til å føle seg bedre psykisk, og det kan i mange sammenheng gjøre det lettere å feks takle å lever med alvorlig eller kronisk fysisk sykdom. Vår kropp og vår sjel, henger jo som kjent sammen. Og de påvirker hverandre. Lever man med fysiske smerter feks, så påvirker det ofte også din psyke.

Og sliter du med anspenthet og angst, så spenner du muskler og får såkalte somatiske plager og smerter.  Så om vi bedrer vår fysiske helse ved smertestillende medikamenter eller feks trening og behandling hos en fysioterapaut, så vil man kunne oppnå bedre psyke, fordi man har mindre voldsomme smerter. Men det motsatte er jo da kanskje ikke så vanskelig å forestille seg heller? Om man har det bedre i hode og hjertet, altså kognitivt og følelsemessig, så kan man oppnå å få et bedre liv, selv om man lever med fysisk sykdom. Fordi man da reagerer annerledes på smertene og lærer seg å mestre de fysiske smertene og utfordringene på en mer hensiktsmessig måte.

En annen ting jeg vet har hjulpet meg, er åpenhet. Å sette ord på følelsene vi har. Også angsten. Mange mennesker, ofte menn, sliter med å sette ord på sine følelser, og har derfor mange ganger, mye å bære på inni seg dessverre. For meg har åpenheten vært medvirkende til å gi meg en frisk og sterk psyke. Jeg er i tillegg såkalt hypersensitiv, og har sterke følelser. Dette er jo ikke en sykdom, men det er et trekk ved min personlighet, som jeg kan huske at familiemedlemmer i min oppvekst forsøkte å sykeliggjøre, eller at de ofte tok spesielle hensyn til meg, slik at jeg ikke ble så lei meg osv. Saken er at jeg endrer ikke personlighet ved at noen skjuler noe for meg. Og jeg var ikke selv redd for mine sterke følelsesmessige reaksjoner. Men familiemedlemmene var redd de, og syntes det var ubehagelig og vanskelig å takle. Fordi de selv, flere av dem, hadde motsatt væremåte. De er innesluttet,viser lite følelser osv.

Og sånn generelt for å bedre sin egen psyke, er det ennå en ting jeg har lært meg. Som kanskje kan hjelpe mange, det høres kanskje merkelig ut, men min erfaring er at det hjelper. Både meg selv, og mange jeg kjenner. Det er nemlig det, at jo ryddigere du har det i livet ditt, jo bedre blir psyken. Det har vel kanskje noe med det ordtaket mange bruker å gjøre. Et ryddig hjem gir en ryddig hjerne eller noe sånt. Å omgi seg med mye rot og fysiske ting,  ditt hjem, eller i ditt liv. Det ta grep, rydde opp både i ting, din økonomi, det kan være samlemani, sterk kjøpetvang, spilleavhengighet. Eller til og med det å avslutte kontakten med mennesker du føler du bør omgåes, fordi de feks er familie, selv om det eneste de gir deg er negativitet. Er også en del av det jeg har utført, for å finne roen i meg selv. Jeg behøver noenlunde forutsigbarhet og jeg behøver system og struktur rundt meg, ikke ekstremt, som at du må ha stålkontroll, støv på hjernen eller systemer for alt, men til en viss grad, en mellomting!

Jeg vet mange bruker medisiner for sin angst, noen bruker slike medikamenter fast og andre igjen , kanskje bruker de kun i de alvorligste nødstilfellene. Selv har jeg kun brukt slike medikamenter ved dødsfall og ved store traumatiske hendelser i livet mitt. Og i dag er jeg glad for det, at jeg aldri fikk utskrevet slike medisiner fra mine leger. Selv om jeg tidligere mange ganger tenkte at hvorfor kunne ikke legene bare gi meg medisiner som fikk meg til å føle meg bedre da. Så lenge medisinene fantes, så måtte det vel være bedre å være bruker av de fast, enn å måtte leve med angsten?  Men i dag, vet jeg at medisinene ikke fjerner angst. Det fjerner kun følelsene angsten gir meg. Og for meg er ikke det godt nok. Jeg vil fjerne årsaken til angst, ikke symptomene angsten gir! Og ja, jeg kjenner meg selv godt, jeg vet, at hadde jeg fått slike medisiner av legen, ja så ville jeg ha brukt dem. Og dermed hadde jeg dempet det forferdelige ubehaget angsten gir, men det hadde gitt meg en bedre tilværelse der og da, men likevel uten å fjerne selve årsaken til ubehaget. 

Og en ting til, som jeg gjerne ville ha med her. Det er at de aller fleste mennesker i løpet av livet vil møte på angsten. Derfor bør det ikke være så tabulagt å snakke om vår psykiske helse. Heldigvis er vi allerede blitt mye bedre enn generasjonen før oss. Mine foreldre og deres venner, omtalte feks gjerne mennesker med alvorlige psykiske lidelser som "gale". Og mennesker som slet med angst eller depresjoner. Det ble som oftest omtalt som "sliter med nervene". I dag kan man blant annet lese om politikere som møter veggen, og om verdenkjente musikere, som snakker om sin angst og sine depresjoner. Det er supert. Men jeg vil ha det ennå mer åpent. Jeg vil at det skal bli like naturlig å fortelle at man har vært deprimert, som å fortelle om at man brakk foten.

For i realiteten så vil alle mennesker i løpet av livet en eller flere ganger, møte på utfordringer som gjør noe med deres psykiske helse. Enten ved en enkelt hendelse, eller som noe som stadig vender tilbake. Noen vil oppleve å bli deprimert, andre vil bli utbrent. Noen vil oppleve kraftige anfall av panikkangst, som lammer alt og man klarer ikke komme igjennom det, uten å få medikamenter som lindrer. Andre vil møte på angsten som noe som feks dukker opp ved eksamen, ved jobbintervju, i ungdomstiden, som er en vanskelig tid med mye følelser, mens man er midt i mellom det å være barn og voksen. Og husk det, at angst behøver ikke bli varig, det bør man forsøke å fokusere på, det er ikke nødvendigvis slik, at du er dømt til å leve med disse plagene livet ut. Man kan faktisk bli bedre, og noen blir også friske!

Håper noe av dette ble forståelig, slik at du eller andre med angst, kan forstå litt av hva jeg har gjort for å komme meg vekk fra det klamme angst udyret, og få styrke og mot nok til å ønske å forsøke å fjerne dette uvelkomne hemmende marerittet som angst er, langt vekk fra deg og ditt liv <3 Lykke til <3

Vil du lese mer av meg, så blir jeg veldig glad om du vil følge meg videre, feks på Facebook, om du trykker her, så kan du like siden min. Ellers finner man meg også på Twitter og Instagram her.

#angst #generalisertangst #kognitivterapi #positivtenking #endretankemønster #hypersensitiv #blifriskavangst #psykiskhelse #mentalhelse #panikkangst #depresjoner #samtaleterapi #taansvarforegetliv #enbedrehverdag #hverdagspsykologi #ommentalhelse #åpenhet #utbrenthet #selvfølelse #selvtillit #følelsemønster #bluncksieri #sisseleriksen #sieriblogg #blunck

Ga du til tv-aksjonen? Nei takk til alle innsamlingsaksjoner, som ser forbi fattigdom blant sitt eget folk!

Jada, jeg vet godt alle kommentarene som vil komme nå. Og hva protestene vil inneholde. Først er det standarden: Ikke sammenlign sårbare grupper opp mot hverandre! Nå sammenligner jeg ikke hverken det ene eller andre. Men om jeg gjør det, hvorfor skal jeg ikke sammenligne sa du? Er det ikke lov å påpeke at jeg finner prioriteringen feil. Fordi du synes penger trengs også til å fylle opp Røde kors sin fete bankkonto, og i fattige u-land?

Poenget jeg, og mange med meg vil frem til, er jo at slike innsamlinger har vi i hytt og pine. Det er noe som foregår mange ganger hvert år, også med toppene ved større naturkatastrofer utenlands, eller med den største, nemlig TV-aksjonen! Hvorfor bestemmes det gang på gang, at det er utenlands pengene behøves mest? Ja, de trenger penger. Men det er for meg, i mitt hode, feil å gi ut penger til trengende, ved å se forbi de nærmeste rundt deg, som også behøver penger. Hvorfor lukker så mange øynene for det?

Om jeg lever under fattigdomsgrensen, men velger å gi pengene mine til en organisasjon for hjelpearbeid i Gambia. Så vil jeg bli nektet økonomisk hjelp fra myndighetene, Nav vil ikke godta at jeg er blakk, fordi jeg har sendt pengene mine vekk. Det skyldes at alle med logisk tankegang, vet at man først må sørge for eget livsopphold, og familien rundt deg, om du forsørger noen. Våre myndigheter ble bygd opp for mange, mange år siden, fordi de mente folket, altså vi som lever i Norge, behøver politi til å beskytte oss, leger til å behandle oss, og velferdsordninger for å fø på oss, om det ikke finnes arbeid, eller mulighet for at man selv kan brødfø seg. Men likevel velger de å la 99% av innsamlingene gå utenlands. De ser forbi alle som behøver hjelp her. De tror faktisk at om de ikke ser fattigdom og nød blant Norske folk selv, ja, da eksisterer det ikke.



Og det er ikke bare myndighetene som velger å tenke at det de selv ikke ser, det finnes ikke. Neida, mange private velger også denne måten å leve på. Om de kan få se Farmen og Skal vi danse, samt være opptatt av den siste slankekuren, ja da finnes det hverken fattige i nabolaget, mennesker med alvorlige sykdommer som dør i sykehuskø, eller bostedsløse her i landet. De tror faktisk på det selv, at det ikke eksisterer mennesker bosatt her, som lider og lever med svært dårlig livskvalitet, nettopp fordi myndighetene ikke kan hjelpe. Årsaken til at de ikke kan hjelpe. Er pga mangel på ressurser. Norge har altså ikke penger. Det har de aldri.

Vi har aldri vært fattigere enn nå. Før vi fikk oljepenger, da hadde vi råd til helsehjelp og medisiner til alle. Og man hadde sosialkontor og trygdekontor som hjalp folk med økonomien eller boligmangel. Men nå har vi ikke råd til det mer. Men om det skulle skje en katastrofe i Mongolia eller i Nigeria, da har vi da satt av noen få milliarder, som vi kan bidra med der. Jeg vet at rasistkortet kommer, i mangel av argumenter. Men, da velger de å se bort i fra det at jeg ønsker alle som bor i Norge, uansett om de er fra Syria, Marokko eller fra Tøyen, skal få økonomi til å leve under alminnelig standard i vårt land.

Jeg vil at alle skal få skolegang av lærere som kan lære bort og at alle skal kunne få jobbe om de ønsker det. Uansett. Men jeg har ikke tro på å gi ut penger før man vet om man har råd til det. Og jeg har ikke lyst på å støtte organisasjoner eller våre myndigheter, om de ikke først hjelper våre egne. Mennesker som lever her og bor i Norge. Om man kunne feks samle inn penger til Nav-brukere og uføre samt alderspensjonister, som lever under fattigdomsgrensen? Eller samle inn til rusmisbrukere man ikke har økonomi til å gi avrusningstilbud, og boliger til fattige enslige og familier, som det ikke finnes boliger til. Så blir jeg gjerne med! I mellomtiden, mens jeg venter på det mirakelet skal skje. Så velger jeg å fortsette med eget privat frivillig arbeid, blant trengende bosatt i Norge. Slik kommer det nok alltid til å bli også... men jeg velger å beholde håpet. Det er nemlig det siste vi bør gi slipp på, om man skal kunne fortsette å føle livsglede og livslyst <3



 

Andre argumenter er selvfølgelig at man har midler avsatt til formålet "redde verden" i Norge, det er en stor budsjett post forøvrig. I tillegg til innsamlede midler. Men ingen kan forklare meg hvorfor dette budsjettet er viktigere enn å øke budsjetter som hjelper våre egne. Og da er ikke det argumentet godt nok for min del. Jeg kommer aldri bort i fra, at svært mange mennesker i Norge, velger å se at de selv har det godt, og at deres nærmeste har det godt. Og derfor mener de at vi bor i verdens beste land! Og derfor støtter de også dagens aksjon, så det monner! For å bry seg om naboer eller bekjente, eller fremmede som bor på gata i vår storbyer, det orker de ikke. Da blir de deprimerte. Og dessuten så kan alle fattige nordmenn for sin egen skjebne selv. De hadde klart seg de også, muligheten er nemlig like for alle her. Så at de valgte å ruse seg, eller sitte på baken og la være å jobbe, det kan ikke de noe for, det kan de skylde seg selv nemlig! Slike uttrykk er helt vanlig å høre.

Jeg tenker i kveld litt ekstra på hva en venninne fra Chile skrev på Facebook i dag, nemlig at hun ikke klarer sette seg inn i Nordmenns måte å tenke på. Og det gjør ikke jeg heller. Enten er jeg ikke Norsk nok...eller så er det vel noe annet galt med meg. For jeg er enig med henne. Hun undres hvorfor det bare er synd på fattige og ensomme her i landet, ved juletider? Da skal man invitere på middag og gi penger til en narkoman tigger. Ellers i året eksisterer de nemlig ikke, disse stakkars sliterne.... Og hun undres seg over hvorfor ikke nordmenn i hopetall protesterer mot å bli behandlet som vi blir! Nemlig at de stadig setter ned beløpene til trygdede og alderspensjonister, at de stadig gir penger utenlands og ikke til oss her, at det ikke er slik lenger at helsehjelp får man tvert, gratis og uten problemer, hvorfor vi ikke streiker alle mann, og står i tusenvis utenfor stortinget og sier at nå er det nok!

For i nesten alle andre land i hele verden, er det vanlig at folket protesterer stort og tydelig, når man blir overstyrt av landets ledere. Her i Norge, klager vi litt til hverandre på Facebook. Men kommer myndigheten og spør oss, så tørr svært få å vise sin misnøye. Hvorfor vet jeg ikke. Kan det være de er redd for å stikker seg ut? Eller at nordmenn ikke gidder bry seg, om det ikke rammer dem personlig. Jeg holder en knapp på det.... Og så lenge ingen protesterer på en ekstrem måte, hvor alt og alle stiller opp. Ja da vil dette fortsette.... om 10 år fra nå. Vil vi fortsatt ha innsamlingsaksjoner til mennesker som lever i fattigdom i andre land, vi vil gi penger til organisasjoner, som svarer fattige nordmenn med: nei vi kan ikke hjelpe deg med penger, for vi har ingen penger. Mens de har milliarder syltet ned på bok, og ikke en gang gidder å forfølge en sak hvor en tidligere ansatt har begått underslag på flere millioner. Fordi det koster dem tid og krefter.



Og slike innsamlinger vil fortsette i det uendelige. Våre styremakter støtter slike organisasjoner, for de lever jo slik selv. Sylter ned vår nasjons rikdom, selv om flere hundre tusen mennesker lever i nød her! Hvorfor er det så utrolig vanskelig å samle inn penger til alle som sliter i Norge. Hadde vi tatt dagens innsamlede sum, og fordelt på alle landets mennesker som lever i fattigdom, så ville det ha hjulpet godt, feks hadde våre 90 000 fattige barn fått et tryggere og bedre liv. Så kan vi heller sende noen kroner utenlands om det blir noe til overs.

Jeg har ikke noe til overs for dagens aksjon. Det skyldes hva Røde Kors er kjent for. Og det skyldes min mening om våre myndigheters for meg, merkelige prioriteringer. Og det skyldes at jeg selv, som personlig har levd med fattigdom og med store helseproblemer, har brukt mine krefter og få kroner, på å hjelpe trengende rundt oss i mange tiår. Mens de som kommer på døra med dagens bøsse, er mennesker som aldri har kjent på problemer selv, eller aldri har åpent øynene og brettet opp ermene og i praksis hjulpet en sliten rusmisbruker på gata, eller en fattig nabofamilie her hjemme.

Derfor takk skal du ha, men nei takk! Dere får gi dere som ikke bryr dere om hvor pengene havner, hvor de behøvs mest. Eller som selv lever et enkelt liv, med alt de behøver og mer til! Her er det tomt og låst dør!

Følg meg gjerne videre, med fremtidige innlegg og artikler, på Facebook, Twitter eller på Instagram!

#tvaksjonen #innsamling #pengeneforsvinnerutenlands #norskfattigdom #innsamledemidler #veldedighet #frivilligarbeid #hjelpetrengende #ingenpengertilnordmenn  #pengerpåbok #fattigdommenøker #rødekors #bøssebærere #sieriblogg #blunck #sisseleriksen 

Nei, jeg savner ikke at folk "stikker innom" på besøk! Og jeg er nok ikke helt alene om det...hvorfor kan du lese her!

For en grusom negativ overskrift! Men den er ikke egentlig det... for min del. Jeg opplever stadig at mange kommer med et hjertesukk, de er lei seg for at man ikke besøker hverandre lenger. At alt nå foregår over nett, sms og til nød en telefon samtale, er det mange som synes er trist.  Ingen reiser på besøk lenger, uten å være invitert. Og hvert fall ikke uten at man på forhånd har sendt en melding på den ene eller andre måten, og spurt om det passer? Ingen "stikker innom" lengre. Og det er nok tydelig et savn hos mange. Men ikke hos meg...

Jeg er så glad for at at dette ikke er så vanlig lenger. Og jeg går stadig og håper at det ikke plutselig skulle dukke opp en venn eller bekjent, som faktisk holdt ved det "gamle", og stikker oppom meg, uanmeldt. Ja, jeg har til og med, gått til det skritt, å la færrest mulig mennesker, vite hvor jeg bor eksakt! Høres det ut som om jeg er blitt en folkesky og asosial angstfylt folkesky særing? Omtrent som "Den gale kattedamen"... men uten katter? Men nei du, riktignok er jeg kanskje litt "rar" eller annerledes enn mange...men det ligger helt andre grunner bak min avgjørelse og mine handlinger og meninger rundt denne sosiale biten.

Woman lying on bed

Jada, jeg ER fortsatt ganske så "supersosial" til tider! Akkurat som tidligere. Men... jeg er altså syk. Ikke syk som i influensa eller forkjølelse. Men kronisk syk. Jeg er ikke så veldig glad i å rippe opp i den saken, og dele ut alt av detaljer rundt min helsesituasjon. Men til tider, så må man det. Selv om jeg misliker det. Årsaken til at jeg ikkr liker å snakke for mye om helsen min, skyldes forskjellige ting, blant annet pga jeg er redd for å bli "syntes synd på", jeg nekter å surve og sutre, og sist men ikke minst, jeg vil ikke "bli sykdommen min". Jeg vil være Sissel, som dessverre feiler mye rart, og derfor har noen begrensninger i livet sitt, som jeg ikke hadde tidligere.

Vel, pga helsa, så lever jeg annerledes enn før. Jeg har brukt år på å lære meg til å gjøre livet mitt så bra som mulig, akseptere situasjon, ikke fullt ut, men så godt jeg klarer... med de forutsetninger og begrensinger jeg har. Få eller ingen, har sett meg på det verste. Utenom mine to barn. For jeg er hjemme og alene, det meste av tiden. Og når du treffer meg på butikken, på en kafe, ser meg aktiv og engasjert på nett, eller kanskje møter meg på puben, så ser du den "gamle" Sissel, smilende og blid, ler høyt og mye, virker energisk og aktiv, og er sminket og fresh! Det er fordi det er slik jeg vil ha det!

Jeg vil ikke at det skal synes på meg at jeg er såpass syk som jeg er. Jeg er ikke av de som er lei seg, fordi sykdommer flest er usynlige. Jeg VIL at mine sykdommer skal være så lite synlige som overhodet mulig! Det er min innstilling og mitt valg. Sykdommer og helseproblemer har nemlig stjålet nok fra meg. Den har ødelagt livskvaliteten min, økonomien min, humøret mitt, jobben min, kroppen min, hodet mitt, fjeset mitt, livet mitt! Og noe særlig mer enn det, er jeg ikke villig til å overgi til den forbaskede elendige helsa mi! Den skal ikke vinne over meg!



Det snakkes om at man bør akseptere sin sykdom. Og ja, det gjør jeg. Men kun pga jeg ikke har noe valg. Men jeg har ikke tenkt å la den styre mer enn den gjør allerede. Så de få timene jeg har, som jeg føler meg noenlunde som et normalt menneske, noe i nærheten av hva jeg var som frisk, de timene skal den ikke få herske over!

Og grunnen til at jeg, jeg som hadde såkalt åpent hus for både mine venner og barnas venner i alle år. Hos meg kom det bekjente på gjennomreise, for overnatting. Ungene hadde knapt en natt i oppveksten hvor de ikke hadde minst en venn på overnatting. Uansett hvor travelt jeg hadde det, som enslig mor med arbeid og studier, hvor sliten jeg var av alt aleneansvaret, så følte jeg meg alltid sosial og likte at det var folk innom. Men slik er det ikke lenger.

Jeg lider av mange rare sykdommer. Og 2-3 av mine diagnoser, følger det med en plagsom følgesvenn, nemlig utmattelsen. Han er jeg ikke videre glad i. Men han lar seg ikke fjerne. Og utmattelsen min er ikke som feks utmattelse ved depresjon eller annen psykisk årsak for utmattelse, da man faktisk kan føle at man orker litt likevel, om det bare er lystbetonte aktiviteter. Neida, også de ting som for meg er en glede å delta på. Er akkurat like utmattende som å støvsuge eller pusse tenner. Ja, utmattelsen er så sterk, og selv den minste lille ting. Som friske mennesker ikke en gang vil kalle for eller se på som, en aktivitet, er faktisk en "aktivitet" for meg.

Som feks lytte, snakke, dusje, tygge, lese, tenke osv, er eksempler på aktiviteter du som frisk ikke regner med i det hele tatt, som noen "aktivitet". Men for meg er det faktisk det! Jeg må derfor hele tiden, uten opphold, prioritere hva jeg skal bruke mine tilmålte krefter til. Og jeg kan derfor ikke lenger sminke meg bare for å ha gjort det, løpe gjennom dusjen i hui og hast, eller holde huset i presentabel stand sånn noenlunde til en hver tid. Jeg må planlegge når jeg kan rekke det. Og orke det. Rekke, skriver jeg fordi jeg bruker veldig lang tid på så store kraftanstrengende aktiviteter som feks husarbeid. Og... fordi jeg sover så mange timer i døgnet, og må ha så mange og hyppige hvilepauser jevnlig, så har jeg ikke tid nok i døgnet til å gjøre alt jeg burde eller skulle ønske jeg kunne.

Og da tenker du, at jammen du bryr deg ikke noe om at det er rot eller støv hos meg. Du kommer ikke for å vaske, men for å treffe meg! Og ikke behøver jeg å ha stelt meg, sminket meg og stylet håret eller hoppet ut av "mjukisbyxorna" fordi om DU stikker innom vel! Du liker meg jo som jeg er, og jeg behøver ikke pynte meg for deg! Men.... du skjønner det, kjære deg, jeg blir glad for at du tenker slik. Men.. det er ikke helt for din del, at jeg vil ha et presentabelt hjem og se våken og fresh ut selv, når du eller andre kommer. Det er for min egen del! For min verdighet og for å bevare følelsen av å være den normale utgaven av meg. Så behøver JEG, at både jeg og hjem er noenlunde stelt når du kommer! Det skyldes at jeg alltid har vært forfengelig. Og føler meg best med feks sminke på.

Og etter at jeg ble syk, så føler jeg det er ennå mer nødvendig for meg, for å føle meg vell. Slik at jeg prøver å unngå å se syk og sliten og trøtt ut. Og jeg husker hvor vondt jeg hadde det, den gangen jeg ble mer og mer syk, huset, hjemmet vårt, forfalt rundt meg... mens jeg lå på sofaen, uten å kunne røre meg, og gjøre noe med saken! Ikke fordi jeg var narkoman (som en nabo en gang sa), eller lat, eller slet med depresjon eller nerver i hovedsak. Men, fordi jeg var så syk at jeg ikke klarte å bevege meg, og de få kreftene jeg hadde, måtte jeg prøve å få til å holde til alt som dreide seg om ungene, deres lekser, måltider, omsorg, kjærlighet, aktiviteter de skulle på osv. Og når man er såpass syk, at man egentlig ikke har krefter til å ta vare på seg selv en gang. Men likevel er alene med to små, så må man faktisk ta seg av de.

For å forsøke å sette deg inn i situasjon, så tenk på en opplevelse du har hatt. Feks når du var liten og svært syk av en barnesykdom. Du orket ikke gå å do en gang, bena skalv under deg. Eller du har influensa, i en uke eller to, ligger rett ut, med vondt over alt, feber, totalt uislitt, ingen krefter, og vil bare sove og hvile. Om du er i den helsetilstand 24/7, og samtidig har ansvar for to små liv, de viktigste du har, barna dine. Da er ikke prioriteringen vanskelig. Intet husarbeid osv, vil da vinne over ungene dine. Forutenom å prøve å lage måltider til dine små. Noen valgmuligheter finnes ikke! Og  etter at ungene hadde fått det de fortjener av mammaen sin, ja da hadde jeg ikke mer å gi.

Woman lying on bed

Jeg begynte å bli livredd for alle disse mange venner og bekjente som kom innom. For de skjønte jo ikke hvorfor jeg alltid lå på sofaen og hvorfor det så ut som det gjorde rundt meg. Jeg som alltid hadde vært opptatt av å ha det rent, ryddig og koselig rundt oss i hjemmet vårt. I denne perioden skjedde det også mye annet. Som ga ekstra påkjenninger for meg. Og vi måtte blant annet flytte, uttallige ganger. Og da begynte jeg å la være å fortelle folk akkurat hvor jeg bodde. Jeg forsøkte å gjøre det slik, at ingen merket dette.

Og jeg slet i grunn nok med å ta i mot de få menneskene jeg stod så nær, at jeg ikke kunne la være å si hvor jeg bodde. Altså mine aller nærmeste venner. Og så var det telefonene da.Alle som ringte. Jeg har vel i grunn aldri likt å skravle i tlf. Eller jo, en periode mens jeg var svært ung. Jeg mislikte tlf samtaler da også, med fremmede. Nærmest en tlf angst. Men den gang skravlet jeg gjerne lenge med nære venner og kjæreste osv. I dag forsøker jeg å si i fra til de rundt meg. Jeg er hørselshemmet, og er man det, så bruker man hele kroppen til å lytte, og ikke bare ørene. Og det sier seg selv, at det da er ganske utmattende å sitte med tlf og bruke hele kroppen, dyp konsentrasjon og alle sanser, for å forsøke å få meg seg hva den andre part sier. Og...om man da i tillegg lider av utmattelse som en sykdom fra før. Klarer du da å forestille deg hvor mye dette koster meg av krefter?

Vell, ikke alle klarer det. Jeg har hatt nære venner som sier at det er så kjedelig for dem å skrive meldinger, og så slitsomt, at jeg måå snakke med de i tlf. Og da gir jeg jo etter. Uansett hva det koster meg mange ganger. Og jeg har møtt både helsepersonell og offentlig ansatte, som uten å nøle, velger å overse at jeg er nærmest døv på tlf. Og de ringer. Selv om jeg har informert dem kanskje ti ganger. Da gir jeg opp, og lar de ringe...

Jeg har også kroniske smerter, eksteme nervesmerter, fra flere ulykker jeg har vært igjennom, jeg har kroniske smerter i ledd, muskler osv pga mine diagnoser. Jeg har ikke hatt en smertefri dag siden 1990. Og jeg har blant annet flere sykdommer som kalles syndrom, som går på søvn. Jeg behøver ekstremt mye søvn, og til rare tider på døgnet. Om jeg velger å fortrenge dette, og ikke sove. Så blir jeg rett og slett syk. Og jeg kan "falle bort" i en nærmest bevisstløs tilstand, da jeg ikke klarer å holde meg våken. Og da går det igjen utover min utmattelse og mine smerter. Og jo mer utmattet jeg er, jo mer sliter jeg kognitivt og jo mer sliter jeg med å høre. For kroppen er for utmattet til å kunne brukes til å lytte.

Slik er min hverdag. Og den har vært sånn nå i mange mange år. Og selv om jeg har vært sykere enn jeg er i dag, når jeg var på det verste. Så vet jeg godt at om jeg ikke tar disse rare hensynene til meg selv, så er veien tilbake til alvorligere grad av mine diagnoser, svært kort. Så jeg må, for første gang i mitt liv, faktisk ta stadig hensyn til meg selv. Om jeg vil eller ikke. Og de eneste gangene jeg ikke tillater meg slike hensyn, er ovenfor ungene mine. Og det er ikke noe offer. Men det er en selvfølge, fordi de ikke skal merke så mye i sitt liv, til at mammaen (som også fungerer som pappa, besteforelder, tante og onkel, fetter og niese osv)deres, ikke strekker til som foreldrene til deres venner.

Mine barn skal aldri mangle kjærlighet, omtanke, tid, respekt, omsorg, empati, skolehjelp, hjelp i hverdagen, støtte, skyss, samtalepartner, trygghet eller en klem. Og det har jeg nok klart også. Men mer enn det, klarer jeg ikke. Uten at det styres av meg. Jeg må være sosial,når jeg har tid og krefter. Og selv om jeg synes det er koselig med besøk. Så er det lettere for meg å reise på besøk, fordi da kan jeg reise hjem når jeg er sliten av lystbetont koselig sosialt lag. Jeg kan ikke be gjester på besøk hos meg, om å reise, fordi jeg må hvile! Så da har du litt av årsakene til at noen av oss faktisk er glad for å at ikke så mange stikker innom mer... Vil vil så gjerne, men vi klarer det ikke.

Jeg liker forutsibarhet, så langt det går, utenom de tilfellene jeg ikke kan planlegge pga helsetilstanden er så ustabil. Så, dette med Internett, sosiale medier. Ser jeg, og nok noen flere enn meg også, på... med glade øyne. Når helsesituasjonen min i noen år, var på det mest alvorlige. Hadde jeg nærmest all sosial kontakt via Facebook. Og jeg blir sjelden sliten av dataskjermen, så det passet meg ypperlig.Det går også ann å få nye nære og ekte venner via nett. Jeg har fått mange!

Så da har du forklaringen på hvorfor noen av oss ikke setter pris på uanmeldte besøk. Og hvorfor vi koser oss så mye på nett. Det er den sosiale aktiviteten vi kan koste på oss, uten at det går så hardt utover våre begrensede krefter.... Det handler ikke om at vi nødvenigvis er lite gjestfrie, sære eller at vi er "sur på deg".

Håper det var noen som nå føler at de har lært en ny ting, som ikke mange kanskje tenker over. Jeg selv lærer noe nytt hver dag, og det er en av grunnene til at jeg elsker disse dagene, kalt for livet, uansett mine begrensinger. For jeg ser de som noe annet, nemlig som utfordringer <3

Takk for at du leste. Følg meg gjerne videre på

Facebook

Twitter

Instagram

Snap: Mammaentilmadde

#kroniker #sosialeutfordringer #åpenthus #uanmeldtbesøk #blunck #sieriblogg #sisseleriksen #psykologiogadferd #lærnoenytt #omålevemedutmattelse #me #fm #ptsd #nevrasteni #søvnsyndrom #hørselshemmet #spinalstenose #levemedsykdom #sykdommermandørmedogikkeav

Er du av de som lar deg påvirke lett av reklame?

Hver eneste dag kan vi lese, overalt, om kritikk av reklame som ikke er bra for oss. Den kan påvirke oss i retninger som ikke er bra for feks vår egen helse. Eller de påvirker vår oppfatning av virkeligheten. Det kan skade barn og unge, som tror de må se ut på en bestemt måte, perfekte på alle vis utseendemessig. Videre har vi ikke lov til å reklamere for alkohol og tobakk, fordi det er helseskadelige stoffer. Som man ikke skal fristes av å se. Man har stadig store opprop om at fotomodeller og mannekeng må bli større og veie mer. Utstillingsdukkene i butikkene, må bli større med mer former. Det slås ned på reklame for spill som omfatter pengebruk eller pengepremier. Og å reklamere direkte mot barn, som forbrukere, er strengt forbudt. 

Man snakker ofte om en kjent musiker, skuespiller eller andre, både fra det store utland, eller her hjemme, som har gjort noe de fleste anser som umoralsk. Fordi dette er ikke bra for imaget, de må opptre som et godt forbilde, de som har mange fans, ofte svært unge som har de som idol. For alt hva en såkalt kjendis gjør, en som mange beundrer eller ser opp til, kan gjøre at vedkommendes fans vil velge å gjøre det samme. Derfor forventer vi en spesiell form for moral, av disse. Gjerne kaldt rollemodeller. 



 I tillegg er det hysteriske tilstander feks rundt søtsaker, mange husker vel denne mannen, som var leder i en eller annen forening for tungvektere, som forlangt at sjokoladen skulle stå et annet sted i butikkene. Fordi det ellers var butikkenes feil, at han, en voksen mann, kjøpte sjokolade titt og ofte. Og det var årsaken til hans overvekt. Fordi det for ham, og flere til, lå for åpent eller for fristende til i butikkhyllene. Det var altså ikke bare sjokoladen i seg selv, som gjorde han fet. Men at den var plassert for enkelt til i butikkene. Mange husker også før jul i fjor, hvor dagligvarekjedene hadde en periode med priskrig. Vi fikk kjøpt masse forbruksvarer til latterlig lave priser. Det som da ble diskutert i media, var hvor farlig det var, at noen da hadde nesten gratis smågodt plukking i sine butikker. For det var ikke bra med tanke på barn og slikkerier, og overvektige og folk som lett lar seg påvirke, ville dermed kjøpe mer godterier, enn de ellers ville ha gjort. Ja i blant nå kommer det også forslag om ekstra avgift på salg av slikkerier og søtsaker, for å forsøke å selge mindre av slike usunne varer. 

Slik kan jeg fortsette i det uendelige... Men nok om det, jeg anser meg selv som en alminnelig middelaldrende kvinne. Muligens er jeg ikke helt A4 i forhold til alle rundt meg, men de fleste vil nok betegne meg som såpass besteborgerlig at det betegner seg til å bli kjedelig. Jeg mener, jeg er 100% opptatt av å oppføre meg med en viss form for høflighet, jeg forsøker å leve slik at jeg smiler mer enn jeg henger med underleppa, jeg er opptatt av at mine barn skal lære folkeskikk, takknemlighet og ikke være ufine, brautende og frekke. Og jeg lever et veldig forutsigbart men godt liv. Med måltider til ungene, som nå er store, til noenlunde rett tid, ingen utskeielser med skole og lekser er tillatt. Man oppfører seg med verdighet og forsøker å ha en viss form for moral.



Likevel er jeg, eller føler meg slik hvert fall, litt annerledes enn kanskje mange andre Norske kvinner, på min alder. Men det er ikke det vi skal frem til her. Det jeg forsøker å si, er jeg lar meg aldri påvirke av hverken reklame eller annet tøys. Jo, mottar jeg et reklameblad i posten med en avbildet pyntegjenstand jeg liker, så kan jeg reise å kjøpe den. Og ser jeg en reklamesnutt på tv, hvor de viser en ny type shampo, så kan det godt hende jeg kjøper den i butikken. Eller ikke....

Jeg har aldri i mitt liv, følt at jeg MÅ se ut som de kvinnene som er med i reklamefilmer. Jeg har aldri blitt lei meg fordi jeg ikke har slikt blankt sunt langt blafrende fluffy hår! Aldri har jeg tenkt, når jeg ser unge vakre kvinner i reklamefilmer, at nå må jeg ringe en kirurg for å bestille time til ansiktløftning. Ikke får jeg ubehag av å se lange radmagre modeller gå på catwalken, om de er 190 cm høye og veier 50 kg. Det skjer ikke! Hvorfor skjer ikke det?

Jeg har aldri tenkt at jeg kjøper sjokolade i butikken hver dag, fordi den ligger i hyllene nærmest kassene. Jeg ville nok lett gjennom hele butikken for å kjøpe den sjokoladen, uansett hvor de hadde gjemt den hen. Jeg får aldri en følelse av at jeg må se yngre ut, penere ut, slanke meg osv. Fordi om jeg ser andre mennesker, i reklamer, som er både yngre, slankere og utrolig mye vakrere enn meg. Jeg klarer ikke en gang å fremprovosere det ønsket hos meg! Hvorfor får jeg ikke det? Hvorfor lar jeg meg ikke påvirke? Har det noe med å gjøre at jeg heller ikke klarer å fremprovosere feks misunnelse ovenfor andre mennesker. Ovenfor hva de har eller ikke har. Jeg vet ikke. Jeg har alltid trodd det skyldes at jeg er en halvgammel tante. Og med den livseraringen man da ha med seg, og den noe overbærende tryggheten en som oftest pådrar seg med alderen, er det som gjør at jeg ikke har behov for å gjøre som andre, eller se ut som andre. jeg sammenligner ikke meg selv med andre på den måten. For vi er unike alle sammen. Jeg er fullstendig klar over at mange er yngre enn meg. Noen er rikere enn meg. Andre er mer populære i forhold til meg. Og en hel masse mennesker, er sikkert et bedre menneske enn meg. Men jeg vet også at det er motsatt. Det finnes nok de som er tykkere enn meg. Og helt sikkert noen som er mye mindre hyggelig enn jeg kan være. Mange har styggere hår eller er mindre vakre enn meg også. Og jeg sammenligner meg ikke med noen av de. Jeg lar meg ikke plage om noen er sylslanke, eller at noen mennesker er supertunge. Hvorfor skulle det påvirke meg på noe vis?

Og dette med såkalte kjendiser. I dag gjerne reality stjerner, idrettshelter og musikere eller hva det måtte være de er kjent for. menneske. Jeg ser feks på Facebook, at mange voksne forguder et menneske de har sett på tv, feks en deltaker i serien Farmen. De ser opp til vedkommende, og de forsvarer vedkommende i kommentarfelt i avisene f.eks, om denne såkalte kjendisen blir beskrevet på en negativ måte. Hvorfor blir man så opptatt av et fremmed menneske. At om nevnte kjendis har en spesiell lue, ja, så begynner en eller annen smart sjel, å produsere slike luer, og de selger som bare det! Selv om det er et produkt de aldri ville fått solgt før denne kjendisen bar den...

Om vi tenker tilbake til skiløperen som kjørte i påvirket tilstand. God gammeldags fyllekjøring. Mange mente noe om han. Jeg også var med og kommenterte. Så godt jeg kunne. Når mange mente at han av alle, burde ikke ha gjort dette, fordi han er et såkalt forbilde, en offentlig person. Jeg mener feks at det er like alvorlig om min ukjente nabo kjører i fylla, som at en skiløper gjør det. Helt uavhengig av hvem de er, Så hvordan kan det ha seg, at skiløperen altså er blitt til et dårlig menneske, pga denne hendelsen?

Jo han utførte en farlig hendelse, som ikke bare var til fare for ham selv, men også for andre som ferdes i trafikken.Som vi alminnelige dødelige hadde fått høre i en rettsak, om vi hadde blitt dømt for fyllekjøring.  Men I tillegg så har han altså ansvaret for at andre lett påvirkelige unge f,eks, kan se på fyllekjøring som mer legalt, ettersom til og med HAN kunne gjøre det. Derfor ansees det som mer alvorlig av ham å kjøre i påvirket tilstand, i forhold til din nabo Hr Hansen.

Og denne fyllekjøreren, var han et godt menneske før denne ulykken? Jo jeg vil anta det, at hans foreldre og venner synes det. Men for oss som ikke kjenner han, skulle jeg ha et annet type forhold til ham nå, enn tidligere, altså før fyllekjøringen? Jeg mente ingenting om han før. For jeg kjenner ham ikke. Nå vet jeg ingenting mer om han. Men jeg vet at han har gjort en dårlig handling. Og dårlige handlinger kan utføres i blant av gode mennesker. Men jeg vet ikke om han er et godt menneske.

Jeg har lest en del om at han er meget selvopptatt, som mange idrettsutøvere er, om de ikke spiller lagidrett. Og jeg har tilfeldigvis sett at han kan være riktig så arrogant, når han dukker opp på tv skjermen. Er gode mennesker egoistiske og selvopptatte, samt arrogante, altså ser litt nedlatende på andre mennesker. Nei, vil jeg mene. Det er ikke egenskaper jeg vil påstå gode mennesker har. Er han da et godt menneske fordi han går fort på ski. Kan man bli det. Bli et godt og varmt menneske, kun fordi man kommer raskt fremover, med ski på beina?

Ja, for veldig mange så er det slik. Minus da han altså kjørte i fylla, det var en dårlig handling gjort av et godt menneske. Slik forhold har jeg til såkalte kjendiser. Jeg prøver å lete etter episoder jeg som voksen har hatt, hvor jeg har latt meg påvirke fordi en kjent person har ment en sak, sagt noe, eller fordi en av de har hatt noe spesielt ved sitt utseende, som jeg følte jeg også ville ha, fordi denne kjendisen hadde det. Men jeg klarer ikke finne noe. Ikke i voksen alder. Knapt når jeg var tenåring.

