hits

Hvorfor er det så mange samlivsbrudd?

Det konkluderes med, at årsaken til de mange samlivsbrudd, skyldes at det er lettere å gå i fra hverandre i dag, enn feks på 50-70 tallet, og tidligere.

Man klarer seg økonomisk, kvinner er selvberget osv.

Jeg har en teori, ut fra hva jeg opplever rundt meg, blant mange bekjente, og andre informasjonskanaler, at ja, flere er skilte el alene i voksen alder etter samlivsbrudd.

Men... svært mange misliker så sterkt å leve alene, at de velger veldig raskt, å gifte seg el flytte sammen med en ny partner.

De har ikke tid til å vente å se om de blir forelsket og får de rette følelser. Men velger han el henne, som de synes er pen, snill, kjekk, grei osv. Ofte kjenner de hverandre ikke i det hele tatt. For alt går veldig raskt. Og de har altså ikke dyp kjærlighet i bunn å bygge videre på heller.

Dermed går det en tid, en viss periode, så holder de ikke ut lenger. Den ene, eller begge.. orker ikke lenger leve med en de ikke er glad i på rette måten. Når de lærer vedkommende å kjenne.. og et nytt samlivsbrudd finner sted.

Nå finnes det unntak! Og noen opplever virkelig å finne sin «sjelevenn» el «store kjærlighet» for andre gang i livet. ( De fleste helt unge, valgte hverandre basert på kjærlighet i dag, ikke pga graviditet el redsel for åvære alene.) Og noe opplever den følelsen igjen, som voksen 👏

Men sikkert 75% av alle jeg kjenner, som er 40 år el eldre, har stadig nye samboere. Og stadig nye brudd. Jeg vet ikke hvorfor de velger det slik. Og hvorfor de synes livet er meningsløst alene. Om det er ansvaret, økonomien, nærhet fysisk el ensomhet?

Jeg er jo sær av selvvalgt å leve alene med barna i så mange år. Men vil si jeg har hatt et rikt, givende og lykkelig liv, basert på hva som FOR MEG er viktig i livet ❤ Og derfor var det aldri slik, at det som kan være vanskelig å klare alene, var nok til at jeg ønsket å endre på sivilstatusen.

Kanskje burde man stresse ned. Lære seg å leve alene. Bruke godt tid. Ikke nødvendigvis jage/søke etter en partner. Men være åpen for kjærligheten, om den skulle dukke opp? For å få ned samlivsbruddstatistikken.

Når sant skal sies. Så vet jeg at vi aldri er garantert et liv med en annen person ( dødsfall osv). Så jeg tror det kan være en viktig sak, å lære seg å like seg selv og å leve alene. Slik vil man alltid være i stand til å klare seg selv. Og ikke ta forhastede beslutninger om hvordan man skal leve sitt liv. El hvem man skal dele det med 🙏

Ta HENSYN til MEG! HELE tiden! UanSett situasjon! Generasjon KRAVSTOR?

-Ikke ha hunder i nærheten av meg! Jeg er allergisk! Hvorfor må folk ha hund? Tenker de ikke på at jeg er redd hunder. Og at mange FAKTISK er allergiske?

-Hvorfor kan ikke folk ta hensyn? De bruker parfyme! Alle steder ALTSÅ! På gata, i butikken, på jobben. På restaurant og overalt jeg ferdes! Forstår de ikke hvordan jeg plages!?

-Hva er det med folk, naboene mine røyker! Ja, det er helt sant. Jeg bor i nabohuset, og de røyker ute på terrassen sin. Daglig! De tar ingen hensyn til at jeg synes det lukter vondt, og at jeg kan bli syk. Og at jeg da blir en passiv nikotinmisbruker?

- Herregud altså! Folk! De passer ikke på de jævla kattene sine! Vet du at nabolagets katter, har tisset i hagen min. De kommer fysisk bort til meg når jeg er ute i egen hage! Og jeg som er såå allergisk! Har de ikke vett på å dressere kattene sine, skulle de aldri hatt noen dyr!

Bilde er lånt fra Google

- Uff, jeg blir såå lei meg, det er såå mange mennesker på bussen, som har vasket klærne sine med både parfymert vaskemiddel og har brukt skyllemiddel! Det er såå vemmelig, tenker de ikke på at jeg blir nærmest kvalt! Tenk å være såå onde og egoistiske!

-Jeg blir såå syk og sliten jeg, naboen er helt umulig. Han klipper gresset på ettermiddagen når barnet mitt skal sove ettermiddagslur! Hvorfor kan ikke folk bare ta hensyn? Når jeg tok det opp med ham, så er han så frekk, at da begynte han å klippe plen på lørdager isteden! Han forstår ikke det kanskje, at det er ikke alle som har jobbe 8 til 4 i ukedagene, slik som han. Jeg jobber jo nattskift i helgene, og er nødt til å sove på dagene da. Hvordan skal jeg få gjort det, når han holder på med hagearbeid og alt, med vilje?

-Sukk... jeg synes mennesker er svært lite hensynsfulle til andre folk! Jeg er jo såå syk, det vet jo alle. Men hos legen, jo, der slipper de inn både små babyer og folk som er skadd i ukykker, før meg! Ennå jeg har avtalt time altså! Og ingen kommer å tilbyr meg en seng og et rom å hvile på,når jeg må vente slik i all evighet, kronisk syk som jeg er!

-De GAMLE forstår ingenting de! De tror jeg skal smile og yte service når de kommer innom butikken jeg arbeider i! Ennå jeg har en dårlig dag, har kranglet med kjæresten hele natta. Og har skikkelig vondt i magen og hodet og alt. Hva innbiller de seg? Hensynsløse krek!

- Jeg skal søke NAV om uføretrygd jeg! For jeg har skadet meg selv, kjent på angst. Og har vondt overalt. De forstår nok at jeg ikke kan prøve meg i arbeidslivet. Og at å trosse psykisk og fysisk smerte, bare vil skade meg. Og slett ikke gjøre meg sterkere eller gi meg mestringsfølelse!

Bilde lånt fra Google

- Vet dere, det er horribelt! På den lokale matbutikken, der selger de nesten ikke veganprodukter eller varer fri for e-stoffer! Og på bensinstasjonene, har de ingen informasjon om at mine glutenfrie produkter ikke kan ligge inntil varer med gluten! Har de ingen opplæring i hvordan de skal ta hensyn til meg? At jeg er allergisk mot alt? Vil de jeg skal dø? Dette skal jeg kontakte media om altså! Makan til hensynsløse uvitende fjols!

- Mannen min er helt håpløs! Hva hadde dere gjort i mitt sted? Han forventer at jeg skal vaske huset og ta meg av barna, når han VET at jeg både har avtale for Botox, skal ha photoshoot med en venninne, og skrive i bloggen om hvor perfekt forhold og liv jeg har! 

-Og for ikke å snakke om familien min! Mine foreldre har sluttet å gi meg penger? Og jeg er ennå ikke 30 år! Ikke bidrar de med husarbeid, eller tar ungene noen uker i ferien, så jeg får reist på kjærlighetsferie med mannen min heller! Og familien min de tar ikke hensyn til hvor sliten jeg er, og mine smerter osv. De tenker kun på seg selv, ingen kommer og hjelper meg med å klippe gress og pusse vinduer. Ikke sender de meg på husmorferie eller til syden. Hva gjør man med slike kalde familiemedlemmer, som ikke setter seg inn i min situasjon?

Bilde lånt fra Google

-Tenk, jeg kjenner opptil flere mennesker, som ikke fikk mer enn 50 000 kr i konfirmasjonsgave, de har ikke fått førerkort og bil av sine foreldre. Og når de var russ, så nektet familien å betale disse kostnadene på noen hundre tusen. De forlangt at mine venner måtte jobbe ved siden av skolen, og betale dette selv! Helt sant! De er så gamle, at de forstår faktisk ikke hvor utmattende det er å gå på skolen?! I tillegg til timene vi må bruke på å legge make up, ta selfies OG ikke minst dokumentere livet vårt med snap! Tenk det..jobbe ved siden av skolen... stakkars mennesker..

- Folk burde ikke hatt barn og dyr! Vet du at de følger ikke reglene for pedagogisk barneoppdragelse! (Ta i fra 3 åringen mobilen, nettbrettet og playstation, om han ikke lytter)! Det er absolutt alt som skal til. Og disse gamle middelaldrende, de gir barna is på en tirsdag. Samt lar ungene være oppe lengre enn til 19.30 pga ferie! I tillegg slipper de ut katten sin, den bitte lille kattungen sin, FØR den er 2 år! Og det uten å ha den i bånd! Nei, de har ikke skjønt noenting... heldigvis er den generasjonen snart utdødd nå... så skal det nok bli andre tider, når vi styrer landet!

Sammen er vi sterke! Husk mor og far lærte deg at du skal bæres på hendene, at du er en prinsesse og aldri skal lytte til hva andre sier, jo mer opprørsk og forlangende du er, jo mer kan du forvente av dine omgivelser. Du er UNIK!

MVH

det sterke mammapolitet/unge mødre  27 år

#nestegenerasjon #detforlangesogforventes #nårungenetrordevetbest #vokseroppmedtroenpåatdeterverdensomskalinnrettesegetterde #ungepyser #noeåsefremtil #fremtiden #bortskjemteungevoksne #samfunnetendres #hvahendtemeddeunge #bluncks #sieriblogg #blunksieri #sterkemeninger #humorogalvor #livet #dagensunge

 

NAV, samfunnsproblemet som skremmer selv den tøffeste... Eller ditt verste mareritt?

Blikket du møter når du møter de ansatte, er tomme, kalde, oppgitte. De ser deg i øynene, men man ser ikke snev av medlidenhet, interesse, respekt eller velvillighet. Du møtte opp med din evige optimisme, du gruet deg, men du gjentok gang på gang de samme ordene til deg selv. Det er ikke sant som det sies. Det er alltid de verste tilfellene, det negatve som blir skrevet om. Det er klart det ikke er så ille i virkeligheten, for hvordan kunne de som er satt til å styre landet vårt, valgt av oss, folket, tillate slik oppførsel. Om dette hadde vært realiteten? Og ikke har du noe valg lenger heller, du har søkt alt av jobber, du har ikke flere og låne penger av. Den økonomiske situasjonen din forverrer seg for hver dag, og dette er derfor din siste mulighet,

Det vil nok gå bra? Du vet jo med deg selv at du er et ærlig, hardt arbeidende menneske. At du ikke selv er skyldig i at omstendighetene rundt deg er blitt som de dessverre er nå. I tillegg er det da vitterlig noen få som kan fortelle at de har møtt en vennlig sjel når de møtte opp der, at de fikk støtte, hjelp, råd og veiledning. Og det skal da vel litt til, om du skulle være av de man leser om, som møter på dette forhatte og menneskefiendtlige kontoret, og i tillegg skulle møte på en slik enstaket ondsinnet uvitende arrogant saksbehandler, som du har lest om, og som naboen din fortalte om, og som du vet nærmest knakk siste rest av selvrespekt hos et eller annet familiemedlem?