Jeg kan ikke fatte hvorfor jeg skal bli påvirket av at fremmede mennesker i et tv program er slanke, overvektige, blondiner eller har operert nesa, eller er for opptatt av feks materielle verdier. Eller er overfladiske. Jeg klarer å avgjøre generelt at mennesker som er opptatt av materielle verdier, kanskje bli kjedelige og har lite dybde, om jeg skulle hatt de som samtalepartner. Men jeg blir overhodet ikke påvirket av å se at en dame på min alder i sin blogg viser bilder av sine dyre møbler, sine godt fylte lepper eller hennes fete Porche. Jeg får ikke lyst på det samme som henne. Om hun er vakker eller rik, eller hva hun nå er. Så har jeg intet ønske om gakk gakk lepper eller sportsbil. Fordi jeg liker de leppene jeg har, og jeg har bil.

Jeg blir ikke særlig irritert på henne heller, for at hun har de interessene hun har. Det kan til og med henne hun både er hyggelig, dyp og oppegående. Jeg vet jo ikke, for jeg kjenner henne ikke. Jeg kan også tenke at så trist liksom, men hun har vel sine ekte menneskelige sider hun også, som ikke kommer frem der og da. Eller er det jo bare greit, om hun trives med livet slik. Så kanskje hun ikke behøver å kjenne på andre sider av livet.



Så mange mennesker er kjent for noe, noen er kjent av svært mange, andre er mindre kjent, derav A og B kjendiser osv. Jeg forstår også at svært mange ungdommer eller barn kan ha et idol. Gjerne en sanger eller musiker. I en periode på 80 tallet, var det verdenskjente fotomodeller, som mange unge jenter hadde som idol. I dag er det gjerne feks rosa bloggere eller mennesker som har deltatt i enten reality tv program, eller sang og dans konkurranser. Og et barn er påvirkelig. De har ikke utviklet sin personlighet. Barn og svært unge tenåringer, leter fortsatt etter noen å sammenligne seg med, noen de kan se opp til, noen de føler de kan identifisere seg med osv.

Men voksne mennesker. Jeg er snart 50 år gammel. Og jeg ser svært mange på min alder, som har flere idoler og helter blant kjendiser, som de er svært opptatt av. Og de sluker alt denne kjendisen sier og gjør, og hvert ord de sier er nærmest en lov. Og de vil ofte ha samme frisyre eller ønsker seg å se ut som dette idolet. Også har vi de voksne som skriver i sosiale medier, at de sliter, fordi en eller annen kjendis har blitt avbilde ti bikini, og dette bildet gjør at vedkommende ikke kan gå på stranden, fordi de veier feks dobbelt så mye som kjendisen avbildet i bikini.

De føler seg ofte tråkket på, fordi utstillingsdukkene i butikken er for slanke. Og de er sinna fordi det er sårende at postkasse er full av reklameblad for forskjellige piller og annet, som anbefales som slankekur. Dette ødelegger selvbildet deres kan de fortelle. Kvinner forteller at de ikke kan gå på stranden i bikini eller badedrakt, pga en ung jente, en blogger, eller hennes kjæreste, har uttalt at ingen som veier over 50 kg, bør vise seg på stranda. Dette sier kvinner på 50-70 år? Er det kun meg som reagerer?

Javisst er det en latterlig ting å si, noe om vekt og bikini osv... Som om vekt, eller utseende, alder eller kg, har noen betydning for om du kan avkjøle deg i sjøen eller brune din hvite hud. Men....når det er sagt, hva slags selvfølelse har voksne kvinner, om de bryr seg om, eller i det hele tatt, gidder, å bruke en tanke på en slik uttalelse. Til og med lar det påvirke hverdagen og livet deres! Jeg tenker at da har man så ekstrem lav selvfølelse fra før, at det er ikke uttallelsen sin skyld at de ikke er på stranda. Og da burde de se hvor problemet ligger, og søke behandling for å øke sin selvtillit, og bruke mindre tid på hva andre måtte si eller mene. Det er veldig trist om virkeligheten er slik, at det er blitt så mange voksne som er så usikre på seg selv, at de lar seg påvirke i så stor grad av inntrykk i aviser, tv eller på sosiale medier. Det må være grusomt, om det stemmer at det er slik, for meg så er det slik at jeg ofte har tenkt, at fordelen med å bli eldre, er blant annet livserfaringen og tryggheten på seg selv som menneske, som gjør opp for at jeg må leve med rynker, og hengerumpe osv.

Men så er det altså så mange voksne mennesker, som har ungdomsårenes usikkerhet og egen identitetskrise og lave selvfølelse, fortsatt hengende over seg. Og det til og med i disse dager, hvor vi oversvømmes av selvrelasjonskurs, foredrag for å lære deg å øke selvfølelsen osv. Jeg vil gi dere en hilsen, dere som er som meg, godt voksne, men som fortsatt ser på dere selv med usikkerhet og ønsker å være noe dere ikke er. Som ikke er fornøyd med å være akkurat som dere er. Tenk først og fremst på alt hva du har klart i livet. Med både barneoppdragelse, i jobb og som person. Tenk mer på det, enn på det du aldri klarte. Og i tillegg, ikke sammenlign deg med andre. Det kommer det ingenting godt ut av! Og må du gjøre det, klarer du ikke la det være. Så sammenlign da heller med de du faktisk er slankere, yngre, penere, vakrere, høyere, rikere, mer hyggelig enn.... isteden for det motsatte. Det blir nemlig som å hige etter stadig mer penger og rikdom. Du vil aldri bli lykkelig, om du strekker deg etter noe som aldri vil kunne skje. Og du vil aldri bli fornøyd, for du vil stadig finne nye ting du vil oppnå. Lær deg å elske deg selv, med dine gode og dine mindre dårlige sider, så vil du kjenne på trygghet, fred, lykke og ekte glede <3

Følg mer gjerne på

Facebook

Instagram

Twitter

#lettpåvirkelig #lardudeglure #idol #forbilde #reklamefiksert #dårligselvbilde #lavselvfølelse #dårligselvtillit #påvirkesduavreklame #bluncksieri #sieriblogg #sisseleriksen #blunck #psykologiogadferd 

 

 

Kan man spøke om ALT? Ja,om man mangler empati, kan man le av pedofili, barneporno og voldtekter.....

Med de siste dagers media-oppstyr, rundt Facebook-gruppa "Mannegruppa Ottar", brukes blant annet uttrykket "man kan spøke om alt" som argument for de som ikke synes det var grunn til at så mange stod opp og protesterte mot eksistensen av en slik gruppe.

Men kan man det, spøke om alt? Mitt hode sier nei. Og slike har det alltid vært for min del. Selv om jeg er den type person som kan spøke om veldig mye alvorlig, og som benytter galgenhumor så langt det er mulig. Så mener jeg fortsatt den dag i dag, at noen emner bør spares for å bli brukt i humor. Det er godt mulig andre mennesker mener at det er helt andre saker som bør unngå å spøkes med.

Men for min del er det blant annet:

-Voldtekt

-Pedofili

-Sex eller vold med barn og dyr

-Selvmord



Sikker noen flere emner også. Men dette er det i grove trekk. De fleste mennesker har sine punkter de er sårbare på, gjerne fordi det er situasjoner i livet deres, hvor de har stått midt oppi en tragisk situasjon, hvor nettopp det som blir spøkt om, var blodig alvor. Altså feks selvopplevd voldtekt, blitt seksuelt misbrukt, nært familiemedlem har begått selvmord e.l. Sistnevnte blant annet, gjelder meg. Og når vi når voksen alder, så vil alle være sårbare på sine punkter, nettopp fordi de har egen erfaring rundt det tema. Og man kan altså ikke skjerme alle for alt. Vi vet jo ikke bakgrunn til alle som leser eller lytter til vår spøk eller vits.

Det eneste man kan gjøre da, er å bruke en viss fornuft og egen samvittighet, og lage sine egne prinsipper for hva som er akseptert med din form for moral. Likevel vil alltids noen bli støtt. Men da har man i det minste laget sine egne grenser. Og bør holde på de. Alle til lags kan ingen gjøre, da vil vi miste all form for humor til slutt.

Og om man ikke vet hvor grensen går, sånn generelt, så kan du selv benytte empati, om du har evnen til det, og forestille deg det verste som kunne skje deg. Om svarene som dukker opp er feks at ditt barn blir voldtatt, din søster blir mishandlet, eller at din beste venn tar livet av seg. Ja, da betyr jo selvfølgelig det, at der går grensen, dermed følger du din samvittighet og stanser før det føles ubehagelig eller vondt. Som feks at din grense går ved voldtekt, pedofili og selvmord.

For å kjenne forskjellen godt, å skille det i fra hverandre, benytter vi gjerne empati. Men... det er noen mennesker, mange tror kanskje det gjelder kun noen få...men jeg mener de er mange, mange flere enn vi tror. Som ikke har denne evnen. De er ikke istand til å benytte empati. Selv om de selv tror de er i stand til det. Det å sette seg inn i annen persons følelsesliv, hvordan han eller henne måtte ha det, i en gitt situasjon, er nemlig ikke noe alle kan.



Mennesker med mangler i personligheten, blir gjerne kalt psykopater eller sosiopater, disse mangler vesentlige følelsemønster i seg. Som andre mennesker tar for gitt. De kan godt følte en form for sorg, eller være lei seg, men det er seg selv de har vondt av og synes synd om. Ofte kan de ikke en gang gråte, når deres nærmeste dør. De kan være nedbrutt, men det er fordi de er lei seg, fordi de selv har vondt og savner den som er avdød. De evner ikke å synes synd om den som døde, eller de andre som også er i sorg pga samme dødsfall.

En annen ting er at slike mennesker, men den type personlighet, ofte ser på seg selv som noe større og mer betydningsfull, enn det de egentlig er. Og dermed så mener de seg å være nærmest feilfrie, slik er tankene de har om seg selv. Og de har gjerne ikke selvinnsikt, selv om de tror de har det. Dette gjelder mange mennesker, i større eller mindre grad. Noen er mer ekstrem i disse væremåtene, enn andre igjen.

Noen undrer seg om man kan lære seg empati. Vell, i en alminnelig oppvekst, som baby, barn og ungdom, så utvikler personligheten seg, man lærer forskjellen på "jegèt" og på andre mennesker. Man lærer om å dele, om å bry seg, om å trøst og å få trøst. Slik utvikler de fleste mennesker evnen til nettopp empati.

Men mange unge og voksne, har på et eller annet tidspunkt, eller gjennom hele sin oppvekst, mistet denne læringen. Svært ofte skjer det med barn som vokser opp i dysfunksjonelle familier. For der er det ingen trøst å få. Ingen lærer de gleden ved å dele med andre. Ingen gir omsorg, som de kan yte videre, ved å ha mottatt gleden og viktigheten av dette selv. I de verst tenkelige familiesituasjonene, ikke der mor og far alltid er på jobb, eller der foreldrene ikke er i stand selv, til å gi god omsorg osv..men i familier med vold og misbruk. Der har mange barn ikke mulighet overhodet, til å utvikle seg normalt, og med det å få en personlighet hvor ting kan dreie seg om å bry seg om andre, ikke bare seg selv.

De aller verste psykopatene du kan tenke deg, massemordere osv, de har aldri opplevd empati, omsorg, kjærlighet eller trøst. Og har derfor ikke forutsetning for å ha følelser de aldri har kjent på selv. Dette betyr ikke at jeg synes synd på slike mennesker. Det klarer jeg bare ikke. Ikke etter selv å ha vokst opp i en dysfunksjonell familie, hvor av minst et familiemedlem er en ekstrem psykopat, og etter å ha opplevd en kjæreste jeg hadde, som var av samme sort. Så min empati er vanligvis sterk, jeg kan benytte den ovenfor også de som er psykopat, eller har psykopatiske trekk. Tenke meg hvor fælt de har hatt det i sin oppvekst. Men hos meg, så er ingen unnskyldning god nok, for å behandle noen så stygt, som slike mennesker klarer, god nok. Jeg mener at jo mer vondt du har hatt det selv, jo mer burde du ønske at ingen andre skulle kjenne på den smerten.

Og slik tenker altså ikke en psykopat. De er kun opptatt av seg selv. Og forventer at andre også gjør det, tenker på de. Så kan vi gå tilbake til poenget. Siste dagers dramatikk rundt "Mannegruppa Ottar". De få som i dagens kommentarfelt protesterer på nedleggelsen av gruppen. De bruker argumenter som at vi straffer alle isteden for de som faktisk skrev truslene til både den 20 år gamle jenta, samt 13 åringen de skrev om i stygge ubeskrivelige ordlag. De mener også, at vi som viser forakt for gruppen og dens medlemmer, vi er hårsåre og tåler ikke en spøk. Og videre forsvarer man gruppens eksistens med nødvendig for menn, og at de grove vitsene som er delt der, er blitt delt flere andre steder. Og da ble det ingen drama ut av det. De mener at man kan ikke straffe de 38 000 medlemmene for noe 10, 50 eller 500 personer har gjort eller skrevet. I dag er medlemstallet sunket med nærmere 10 000 personer på et døgn.

Da sier jeg igjen her, som jeg har gjentatt i en del kommentarfelt. 1. Vi straffer ingen, det står ikke i vår rett. Men vi er mange som oppfordret våre venner og bekjente til å ta avstand fra gruppen, og melde seg ut, om de er medlem. Det blir gjort, fordi jeg ville ha advart alle jeg kjenner, om alt jeg visste kunne være farlig, dumt, bli vanskelig eller skade, såre dem på noe vis.(Man kan feks være inmeldt i en gruppe uten å være klar over det, og uten å ha vært der inne og sett hva som foregår der. Varsel om at du er blitt lagt til der, kan også forsvinne i haugevis av varsler.) For verden er nemlig slik, at en feks arbeidsgiver, eller en nabo som hater deg, kan finne på å bruke ditt medlemsskap i en slik gruppe, mot deg. Så du feks mister en jobb, eller du mottar en bekymringsmelding fra barnevernet. Ingen ønsker vel at ens venner skal oppleve det?

2. Om menn "trenger" en slik gruppe, vet jeg ikke noe om. For jeg vet ikke hva disse 38 000 medlemmene gjorde før gruppen ble stiftet. Om de klare å leve sitt liv og eksistere, den gang, selv om de ikke hadde en gruppe å være sammen med, hvor de kunne diskutere babyer og sex i sammenheng, uten at andre mennesker brydde seg. Om de vitsene, om vi ser på gruppens innhold og holder temaet med deres debatt om hva de skulle gjøre med 20 åringen og 13 åringen utenfor, bilder av gruppens egentlige "uskyldige innhold, har nå lekket ut, slik at vi kan lese hva som deles der inne. Det er altså vitser, om hvordan man lemlester babyer, barn og unge. Kvinner. Og det spøkes om incest og pedofili. Mennesker, altså om de er menn eller kvinner, som finner det morsomt og gøy. Eller underholdende. Er ikke vel bevart. Det spiller ingen rolle om det er 100 av gruppens medlemmer som deler disse vitsene, eller om det 20 000 som gjør det.

De som ikke har delt innlegg der. De kommenterer og applauderer. Resten er tause, men ved å ikke rope høyt og skrive i kommentarfeltet at nei, dette har dere ikke lov til! Dette godtar jeg ikke, så er du enten feig. Eller du synes selv det enten er moro og gøy, eller underholdende på noe vis. Og man står jo på retten til å ha den humoren man har, ferdig snakket! Nei!!

Hva ville vært viktigst for DEG, du mann eller kvinne, som flirer av disse vitsene, og finner det uskyldig. Er den retten din for å skrive slikt og le av det, viktigere, enn at noen barn, ungdommer og voksne kvinner, blir syke, uvel, lider psykisk og med angst og traumer pga DIN rett til å dele akkurat den type vitser?? 

 Om sistnevnte er viktigst for deg. Da er det DU som har et reellt problem Da mangler du empati. Du er så sta, at det her er så viktig for deg, at uansett om en 13 åring kaster opp i redsel og kvalme av hva du er en del av, så bryr du deg ikke. Det er viktigere for deg, å holde på retten på DIN type humor?



3. Jeg vil, at alle dere som deltok aktivt i truslene til de to jentene, alle dere som har delt slike vitser og alle dere som har kommentert positivt til de, eller trykket liker. Og alle der som taust har lest og fulgt med der inne, uten å si stopp! Og uten å frivillig gå ut av gruppen, når du en gang ble klar over hva som foregår der. Du skal, om du er 18 eller 50 år, forestille deg, at det er din lillesøster, kjæreste, datter....som er blitt utsatt for en pedofil. Du skal videre forestille deg at lillesøsteren, kjæresten eller datteren blir voldtatt. Og at hun blir mishandlet på det groveste. Mens 38 000 menn sitter å ser på, eller ler og vil delta.

Samtidig, skal du sette deg inn i tankene til din søster, kjæreste eller datter.... og prøve å fremkalle den redselen, sorgen, sjokket, hjelpesløsheten, nedverdigelsen akkurat den jenta eller kvinnen, føler der og da! Om den følelsen er umulig for deg å forestille deg, ja da har du ikke evne til empati. Du er nok et menneske med psykopatiske tendenser, vil mange si.

Og det finnes ikke håp for slike, det kan dessverre ikke helbredes eller repareres på noe vis. For de vil aldri forstå selv at de har den personligheten. Og man kan ikke reparere et problem som ikke "eksisterer" vet vi. Da vet du hva slags liv du har foran deg. Du vil for alltid slite med følelsesmessige relasjoner, til familie, venner eller kjærester og barna dine. Det vil bli ditt lodd i livet!

Klarer du derimot å sette deg inn i redselen og skrekken disse jentene føler, fordi dere opptrer som dere gjør. Så forstår du faktisk hvorfor så mange vil ha gruppen oppløst. Da behøver du ikke at noen begrunner hvorfor vi ikke vil ha slike grupper eller mennesker rundt oss. Så da er det ingen debatt og holde i det hele tatt!

Vedrørende de innsamlede pengene til kreftforeningen kreftsyke barn. Som foreningen valgt å takke nei til. Vel, om din lille jente på 4 år har kreft, og hun spør hvem som har hjulpet med penger til behandling, ville du da stolt ha vist jenta di innholdet og medlemmene i den flotte gruppa?? Ikke det nei..... Og, disse innsamlede pengene, jeg har sett hvordan medlemmene der inne presenterer pengegaven de gir, til og med det uttrykkes med avskyfor kvinner, utrolig men sant, skulle deles ut akkurat i disse dager? Så blir jo det hele ennå styggere? Man kan ikke skade mennesker mentalt ved å nedverdige de så langt ned det er mulig, for så å komme å spørre omde samme jentene og kvinnene ikke vil ha penger?! Det er slik man gjerne kalte for blodpenger...i eldre tider. Og det sier man nei takk til. Om man har moral og et godt hjerte og hode! 

Det er faktisk også kvinner som står på barrieren for menns rett til å skrive slike vitser, selv om de ikke skulle skrevet direkte trusler til de to navmgitte jentene, betyr det at den retten er viktigere for dere, enn retten til å slippe flashbacks, angst og redsel for jenter og kvinner som leser disse vitsene? I så fall, gå inn i deg selv, lær deg selv å kjenne, selvinnsikt er også mangelvare for mennesker med psykopatiske trekk. Dere ser ikke det vi ser hos dere.

Men da får dere innrømme det offentlig. At det er viktigere for dere å ha rett, og å kunne skrive så voldsomme vitser dere klarer, enn at kvinner og barn føler seg verdsatt og ikke nedverdiget eller skadet. Jada, jeg blir kun stolt om dere slenger moralist etter meg! Heller det, enn "pedofil" kvinnehater av en voldtektsforbryter!

 Behøver jeg si mer? Nei, tror ikke det.... Takk for meg i denne saken!

Har du lyst til å lese flere innlegg fra meg. Trykk gjerne liker på min Facebookside, du finner den her!

#mannegruppaottar #feiemannfolk #pedofili #kreftforeningen #grovevitser #kanaltspøkesom #galgenhumor #mennogkvinnediskriminering #nedlatendekvinnesyn #ottar #mannegruppa #sosialemedier #dagensdebatt #bluncksieri #sisseleriksen #sieriblogg #blunck

Påstander alle kronisk syke må lytte til fra friske mennesker

Som kronisk syk, så er det ofte mange påkjenninger man må lære seg til å leve med. Noen tror kanskje det dreier seg bare om å takle smerter, finne behandling og medisiner for å bedre livskvaliteten, om slikt finnes for de diagnoser man har fått beskjed om å leve med livet ut. Men den gang ei. Man må mentalt i gjennom en ofte langvarig sorgprosess. Sorgen rammer en fordi man har faktisk tapt noe vesentlig, sin helse. Og i tillegg skal du jobbe med ikke å bli bitter, man skal akseptere situasjonen, uten å bli så konsentrert rundt helse og sykdom, at man selv og de rundt en tror at den kronisk syke har endret seg så radikalt, at man har "blitt sin egen diagnose". Da tenker jeg på den fella mange havner i, de snakker om sykdom og plager i det uendelige. Og de lar sykdommen styre det meste i sitt liv.

Og dette er ikke noen spøk, vi kjenner alle til en eller mange som ble slik, da helsen forsvant. Dette er mennesker som stort sett alle har en grunn til å syte og klage, for all del. Men de gjør det uavbrutt. Og de blir så konsentrert rundt seg selv som en syk person, at alt annet i livet blir ubetydelig. Skremmende, men virkelig for mange.

Dette sammenlagt høres kanskje ut som mer enn nok å leve med, i tillegg til livets mange utfordringer, som alle mennesker har, både friske og syke. Men det er slett ikke alt. Absolutt ikke.



For i tillegg, må vi leve med avsky, hån og misforståelser fra friske mennesker. Det er en del slike påstander vi her skal slå fast, og avklare. Påstandene kommer alltid fra friske mennesker, og gjerne fra friske som ikke har møtt på så mange større utfordringer i livet ennå.                     Det høres trist ut, men for oss som er kronisk syke, er dette noe vi stadig møter på, og som vi enten må forsvare oss mot. Eller lære oss å ikke la ta overhånd i tankene, slik at vi ikke må føle på dårlig samvittighet, sinne og håpløshet i tillegg til utfordringene vi allerede har.

Her kommer de 10  viktigste påstandene, som ofte blir oss tildel:

  • Du lever på MINE skattepenger!
  • Du er en statssnylter! Og lurer til deg trygd!
  • Det koster da ikke noe å være syk i Norge!
  • Du orker å feste, gå på kafe, gå tur i skogen, feriere osv, da orker du jobbe!
  • Du har like høy inntekt som meg, det er mye penger for å gå hjemme!
  • Så flott som du er, du ser da ikke syk ut, da kan det ikke stemme at du er reellt såå syk!
  • Jeg er like syk som deg, men jeg jobber da?!
  • Du er en Naver! Du legger skyld på Nav, istedenfor å takke for våre flotte velferdsordninger!
  • Man orker det man VIL orke! Alle kan jobbe litt! Jeg leste om en uten armer og ben, han jobbet!
  • Det er latskap du lider av!

 

Ja, dette er helt "alminnelige"tanker mange friske har, og som de gjerne slenger ut til de som sliter med varige helseproblemer. Noen får disse hintene og påstandene slengt til seg. også av sine nærmeste, feks fra familiemedlemmer, naboer og andre. Men også helt ukjente/fremmede mennesker, har og uttrykker disse meningene offentlig, i diverse forum på nett. På feks Facebook, eller i kommentarfeltet til avisenes artikler, hvor det er snakk om Nav, kroniske lidelser eller politikk og budsjetter.                                                                                                                          Det er ikke måte på, hvor tøffe mange da blir. Der de sitter trygt bak en pc skjerm og kaster ut påstander om disse svindlerne som i stort antall ødelegger hverdagen deres, og bruker opp skattepengene deres. Og det finnes ikke forskjell, de tar alltid alle under en kam. Det er en grusom følelse, å stadig måtte lese den generelle oppfatningen folk har om å leve med helseproblemer. I tillegg til at man fra før har mer enn nok utfordringer i hverdagen. Det er vanskelig å måtte forholde seg til, at fremmede mennesker har så sterke meninger om deg og ditt liv, uten å vite det minste om hvem du er, hva du står for eller hvordan du lever ditt liv.

Men vi har ikke noe valg, vi kan ikke slippe unna. De mest påståelige, er ute av stand til å endre oppfatning. Ikke ønsker de kunnskap om hvordan det egentlig foregår i Nav, helsevesen à 2016, eller om hverdagen vi har med våre lidelser. De VIL beholde sin oppfatning, det er deilig å ha en hel minoritetsgruppe å legge all skyld på, for vårt lands ødelagte økonomi, noen å misunne, og hevde seg over, når de daglig går på arbeid.   Stillingen de selv har, som de hater, enten pga dårlig betalt, kjedelige oppgaver eller pga en motbydelig arbeidsgiver! Noen må jo ha skyld, til all elendigheten. Og det er enkelt å legge det på en gruppe mennesker, som samfunnsmessig, blir tenkt på som en av våre "svakere" grupper. Der få makter å ta til motmæle, pga manglende krefter...

 

3d rendering of a road splitting with road blank signs


 

Her skal vi en gang for alle, slå disse påstandene døde! Vi skal ta de for oss, en etter en, og håper at utenom de av oss, som faktisk tilhører gruppen av kronisk syke, så vil også noen av de som fortsatt har sin helse i behold, vil gidde å bruke tid på å lese om virkeligheten. 

  1. Vi lever IKKE på din skattepenger. De aller fleste godt voksne uføretrygdede, har bak seg et langt liv i arbeidslivet. Mange tiår gjerne. Vi har selv tjent oss opp de godene som i dag gir oss utbetaling av feks uføretrygd eller arbeidsavklaringspenger. Spør en kronisk syk, i alderen 40 til 65 år, så får du vite sannheten om deres bakgrunn i arbeidslivet. Riktignok er det noen unge uføre, som ikke har vært friske nok til en gang å forsøke seg i arbeidslivet. Men slike skjebner vil vi alltid ha. Og for at disse skal kunne ha en sjanse til å forsørge seg, så har vi nettopp i vårt land, et system hvor vi i en årrekke, har hatt skatter og avgifter, som gjør at alle skal få en noenlunde fear sjanse til å klare seg økonomisk gjennom livet, via diverse velferdsordninger. Alternativet var den gamle ordningen med fattigkassa, eller at syke og arbeidsuføre ble bortplassert til en gård, som gratis arbeidskraft de timene de virket, med lønn i form av kost og losji.
  2. Vi svindler ikke det offentlige! Joda, en og annen luring finnes alltids. Som gjør seg selv "litt sykere" enn hva realiteten sier. Men de finnes i alle sosiale lag! Men det å faktisk "fake" seg syk, i den grad at man blir totalt arbeidsufør, er i dagens system, så og si ikke gjennomførbart, ikke av selv den beste "skuespiller"! For om de friske hadde hatt den minste anelse, om hva man faktisk må igjennom, for å stadfeste manglende arbeidsevne, så ville de faktisk ha forstått. Ingen, absolutt ingen, klarer å skape seg selv så syk, at de klarer å lure både helsevesen i form av fastlege, sykehus, spesialister eller psykolog.  Og i tillegg både arbeidsgivere, attføringsbedrifter og sist men ikke minst Nav, i en lengre periode, på opp til 15 år, som faktisk er tiden det tar fra man begynner å innse at man ikke fungerer som tidligere, til at man faktisk blir erklært ferdig utredet og behandlet, og det stadfestes at man er 100% arbeidsufør!
  3. Det er gratis å være syk i Norge! Først. dette berømte "frikortet" man oppnår etter innbetaling av egenandeler i løpet av et år. Om man er varig syk, så har man gjerne så ofte kontakt med helsevesenet, at disse tusen som skal oppnåes for å nå grensen på frikort, de utgiftene kommer tett i tett i starten av året. Og av en trygdeutbetaling, inntekt fra det offentlige å leve av, så er drøye 2000 kr, ofte det et menneske egentlig skulle ha brukt til mat i løpet av årets første måned! I tillegg, så kan ikke alle medisiner skrives ut på blå resept. Det er svært mange medikamenter som uansett jevnlig bruk, ikke kan gis på annet enn hvit resept. Og der er det ingen egenandel som skrives av, der er det full pris! Og alt du må kjøpte på apoteket ellers, uten resept, er det selvfølgelig også full pris på. Og så er det alle reisene da, til og fra lege, sykehus, behandlere osv. Noen av det kan føres på egenandelskortet. Men før den tid, så skal du faktisk ha nok penger til å betale for drivstoff eller bussbillett. Dette kan sammenlagt bli mye penger samlet for en som lever under fattigdomgrensa inntektsmessig. Og så videre da, mange kronikere er bevegelsehemmet. Neida, man behøver ikke være lam eller ha amputert bena for å være handikappet. Dermed kan man ikke gå mye eller langt. Ofte pga smerter eller utmattelse. Dermed så bruker man sin privatbil til alle steder man skal, også dit som en frisk person ville valgt å gå eller sykle, pga kort avstand. Og mange kan heller ikke bruke offentlig transport, pga det ikke eksisterer tilfredsstillende tilbud utenfor byene i Norge. Eller pga bare det å stå og vente på buss eller tog, er så anstrengende på en dårlig dag, at man i tillegg til reisen i en overfylt buss, tar alt av krefter. Og ved bestemmelsesstedet er man da så utmattet, at man ikke orker utføre det man skulle gjøre der. Så er det alle hjelpemidler da, mange større hjelpemidler får man eller kan låne hos Hjelpemiddelsentralen. Men i 2016 har alle de mindre hjelpemidlene blitt fjernet. Det må man heretter anskaffe og kjøpe selv et sted. Og mange har ekstra slitasje på klær, fottøy, bolig, sengetøy eller på bil, pga varige helseskader. Dermed så tenker friske, som har hørt om såpass, at oj, men da er det jo "bare" å søke grunnstønad! Hehe...bare faktisk... Skal vi prøve å forklare. Det vil koste en kroniker mange mange uker og måneder med arbeid for å søke om slike stønader for store medisinske utgifter. Og det er omtrent tilfeldighetene som råder, om du får avslag eller godkjent stønaden. Ofte må man som syk også betale hjelp for å få noen til å vaske bolig el stelle hage. Og nei, det kan man egentlig ikke søke hjelpestønad for. Det er kun for de som må betale for hjelp til pleie og hygiene. Og er man heldig å får innvilget kommunal hjemmehjelp til feks vask, så beregnes dette også av bruttoinntekt, og det gjør at enslige uføre ikke har råd til ekstra utgiften dette medfører. Medisinske utgifter/ekstra utgifter pga varig sykdom, kan ofte ligge på feks 1000,- til kr 3000,- pr mnd. 
  4. Du orker lystbetonte aktiviteter, dermed er du i stand til å arbeide! Om du bare hadde brukt tid og krefter på jobb isteden for kafe, svømming, i selskap eller på spasertur. Ehe...hele systemet og samfunnet, er bygd opp slik. At man her til lands skal jobbe fulltid, 37,5 time pr uke. Resterende tid pr døgn, skal fordeles på måltider og søvn, samt det sosiale, gjerne kalt "livet", noen bruker tiden til å være sammen med barna, eller partneren, noen bruker den tiden til trening, andre leser i en god bok, plukker sopp, shopper, reiser, har hester som hobby, besøker bestemor eller annet. Og da selvfølgelig i tillegg til den berømte jobben hjemme, det evige husarbeidet, og også hagearbeid og vedlikehold, om man bor i enebolig, som faktisk størsteparten av Norges befolkning gjør.           Men....om man er kronisk syk, enten ved at man har smerter uten opphold, så tapper det en for krefter, man får mindre energi av å leve med konstante smerter. Man kan ha mindre muskelkraft i armer eller bein, og derfor ikke klarer så mye praktisk arbeid. Noen har psykiske lidelser, som gjør de ute av stand til å klare å mestre hverken husvask eller personlig hygiene. Og noen er så utmattet, altså har lidelser med kronisk utmattelse, dermed er de hele tiden på omtrent halvparten av energinivået til en som er frisk. Dermed så klarer man ikke mer enn halvparten av hva en frisk klarer. Noen sliter kognitivt, de har mange oppgaver i hverdagslivet som de ikke klarer, pga manglende hukommelse, konsentrasjon osv. Det er mange plager som kan stanse en, slik at om man da har bare en viss del av krefter og energi i forhold til en frisk. Skal man da bruke de på jobb. Og ikke ha igjen krefter til å lage seg mat, dusje, ta seg av egne barn, ha venner eller familie på besøk, sette på vaskemaskin osv? Nei, slik er det ikke lagt opp. Om man sliter med å klare det daglige livet hjemme, så er det lagt opp slik, at det kan man ikke kvitte seg med. Feks barn eller hjemmet ditt. Det må du faktisk ta deg av, så godt du klarer. Men hva må vi da ta bort? Jo, nettopp, jobben! Da fjerner man de fra arbeidslivet, slik at de har mulighet til å ha et noenlunde respektabelt liv hjemme, muligens noe redusert i forhold til friske, pga man har lite krefter og kanskje hviler eller sover mye, men man klarer det, etter beste evne. DERFOR har vi såkalt uføretrygd. Det er ikke meningen, at en ufør skal ligge på sofaen 24/7 slik friske mennesker gjør om de tar en tre dager pga influensa eller i fire uker pga et beinbrudd. Er du med?
  5. NEI! Utregning av uførepensjon/trygd, endres stadig. Og den går som oftest ikke opp, ettersom nye rutiner kommer, den går ned, i takt med at oljefondet vårt øker. En gang gikk den reellt opp ved den store nye reformen som startet januar 2015. Men det hjalp ikke stort, da de i samme øyeblikk økte skattetrekket, slik at man har samme høye trekk som en arbeidstaker har. Og dermed fikk mange ennå mindre utbetalt enn tidligere. Samt at bostøtte ordningen, som beregnes etter brutto inntekt, nå ble noe som ennå færre hadde rett på! Dere friske kan lett gå inn på Nav.no og beregne hva dere selv ville fått i uføretrygd eller feks arbeidsavklaringspenger der, så ser dere hvor mange % man går ned i inntekt og dermed levestandard, ved å bli varig syk i vårt velferdsland. Og, husk da, at vi lever ikke billigere fordi om "vi går hjemme", det er ofte svært kostbart å leve med kroniske lidelser i forhold til en frisk. Og vi har hele 24 timer pr døgn og bruke vår store inntekt på... Vi har heller ingen mulighet for å jobbe overtid, eller ta en ekstra jobb i tunge økonomiske perioder, for å komme ovenpå etter store uforutsette utgifter. Muligheten for å trekke i fra opptil ca 9 000 pr år på selvangivelsen for store medisinske utgifter, er også fjernet forøvrig...
  6. Vi er mange som nekter å vise oss for andre mennesker de timene eller dagene vi er i så dårlig forfatning at det er synlig på oss hvor dårlige vi er. Det er ikke slik at alle kronikere ønsker å se ut som et offer. Selvfølgelig finnes det de som lar være å sminke seg, eller å dusje, fordi de vil bevise for noen, eller rett og slett ønsker medlidenhet. Men de aller fleste, er som friske mennesker, opptatt av å være forfengelig og se mest mulig ok ut. For da føler vi oss bedre.  Akkurat som en som akkurat har født barn, blir anbefalt i spebarnstiden, å ikke "bo" i morgenkåpen, men dusje, kle seg og få på make up, slik som ellers, selv om dager og netter kan gå i ett, og man blir helt døgnvill, utslitt av søvnmangel osv, om man har et urolig spebarn. For egen selvfølelse og velvære sin del. Og dette med "usynlig" sykdom. De aller, aller fleste sykdommer, er nettopp usynlige. Det er ikke motsatt. Svært få syndromer, handikap el diagnoser er såkalt "fysisk synlige". Om man da ikke har amputert, er preget av kreftbehandling e.l. Vi nekter å se syk ut for å overbevise deg, legen eller Nav. Vi forbeholder oss retten til å se best mulig ut, de dagene når man ikke er husbundet.
  7. Om du er like syk og "sliten" som "meg"/noen med kroniske lidelser, så har jeg sterk empati med deg. Jo lengre du klarer å likevel holde ut i jobben din. Jo mer sterk synes jeg du er. Det er helt sant. Hvorfor? Jo, fordi jeg har vært der selv,og jeg vet hva det koster, av krefter, svette, blog og tårer. Jeg har ingen problemer overhodet, å huske hvordan det var, at jeg alltid var sliten, lei meg eller irritert. Faktisk så irritabel at jeg knurret nærmest uten grunn, til de viktigste man har, barna.                                                         Men, jeg har i tillegg en erfaring du ikke har. Jeg kastet nemlig inn håndkleet. Ikke helt frivillig, det kan jeg innrømme. Men dog... Etter ca 10 beintøffe år, med en tilværelse som nærmest arbeidsnarkoman, jeg elsket å jobbe, hjemmeliv med barn, hus og hage, studier, venner, fritidsmangel, og sist men ikke minst, en tilværelse hvor jeg var så sliten at alle rundt meg stadig sa, det du nå får høre; ro deg ned nå. Ingen takker deg for å gå på jobb når du er syk. Det er bare dumdristig å dra alt så langt. Du får være forsiktig, du møter snart veggen. Jeg svarte: Jaaada, jeg er klar over alt dette. Men jeg VIL jobbe mye! Og så lenge kroppen og hodet holder, vil jeg utføre min jobb. Om derimot kroppen og hodet ikke vil mer, ja så besvimer jeg vel, og da stopper det jo av seg selv. Slik så jeg på det... Og når dette så skjedde, at kroppen og hodet sa stopp. Ja, så startet jeg for pokker på nytt! Og gjør man det mange nok ganger, ja da er vi dessverre bygd slik, at vi ikke lenger kan få kroppen tilbake til den stand den var, før vi presset den til max uttallige ganger! Det var vanskelig å være i systemet også, for å bli diagnotisert i helsevesen og for arbeidsutprøving og redegjørelse, restarbeidsevne via trygdekontor og Aetat. Man blir nærmest ikke trodd. Man blir umyndiggjort og nedverdiget. DET kan være en god grunn til å holde ut i arbeid litt lenger. (Forutenom sorgen over å føle seg ubrukelig...).  Og ennå mer i dag, da vi har det beryktede NAV.... se neste punkt!
  8. Om du ikke har måttet forholde deg til Nav over lengre tid. Så skal du vokte deg vel, for å rosemale en etat som er og blir mislykket, det hender til og med dette innrømmes fra høyere hold. Men selvfølgelig uten at noen endrer på det. Det ville jo vært flaut, og måttet legge ned hele Nav, som man har brukt og fortsatt bruker milliarder på å drifte. Og det eneste de oppnår er følgende, de aller fleste man møter i denne instansen, har en tydelig forakt for mennesker som oppsøker de for hjelp, de er arrogante, nedverdiger gjerne den hjelpetrengende, de kan ofte ikke regelverket de er satt til å forvalte. De viser sterkt maktmisbruk, deres ord er lov, og de overprøver alle andre instanser, leger, spesialister, psykiatere osv. De bestemmer hvem som er syk og ikke. De bestemmer hvordan du skal leve. Og følger du ikke det, så får du ingen inntekt av de.                                                                                                                           Mange har blitt alvorlig deprimerte etter sin kontakt med Nav. Fordi etaten dreper den siste rest av selvtillit hos en som er i en vanskelig livssituasjon. Og friske tror man går dit frivillig! Jeg kjenner alvorlig syke mennesker, som fortsetter å jobbe, sover resten av døgnet. Fordi de ikke tørr bli sykemeldt, de er redd for å komme i klørne på Nav. Dette er ikke utsagn som blir sagt av "unge late navere, som ikke får de pengene de ønsker"! Dette er realiteten, snakk med fastleger, med psykiatere eller andre involverte. De sier alle det samme. Til og med en del av de som selv jobber innen systemet mener det samme. Men... ingen gjør noe med det.  
  9. Det er snart på tide at man klarer å se forskjellen på å leve med forskjellige sykdommer, handikap eller syndrom. Hva forskjellen kan utgjøre. Har man ikke kroniske smerter. Ei heller utmattelse eller Fatigue. Så er det ingenting i verden for at man kan klare å utføre en jobb, slik som friske. Men, det er derfor viktig å kjenne til hvor forskjellig det er å faktisk leve med 7-8 forskjellige diagnoser som gir smerter eller utmattelse, det ikke finnes behandling for. Og hvordan man som døv, blind, lam fra livet og ned, kanskje ikke har noen smerter eller annen utfordring enn at ting må tilrettelegges på en arbeidsplass. Eller at visse ting kan ta lengre tid, pga manglende sanser eller lemmer. Og.... husk at mennesker med diverse handikap, eller en som er psykisk eller fysisk utviklingshemmet har rettigheter offentlig, som gjør at de får hjelp til å få tilrettelagt arbeid. Både når det gjelder arbeidstid eller type arbeid. Det får IKKE uføre eller kronisk syke ellers, og med stor arbeidsledighet. Hvem ville du ansatt, den friske eller den som bare kan jobbe når helsa vil?Så om du finner en slik arbeidsgiver, ring meg!!!
  10. Vet du hva latskap er. Det er om man ikke har lyst til å gjøre et arbeidslag. At man ikke gidder å stå opp om morgenen. At man unngår aktivitet fordi en ikke ønsker å gjøre noe som helst. At man foretrekker å sove, ligge, sitte, og bli sittende, helst livet ut. Jeg vil råde deg til å snakke med et utvalg kroniske syke, og lytte til deres drømmer om å bli frisk. Om utdannelsen de ikke får brukt. Om hvordan de savner å være en del av et arbeidsmiljø. Lytt nøye til lengselen i stemmen deres, lengselen etter det livet mange en gang hadde, hvor de hadde jobb, normal inntekt og en travel hverdag, med barn og tidsklemma osv. Og hvor utmattelsen de hadde i blant, pga en stressende hverdag eller mye overtid på jobben,forsvant etter en natts søvn. Spør hva de i dag fyller dagene med. Om hvordan selvfølelsen deres ofte skaper depresjon pga de kun tenker på alt de ikke lenger klarer, istedenfor hva de faktisk fortsatt klarer å utføre som syk... Se om du sitter igjen med følelsen av at det er latskap dere snakker om? Latskap er noe alle kan lide av en dag eller flere. Man blir ikke arbeidsufør av latskap. Da er det din uvitenhet om evnet som styrer tankene dine...

 


Da håper jeg at mange har fått oppklart hvordan virkeligheten egentlig er, for de som har mistet noe av det viktigste vi har her i livet, nemlig helsen! Og det er dessverre slik, at ingen av oss, vet hvor tungt det tapet er, og hvor stor innvirkning det har på alle felt av livet. Det gjelder derfor å skape seg et godt liv, med helt nye forutsetninger enn man tidligere haddde. Og det er mer enn krevende nok, vi behøver ikke å møte fordommer, hån og beskyldninger i tillegg! Ja, det finnes både svindlere og unnasluntrere innen alle lag i samfunnet. Men jeg vil ha meg frabedt at man dømmer alle for noen enkeltpersoners dårlige og umoralske valg.

Jeg vet dere friske som leser dette, vil forstå, om ikke før, så innser dere det den dagen dere selv rammes av alvorlig og kroniske helseproblemer. Slik jeg selv gjorde. Men om man ikke har forutsetning for å forstå, så forsvarer det ikke en rett til å lage dagene vanskeligere for noen som fra før har mer enn nok utfordringer! Til dere kronikere, handikappede og andre med helsevansker, hold hodet hevet, forsøk å ignorer uvitenhet som vises i negative ordlag. Jeg vet du gjør ditt beste, og vi er mange som forstår <3

Om du likte hva du leste, og vil følge mine skriverier videre, så blir jeg glad om du trykker liker på min Facebookside, du finner den her <3

#ufør #kroniskelidelser #handikappet #fordommer #omålevemedhelseproblemer #nave #velferdsstaten #omåskapesegetgodtliv #utfordringermedhelse #bluncksieri #sieriblogg #blunck #sisseleriksen #nårnavsvikter #arbeidsevne #arbeidsufør #restarbeidsevne #kroniskesmerter #helsenorge 

Tenåringer og stygt ordforråd. Hvorfor kaller tenåringen sine foreldre for stygge navn?

Noen vil alltid påstå at det er "normalt", akseptabelt, nødvendig i prosessen mellom barn og voksen. Mange foreldre blir likevel lei seg, såret, sinna, fortvilet og slitne av slike feider med deres håpefulle.Nå den søte lille fotballgutten av en sønn, eller den yndige lille datteren deres, forvandler seg til en skrikende, provoserende villmann uten sperrer. Som kaller sine foreldre for det meste av stygge ord de kan komme på!

Og jeg har ofte forsøkt å tenke ut hva som er årsaken til at dette er en "godtatt" og normal adferd, som vi "tillater eller tillegger" våre håpefulle, når de vel har kommet opp i en viss alder. Uten at jeg helt klarer å se hvorfor det er slik. Eller hvorfor det behøver å være på den måten. Alle vet vi om ordet "opprørsalderen", og mange sier at ungdommer pr i dag er mindre opprørske enn tenåringer var tidligere.

Hva går opprøret ut på da? Få igjennom sin vilje, altså skape sin egen personlighet som ung voksen. Blir de provosert ovenfor regler i hjemmet, og vil selv ha kontrollen på grenser. Og mener at de selv er i stand til å ta ansvaret for flere deler av livet sitt. Og om deres foreldre er slemme eller dumme, som er uttrykk mange tenåringer bruker. Altså om foreldre ikke er enig med ungdommen i feks inne-tider, lekselesing eller i hvor mye ungdommen skal bidra til ved å hjelpe til i hjemmet.Ja da tenker man ofte på strenge foreldre. Vi voksne da, mens ungdommen gjerne kaller slike foreldre for ord som idioter, og de roper ut om at foreldrene deres "ikke forstår en dritt"!

Gjenkjennende? Jeg vil tro det. For mange, både foreldre og tenåringer. Men altså, jeg forstår det likevel ikke. Nå vil jeg si det med en gang, at jeg er ikke perfekt, jeg har svært mange dårlige egenskaper. Sikkert også som forelder. Eller som menneske generelt. Og jeg tar stadig vekk feil avgjørelser. Og ikke har jeg løsningen på "alt" her i verden, om du skulle ta meg for å være en såkalt "bedreviter"! Jeg uttaler meg her, kun på grunnlag av egen erfaring. Både på det viset at jeg selv, kua, har vært kalv en gang, og at jeg ikke har glemt absolutt alt fra den gang, selv om noe nok både har gått i glemmeboka, eller er fortrengt...med vitende og vilje.



Og jeg skriver dette som mor, som har oppdratt to barn, en sønn og en datter. Og i tillegg har jeg vært alene, fullstendig, om ansvaret i 17 år! Ingen far (han døde dessverre når barna var henholdsvis 3 måneder og 8 år, som mange av mine venner, bekjente og faste lesere vet). Ingen besteforeldre eller tanter, eller onkler. Og ei heller noen tilfeldige perioder med en "ny mann/samboer" i hus osv.

Slik vet de fleste, at det å være alene om ansvaret for to levende vesen. 24 timer pr døgn, i nesten to hele tiår. Det er ikke en enkel oppgave. Og som person, er jeg slik, at jeg gjerne gir 110% i det jeg er opptatt av. Derfor var og er det også, den innstillingen jeg har til barneoppdragelse også. Men det var ikke alltid så lett likevel. Vi er nemlig bare mennesker alle sammen. Og derfor, i ren praksis, så vet jeg godt, at jeg mange ganger tok feil avgjørelser. At jeg noen ganger var så sliten fysisk eller mentalt, at jeg ikke orket å holde meg på de 110% hele døgnet til en hver tid. Men at jeg forsøkte å klare det, det kan jeg love deg!

I tillegg fikk jeg/vi, en del ekstra utfordringer. Blant annet at jeg ble alvorlig syk, handikappet og endte opp med kroniske helseproblemer. I tillegg til en del andre utfordringer, både økonomisk, samt familiært, jeg har nemlig ingen kontakt med noen familiemedlemmer, etter råd fra myndighetene, ble det til slutt slik, da det var det beste for meg og barna. Pga en noe dysfunksjonelle familie jeg vokste opp i. Når det gjelder familien på siden til barnas far, så forsvant de dessverre ut av vårt liv, ca 4 år etter min mann døde. Så vi har vært bare tre personer i vår familie, i mange mange år.

Samtidig ble økonomien rammet pga blant annet som følge av min elendige helse. Dette gikk utover både arbeidsliv og vi mistet boligen vår, vårt kjære hjem. I tillegg til dette, så kjenner vi jo alle til alle mindre utfordringer som dukker opp i en familie, hos barn, voksen, med hjem eller annet osv i løpet av årene. Og utgangspunktet vårt var jo ikke noe lett, da jeg som kronisk syk, og i dyp sorg, skulle oppdra disse to barna, som jo også var i dyp sorg. Og det skal jeg love dere, er ganske mye mer krevende, enn barn som slipper å leve med en slik traumatisk opplevelse nært på seg.

Men, i dag, kan jeg si, noe jeg også ofte får tilbakemeldinger på. At jeg klarte det. Jeg mestret det punktet i livet mitt, som jeg tok mest alvorlig, å få barna helskinnet, noenlunde, gjennom oppvekst og ungdomstid. De er ikke noen gullunger vi snakker om. Men helt alminnelige ungdommer, med både gode og dårlige sider. Men når det er sagt. Så har mine to, i dag straks 18 og 26 år gamle, aldri kalt meg, sin mor, for stygge ord. De har aldri skreket til meg heller. Og spør du mine barn. Ja, så har heller aldri jeg gjort det ovenfor dem.



Jeg ser stadig på nett, sosial medier, i kommentar felt osv, ungdommer som bruker et språk som gir meg bakoversveis. De er frekke, freidige og viser ikke et snev av høflighet, folkeskikk eller respekt ovenfor de dem snakker(skriver) til, uansett hva saken gjelder. Her må jeg bemerke at jeg skriver ikke "alle",men jeg kan bruke uttrykket "mange" eller "flere". Jeg klarer ikke forstå det, eller dem.

Og det samme opplever jeg i hverdagen utenfor nett. Hjemme hos familier. Også da jeg selv var ung, reagerte jeg på slikt. Og når jeg ble eldre, forbannet jeg meg på, at slik ville jeg aldri ha det. Og... dessverre, jeg vet ikke om det gjelder alle steder. Men mange steder, så så det ut til å skyldes at foreldrene selv opptrådde på samme måte. De skrek og kjeftet i hytt og pine, for både mindre og større saker, til sine barn. Og hva lærer barna da?

Og noen steder, er foreldrene fraværende. Fraværende i den forstand at de ikke er hjemme,, ikke har tid eller ork til barna. Eller de tror de ikke behøver bruke tid på barna foruten om å bytte bleier og lære de å skrive og snakke i førskolealder. Barn må jo læres alt. Og jeg selv synes at det å oppføre seg noenlunde, er det viktigste vi kan lære dem. Jeg ser og hører stadig foreldre flire av ungdommen sin, som kaller de for (unnskyld språket): hore. ludder, fitte, idiot, djevel osv. Disse ordene slenger de ut av seg feks om de ikke får det som de vil hos foreldre. De bruker samme språket ovenfor andre mennesker når de er sinna, fornærmet eller uenige. Hvorfor gjør de det? Og er det greit?

Jeg våger påstå, at de da aldri har lært hjemme. Ja, for det er nemlig ikke skolens oppgave å oppdra barna våre. Ingen har forklart disse ungdommene hvorfor man få nei til visse saker. Ingen har gitt de klare retningslinjer og grenser. Og de har aldri blitt forklart at det ikke er akseptabelt å kalle noen mennesker for slike ord. Ingen voksne har møtt de med respekt og tillit. Foreldrene skriker og banner til dem. Og de unge gjør som foreldrene gjør. Og de samme foreldrene enten flirer av det, og kaller det for normalt. Eller de klager over vanskelige ungdommer og hvor slitsomt håpløse de er!

Men så gå i dere selv, hvorfor er tenåringene deres slik da? Og ikke kall det for ADHD er dere snille. Alle ufine ungdommer lider nemlig ikke av slike adferds-diagnoser. De mangler rett og slett oppdragelse! Jeg misliker det så sterkt. Noen ganger er jeg tilbøyelig til å tenke at jeg synes det er skjødeløst av foreldre og se så lett på problemet at ungene deres er rett og slett frittalende uhøflige krek!

Så vil nå antagelig et stort antall foreldre, som da har slike ungdommer, møte dette innlegget med dyp fornærmelse, og påstå som jeg faktisk fikk høre en gang... at neida, det er barn som mine det er noe galt med. Som ikke er brautende, opprørske, vanskelige og tøffe, frekke uten respekt for hverken meg eller deg. Men nei du. Den går ikke inn her. Mine barn er, helt som sunne normale unge mennesker. De er selvstendige, omtenksomme men selvopptatte med ungdommers særegne måte å tenke på seg selv først på. Ja, de er til og med uenig med meg i mange saker. MEN.... de bruker ikke slike ord om noen, eller til noen. Ikke til meg. Og ikke til deg.

Uansett hvor sinna, bitre eller frustrerte de måtte bli. Ikke er de noen spesielle ungdommer som har vokst opp med dyp religion eller annet som hindrer de i å banne osv heller. Og ikke har de hatt en svært streng oppvekst. Jeg har alltid, hos egne barn og hos alle nabolagets barn og mine barns venner, vært den som de kaller en "snill mamma" (og pappa, for jeg er begge deler). Snill betyr ofte ettergivende for barn. Og det kan jeg virkelig være. Jeg er nemlig ikke noen regel-jeger, jeg bruker aldri eller sjelden tid på å slå ned på småsaker. Jeg gir lett etter, i saker som ikke kan skade noen. Men, jeg er svært streng på noen få ting. Der rikker jeg aldri. Og jeg nøyer meg aldri med annet enn en ordentlig oppførsel og høflig og respektfull tone. Jeg behandler ungdommene mine som jeg selv ønsker å bli behandlet. Og... det virker faktisk!

Her har ingen smelt i dører. Skreket til hverandre, vi snakker om ting, også negative saker. Vi kjefter ikke. Jeg har aldri forstått hva man oppnår med det. Og her har man en hyggelig tone, noe annet har aldri vært akseptabelt. Og om man holder ved dette, fra barna er små. Så er det samme innstilling de selv får når de blir eldre. Jeg vet godt jeg høres ut som en prippen bibelstripp av en mor her nå. Men det får ikke hjelpe. Jeg synes ikke det er det minste sjarmerende med frekke fremtoninger av noen tenåringer. Jeg synes ikke det er greit å smelle i dørene og lage drama. Og slik ville jeg at barna mine skulle lære seg å sette pris på å kommunisere på en ordentlig måte. Og at de skulle forstå at det de gir ut, er det de får tilbake.



Det er nesten litt merkelig å se, at det som faktisk ble en vane, og ikke noe vanskelig å etterleve, et harmonisk trygt liv, og en liten familie, hvor samhold, omsorg og folkeskikk, har stor betydning. Det virket som det skulle, slik ble det. Og det føler jeg ofte takknemlighet for. Jeg vil aldri få oppleve alvorlige tilfeller av grenser og regler som brytes, eller at ungene mine kaller meg stygge saker når vi er uenige (jada, for det er vi også, som alle andre, selv om det ikke skjer ofte), men helt ærlig, det er ikke noe jeg savner. Jeg har erfart det nok blant andre ungdommer. Og det var mer enn nok avskrekkende for min del.

Selv vokste jeg opp i en noe dysfunksjonell familie. Jeg hadde på en måte en god og ordentlig oppvekst. Men den var også preget av rus, psykiske lidelser, foreldre som ikke hadde tid, krefter eller interesse nok, i forhold til hva jeg nok behøvde. Og den ble mer og mer preget av sykelig søskensjalusi, fysisk og psykisk mobbing, samt kontrollering fra eldre søsken. Ut-frysning med mer. Men selv ikke jeg hadde noe opprør. Jeg kalte ikke mine foreldre. Eller søsken. Jeg skrek og bannet ikke. Eller slo i dører eller ødela døde ting.

Jeg tror ikke den slags utløsning for frigjøring og opprør inn i voksenlivet, er noe man "bør" eller som enkelt kan beskrives som "alminnelig" tenåringsoppførsel. For om det er det normale (ettersom det ser ut til at det er så utbredt), hvordan kan det da ha seg, at ungdommer som vokser opp under vanskelige forhold, og som ikke har en periode med slike opprør, kan ende opp som trygge, harmoniske veltilpassede sosialt fungerende unge mennesker da? Uten at de har vært gjennom årene med banning, dis-respekt osv....

Altså mine barn er ganske så alminnelige. De er ikke av de som skiller seg ut i venneflokk eller blant ungdom forøvrig. Jeg er ingen supermamma. Jeg er som dere kan lese, heller i en slik kategori at jeg i følge statistikken, burde hatt barn som sliter med skole, arferd eller feks med psykiske lidelser som depresjon, angst eller annet. Hvorfor jeg skriver dette? Les om hva statistikken sier. Og snakk med feks barnevernet. Jeg er uegnet som mor, gjerne i følge de feks. Jeg fyller nærmest alle kriteriene for å være i "faresonen" for å få dysfunksjonelle familieforhold og gi denne arven videre til mine barn. 

1-jeg er enslig forelder

2-mine barn har mistet minst et nært familiemedlem i døden, sin pappa

3-mor og eneste forelder er kronisk syk

4-vi har ingen kontakt med familie forøvrig

5-mor er uføretrygdet

6-vi har levd med ekstrem lav inntekt i lang tid

7-mor er forkjemper for menneskerettigheter

8-vi har flytt ekstremt mange ganger

9-barna har byttet skole flere ganger

10-barna er ikke av de ivrigste når det gjelder organisert idrettsinteresser

Forferdelige levevilkår vil en del mene! Jeg har ikke gjort noe spesielt. For utenom at jeg kanskje er spesielt opptatt av å gi 110% til ungene, det er det flere som er. Men jeg har alltid vært ekstremt opptatt av det. Og en annen ting, er at jeg aldri har "godtatt" eller sett på utagerende opprør som en "normal" eller nødvendig oppførsel i prosessen de har mellom barn og voksen.

Utenom det, er jeg ettergivende, men streng og bestemt på få punkter. Og benytter altså tillit, respekt og tilstedeværelse, interesse og mye kjærlighet som oppskriften på barneoppdragelse. Og barna? Ikke akkurat curlingbarn, men ei heller det motsatte. Som sagt, ganske så alminnelig oppdragelse vil jeg tro.

Selv vokste jeg som nevnt Så får alle og en hver mene hva de vil. Men vi har kanskje ulike prioriteringer her i livet. Jeg er takknemlig for hva jeg valgte å prioritere. Og til dere frekke uhøflige unge som skriker, kjefter, kaller og synes dere er veldig tøffe. Jeg blir ikke imponert. Det vil aldri skje!

Og til dere foreldre til slike ungdommer, tenk nøye over din egen oppførsel. Ditt eget ordforråd. Din egen måte å løse konflikter eller å diskutere med noen på..... så sitter du kanskje med svaret på hvorfor din kjære fotballsønn,eller din lille prinsesse i rosa tyll-kjole, plutselig ble til et bannende udyr som skriker stygge ting til deg, og som truer ungdommer på sosiale medier med juling og kaller fremmede voksne for hore og idiot...... 

Om du likte innlegget. Og har lyst til å lese mer av mine tanker, meninger og erfaringer om mangt og mye. Så blir jeg veldig glad om du vil følge med videre ved å trykke liker på min Facebookside.

#rebbelskeungdommer #adferdsvansker #frekketenåringer #uregjerligeunge #vanskeligungdom #uhøfligeungdommer #manglenderespekt #ungdomsopprør #disrespekt #girespektfårespekt #oppdragelse #barnogunge #tenåringsforeldre #sieri #sieriblogg #blunck #sisseleriksen #samfunnsblogg #oppvekstvilkår #uregjerligebarn #opprørsktenåring

Et godt liv, er et liv uten store bekyminger, redsel eller angst! Og ikke et liv med mye penger, fritid, eller et perfekt liv!

Jeg har bekymringsløse dager! Jeg er lykkelig! Jeg har nemlig fått fred. Det er det som skaper denne grenseløse lykkefølelsen hos meg!

Jeg er av de som livet ikke har fart lett med. Så mine bekymringer var av alvorlig art, i forhold til mange andre. Min oppfatning av en fredelig og fornøyelig tilværelse, er annerledes enn hva som skal til for at et menneske på min alder, som har sluppet lett unna store livskriser og utfordringer, mener gjør livet godt.

Og mange av de som har vært mer heldig på den måten i livet, de har også helt andre saker de savner i livet sitt, helt andre ting, som gjør at de føler seg glade. Og noen av de, blir kanskje aldri lykkelige? Fordi deres forutsetninger for å føle livsglede er ofte knyttet til at de stadig må ha nye opplevelser, materielle verdier, større krav til hva som er en partner, høye krav til eget arbeidsliv og karriere osv... slik at de aldri føler seg hel, de mangler stadig noe. og ønsker seg mer. Slik er det faktisk mange som lever.

Jeg skulle ønske de kunne få kjenne på det samme som meg. Tilfredsstillelsen av at alt du har oppnådd, er det kun du, og du alene, som har fått til. Med hardt arbeid, ingen hvile, med svette, tårer og blod, og når kreftene tok slutt, og tiden rant ut... ja så fikk du krefter fra et sted du ikke ante eksisterte, pga du kjempet for dine barn, og du visste at om du fikk det til, ja da ville det komme dine barn til gode. Følelsen er uforbeholden glede og lykkefølelse. Man blir så trilfreds, så trygg, sliten, forferdelig utmattet....men, lykkelig og føler at livet endelig er fredelig uten vonde og vanskelige utfordringer som du ikke kan komme deg unna, og må kjempe deg igjennom. 

Jeg har ikke lenger bekymringer for ting som kan skje, i hvert fall ikke i sterk grad, som lammer meg av redsel og gjør at angsten griper meg med en klo! Og jeg har ei heller ikke bekymringer for ting som jeg vet skal skje. Fordi jeg har ryddet opp i alle felt i livet mitt. Med hardt arbeid, både mentalt og fysisk. Og ved å bruke lang tid, mange mange år. Og det har slett ikke vært enkelt. Det har kostet meg mye. Men det er verdt det!

For det å kunne føle fred, sinnsro og ikke være redd, det er en sterk følelse, etter å ha levd med redsel og angst og store livslammende bekymringer i nesten hele mitt liv, mer eller mindre. Ja, jeg må leve med min elendige helse, med trang økonomi, uten familie foruten mine kjære barn, og jeg må leve med sorgen jeg føler etter at min kjære mann og andre jeg var glad i døde fra oss.. Men likevel, jeg har fred. Det gir meg en enorm trygghetsfølelse, en stryrke, fordi jeg vet at det er jeg selv som har skapt denne tilstanden for meg og jobbet for å oppnå denne følesen, av en skjær ro, fred, trygghet og glede. Det er lykke for mitt vedkommende! Ekte lykke, skapt av meg

 For meg er verden kanskje litt annerledes. Enn for deg. Men jeg har opplevd ekte spenning, redsel, angst, krig, forfølgelse, fattigdom, opplevd å stå alene om utfordringer, som mange andre ikke en gang ville turt å begi seg utpå sammen med noen en gang. Men jeg hadde ikke noe valg. Og ingenting gjør deg sterkere, enn det å være alene, og å fullstendig mangle valgmuligheter

Og jeg vet med meg selv at jeg også har gjort alt jeg kan for å støtte eller hjelpe andre på min vei, disse årene. Og da mener jeg andre som er i direkte livskrise. Det er de veldig takknemlig for. Spesielt fordi slike som meg, skulle eller burde, ha nok med seg selv. Og få forstår hvor mye det faktisk ga også meg. Det ga meg en god følelse av ren samvittighet, av at jeg betydde noe, at noen trengte meg, og en sunn avstand til egne problemer, når jeg i blant behøvde å kjenne på det. Kanskje tok det derfor lengre tid for meg før jeg kunne lande i dagens situasjon. Jeg vet ikke. Men det hjalp meg til å forstå at jeg faktisk var et godt menneske, og ikke det uhyret, som min familie hadde innprentet meg med i hele mitt liv, at jeg var, og det hjalp meg derfor i tillegg, til å oppnå en god selvfølelse, og den dag i dag, gir det meg en følelse av at jeg er nyttig, og at noen behøver meg. 

 Jeg er faktisk så lykkelig, at jeg vet ikke helt  vet hvordan jeg skal oppføre meg! Det føles så uvirkelig for meg. At jeg noen ganger ligger våken i senga om kvelden og tenker "det måå da være noooooe jeg har glemt, som jeg bør bekymre meg over hvordan jeg skal løse"?? Men, nei, det er ingenting. Alle utfordringer jeg pr dags dato har. Er utfordringer som jeg elsker å bryne meg på! Enten det er omfattende spennende saker å løse for andre mennesker. Som har gitt meg i oppdrag å leke detektiv å finne ut av deres løsning for å løse en livsfloke. Eller det er noen som ønsker å ha skrevet et treffende brev, formulert med mest mulig trykk, sånn at mottaker ikke nøler lenger, men blir imøtekommende, enten det gjelder en klagesak eller noe mer personlig. Eller mine egne utfordrende langvarige saker, som krever bruk av alt av hjerneceller, trimming av hukommelsen, de rette søkemetodene på nett, eller å lete frem de rette lover og regelverk i vårt omfattende byråkrati. Dette er spenning, interessant, gøy, jeg får bruke min tid, til å være til nytte, og jeg ser løsninger og får en god følelse etter endt oppdrag. 



Men, de virkelige utfordringen, de ekstreme tungtveiende avgjørelsene jeg har måttet ta, det tunge ansvaret over andre menneskers ve og vell, bekymringen for penger som ikke strakk til. Regninger som ikke ble betalt. De smertefulle dagene som ble brukt til å "vri det siste ut av tankene mine" , for å klare å finne penger, som ikke eksisterte, slik at man alltid hadde mat på bordet, drivstoff på bilen, nok til medisiner eller sånn at barna ikke skulle mangle noe som var nødvendig eller gledelig å være med på!Eller redselen for hva som feilte meg helsemessig, om jeg ville kunne klare å stå på beina, tenke klart, og fortsatt være en far og mor for mine barn. De er ikke lenger der. Jeg har det samme ansvaret som alltid,tidligere, helt alene. Men det er så mye lettere å takle det, når alt rundt meg er i ryddige former og ikke byr på stadig uforutsette vanskeligheter, som veltet lasset gang på gang, slik at jeg måtte starte på nytt, med å rydde opp. Fjerne meg fra alle rundt meg som kun hadde vondt i sinnet, og som enten utnyttet meg, brukte meg, trakasserte meg, hånet meg, eller gjorde dagene og mitt liv ennå vanskeligere enn det faktisk var.

Jeg har ingen bekymringer igjen, ikke for hvor vi skal bo i fremtiden. Ingen overskyggende vonde syner, om at jeg ikke skal klare å overleve til ungene er voksne, og selvstendige, pga sykdom og stadige skader i ulykker. Ingen lange perioder med mennesker som forfølger meg, ved stalking av fremmede lesere, ingen skjult sjikanering, som dreper all energien jeg har. Ingen familiemedlemmer som uten opphold krever at jeg skal si ditt, gjøre datt, se slik ut, gjøre mer av det, mindre av det andre, smile mer, være mer alvorlig, ta meg sammen, skjerpe meg, bli mer som dem osv...og leve opp til lenger! Ingen mann som kommer inn i bildet og manipulerer meg til å bli som han forventer. Jeg kan være meg! Helt uten noen forbehold, jeg behøver ikke prestere noe jeg ikke ønsker lenger.

Jeg innså, at om jeg møtte rett person, disse er ytterst sjeldne innen offentlig ansatte. Så fikk jeg beskjed om at mennesker med alle mine helseproblemer, faktisk har rettigheter, at det er ikke mulig for meg å bli friskere, om jeg ikke delegerte bort noe av psykisk og fysisk ansvar jeg har. Og vedkommende hjalp meg til å eliminere bort den ene tingen etter den andre. Vi skrelte bort det ene problemet etter det andre. Og tok grep, jeg stod på rettighetene mine. Rettigheter som er der for alle, men som i dag, er noe svært få oppnår. Ikke fordi de ikke har rett på det, men fordi de ikke orker all jobb og nedverdigende behandling de må tåle fra offentlige etater, for den minste lille rettighet skal bli oppfylt. Her er det ikke lenger en gammel, som burde vært reparert og hatt EU kontroll, som er så upålitelig, at det er usikkert om den i det hele tatt klarer turen bort til verkstedet!

Ingen flere venner og bekjente som misbruker min tillit, mine evner og utnytter mitt vennskap til sin fordel er rundt meg mer ...jeg kan holde på i det evinnelige... Men....Altså, jeg har ingen store utfordringer, som er så krevende at den ødelegger min livskvalitet, eller er for ekstreme til at jeg, selv med min tålmodighet, klarer å løse de! Det er ikke mer jeg behøver å prestere av umenneskelige oppgaver eller situasjoner som knekker min trygghet! Dette er for meg, et lykkelig liv! En het utrolig avslappende hverdag. Og helt uvirkelig altså, til tider. Selv om dagens utfordringer er av den sort, som hadde gitt hvilket som helst menneske depresjon, sammenbrudd eller at vedkommende hadde rømt i fra problemene. Så er det for meg kun bagateller, det er kun enkelt lommerusk igjen, som jeg fortsatt må takle. Det føles vidunderlig!

Jeg tror ikke det er sant! Må stadig ha mine nærmeste venner, til å minne meg på at det stemmer! Derfor, føler jeg, at jeg må være mer heldig enn de fleste, og at jeg har hatt og har "tidenes sommer". hvor dagene er bare gode. Ikke vanskelige, tøffe, umulige, skumle, tragiske....som de har vært de siste 20 årene, men bare gode, glade og full av lykke :-)



Jeg tror at noen få, vil kjenne seg igjen i hva jeg skriver her. For å gjøre det, så må man selv ha levd et liv, med død, sykdom ulykker personlig og hos dine nærmeste, du må ha opplevd hvor nært du var å trekke ditt siste pust, du må ha kjempet i en årrekke, med krefter du ikke innehar, mot stor makt, offentlig sektor, privat personer, og din egen helse. Du må ha levd med ekstreme smerter og totalt utmattelse (som ikke kommer av overtidsarbeid, aktive barn eller en hard treningsøkt). Du må ha levd på et minimum. Ha betalt ned millioner i gjeld! Du må ha levd med den sterke angsten for at du skulle dø, slik at to levende vesen, dine barn feks, skulle sitte igjen alene i verden, da de ikke har andre enn deg. Du skal ha brukt hjerneceller du ikke kjente til at du hadde, for å finne ut finurlige måter å øke inntekten på. Om det så er å jobbe 20 timer i døgnet og sitte igjen med en 50 lapp, fordi den 50 lappen er avgjørende for at dere har strøm el mat på bordet. Og du skal ha hatt alt dette alene, helt alene i verden!

Du skal ha brukt så mye tid og selvransakelse, for å oppnå selvinnsikt, at du kjenner deg selv bedre enn du har lyst til å innrømme en gang. Fordi du må holde deg mentalt klar, ikke bukke under å havne på antidepressive midler, timer hos psykolog eller innleggelse pga presset du stadig lever under! Du skal ha bygd deg opp en tålmodighet så stor, at om du må vente to år på å få gjennomført noe, så føles det likevel som en times tid. Du skal ha opplevd å føle deg så alene om alt, at du er som en liten pygme som alene skal overtale, overvinne og kjempe mot hele verdens befolkning.

Du skal ha vært så redd, at du ikke lenger skyr noe, fordi du har ingenting å miste, og alt du gjør, kan sørge for at det eneste viktige du har i verden, dine to barn, vil få fortsette å være trygge, glade og i dine armer. Du har sluttet å føle redsel, det skjedd nemlig meg. Ingenting skremte meg, for jeg så på alt som bagateller i forhold til de utfordringene jeg levde med i hverdagen. Og for å oppnå å føle det slik, må du ha turt å utsette deg selv for hindringer, bebreidelser, vonde ord, slag, nedverdigelse, forbannelse, smerte, sorg...så sterk, at du blir så sliten at uansett hva noen sier til deg, så tror du ikke at du kan overleve....

Har du vært igjennom alt dette. Ja da, da forstår du, hva jeg har sett, hørt, merket, tålt, orket, kjempet, lært, erfart, opplevd....for å kunne kjenne på den enorme frihetsfølelsen, lykken og bekymringsløse sommeren jeg nå nyter godt av! Den har jeg gjort meg fortjent til, jeg har jobbet beinhardt for å oppnå den! Jeg har ikke ofret noe for å komme hit, sånn jeg ser det, jeg har kun gitt alt, 110% og aldri tillatt meg å gi opp!

Nå er desserten her! Nå er det over, det tok noen tiår omtrent, men, jeg kan jeg puste helt nede fra magen. Jeg kan sove trygt og ubekymret. Og jeg kan kanskje igjen klare å irritere meg over bagateller som andre mennesker. Det lengter man faktisk etter nemlig, om du har levd lenge nok på samme måte som meg ...Jeg kan om en god stund, få kjenne på et minimum av overskudds-energi og denne uken brukte jeg faktisk en hel time på kun meg selv! Det er helt sant! Jeg tok med barna i sommer, på den første ferieturen på nesten ti år! Forstå den gleden jeg føler...den som kan... jeg unner alle å kjenne på det samme... jeg tror ingen lottogevinst, jobbtilbud, forelskelse osv..kan være i nærheten av den lettelsen og oppriktige lykken jeg nå får kjenne på <3

Jeg kan smile, uten at det er gjennom tårer. Jeg kan i tillegg, helt ærlig si til de jeg møter, at jeg forstår, at jeg har vondt av dem eller spørre om jeg kan gjøre noe for dem, og faktisk mene det. Uansett hvor vondt de har det, for jeg har vært der. Jeg har gått igjennom det hele... Og mitt største ønske er at ingen andre skal behøve å oppleve hva jeg har opplevd. Det skjer nok, men da skal jeg gjøre det jeg kan slik at de slipper å være alene, de skal slippe å stå i det helt alene, slik som jeg måtte. For jeg vet, hva det gjør med en! Min lærdom var hard, mine erfaringer kostet meg mye, og min frihet kostet mer enn noen kan ane... Men likevel. Det er verdt det!

Jeg hadde noen som ga meg grunn til å meste, orke, gidde, takle og tørre...nemlig mine to kjæreste, mine fantastiske barn! Og nå skal jeg nyte resten av mitt liv, smilende, lettet, glad, og ikke brukte krefter og tid på bekymringer, før de er reelle, og før de er alvorlige. For livet er for kort, det skal ikke kastes bort. Med dette innlegget, så prøver jeg å forklare hvorfor jeg er så smilende, hvorfor noen sier øynene mine stråler, hvorfor en del mener jeg er "vis", det er nemlig mitt liv, og mine opplevelser og utfordringer som har skapt meg slik. Jeg er ruset. Naturruset, på livet i seg selv.

Og de som klarer å forstå hva jeg har klart, hva jeg har gitt av meg selv for å oppnå dagens situasjon, de vil nå kanskje evne å se hvorfor, hvorfor jeg har min beste sommer på mange mange år. Hvorfor jeg har bekymringsløse dager. Og hvorfor jeg ikke helt tror det er sant hele tiden. Og til dere andre, jeg unner ingen å leve i feks mine sko, på sett og vis. Men samtidig, jo, jeg skulle ønske flere kunne kjenne på den følelsen jeg har i disse dager. Den følelsen er nemlig vanskelig å oppnå, om man ikke har vært i "andre enden" først...

 Jada, det har vært mer enn hardt, jeg innrømmer det, men nettopp derfor, er det en svært etterlengtet livsglede, trygghet og en ro, som gir både den evnen til fullstendig avslapning og samtidig en pirrende oppløftende forventningsfull følelse. Jo lengre tid og jo mer krevende det har vært, å oppnå dette, jo sterkere blir lykkefølelsen!

Denne utrolig sterke følelsen, som overgår det de fleste ville forbinde med ubetinget kjærlighet til livet, skal nå nytes for min del, hvert minutt, for alt det er verdt!

Måtte dere alle få kjenne på lignende glede og trygghet, og måtte ingen få flere utfordringer enn de kan klare å mestre. Gi aldri opp håpet, om at etter smerte og negativitet, så kommer positivitet og sann lykkefølelse! Varme tanker og styrke sendes de som i dag sliter i sitt livs traume....hold ut, det er verdt det til slutt <3

Likte du hva du leste, så del gjerne innlegget videre. Også blir jeg veldig glad, om du går inn på min Facebookside, og trykker liker der, for å følge meg og mine innlegg fremover. Du finner siden ved å trykke her!

#ekteglede #skaplykkendinselv #hardtarbeidlønnerseg #egenterapi #omåfinnegledenilivet #sånnblejeglykkelig #skapdegenbekymringsløshverdag #sedevirkeligeverdier #fred #harmoni #trygghetilivet #finnroen #sieriblogg #sisseleriksen #bluncksieri #sieri #blunck

Du vet du befinner deg i den Norske byråkratijungelen når......



-elever på offentlig skole er pålagt å medbringe dyrt skolemateriell, men blir det frastjålet i skoletiden, er det foreldrenes ansvar

-skolene tror at å skrive under på et papir som inneholder regler mot mobbing, stanser mobbing på deres skole

-man har lov å selge sex men ikke kjøpe sex

-det er svart arbeid å snekre for naboen, mot betaling, men det kalles hobby å drive hundeoppdrett og tjene 200 000 skattefritt pr år

-det er greit å være i besittelse av en brukerdose narkotika, men ikke kjøpe eller selge det

-det er mer straffbart å stjele penger enn å skade mennesker

-vi har fortsatt teoretisk opplæring for praktiske yrker, men få eller ingen får fullført den praktiske delen av utdannelsen som lærling

-man har dårlige tenner og ikke har råd til tannlege

-når du ikke kan få legehjelp om "fastlegen" ikke er din

-når du ikke kan få hjelp på sykehus før du har hatt en time hos legen

-når de frakter dødsyke kreftpasienter i buss til behandling, hvor de må vente i 8 timer til alle er ferdige, før de kommer seg hjem

- når en politiker eller idrettshelt får helsehjelp før en vaktmester eller en uføretrygdet husmor

-man ikke tørr røyke tobakk, om staten sier nei

-det offentlige bestemmer hva som er best for ditt barn, og ingen protesterer

-man betaler verdens høyeste bil og veiavgift, men har de dårligste veiene i Europa

-det tar lenger tid å søke om tillatelse til å bygge hus, enn det tar å bygge det i praksis

-folk må selge barndomshjemmet sitt for å betale for gamle foreldres begravelse

-alle elsker landet sitt en dag i året, 17 mai, selv om de hater alt ved det alle andre dager

-når folk sloss i årevis for å få dyrepoliti, men ingen reagerer på at politi ellers ikke lenger arbeider med det de skal

-når offentlig ansatte ikke kan eget lovverk, og blir sinna om du viser at du kan det

-det finnes et skjema for alt

-når det kommer stadig nye lover og regler, men ingen har tid til å sørge for at de blir overholdt

-å følge regler går foran alt, også det å redde liv eller forsvare liv

Puh..... det er bare å henge med..... for den som kan! Følg meg gjerne ved å trykke liker på min Facebookside. Du finner den her <3



 

#duvetduborinorge #byråkratijungelen #svimlendelovverk #evinneligeregelverk #byråkratietvokser #dagenssamfunn #nokernok #sieriblogg #sisseleriksen #blunck

 

 

"Den bortskjemte drittungen".... Om å vokse opp med en narsissist...

Jeg har skrevet om det mange ganger før. Og jeg skal nok skrive om det mange ganger til. Ikke alle år eller perioder i mitt liv, var like ille. Men en av de verste periodene var de siste 16 årene etter min kjære manns død. Det ble utnyttet i stor grad, endelig var det svakheter ved meg, som kunne brukes til å få mer innpass og kontroll over meg og mitt liv igjen. Mens andre perioder, ga meg mer avstand, styrke og frihet, slik at jeg slapp å erfare så mange vonde innblandinger i mitt liv, så er det visse ting som stadig går igjen, som en rød tråd i mitt liv med min familie, både som barn, ungdom og voksen...

Det er nok et stort antall personer som lever rundt oss, med skader på sin personlighet, skader og mangler, som gjør at vedkommende kan gjøre stor skade helsemessig og sjelelig på de rundt dem. Vi finner dem i alle samfunnslag. I din familie, kanskje din partner. Din advokat, din lege eller din psykolog. Mange slike mennesker innehar faktisk gjerne en stilling som gir de makt og anerkjennelse, som gir deres eget syn på seg selv, og den imagen de forsøker å formidle til sine omgivelser, forsterket. Les feks en artikkel her, hentet fra VG, om en narcissist som også er overgriper. 



Jeg vil i dette innlegget skrive litt mer om hva det kan gjøre med et menneske. Hvordan negative ord, hån og sjikane, fester seg i et sårbart sinn. Uansett om jeg ellers ikke er en person med dårlig selvfølelse eller elendig selvtillit. Så blir man, uansett egen styrke, intelligens, selvfølelse, manipulert over tid, nettopp slik en narcissist, eller sosiopat ønsker med sitt offer.  Men for ordens skyld, jeg ser ikke på meg selv som et offer. Jeg er veldig bevisst på å netttopp ikke innta noen offerrolle. Annet enn for å beskrive noe jeg var i øyeblikket, det er ikke noe som er varig hos meg. Da ville jeg virkelig ha "tapt"... og det vil aldri skje! Så lenge det er liv og krefter igjen i meg!

Det er så mye i dette som blir sagt om at det negative lett fester seg i forhold til det positive. Og at det må mange positive ord til for å gjøre opp for et negativt. Særlig gjelder dette om det negative kommer fra de som skulle stått deg nærmest, noen du har respekt for. Og om det gjentas i det uendelige.... Slike negativiteter har jeg mange av, å bære på. De ble ikke sagt av mobbende klassekamerater, jeg ble ikke plaget av jevnaldrende eller slike ting. Neida, jeg ble plaget av familiemedlemmer. Mine nærmeste. Du vet, de der hjemme, som skal få deg til å føle deg trygg, som skal backe opp deg, gi deg en god følelse, og støtte deg når ting er vanskelig.... og om de gjør det motsatte? Hvor skal du da henvende deg?

Jeg finner psykiatri og personlighetsanalyse svært nyttig og interessant. Det er det ingen tvil om. Både fordi det har lært meg mye om meg selv. Men også fordi det gir meg lærdom om hvorfor noen er som de er, hvordan det kan ha seg at noen mennesker mangler elementære følelser eller evner til feks anger og samvittighet. Det er svært fascinerende, men også viktig kunnskap, for å kunne klare å komme seg ut av klørne til et menneske meg vesentlige og svært farlige mangler i sin personlighet. Les definisjon på en narcissist her.