I tillegg er du da et voksent menneske, rimelig trygg og sikker på deg selv, men bare litt fortapt akkurat nå, fordi du er i en håpløs situasjon, ikke sant. Og du vet da å legge deg flat og vise ydmykhet, når situasjonen er nådd så ekstrem følger, at du faktisk må oppsøke denne etaten. Så om troen din vakler, så tviholder du på håpet, ellers hadde du aldri gått dit, eller hva?

Men nå står du der, foran dette blikket. Du kjenner litt ubehag, kan det være redsel? Eller er det en slags innebygd gammeldags skam, skam fordi du var så skjødeløs med å forvalte ditt eget liv, at dine helseplager ble varig. Skam fordi du ikke er frisk og velfungerende og i arbeid. Eller kanskje er det den gammeldagse meningen fra du var barn, som du husker. At de voksne snakket om en eller annen stakkar, som var håpløs, umulig, og en latsabb, slik at han "gikk på sosialen" for å skaffe seg inntekt til livsopphold. Men, nei, du pleier da ikke ha slike fordommer du? Ikke synes du det er merkelig, tegn på latskap eller at noen er et dårlig menneske, fordi om han eller henne må oppsøke etaten? Det må være andre ting ved omgivelsene som gir deg denne ubehagelige følelsen. Kanskje var det allerede den følelsen som kom over deg, når du stod utenfor lokalet. Dørene var låst, du hadde jo en avtale kl 10. Men det står på inngangsdøren, at de ikke åpner før kl 10 faktisk.

Det står allerede flere mennesker der ute. Og det kommer stadig flere til. Du kikker i smug på disse som står der, mange alene, som deg. Noen er flere i følge, mor og datter, et kjærestepar osv. Alle ser like ubekvemme ut. Alle ser ut som de ønsker seg langt vekk fra tid og sted. Ved siden av der ved inngangsdøren, hvor menneskemengden stadig øker i antall, ligger den store Rådhusplassen i byen, en rekke mennesker strener forbi deg og alle rundt deg som venter på døren skal åpnes fra innsiden. Du ser mange forsøker å ikke se på dere. At noen sender forsiktig medlidende smil..kanskje forstår de hvordan du har det, at de har vært her selv? Andre flirer nærmest hånlig, og hvisker og tisker seg imellom, mens de nikker mot deg og folkemengden rundt deg... 

Du får nærmest en slags mørk skygge over deg, som gir deg assosiasjoner til en svunnen tid. Du tenker på den gamle dokumentarfilmen du så, Den filmsnutten fra 1930 årene i England. Eller boken du leste om Norge, i en svunnen tid, da mange mennesker var synlig fattige og hjelpetrengende, mange måtte oppsøke "Fattigkassa", som var opprettet for "slike". Du ser for deg sort/hvit bildene fra tv skjermen, køen med menn utenfor kontoret på brygga i Oslo, der hvor man hver morgen kunne stille seg i kø, i håp om å få såkalt dagsarbeid, slik at man kunne få lønn nok til å brødfø de hjemme en dag til. Du ser suppekøene på amerikanske filmer fra de dårligste slumstrøkene, hvor loslitte enslige og familier, står i kø gatelangs, i håp om suppe, såpe og en seng å sove i. Åpenlyst, til alles beskuelse. Det er akkurat slik du føler deg, ved at de låser dørene store deler av dagen.

Du lurer på om alle kan se på deg hvorfor du er der? Man må jo komme hit av svært mange grunner. kan det være at de tror du jobber der, isteden? Du håper egentlig det. Men uansett hvordan du smugtitter på de rundt deg.. så er det vanskelig å gjette hvem de er, hva de skal, hvorfor nettopp den eller den personen, står der og venter, og hvorfor de måtte ta den tunge veien hit.Det å stå samlet i full offentlighet på denne måten, er med på å merke deg som en stakkar, et offer, eller en slabbedask i noens øyne. Sjelden har du vel følt deg mindre enn i dette øyeblikket... du tenker akkurat tanken om dette gjøres nettopp for å gjøre deg ennå mer ydmyk, fjerne siste rest av selvtillit...før du skal møte en av de ansatte.... Da dørene plutselig åpnes. Du hører klikket i det de blir låst opp fra innsiden, det er en dame, hun ser utover alle menneskene, og går raskt inn i lokalet igjen. Alle menneskene strømmer inn døren, det er mange... du nøler litt, har mest lyst til å storme hjem og legge deg.... Men, nei, du bor i velferdslandet, Norge, du har ikke noe valg...du beveger deg sakte inn dørene... til du står innendørs. Du klarte det, og stålsetter deg for fortsettelsen. Du er der. På NAV!