Det uttrykket som nok er mest brukt av de alle, i min familien, selv om det er en i familien som styrer det hele, så er jo de andre fullstendig i vedkommendes manipulerende klør. Og dessverre, selv om de alle har klaget, og sukket over hvordan dette mennesket hersker over dem opp gjennom livet, så ser de ikke det jeg til slutt klarte å se, ved god hjelp av profesjonelle og gode kloke venner. De har ikke kunnskap nok, de evner ikke å forstå noe som de ikke har forutsetning for å forstå. Det uttrykket, det er...  "du, den bortskjemte drittungen"! Ja, det er meg det. I dag er jeg snart 50 år gammel, og uansett hvor mange ganger jeg har etterspurt det, så har ingen av de kunnet forklare meg hva jeg er bortskjemt på, på hvilken måte. Men i voksen alder, etter at jeg ved hovedsakelig klarte å opparbeide meg en enorm selvinnsikt, men også ved å lese mye, lære mye av andre mennesker, så ser jeg jo at nettopp det uttrykket, "den bortskjemte drittungen", beskriver eksakt det man sier en narcissistisk person jobber hardt med, nemlig å gjøre sitt offer til en form for syndebukk. Og det virket jo på meg!De andre familiemedlemmene er hverken opprørske (har forsøkt å ytre egne meninger), eller har vist seg sterkere eller selvstendige uten familiens narcissist, og det er jeg som er det "utvalgte" offeret. Den makten narcissten har til å manipulere en hel familie, på i dag, mellom 15 og 20 personer, er skremmende å tenke på. Og i tillegg hvordan hun klarer å sørge for at ingen i familien har nære venner, eller kontakt med bekjente, kolleger eller andre, som står noen så nær, at de kan se hva som egentlig foregår innad i vår familie. Jeg var det selvfølgelige offeret. Jeg som også vågde, og fikk, uten problemer, mange og nære venner, både som barn og som voksen. Det var en trussel mot hele livet narcissisten hadde bygget opp, bare det.

Jeg trodde jo, i over 40 år, at jeg var alt dette negative jeg hadde blitt innprentet dag ut og dag inn, som barn, ungdom og som voksen. Jada jeg gråt, fortvilet, og jeg, etter hvert, som voksen, fortalte til noen rundt meg, hvor vondt det var, at jeg var så umulig, at ingen i familien, kunne like meg.... Men som dere ser, jeg trodde det var mitt ansvar. Kun mitt. At alt var min feil. At de hadde rett. Jeg klarte ikke forstå, at jeg som lite barn eller som ungdom, ikke hadde noe ansvar for hvordan eldre søsken eller voksne rundt meg, behandlet meg. Jeg kunne ikke se, at jeg hadde rett på å bli godtatt akkurat som jeg var. Med det utseende jeg hadde og med den personligheten jeg hadde. Jeg visste ingenting om at jeg ikke egentlig skulle behøve å prestere noe, for å være verdt noe. Særlig ikke innen egen nær familie.



Men etter utallige timer med selvransakelse, med å lese og ikke minst forstå psykologi. Så forstod jeg jo... etter hvert. Et ukjent menneske innen det profesjonelle systemet, sa det så enkelt, på en måte, som gjorde at jeg endelig forstod hva alle rundt meg hadde forsøkt å forklare meg i alle år. Det er ikke DEG det er noe galt med! Det er DE! Og man kan ikke endre andre mennesker. Uansett hvor mye en ønsker det. Og du kan ikke bruke mer krefter eller tid av livet ditt, til å forsøke å tilfredsstille dem. Du vil nemlig aldri klare det! Du må isteden lære deg å leve uten dem. Og finne andre verdier i andre mennesker rundt deg. Jeg skal ved anledning sende en mail tilvedkommende, og forklare hva hun faktisk har klart å gjøre. Hun var ikke den som var eldst og mest erfaren eller som hadde lengst utdannelse innen psykiatri. Men hun klarte lett, å gjøre det ingen før henne hadde klart. Hun klarte å gjøre at jeg kunne redde restene av mitt liv, og få det godt de årene jeg har igjen. Det er verdt en takk og mer til...

Jeg har mange ting ved meg og min personlighet, som jeg ikke forstod, som jeg ikke visste hvilken knagg jeg skulle henge det på... som jeg nå forstår. Blant annet hvorfor jeg trodde jeg måtte være perfekt. Jeg måtte ha et perfekt utseende. Jeg måtte gjøre en hver oppgave i livet, jobb eller privat, bedre enn alle andre. Hvorfor? Jo fordi det var eneste mulighet, for at familien ikke skulle ha noe å utsette på meg. Men jeg vet nå, at ingen er perfekte, og klarer du å jobbe deg så nær det som mulig, ja så holder ikke det heller, for slike som mine nærmeste. For de ville bare finne nye ting ved meg, som jeg måtte endre. Eller rett og slett snu helt om, og mene det motsatte, etter jeg trodde jeg hadde oppnådd det de ønsket av meg. Forferdelig slitsomt å leve opp til... Og mange ganger diskuterte jeg med profesjonelle, om hvorfor jg hadde slike høye krav til prestasjon hos meg selv, når jeg ikke forventet noe i nærhten av dette, av de rundt meg. Nå vet jeg jo hvorfor....

Jeg utviklet Posttraumatisk stressyndrom som følge av hva jeg har opplevd. Jeg mistet selvtillit, eller jeg fikk vel aldri noe særlig selvfølelse, av positiv grad... Jeg fikk en oppfatning av at jeg var ansvarlig og roten til alt vondt som hendte meg selv eller de rundt meg. Jeg skapte ekstreme krav til egen prestasjon, på alle felt i livet. Jeg arbeidet så mye at jeg ble skadet fysisk for livet. Jeg ble irritabel, angstfylt og skeptisk. Jeg ble stadig dypt deprimert. Jeg mistet all tro på egne evner. Jeg så på meg selv helt uten noen verdi. Jeg levde med en konstant redsel for ikke å være bra nok. Jeg utviklet en stor og syk higen etter anerkjennelse. Jeg følte meg liten og forsvarsløs. Jeg klarte ikke ha tillit til noen. Jeg hadde svært vanskelig for å tro at noen likte meg, om jeg ikke så veldig bra ut utseendemessig eller om jeg ikke turte, orket, klarte, forstod, maktet, rakk, fikset mer enn alle rundt meg. Og mye mye mer... som de fleste forstår. Så styrte dette mye av livet mitt.

Og da jeg delvis av denne oppveksten, og denne behandlingen, også som voksen, opplevde flere svært alvorlige livskriser forutenom å leve under dette terrrorregimet, så utgjorde mine manglende omsorgspersoner, min manglende støtte fra nær familie, og den totale mangelen på anerkjennelse, aksept og respekt, at jeg nok forstod, at jeg hadde mye mer i meg enn de hadde latt meg forstå, ved at jeg så at jeg taklet slike større traumatiske hendelser, mye bedre enn "noen" ville trodd. Og at utenforstående stadig bemerket dette. Og faktisk, i takt med min lidenskap for å skrive, og min vide bruk av sosiale medier, når dette kom oss for hende, så gjorde tilbakemeldingene, som kom i stor grad nå, at jeg forstod bedre, jeg skjønte nå, at jeg kanskje likevel hadde noe bra ved meg. Det samme skjedde på mine mange arbeidsplasser. I det offentlige. Og blant venner og bekjente. Alle parter, som ikke var inneforestått med hvordan jeg var vant med å bli sett på, av min familie. Og alle parter var ukjente med eller visste ikke om min familiehemmelighet, hvor vi ble styrt av en narcissist, og hvor de alle mer eller mindre egenhendig, men antagelig mest pga de er manipulert, massivt trakasserte, mobbet og kontrollerte meg gjennom hele livet. Det gjorde også at jeg forstod.... mye mer. Og jeg kunne bruke mine tilmålte krefter mer på å gjøre ting jeg liker, være meg selv fullt ut, og ennå bli godtatt. Og det eneste ved meg meg selv og min vonde fortid jeg nå bruker tid på, er å jobbe hardt for å unngå å bli bitter og dvele ved hvordan mitt liv ville ha kunnet blitt...med en alminnelig normal oppvekst...

Jeg tror at av alt jeg har blitt forklart at jeg er, alt jeg har fått slengt til meg av negativitet og kallenavn osv av mine nærmeste, så er en av de ellers mest tragiske, men også morsomme..på et vis, med min galgenhumor, at en av mine søsken kalte meg for psykopat. Morsomt med tanke på hva jeg har vokst opp med, nemlig spesielt en av mine søsken som er en form for narcissist med psykopatiske tendendser (uten evne for å føle sorg, empati, anger, se egne feil osv), og fordi de særtrekkene som best og lettest beskriver en psykopat, er det motsatte av min personlighet...og fordi at et voksent menneske, kan ha så lite intelligens, informasjon, samfunnskjennskap, at vedkommende ikke vet hva en psykopat er. Bare at det er noe særs negativt, og dermed den enste og beste måten han kunne forsvare seg for, når han ble konfrontert med sin manglende både IQ og EQ, å bruke et slikt ord om meg. Det som er vondest ved det...er jo nettopp at en psykopat, er for meg, noe av det farligste jeg vet om her i verden. jeg er så uredd. Men en psykopat, ser jeg på som både skummel og ekstremt farlig og ond. Og det klarer jeg dessverre ikke å se at jeg er, et ondt menneske... Jeg som hele livet, daglig, streber etter å være det motsatte. Som faktisk bruker mye tid og krefter, på å vise omtanke og empati ovenfor både kjente og ukjente, nettopp fordi det er viktig for meg, at de rundt meg blir sett og har det bra. Fordi jeg vet selv hvordan det er å oppleve det motsatte....



Ellers så er denne tiden jeg har hatt nå, helt uten noen form for kontakt med nærmeste familie, fortsatt en uvirkelig følelse for meg, jeg vet ikke hvordan jeg best skal forklare det. Men for de som har lest mye av mine tidligere innlegg og artikler om saken. Så er frihet, det ordet som beskriver det best fortsatt. Jeg fikk, om ikke det endrer seg plutselig, nemlig endelig fullstendig fri fra alle stadige stygge henvendelser fra familien omsider, i fjor høst. Med hjelp av myndighetene. Endelig var marerittet over. Det er fortsatt noe uvirkelig. Men jeg begynner å forstå at det er virkelig. At det går an å få leve et liv i fred og fordragelighet. Uten å stadig oppleve hets og stygge ord, uten stadig å måtte jobbe til siste krefter svant hen...for å forsøke å nå opp til de krav familien hadde til meg. Til hvordan jeg skulle se ut, hva jeg skulle si, hvordan jeg skulle opptre, hva jeg skulle jobbe med, hvem jeg skulle ha som venner, hva jeg skulle føle, hvor mye jeg skulle orke, hva jeg mente om noe osv osv.... Det føles nærmest som en evigvarende ferie. Som å slippe ut av fengsel. Som å få et nytt liv!

Riktignok måtte jeg denne siste gangen, godta at jeg ikke lenger kunne ha kontakt med min snille gamle far, som jeg i alle år tidligere har forsøkt å opprettholde så godt det lar seg gjøre.... Men jeg forstod etter samtaler med advokat, psykolog osv, at om jeg fortsatt skulle forholde meg til ham. Ville jeg måtte fortsette med å vokte mine ord, passe på at jeg ikke møtte andre familiemedlemmer hos ham, jeg ville måtte være forsiktig meg hva jeg sa hos eller til ham, da alt kom videre til min familie forøvrig. I tillegg til at jeg måtte fortsette å late som "intenting", at jeg hadde det bra i forhold til vår familie forøvrig, jeg måtte fortsette å høre på lange foredrag om alt det positive hos de andre familiemedlemmene, om hvor synd det var på de, om de var syke eller hadde en vanskelig situasjon osv. Og måtte jatte med og si uff og huff... Og så flott og fint osv. Og bite i meg, tårer, sinne og fortvilelse, over at det er opplest og godtatt, at jeg, som den eneste i vår familie, ikke er flink til noe, ikke fortjener et godt ord, at jeg aldri er den som mottok hjelp, støtte eller bistand, uansett hvor vanskelig jeg hadde det... Og å opprettholde den falske fasaden noe mer nå... det har jeg i nåværende helsesituasjon, ikke krefter til. Jeg er så ferdig med å late som ingenting.

Er du selv interessert i emnet psykopati eller i å lære mer. eller du mistenker du kanskje selv blir utsatt for en narcissist, kan du lese litt om evnet her.

Jeg er fullstendig ferdig med å godta hån og trakassering. Jeg vil ikke lenger sitte å se i bakken og høre hvor fullstendig håpløs jeg er. Jeg vil ikke lenger høre min fars samboer, mine søsken eller deres indokinerte nå voksne barn, informere meg om at jeg er gal, dum, stygg, rar, at alle andre mener ditt eller datt om meg. Jeg er ferdig med å finne meg i ting, rett og slett. Og selv om min far, som jeg er så glad i, ville at jeg skulle spille dette skuespillet noen år til. (Altså for han så er det jeg sier oppspinn, løgn, og tegn på at jeg er gal, slik han har blitt maniulert med av mine søsken, uansett om han har fått tilbud om at leger, politi, advokat og psykiatere, sammen med mine venner, bekjente, kolleger, naboer osv, kan bruke tid på å fortelle ham noe helt annet.Og så heller ta ting opp når han var borte. Og noen vil mene at jeg er kald og hard og regelrett ond, som ikke ga etter for det. Så velger jeg å holde ved min avgjørelse. Og selv om det er noe av det vanskeligste jeg har gjort, leve med at jeg antagelig aldri mer får treffe min gamle far. Og jeg har til og med sagt til ham, at jeg er lei for det, og at jeg er glad i ham likevel. Men at jeg er skuffet over at han ikke en gang på nesten 50 år, har stått opp for meg, ovenfor de andre i familien, at han aldri har tatt til motmæle, eller forsvart meg!

For uansett hvor gammel man er, og hvilken respekt man innehar, så blir man ikke for gammel til å snakke for seg, til å stå opp for det som er rett, til å være en mann, til å bidra til å stoppe hetsing og hån og mobbing av hans egen datter, hans sistefødte. Såpass mye har jeg gitt ham av glede, hjelp, støtte og kjærlighet gjennom et langt liv....at jeg hadde vært verdt at han en gang, for en gangs skyld, støttet meg, isteden for å støtte de som skadet meg så reellt. I steden valgte han, også etter at altså "alle" tilbød seg å snakke med ham om hva som er den virkelige situasjonen her i vår familie, å fortsatt lytte til narcisissten og hennes følgere, resten av familien. Han valgt å se bort i fra at disse ikke har en eneste venn i sitt liv. At de ikke omgåes et eneste menneske utenfor denne lille familien. Ingen av de. Det har de aldri gjort. Av frykt for at de vil bli gjennomskuet, det hele, hva de har basert sitt liv på... Og da må jeg se på det som hans selvstendige valg, riktignok etter selv å ha blitt manipulert. Ingen av de voksne nieser i familien tørr heller å trosse narcisissten, og si eller vise, at de synes noe skurrer... de vil ikke ende som meg. Og jeg forstår faktisk det. Ikke alle har den styrken. TIl å stå alene. spesielt ikke mot et sånt massivt angrep av så mange, over så mange år... Jeg har... Men kun på grunn av at jeg aldri fikk noe valg. Og fordi jeg har to barn som jeg ikke kunne dø fra, og overlate til et liv med min familie..... Det unner jeg ingen. Jeg gjentar ingen.

Derimot...så skulle jeg ønske at alle som lever under lignende grusomme forferdelige forhold, enten fra partner eller fra andre familiemedlemmer...styrke og mulighet, til å stoppe det. Og til å få kjenne på den enorme gleden, friheten og ekstreme livsgleden, en får, av å sette strek. Ved å stanse mobbingen. Ved å ikke lenger danse etter narcisissten sine ønsker. Bare sørg for at han eller henne, ikke har noe som helst å "buke i mot deg" når du endelig sier stopp. For de er farlig sleipe og evner å bruke alt de har for mot deg, når de forstår at det faktisk skjer...at de mister kontrollen over deg. Det siste min søster narcissisten gjorde mot meg. Var å kontakte politiet. Men de kunne ikke hjelpe, de kan ikke ta i mot anmeldelse på at en søster ikke lenger vil ha kontakt og la seg kontrolleres. I tillegg skrev hun til alle mine lesere og følgere, og ba de ta kontakt med henne, for å få hennes versjon av hvem jeg er og hvordan jeg er.... Men hun overvurderte sine egne evner, for de som fikk slike brev og e-post av henne, tok alle kontakt med meg, livredde, og lurte på hva slag sykt menneske dette var. I tillegg ble hun så forskremt av at hun var avslørt, at hun i full offentlighet skrev trusler om hva hun skulle gjøre med meg, noe som gjorde at hennes livs viktigste ting stod i fare for å gå ad dundas....nemlig hennes jobb. Å ha en ledende stilling innen psykiatrien, slik som vedkommende har, er dessverre en stilling man svært ofte finner slike personligheter. Der kan de få makt og fremstå slik som de ser seg selv. Som noe overordnet andre mennesker. Jeg spurte vedkommende ved flere tilfeller, om hun i sitt liv hadde begått noen feil. Reaksjonen var fatal! Helt ekstrem. For det hadde hun selvfølgelig aldri gjort.... noensinne.



Dette var litt om hvordan vi selv kan, ved å lære oss selv bedre å kjenne, kan gjøre oss mindre mottagelige for en narcissist, eller en psykopat. Og hvor god og spesiell følelsen er, som du oppnår, når du har tatt avstand fra en med slike personlighetsforstyrrelser i ditt liv... Vi har jo som kjent bare dette ene livet.... så ta godt vare på det <3 

Vil du lese mer om mine opplevelser om å vokse opp i et dysfunksjonelt hjem. Kan du feks lese innleggene "Er blod tykkere enn vann", "Opplever du sjikanering, trakkasering og mobbing fra dine nærmeste" eller "Julebrev til familien, med ønsker om fred, ettertanke og selvransakelse..og takk for smertefull lærdom om livets realiteter".....

Jeg skriver om et bredt spekter av saker. Om andre menneskers sterke livshistorie, om samfunn, velferdssystemet, fattigdom, rus, barneoppdragelse, relasjoner, livsglede og lykke, om emigrering, Nav, barnevern. Om jus, psykologi. Om høytider, om biler, mc eller om hunder! Og om svindelforetak og om stalkere, og mye mye annet. Tilbakemeldinger jeg ofte får av lesere og følgere, betyr mye for meg. Mange sier jeg skriver "det de tenker", eller at jeg gir de noe å tenke på, eller at de føler at de blir sett, løftet når de ligger nede eller at det hjelper å lese at andre også har det som dem... døm selv. Veldig hyggelig om du trykker liker på min Facebookside, for å følge meg og mine nye innlegg. Du finner den her. 

#narcissme #narcissist #psykopat #ompersonlighetsmangler #iklørnepåenpsykopat #veienut #manipulering #derettsløse #omdysfunksjonellefamilieliv #hvemkanhjelpe #hvaerennarcissist #tegnpåatmanerpsykopat #sieriblogg #sisselblunck #sisseleriksen #ordeterfritt #ordeterditt #frittord #sterkemeninger #blunck

Min egen Bucket list! Hvilke ting vil DU gjøre før du dør?

Fascinert av filmen The Bucket list, som du kan og bør se på Netflix! Den omhandler to eldre menn, som befinner seg i to helt ulike sosiale og personlige livssituajsoner, når de rammes av kreft. Og deretter bestemmer seg for sammen å lage og gjennomføre en felles buck list.

 Alt jeg har lest om fremtidstenking, og slike "bucket lister", får tankeprosessen i gang her. Og har du tenkt på, at en sli liste skrevet ned som 20 åring antagelig vil se helt annerledes ut om du skriver en ny når du er midt i livet? At noen er opptatt av å nå mål i arbeidslivet, noen har familiære verdier. For noen er ekstreme opplevelser viktig. For andre er det helt andre ting som betyr noe.

 Her har jeg puslet meg frem til min helt egen Bucket list, xxx ting jeg vil gjøre før jeg dør! Jeg husker jeg hadde tanker om dette også som ung, merkelig nok ble ingenting skrevet ned. Ennå hvor glad jeg var i å skrive allerede da.

Men.. jeg husker noen av tankene jeg hadde. Og jeg har ingen problem med å forstå at det i dag er andre ting som er mer viktig på en slik liste, for meg. Det endrer seg nok med alder, og hva vi erfarer på veien gjennom livet.



-1. Jeg vil dø med fred i sinnet, uten dårlig samvittighet. (Dette er faktisk så viktig for meg, at jeg lever store deler av mitt liv, basert på å sørge for at det til en hver tid er slik.)

-2. Om det står i min makt, vil jeg ha kjærligheten til mine barn med meg, og at jeg er helt sikker på, at de aldri har tvil om at de er mitt livs viktigste element. Uansett alder. 

-3. At jeg har utgitt minst en bok.

-4. At jeg får besøkt Amsterdam igjen.

-5. At jeg har fått sagt til øverste myndighet i vårt land, hva systemet gjør som skader mennesker, og oppnå klart svar. 

-6. Besøke Usa

-7. Besøke Australia

-8. At noen eller noe får min familie til å innse hva de har gjort med meg

-9. Vite at jeg gjorde alt for å bli frisk, og for et øyeblikk kjenne overskudd av energi igjen

-10. Ikke ha noe usagt med noen som betyr noe i mitt liv



Det er det hele. Ingen store fallskjermhopp, eller en fantastisk forretningside som blir en braksuksess, eller å bli formuende, finne den store kjærligheten osv. Men hvem vet, kanskje noen av punktene endrer seg. Om ikke neste uke, så kanskje neste år eller om ti år, om jeg fortsatt er her da.

Nå overlater jeg til deg og sette opp din bucket list. Og bruke litt tid på ettertanke, livet og fortid og ikke minst fremtid. Ingen prioriteringer er vel feil i slike settinger, om det for deg føles viktig? Eller? Mine første to punkter, er min livsfilosofi, noe jeg arbeider med kontinuerlig. Resterende er muligens mindre viktig. Jeg vet ikke, vi får bare se...den som lever, får hvert fall se... ;-)

Liker du hva du leste? Jeg blir veldig glad om du går inn på min Facebookside og trykker liker. Der får du oppdateringer om nye innlegg. Kan lese om mine meninger og følelser om virkelig mangt og mye, om det er interessant. Du kan også bla i tidligere innlegg og artikler jeg har hatt publisert andre steder. På forhånd takk. Siden finner du her!

#bucketlist #thebucketlist #hvaerviktigåoppleveførmandør #prioriteringer #livsønsker #hvabringerfremtiden #blunck #bluncksieri #sisseleriksen

 

En modig kvinne, deler sin egen traumatiske opplevelse...seksuelle overgrep foregår også innad i kristne miljøer!

Janne er en sterk, modig og varm kvinne, som jeg kjenner fra mange år tilbake. Hun har en sterk historie bak seg, og har opplevd en vanskelig oppvekst, med overgrep og liten eller ingen forståelse fra de voksenpersonene hun hadde rundt seg. Hennes bakgrunn og historie er sterk, vond og omfattende. I dag deler hun med oss, hvordan hun opplevde å bli misbrukt og krenket av en voksen person som hadde stor makt og var høyt respektert, da hun var bare en ung jente...

I dag bor hun på en annen kant av landet, med sin kjære mann, og deres to flotte gutter. Hun er under utdannelse til et yrke som hun blant annet kan benytte til å hjelpe nettopp andre som har opplevd å bli utsatt for overgrep som barn.

Hun har ofte fått tid råd om å tilgi, dette brukes jo ofte, fordi man er redd for at den som er blitt misbrukt på noe vis, ellers kan ende opp som bitter og med det ødelegge resten av sitt liv, ved å dvele ved sinne, hat osv. Og jeg vil tro, at i et kristent miljø, er kanskje viktigheten av tilgivelse, om mulig, enda viktigere. Men kan alt tilgis? Jeg mener definitivt nei!

Og at det er fullt mulig å gå videre med sitt liv, selv uten å ha tilgitt den som forulempet og skadet det. Man vil uansett aldri glemme det, man bærer det med seg...livet ut... Men jeg skjemmes over hvor sterkt tausheten blir, spesielt i slike miljøer. Man skal tie... Men ikke her hos meg, her skal alt frem i dagslys!



Jeg vil til tider velge å la mennesker med en sterk historie, et krevende liv, få dele sin erfaring med oss her på min blogg, jeg mener vi må offentliggjøre alt av slike overgrep,om det er enkeltpersoner eller kanskje det offentlige, som har utsatt deg for urett, vi skal ikke skjule de, og hysje de ned. Da vil vi ikke få noen holdningsendringer.....

I tillegg er jeg opptatt av hva som diskuteres rundt foreldelsesfrist. Bør det in det hele tatt være noen foreldrelses-frist, i saker som drap, vold og misbruk. Hendelser som den utsatte må leve med livet ut. Den kriminelle, blir fritatt fra sitt ansvar etter et visst antall år?? Skulle det ikke heller vært motsatt... det er ikke offeret som skal straffes hardest..

Jeg velger å ta opp det som man helst ikke vil vite at foregår, som vanlig....så her kommer altså historien om Janne, eller litt av den, skrevet av henne selv.Vennligst vis hensyn og respekt når du kommenterer. Det ligger ekstremt mye styrke og modighet bak å stå frem med livshendelser som dette....

Om hvordan hun opplevde å bli misbrukt så stygt, følelsen av hjelpeløshet, redsel for ikke å bli trodd, hvem skulle hun fortelle det til... og om tiden i etterkant, hvor hun er redd for å se voldsforbryteren igjen, og med alle rundt seg, som ikke fullt ut forstår, som bagatelliserer og mener hun som et godt menneske, bør tilgi....

 Sterkt lesestoff, men vi behøver å få det frem, ting skal ikke ties i hjel, det skal snakkes i hjel! Og den siste tidens nyheter i media forteller om lignende hendelser, det blir nok ikke den siste gangen dette skjer dessverre, og det har skjedd mange, mange ganger før... som aldri kom frem i dagslys.

Ordene er Jannes egne. Bilder er lånt fra "Google" og har ikke noen tilknytning til innlegget forøvrig.

Et levd liv, en sterk kvinne, en modig forteller, som raust deler sine vondeste opplevelser med oss. Til ettertanke <3

 

Janne: Jeg leste historien som en ung kvinne så modig valgte å  sto frem om. Hun fortalte om seksuelle overgrep innenfor den læstadianske menigheten i Tysfjord. Om hvordan hun hadde blitt møtt av predikanten i menigheten og hvilke sår det har gitt henne.

Jeg velger å tro at jeg ikke er den eneste som reagerte på  spørsmålet: "Var det godt", som hun fikk fra predikanten når hun endelig hadde samlet mot nok til å møte opp og fortelle hva hun hadde vært igjennom. 
Dessverre så er historiene som blir beskrevet fra det Læstadianske miljø ikke unike. 

Da jeg var 17 ble jeg anbefalt en liten bibelskole på landet et sted i Norge. I andre etasje flyttet jeg inn på et lite rom. 
Skolen var slitt og vedlikeholdet var dårlig, elevmassen var så liten som den aldri tidligere hadde vært. Altså ikke en gang omgivelsene rundt meg i skoletiden, var trygge og koselige...

En av lærerne en mann 15 år eldre enn meg, tilbydde meg og en annen kvinnelig elev kjøretimer. Vi var unge og iveren etter å kanskje kunne begynne å ta førerkort var absolutt til stede hos oss begge. Så vi ble glade for muligheten og takket gledestrålende ja!

Etter få kjøretimer der vi alle tre var tilstede så uteble min medelev. Forklaringen fra læreren var at det ikke passet for henne i dag. Men at vi to kunne kjøre, som sagt så gjort. På denne tiden var jeg en veldig usikker ung kvinne, jeg var overbevist om at jeg var både lite attraktiv og mindre intelligent.

Så når denne mannen gjentatte ganger fortalte meg hvor pen han syntes jeg var så ble jeg smigret, samtidig som mine egne grenser i forhold til hva jeg skulle tillate fra andre nærmest var ikkeeksisterende. Jeg hadde ingen trygghet i forhold til det å stå opp for meg selv i noen som helst sak. 

Jeg husker ikke når det var første gang han lurte meg med, eller hvordan, men jeg husker at jeg var redd for å si ifra, redd for å fortelle noen om hva som foregikk. Jeg husker de lange dusjene i etterkant av møtene med han, jeg ble aldri ren nok. 


Det var i bomberommet det skjedde. Det var ingen som pleide å gå dit. Det var helt stille der, jeg kunne ikke høre noen og ingen kunne høre meg. Han låste alltid døren. Ingen kunne høre at han kalte meg for madrassen sin, ingen kunne høre at han vasket seg inne på det lille toalettet etterpå. Ingen kunne høre uttalelsene hans om at "vi nå var sammenføyd av Gud, og at det som Gud har sammenføyd skal mennesker ikke skille". 

 

Inne i den ene stua på skolen hang det tett i tett med bilder av tidligere elever. Flere ganger skrøt han av at han hadde hatt forhold til flere av de tidligere elevene, jeg husker at jeg så på bildene og syntes at jeg forsto den sårheten jeg så i blikket til noen av dem. Når jeg spurte han så viste det seg å stemme hvem det var.
Tiden gikk, og i flere uker måtte jeg bli med læreren ned i bomberommet. Når høstferien kom klarte jeg ikke mer. Hjemme forsto foreldrene mine at noe var galt. Da jeg fortalte hva det var som var skjedd så trudde de på meg, men de manglet evnen til å gjennomføre de store  reaksjonene overfor både skolen og læreren.

De tok kontakt med skolen, og jeg ble lovet at læreren skulle være suspendert resten av skoleåret. Men når jeg kom tilbake fra ferien så var det han som møtte meg. Igjen mente han at det Gud hadde sammenføyd kunne ikke mennesker adskille, og at det derfor var en stor synd å skille oss. 

Han ble suspendert. Jeg så han ikke mer etter dette. Men siden skolen hadde ansatt han, valgte de likevel å ta han inn en uke senere på året for å la han undervise, jeg fikk fri denne uken. 

I etterkant av dette ble jeg kaldt inn på rektors kontor. Han satt på sin side av skrivebordet, og jeg på den andre. 
Rektor klarte ikke å møte mine følelser eller mitt behov. I stede så fortalte meg om de ulike typer kjærlighet som bibelen snakker om, og beskrev for meg hvilken type kjærlighet han mente at dette mellom meg og denne læreren hadde vært. Som om dette var kjærlighet. 
En tidligere rektor som fremdeles var ansatt på skolen, spurte meg om dette med denne læreren var tilfelle, noe jeg bekreftet. Jeg husker at jeg så  en tåre som rant nedover kinnet hans, med det viste han meg faktisk... at han hadde tillit til meg og det jeg fortalte, og det var en helt fantastisk følelse! Endelig noen som forstod!

Som et mantra gikk bibelverset om at "velsignet være din utgang og velsignet være din inngang", så mot alle odds valgte jeg å fullføre skoleåret,. Jeg ønsket ikke en ny vond start etter dette.

Når tiden var inne for å søke seg videre til andre skoler og steder så fortalte jeg ikke til noen hvor jeg skulle. Ingen skulle få vite det, i frykt for at de skulle si det videre til læreren så våget jeg ikke engang å si det til de som i løpet av dette året hadde vært mine venner. Frykten for at han skulle komme for å oppsøke meg var absolutt tilstede. Det siste han sa til meg var "Du blir ikke kvitt meg så lett"...

 

Senere har jeg kommet i kontakt med andre menigheter. Ved noen anledninger har dette vært tema som har kommet opp av ulike årsaker. Løsningen på "problemet" som alle disse ulike menighetene har forespeilet har alltid vært at jeg må tilgi min overgriper. Jeg kan se at de ikke ønsker at jeg skal bli bitter, redd og at de muligens er redd for at det skal ødelegge meg. Men tilgi ? 

Min sak er for lengst foreldet. Det de gjorde mot meg kan ikke straffeforfølges etter norsk lov. Men den skammen jeg ble påført og som jeg har båret på i snart 25 år den skal også være foreldet! Det har vart lenge nok! 

Grunnen til at jeg velger nå å stå åpen frem om dette som hendte meg for ca 25 år siden er at jeg har et håp om at denne type hendelser ikke lenger skal ties i hjel. Jeg har et håp om at mennesker som opplever dette uavhengig av alder, tro, kjønn, etnisitet osv skal oppleve at de blir hørt og møtt med respekt. 

Er det ikke det vi bør gjøre for våre minste, det å se dem, og lytte til dem og gi støtte og trygghet der det trengs uavhengig av status, kjønn, alder eller etnisitet. Fremfor å be dem om å tilgi en overgriper som ikke innser sin skyld ? 

 

 

Ønsker du å dele ditt liv her? Vil du spre et budskap? Vil du tale ihjel et tabu emne? Ønsker du å føle terapi ved å fysisk skrive ned ditt livs traume eller dine vanskeligheter gjennom livet. Eller vil du hjelpe andre, ved å vise at man ikke står alene om stygge erfaringer, som sitter fast i din sjel, livet ut? Send meg en e-post på sissel.blunck@hotmail.com. Del gjerne dette innlegget, og gi gjerne din tilbakemelding til Janne, som så raust kler masken av seg, og viser overgriperne at de ikke blir glemt eller tilgitt! Men at en overgriper likevel ikke klarer å nødvendigvis ødelegge et menneske for livet. Man kan, som tapre Janne. Gi offeret et ansikt. Og samtidig la bitterhet ligge, og kjempe ennå hardere, for å få det livet hun fortjener! Følg gjerne mine innlegg eller les tidligere innlegg, som lettest kan beskrives som "livet", ved å besøke min Facebook-side her. Og trykk gjerne liker der, for å følge meg videre. Tusen takk <3

#overgrepikristnemiljø #seksuelltmisbrukt #treutavofferrollen #overgriper #barnemisbruker #pedofili #misbrukogforeldelse #minhistorie #mittliv #livetiendring #kristendomgjørikkeenondpersontiensnillperson #taushetenireligiøsemiljøer #detviikkeserdeteksistererikke #kampenomtilværelsen #ståikkealene #omåtagrepoegetliv #åpenhetermodighet #blunck #sieriblogg #sisseleriksen 

 

Barn behøver tid sammen med de voksne, mer enn dyre ferieturer og aktiviteter!

Så er det sommer og ferietid atter en gang. Det dukker opp mange hjertesukk fra foreldre som ikke har økonomi til å ta barna på ferie. Det er blitt mer stuerent å stå frem med slikt. På en måte er det bra, fattigdom, som det uansett hva noen innbiller seg, er fryktelig mye av i Norge, bør ikke være tabu.

Jeg liker få eller ingen slike tabutema. Det skal ikke være noe å skamme seg for, at livet har blitt slik, at man pga sykdom, arbeidsledighet eller kanskje et fatalt dumt valg, har gjort at man har havnet i kategorien fattig. Det skal ikke skjules, det skal frem i lyset. Helst så mye at myndighetene føler press på seg til å gjøre noe radikalt med saken!

Men, mange som står frem da, og sier de føler seg som dårlige foreldre, fordi de ikke har penger nok til ferie med barna, de bør også få vite, at det er ikke sikkert at deres barn føler det på samme vis. Snakk med barna om det, om de faktisk forventer at dere skal til Danmark, Syden eller campe i hytte på Sørlandet i sommer. Tilrettelegger du samtalen tilpasset barnas alder selvsagt, så tror jeg du vil bli overrasket! Det er nemlig ofte slik, at det er vi foreldre som skaper dette presset hos barna.



Men ved aldri å love barna noe man ikke kan overholde, unngår man store forventninger og deretter store skuffelser....hos de håpefulle. For å ikke kunne overholde hva en lover barn, føles svært alvorlig for et barn, i forhold til hos en voksen. En annen plass slike forventninger kan dukke opp, er i skolen, når det i mange år er blitt vanlig at lærerne spør elevene første dag etter ferien, om hva de har brukt ferien til. Da kan presset komme... men heldigvis er mange skoler gått vekk fra denne skjulte press-måten som havner på foreldres skuldre.

Og vil du sikre deg at dette ikke skjer på dine barns skole. Så gjør som meg, jeg kontaktet skolene, og ba de om å ikke sette mine barn under det presset, jeg ønsker ikke at mine barn skal føle seg skuffet eller mindre verdt pga andre barn i klassen snakker om seileferie, en uke i Cannes, eller to uker med Legoland og dyrepark i Danmark. Og utrolig nok, det var veldig enkelt. Lærerne forstod. Og aksepterte. Noen ble til og med overrasket, og takket, fordi de selv ikke hadde tenkt i de baner. De så hvor viktig dette er i dagens samfunn. Hvor det meste måles i penger og suksess.

Jeg tror jeg kan si at mine nå så og si voksne barn, aldri har lidd noen nød, ei heller i ferier. De har opplevd ferieturer ja. Men de har også opplevd mange år, uten den minste mulighet til utskeielser i den lange sommerferien. Men jeg valgt mine egne metoder for å lære de at det ikke var reisen eller dyre aktiviteter som var det viktigste. Feks så er venner viktig, for alle barn, uansett alder. Hjemme hos oss, hadde vi åpent hus. Det var ingen diskusjoner på det å ha med venner hjem.

Mellom mine to barn, er det stor aldersforskjell, hele 8 år. Og når den største i tillegg er gutt, og den minste er jente. Ja da er det ikke så lett å finne på noe som fenger de begge. Men det løste vi altså ved at de alltid hadde minst en venn hver med seg på fritida. Jeg nektet de aldri å ha med venner hjem fra barnehage og skolen. Og overnatting av venner, var mer det normale enn at de ikke hadde overnattingsgjester.

Eneste regel på overnatting, var at det kun var lov i helger, skolefri og ferier. For man skulle ha ok leggetid når det er skole dagen derpå. Og fordi jeg ikke hadde kapasitet til flere enn mine egne to barn og meg selv, å gjøre klar på morgenen før barnehage, skole og jobb. Og barn er gjerne slik, at har de noen å være sammen med, så blir det lite tid til å kjede seg også.

I ferier reiste vi ofte på dagturer, gjerne litt lengre avstander også. På badeland, tivoli, byturer, kino, stranda, dyrehager, kafebesøk osv. Eller vi reiste og besøkte venner som bodde litt lengre unna, for bare det var en opplevelse i seg selv for barn. Vi kunne sykle en tur, gå i skogen med hunden, ha grillkveld. Mange mindre opplevelser bare for en dag eller en kveld. Og ungene savnet ingenting. Selv om vi ikke reiste på lang ferie, med camping eller hotell. Og i de fleste tilfeller hadde vi også med noen av barnas venner. Og bare det, var nok med å skapte alle opplevelser til noe helt spesielt. For venner er viktig for alle barn.

Mine barn følte seg ikke mindreverdig ovenfor venner som ferierte utenlands, og de hadde like mange venner med formuende foreldre, som venner med foreldre som slet økonomisk, også mer enn oss.  Så for mine barn, var det altså naturlig, uansett hvilken måte vi alle valgte å bruke ferietiden. Og jeg forstod tidlig, at det å være sammen med mamma, altså  den/de voksne i familien, er noe av det viktigste for barn. Uansett om de er 4 år eller 14 år. Det er faktisk det mange barn savner mest i livet sitt, ikke dyre ferietider som mange tror.

Jeg har spurt mange tenåringer og unge voksne om nettopp dette. og de svarte alle, at de skulle ønske foreldre og besteforeldre hadde sett dem mer, hatt tid til dem. Ingen svarte at de skulle ønske de hadde vært i syden eller Legoland når de var barn.... litt sånn til ettertanke. Vi må være forsiktig med å overføre våre forventninger i foreldrerollen, over på våre barn.

Mange kjenner faktisk ikke sine egne barn eller ungdommer, snakk med dem, så vil dere snart se hva som er viktigst i deres verden. Og det er sjelden penger og luksus, uansett om de skulle få sinneanfall fordi de vil ha akkurat den dyre leken eller klærne, som noen bekjente har! Barn behøver mest av alt at voksne ser dem, hører dem og har tid og interesse for dem. Også når de er ungdom og tenåringer.

Det å tilbringe tid med barna, uansett alder, gir dem en trygghet, tillit og en god ballast med videre, slik at de vet mor eller far kjenner dem og vet hvordan de har det, hva som interesserer dem, hva de tenker på osv, slik at det er naturlig å komme til sine foreldre og be om råd el støtte senere i livet, om de bærer på noe som de ikke kan dele med partner eller venner. Det er min erfaring.



Viktig at barna oppfatter det slik at de ikke er en kostnad, som bekymrer foreldrene, og at de er ønsket og en viktig person i familien, akkurat som de voksne. Med de plikter og rettigheter som hører med. Man bør ikke belaste barn med de voksnes bekymringer, feks om økonomi og at man er fattig eller overføre bekymringene rundt økonomien på barna. Men man kan likevel innlemme de i familiens økonomi, tilpasset alderen nok en gang, de forstår mer enn vi tror, og det er ikke noe galt i å fortelle at det i denne perioden i livet ikke finnes økonomi feks til dyr ferietur, men gjøre det positivt, og spørre hva barna isteden da kunne tenke seg å fylle feriedagene med.

Mange har også besteforeldre, det er ofte en fryd for barn og unge, å få tid sammen med den eldre generasjonen. Besteforeldre kan gi dem noe annet enn hva vi foreldre kan tilby. Så har dere besteforeldre, la gjerne ungene være der noen dager. Så opplever de likevel noe på egenhånd, som de senere kan fortelle foreldrene om. Det er viktig i blant, med egne opplevelser.

Mine barn har ikke besteforeldre, det synes jeg er trist og vemodig. Da jeg husker min egen oppvekst, at jeg savnet besteforeldre sårt, spesielt da alle mine nærmeste venner hadde besteforeldre de ofte var sammen med. Min mormor og morfar døde før jeg ble født, og farmor og farfar bodde i et annet land, og da sier det seg selv, at jeg ikke traff dem ofte nok til å bli godt kjent med de, det var ikke vanlig med utenlandsreiser i noe særlig grad da jeg vokste opp.

Mine barn mistet sin kjære pappa i 1999, dermed følte jeg at det var viktig at de i hvert fall hadde besteforeldre eller tanter og onkler å være sammen med, altså andre voksne enn bare mor, å forholde seg til. Men min mor døde før min mann og barnas far døde. Min far har ikke anledning til å være sammen med mine barn eller meg, da jeg vokste opp i en dysfunksjonell familie, slik at han blir utestengt for samvær med oss her, av mine søsken med familier. Barnas farmor og farfar forsvant da deres sønn, mine barns far døde. Så altså ingen besteforeldre og ingen tanter eller onkler.



Men... om man er en smule løsnings-orientert, så finner man løsning på det meste. I perioder, fant mine barn seg egne besteforeldre i nærområdet. Slik at de fikk litt kontakt med generasjonen over meg. Og mine venner, ble ofte kalt tante og onkel av mine barn, fordi de oppfattet det som nære og som en erstatning for det som deres venner hadde av onkler og tanter.

I tillegg gjorde vi det altså slik, at vi nesten på alle aktiviteter og reiser, både dagsturer og med overnatting, hadde med en venn til hver av barna. Da aldersforskjellen dem i mellom er stor. Slik koste alle seg sammen med noen som likte det samme som dem. Og dermed hendte det at foreldrene til noen av barnas venner, ikke mange riktignok, men noen, inviterte mine barn med på sine turer og aktiviteter. En vinn vinn situasjon for oss alle...

Så kjære foreldre, som ikke har en fet bankkonto eller en tykk lommebok. Ikke skap forventinnger hos barna, ikke overfør tanker dere selv har om ferie og dyre reiser til ungene, så vil dere slippe å møte skuffelser og dårlig samvittighet. Og lov dem ingenting, før dere ser at en ting er mulig å gjennomføre.

Dette er mitt råd, etter 25 år som eneste voksne i to barns liv, i tillegg til å være en slags reservemor for alle barn og unge som tilbragte store deler av oppveksten sin sammen med oss her. Bruk tiden sammen med dine barn og ungdommer. Det er det som er mest verdifullt. Om du snakker med unge voksne i dag, som vokste opp uten å oppleve store opplevelser med ferier utenlands osv.

Og ha en nydelig sommer med verdifull tid sammen med ungene dine, tiden sammen med dem, kommer aldri tilbake, og er den mest verdifulle investeringen i tid, som du noensinne kommer til å gjøre i løpet av livet <3

God sommer!

Om du likte hva du leste her, så blir jeg glad om du trykker liker på min Facebooksiden for å følge nye innlegg. Du finner den ved å trykke her.

#barnogferie #fattigdom #fattigebarnefamilier #billigeferieopplevelser #pressiferietiden #forventingeromdyrferie #barnogaktiviteter #skoleferieogbarn #sommerferieforbarn #blunck #sieriblogg #sisseleriksen

Dine beste... og verste sjekke/dating-opplevelser ;-)

Jo eldre vi blir, jo mer har vi å mimre om, og minner langt tilbake i tid er mange. På godt og vondt. Og i dag tenkte jeg på opplevelser rundt dette med å sjekke opp noen, flørt osv. Da jeg sitter og blar gjennom mitt "andre hjem", nemlig Facebook, kom det nemlig opp en reklame hvor man kan konkurrere ved å dele opplevelsen om sin verste, eller beste date. Og da tenkte jeg at en halvgammel tante som meg, som frivillig har vært singel store deler av livet, jo naturlig nok, har en del opplevelser rundt den delen av livet.

Og jeg skal dele noen av de med dere lesere. Jeg håper dere forstår at det ikke er ment som å gjøre narr av noen, og at ingen vil kunne forstå hvem jeg faktisk omtaler, utenom kanskje vedkommende selv. Men jeg deler dette som en av mine personlige erfaringer, og mine følelser rundt den opplevelsen. Og forsøker å gjøre så vi alle, også jeg, kan bruke selvironi, og tenke at vi alle gjør mye rart og dumt opp gjennom et langt liv. Som der og da, enten er veldig flaut og leit. Eller en føler seg som en naiv tulling, som blir rundlurt... men i etterkant kan vi faktisk se det humoristiske i det hele ;-) Vel ... de aller fleste av oss evner i hvert fall det ;-) 

Min siste opplevelse på "mannefronten", den er ikke mange ukene gammel, eller måneder kanskje. Og jeg klarer faktisk å bli forundret, selv om jeg i min alder, har sett og hørt "det meste". Det dreier seg nemlig om en 50 år gammel mann. Som prøvde å vinne innpass ved blant annet å fortelle om en fortid hvor han var svært voldelig ;-) Neida, det er ingen spøk, det er helt sant.



Slikt gjør meg jo en smule oppgitt, altså, man skal ikke dømme noen, fordi om ikke alle er like intelligente osv. Men ... man har lov til å dra på smilebåndet i det minste... når man opplever en mann i bestefar alder, som faktisk tror at kvinner blir imponert av historier om hans liv som kranglefant og kriminell slåsskjempe!?! Samtidig blir jeg på en måte litt fornærmet også, fordi han ikke en gang var smart nok til å tenke, at om han først skulle prøve dette sjekketrikset, så var kanskje ikke jeg, Sissel, den type menneske til å imponere med den slags.

Han visste jo en del om meg... han var en av mange mannfolk som tyst hadde fulgt meg på Facebook i mange år. En som aldri turte å skrive en kommentar eller trykke liker.... men de som følger meg, og de som kjenner meg, de har vel i grunn en oppfatning nå, av hva slags menneske jeg er...på godt og vondt.

Men at inntrykket jeg gir på sosiale medier, skulle gi noen som helst inntrykk av at jeg lot meg imponere av hva denne karen hadde og by på, det har jeg vanskelig for og tro på...men likevel, trodde han altså noe slikt om meg. Eller forstod kanskje ikke bedre. Ikke vet jeg. Nei, det vet vi ikke, noen av oss, og det samme kan det være. Men her kommer historien da. Så kan jo andre menn, om det finnes flere slike som han, muligens innse at de må prøve andre triks når de skal på "sjekker`n" både hos meg eller hos de fleste andre damer ;-)

Fyren befant seg på min kontaktliste på Facebook, og der hadde han nok vært i noen år. Men han var ikke særlig aktiv, og han hadde aldri tatt kontakt eller noe før i vinter en gang. Dette har jeg erfart gjennom mine ti år på Facebook, er en helt spesiell type menn. De kan sende meg venneforespørsel, og de tar aldri kontakt, viser ingen interesse, tørr ikke skrive noen kommentarer til bilder eller innlegg. Men etter et visst antall år...så kommer det meldinger da, fra slike. De gir da gjerne inntrykk av at de kjenner meg svært godt. Og de har da altså, nærmest som en stalker, fulgt alt jeg sier og gjør, for så å starte med disse meldingene.



De har ikke innsett at de ikke kjenner meg overhodet, at jeg er svært lite privat på sosiale medier. Men...jeg er derimot veldig personlig. Og det er to vidt forskjellige ting! Og de tror gjerne at alt jeg har skrevet, det handler om dem, eller jeg skriver det på en statusoppdatering, og de mener den er rettet til dem. Jeg vet mange føler det slik ellers også, av mer alminnelige mennesker, og det setter jeg pris på, at de kjenner seg igjen i tanker og meninger jeg deler. Det er det jeg synes er hele poenget. Det føles godt å være flere om en tanke.

Men nå tilbake til den type menn. Disse ville aldri turt å skrive på min vegg, slik at andre så det. Hverken et kompliment, en kommentar, en mening eller om så, å trykke liker. Jeg aner ikke hvorfor, men jeg kan bare gjette. Og da gjetter jeg på, at de er så redd for å bli avvist, at de ikke vil vise det offentlig. Mens jeg er mer den typen at, har du noe du ikke tørr vise meg og de rundt meg, ved å skrive det du vil ut med på min tidslinje, ja så er det antageligvis informasjon jeg ikke vil ha på meldinger heller! "To(k)g dere den"? Som det heter ;-)

Nok om det....nå kom det en melding da, fra den omtalte mannen, etter at jeg hadde delt en status om noe vittig rundt mannfolk osv. Han skrev; kan du tenke deg en ordentlig date med en mann da? Og jeg svarer ikke alltid på den slags meldinger, men lot det stå til, og sendte et slags svar faktisk. Det hender det skjer, på en god dag. Og hvem vet, ordlyden kunne jo faktisk gi inntrykk av at han var av den sjeldne nesten utdødde rasen "gentlemen", dere husker slike, jenter?? Vel, så skrev vi litt frem og tilbake da, selv om denne chatten ikke er det jeg liker best som sagt. Jeg har ingen hemmeligheter, og jeg henger ikke med på denne chatten, og ofte kan det komme så mye meldinger at jeg ikke klarer å svare alle, som fortjener et svar... og meldingen som er ubesvart havner laaaangt ned og forsvinner i glemselen dessverre. 

Noen ganger i en periode på noen måneder, skrev han litt, og jeg svarte når det passet slik, for jeg synes han på en måte skrev litt merkelig. Men tenkte at han kanskje har lese og skrivevansker, dysleksi eller noe sånt. Og noen date nevnte han ikke, men litt annet. Ellers mange av de meningløse, for meg i hvert fall, meldingen med: hva gjør du, hva skjer osv osv...

Men, plutselig kom det en melding fra ham om vi ikke skulle ta en kaffe, for han skulle tilfeldigvis til min by, på et arrangement, om få dager. Joda, det går nok fint svarer jeg litt for raskt viser det seg. For når dagen vel kommer, har jeg tusen andre prosjekter og tanker i topplokket, og jeg har ikke det minste lyst til å kaste bort timer på en eller annen tufs av et mannebein...der og da hadde jeg mye mer lyst på å jobbe med skriveprosjekt eller kose meg i mitt eget selskap, som jeg ofte ender opp med, da jeg liker meg godt her hjemme. Men så tenkte jeg til slutt, jaja, hvorfor ikke, litt spenning i hverdagen kanskje, når litt andre ting hender, dette er sikker noe jeg vil få høre av venner, at jeg "har såå godt av",  så jeg prøver da. Og jeg sender ham tlf nr mitt, og hans sitt.

Dagen er her, og jeg står ved avtalt sted og venter, ser etter bilen han hadde beskrevet han kjørte. Det kommer en snerten liten fancy bil kjørende, og der inne sitter det en smilende blid og kjekk mann, jøss! Jeg ble faktisk positivt overrasket, det skjer ikke ofte. Så smetter jeg inn da, eller skal vi si, bretter tilsammen 180 cm lange legger sammen, og forsøker å skli inn i fremsetet på et mindre vellykket elegant sett. Ja ja pytt pytt, han får ta meg som jeg er, armer og bein, distre, stresset, fjern og til tider alt annet enn kvinnelig og elegant. Men joa, jeg kan om jeg vil ;-) bare så det er sagt!

Vi bestemmer oss for en kafe, og setter oss der med hver vår kopp, fyren er høflig han, spør om jeg ønsker mat eller middag osv. Men jeg har middagsdate med datteren i etterkant, og her sidestilles ikke barn fremfor en mann! Han smiler mye, og er virkelig hyggelig. Og han virker faktisk interessert i hva jeg sier også, mange en møter kan jo ha nærmest munn-diare, og er veldig engasjert...i seg selv.. Og slike lar jeg vanligvis bare holde på, selv om jeg er god på å skrive, så er jeg nemlig ikke alltid like glad i å prate. Utenom med mine aller nærmeste venner... Men nå må jeg faktisk snakke litt selv også. Og han virker så oppegående og passelig åpen om seg og sitt. Og forteller om sitt liv, og dagens situasjon osv. I tillegg deler vi svært mange venner og bekjente innen et bestemt stort miljø, nemlig mc livet.

Og vi snakker mye om det, jeg synes det er merkelig jeg ikke har møtt ham tidligere pga vår felles interesse, men vi ler og vet at man kan ikke huske alle, så hvem vet, kanskje har vi sittet og "juget" til hverandre over en kald øl på en luguber mc bar en gang i fjern fortid også vi, selv om det er borte fra minnet vårt. Det går vel en par timer, og vi blir enige om å avslutte, han kjører meg til min bil, og sier når jeg går ut, at du får tenke på om du har lyst på å treffe meg igjen da. Jeg er ærlig og sier, det vil nok bli hyggelig, for jeg er faktisk positivt overrasket. 

Vel hjemme igjen, hører jeg ingenting fra ham, hverken på Facebook el på tlf. Gutter: det er hyggelig om dere senere sender en melding og skriver takk for et hyggelig treff eller noe. Så har dere lært det! Men jeg er jo som jeg er, så jeg gjør det som faller meg inn, jeg sender selv en melding med at han virket som en hyggelig og kjekk kar. Med livserfaring, humor og en sunn livsinnstilling, opptatt av barna og samfunnsbevisst. Han svarer noe ala det samme tilbake. Jaja, så går tiden da, dager, og uker.. jeg hører ikke så mye, en melding på Facebook i blant osv. Jeg mener at kvinner har like mye ansvar i å holde kontakten, så jeg sender da noen litt småsexy meldinger, for å få litt fart på tosken! Å jada, da våknet han litt vettu, og det tar ikke lange stunden før han spør om han kan få komme på besøk. Noe jeg sier ja til.

Han dukker opp, men nå er han litt annerledes. Sier ikke stort, og når han snakker, så virker han irritert og frustrert osv. Og plutselig forteller han, at han har en fortid som voldsforbryter. Alvorlig sådann. Jeg blir først stille. Jeg er opptatt av at man ikke skal dømme noen vet dere. Og at alle har rett på en sjanse. Ja noen har til og med rett på en andre mulighet. Men noen tredje...kommer aldri her hos meg. Da har man dratt strikken for langt ... for å si det slik... Så jeg tar meg sammen, og sier, bare fortell du, når han ser avventende ut.

Jeg liker jo åpenhet også, og han sier at grunnen til at han forteller dette, er at han datet en dame en gang, og etter kort tid, så sier damen at hun ikke vil treffe ham mer, fordi hun hadde "hørt" om hans fortid. Så nå ville han at denne informasjon skulle komme fra han selv, og ikke fra andre via slarv og sladder. Jo da, det høres jo fornuftig og ryddig ut, ikke sant? Han forteller videre da, tre forskjellige episoder med grov vold, hvor han utførte vold på andre mennesker, såpass alvorlig, at det også ble feks lengre fengselstraffer for det. Han er gavmild med detaljene...og selv om jeg ikke akkurat er noen sart sjel.. så grøsser jeg til litt, når jeg får høre om "å kappe fingrene av folk" :o

Jepp, det var ene tilfellet, noe av det andre, handlet om å banke opp noen unge "bole" gutter, fordi de var kjent for å være ufine osv. Jeg spør han så, vell, dette er lenge siden forstår jeg. Ja det er det, jeg er ikke slik mer nå. Den siste gangen var 8 år siden sier han. Hmm... ikke såå lenge siden, tenker jeg. Men så tenker jeg, han var nok enten ruset på noe, den gang, eller overstadig beruset, mange, særlig menn, har det jo dessverre med å bli kranglete i fylla, så du var vel ikke helt edru eller nykter da sier jeg, feks når du kappet av tre fingre på en fyr? Joda, jeg var edru jeg sier ham. Jøss... jeg prøver å se det for meg.. fyren er svær, og det kan sikkert virke skremmende på noen bare det... men jeg vil prøve å forstå, Hvordan klarer noen faktisk bare å gå å skade et annet menneske med grov vold.

Hva går egentlig gjennom hodet på en da. Det er ingen unnskyldning om du gjør det i ruset tilstand. Men det kan i det minste forklare hvorfor han ikke har normale sperrer, hvorfor han gjør noe som er helt fjernt for normale mennesker å faktisk utføre. Så jeg spør videre jeg. Hva er det som gjør at du "ikke er slik mer", hva stopper deg i dag, som ikke stanset deg de gangen for noen år siden spør jeg? Jo det er at jeg har lært, jeg har forstått konsekvenser, sier ham. Og de blåste jeg i den gang. Aha... det høres jo egenetlig veldig fornuftig ut.

Men... samtidig... forstår man ikke konsekvenser før man er...hmm... 8 år siden...altså 38 år. Jaja, den var vel kanskje litt drøy... Men jeg prøver å ikke bli helt satt ut. Og sier for å gjøre det lettere for ham, at jeg selv ikke har vært mors beste barn, så langt der i fra, selv om jeg ikke er voldelig av meg, så levde jeg nok tøffere enn de fleste, men ikke for 8 år siden da, men for 25 år siden og lenger...som tenåring. Kort tid etter han forteller dette, så skal han reise litt brått. Jaha, kanskje hans skjønte jeg reagerte litt tenkte jeg.. han hadde også fortalt en del som seg selv, som kanskje viste litt "stakkars meg".... men som i akkurat mitt tilfelle, jeg har jo ikke akkurat hatt noe enkelt liv, som mange vet, ble litt merkelig, da han fortalte om harde tak som enslig far i en par år, hvor mor og far og søsken hjalp til daglig. Eller at han hadde jobbet hardt, og ikke pleide å være sykemeldt osv.

Da passer det liksom ikke at jeg forteller om mine 17 år alene med to barn, totalt uten familie. Eller at jeg som alvorlig syk, hadde fire jobber, skrev meg ut øyeblikkelig hver gang jeg ble lagt inn på sykehus osv.. Det blir bare feil. Og jeg vet jeg er en merkelig skrue, og jeg kan faktisk ikke forvente at andre alminnelige mennesker, har levd som meg. For de fleste så er det nok sånn tenker jeg, at det han har gjort er en bragd, mens jeg som kvinne, har egentlig bare gjort det jeg bør, som alle kvinner skal... se du hvor jeg vil hen?

Jaja, blås i den biten... Når han drar er han fortsatt litt "rar", og han sier; du får tenke på det da, om du fortsatt vil ha kontakt med meg og treffe meg igjen, etter hva jeg har fortalt. Joda sier jeg, det går nok fint, bare jeg får fordøyt litt... det var litt vell mye informasjon fra en egentlig fremmed følte jeg. Men samtidig så er jeg jo en Jesusfigur av en barmhjertelig samaritan, så stakkars mann tenkte jeg..jeg får trøst ham med at det går fint. Viktig at de rundt meg har det godt, og ikke bekymrer seg vet dere... 

I etterkant, gjør jeg som jenter flest, jeg diskuterer og analyserer med mine nærmeste venninner. Og det går frem og tilbake... var det virkelig realt av ham å fortelle meg alt dette. Var det et godt tegn på åpenhet og ærlighet, og det du ser er det du får osv. Eller var det litt vell mye informasjon etter ca 4 timers bekjentskap. Samt litt vell skremmende å bli kjent med en mann som har vært så voldelig, jeg som er helt motsatt. Og skyr vold, krangling og ufin oppførsel, som pesten? Hmm.... ikke lett dette... 

Vell, jeg sender mannen en SMS noen dager i etterkant, og skriver at jeg takker for hans åpenhet, og for tilliten dette viser. Og sier at jeg jar ikke tenkt å la hans fortid styre noe som helst. Jeg er fordomsfri og beholder tanken og følelsen av at han en hyggelig mann, som jeg kan tenke meg å treffe igjen. Jeg får ikke noe svar. Men men....noen er slik. Og om jeg tenker på meg selv, noen ganger glemmer jeg å svare, ikke fordi jeg er uhøflig eller det ikke er viktig for meg. Men fordi jeg er i min egen lille verden....jeg lager ikke drama av den slags. Selv om tanken slår meg.... hmm..litt uhøflig jaja... fort gjort å ikke noe stress...

Men så går tiden da....jeg er en tålmodig sjel, stiller ikke så høye krav i hverdagen... men...hmm jeg foretrekker at ting er klargjort, jeg orker ikke gå og "grunne" på småting. For jeg er et tenkende menneske, ekstremt, en filosof, så det hverdagslige må være avklart...for jeg har ikke energi til noe annet. Mine tilmålte krefter som kronisk syk, må jeg benytte på helt andre ting. Så når det har gått en uke eller så, og jeg ikke hører noe. Sender jeg en melding og skriver som jeg alltid gjør, skriver det jeg tenker: hei, stille fra deg? Beklager, men det er ikke ment som noe mas altså, jeg vil bare vite hva du tenker, altså, sees vi igjen, el hva gjør vi? For meg er det nemlig viktig med en viss forutsigbarhet. Så da spør jeg heller. Jeg er for gammel til noe tøys osv.

Han svarer da, at det er skjedd en del, og at han vil ringe meg for å fortelle. Hmmm...jeg snakker helst ikke i telefon, pga hørselshemning og utmattelsen, oppfatter jeg dårlig, og jeg blir veldig sliten. Men jeg er jo snill, og lar fyren få en tlf samtale. Samtalen dreier seg kun om han og hans. Han har det tøft, har "møtt veggen" som det så populært blir kalt. Og har det ikke lett. Han er sykemeldt og har søkt hjelp via lege og psykolog. Jeg lytter og gir oppmuntrende tilbakemeldinger. Så flott at han tar grep, og ber om hjelp. Og sier videre at jeg forstår, for det gjør jeg jo. Jeg har da selv vært utbrent ved flere tilfeller for mange år siden. Og jeg vet at når jeg selv har det litt vel tøft, så blir jeg også slik, asosial og trekker meg vekk. Jeg vil helst være for meg selv når jeg har tøffe tider.

Han forteller at om en ukes tid, så har han lvot å være med kameratene sine på en helgetur, og det skal han klare å gjennomføre, fordi de skal ta hensyn til at han kanskje ikke er som ellers, at han må gå litt for seg selv å være alene osv i blant. Og han spør om jeg vil være med på et større arrangement om 2-3 uker, og forter seg å si at jeg behøver ikke svare her og nå, men at jeg får tenke på det. Etter lang tid avslutter vi. Og er enige om at det er da ikke noe stress, vi sees når vi har ork og lyst. Og ellers sender vi meldinger og ringes osv. Jeg ber han ta godt vare på seg selv, og forsikrer ham om at jeg fortsatt ikke er "skremt vekk".... 



Jeg sender ham så en beskjed dagen deretter, hvor jeg bare skriver, takk for at du valgte å være raus og fortelle hva som skjer rundt deg, enda vi ikke kjenner hverandre så godt foreløpig. Ikke noe svar å få denne gangen heller...jaja, jeg er like blid. Slik er jeg stort sett. Til grensen er nådd da...riktignok ;-)

Vel, tiden går raskt, som kjent. Og det er helg igjen, jeg kommer på at det er nå han skulle reise bort med sine kamerater. Jeg ser han deler bilder og glede over turen før avreise på Facebook. Jeg trykker liker som en hyggelig gest. Alle fortjener å bli sett, og når man er deprimert, behøver man det ennå mer enn ellers. Så skriver jeg en kort hyggelig SMS; så flott at du orker å bli med, kjør forsiktig og ha en flott helg med gutta :-)

.... ikke noen tilbakemelding nei... hmm...har han lesevansker også plutselig, eller hva skjer. Jaja.. han er vel opptatt, og har masse folk rundt seg, det er ikke sikkert jeg hadde tatt meg tid til telefon, sosiale medier eller annet heller da? (Nåja... jeg er da oppdratt i et møblert hjem... jeg hadde nok svart. Tusen takk. Om ikke annet....) Jeg har selv en flott helg, og jeg er jo som alltid mye på nett, nå ser jeg han deler masse, bilder av seg selv og av de andre og omgivelsene. Det ser så koselig og sosialt ut så :-) Jeg trykker liker og leser han svarer på kommentarene han får osv. Men vips, så er helgen over... fortsatt ikke en lyd å høre... Da tenker jeg, er det meg det er noe galt med, eller...er det mannen?

Men så da, tilfeldighetene er slik, at jeg kjenner mange, og verden er ikke stor. Det får vi stadig tegn som minner oss på. Og det viser seg at en venninne jeg har hatt siden de siste 8-10 måneden bare, men som likevel står meg svært nær(Jeg har det slik med noen mennesker, en slags øyeblikkelig kjemi.), Hun har vokst opp på samme sted som denne omtalte..."mannen"? Og ikke nok med det, en av de forskrekkelige voldshistoriene, som utløste lang soning bak murene, og mye oppstyr osv. Som han detaljert fortalte om, og i tillegg var vedkommende som han da altså bokstavelig "kappet fingrene av", var ingen hvem som helst. Men en svært beryktet kjent kriminell, ofte omtalt i mediene, særlig for noen år siden, da han var... veldig aktiv og tydelig i hovedstaden vår.

Ja, det viser seg altså at min venninne har jo da kjennskap til også denne kriminelle fyren, som da altså går uten så mange fingre på ene hånden sin, etter den voldsomme opplevelsen med min "frier". Men... det rare da, det er faktisk at den unge mannen har nemlig alle sine ti fingre i behold han! Og de er ikke innkjøpt i etterkant. De er friske og virker, og har aldri vært fjernet fra hans hånd, finner vi ut av etter kort tid... Jaha ja, der rant det over for meg! Ups..... om man først forteller noe til meg, for å imponere. Så bør første betingelse være, at det er en sannhet i det. Det bør ha skjedd liksom. Fordi jeg har ikke særlig sans for løgn eller fantasier. I tillegg, så er kanskje det å skryte på seg at man har skadet andre mennesker, og det i alvorlig grad, et av verdens dårligste sjekketriks ovenfor meg.

Dette er ikke bare pga jeg er en snill og omsorgsfull kvinne, med et godt hjerte, som ønsker de fleste alt godt. Men.... det er i tillegg, fordi jeg ikke er en bannende uhøflig frekk tilgjort 12 årig jentunge, som synes at gangstere, ekte variant, eller "wannabe" varianten er steintøff og imponerende ;-) Og det å være såå hjernedød, at du ved å møte meg, ikke forstår at du dummer deg ut totalt, ved å ikke bare gi inntrykk av at du er noe annet enn du egentlig er. Men faktisk å lyve på deg grusomme voldsutøvelser, i den tro at jeg skal bli imponert eller få respekt, det sier meg at man er svært ufin, som har såå tomme tanker om meg som person. At jeg blir mer enn dødelig fornærmet :o 

Så hva gjør jeg da, med slike mennesker? Jo jeg bare kutter all kontakt, fjerner meg fra vedkommende, og så etter noen uker, sender jeg en lengre melding, hvor jeg skriver med vanskelig fremmedord på beste Bærumsdialekt for å gjøre det passende arrogant følgende: Jeg vet ikke helt hva som feiler deg. Men det er mye. Og jeg tror du skal benytte psykologtimene godt. For de kan komme godt med osv....nei, den blir for drøy, så mye energi behøver jeg ikke legge i dette. Det tapper meg nemlig for krefter. Og jeg kjenner jo ikke karen en gang.

Så jeg tar en litt mildere variant, og sparer det verste til fantasien: Jeg skriver ikke dette for din del. Men fordi jeg selv har det bedre ved å få sagt det jeg har på hjertet. Nemlig at du er en frekk, lite intelligent og respektløs guttunge, som forsøker å fremstå som om du er meget oppegående osv...  og så litt om at det snart er på tide å bli voksen. Og at en ting er å "bare" være uhøflig og uten folkeskikk, samt spesielt selvopptatt.

Men en helt annen og mer alvorlig sak, er å faktisk lyve om alvorlige kriminelle handlinger, og til og med blande inn uvedkommende i en slik fantasifortelling. Og jeg minnet ham på, at jeg kanskje ikke var heeeelt riktig kvinne å pelle på nesa med slikt bedrag. Og at jeg håpte han hadde lært litt, til neste gang han skulle leke DON JOHAN... Og ønsket ham ellers alt godt videre i livet.

SÅ kommer overraskelsen: Han svarer faktisk!! Muligens er dette et språk han forstår, stygge ord og mindre hyggelige setninger, Da er han med...for det er jo hans verden. Dette kan han. Han skriver at det var da voldsomt da, jeg virker sinna. Da klarer jeg ikke annet enn å flire....faktisk flirer jeg litt ennå, mens jeg skriver historien her ;-) Og svarer at nei, beklager, jeg er nok ikke det minste sinna. Jeg er bare oppgitt over hva man kan møte på livets vei....Og finner det trasig, at jeg faktisk ikke en gang blir det minste overrasket over at det finnes slike som deg... Og snipp snapp snute, så var det eventyret ute ;-)

Håper mange blir imponert over voksne menns hjernekapasitet, og oppførsel forøvrig. At dere som ikke deltar ute på kjøttmarkedet, puster lettet ut over at den mannen, eller kona, dere allerede har, faktisk ikke er så ille likevel. Når dere ser hva man må deale med ute i dating og sjekkeverdenen :-)

Men, hold dere klare, denne omtalte mannen, var nok ikke hverken den beste, den verste, eller utmerket seg mer enn så mange andre, nye erfaringer deles i nær fremtid. Noen morsomme, noen flaue, og noen suksessfulle...så lenge den moroa varte ;-)

Og dere...husk det nå da, gresset er ikke nødvendigvis grønnere på den andre siden :-) og skjær heller ikke alle under samme kam. Unntakene finnes...der ute, vi har bare ikke møtt de ennå :-)

Om du liker å lese hva jeg skriver, her finnes både mye alvor og humor. Jeg skriver om samfunn, menneskerettigheter, velferd, psykiatri, relasjoner og mye mye mer. Så blir jeg glad om du vil følg meg ved å trykke liker på min Facebooksiden. Du finner den her! På forhånd mange takk <3

#dating #sjekkttips #humoromdating #mannfolkogdating #livetsfinurligheter #forhold #facebookdating #sjekkereplikker #læromdatingogsjekking #sieriblogg #blunck #sisseleriksen

 

 

 

Brevet til himmelen...

I dag ville du fylt 45 år Lars. Jeg tenker på hvordan denne dagen ville vært om du hadde vært her med oss... hvor ville vi da ha bodd. Hvordan ville vi ha feiret. Hva ville du ha ønsket deg for dagen din? Det er nemlig fortsatt vemodig og fortsatt rart til tider, at du ikke er her med ungene og meg. Noen ganger føles det som om det var i går jeg snakket med deg sist... andre ganger er det som marerittet som hendte oss, skjedde for 100 år siden, eller at det hendte noen andre, i et annet liv... Men slik er det ikke. Vi må leve i realiteten. Det hendte oss.

Du valgte å forlate dine kjære barn og meg, den 2 juni 1999, bare 8 dager før din 28 års dag.... I dag aksepterer jeg det valget du tok. Jeg bebreider deg ikke lenger, jeg er ikke sinna, selv om du utsatte ungene og meg for det vondeste man kan oppleve. For jeg kan ikke leve meg inn i hvordan du hadde det, i dine tanker og følelser, som gjorde at du tok dette valget. Jeg har også forstått at jeg aldri vil få svar på hvorfor. Og lever med det videre. Noen mener at jeg ikke bør bruke tid, tanker på hendelsen, at nå får det være nok. Dette er lenge siden, kom over det. Jeg låner ikke øre til dem Lars. De vet ikke hva de snakker om. Vi har nemlig "kommet over det" og lever videre. Men det betyr ikke at sorgen og savnet blir borte. Det blir bare annerledes...



Men marerittene om natten er borte. Bebreidelsen ovenfor meg selv, at jeg burde sett og forstått hva du hadde i tankene før du gjennomførte det, er også borte. Min hysteriske gråt og nærmest hyling av sorg, fysisk og psykisk smerte, har stilnet nå. Jeg klarer gå inn i garasjer hvor lukten minner om den natten jeg fant deg der... i garasjen, uten å knekke sammen eller miste bevisstheten. Jeg kjenner igjen lukten av bensin, diesel, treverk, eksos, støv osv, men jeg gråter ikke en gang. Jeg bare kjenner på minnene..og konstaterer at de er der fortsatt.

Maddemor gråter ikke lenger hver kveld når hun legger seg. Slik hun gjorde i mange mange år. Hun var jo bare 3 mnd når du forlot oss. Og har ingen minner om deg, utenom det jeg og storebror har delt med henne. Men hun gråt og gråt... hver eneste kveld. Og hadde et ekstremt savn etter pappa... Ikke etter hvilken som helst pappa. At jeg skulle finne en mann og erstatte deg, og din rolle i familien. Men etter sin pappa, Lars, som hun ikke fikk lov å bli kjent med. Men vi klarte det også Lars. Det er viktig for meg at du ser det...

Og jeg tror i blant at du gjør det. Ser du henne? Vakre langbente smilende Madde, er blitt en ung dame nå. 17 år, hun er en god venn for mange. Hun har en flott kjæreste, som du hadde likt godt. Han minner faktisk litt om deg, rolig og trygg. Madde er en perfeksjonist. Både når det gjelder skolearbeid, utseende, interiør, hjem, bil, og alt rundt henne. Hun liker å ha ting "på stell". Noe vi småerter henne litt for. Hun er så god jenta vår. Utrolig skoleflink. Med høye karakterer og en fin innstilling til livet. Men hun er ikke bare alvorlig, hun tar gjerne en fest med mye moro, sammen med venner. Hun er flink til å hjelpe til hjemme. Selv om hun i blant er litt tung i baken.

Du vet det Lars, at du var litt strengere enn meg. Du hadde nok heller sagt det til henne i en alvorlig tone, isteden for å gjøre jobben for henne, slik jeg gjør. Men det viktigste er at du vet det går bra med henne. Hun vil klare seg bra videre i voksenlivet. Ser du hvor sterk hun er? At hun aldri, uansett hvilken alder hun har vært i, aldri har gitt etter for gruppepress, aldri har fulgt strømmen av død sild. Hun er fornuftig, og gjør det som er moralsk riktig, uansett om følgene kunne blitt mobbing, utestenging osv av klassekamerater. Hun er så utrolig trygg i seg selv. Og jeg har 100% tillit til jenta vår Lars. Hun gir meg mye glede. Håper du ser det...



Også er det Fredrik da, vår kjære sønn. En utrolig flott ung mann, han er enestående. Sjarmerende, kjapp i replikken og en god sønn. Han er blitt en så fin ung mann Lars. Tenk han er voksen. Han er 25 år nå. I disse dager har han og hans kjære Linda kjøpt seg sin første bolig! De har vært så flinke, spart opp til egenkapital, og kjøpt seg et svært hus med en utleiedel. Så fornuften er der også Lars. Han er så utrolig lik deg, han har nærmest en kopi av din personlighet. Alle som kjente deg, bemerker det hele tiden. Den fantastiske humoren, den lugne rolige væremåten, og så en passende kommentar plutselig, som får alle rundt til å le hjertelig. Akkurat sånn som du pleide å gjøre vet du. Det er nesten skremmende likheter hos dere. Og det føles bare godt, jeg ser deg i begge barna.

Maddes fornuft og hennes skikkelighet, er nok også etter deg. Du vet, jeg var jo ikke akkurat mors beste barn på alle vis. Og tok mange feil avgjørelser når jeg var ung, riktignok av en årsak, men likevel. Fredrik er arbeidsom, veldig flink handyman, han er godt likt både av kunder og kolleger. Og har en stor kameratgjeng rundt seg. Han er også som deg når det gjelder personlighet ellers, han snakker ikke mye om sine tanker og følelser. Men han vet likevel at han kan komme til mor, om ting er vanskelig. Som sin lillesøster. Han lovte meg det da vi for noen få år siden opplevde at hans svigerfar også ble alvorlig syk og døde etter kort tid.

En turbulent og trist tid, hvor han på en måte mistet en pappa for andre gang. De stod hverandre nær, og det ble flashback for mitt vedkommende, midt oppi at vi måtte prøve å være der for Fredriks kjære Linda, hennes søster og mor... Men også det mestrer denne sterke flotte gutten vår Lars. Du behøver ikke være redd for han. Han har lovt meg å aldri, om livet skulle bli vanskelig, vurdere samme løsning som deg. Jeg var redd for det i mange år... du vet, det er en kjensgjerning, at slikt kan være en vond form for "arv" gjennom de mannlige leddene i en familie. 

Jeg tenker fortsatt på deg ofte, også på hvordan livet ville blitt om du ikke hadde reist i fra oss. Jeg vet at vi hadde fortsatt å bli i det som mange rundt oss karakteriserte som et utrolig godt forhold. Vi var jo ikke bare kjærester, foreldre og mann og kone, vi var jo hverandres beste venner! Og det er en styrke som sammen med en sterk vilje til ikke å gi opp, ville gjort at vi hadde klart oss gjennom alle strabaser i livet, så lenge vi hadde hverandre. det er jeg helt sikker på. Vi ville ikke toppet skilsmissestatistikken. 

Ellers lever jeg fortsatt alene Lars. Jeg vet du nok ønsket meg et godt liv videre, med blant annet en god mann. Men... jeg har ikke møtt ham Lars. Jeg trodde det noen ganger. Og den ene gangen jeg virkelig hadde tro på det, viste det seg å være en skremmende personlighet bak det ytre hos denne mannen, som skremte livet av meg, og som kastet oss inn i nok en vanskelig livssituasjon. Med flukt til krisesenter, å ikke eie noe utenom personlige eiendeler, å lete etter bolig, bearbeide opplevelsene Madde og jeg hadde, med kontrollering, manipulering og grusomme mareritt av noen sinneutbrudd, som vi hadde havnet midt oppi med denne mannen.

Hun er så klok jenta vår, hun sa: ikke føl deg dum mamma, en dum dame hadde blitt hos denne mannen, du reiste du, med en gang du forstod! Gud, hvor stolt jeg er av ungene våre. Og ja, det ble som du alltid sa, jeg er sterk, jeg ville klart meg alene. Og det har jeg også gjort. Med hovedfokuset på at ungene skulle bli gode mennesker og ha en trygg god oppvekst og ha et godt liv som voksne, situasjonen til tross. Men lett har det ikke vært. Men det har du vell sett og fått med deg... 

Vi har måttet kjempe mye, og noen ganger har jeg faktisk tenkt at nå klarer ikke denne kroppen mer, men jeg er seig og sterk. Og har en ekstrem livsvilje, og det at du valgte som du gjorde, påvirket meg på den måten at jeg ble enda sterkere, ble ennå mer glad i livet og ble et bedre menneske. Klokere, sterkere og mer bevisst på hva som er viktigst her på jorden. Jeg har kjempet Lars, og jeg har stått alene, hele livet, slik som jeg gjorde før jeg traff deg vet du.

Min familie har jeg endelig blitt kvitt, jeg har nå sett det du prøvde å formidle så mange ganger. At de ikke behandlet meg vell, ikke ville meg noe godt. At de er selvsentrerte, fordomsfulle og ikke liker meg om jeg kke lenger kan gjøre noe for de, eller om jeg ikke er slik de ønsker jeg skal være. Vet du det Lars, at det tok meg over 40 år, før jeg forstod at de trakasserte, mobbet og kontrollerte meg. At å ha tett kontakt eller det motsatte, sjelden og lite personlig kontakt med dem, hjalp lite. At det eneste jeg kunne gjøre for å redde meg selv, var å ta fullstendig avstand. Og det har jeg nå Lars, jeg klarte det.

Du skulle vært her, sett hvor fri og glad jeg er. Hvordan skuldrene er senket og jeg har ro i sjelen. Det hadde du likt vet jeg... Du forstår at ungene og jeg, vi ble ikke invitert i høytider, jul, 17 mai osv, fordi jeg ikke var lik dem. Etter hvert prøvde de å si at om jeg ble som dem, så kunne jeg bli ønsket velkommen inn i familien igjen. Men hvis ikke, så kom de til å utelate oss også i andre selskapeligheter. Så slik er det i dag. Jeg får ikke en gang komme i fars bursdager. Du vet hvor viktig det er for ham. Jeg var ikke med og feiret hans 85 års dag for to år siden. Det er vondt, men han er gammel nå, like sprek som du husker ham, men gammel, og han forstår ikke, evner ikke å ta inn over seg, at han selv er manipulert gjennom mange år av min søsken, spesielt den som leder det hele og de alle. Men jeg bevarer de gode minnene om far, og velger å leve et godt fritt liv videre med de tankene.