Så setter det hele i gang, du forsøker å fremstå fattet, stolt og selvsikker, mens du står der og tenker, skal jeg finne en ledig stol, eller bare stå her og vente. hva venter jeg egentlig på, hva er det som nå skjer videre? Var dette virkelig noe lurt,burde du stikke mens du har sjansen kanskje. Nei, du blir, du har kommet så langt nå, og det kan jo hende, du måt all formodning, faktisk blir møtt med respekt. At du får hjelp, gode råd og vil kjenne på trygghet for fremtiden igjen, for første gang på lang, lang tid...ikke sant? Det er håper som dukker frem igjen. Det føles godt når du kjenner et glimt av dette håpet, det er jo det som har fått deg igjennom de fleste utenkelige grusomme traumer og livskriser tidligere, håpet og positiviteten din,evnen til å tenke som en evig optimist. Kanskje vil det igjen komme til nytte for deg?

Du blir avbrutt av tankene, av at noen sier navnet ditt, nærmest roper det opp. Du skvetter til og går mot damen som sa navnet ditt. Du rekker frem hånden, hun smiler, tar deg i hånden, men blikket....blikket, det er bare kaldt, tomt, helt uttrykksløst, som på mennesker som er enten dypt deprimert og har blitt uttrykksløse av det hele, eller blikket til en kald, ond psykopat du har sett på film, der en mektig god skuespiller, spilte den onde utspekulerte psykopaten som skadet alle sine nærmeste rundt seg... Du rister av deg negative tanker og følger damen, saksbehandleren inn på et kontor hun viser vei til. Hun ber deg sitte, og sier, ja, hvorfor er du her? Du blir mistenksom, hvorfor sier hun ikke "hva kan jeg gjøre for deg"? Men, du dytter igjen disse negative tankene vekker, og stotrer frem at du ikke helt vet hvor du skal begynne men...også kommer hele historien din, litt nåtid, litt fortid, som jo er årsaken til at ting er som de er i dag.

Damen avbryter med spørsmål i blant, og noterer i blant i blokken foran seg. hun smiler ikke, sier ikke noen ord som feks "jeg forstår deg, jeg vet hvordan det kan føles", "bruk tiden din, jeg er her for deg". Hun bare studerer deg, med dette tomme blikket, og spør om noe konkrete spørsmål i blant, spørsmål du ikke helt forstår kan være så aktuelle, når du faktisk sitter her og tømmer hele sjelen din, og deler dine verste opplevelser, følger av disse, og hva de får deg til å føle. Som om du skulle være hos en psykiater eller annet, som du må blotlegge sjelen din for, uansett hvor smertefullt det er.... fordi det er eneste måten du kan blir frisk på. Du tenker på nettopp det, og håper at din ærlighet, og at du forteller alt du selv har prøvd for å løse situasjonen, gjør at damen vil føle at du er verdt å hjelpe. Og når du føler du har fått frem det meste, sier saksbehandleren: jaha, og hva mener du vi kan bidra med da, hva ønsker du av oss? Nei, jeg vet ikke helt, kanskje jeg kan søke økonomisk hjelp, eller får råd fra deg, om hva jeg bør gjøre i min vanskelige situasjon sier du?

Damen sukker, og så kommer hun med en rekke spørsmål, nærmest formet som en rekke bebreidelser. Hvordan kunne du sette deg i denne situasjonen? Hvorfor gjorde du ikke slik eller sånn? Er det ikke noen venner eller familiemedlemmer du kan låne penger av da, eller som kan forsørge deg? Du kunne ikke prøvd noe annet da, enn å komme hit? Hvorfor tok du ikke kontakt før da, om det er så ille? Hva tror du vi faktisk kan gjøre med dette? Du hører hva hun sier...som i en summende stemme langt der borte... men du kobler deg helt vekk. Kjenner deg liten, feig, dum og som en idiot. Det føles som når du var barn, og mer eller mindre ubevisst hadde gjort noe galt, slått istykker noe ved et uhell, og de voksne kjefter deg huden full... selv om du vet at det var et uhell opprinnelig. Du forsøker å hente deg inn igjen, og svare høflig men bestemt. Og hevde deg selv, uten at du blir like ufin som damen, men likevel såpass bestemt at du føler du beholder et snev av selvrespekt. 

Til slutt sier hun i en motstridende tone, jaja, du får vel fylle ut en søknad om økonomisk sosialhjelp da! Hun tar frem et skjema, forteller hva som må fylles ut, ber deg notere ned, hva som må følge søknaden av dokumentasjon. Leverer du ikke dokumentasjon, vil søknaden bare bli avslått uten videre behandling altså, sier hun. Når du leverer den, må vi ha en samtale igjen, og jeg må godkjenne utfyllingen. Når må jeg levere den spør du. Så fort som mulig. Men husk vi har kun åpent mellom 10 og 14 hver dag. Utenom onsdag, da har vi stengt sier hun. Bør jeg avtale en tid spør du. Nei, nei, nei, det går ikke, du bare møter opp, helst før vi åpner, da er det minst å gjøre. Venter på din tur. Er det ingen som har tid til å snakke med deg ved levering. Så kan vi altså ikke hjelpe deg! Vi har mye å gjøre sier hun. Jammen, hva gjør jeg da sier du, med nærmest desperat stemme? Nei, da får du komme igjen en annen dag sier hun, mens hun reiser seg, nå må jeg gå, jeg har flere møter vet du! Du reiser deg også, du har så mange spørsmål, men tenker at du kanskje får spørre om det når du kommer tilbake. Du lurer på om du egentlig husker navnet hennes, skrev du det ned... samtidig som hun tydelig viser deg veien ut. Møtet er slutt, når hun lukker døren bak deg ut til resepsjonsområdet sier hun, og husk at det er fire ukers behandlingstid altså! Det er ingen vits i å tro det går noe raskere enn det!