Nå har de plaget meg veldig noen år, nå når du ikke er her hos meg, med stygge mail og meldinger. Og trusler, men du visste vel at jeg ville klare det også. Og jeg følte at du var med meg og gjorde meg sterk nok til å kontakte myndighetene for å oppnå fred og ro. Din egen familie trakk seg unna for ca 13-14 år siden. Da ble det bare nok, jeg hentet gutten vår etter overnatting hos besteforeldrene, og han gråt og slet med migrene, lille gutten. Jeg vet de sørget, for det gjorde vi selv...men jeg mener at uansett sorg hos oss voksne, så lar vi det ikke gå utover barna. Man setter ikke seg selv foran uskyldige barn...aldri. Så vi ser ikke noe til din bror eller de andre. Aldri.

Jeg forsøkte i mange år, sendte dem bilder av ungene og fortalte om hvordan de var, hva de var opptatt av og hvilke venner de hadde osv. Men det fikk vi aldri respons på. Så vi har funnet vår nye familie i alle våre venner vi. De som alltid er der for oss, og vi for dem. Så vi er heldige oppi det hele... jeg er klar over det. Mange i dag lider og sliter med ensomhet. Jeg vet det, så vi er utrolig heldige som har så stort kontaktnett rundt oss, både ungene og jeg. 

Har du ellers sett alt jeg har klart, jeg er litt stolt, jeg må innrømme det. Selv om jeg fortsatt kan få følelsen av at jeg burde klart mer, eller at jeg ikke er bra nok. Så klarer jeg å innse at jammen har jeg klart mye, som jeg aldri hadde trodd for 17 år siden, på den verste dagen i mitt liv... da du ikke var mer <3 Og at du ser takknemligheten jeg føler for at våre to barn er så ubeskrivelig glad i hverandre. De har tette bånd, og vil aldri svikte hverandre. De vet hva som er av viktighet, og viser ekte og sann søskenkjærlighet <3

Vi taklet strabasene mannen min... alle sammen, det har vært tøffe tak, og mange kamper å komme seg igjennom. Men vi klarte det, både ungene dine og jeg. Vi har fått prøvd de fleste av livets tyngste sider. Blant annet har jeg levd i fattigdom, ekstrem fattigdom, jeg har taklet store økonomiske utfordringer, via min status som grunder, hvor helse problemer og samarbeidspartnere gjorde at jeg måtte kaste inn håndkle.

Jeg har levd på knapper og glansbilder. Både på en måte selvforskyldt via jeg utviklet en sykelig kjøpetvang som erstatning etter tapet av deg for mange år siden. Og uforskyldt da jeg mistet alt jeg eide ved nå to anledninger. Og pga helseproblemene som til slutt tvang meg ut av det ordinære arbeidslivet. Men du så at jeg klarte meg lenge håper jeg. At jeg nektet å la meg uføretrygdes i over 10 år! Kanskje ingen smart beslutning helsemessig, men godt for selvbildet mitt å vise ovenfor meg selv, at jeg ikke ga opp lett.

Jeg har ikke fått hjelp til noe eller av noen. Du kjente meg nok godt, du sa ofte det, at jeg var den sterkeste og tøffeste jenta du visste om! Jeg har ikke hatt hjelp økonomisk av de rundt meg eller av det offentlige. Jeg har aldri hatt hjelp med ansvar for ungene, ikke av noen, utenom den gode familien vi på en måte ble en del av i de tidligere årene etter du reiste fra oss. For en flott familie, og for en glede, til slutt ble det omtrent sånn at jeg så på deres barn som mine, og de på  mine barn som som sine... Line og Roger, og deres herlige barn, som jeg er så glad i alle sammen, er vel de eneste jeg kan skrive under på, virkelig gjorde noe av betydning for ungene og meg. De var og er enestående, og jeg skulle ønske du hadde møtt dem <3

Ellers ser jeg med undring rundt meg. Kronisk syke voksne mennesker, som har partner, familiemedlemmer og naboer som hjelper med det ene og det andre. Og de klager og syter, og er misfornøyd med hjelpen de får, og bistanden som blir dem til del. Sånt er vanskelig for meg å forstå. Jeg har klart det hele alene jeg, og kan ikke se at jeg har noe å klage over, eller noen å bebreide.

Men om jeg klarte det hele, som jo er viktigst her, så er det litt som de profesjonelle sier i dag, til hvilken pris. Ja, jeg er totalt utslitt i kropp og i hode. Men det er ikke bare min skyld, min stahet osv. Det skyldes at jeg faktisk ikke har hatt noe valg. Det eneste valget jeg hadde var i så fall og overlate barna til myndighetene, og legge meg inn på sykehus. Men det er jo ikke meg vet du. Det er jo ungene som er årsak til at jeg fortsatt er i live. Til at jeg elsker livet. Og uten dem, hadde jeg ikke hatt noen grunn til å overleve. Så derfor, med hånden på hjertet, det var verdt det... alle kriger jeg har kjempet, alle smerter jeg har kjent, og alle ganger jeg har klappet sammen av utmattelse... det er sååå verdt det, når en ser resultatet, to sunne trygge gode unger, som fortjener all lykke her i verden <3

Jeg håper du ellers har sett at jeg har takler alt som hendte oss her, at jeg overvant helseproblemene, eller lærte meg å leve med de, ulykkene som rammet, konkurs, de uendelige gangene med ufrivillig flytting, alle problemene med gamle biler som gjorde hverdagen vanskelig, huset som ble oversvømt og senere skadet pga feil i elektrisiteten, at jeg sørget for å komme meg hjem i en fei, ved hver eneste sykehusinnleggelse, slik at jeg kunne være hos ungene våre, som kun har meg.

Og at jeg har kommet helskinnet gjennom både blind vold, stalking, bilulykker og den ustanselige sjikkaneringen fra familien... Jeg står fortsatt på føttene, selv om jeg lå til sengs eller satt i rullestol i perioder, så har jeg kommet meg opp, og frem. Med utdannelser ved siden av jobb på flere steder til samme tid, og pass av hus og hjem. Jeg klarte å balansere livet med våre to barn, med stor aldersforskjell, som gjorde en hver fotballtrening eller babytreff til en utfordring. Når en skulle sove og en skulle spille fotballkamp. Jeg klarte det jeg Lars, som en person. Uten å motta praktisk hjelp fra familie, bekjente eller det offentlige. Jeg er stolt av å kunne vise deg det.

Jeg hadde ikke helt troen på at dette kunne ende godt. Den var det nok bare du som hadde, at du kunne overlate alt dette til meg... og jeg er blitt ennå sterkere Lars, og uredd. Jeg finnes ikke redd for noe. Ingen utfordringer knekker meg. Jeg takler det, og det skyldes at du utsatte meg for noe som jeg ikke trodde jeg kunne overleve..men likevel er jeg her. Så uansett hvor emosjonell og følsom jeg er, så er jeg ingen sart sjel, jeg har en ekstrem mental styrke, som du med din avgjørelse styrket enda mer... Slik klarte våre elskede barn og jeg, også å leve igjen, men nå uten deg....

Og ikke nok med det kjære Lars... jeg har funnet meg nok et nytt yrke, ja, jeg er som en potet, som du ofte sa, jeg skriver, jeg skriver her i bloggen, på sosiale medier, for aviser og organisasjoner, ja til og med bok holder jeg på med. Og du er en stor del av min inspirasjon. Det kommer nok alltid til å være slik. Det at jeg traff deg, at jeg fikk vite hva ekte kjærlighet og hengivenhet er. At jeg fikk oppleve fullstendig tillit mellom mennesker. Med deg. Det har skapt meg til det mennesket jeg er i dag. Det er ikke alle forunt å få oppleve det i sitt liv.

Og Lars, husker du hvor ofte du sa "at du gidder", ikke bruk deg opp, ta vare på deg selv... Fordi du elsket min store omtanke for mennesker og dyr, kjente og ukjente. Men samtidig var du redd for at det skulle slite meg helt ut. Jeg er slik ennå. Jeg er verre enn noensinne faktisk.. men det gir meg så mye glede, og så mye lærdom, og så mye respekt for de som sliter, at jeg med glede bruker min tid, og min kompetanse på å hjelpe de som ligger nede. Jeg har jo ligget nede selv, for full telling, mange mange ganger. Og da er det min plikt og en glede, å kunne hjelpe der jeg kan, fordi jeg vet så godt hvor vondt og vanskelig de har det. 

I dag skjer det mye positivt rundt meg og ungene, du skulle bare ha visst, vi skal i disse dager kjøpe vårt eget hjem igjen. Vi skal reise på vår første ferietur på 9 år, Madde og jeg, sammen med venner. Og fremtiden ser lys ut. Jeg får stadig mer skriveoppdrag. Jeg elsker terapien i å skrive, tilbakemeldingene om at folk kjenner seg igjen i tankene som jeg setter ord på. Og helsa mi er bedre enn den har vært de siste 10-20 årene...

Jeg vet ikke hva som har hendt, og hvorfor alt skal snu til så mye godt og positivt for oss, men kanskje jeg kan mistenke deg for å ha en finger med i spillet der oppe... Det er din bursdag kjære Lars, og den vil gå med til mange tanker og gode minner, smil og latter vi har delt. Men også noen tårer over hvor kort tid vi fikk ha deg med oss, ungene og jeg. Men vit at du fortsatt ikke er glemt.

For meg vet du, befinner ikke du deg ved en gravstein på kirkegården. Nei, langt der i fra, du er med oss i hjertet, i tankene og der oppe fra himmelen et sted, hvor du har fått din hvile og fred for det som plaget deg. Kanskje får du en fin 45 års dag selv der du befinner deg... når du nå vet at vi alle tre her har det godt igjen. Vi mangler ingen verden ting. Det eneste måtte i så fall være deg Lars... du er umulig å erstatte <3 Glad for at jeg fikk møte deg <3

Likte du hva du leste her. Og kan tenke deg å lese mer av mine tanker og meninger. Personlig, men ikke privat. Mye alvor men også humor. Om mennesker, relasjoner, barn osv. Men også om politikk, samfunn og menneskerettigheter. Så følg meg gjerne via min Facebookside. Den finner du her. På forhånd takk for alle "likes" på den siden. Og for at du leser, kommenterer og deler mitt innlegg <3

#savnogsorg #selvmord #suicide #etterlatte #mentalhelse #terapi #tankeromsorg #savnetlivetut #dødvedegenhjelp #omåfinnedetpositive #livetsrealiteter #blunck #sieri #bluncksieri #sisseleriksen

Hvorfor noen av oss til tider liker dyr bedre enn mennesker?

De som ikke er spesielt opptatt av dyr. Og ikke har vokst opp med dyr, eller hatt dyr rundt seg til stadighet, vil muligens ikke forstå et kvekk av hva jeg snakker om her. Men vi andre... og vi er mange, som elsker dyr, både som barn og voksen, vi kjenner oss litt igjen i overskriften. En del av oss i det minste. 

Jeg er faktisk glad i mennesker. Stort sett, så er jeg det. Men, ikke alltid. Noen ganger foretrekker jeg å ha lengre tid uten kontakt med andre mennesker. Eller jeg ønsker at jeg kunne på en måte isolere meg for en kortere eller lengre periode. Fra hele menneskeheten. Da snakker jeg ikke om sosial angst, selv om jeg sikkert har et snev av det også til tider opp gjennom årene. Særlig på dårlige dager, da skyr jeg mennesker.

Men jeg føler det slik, fordi at uansett hvor mange hyggelige og hjertegode mennesker jeg kjenner. Så finnes det uhorvelig mange av den motsatte typen. Og jo eldre jeg blir, jo mer jeg erfarer, jo mer tydelig blir dette. Det ikke lenger slik som når man er barn, at man kun, om man er heldig og har en god oppvekst, så kjenner man kun til gode ting i verden...helt til man blir presentert for det motsatte.



Neida, som voksen så må vi nok bare innrømme det, at slik er det. Verden er full av egoistiske, frekke, ufine, uærlige, respektløse, ja til og med regelrett onde... mennesker. De finnes i alle aldre, i alle raser og er av begge kjønn. Og man kan ikke, om man lever et noenlunde sosialt liv, unngå de alle. Og jo mer aktiv man er sosialt, IRL eller feks på sosiale medier, jo flere vil man jo møte på, av denne typen mennesker.

Og om jeg i perioder møter på "for mange" av den sorten, over en kort periode, for mange negative eller skuffende møter med mennesker som i mine øyne ikke er av den hyggelige sorten... så kommer alltid tanken "jeg liker dyr bedre enn mennesker!" For da blir jeg mettet på løgn, slarv, freidighet og mangel på respekt. For det er ikke, for min del, bare dette med at feks en hund er glad når den treffer meg, uansett hva, eller at den gir masse kos osv. Det er mer enn som så. En hun møter deg med respekt og tillit, om det er det du viser den. Og en hund får heller ikke forestilt seg, gjort seg til, det du ser og hører hos et dyr, er nettopp det du får. Og det vet jeg å sette pris på.

Det vil alltid være slik at noen mennesker vi møter på, lyver, svindler eller lurer deg på noe vis. Ofte kan mange overdrive, for å sette seg selv i annet lys, eller endre på sannheten slik at de oppnår å bli møtt med den følelsen de ønsker. F.eks medlidenhet, beundring eller annet. Hunden, eller andre dyr, vil aldri kunne anstrenge seg for at du skal like den bedre. Den er seg selv, på godt og vondt. Mennesker vil alltid såre deg, med stygge ord, vold eller ved å ikke holde ved hva de lover. De kan ha enorm innvirkning på deg og ditt liv. Selvfølgelig kommer det også an på hvordan du selv tar det du opplever. Men er man et menneske med noenlunde alminnelig følelsesliv, så vil du før eller senere oppleve å bli såret av andre i ditt liv. Noen blir faktisk så skadet av slike opplevelser, at de senere stenger inne sine følelser, og lærer seg til å ikke slippe de ut. En form for beskyttelse for følelsesmessige påkjenninger.



Men det behøver du aldri tenke på ovenfor et dyr. Har du opplevde å ha en egen hund, så kjenner du til alt dette. Du kan vise sorg, sinne, glede, hunden tar i mot deg, bebreider deg aldri, straffer deg ikke, forventer ikke noe av deg. Den bare er der, for deg, om du er der for den. Og det er ofte, den følelsen, den betingelsesløse kjærligheten, som er årsaken til manges dyrehold. Jada, det finnes de som har hunder til oppdrett, inntjening og avl, til jaktbruk, fordi det er mote (jada mange har miniatyrhunder i dag, kun pga motebølgen som kom med Paris Hilton på 90 tallet/tidlig 2000 tallet). Men mange av oss, vi finner oss i endeløs støvsuging, klær som er omtrent pelsbelagt, spaserturer i all slags vær og vind, ansvaret og kostnadene det følger med dyrehold.

Nettopp fordi det er kun dyr, som kan gi oss denne kjærligheten, og det uten en eneste gang å risikere at de sårer oss. Det blir dermed en livsstil. Og ikke bare en eiendel, eller et familiemedlem. Det er som å ha ansvar for små barn, vi kan ikke alltid delta på alt, vi kan ikke reise på ferie, eller jobbe så mye vi ønsker osv. Fordi vi har en hund f.eks å ta hånd om og som er vårt ansvar. Og det er selvvalgt. En sann dyreelsker, kjenner til dette. Og omplasserer ikke hunden eller katten når det blir for kjedelig, eller for krevende. Vi har dem hos oss til den dagen de selv avgår med døden av alderdom. Og viktigst av alt, vi ønsker dette, vi vil leve med dyrene våre rundt oss. 

Denne livsstilen passer ikke alle. Men det er faktisk flere enn noensinne som har blant annet hund her i landet i disse dager. Aldri har vi hatt så mange hundeeiere. Så vi er slett ikke i fåtall. Og nettopp pga denne fullstendige tilliten vi får fra en hund som lever et godt liv, så smerter det oss veldig, å se hundeeiere som slår og straffer en hund. Vi lider med alle hunder som står alene utendørs 24/7 hele sitt liv, og kun får menneskelig kontakt en gang pr dag da den får mat og vann.

Dette er veldig ofte jakthunder, mange jegere ser ikke på den som et levende vesen, langt i fra et familiemedlem, men som et verktøy de bruker en gang pr år. Under jaktperioden. Når hunden blir for gammel til å jakte, får hunder som har levd slik, gjerne møte sitt neste liv ved å selv få et skudd i pannen. Og ny valp skaffes for fremtidige jaktperioder. Vondt. Og heldigvis gjelder ikke dette synet på dyr, alle jegere. Men en er en for mye. For hvor er da tilliten? 

Respekt, det er ikke alle mennesker forunt å møte respekt fra andre. Og heller ikke å vise andre mennesker respekt. Noen vet ikke hva det er. At det faktisk er noe de må gjøre seg fortjent til. Og veldig mange, både ungdom og voksne, tar feil av respekt og redsel. De klarer ikke se forskjellen. Slike bruker ofte banning, skriking eller vold, fordi de tror dette gir dem respekt. Så feil kan man ta. Men det er vanskelig å forklare slike mennesker, realiteten, de evner gjerne ikke å forstå likevel. Og lever slik livet ut.

Respekt fra en hund derimot, den er der, den er der ofte også uten spesiell opplæring. Fordi man som menneske kan utstråle bare ved væremåte, noe som gjør at en hund får respekt. Og om man da behandler hunden på samme måte. Gir den respekt, lar den ha sin private sfære. Feks sove i fred, eller spise maten sin uten mas. Så er den gjensidige respekten på plass. Noen hunder jeg har hatt, har innehatt en helt spesiell evne til dette, de har jeg ikke behøvd å bruke språk ovenfor en gang. Kun vist hva jeg ønsker ved bruk av tegn med blikk eller fakter. Fantastisk når et slikt samspill er på plass.



Men tilbake til mennesker, jeg opplever ofte at menn forteller om voldelige episoder, for å imponere med med sin mannlighet, styrke eller for å oppnå respekt. De tar selvfølgelig så veldig feil. Jeg blir bare oppgitt. Og ofte så skryter de, gjerne av økonomi, sin sjarm og sin virkning ovenfor det kvinnelige kjønn. Igjen, jeg blir bare lei, og kjeder meg. Noen forsøker også å bruke trikset med stakkars meg. Det virket nok på meg i blant tidligere. Men jeg har lært der også.

Det er bare patetisk når en voksen frisk og sterk mann sitter å sutrer over vond arm, dårlig kne eller hvor vanskelig liv de har, pga allergi ovenfor katter eller annen svada. Jeg vet jo selv, da jeg har fått en viss form for erfaring ved å ha opplevd tøffe ting i mitt liv, at dette han refererer til, er for barnemat å regne. Og jeg tenker, at om dette er vanskelig for deg, så er nok ikke du en mann å dra meg seg i krigen. Da klarer jeg meg nok bedre alene. 

Så er det kvinnelige bekjente. Om de er sammen med meg, kun fordi de kan oppnå noe. Jada, det har jeg opplevd ofte. Mange har fått feks nye bekjentskaper og venner via meg. Da de har levd rimelig ensformig, og alene, og ikke har klart å skaffe seg et sosialt liv som voksen. Så har jeg latt de treffe mine venner, tatt de med ut i forskjellige miljøer hvor de fikk treffe bekjente av meg, og der fant de seg til rette og oppnådde å få seg en sosial omgangskrets. Noen er min venn fordi jeg er en problemløser, jeg kan litt om mye, og dette er noe som mange vet å utnytte seg av. Jeg gjør aldri en tjeneste for noen, med den tanken at da "skylder de meg en tjeneste". Det synes jeg er en merkelig tankegang. Men, når det gjelder venner og bekjente som jeg har hjulpet med stort og smått i livet, gjennom mange år. Som sier nei, f.eks etter at jeg har bidratt til hjelpe i deres liv i 10 år, og jeg for første gang ber om en tjeneste.

Da sier jeg hva jeg mener, og synes om saken. og forstår de ikke det. Ja, da klarer jeg å trekke meg vekk fra et slikt bekjentskap/vennskap. Bare snu ryggen til, selv om jeg vil savne det positive ved den personene. For jeg har blitt utnyttet nok da, vil jeg mene. Dette var ikke enkelt da jeg var ung, men i voksen alder, er jeg så trygg på meg selv. At jeg bare fortsetter mitt liv, og ser på det som noe som var godt å kvitte seg med. Ikke et tap. Hos slike venninner, der mangler det totalt respekt. De respekterer ikke meg som menneske, tiden min og den kompetansen jeg faktisk innehar, som jeg bruker for å hjelpe de med diverse problemer gjennom livet. Og om jeg da fortsetter i det uendelige å hjelpe slike, vil jeg også miste respekten for meg selv. Fordi jeg da finner meg i å bli brukt og utnyttet. Og jeg vet jeg er verdt mer enn det. 

Så all denne utspekulerte, løgnaktige falske måten mennesker kan benytte seg av. Den har ikke dyrene. De har ikke tanker på samme måte som oss. De kan ikke lure oss, svindle oss, lyve, gjøre seg til. Og det er det jeg virkelig elsker hos mine firbente. Deres tvers i gjennom ærlige åpne måte og være på. Det gir tryggheten, respekten og tilliten jeg føler svært få mennesker kan klare å gi meg. 

Dette er min grunn til min store kjærlighet til dyrene. Jeg fikk min første hund for 45 år siden. Og min første katt når jeg var bare babyen. Siden har det blitt mange både hunder og katter, samt andre dyr. Og mine to barn fikk også vokse opp med dyr i livet sitt. Det har jeg alltid visst at jeg ville la dem oppleve. Fordi jeg vet hvor verdifullt det er. 

Takk for at jeg har mulighet for å berike livet mitt med firbente hårete familiemedlemmer, som aldri svikter, men møter meg hver dag med sin betingelsesløse kjærlighet <3 Og den er såå gjensidig <3

Likte du hva du leste, ville jeg satt veldig pris på om du ville trykke liker på min Facebookside, slik at du mottar nye oppdateringer og innlegg. På forhånd takk :-)

#betingelsesløskjærlighet #mennesketsbestevenn #dyreelskere #hundemenneske #kjærlighetentildyrene #voksteoppmedkattoghund #dyrsomterapi #bluncksieri #blunck #sisseleriksen 

 

Livserfaring og praksis er faktisk vell så viktig som utdannelse i mange tilfeller, som i arbeid med mennesker ...

Det er blitt sagt mange ganger tidligere, kanskje spesielt blant annet når det gjelder ansatte i det omstridte barnevernet. At det er svært vanskelig for folk flest, å sitte å ta i mot råd og rene bestemmelser, basert på noe en ansatt i barneverns-etaten har lært etter flere års skolegang. Og jeg, jeg forstår hva de mener. Til og med dette med alder, jo eldre vi blir, jo vanskeligere blir det å ha tiltro til at en svært ung sakkyndig, i den ene eller andre stillingen, skal kunne veilede deg på riktig vis. Fordi vi automatisk tenker at vedkommende har jo rett og slett ikke peiling. Har du 7 års skolegang etter grunnskolen, så er de fleste da i en alder av ca 23 år.



Og om man da tenker seg at i dag, så er det ganske vanlig at en student opp til den alderen, fortsatt bor hjemme. Både fordi det er boligmangel, samt at det økonomisk er svært vanskelig for unge å etablere seg i dag. Da blir det som oftest i et bofellesskap, hvor de mange deler på utgiftene. Og da å sitte i møte med slike unge mennesker, som kan være så søte som bare det. Og de kan være så belest og kloke og arbeidsomme i tillegg, er ikke lenger hverken hyggelig eller enkelt. Om man som voksen har et slikt møte basert på alvorlige hendelser og situasjoner i livet, som gjelder feks omsorg for barn, eller feks i Nav, hvor man i de fleste livssituasjoner, må være i kontakt med. Det gir en ikke akkurat trygghet eller en god følelse av at man er i gode hender. 

 Det må da kunne være mulig å se at visse yrker bør ha krav til praksis, lang praksis, før de arbeider med menneskelige forhold, som de overhodet ikke har forutsetning for å forstå? Det er slik, hvert fall for meg, og for mange jeg kjenner. At en ting er at jenta i kassa på Kiwi er ung, eller at den ansatte i banken hvor du skal søke lån, er en ung nyutdannet kjekke herremann. Da gjelder det praktiske saker, som feks et regnestykke. Som vi alle lærer på skolen. Og antageligvis er feks den unge bankansatte bedre enn meg til å regne, nettopp fordi han er nyutdannet, mens jeg har glemt det meste om matematikk, da det er et halvt århundre siden jeg gikk på skole sist.



Men det er altså stillinger som innebærer hovedsaklig menneskebehandling, gjerne mennesker i krise, som det er vanskelig å stole på unge nyutdannede ansatte. Ikke fordi de ikke har utdannelsen i orden. Men man har overhodet ingen forutsetning for å uttale seg om menneskelige forhold, før man har skaffet seg et snev av menneskelige erfaringer selv. Jada, til dere unge, jeg vet det er vanskelig å forestille seg at man må ha praksis før man kan få praksis... ¨på en måte. Derfor bør en del av utdannelsen i den type yrker, som faktisk dreier seg rundt livet. Bestå av en viss tid med ren praksis, med en eldre i samme yrke. Før de selv får muligheten til å ta ansvar og avgjørelser for andre liv, i situasjoner de ikke har noen forutsetning for å forstå overhodet. På den måten vil de også være noe eldre når de er ferdig utdannet.

Eller man kan feks sette krav til en del erfaringer i livet, før man kan få en slik stilling. Enkel krav. Som feks at man kan ikke få arbeide med avgjørelser rundt omsorg for barn, barnevernet, før man selv har født barn. Har man ikke barn, men likevel er eldre, og kan dokumentere feks frivillig arbeid med barn, erfaring fra tett oppfølging av barn i familien eller annet, så kan det feks telle i en grad.

Og skal man arbeide i våre velferds-etater. Nav. Ja, da synes jeg man skal feks ha grunnleggende erfaring med i det minste å hatt eget bosted, privat økonomi med budsjetter, en skal kjenne til grunnleggende allmennpraktiske områder. Som feks utgifter knyttet til bolig, barn, bilhold osv. Selv har jeg nemlig erfart å møte en ansatt i kommunal sektor i Nav. Hvor hun bodde nyutdannet hjemme på jenterommet til mor og far. I tillegg, så hun 10 år yngre ut enn hun var. Stakkars, det kan hun nok ikke noe for. Men hvordan kan en i min alder, middelaldrende behøve å sitte å forklare en slik ansatt, om hva slags fyringsmuligheter det finnes i de forskjellige boligene. Hva slags forsikringer man er forpliktet til å ha i livet. Og hvem man kan klare seg uten. Og hvordan kontrakter utformes ved boligkjøp eller leie. Og hva det koster å eie og drifte bil i Norge.



 

De fleste forstår nok, at dette kan man ikke bare flire av. Det er ikke videre gøy der og da, om en slik ung uskyldig person, skal sitte å diktere deg hvordan du bør leve eller hvordan du bør disponere din inntekt? Selv om jeg ser det komiske i det i etterkant. Det samme gjelder altså feks barneverns-ansatte, jeg har erfart mye, personlig, men også i følge med andre, som en medspiller og moralsk støtte. Og det å se en 23 år gammel jentunge, som neida, ikke giftet seg som 19 åring og har to barn, men som er enebarn, og nettopp har flytt i ny leilighet finansiert av pappa. Og som aldri har feks jobbet i en barnehage, ikke har nære venner med barn. Som ikke kjenner hverken voksne eller barn med helseproblemer, skal sitte der og fortelle foreldre på 40 år, at hun ikke synes de er noen gode foreldre. Fordi barnet spiser sjokolade i ukedagene, eller har for mange leker. Eller at en mann på 50 år, med ryggprolaps, leddgikt og Psoriasis, bør kunne friskmelde seg å fortsette i sitt arbeid som murer!

Nei, det får umulig blitt en felles tillit og respekt i slike settinger. Det er faktisk ikke mulig å oppnå. Og en hver som innehar logisk tankegang, uansett alder, ser hvor dumt og ikke rent lite frustrerende dette er? Det er denne utviklingen vi også ser i situasjoner der familier annet hvert år må dokumentere ovenfor Nav at deres barn fortsatt har Downs syndrom, eller den unge mannen må dokumentere en gang i året, at hans amputerte føtter ikke har vokst ut igjen. Det handler ikke kun om idioti og flisespikkeri, og et latterlig system. Det handler også om, at det sitter ekstremt mange ansatte i disse instansene innen det offentlige, som faktisk ikke vet bedre. Jeg har møtt de!

Om ikke annet, så få slike yrker inn under fag-utdannelser, hvor praksis er et must. For det mer risikabelt å få sin økonomi eller helse, eller sine barns fremtid, ødelagt av disse uvitende unge ansatte, enn det faktisk er å få en murer, uten utdannelse, men 10 års erfaring, til å bygge huset ditt! Skremmende sannhet, som vi ser mer og mer av. Og med de nye systemene, som alle er enige i ikke fungerer. Så dukker det opp ennå flere av de. Men man skylder på "systemet" for enkeltpersoners manglende kompetanse. Jeg blir rett og slett skremt, og er livredd for å havne i en situasjon hvor jeg må ha med slike instanser å gjøre, hvor almennkunnskapen, enten pga alder og manglende livserfaring, eller pga andre årsaker, som jeg ikke skal utdype her... vet mindre enn din egen tenåringssønn el datter, om livets trivialiteter! 

Om du ønsker å lese mer av meg og mitt, så blir jeg veldig glad om du går inn på min Facebook side og trykker liker. Du finner den her.

#erfaringførutdannelse #arbeidspraksis #manglendekompetansenav #uerfarnebarnevernsansatte #ungoguerfaren #fagutdannelser #ikkealleyrkerkanfyllesavnyutdannede #blunck #bluncksieri #sisseleriksen #sieriblogg

Har foreldre aldri skyld i barns dårlige adferd, mens de alltid er årsaken til god oppførsel hos sine barn?

Det er viktig å vise forståelse og møte mennesker uten å dømme. Men heller forsøke å bruke empati og lytte, når noen forteller om vanskeligheter de møter i livet. Men det er ikke alltid like enkelt, når alt kommer til alt, så er vi bare mennesker alle sammen. Vi kan forstå at man gjør feil, fordi vi er bevisst på egne feil. Men samtidig så er det også menneskelig å føle irritasjon ovenfor noe vi erfarer. Og er det noe som får folk til å fly i taket ... så er det å diskutere barneoppdragelse! Det er ikke uten grunn at de fleste skilsmisse-årsaker skyldes nettopp uenighet på det feltet. Folk er svært sårbare, når det kommer til det kjæreste vi har. Nemlig barna sine. Og det gjelder nok både deg og meg.

I en diskusjon med mennesker som er i en sårbar situasjon, så forsøker de fleste gjerne å vise medfølelse. Noen ganger ved å hevde at de vet hvordan det er, da de har opplevd noe lignende. Eller at de forsøker å hjelpe eller støtte ved å fortelle hva de har gjort for å forsøke å unngå å havne i samme situasjon. Og deler hva som faktisk fungerte. I noen tilfeller da, blir sistnevnte tatt ille opp. Om man er langt nede, og selvfølelsen er lav. Og noen velger da å ta det som et overtramp, at vedkommende forsøker å gjøre seg bedre enn den som sliter. De evner ikke se det på annet vis. Men det er vanskelig å vise sin støtte uten å vise til egne erfaringer i blant. Nesten umulig mange ganger.

Om noen ofte er nedfor, og man selv er født en solskinnsdag for eksempel. Så møter man i blant på tilfeller hvor de som er mer pessimister eller negative av natur. Takler dårlig at noen er glad og har evnen til å lete frem det positive, når de selv er deprimerte og ønsker å dyrke det negative. Men det aller verste du kan gjøre, er å si til en fortvilet far eller mor, at du er lei deg for at de sliter med dårlig adferd hos sitt barn, men at du selv ikke har det problemet. Det er som å tenne på en bombe! For reaksjonen blir ofte da, sterk. Da blir man gjerne beskyldt for å hevde seg over dem eller at man rakker ned på dem! For vi er ytterst sårbare når det gjelder våre barn, alle sammen.

Og det å diskutere med mennesker som har en vanskelig hverdag pga barn med adferdsvansker, ender ofte med mye sinne og frustrasjon. Og sorg og fortvilelse. Ser man ofte både irl og på sosiale medier. Man skal vokte seg vel, for å si noe som helst. Alt som blir sagt, blir dessverre mottat som rene bebreidelser. Og det er nettopp fordi vi er så sårbare når det gjelder det viktigste vi har her i livet. Muligens hadde jeg selv blitt såret, pga en slik situasjon. Men er det slik, at om mine barn gjør noe galt, så kan jeg umulig være årsaken til det, jeg kan ikke ha sviktet i noe rundt oppdragelse eller omsorg, pga stresset hverdag og aleneansvar osv? Mens jeg tar til meg all ære, om jeg får skryt og positiv omtale om mine barn?



Det er ikke slik at alle barn med atferdsproblemer kommer fra et dårlig hjem. Alle barn og unge kan for eksempel havne i dårlig selskap, utforske rusmidler og annet, om forutsetningene er der. Årsakene kan være mange. Lav selvtillit, psykiske lidelser, ensomhet, mobbing, et rop om oppmerksomhet osv. Men diagnosene blir stadig flere på barn og unge med atferdsproblemer. Angst, depresjoner og ADHD er utbredt. Og mange ganger så blir diagnosene satt for å henge problemet på en knagg vil jeg mene. Ofte så er det foreldre som kjemper hardt for å få satt en diagnose på sitt barn. Om barnet har en annen adferd enn man forventer eller ønsker. Jeg kan forstå tankegangen. Men jeg kan ikke si at jeg tror dette er ensbetydende positivt. Noen er faktisk syke eller har en lidelse eller et syndrom som kan behandles, og dermed skap en bedre hverdag for foreldre og barn. Men i mange tilfeller så er det kanskje bare foreldrene som får en bedre hverdag av dette?

 Jeg tenker på en episode jeg ble fortalt av en bekjent som arbeider for barnevernet. Ikke ansatt i barnevernet altså. Men hennes arbeid består av hjemmebesøk hos familier som av ulike grunner er i kontakt med barnevernet. Og hun fortalte en historie om en tenåringsgutt som var svært umulig på skolen. Han droppet leksene også. Og han kjeftet, slo og sparket. Han hadde ingen respekt for lærere eller medelever. Han skrek til sine foreldre og kunne ikke sitte rolig og snakke. 

Altså en gutt som man for 30 år siden ville kalt for en drittunge. Og i dag en gutt, som foreldrene sloss for å få satt en diagnose på. For han måtte feile noe, de kunne ikke rå med guttungen sin. Og hele situasjonen var utmattende og vond for alle parter. Under samtalene med foreldrene, forstod min bekjente at foreldrene var glad i gutten sin, og ønsket ham det beste. Men de hadde gitt opp. Og nå ville de ha profesjonell hjelp og utredning av gutten, han gikk allerede på Ritalin for ADHD, men de mente han måtte slite med mer.

Foreldrene forteller i møte med min bekjente, at de er slitne, sinna og fortvilet. Gutten er umulig. Og de rår ikke med ham. Dette sier de også når gutten sitter der. De forteller at han er slem, ond og at han må være dum. At ingenting de sier hjelper. Han respekterer dem ikke. Og han er ikke til så stole på. Forsiktig forsøker min bekjente å fortelle dem om at respekt og tillit, må gå begge veier. For øvrig lytter hun mest til foreldrenes fortvilelse over denne umulige gutten. Han hører jo ikke på dem, og skolen, andre elever osv. bør da forstå at han feiler noe. Så det er ingenting de får gjort noe med.



Senere ble det samtaler med bare gutten, uten hans foreldre tilstede. Og her kommer vi frem til et poeng. Gutten fortalte rolig at han var veldig sinna og ofte lei seg. Og han satte ord på hvorfor han følte seg slik. Han ville ikke gå på sterke medisiner daglig. Han følte de bare gjorde ham merkelig og at han ikke var seg selv. Videre fortalte han at han skrek og kjeftet, fordi det var det han var vant til hjemme. At man skrek til hverandre. Han hadde aldri opplevd at foreldrene satt rolig ned og snakket med ham. De brukte banneord og kjeftet på hverandre, og på gutten. Han hadde aldri lært at man kunne snakke om ting, for å løse det. Han hadde lært at å si stygge ting og såre noen med det, eller å kaste døde ting i veggen for eksempel, var slik man fikk utløp for sinne eller frustrasjon. Og ingen hadde gitt ham noen forklaring på et Nei. Ingen hadde forlangt at han gjorde lekser. Eller forventet at han takket for maten eller viste høflighet. Dermed så ga han omgivelsene det de forventet. En ufin opptreden og stygge ord.

Han åpnet seg mer og mer for hver gang han møtte min bekjente. De gangene mor eller far var tilstede ved samtalene, ble stemningen en annen og gutten stille og mutt. Men alene så snakket han mye. Han fortalte at han ønsket at han kunne snakke med foreldrene om ting som var vanskelig. At de kunne se ham og interessere seg mer for ham. Han var visst ingen kravstor gutt. Men han var på en måte overlatt til seg selv, etter at han ble større og selvstendig. Foreldrene evnet ikke helt å se, at uansett alder, så behøvde sønnen deres å snakke, at de viste at de brydde seg, med en klem, eller ved å finne på noe sammen med ham. Alt dette stengte følelsene inni ham. Og hans eneste utvei for å få det ut, var ved å bli sinna og frustrert, men ingen så hvorfor han var slik.

En av de siste samtalene de hadde alle sammen, med foreldrene tilstede. Så turte gutten å si til sine foreldre at de faktisk var med å skape denne adferden hos ham. At de med roping og skriking, og med sin måte å stadig snakke om ham, som om han ikke var tilstede. Og ved å dra ham med seg rundt til forskjellige instanser som BUP, helsesøster, lege osv. gjorde at han fikk det enda mer vondt inni seg. Far satt stille lenge, før han til slutt sa: jeg forstår hva du mener, vi følte dårlig samvittighet og ville ikke være ved at vi kunne ha gjort noe feil som var grunn til din atferd. Derfor lette vi etter en annen grunn. Og det ble da en diagnose eller flere, som vi så på som en løsning. Slik kunne vi henge din dårlige oppførsel på ADHD knaggen, og slippe å føle at vi kan gjøre feil ved noe så viktig som barneoppdragelse. En sterk uttalelse fra en far. Mor var foreløpig ikke helt der. Nå gråt gutten stille, far holdt rundt ham, og gråt han også.

Ved siste samtale med familien, hadde også mor forstått mer av det hele. Og gutten var en helt annen, blid, skoleflink, høflig og en god gutt. Bare fordi han ble sett, hørt og fikk en klem i ny og ne. Slike tilfeller tror jeg det er mange av. Alle gjør vi feil som foreldre, men mange foreldre bruker minimalt med tid og krefter på sine barn når de er blitt ungdommer. Selv om vi alle innerst inne vet, at de behøver kjærlighet, omtanke og oss foreldre likevel, uansett om de klarer seg selv.

Og ingen foreldre ønsker å bære ansvaret for sitt barns atferd om det er negativ atferd. Om det er positivt, så slår vi oss gjerne på brystet og tenker at, du verden hvor godt jeg lyktes som forelder. Ydmykhet og selvinnsikt nok til å se at vi alle kan tråkke feil. Og at man fortsetter å bruke tid på barna sine, selv om de er over småbarns-tiden. Tror jeg man vinner alt på. Det er alt for mange foreldre som ikke kjenner sine barn lenger. De vet rett og slett ikke om deres eget barn vil la seg friste av narkotika eller dårlig innflytelse som ungdom. Fordi de ikke kjenner sin sønn eller datter, og ikke vet hva slags standpunkt han eller henne har til tobakk, mobbing eller gruppepress.

Jeg personlig var og er svært opptatt av barneoppdragelsen av mine to barn. Jeg klarte ikke å ta lett på det. Og muligens tok jeg det til tider mer alvorlig enn nødvendig. Men jeg hadde sett så mange tilfeller hvor det hadde gått gal vei med barna, at jeg turte ikke ta sjansen. Deres far døde da barna var henholdsvis 3 måneder og 8 år gamle. Og da vi ikke har familie for øvrig heller, så lå ansvaret tungt på meg alene. Og jeg husker jeg mange ganger i ren fortvilelse kontaktet forskjellige hjelpeapparater for å be om råd, når tvilen red meg. Den som hjalp meg godt på veien, var en eldre helsesøster, som jeg fikk god kontakt med. Hun sa en setning til meg, som jeg fulgte hele veien videre. Nemlig: den første tanken som slår deg ved avgjørelser som skal tas ovenfor barna, er som oftest den riktige. Det kalles instinkt. 

Og hos oss her, har det nok vært en rettesnor, slik at det gikk godt for mine to barn, som i dag er henholdsvis 17 og 25 år. Det var til tider svært vanskelig, jeg satte høye krav til meg selv, også som mor. Og de første årene, så var begge barna og jeg selv i sorg i tillegg. I tillegg var tilretteleggingen av dagenes aktiviteter vanskelig med to barn med hele 8 års aldersforskjell. Når en skulle på fotballtrening, skulle den andre legge seg for natten. Jeg måtte til slutt velge at jeg måtte ha få men svært strenge regler. For jeg hadde ikke krefter til stadige diskusjoner om mindre bagateller. Da ville det bli vanskelig å si Nei. Samtidig gjorde jeg en regel på at for alle Nei, fikk de en forklaring til hvorfor svaret var Nei. Selvfølgelig tilrettelagt alderen de til enhver tid var i. Jeg forstod at barn hadde lettere for å akseptere et Nei, om de fikk svaret begrunnet.

Samtidig var det mange ting fra egen oppvekst som gjorde at det var visse ting i oppdragelsen jeg var fast bestemt på at jeg ikke skulle utsette barna mine for, og andre ting igjen som jeg ville videreføre til dem. Jeg ville sørge for at de aldri tvilte på at jeg elsket dem. At jeg alltid hadde tid og krefter til dem, selv om de noen ganger måtte vente litt med det de ønsket av meg. Da ga jeg en klar beskjed om hva jeg måtte utføre før jeg lyttet til dem eller hjalp dem med noe. Også var det dette med tiden. Jeg var et voksent menneske. De hadde kun meg å forholde seg til, mine to. Og jeg hadde jobb, studier, drev eget firma. I tillegg til hus, hjem og to barn jeg hadde ansvar for 24/7. Da må man lete etter løsninger for å få både kvantitet og kvalitetstid. Det løste jeg ved at barna ofte var sammen med meg også i mine aktiviteter som jeg deltok i deres. De var med på jobb, når jeg var sammen med venner osv. Helt naturlig var dette vår løsning. Og om noen syntes dette var merkelig, og selv lengtet etter sine barnefri helger. Så koste vi oss sammen. Barna hadde såkalt åpent hus, det var sjelden en dag eller en natt uten at deres venner var sammen med oss. Slik var det også for mine venner. Og i helgene elsket jeg å dra på turer og aktiviteter med ungene og deres små venner. Jeg tror de aldri var i tvil om at jeg faktisk elsket tiden jeg var sammen med dem.

Dette har jeg tro på at sammenlagt gjorde mine barn trygge og at de følte seg elsket og ønsket. Jeg sier ikke at vi ikke hadde vanskeligheter eller slet med løsninger. Men det grunnleggende var lagt. Mine barn hadde derfor ikke noen form for ungdomsopprør. De har aldri hatt problemer med tilpasning eller atferd. Vi har stor tillit til hverandre, og viser respekt, kjærlighet og omsorg for hverandre. Og har en sterk tilknytning pga vi har vært alene i så mange år. Tilliten er aldri blitt brutt, ingen av veiene. Og i dag ser jeg hva jeg kan høste av all tid og krefter jeg valgte å tilbringe med mine barn, jeg ofret ikke noe, jeg valgte. Og i mine øyne, så valgte jeg rett ? Jeg kjenner mine barn så godt, at jeg slipper bekymringer for deres valg i livet. Jeg vet nemlig hva de mener og synes om det meste. Jeg kjenner alle deres venner. Og belønningen er at jeg føler dyp takknemlighet og ydmykhet når jeg i frivillig arbeid, som jeg bruker mye tid på, blir kontaktet av foreldre og barn, som sliter med sine relasjoner. Jeg kan ikke gjøre annet enn å lytte og dele erfaringer. Men noen ganger, er det nok til refleksjon.. Og hjelper man en familie, eller en redd og usikker gutt eller jente, så er det nok for meg.

Denne historien, denne gutten, kommer jeg aldri til å glemme. Den ga meg grunn til ettertanke, og den gjorde meg enda mer bevisst på at jeg må se mine barn, uansett hvor gamle de blir. Og at jeg ikke må være redd for å ta ansvar for feil, for å slippe skyldfølelse, om det kan gå utover mine barn.

Håper dette kan være noe å reflektere over for andre foreldre også.

Vil du lese mer? Følg med på nye innlegg, ved å trykke liker på min Facebookside. Den finner du her, på forhånd tusen takk <3

#barneoppdragelse #barnevern #barnførognå #aldriforeldrenesskyld #adhdutredning #adferdsvansker #sieriblogg #sisseleriksen #blunck #tenåringsmødre #ungdomsopprør 

Dette har du krav på. Offentlige velferdsordninger. Smutthull. Og ting du kanskje ikke var klar over.

Er du student. Så kan du søke stipend, og eventuelt borteboerstipend.Også studielån. Også om du velger å studere som voksen, feks nettbasert, har man i mange tilfeller denne muligheten. Men visste du at du som kronisk syk, kan ha rett til et ekstra stipend, som erstatning om du pga helseproblemer ikke kan arbeide like mye ved siden av studiene, som friske studenter? https://www.lanekassen.no/nb-NO/Stipend-og-lan/Hoyere-utdanning/Hvor-mye-kan-du-fa/Nye-stotteordninger-for-elever-og-studenter-med-nedsatt-funksjonsevne/Ekstra-stipend-/

Er du kronisk syk. Kan du også søke om grunnstønad til ekstrautgifter som du ikke ville hatt som frisk. Ikke til engangsutgifter, men til stadig løpende utgifter over tid. Medisiner og transport til lege og sykehus, regnes ikke med, det dekkes av ordninger som Helfo osv, og holdes utenfor. Men for eksempel til transport, klesslitasje, drift av hjelpemidler osv. Via Nav. Har du feks mange mindre lidelser, som tilsammen utgjør minstesatsen i grunnstønad, kan man slå sammen utgiftene og søke om denne ordningen. Og i visse tilfeller, om du har et mindreårig barn som også har diagnoser som krever utgifter, løpende, som friske ikke har, kan man slå sammen utgiftene med kronisk syke foreldres sine, slik at det blir en felles grunnstønad for familien.https://www.nav.no/no/Person/Familie/Grunn+og+hjelpestonad/grunnst%C3%B8nad 



Reise til helserelaterte steder, spesialister, behandling, lege og sykehus, dekkes som mange vet via egenandelsordningen. Det samme gjelder medikamenter på blå resept. Men har du store utgifter til medisiner på hvit resept. Kan man på søknadsskjema til Helfo, søke om å få refundert 90 % av det som er over et visst beløp pr år.Dette kan være kjekt for mange, når når det er slutt på å få trekke i fra utlegg til store medisinske utgifter på selvangivelsen.https://helsenorge.no/legemidler/blaresept#Hvit-resept/bidragsordningen T

Tannbehandling. Man kan i visse tilfeller, utenom de faste ordningen via Helfo, ha rettigheter til å få dekket helt eller delvis sin tannbehandling. Dette gjelder feks mennesker som er innunder LAR, mennesker som er innsatt i fengsel eller i institusjon, og i mange tilfeller, om du får behandling for psykisk helse. Også som dagpasient med samtaler over tid. Men det kreves da at man benytter offentlig tannlege, den kommunale tannlegen i din kommune. Helfo har en oversikt over tannsykdommer og andre sykdommer som kan gi refusjon ved tannbehandling. Men det står ikke oppført at man faktisk i mange kommuner, kan få dekket deler eller hele tannbehandlingen for eksempel om man er mottaker av tjenester fra hjemmesykepleien. Dette kommer litt an på hvilken kommunal instans akkurat din kommune har lagt hjemmesykepleie delen innunder. https://helsenorge.no/betaling-for-helsetjenester/hvem-betaler-tannlegeregningen-din 



Enhver kommune skal ha tilbud om samtaler med psykisk sykepleier. Er dagene dine tøffe, er du lettere deprimert, eller rett og slett mangler en mental søppelbøtte, for å få ut vonde ting. Kan du også i mange kommuner selv kontakte de, og be om samtaler. Ellers kan din fastlege gjøre det. Tilbudet er gratis og uten egenandeler. Og de har vanligvis ikke så lang ventetid som DPS eller en privat psykolog. I tillegg er det ofte at en psykiatrisk sykepleier kan hjelpe deg like godt som å gå hele runden og havne på venteliste hos DPS.Noen kommuner har også tilbud om psykolog gjennom Frisklivsentralen. Men tjenestene der kan variere fra kommune til kommune.  https://helsenorge.no/rettigheter/psykisk-helsehjelp-for-voksne

Om du ikke føler du får den hjelp du behøver hos Nav. Kan du klage på vedtaket, og Nav sender klagen videre til Fylkesmannens kontor, om de velger å opprettholde sin beslutning. Fylkesmannen har jurister som ser på hver sak. Men visste du at du kan ringe Fylkesmannens kontor og bare rådføre deg også, om du er usikker på noe rundt Nav og deres regelverk. Og, også behandlingen du får, manglende service og lite hyggelig tone eller at du føler deg nedverdiget. Kan også påklages til Fylkesmannens kontor. Og husk at det lønner seg å gå inn på Nav.no og fylle ut en såkalt serviceerklæring hver gang du føler de har utsatt deg for ubehageligheter eller gjort faktafeil. Blir serviceklagene mange nok, opprettes nemlig tilsyns-sak hos ditt lokale Nav kontor, av Fylkesmannen. https://helsetilsynet.no/no/Rettigheter-klagemuligheter/Sosiale-tjenester-i-Nav/Klage-og-klagemuligheter-sosiale-tjenester/ 



Får du ikke forståelse eller føler at også Fylkesmannens kontor gjør urett. Er Sivilombudsmannen neste skritt. Og der kan du også henvende deg i andre saker du føler deg utsatt for i det offentlige. Alt fra kommune, Nav, Barnevern osv. Og har du hatt en vanskelig oppvekst, hatt ungdomsår som ingen grep inn og hjalp deg med, av det offentlige. Har du opplevd urett og store påkjenninger som barn eller voksen, som syk, mishandlet, som kriminell osv. Så har du anledning til å søke erstatning, en mindre sum som oppreisning, for dette, fra det offentlige, via Sivilombudsmannen .https://www.sivilombudsmannen.no/klage/

Har du kikket i dine legejournaler, epikriser osv. Og du oppdager enten klare faktafeil, eller diagnoser du er påført, men som du i etterkant vet var feil, pga nye utredninger. Så kan du påklage dette. Ved  å sende anmodning direkte til den helseinstans det gjelder, og be de endre faktafeil. Dette kan du også få hjelp til, og kanskje har du ønsker om samtale med tidligere fastlege, sykehus eller en helseinstans innen fysisk eller psykisk helse, og få vite litt om hva som har skjedd, hvordan feil kunne oppstå i journal. Snakke om diagnoser som nok ikke var reelle, manglende utredning eller annet.Så kan Pasient og bruker ombudet være en behjelpelig part. https://helsenorge.no/pasient-og-brukerombudet 

Håper du av dette fikk litt mer informasjon om hvordan og hvor, i vårt ekstreme byråkrati. Som kjent er de ikke selv så flinke til å gi informasjon, man må som oftest selv innhente slikt. Og det kan være enormt krevende, særlig midt opp i en vanskelig situasjon.

Vil du lese mer av mine skriverier, om mangt og mye, humor og alvor.... Trykk liker på min Facebookside, du finner den her. Da får du nye oppdateringer om innlegg. På forhånd takk.

#dettehardurettpå #dekningavtannbehandling #rettigheterrundtlegejournal #raskpsykiskhjelp #navklager #erstatningogoppreisning #klagepåstatogkommune

 

Guttejente eller ikke!? Jeg LIKER den gammeldagse ideen om at mannen bytter dekk og jeg lager middag....

Jupp, det er helt sant. Jeg, guttejenta, som kjører mc, har jobbet i byggebransjen og som yrkessjåfør osv. Jeg foretrekker en god gammeldags arbeidsfordeling på mange vis. Det er ingen forsinket aprilspøk heller. Ikke er det ment ironisk heller. Det er faktisk sannheten. Selv om noen velger å ikke tro det, så er det min oppriktige mening. 

Neida, jeg er ingen rødstrømpe, så absolutt ikke. Og jeg er for likestilling, lik lønn for likt arbeid og at ingen kvinner diskrimineres, eller utelates, kun av den grunn at de er kvinne...og ikke mann. Men jeg liker at det er en viss forskjell på oss, annet enn utseende. Jeg innrømmer gjerne, at jeg uansett, om jeg klarer det selv, helst ville ha sittet inne i varmen, mens en mann byttet dekk på bilen min.

Jeg foretrekker at en mann er slik en mann gjerne skulle være på mange vis, før kvinnefrigjøringen og man skapte den myke mannen. En mann må gjerne, eller helst, ha evne til omsorg, vise følelser, på godt og vondt. Men jeg er ikke opptatt av at han skal vaske golvet like ofte som meg. Eller ta pappaperm, om jeg hadde hatt små barn i dag. Jeg liker at en mann er en god pappa, og kan leke med barna, skru på støvsugeren eller slenge sammen noe god mat, om nødvendig.

Men for meg er det viktigere at en mann er en sterk person, at jeg som kvinne ikke behøver å føle at jeg alltid behøver være den sterkeste part. Kanskje kommer dette av, at jeg har vært både pappa og mamma selv i 17 år tilsammen. Jeg har alltid vært den sterke. Aldri kunnet legge meg til, gi opp, eller bare la andre overta. Og den muligheten hadde vært deilig å ha...det er ikke sikkert jeg ville benyttet meg av den, men bare å vite at den finnes.... den tanken føles god.



Nå ser du kanskje for deg at jeg vil ha en skikkelig machomann. En som pumper jern, dytter i seg anabole steroider, eller en som bestemmer og hersker over kona si. Men nei, da har du misforstått, jeg mener den gammeldagse typen som er gentleman, som kanskje ikke nødvendigvis åpner døra eller drar ut stolen for deg. Men en som opptrer som en mann, at jeg som kvinne kan få lov til å være kvinne. At han lett overtar oppgaver jeg synes er utmattende eller tungt.

Altså selv om jeg klarer å styre privatøkonomi, klippe gresset, ta en mindre hyggelig tlf samtale, kjøre bil dit jeg vil når jeg vil osv. Så opptrer han som det jeg ser på som en mann, han overtar oppgavene han vet jeg kan, kun pga han vil være en god mann, som skåner sin kvinne, da han ser det som sin oppgave å sørge for at kvinner spares for tøffere oppgaver. Og det betyr ikke at han setter seg bak rattet, fordi han er av den mening at jeg, eller kvinner ikke er istand til å kjøre selv. Gjensidig respekt. Og en gammeldags innstilling til arbeid og ansvarsfordeling på mange vis.

Så menn med den form for respekt for kvinner, det fascinerer meg og tiltrekker meg. Og jeg tror faktisk jeg med årene har fått den tankegangen, nettopp fordi slike menn er blitt en sjeldenhet. Da ulikhetene er blitt noe utvannet mellom kjønnene. Men forskjellen for meg, er ekstrem, om han utfører disse tingene fordi han mener jeg er hjelpeløs eller ubrukelig. Eller om han gjør dette for meg fordi han har et ønske om at hans kvinne skal ha det best mulig, og fordi han gleder seg over å se at jeg er lykkelig og glad for å slippe.



Det betyr heller ikke at jeg mener en kvinne skal sitte på baken og bli oppvartet og bortskjemt av en mann. Nei, men da får en kvinne, hvert fall jeg, som er kronisk syk og noe utmattet etter livets strabaser, mer overskudd, ved å bli fratatt en del oppgaver, som av en eller annen grunn tar mye av min energi, til å bruke krefter og tid, på å skjemme bort min mann, med god mat, oppmerksomhet og godt humør. 

Om du etter å ha lest dette, faktisk tror jeg er i mot likestilling totalt osv. Så har du dessverre ikke forstått hva jeg mener. Da har jeg ikke lykkes med å forklare hva jeg mener, godt nok. Men jeg har i det minste gjort mitt beste i forsøket.  Det er nemlig ikke mange år siden, at jeg opplevde å bli eitrende forbannet, om en mann prøvde å ta initiativet til å ordne opp i saker i mitt liv. Jeg eksploderte i sinne! Og ga stakkar`n huden full, fordi jeg anså det som frekkhet eller som et tegn på at han ikke forstod eller trodde, at jeg faktisk klarer alt jeg vil, akkurat som han, en mann. Nå vet jeg fortsatt ikke om den stakkars mannen gjorde sine forsøk pga det ene eller andre. Men jeg tror jeg behandlet ham urettferdig...



Men selvstendigheten min, den ble bare sterkere og sterkere jo flere år jeg levde alene med alt ansvar og alle oppgaver. Og ethvert forsøk fra andre på å trå inn og avlaste, så jeg på som et overtramp. Men jeg er eldre, klokere og kjenner på hvor utmattet jeg er mentalt og fysisk av nettopp det å leve slik, å ikke tillate at noen forsøkte å hjelpe. Men forskjellen på hjelp, er fortsatt viktig for meg. Så sær er jeg, og vil jeg nok alltid være. 

Jeg er ikke så i behov av en mann som gråter på skulderen min når han har fått i seg for mye alkohol, selv om det er mandig å gråte når livet byr på tøffe tak, også for en riktig mann. Jeg synes ikke det er sjarmerende at en mann sutrer om vond rygg ovenfor en kvinne som kanskje lever med alvorlig sykdom og helseskader. Og det er for min del, ikke noe søtt i at en mann sier: det tørr jeg ikke, det får du gjøre. Overhodet ikke!

Denne rasen jeg beskriver, den eksisterer fortsatt. Men de er snart utryddet, det er få eksemplarer igjen.. og det kan jeg skrive under på, så mange menn som jeg har møtt gjennom et langt liv. Jeg tok ansvar som en voksen som liten jente i mitt barndomshjem. Så som 16 åring ved å flytte ut og etablere meg alene med bolig og hjem. I noen år levde jeg med en mann som var meg rimelig likestilt, min flotte Lars, far til  mine barn. Men også han var egentlig mer redd for å ta ansvar enn jeg var. Muligens pga uerfarenhet i forhold til min bakgrunn. Men for utenom det, så levde vi slik jeg synes det skal være. Respekt og tillit, og en naturlig fordeling av det daglige. 

Det er mulig disse menn jeg beskriver her, er nærmest utrydningstruet. Og det hadde jo ikke holdt med en hver mann med en slik innstilling, om man skal leve sammen med noen, så må jo alt annet rundt stemme også. Selv om det kanskje er mange som velger å leve sammen kun fordi det er lettere enn å leve alene. Og da blir utvalget svært dårlig. Og man velger, uten å nøle, heller et godt liv alene. Og treffer da disse merkelige guttungene på 30 eller 50 år i blant for en date... Kanskje er jeg født for sent? Eller det er andre årsaker til min innstilling. Men jeg kan ikke nekte for at jeg føler den virkelige Mannen... er på vei til å dø ut..... 

Ønsker du å føle meg, lese mer av mine tanker, meninger og erfaringer. Både skrevet i fullt alvor eller med mye humor. Så er det veldig hyggelig om du får nye oppdateringer ved å trykke liker på min Facebookside, som du finner her.

#gammeldagsmann #machoman #ektemann #mykemenn #forlikestilling #arbeidsfordelingihjemmet #gentlemenn #datingogkrav #forholdogrelasjoner #sieriblogg #sisseleriksen #blunck

 

Beklager ungdommer! En viktig rettelse til forrige innlegg!

Beklager, men dette er en rettelse på tidligere innlegg, som dessverre ble delt uten at jeg fikk vite alt fra kildene. Og det viser seg at de verste synderne, ikke er spesifisert i det hele tatt. Og at noen av de som ble opplyst om å stå bak, var de som faktisk forsøke å redde hele situasjonen. Og da er det bare å beklage, og innse at man kan faktisk få feil informasjon.

Jeg legger meg flat og vil si takk til enestående og modig ungdom, som til og med tok grep og forsøkte å stanse det som de så bli spredt på sosiale medier. Jeg gjør også feil, og det må man stå inne for, og ønsker derfor de unge det gjelder, en fin tid fremover. Og håper at de som lå bak denne ondskapen med å spre svært stygge handlinger og nettmobbing, kanskje fikk rom for litt ettertanke,så kom det hvert fall noe godt ut av det hele. 

Jeg beklager at enkelte kunne bli identifisert, som mistenkte i noe de ikke hadde gjort. I et miljø som var mye mindre enn jeg trodde det var. og vil her fortelle at vedkommende som tok kontakt med meg, har jeg full tillit til, og er glad for at den følelsen ble bekreftet.  

Jeg må innrømme at jeg synes det er modig å innrømme at man kjenner til en slik sak, og velge å fortelle om hendelsen, som den opprinnelig var. Og da endte det med at jeg fortsatt har min tro på at de fleste ungdommer, er flotte unge, med gode hensikter. Og at de faktisk er der for hverandre, når det virkelig går galt. 


 

Og de som virkelig står bak netthetsen og mobbingen av andre ungdommer, håper dere tenker dere like mye om, som meg nå. Og jeg fikk hvert fall mye å tenke på... det som blir delt på nett. Det ligger der til evig tid. Selv har jeg slettet og lagt innlegget dødt, så det finnes ingenting annet enn en død link. Men det andre som du eller jeg deler. Om man som ungdom eller voksen skriver stygge ting, som jeg forsåvidt gjorde, ikke med den hensikt å mobbe noen, men å slå hardt ned på nettmobbing. Og det feks er et bilde bare. Så blir det ikke dødt, om den som la det ut, sletter det, fordi det kan være fotografert, og fortsette å florere på Internett til evig tid. Det kan ramme den som virkelig ligger bak. Om noen ønsker å ansette en ung jente eller gutt i sitt firma. Og det i dagens teknologi er blitt vanlig å Google vedkommende, så kan det komme frem bilder man ikke ønsker å settes i forbindelse med. Det er sannheten. 

Selv har jeg en kommentar på nett, som jeg i dag helst ikke vil assosieres med. Utenom dette jeg akkurat nå har fjernet, og som ikke eksisterer med, etter samtaler i kvelden og natten... Og det er fra en debatt om syklister på veiene. Altså de som trener ved å sykle aktivt, mange i følge på Norske veier osv. Som ofte er et hett tema. Og jada jeg kan irritere meg over de, når de sykler i bredden osv. Men.... da brukte jeg sterke ord, sarkasme og ironi, som lett kan sees verre ut enn jeg hadde ment, for de som leser kommentaren. Jada, jeg foretrekker sterke ord, slik at ordene sitter. Men ikke så det blir seende ut som om jeg er ondsinnet rett og slett.



Og den gang lærte jeg, ved denne feilen, å forsøke til en hver tid å forsøke å skrive og dele på Internett, det jeg alltid vil kunne stå inne for. Altså å endre mening er lov gjennom livet. Men at jeg derimot at jeg aldri skulle skrive så sterkt og sarkastisk så det faktisk kunne såre noen. Men i dag skjedde det samme igjen. Jeg har lett for å bli sterkt engasjert, særlig gjelder dette der urett foregår. Men jeg er et menneske, og jeg er langt i fra feilfri. Og derfor dette innlegget. Beklager dere flotte unge, som jeg ikke kan spesifisere her. Og jeg håper de sterke ordene om ikke annet, gjorde at de som faktisk er nettmobbere, fikk seg en liten påminnelse, om hvordan det skader noen, og også kan ramme dem selv til sist.

Beklager igjen, og takk for at dere, dere vet selv hvem, er modige flotte unge, som gjør det rette. Og står for de rette verdier. Og til og med forsøker å stanse de som faktisk stod bak den stygge aksjonen. Tusen takk for det, og for ryddig og ordentlig avklaring i en vond sak for de det gjelder. Jeg er imponert og ydmyk. Unnskyld til dere alle, og takk igjen for at dere er slik flott ungdom, som er ute for å ha det gøy, og ikke det motsatte. 

Ønsker dere unge en flott tid fremover! Fortsett å ta vare på hverandre <3 og lær av meg, som jeg lærte av en klok ung mann i kveld, innrøm deres feil, når feilen faktisk er der.

Mvh Sissel

 

 

Anbefaler litt tidsfordriv for Netflix brukere...

Jeg er nok ingen TV-slave av størrelse. Jeg er sær og firkantet, og ser sjelden på de mest sette programmene. Som tv show, lørdagsunderholdning, konkurranser i sang og dans eller sportsprogram. Men om helsa er laber en dag, eller hodet er utmattet, så har jeg funnet ut at det er ok å ta en pause fra alvoret og dukke ned i en serie eller se en film på feks Netflix.

Se det jeg ønsker og se, når jeg ønsker, det er viktig for meg. For jeg har aldri vært den som setter livet på vent pga et tv program krever min tid og tilstedeværelse akkurat nå eller da. Og det er blitt min pause fra et hode som aldri stanser opp med tanker, ideer og annet som kan være slitsomt.

Så tenkte jeg at, jeg søker selv, Google er jo en god venn, for å finne en ny serie å kikke på, eller en gripende film, som kan gi meg en pause en par timer. Fordi jeg behøver det. Og jeg er nok spesiell ofte, i hva jeg liker å se på. Men det er sikkert flere som meg. Og derfor ville jeg skrive noen ord om hva jeg har sett, som jeg faktisk likte. 

Er du en fan av sience fiction, eventyr eller action, gjerne med handling som du aldri vil kunne oppleve i det virkelige livet, da kan du hoppe over dette innlegget. For det er siste kategori du vil se omtalt av meg, bare sånn for å si i fra først som sist. Men liker du å se filmer om tema som faktisk foregår i vår virkelige verden, en gripende thriller eller drama, en lærerik dokumentar eller en morsom serie som får deg til å dra på smilebåndet, ja da vil du nok like noen av mine anbefalninger.

Klisje eller ikke. Jeg kan ikke late som jeg liker noe jeg ikke kan fordra, jeg ser ikke en grøsser med uvirkelige monstre eller fantasifulle fremtidsfilmer. Jeg har ikke behov for å rømme vekk fra virkeligheten om jeg ser en film eller leser en bok. Det blir for meg så usannsynlig at jeg kjeder meg, og skrur av rimelig fort. 

Så du som ikke har falt av lasset til nå, er kanskje mer på den samme planet som meg, når det gjelder hjerneføde i form av filmvalg, her kommer noen utvalgte, alle hentet fra Netflix:



Trust tenåringsjenta som via et chatteprogram på Internett, tror hun har funnet sin første kjærlighet, sin sanne sjelevenn... Men som viser seg å være en mann på alder med hennes far! Hvordan voksne manipulerer seg inn i hjerne og hjerte på unge jenter og påvirker de på et slikt vis, at de til slutt oppnår hva de ønsker, sex med en mindreårig. Hvor utbredt dette egentlig er. Hvordan det ødelegger en tenåringsjente tillit til verden og alle i den. Hvordan det påvirker de nærmeste, familien. Hvordan Politiet arbeider med å spore seg frem til disse monstrene av noen pedofile, og hvordan man kan komme seg gjennom en slik opplevelse...som dessverre foregår til en hver tid, et eller annet sted, bak en eller annen pc, sitter det nå en jente på 13 år, og tror hun har "møtt" sin drømmegutt av en kjæreste.... skjult bak en svært spekulativ samvittighetsløs alvorlig kriminell forbryter av en voksen mann. Det kan skje ditt barn....



Tid for hevn om tiden etter raseskillene, de første, hadde utjevnet seg i USA, man har ikke lenger skoler for hvite og skoler for svarte. Eller forskjellige busser og offentlige kontorer for mørkhudet og hvit. Men... på landsbygda, hvor Rednex livet for øltørste og ikke så veldig intelligente bondetamper, består av faanskap, og modighet blir beregnet etter antall øl, antall overgrep, og av hvor mange stygge ord man kan bruke om de som ikke er født og oppvokst der i landsbyen, skjer det en endring til slutt. Grensen er nådd, når byens unge menn finner underholdning i å overfalle en 12 år gammel mørkhudet jente! Farens hevn over datteren. Ku kluxklan som ennå ikke er helt utdødd. Advokat og juss, som skal stå for rettferdighet. Og hvordan rett navn, rett hudfarge og en viss innflytelse, eller en viss sum dollar, kan være med på å avgjøre hva som er rett og hva som er galt. Gripende...



Compliance en noe merkelig film. Om noe som visstnok skal ha foregått i stor skala over et stort område, over lang tid. For meg litt vanskelig å tro, at noen, ja ikke bare noen, men så mange, kan være så naive, i en gitt situasjon, skremmende om dette stemmer. Ikke bare de som står bak, men alle som faktisk går på dette. En mann gir seg ut for å være politi, og gir merkelige instrukser til de tilstedeværende, for å hjelpe i etterforskningen av en mistenkt tyv. Man får hvert fall kjenne på irritasjon, og nesten vantro, over hvor enfoldige mange kan være. Og at de godt voksne kan virke mer godtroende for en eventuell autoritet, enn ungdommer. Merkelig film, og litt snodig avslutning. Men underholdende om man ikke har noe bedre å ta seg til...



 

Bordertown fantastisk spennende, en kvinnelig reporter drar til Mexico, for å skrive om et stort antall drap på kvinner. Mange hundre kvinner er drept, situasjonen er nok verre enn som så... flere tusen kvinner er drept. Fattigdom, makt, modige unge vinner og tøffe reportere. Myndigheter og politiet viser seg å ikke være rett instans å søke hjelp hos... Korrupsjon får en ny betydning. Hentet fra en sann hendelse. En av mine "må sees" anbefalninger!

 

Det var noen ord om noen av filmene jeg har kikket på, flere vil antageligvis komme etter flere tilfeller av en en slapp dag med tilgang på pc og Internett ;-) ENJOY!

Vil du lese flere av mine innlegg. Om alt fra samfunn, psykologi, relasjoner, mc-livet, familie, politikk, helse og mye mer. Alvor og humor. Gå inn og trykk liker på min Facebookside. Den finner du her.

#bestepånetflix #hvabørdusenetflix #anbefaltefilmerogserier #netflixsomunderholdning #besteserierpånetflix #favorittfilmer #hvabørduse #bluncksieri #sisseleriksen #blunck 

Tårene triller når jeg forteller om mitt liv... hos de mest hardbarkede.Vil du dele historien om ditt liv?

Jeg synes fortsatt det er litt rart, en merkelig følelse, når jeg forteller noen kortversjonen av mitt liv. Kanskje vil jeg alltid synes det er merkelig. Eller så blir det bedre når det hele er gitt ut i bokform. For en prosess. Ikke vet jeg om noen kan ha nytte av det heller. Selv om tilbakemeldinger ofte lyder på at det hjelper andre at man er åpen om det hele. De får gjerne mot til selv til å bearbeide og åpne seg. Og er det noe jeg har erfart, så er det at det er sannheten. Det er terapi i å sette ord på det man har opplevd. Enten skriftlig eller ved å snakke. snakke og snakke det ihjel. 

Noen mennesker foretrekker å ikke snakke om fortiden, om den var vanskelig. Ofte forklarer de det med, at fortid er fortid osv, det har ingen betydning eller hensikt i å rippe opp i det. Jeg er ferdig med saken helt enkelt. Og noen føler det kanskje slik. Og har det best med å bære det alene, inni seg. Eller kanskje ofrer de det ikke en tanke, om de har opplevd tøffe saker i livet. Om de er bygd på den måten, så kan det hende de mener det også. Helt oppriktig. Det kan ikke jeg uttale meg om. For jeg er nok en smule innadvendt og introvert person, på mitt vis. Selv om mange ikke tror det. Men jeg snakker mye mindre enn jeg skriver, for å si det slik. Men jeg er svært emosjonell, samtidig som jeg har mye styrke psykisk. Og det er en merkelig sammensetning. Men man kan ikke velge sin personlighet. Man får det man får utdelt, fra genene til dine forfedre. 



 

Og for min del, har jeg aldri hatt det bedre enn etter at jeg la meg flat og tilstod ovenfor fremmede mennesker, profesjonelle sådan, at jeg har hatt det beintøft! Omtrent fra jeg ble født, så langt tilbake har jeg ingen minner. De første årene har blitt meg gjenfortalt. Men fra kanskje 3-4 års alderen har jeg minner. Og jeg kan ikke trekke ut hva som var "verst" av mine opplevelser. Og jeg tenkte ikke at mitt liv var så veldig spesielt, da jeg kjenner veldig mange mennesker som har ridd av en storm eller ti. Eller som har en sterk livshistorie. Men det som nok fikk meg til å innse at jeg er sterk, og at jeg har en spesiell overlevelsesevne. Det var da jeg så tårer i øynene på drevne politifolk eller hos en psykiater. Og det var når mine nærmeste venner, de som fikk vite alt, spurte: men... hvordan har du overlevd?

Ja, det er ikke lett å svare på. De siste 17 årene tror jeg at jeg trygt kan si at jeg har overlevd pga barna mine. Min sønn og min datter, er min beste medisin. De er i mange tilfeller årsaken til at jeg fortsatt lever. Livsviljen min er sterk, da jeg er veldig livsglad. Men, tanken på at jeg skulle dø, og mine barn skulle stå alene i verden. Da de kun har meg, den er det som har dratt meg tilbake til livet, gang på gang... En nær venninne mener at jeg må ha "en som følger meg", at jeg har en form for engel, som hele tiden passer på at jeg kommer meg tilbake til livet, gang på gang. Jeg har på en måte ikke særlig tro på annet enn det jeg i praksis kan se og kjenne på. Men samtidig, så har jeg venner som har opplevd de utroligste ting, og jeg mistror jo ikke mine venner, og da det de forteller, er tegn på at det er mer mellom himmel og jord, enn vi mennesker kan forstå. Og tanken om at det feks er min kjære snille gode avdøde mann, Lars, som sitter der oppe i himmelen et sted, og alltid passer på at jeg overlever, for å være hos ungene våre... den er jo ikke skremmende...den er bare god <3

 

Noen ganger deler jeg noen av mine opplevelser og erfaringer her i bloggen. Eller jeg deler tanker jeg har gjort meg, meninger jeg har, basert på mine tidligere opplevelser. Og det kommer jeg helt sikkert til å fortsette med. Selv om boken om mitt liv, vokser frem, kapittel for kapittel, og tilbakemeldinger fra forlag så langt er positive. Så vil jeg ha det samme behovet som tidligere, å dele hva jeg føler og hva jeg tenker. Og jeg vil fortsatt skrive om alt som engasjerer meg. Og det er jo ikke rent lite vet vi... Noen ganger skriver jeg også om andre mennesker. Om deres liv, eller deres situasjon. Og det er ikke rent få sterke livshistorier jeg har blitt fortalt av venner, bekjente og også av helt ukjente mennesker som kontakter meg i blogg eller på Facebook. Jeg blir rørt over denne tilliten, og jeg vet ikke helt hvorfor den blir meg til del. Men det må være noe ved meg som innbyr til denne tilliten og til fortrolighet. 

Derfor har jeg bestemt at de som ønsker, kjente eller ikke kjente, skal få en kort versjon av sitt liv, sitt traume, sin situasjon, delt på min blogg. Dette har jeg også annonsert offentlig. Og mange, svært mange tok kontakt. Det mener jeg betyr, at mange føler det samme behovet som meg. At de vil dele for egen helbred sin skyld, og fordi de vet at for mange mennesker, så er det en trøst å lese om at andre også har de samme vonde eller vanskelige tingene å forholde seg til. Jeg gleder meg til å starte opp. Og jeg tenker å kalle kategorien for Da livet endret seg... Det vil nok bli mange sterke skjebnehistorier, som vi alle må være ydmyke for at vi får ta del i, og som kan bli sterk kost for den som deler raust av sitt liv. Men alt i alt, mener jeg dette er til det gode, for den det gjelder, og for oss som leser. 

Jeg deler denne informasjonen også her, slik at du som leser dette også kan få mulighet til å dele din historie i min blogg, om du ønsker. Jeg tenker meg enten en kort versjon av et helt liv med utfordringer, en tragedie du har opplevd, et liv med traumer, en ulykke som endret ditt liv, ekstreme utfordringer pga rus, helse psykisk eller fysisk, fattigdom, barnevern, Nav, dødsfall eller hva det måtte være. Enten forteller du meg det på din måte, og jeg skriver det om, slik at du kan godkjenne det før publisering. Eller om du er god på å skrive, kan du skrive teksten selv. Men det er viktig at du underveis forklarer hvordan du har det, hva du føler rundt det ene eller andre. Slik blir historien sterk. 



Og for eventuelle nye lesere, Så kan jeg kort fortelle, at jeg er et menneske på godt og vondt. Og at ja, jeg kan i blant irritere meg over hvordan vi mennesker er skapt, jeg ser stadig folk syter og klager for den minste ting. Ikke det, å irritere seg over småting, kan være et godt tegn det, om man feks i lengre tid har vært apatisk, i sorg eller depresjon, og endelig begynner å bry seg nok om seg selv og livet sitt, til å knurre over mindre irritasjonsmoment. Men jeg tenkte mer på alle mennesker som til stadighet klager og sukker og sutrer over alt og ingenting, dag ut og dag inn, livet ut... Vi er alle skapt ulikt. Vi har forskjellige smertegrenser og vår forutsetning for å takle vanskelige livshendelser er også ulik. 

Det kan livel i blant provosere meg. Mye av årsaken skyldes sikkert egne livserfaringer. Og kort, superkort fortalt, for de som ikke kjenner meg, så ser livet mitt slik ut:

Født inn i en dysfunksjonell familie, snill far og mor, men en mor som slet med mye, som igjen gikk utover oss barna. Alkohol, psykisk og fysisk sykdom. Alvorlig mobbing av eldre søsken. Fysisk som liten, psykisk når jeg ble eldre. Valgte derfor å flytte for meg selv som 15/16 åring. Til storbyen Oslo.  Les litt om mine familieforhold her.

Der blomstret jeg og trivdes. Men jeg hadde venner på begge sider av byen og jeg endte opp som hard stoffmisbruker og kriminell. Jeg kom meg ut av det kun ved egenvilje, og helt uten fysiske eller psykiske varige mèn. Du kan lese litt om min tid på kjøret....ved å trykke her. Jeg møtte mannen i mitt liv, min aller beste venn, Lars <3 Jeg studerte hjemme, og jobbet ved siden av. Vi giftet oss, kjøpte hus og fikk etter hvert to nydelige barn.

Min kjære mor døde av hjernesvulst, men hun overlevde ved jernvilje, lenge nok til å oppleve veslejentas/mitt bryllup. Når barna er henholdsvis 3 mnd og 8 år, finner jeg min mann død, ved selvmord. Helt uventet, ingen tegn på forhånd. Jeg oppdrar to barn som er i sorg, mens jeg selv er i sorg. Du kan lese litt mer om Lars og vår store sorg her.

Jeg studerer, samtidig som jeg jobber, jeg må finne et nytt yrke som kan kombineres med mitt nye liv som enslig mor. Helsa begynner å krangle med meg. Familie som avlastning er fraværende. De kontakter meg kun i blant for å fortelle hva jeg gjør galt. Eller for å gjøre narr av meg. Jeg går i sorggruppe og jeg lever og ånder for barna mine og mine nære og mange venner.

Jeg kjører motorsykkel, men ellers brukes fritiden sammen med mine to barn, til mye moro med mine og barnas venner.Jeg starter som grunder, etter å ha fått en fantastisk ide, når vi en natt opplevde å få besøk av tyver, som vi stanset med god hjelp av familiens hund. Likevel, det skjer mye. Huset blir stående under vann, pga naboens drenering kollapser, vi må bo i en hytte, mens huset renoveres.

Jeg jobber mye, er perfeksjonist, og har sterkt behov for å klare alt, i håp om at familien da skal behandle meg pent. Samtidig skjer det igjen mye. Jeg blir sparket ned av ukjent gjerningsmann på en konsert. Hjernerystelse, kne ute av ledd, alle ben i hånden er knust.

Jeg får flått bitt, og blir alvorlig syk. Jeg utvikler siden blodforgiftning i armen mens jeg har såkalt kyssesyke, pga høye infeksjons-verdier i kroppen. Ingenting stanser meg. Ingen andre er jo der, til å ta seg av barn, jobb, økonomi, hus og hjem. Jeg nekter sykehusinnleggelser.  jeg fortsetter mitt liv med barn, hjem, jobb, studier og venner, uansett hva som rammer meg.

Jeg får infeksjon i skjelettet etter et tannlege besøk, men pendler til sykehuset hver fjerde time i døgnet i en drøy uke. Kroppen begynner å bli sliten, det er ikke bra å fortrenge smerter, søvnbehov, og aldri gi etter for hvile. 

Flere av mine nærmeste venner dør i fra meg på disse årene, jeg utvikler nærmest angst for begravelser. Jeg takler det ikke, å si farvel til en ny venn hver måned. Som kan bli resultatet i perioder, om man har mange som betyr noe for en. Min sønns beste venn dør i en stygg ulykke. Jeg har stadig angst for min sønns psykiske helse, særlig ved slike hendelser, pga hans far. En ekkel arv kan følge ham sier de profesjonelle... Men det går bra, vi snakker mye...

Min sønns pappa nr 2 , hans svigerfar gjennom mange år, samt også hans arbeidsgiver dør også, etter kort tids alvorlig sykdom. Jeg forsøker å støtte min kjære sønn, min gode svigerdatter, hennes mor og familien, mens jeg får stadige flashbacks til min Lars sin død..

Jeg blir forfulgt av en kvinne jeg kun kjenner navn og utseende på. Jeg ignorerer dette så godt det lar seg gjøre i to år, så slår hun med ned med en flaske. Det tok politiet to år før de fikke henne i retten. Hvor hun blir dømt, men hun dør kort tid etter dette. Et år etter dette, er det en ny kvinne, en ukjent, som får høre nyss om saken, samt blir så engasjer av mine blogginnlegg, at hun tror de handler om henne. Hun starter så trakassering. Som varer i nesten et år. Til slutt er hun så psykisk syk, at hun tror jeg er henne og hun er meg. Skremmende saker, les om hendelsen her.

Og mens jeg blir sykere og sykere...og jeg er svært uheldig med både bedriftsrådgiver og web-utvikler i min grunderbedrift, de ønsker nemlig det nasjonale selskapet selv. Jeg mister min bedriftbaby, og mine investorer og Innovasjon Norge, jeg må legge selskapet på is. Og jeg går personlig konkurs, og mister mine barns barndomshjem på tvangssalg. 