Du går raskt ut av bygningen, og til parkeringen, setter deg inn i bilen, og puster ut. Du klarte det! Du både overlevde, og fikk et skjema for å søke hjelp! Men hvorfor føler du deg ikke lettet, hvorfor føler du deg ikke sett, hørt og forstått? Hvorfor har du ingen følelse av at nå har du tatt ansvar og bedt om hjelp, så nå kan fremtiden bli lysere og mer forutsigbar? Og hvorfor var damen så ufin, nedlatende og arrogant. Er du kanskje en vanskelig person. En det er vanskelig å like? Fremstod du som uærlig, ettersom hun spurte om så mye merkelig. Nei, du kaster i fra deg tankene, starter bilen og reiser for å utføre alle ærend du ellers skulle utføre. Og tenker at du får se på skjemaet i kveld, etter at unger har lagt seg, middag er laget, lekser gjort osv. Og prøver å lav være å tenke på dette så lenge. Slik at du ikke ødelegger både ditt eget humør og barnas.. 

Du er et sterkt menneske, bevisst på å tenke positivt, og å ikke la dagene styres av bekymringer, før de er virkelig reelle. Men... det surrer i hodet.. stadig er det en liten stemme som forteller deg at dette kommer aldri til å gå bra... Du dytter "stemmen" ned i en skuff, og tar en beslutning om ikke å la dette ta overhånd. At du skal tenke slik som de som aldri har møtt på noen situasjon som gjør at man må oppsøke Nav: alle i Norge har rett på inntekt nok til å overleve, mat på bordet og tak over hodet! Punktum! Det er nok ikke sant dette med skrekkhistoriene fra Nav. At vi blir flere og flere fattige... og at det er systemet som skaper dette. Det skyldes folk flest selv, gjør det ikke? At de sløser og ikke prioriterer rett, Og ikke gidder å jobbe for pengene. Er ufine osv. Ikke sant?

Vel,dagene går, du er stresset, urolig og stadig bekymret. Håper og venter på tilbakemelding fra Nav, men samtidig gruer du for den. Du har mistet inntekt på kr 10 000 i mnd. Og er for syk til å få jobb noe sted, uansett hvor langt du strekker deg i både avstand og type arbeid. Dessuten er du kanskje for gammel også? Det kan man fort være etter fylte 40 år... i arbeidslivet. Hva skal du gjøre om du får avslag på hjelp? Hjemmet deres må selges, og får man egentlig billigere bolig i Norge? Ved leie eller kjøp? Er det realistisk? Og hvordan skal man kunne få ned utgiftene, når du har skrellet de ned til de absolutt pålagte utgiftene alle som bor måå ha? Du har kun fellesutgifter, lavt boliglån, strøm og forsikring. Og du sparer på strømmen alt du makter. Men du har jo telefon, kan man leve uten telefon i virkeligheten? Kanskje det, for i 2018 så er du fullt klar over at tlf ikke beregnes som en "nødvendig utgift" hos Nav. Bilen må hvert fall vekk. Det koster mye med bil. Men, hvordan skal man få utført ærend, søkt arbeid, kjørt og hentet barna osv. Når det kun går skolebuss to ganger om dagen på landsbygda i Norge? Og du har jo HC parkering og den slags, nettopp fordi bilen fungerer som dine ben, ditt hjelpemiddel for en bedret livskvalitet som kronisk syk og funksjonshemmet. Jaja, det må jo gå, eller? Men likevel er det ikke nok igjen i inntekten til å forsørge dere, familien din? Ikke om du ser på laveste sats for såkalt sosialnorm til livsopphold isteden for SIFOS satser for gjennomsnittsforbruk i landet?

Ansvaret er tungt og tøft å bære. Men du forsøker å være flink til å beholde håpet, til det motsatte er bevist. For slik du husker det, så var da slike rettigheter for sosialt, helsemessig og økonomisk vanskeligstilte, en "rettighet" man kunne søke om, å få innvilget, bare man fylte kriteriene ikke sant?

Men...så begynner marerittet! Eller det fortsetter? Når det er få dager igjen av de fire ukenes behandlingstid, ringer du Navs nasjonale kontaktsenter, og sier at du ville spørre ditt lokale Nav kontor hvordan det ligger an i forhold til å få svar. På kontaktsenteret ber de deg vente, kommer så tilbake og spør hvem som er din saksbehandler. Noe du ikke har fått opplysninger om, og det svarer du. Du venter igjen. Og til slutt sier de at de har snakket med kontoret i din kommune, og at fristen er om 2 arbeidsdager. Og man kan aldri forvente svar før siste dag eller senere. 

Okei, du slår de til ro med det. Så kommer datoen.. ingen tlf, mail, sms eller brev fra Nav. Ikke dagen derpå, og ikke påløpende dag. Du ringer igjen. Og får beskjed om at saken er behandlet, og vedtak sendt pr post. Og at de kan ikke informere om innholdet pr tlf, eller de har ikke innsyn. Du spør om de vet hvem som er din saksbehandler. Og får dette opplyst, og du spør om å få snakke med vedkommende. Men nei, hun er ikke ledig, men hun kan ringe deg opp igjen innen 48 timer, om du ønsker det? Ja takk sier du. Men er det ikke noen e-post adresse jeg kan kontakte henne på, eller et direkte tlf nr? Nei, det er ikke lov å oppgi! Hva? Du spør hvorfor, men det kan de ikke svare på. Det er bare Nav sin policy det sier de motvillig...

Saksbehandler ringer aldri opp igjen selvfølgelig.  Men,etter en ukes tid, kommer vedtaket! Du river opp konvolutten... leser og leser... du kjenner på sinne, sorg, redsel, bekymring og oppgitthet.... Alt i en gang... Vedtaket er omtrent som dette:

Søker har satt seg selv i en vanskelig økonomisk situasjon, ved å miste kr 10 000 i inntekt pr mnd. Søker er ufør, og er ikke i arbeid. Søker har ifølge dokumentasjon, valgt å betale både telefonregning, reiseforsikring og forsikring på hund, før kjøp av mat og annen nødvendig livsopphold.  I tillegg har Nav ikke mottatt selvangivelse, og dokumentasjon på at hun har forsørgeransvar for barn. Vi avslår derfor søknaden. 

Anbefaler søker å søke råd og veiledning via våre økonomiske veiledere, fyll ut vedlagte skjema, og send tilbake til Nav, for å få satt opp timeavtale.

Du er knust... ikke er avslaget begrunnet med noe saklig. Ei heller er avgjørelsen tatt ut ifra noen lovparagraf i Forvaltningslov eller Loven om sosiale tjenester! Ikke er du blitt kontaktet om dokumentasjon som mangler, og selvangivelse sendte du da virkelig kopi av! Hva i all verden skal du nå gjøre? Skal du fylle ut dette skjemaet de sendte med? Men hva slags råd og veiledning kan de gi, som avhjelper situasjonen, når utgiftene du er pålagt faktisk er større enn inntekten? Og inntekten du har mistet, skyldes endringer i uførereformen, som skyldes staten, og ikke noe du personlig har gjort? Du føler deg litt lur, og at de anklager deg for din situasjon. Og bestemmer deg for å vente på denne saksbehandleren skulle ringe deg opp igjen. Men...det gjør hun jo aldri... ikke nå, og aldri senere, skal du snart få erfare.

Du ringer defor kontaktsenteret etter noen dager, og ber om å få en avtale på ditt lokale Nav kontor, og snakke om din økonomiske situasjon. De videresender beskjeden. og en uke etter dette, kommer det en SMS om at du har time hos veileder hos Nav, om tre uker. Tiden går, ikke bare dagene, men uker og måneder. Og jo lengre tid det går, jo verre blir din økonomiske situasjon. Gebyrer og renter øker på de ubetalte regningene. Du begynner å grue deg for å åpne disse mange konvoluttene som kommer i posten. Det er betalingskrav og trusler om inkasso osv... Men har du noe valg? Nei, dessverre.

Du forebereder deg god til møtet hos Nav, mens du forsøker å oppretteholde en alminnelig hverdag ovenfor ungene hjemme. Og utføre alt du har ansvar for. Men du kjenner på at dette begynner å tære på... Kan man bli deprimert av dette tro. Og hva er det med bekymringene...er de blitt til angst? Angst i reell form, for noe helt konkret? Angst for å ikke klare forsørgerrollen mer? For ikke kunne følge opp økonomiske forpliktelser! Angst for å ende opp med betalingsanmerkninger osv. Du blir om mulig ennå mer engasjert, søker jobber daglig! Og det er ingen enkel oppgave i dag. Hver eneste arbeidsgiver omtrent, benytter nå et eget program for jobbsøkere. Slik at det er ikke lenger bare å sende en søknad med cv på mail. Neida, du må plotte inn både alle personlige opplysninger, og hver enkelt arbeidsgiver, stilling, tidsepoke, studieplass og kurs osv. Det er rimelig tidkrevende, når man har rundt 30 års erfaring i et vidt spekter  i arbeidslivet...men gi opp er jo ikke noe alternativ. og med det i tankene fortsetter du. For  når det gjelder å forsørge familien, så har man jo ikke noe valg, eller hva..