Jeg reiser nå ut og inn av sykehus. Diagnosene blir flere og flere. Jeg søker offentlig frivillig gjeldsordning. Jeg opplever å stadig måtte skrive meg ut av sykehus, pga jeg vil jo hjem å ta meg av mine barn. Som har bare meg. Kan ikke, har ikke mulighet for å være innlagt.

 Familien som jeg har tatt avstand til, gjør alt for å gjøre livet så vanskelig de kan for meg. Alt fra stygge trakasserende brev og telefoner, til å kontakte barnevernet osv. Og jo mer avstand jeg tar, jo alvorligere blir de i sitt sinne mot meg. Jo mer kontrollen de har over meg svinner hen... jo mer ekstremt blir det, de sender en mann etter meg. De kontakter barna mine og sier svært stygge ting om meg. Jeg ber gang på gang om å få fred. Men det kan jeg kun få, om jeg blir som dem sier de. For ellers kan de ikke like meg. Ikke mine valg, mitt liv, mine meninger eller mine følelser.

Jeg havner fire ganger i løpet av fire år,uforskyldt i bilulykker. Jeg får skader for livet. Jeg makter ikke samle inn nok materiale til rettsak, jeg har ikke økonomi til advokat. Vi flytter til leid bolig pga vi mistet hjemmet vårt. Kommunen ville ikke hjelpe. Forsøkte det forhatte Nav, det er en lang historie, som gjorde meg svært dårlig psykisk. 

Barna må stadig ringe ambulanse, da jeg mister bevisstheten. Epilepsi grand mall, allergi sjokk osv. listen er lang. Første leiligheten vi får etter tap av hjemmet vårt, har kun rusmisbrukere som naboer, utleier ønsker at jeg med min schæfer holder ro og orden der, og krever inn husleie. I tillegg vil han, en eldre gift godt kjent forretningsmann..ha mer enn husleie av meg.

Vi er heldige, en tidligere nabo har hus vi kan leie.  Livet er godt. Så behøver hans sønn huset., for han skal stifte familie. Vi leter lenge, finner et nytt hus. Stortrives også der. Men venner av utleier behøver boligen, de mister huset sitt pga ny motorvei. Vi leter igjen. Får et hus hvor takbjelker detter i hodet på oss, trappa smuldrer opp, vinduene er spikret igjen, og jeg må være våken om natta for å fyre med ved, slik at det ikke blir minusgrader der. Utleier kommer ofte på besøk, og låser seg inn. Datteren min er svært skremt av han. 

Men det er ingen andre hus å oppdrive. Vi finner hus til slutt gjennom bekjente, i Sverige. Og flytter igjen. Huset viser seg å ha ekstreme fyringsutgifter pga gammel oljefyranlegg. Boutgiftene er for høye for min inntekt. Vi lever på et eksistensminimum. Det har vi lært oss til. 

Vi finner en leilighet å leie i nærheten. Det er det en ubehagelig nabo, en mann i 60 årene som legger sin elsk på min 11 år gamle datter. Politi og borettslag forsøker å få han til å flytte, uten hell. Vi får leie bolig i Norge, av en tidligere kollega. Vi lander...etter å ha flytt 7 ganger på fire år.

Men jeg er nå svært syk.Har kun få timer pr døgn hvor jeg klarer å stå eller gå. Sitte og ligge får tålelig greit. Men utmattelsen skaper hodebry, for en enslig mor. Selv om min kjære sønn nå er voksen og bor med samboer.

Jeg har disse årene flere kjærester, mange kjekke menn. Men når alvoret kommer, blir jeg livredd. Og jeg er redd for ikke å ha krefter og tid til noen mann. har ingenting å gi. Av tid og krefter. Og jeg har ikke lyst til å dra noen fremmed mann i hus og at barna kanskje skal få mindre av min oppmerksomhet.

Men noe skjer, jeg kaller det å være utilregnelig i gjerningsøyeblikket. Jeg flytter til min nåværende kjæreste. Ennå jeg har sett svært merkelige og farlige sider hos ham. Føler jeg ikke har noen retrett mulighet. Denne siden overtar hans personlighet 24/7 fra den dagen jeg og min datter flytter inn. Vi får etter kort tid hjelp til å flykte til krisesenter.

Jeg oppsøker Nav, for hjelp til nyetablering. Og møter nok et helvete. Det kan ikke beskrives med få ord. Men mitt råd er, velg alle andre muligheter, lev på et eksistensminimum, bare du slipper oppsøke etaten. De skader deg mentalt. Hold deg langt langt unna de! Politiet svikter i saken, det kalles gjerne for mangel på ressurser. Dermed er det hele sendt til Sivilombudsmannen. Les om politiets arbeid ...eller skal vi si, manglende arbeid, ved å trykke her.

Vi fikk leie et koselig hjem og kunne flytte fra krisesenteret. Men vi eide kun personlige eiendeler. Vi får hjelp av en venn, i all fortvilelesen. Og etter tre måneder uten møbler eller inventar, ser det ut som et hjem. Men også her viser det seg at det er ekstreme fyringsutgifter, som ikke kan håndteres med en liten inntekt, olje fyring anbefales ikke i Norge kan jeg si.

I dag sitter jeg med diagnoser som Posttraumatisk stressyndrom, Nevrasteni,Spinal Stenose, sterke nervesmerter i hode og nakke etter alle ulykker, reflux og spiserørsbrokk, skade på synsnerven, ME  og Fibromyalgi, kognitive vansker med dårlig hukommelse, mistet stedssans, ansiktblindhet osv, feilstilling i ben i føttene, kronisk vitaminmangel , kronisk betennelse på stemmebåndet, hudkreft som jeg fortsatt ikke har fått svar på Biopsi, om den er godartet fortsatt, jeg er hørselshemmet og jeg har to typer søvnsyndrom. Og en hel masse til, som jeg ikke har krefter til å kjenne at jeg har en gang. Epilepsi har jeg trolig ikke mer, etter noen år med tøffe anfall, som igjen utløste kjøreforbud. Det er nesten umulig p gjennomføre en hverdag på landet alene med barn uten å kunne kjøre bil.

Og jeg vil også understreke en ting. Jeg er ikke et offer. Jeg føler meg overhodet ikke som et offer. Jeg er derimot en som kjemper, en kriger eller en overlever. For meg er det unaturlig å innta offerrollen. Jo, jeg kan føle i blant ved en gitt situasjon, at jeg er offer for feks urettferdighet eller stadige ulykker osv. Men jeg ser ikke på mitt levde liv som noe som har blitt meg utdelt, eller som jeg selv har påført meg ved feil avgjørelser, som jeg, som de fleste, har hatt mange av, som noe som har skapt meg til et offer. Et offer for meg, er et menneske som ikke på noen mulighet kan komme seg unna en ubehagelig, vond eller vanskelig situasjon feks. Men det å beholde rollen som offer, etter at situasjonen er over. Når man har kommet videre, men bærer på minner om situasjonen, eller at den har gitt meg følger.. så ser jeg heller på meg som en ressurs, jo mer jeg overlever, jo sterkere blir jeg. Og å forbli i offerrollen, kan gjøre en bitter og ute av stand til å leve et godt liv og være lykkelig. Det ødelegger jo fremtiden og livet i dag. Det er ikke aktuelt for min del. Jeg har tenkt og forbli en overlever og en ressurs for de som behøver meg, og for meg selv <3

 I dag har min datter også fått diagnosen ME, men i mild grad. Jeg vet ikke hvordan jeg har overlevd. Men jeg vet at kjærligheten til mine barn, og en sterk livslyst i tillegg til at jeg er født meg et lyst sinn og bruker mye humor og selvironi, har noe med saken å gjøre.jeg snakker sjelden om min helse eller livets vanskeligheter i det daglige, jeg er veldig flink til å nyte livet, med de små ting. Og jeg vet også å ikke ta alle de gode tingene som en selvfølge. Som flotte barn, som aldri skaper vanskeligheter eller trøbbel. Unike venner. Å få lov til å holde på med å skrive, som jeg elsker. Mye frivillig arbeid, fordi det gleder meg og fordi det gir avstand til egne vanskeligheter.

 Likevel, selv om jeg sier at mine barn er grunn til at jeg faktisk lever, noe de ikke helt forstår, så skal jeg ikke lenger protestere, mot at vår gode Lars, han sitter der oppe og ser og følger med...og sørger for at uansett hvilke smell jeg møter på. Så gjør han at jeg akkurat klarer å komme meg på føttene igjen <3 Tusen takk for det... selv om jeg er laget av betong og har et hjerte av gull (sitat en god venn), så behøver jeg nok litt ekstra hjelp, når det blåser og stormer som verst....



Så vil du dele dine strabaser i stormen, din sorg, dine erfaringer med en psykopat, utfordringene med oppdragelsen av dine barn, skrekken ved et møte med barnevernet, Nav eller kanskje med politiet, som kriminell. Har du levd i ventesorg ved din kjæres side på dødsleie. Eller er du en overlever etter alvorlig sykdom. Vil du fortelle om hvordan det er å være innlagt på psykiatrisk? Hvordan du kom deg opp igen etter mc ulykken som gjorde deg sengeliggende. Hva du har gjort for å leve på fattigdomsgrensen med din familie? Hva med familien din, hvor du vokste opp med vold eller annet som en del av oppdragelsen. Ingen historie er for sterk for meg, jeg får også tårer i øynene, men det er verdt det, jeg er sterk nok til å forstå og følsom nok til å kjenne empati. Send meg gjerne en e-post på sissel.blunck@hotmail.com 

Vil du lese eldre innlegg, få oppdatering om nye innlegg. Følg meg gjerne via Facebook. Gå inn på siden her, og trykk liker <3

#skjebnehistorien #liveterikkforpyser #ethardtliv #fortelldinhistorie #familievold #rusogpsykiatri #manglendepolitiressurser #nårlivetendrerseg #skjebnen #engripendehistorie #deldinhistorie #livstraumer #blunck #sisseleriksen #relasjoner #emapti #livetpågodtogvondt 

Sukhi har håndlagde tepper i din personlige stil, siste hånd på verket!

Da har jeg vært så heldig å få lov å fortelle dere om Sukhi, etter avtale med de. Sukhi er et firma som har spesialisert seg på salg av håndlagde tepper fra flere land som er kjent for sitt flotte håndtverk. Nepal, Tyrkia, Marokko og India. Teppene er selvfølgelig ikke produsert ved barnearbeid eller under uverdige forhold. Her regnes alle i arbeidsteamet som en del av Sukhi, også de som faktisk tryller frem de vakre teppene. 


Bildet viser en fargekladd av et teppe, som vil være et blikkfang blant de duse og lyse fargene som mange av oss omgir oss med. Dette er laget av mange tusen håndlagde fargede baller av ull, sydd sammen en etter en av dyktige håndarbeidere.
På hjemmesiden http://www.sukhi.co.no/ finner du også all informasjon om hvordan prosessen foregår fra tillaging til salg. 

Se filmen om hvordan prosessen foregår i dette type håndtverk:

 

Er man i arbeid innen interiør, kan du også kontakte Sukhi for samarbeid. Og teppene kan også nærmest spesifisert tilpasses ditt ønske og din personlige stil, om du ønsker det.

Selv skal jeg kikke videre, og se hvilket teppe jeg skal bestille til mitt fremtidige nye hjem, som vi er så heldige og skal skaffe oss i vår. Så foreløpig må jeg avvente. Men jeg kikker stadig innom og ser det for meg, hva som passer mitt interiør pr i dag. Men jeg vil gjerne det skal passe til eksteriør i boligen vi flytter til også. Så inntil da, blir det med kikkingen.

Her er det en ren enkel stil, som kan passe de fleste, mange av de er produsert i hvitt, som jo fortsatt er en trend her hjemme i Norge, de teppene blir laget i Marokko, og er en av mine favoritter, du finner de ved å klikke deg inn her http://www.sukhi.co.no/marokko.html​

Mange er i dag opptatt av kvalitet, og mer enn noensinne er det blitt slik, at mange ser på sitt hjem som noe mer enn et hjem, man ønsker å ha omgivelser rundt seg som man trives i, slik at det er godt å komme hjem etter lange dager på jobb. 



Tyrkiske tepper er også manges favoritt. Her er min, i en nydelig blåfarge http://www.sukhi.co.no/gjenfargede-hatice-patchwork-tepper-1.html

Da ønsker jeg dere lykke til, med jakten på nettopp ditt personlige teppe! Er du som meg, prisbevisst, så vil du finne svært hyggelige priser, som man ellers sjelden finner på håndlagde tepper og interiør, som Sukhi oppnår ved å være direkte bindeledd mellom selger og kjøper, ingen fordyrende mellomledd.

Nyt dagen, livet og shopping!

Gå gjerne inn på min Facebookside og lik den, så får du oppdateringer om nye innlegg om mangt og mye, du finner den her.

#sukhi #@sukhi.no #håndsyddetepper #interiør #fargeglede #uniketepper #direktesalg #marokkokansketepper #indisketepper #tyrkisketepper #tepperfranepal #importtepper #billigehåndsyddetepper #interiørdrøm #flottehjem

Oslo Bli Ny ved Cecilie Bibow ga meg tidenes overraskelse-anbefales varmt <3

Jeg er ikke født med vinnerlykke. Jeg er sjelden en såkalt "utvalgt". Men når det først skjer, at jeg blir plukket ut, som en heldig vinner, ja da skjer det med brask og bram :-)

I februar fikk jeg tilbringe en dag i hovedstaden vår, som jeg for tiden alt for sjelden besøker forøvrig. Der ble jeg møtt av en strålende smilende flott Cecilie i lokalene til Headmasters frisør på Oslo City. Der var lokalene allerede fylt av både dyktige frisører, glade gutter i filmteamet samt to flotte damer som var like heldige som meg! Og ikke nok med det, som nok en bekreftelse på at verden ikke blir større..men mindre og mindre, viste det seg at en av disse flotte damene, var min venninne gjennom mange år, Tonje. Som jeg ikke har møtt på mange år! Dette var nødt til å bli bra! Du kan forøvrig se hvor flott min venn Tonje ble også, nederst på siden. Samt Jorun, den tredje av oss heldige damene. En naturlig flott ung dame fra hovedstaden :-)

Cecile er forøvrig kjent for sin profesjonalitet fra blant annet medvirkning i programmene Skal vi danse og Top modell. Hun har lang fartstid og er i tillegg en varm, åpen kvinne med mye innsikt, som det er hyggelig å være sammen med under behandlingene. Se hennes Facebookside her. 



Jeg fikk en plass ved speilene og sprudlende uselvhøytidige og ikke minst fantastiske dyktige Victoria ble min frisør den dagen. hun fortalte om hva slags planer hun hadde for min frisyre. Og jeg, som hadde avbestilt min egentlige frisør time for dette, ga henne fritt spillerom. Jeg hadde langt hår, noe jeg forøvrig alltid har hatt. Med rødlig farge. Planen var enda mer varmt rødlig farge, samt skulderlangt, og å fremheve mine egentlig naturlige krøller. Jeg var lettet, håret mitt var regelrett stygt når jeg ankom, knusktørt, slitt og med den berømte ekle etterveksten vet dere.... som lovte nye grå hår og min opprinnelige ubestemmelige hårfarge. 

Det ble mye latter, skravling, oppdateringer og moro de timene vi satt i frisørstolene. Og ved pauser, var ikke min frisør dårligere enn at hun ble med oss ut for å trekke... frisk luft også. Ikke verst! Snart var tiden der for fargeanalyse av Cecilie. Hun er rasende dyktig i faget, og hadde allerede ved å se bilder av oss, funnet ut av hva som kledde oss. Nå brukte hun fargeprøver i stoff, for å vise dette tydelig ovenfor oss, ved å holde de forskjellige fargene opp mot ansiktet vårt. Jeg var, som ventet en varm høst. Noe jeg forsåvidt var klar over fra før. Men nå fikk mer kunnskap rundt. Det som er spesielt ved meg og mine farger, er at jeg er en varm type, med hudtone og hårfarge. Men likevel har jeg kalde øyne, isblå. Det gjør at jeg kan benytte litt andre fargeklatter til de varme fargene for å fremheve begge deler.





 

Basisfargene mine er dermed brunt, varm konjakk,orange. Men jeg kan også benytte varm turkis, jeansblå og petrol feks pga øyefargen. Cecilie sminket oss så vi ble vakre alle tre, med moderat dag make up, men med triks som skjuler det som skjules bør, og fremhevelse av våre fortrinn. Hun har mange knep på lur, kompetansen hennes er stor, etter mange år i bransjen. 

Nå ventet det shopping! Vi skulle ut i byens forretninger, og forsøke å lete frem tøy, i de fargetoner vi ble anbefalt, samt i de snitt som var flatterende for vår figur og høyde. Og fortsatt skulle vi også med klær, fremheve våre positive sider, samt skjule det vi var mindre fornøyd med. Spennende! 

Vi jentene rotet litt først helt på egenhånd, før Cecilie ankommer som vår reddende engel! Med drevent blikk, går hun rett til de rette hyller og stativer i butikkene vi besøker! Gutta i filmteamet henger på. Og vi har en aldri så liten maraton runde på blant annet Byporten. Jeg personlig prøver klær jeg ellers hadde gått rett forbi. Men også antrekk jeg antageligvis hadde falt for og valgt selv. Utrolig gøy å se seg selv i speil og i kamera, se endringen vi får frem ved en slik dag. Jeg, harry og merkelige meg, ble litt av en dame! Noe jeg nok også var ved anledning i tidligere år. Men helse, utmattelse og økonomi...har lenge gjort sitt til at jeg ikke har hatt energi, krefter eller interesse for eget utseende. Og nå følte jeg igjen på hvor deilig det er å føle seg vell innvendig, når man føler seg flott på utsiden! Det hele gjenspeiles i det å føle seg spesiell, glad og interessant! 





Etter nærmere ti timer i hyggelige selskap og høyt tempo, er det en sliten versjon av meg, som setter seg i bilen på vei hjemover. Men når jeg titter på meg selv i speilet i bilen, ser jeg at jeg har fått smilet tilbake, og glimtet er i øynene mine. Jeg har funnet igjen meg selv. Og kjent på opplevelsen av at å sette av tid og penger på seg selv, er faktisk en investering som betaler seg!

Opplevelsen jeg hadde, kan også du unne deg. Cecilie og Oslo Bli Ny, har åpen mulighet for alle som ønsker å fornye seg. Menn som kvinner. Og i alle aldre. Men det er ikke til å se bort i fra, at vi som har nådd en viss alder, vi stivner i en eller annen tidsepoke, både vedrørende frisyre, sminke, klær eller hår og skjegg og klesstil hos menn. Vi trivdes i feks 80 eller 90 tallet. Og det gjenspeiles i vårt utseende. Hvor flatterende det er i dag, det som da kledde oss godt, det skal jeg la være usagt her...



Jeg reiser snart tilbake til Oslo Bli Ny som ligger plassert i underetasjen på flotte Clarion Hotell Christiania ved Oslo S. Der venter ansiktbehandling, massasje og litt plasking i bassenget. De tilbyr en rekke muligheter, også forutenom Bli ny pakker, som hudpleie, behandlinger for vonde kropper, trening osv. Og du vil bli møtt med smil, profesjonelle kompetente Cecilies kunnskap og du vil oppnå å føle deg vel, og ta med deg en god følelse av velvære etter et besøk i de nydelige omgivelsene behandlingene foregår. 




 

Selv er jeg heldig og får nyte godt av litt av tilbudene som takk for medvirkning i Oslo Bli Ny. Jeg tenker å ta med min datter, og virkelig ha en minnerik jente dag for mor og datter. Og du... dette innlegget er ikke en gang sponset! Dette er delt av kun min velvilje, og pga følelsen jeg sitter igjen med etter en slik "one of a lifetime" opplevelse. Beklager at jeg ikke kan dele flere bilder av meg selv, etter endringen. Men det skyldes beklageligvis problemer med utstyret til fimgutta. Typisk min uflaks som antagelig påvirket dette uheldige.. men jeg tror dere likevel ser og leser hva en slik opplevelse kan gi en.

Velkommen ønskes du, om du vil unne deg en slik dag i forandringens tegn, eller bare ønsker å unne deg noen timers lykke og velvære!

Om du ønsker å lese mer av meg, så blir jeg veldig glad om du trykker liker på min Facebookside, den finner du her

#oslobliny #ceciliebibow #hudpleie #ansiktbehandlinger #blinypakke #massasje #velvære #spaopplevelser #opplevelser #kjentfraskalvidanse #kjentfratoppmodel #oneofalifetime #endagmedopplevelser #føltesegheldig 

 

Alt var bedre før? Teknologiens tidsalder..

Man skulle tro at man ville følt seg mer uthvilt i disse dager, med tanke på hvor hardt de på min alder hadde det i gamle dager. For det første måtte vi være en fjernkontroll, manuell sådan. Og det var ikke måte på hvor mange ganger man måtte reise seg å rusle bort å trykke på den forbaskede tv'n. Spesielt om en var inne i en heit diskusjon med en annen av huset beboere om hvilket program man burde se! En skal prise seg lykkelig over at utvalget av kanaler var på maksimum 3 stk. Nrk og svensk tv1 og tv2! En kan jo bare forestille seg hvordan dette hadde blitt med dagens kanalvalg som kanskje byr på 150 ulike kanaler!

Og ikke nok med det, Skulle man feks lete frem fakta i en debatt med samboeren el gjester, ja da måtte en fly som en tulling frem og tilbake til bokhylla og lete frem leksikon og atlas og alt som kunne bevise at man faktisk hadde rett! Det var ingen smart telefon eller Google venn tilgjengelig! Og når vi først er inne på det. Skulle en understreke at man alltid hadde rett, så var det ikke bare å "ringe en venn" for bekreftelse! For det var ikke sikkert man hadde tlf i huset. Muligens måtte man låne telefon hos den av naboene som hadde slikt utstyr installert! Og for å gjøre det hele ennå mer innviklet, kanskje din venn heller ikke hadde fått dette nymotens telefoni apparatet i hus! Vel, da måtte man på et eller annet vis, muligens ved hjelp av jungeltelegrafen, få denne vennen ut å gå, til nærmeste telefonkiosk. Slik at han kunne ta i mot ditt anrop der.

Men for å få til det, ja da måtte dere på forhånd ha avtalt, slik at du hadde tlf nr til denne kiosken. Samt at han måtte sørge for å vokte kiosken med argusøyne, for å sørge for at den ikke var opptatt av en eller annen idiot akkurat i det øyeblikket du skulle ringe! I tillegg, så visste man jo aldri om det hadde vært noen drittunger tilstede og ramponert kiosken slik at telefonen faktisk ikke virket! Da måtte man gå gjennom det hele, ennå en gang, på neste telefonkiosk på veien!

Nei jeg synes virkelig det er merkelig, at vi med nåtidens teknologi og enkle måter for sosial kontakt el for å lete frem informasjon, ikke er fullstendig uthvilt, boblende av energi og med masse ubrukte krefter... Der vi sitter i sofaen med laptop'n i fanget, mobilen i lomma fjernkontrollene linet opp på bordet foran oss... Men jeg skal forsøke å ringe en venn, el bruke min tekniske venn, ved navn Google. Og lete frem svaret. Noen kaller det visst for latskap, inaktivitet, manglende kondis og annet tøys...

Jeg må få det bekreftet el avkreftet, før det blir en diskusjon av det hele, når tenåringen og jeg diskuterer om hvordan alt var bedre eller var det verre før?

Gå gjerne inne på min Facebookside og trykk liker. Slik får du nye innlegg å lese og du støtter meg i mine skriverier. Tusen takk!

#teknologi #teknologiensfremskritt #nåtidensteknologi #altvarbedrefør #altvarverrefør #igamledager #humoromteknologiensfremskritt #bluncksieri #blunck #sisseleriksen 

Er du dauhørt eller?! Om å leve med hørselshemning ...

Jeg hater det uttrykket! Det samme gjøre jeg med setningen det var ingenting! Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg får det svaret når jeg spør om noen kan gjenta hva de sa... Og ingen forstår hvor sårende det er. Jeg har ikke valgt å bli født slik. Jeg har ikke bedt om å bli dauhørt som er slangordet man brukte i min oppvekst. Men likevel hører jeg irritasjonen i stemmen din, når du ikke gidder gjenta det du sa! Hvorfor er dere så sinna fordi jeg ikke kan høre så godt som deg? Jeg er ikke sinna eller bitter, og det er jeg som må leve med dette. Har du noen grunn til å irritere deg over et handikap jeg må leve med? Nei, jeg synes ikke det! 

Jeg vet ikke en gang om jeg ble født med nedsatt hørsel. Undersøkelsene som ble gjort på barn den gangen jeg vokste opp, var nok så som så. Men jeg vet jeg hørte bedre som barn. For jeg husker lyder, som jeg ikke lenger hører. Som fuglesang og gresshopper. En kran som drypper og mye annet. Det er borte fra min verden. Men jeg hørte nok ikke like godt som andre barn, og derfor turte jeg aldri rekke opp hånda i klasserommet. For jeg var aldri sikker på om spørsmålet læreren stilte, var det jeg hørte. Jeg måtte gjette mye, om jeg mistet ord, og det var for flaut om jeg skulle gjette feil. Men jeg vet at dere irriterer dere over at jeg ikke hører. Uansett om jeg forklarer at jeg ikke har valgt dette selv!

Min datter, som er i slutten av tenårene har gjennom årene vært min "hjelper og assistent", i butikker, når de ansatte snakker til meg, så ser jeg bare på min datter, og hun gjentar hva andre sier til meg. Dette er så alminnelig for oss, at jeg behøver ikke si noe, hun bare handler automatisk. Da det er mye snakk i butikker, og musikk i andre forretninger, samt mye bakgrunnstøy i dagligvareforetninger, av kjøledisker og fryseskap, som gjør det umulig for meg å sortere ut ordene som blir sagt.


Jeg er lei meg for alle som ikke forstår, eller, jeg forventer ikke at dere skal forstå en gang, bare at dere skal akseptere at jeg ikke kan høre. Mange av dere sier: ikke send meldinger da, hater å skrive jeg, det er så tungvint for meg, så kjedelig. Kan vi ikke ringes isteden, jeg liker det mye bedre. Og jeg...jo, jeg ringer, til de fleste av dere. Selv om jeg gruer meg på forhånd. Fordi jeg må nemlig bruke hele kroppen for å konsentrere meg slik at jeg hører hva du sier. Og av alle merkelige diagnoser som er blitt kastet på meg, så er en par av dem slik, at jeg er ekstremt utmattet (neida, ikke slik du er når du er sliten av jobben og treninga, og kommer deg fint etter en natts søvn), men utmattet i den forstand, at jeg aldri vil oppnå den energien og de kreftene du har. Og når man presser en utmattet kropp og hjerne, for å lytte til hva du sier i en tlf samtale, fordi du ikke gidder å skrive meldinger, så gjør det antageligvis at jeg ikke orker annet enn å ligge på sofaen resten av den dagen. Jeg kan ikke lage middag eller støvsuge, eller reise ut et ærend. For det minimale jeg hadde av krefter, er brukt opp i en tlf samtale!

Jeg er ikke en slik type person som forventer noe av omgivelsene mine, jeg forlanger ikke stort hverken fra den ene eller andre her i livet. Men vær så snill og tro på meg, når jeg sier at jeg ikke alltid orker å snakke i tlf, fordi du ikke gidder å skrive en melding eller ti. Jeg opplever stadig å bli oppfattet som dum. Slik det var i gamle dager vet dere. Min far er snart 90 år, han har samme problem som meg. Han kan fortelle hvordan det var å være hørselshemmet og skoleelev i en tid da alle handikap ble ansett som at man var et mindreverdig menneske, og at man automatisk var feks dum om man ikke hørte hva som ble sagt av læreren. Nedsatt hørsel var ikke et tema. Resultatet var, at min far faktisk ikke resignerte og anskaffet seg høreapparat, før han var over 70 år gammel! hvorfor? Jo fordi jeg hans datter på 35 år gledestrålende kunne fortelle ham hvor godt det var å få ta i bruk dette hjelpemiddelet! Da var det ikke lengre flaut for en gammel mann å gå til det skritt å gjøre det samme.

Og følelsen av ¨å igjen kunne lytte til fuglesang, eller den forbaskede krana som drypper... etter år med ubehagelig stillhet... den er ubeskrivelig!



Jeg kan ikke tegnspråk. Hvordan skulle jeg ha lært det, når ingen forstod hvor stort hørseltap jeg hadde før jeg var mer enn voksen? Og hvorfor skulle jeg bruke penger på å lære meg det, når så og si ingen jeg kjenner kan det. Hvem skulle jeg da snakke med via tegn`? Men jeg har noen provisoriske tegn jeg har brukt ved samtaler med en par bekjente som er fullstendig døve. Eller skriver vi på mobil og viser til hverandre. Og en hund jeg hadde, som dessverre ikke er her lenger, han lærte et slags tegnspråk, jeg kunne bruke tegn isteden for tale til ham. Litt gøy å se hvor lettlært han var, og å slippe å bruke stemmen alltid.

Men jeg leser derimot på lepper- det er jeg supergod på! Jeg leser altså hva du sier! Mange reagerer på at jeg ser på de når vi snakker, men jeg må jo det, for å se hva du sier. Særlig om omgivelsene er med mye bakgrunnsstøy. Som i kafe, butikk, konsert, selskap, pub osv. Jeg klarer ikke lese på munnen om man har for mye dialekt, eller snakker gebrokkent med aksent. Jeg vet ikke hvor mange leger og andre yrkesgrupper hvor det er mange utenlandske ansatt, jeg har måttet forklare at neida, det er ikke noe galt med måten du snakker på, men jeg er hørselhemmet og kan ikke lese hva du sier. Ikke en gang de forstår alltid. At dette er normalt for meg. Man kan ofte se det på hele skikkelsen, de tenker huff, hun der diskriminerer meg pga språket. Jada, vi er flinke til å lese kroppsspråk vi som ikke hører. Våre andre sanser er ofte gode, en slags merkelig kompensasjon som kroppen selv sørger for tror jeg. Synet mitt sliter jeg også med. Men jeg har feks en sterk luktesans, til og med som storrøyker i mange år. Så forsvinner ikke den.

Jeg kan også høre lyder som andre ikke legger merke til. Det reagerer mange på, hvordan er det mulig. Vel, jeg er vant med ¨å ha "ørene på stilker", og jobber hardt for å lytte hele tiden. Så er det stille omgivelser, kan jeg spørre hva var det når jeg hører en lyd ingen andre legger merke til en gang. Jeg hører visse former for lyder bedre enn andre. Høyfrekvenslyder, alarmer osv, er det ofte umulig for meg å høre. Det var ofte et problem på jobb mange steder, hvor man hadde dører med alarm, og jeg kunne aldri høre om en dør ikke gitt igjen, slik at alarmen pep. Så da kom det gjerne folk farende og ropte, hvordan kan du holde ut å sitte rolig å arbeide med den lyden der!! Men... jeg hørte ingen lyd jeg...

Etter hvert fikk jeg mye hjelpemidler til bruk både på jobb og hjemme. Jeg arbeidet til og med på sentralbord en tid, tenk på det! Med all verdens tekniske remedier av hjelpemidler, så gikk det forsåvidt fint. I dag behøver mine hjelpemidler og oppdateres. Det er utrolig hvordan teknologien går fremover, raskere enn forskning på medisin og sykdommer og det meste. Så nå skal jeg snart oppdateres. Det blir spennende. Jeg bruker i dag ikke mitt høreapparat daglig lenger, for pga blant annet utmattelsen, så er det godt å være i en stille verden, når jeg er hjemme.

Og... for ikke å glemme! Musikk! Jeg elsker musikk. Det har jeg alltid gjort, Musikk kan jeg ikke klare meg uten. Men... til dere alle, jeg har sagt det gang på gang til visse personer. Men enten så blåser de i hva jeg sier. Eller de hører kanskje ennå dårligere enn meg ;-) ettersom de etter gjentatte ganger, hvor jeg har forklart nei, jeg kan ikke høre på DEN teksten altså-i akkurat DEN melodien for jeg hører IKKE tekst i musikk- Det er umulig for meg! Det har det alltid vært! Derfor er det kun rytmen og stemmen som fenger meg i musikk. Det er ALDRI teksten! For den aner jeg ikke noe om. Jaha ja, men det går vel ikke an, sier en del. Å joda, det går fint sier jeg, som aldri har opplevd noe annet. Men, så går det en stund, så kommer det igjen Jammen høøøør på den teksten da du! Den er bare såå bra! Du må da høre den!? Puh........ Hvem var det som var dum igjen... sukk

Og en ting til, noe jeg aldri vil forstå, hvor mye jobb kan det være å tekste alt av programmer i Norge, på Norske tv kanaler. Jeg har ikke hatt tilkoplet hjelp til å høre TV på mange år. Og nå kommer det snart en ny trådløs versjon i hus.. Men, jeg ser helst alt annet enn Norske programmer, for da er de tekst. NRK, TV Norge, Tv 2, er det for mye å be om? Jeg vil tro vi er mange nok med samme problem, som hadde blitt veldig glad for kun tekstet programmer! Jeg foretrekker å se film eller serier på nett. Da med tekst. Det er slitsomt også for andre i huset, når man må ha TV på med høyeste lyd pga dere ikke har tekst. Det er nok ei her i hus, som blir glad når jeg får mine nye hjelpemidler vet jeg!

Men jeg mener ikke å surve, dere forstår det, at om man er full av selvironi, så blir hverdagen mindre tøff og dagene ikke så veldig kjedelig. Her hjemme og blant nære venner, og på mange av mine arbeidsplasser. Har vi hatt mye gøy på min bekostning. Dette er vanskelig å gjøre morsomt ved å skrive. Men alle ganger jeg tar feil av konsonanter, og gjetter meg til hva som blir sagt...skaper mye latter hos de rundt meg, og jeg lover, jeg ler med.. og blir ikke fornærmet ;-) Noen forteller om at det venter på skatten, og jeg spør om hvor den stakkars katten deres er hen og den slags hehe. Det er kjedelig å bruke hæ og hva hele tiden, så da gjetter man seg til hva man tror man hørte..og skaper litt latter og glede isteden :-)

Ja, det var litt om livet som hørselhemmet. Jeg håper flere nå kan innse at vi har ikke bedt om dette. Jeg har ikke en gang skadet hørselen min med høy musikk osv, det er bare en medfødt skavank. Og husk, man behøver verken å være gammel eller dum, fordi om man leser hva folk sier, istedenfor å høre hva dem sier. 

Takk for din aksept og forståelse.

Om du vil lese mer av mine tekster om smått og stort, her skrives det om det meste, så blir jeg veldig glad om du går inn å trykker liker på min Facebookside, den finner du her.

#hørselshemmet #omålevemedhørsestap #døv #hjelpemidlerforhørselhemmede #utmattelseveddårlighørsel #mankannytemusikksomdøv #nedsatthørsel #høreapparat #hørselhandikap #blunck #sieri #sisseleriksen 

Det handler om å se mennesket ❤

Tenkte å fortelle en liten historie om datteren min. Som sier noe om hvor stolt jeg er av både henne og min sønn. Selv om jeg vet det finnes enkelte som ser negativt på de som er stolt av at det ble gode mennesker av sine barn, så er ikke det min tankegang!

Men i tillegg så sier dette mye om at barn blir ikke som vi sier de skal bli, de ser hva vi voksne gjør. Og tar etter det. Har foreldre et skjevt el negativt syn på feks mennesker som på den ene eller andre er annerledes, ja så får gjerne ungene dine den samme meningen...

Jenta mi, var 14 år, og sammen med venninner tok de buss til nærmeste shoppingsenter. Fine fjonge nydelige unge jenter alle sammen. Opptatt av sminke, hår og moter. Og gutter selvsagt 😉 Vel, ved de tider siste buss har avgang hjemover, ringer jenta mi, og sier følgende: du må hente meg mamma. Du skjønner jeg rakk ikke bussen. Fordi vi traff en ung sliten mann, jeg har sett han før.

Han heter Thomas og er ca 20 år tror jeg. Han var rusa og sliten. Og han bor 4 mil herfra. Og hadde verken mobil el penger til buss hjem. Så da lot jeg han låne tlf min, så han fikk ringt en kamerat som kunne hente han. Jeg tok han med på Statoil da, så vi stod der inne. For de som jobber der kjenner jeg, om det skulle skje noe. Kaldt er det også. Kommer du da mamma? De andre jentene tok jo bussen hjem..

Selvfølgelig reiste jeg og hentet jenta mi. Og jeg fortalte henne hvor flott gjort dette var. Det var ikke første eller siste gangen hun har latt shopping, fnising og moro være, og handlet på annet vis. Om noen behøver henne Så ja, jeg er utrolig stolt av mine barns livsinnstilling. Uansett hvordan det irriterer visse

En for deg, liten ting kan bety alt for en annen.. Glem aldri det

Bikerlivet. "Se opp for skumle menn i skinnvest", er publisert blant annet hos den skandinaviske organisasjonen Payback

Innlegget hvor jeg skriver i en sarkastisk tone om skumle menn med skinnvest, ryggmerke og Harley Davidson motorsykkel, ble mottatt med mye latter hos kjente og ukjente i mc miljøet. Vi ser ironien vi som er i miljøet og som elsker livet på to hjul, og alt som hører med. Men også andre mennesker, som ikke har kjennskap til tema, fant artikkelen morsom og at den ufarliggjorde noe som mange oppfatter som skummelt, pga mediaomtale rundt organisert kriminalitet osv. 

Innlegget går gjerne noen runder hver vår eller sommer. Da nye mc organisasjoner eller mc klubber finner innlegget og deler det med et smil og gode minner :-)



Du kan lese hele innlegget her, og se livet på to hjul foran deg, enten om det er en del av ditt liv, eller du bare kunne tenke deg å være en del av friheten, og den sterke følelsen man får til naturen og alt rundt seg, når man opplever den på to hjul fremfor i bil :-)

Mange takket for innlegget, både bikere og motorsyklister, jada, noen foretrekker det ene uttrykket og andre bruker et annet. Den felles gleden er der for alle som liker mc, uansett merke og modell. Men dessverre er det vi som kjører HD eller de som har vest og ryggmerke, som møter mest hets og ville påstander av mennesker med mange fordommer, mye uforstand og stor tro på alt avisene deler, uten forbehold, og uten personlig å ha erfart det de påstår.


Det er vår igjen, og nye dager venter mange av oss, tørr asfalt, grønt gress, brunt øl og ennå brunere, lugubre bardisker ;-)

Vi sees-ride safe!

Vil du lese mer av mine innlegg om mangt og mye, for ung og for gammel, for menn og for kvinner. Så blir jeg glad om du klikker deg inn på min Facebookside, og trykker liker på den :-)

#bikerlivet #payback #mcsesong #skinnvest #ryggmerke #barheng #mctreff #mcklubb #påtohjul #ikkekriminellorganisasjon #scanbike #brødreiklubb 

Minneord om min kjære mann Lars, trykket i VG juni 2015

Jeg skriver ofte med mye følelse, og jeg er direkte, setter ord på mine tanker. Noen ord jeg skrev om hvordan jeg og barna har det i dag, mange år etter at deres kjære pappa valgt  å forlate oss, ble trykket i VG sommeren 2015.

Han vil alltid bli savnet <3 Men det gjelder å klare å akseptere valget han tok, selv om det ikke er et valg jeg personlig ville ha valgt... For å kunne leve videre på denne brokete veien... kalt for livet <3



 

Jeg skriver en del om mine erfaringer rundt sorg og om tabulagte emner som døden. Jeg er av den mening at man kan føle seg bedre ved å være åpen og snakke om de fleste tema. 

Du kan lese innlegget ved å trykke her http://www.vg.no/nyheter/meninger/helse-og-medisin/jeg-tenker-ofte-paa-deg-nesten-daglig/a/23466249/​



Er du selv pårørende etter selvmord, eller har opplevd døden nært innpå deg. Føler du for å snakke med andre som forstår. Om din sorg og ditt savn, så har jeg for en tid tilbake startet en Facebookgruppe for de som er i sorg. Mange gir tilbakemeldinger om at de føler det er godt og trygt å kunne sitte hjemme foran pc skjermen og dele sine tanker og sitt savn, og møte forståelse fra likesinnede <3 Gruppen finner du her.

Tusen takk for at du leste mitt innlegg. Om du vil lese andre artikler, kronikker og blogginnlegg, følg meg gjerne på Facebook ved å like min side, den finner du her.

#sorggruppepånett #selvmord #dødenertabulagt #omsorgogsavn #minlars #suicide #trøstisorgen #aldriglemt #sieriblogg #sisseleriksen #blunck #pårørendeetterselvmord 

 

Les mer i arkivet » November 2016 » Oktober 2016 » September 2016
Blunck-sieri

Blunck-sieri

49, Kongsvinger

Samfunn, psykologi, helse, velferd, sorg, relasjoner med mer. Alvor og humor i salig blanding. Kontakt meg for bokomtale, oversettelse, artikler, reportasjer, annonsering el produktomtale. Kontakt: sissel.blunck@hotmail.com

Kategorier

Arkiv

Siste innlegg

Siste kommentarer

Lenker

hits