Under møtet med Nav, så blir du møtt med en rekke påstander, eller skal jeg si, fornærmelser. Ditt kronisk syke barn, er ikke skoleelev, men ligger hjemme på sofaen? Du selv, er vel ikke videre syk, du ser jo så fresh ut. Og du er jo så oppegående osv. Så bilen er det bare å selge, du kan gå. Jeg går selv jeg, sier saksbehandleren. Som er i full jobb og frisk som en fisk. Mens du selv sliter med et tyvetalls vanskelige kroniske lidelser. Og om du lar være å ha mobiltelefon, samt om du handler en gang i uken, og lager all mat fra bunnen av, så sparer du masse penger. Det skal ikke være en lettvint løsning for de som ønsker seg mer penger, å komme hit forstår du, sier saksbehandleren! I tillegg så kan sikkert noen bidra til det økonomiske? Ungene dine da feks. Eller noen familie eller venner. For her så regner vi ikke barn som forsørger byrde, de behøver ikke penger, hun har jo stipend, ikke sant? Jeg forsøker å argumentere at stipend er til skoleutstyr, og ikke skal regnes som inntekt. Og forteller at jeg kjenner til lovverket, og vet hva jeg har rett på til livsopphold, for min lille familie. Det... det skulle jeg aldri ha sagt! Nå blir damen om mulig..ennå mer fiendtlig innstilt! Det hagler inn med påstander, og fordeling av en form for skyld for min situasjon. Altså jeg selv har satt meg i denne situasjonen? Ikke har du hatt arbeid og frivillig gjort deg arbeidsledig ved å si opp noen jobb- eller fått sparken. Ikke har du sløst med penger, reist til syden, vært på bingo eller har shoppedilla. Det meste som er innkjøpt av klær og ting til huset, er kjøpt brukt,, og slik har du levd i flere tiår nå.

Men joda, saksbehandler vil gjerne se dine kontoutskrifter. Om du kan skrive ut de mens du er der. Dette synes du kanskje er rart, skal du ha nåværende saldo da el spør du. Nei, kontoutskrift. Hmm.. men det skal man vel bare be om, i spesielle tilfeller hvor det er mistanke om feks rusmisbruk eller spillegalskap, om du husker rett fra loven om sosiale tjenester. Nei, det måå vi se sier hun! Så du får levere inn det, om du skal klage på vedtaket. Og slik fortsetter samtalen.... på vei ut av bygget, føler du at du nærmest har vært i gjennom et politi avhør, og blitt avhørt for alvorlige kriminelle handlinger. Og i tillegg føler du deg som en dårlig forelder, en elendig person, lat, dum, mindre verdifull, og at du er helt uten alminnelige evner for struktur og orden i livet. Du føler deg rett og slett liten og ubrukelig...

Det blir en trist ettermiddag. Men etter noen dager, får du da satt deg og skrevet klagen på vedtaket. Og du skriver også ny søknad til Nav, noe må man jo ha å leve av? Dette blir sendt og levert fortløpende. Men nå bare fortsetter hele skrekkhistorien seg. Du er en tålmodig person, og prøver stadig å ringe saksbehandler for spørsmål eller be om råd. Men ikke en eneste gang er hun å treffe, og ikke en gang ringer hun opp igjen innen de 48 timene de er pålagt.

Til slutt makter du ikke mer... du får ikke kontakt, ingen ansatte følger lovverk, alle søknader gir avslag, de kan ikke Forvaltningsloven. I tillegg behandler de deg så elendig, og mentalt nedbrytende, at du aldri har følt deg verre! Derfor kontakter du nå Fylkesmannen i sterk  fortvilelse. Og forklarer der det hele. Der får du opplyst om viktigheten av å fylle ut såkalte serviceklager på Nav.no. Og videre sier de, at det høres ut som du har klager som du vil få medhold i, om Nav sitt eget klageorgan ikke gjør om vedtaket når du har sendt din klage. Så blir klagen sendt til oss. Men av den informasjonen du gir nå, så ser jeg nok at du vil få medhold her.

Den informasjonen gjør det godt å få. Kanskje Nav nå forstår at de må snu, og endre taktikk? De må da vel ha respekt for deres overordnede instans, Fylkesmannens kontor, ikke sant?

Marerittet har så vidt begynt. Dette er ikke å nå bunnen, som du stadig tror. Dette er starten på et av dine livs kamper. Du skal snart få erfare at hvert ord du sier, blir møtt som løgn, hver påstand du bedyrer, blir avstengt tvert, som usann. Hvert dokument du leverer for å dokumentere det ene eller det andre (i alvorlige saker i rettsvesenet, kalt "bevis"), blir borte i løse luften,påstått ikke levert, eller det er ikke godt nok bevist. De ønsker meg! Men det får du ikke vite via en kort beskjed under behandling av din sak. Nei, det får du vite fire-fem uker senere, når din sak blir avslått og vedtaket kommer. Der står det om manglende dokumentasjon. SLik får man trenert den minste lille sak, til å vedvare i en hele evighet. Slik at dine kreditorer rekker å legge på mer av gebyr og renter, du får plusset på en par betalingsanmerkninger til. Og du rekker å vri deg ut av ditt gode skinn av bekymring nok en måned. Hensikten, vel, den kan man bare gjette seg til, kan det være at de aller fleste under alle disse månedene hvor din sak blir benyttet i slikt flisespikkeri, jo flere uker og måneder du må leve under dette presset.... jo flere søkere faller i fra. De makter ikke mer. Orker ikke å bli nedverdiget, behandlet som en uintelligent liten drittunge, orker ikke høre et ord mer om hvor løgnaktig og kriminell du er. Orker ikke leve med dårlig samvittighet, og redsel for at de Nav ansatte skal se på alle kontoutkskrifter at du har handlet for mye av det ene eller det andre osv. Så du hopper av hele Nav karusellen, og lar det hele seile sin egen sjø... Og Nav (stat og kommune) vant på en måte, nok en utbetaling er spart. Penger i statskassa er nemlig langt viktigere enn å øke livskvaliteten til enkeltmennesker, redde deres resthelse eller hindre utviklingen av de mange fattige her i landet.

Det er fortsatt mange mennesker som ikke har behøvd å ha kontakt med Nav, de drøye 12 årene det har eksistert. Noen få, slipper unna livet ut, kanskje utenom en to ukers sykemelding, en søknad om barnetrygd eller et annet en gangs ærend. Og en del er i den sosiale, økonomiske og helsemessige situasjonen, at de vil slippe å forholde seg til etaten noensinne. Men dessverre, de fleste av de som altså lever i troen på at det er slik som før, da man gikk til trygdekontoret, og fortalte hva man ville søke om. De vil få seg en real overraskelse. Om du av økonomiske årsaker, må oppsøke Nav, kanskje pga samlivsbrudd, helse, dødsfall, alvorlig sykdom,funksjonshemning hos deg eller ditt barn eller arbeidsledighet. Altså den kommunale delen. Bør du alltid ha med deg et annet menneske, du må forberede deg på at du blir mottatt som en uærlig, løgner, lat, udugelig, rusmisbruker, og spilleavhengig kriminell snylter. Og,.... at de ansatte hater den slags mennesker. De er av den mening, at en rusmisbruker, eller enslig forelder, fattige, hjelpetrengende, er plagsomme, håpløse mennesker, som er verdt mindre enn de selv. Du vil ikke oppnå informasjon, veiledning, empati, høflighet, respekt og hjelp. Men det motsatte. Og uansett hvor sterk du måtte anse deg selv å være, råder jeg deg til å ha med støtte. Og til å forberede deg på en ekstra kamp midt oppi den livskrisen du faktisk allerede opplever, og som er årsak til at du oppsøker denne etaten. For meg er all erfaring med denne etaten, utenom et enkelt menneske ved et tilfelle, det verste marerittet jeg har opplevd, utenom når min kjære mann døde i fra oss. Det er ingenting jeg finner mer skremmende, anstrengende, nedverdigende, enn å snakke med en Nav ansatt. Og selv den sterkeste, kan ende opp med alvorlige psykiske lidelser, etter en langvarig situasjon med Nav. Og dette er det ingen politikere som stanser? Det er bare å håpe, at om mange år, når mine barnebarn vokser opp. At man ser tilbake på 2000 tallet, og rister på hodet av at Norge forsøkte på en slik planlagt maktarroganse og sortering av mennesker, i det offentlige. Og at det faktisk ble akseptert av de aller fleste. Enten pga uvitenhet, eller av helt andre årsaker......

Jeg kan hvert fall skrive under tvert, på en ting. Jeg er hverken tilhenger av FRP eller AP, eller heller i den ene eller andre retningen politisk, selv om mange vil påstå det. Og de vil bruke i mot meg, at om du ikke stemmer lenger, så har du ingen rett til å klage over forholdene. 

Jo, jeg har rett til det?! Hvor står den lovparagrafen som bestemmer at jeg ikke kan ha noen mening om dagens samfunn eller landets styresett, fordi jeg ikke lenger skal stemme?

Jeg har mange meninger og håp om hva som kunne hjelpe vårt land i den retningen jeg og mange ønsker oss. Men hverken ved selv å bli politiker på kommuneplan, eller ved å stemme ved valg, vil jeg kunne påvirke noen i den retningen. Fordi de ulike partiene er nå blitt så like, at de sklir over i hverandre. Dere prioriteringer er langt vekk fra hva som engasjerer meg. De er ikke opptatt av å stoppe utvikling av fattigdom, endre den farlige Nav reformen eller opptreden til de ansatte der. Ei heller til å se på hvorfor vi har tenåringer som ikke kan skrive og lese. Eller la våre eldre få en verdig alderdom. De er ikke opptatt av at helsevesenet har fått mindre ressurser pga all byråkratiet. Eller at psykiatri og rus etter dagens norm, rett og slett ikke fungerer. 

De er opptatt av bomstasjoner, å kritisere hverandre internt for sextrakassering eller personlighet. Av å bruke penger man ikke har, til å plante tulipaner på E6 og at alle som skal besøke hovedstaden skal være friske og raske, ha tråsykkel og spise sunt. Det er ingen tegn til oppgradering av de offentlige tjenester. Ingen reaksjoner på at politiet ikke har ressurser til å gjøre jobben sin. Eller at pixzzaen komme raskere enn ambulansen du har bestilt.

Det er ikke slik at politikerne skal tjene folket, og jobbe for vårt beste. De skal jobbe for mest mulig makt, høyest mulig lønn med frynsegoder, og vinne interne maktkamper ovenfor sine kolleger.

Så kommer du med noen fremmedhat, eller kanskje kommentaren "du får flytte ut av landet da", om det er så jævlig her. Så skal du vite at slike argumenter ikke biter på meg. De påvirker meg ikke på noe vis. Og er totalt meningsløse, da har du rett og slett ikke forstått det vesentlige. Ikke for det, jeg flytter gjerne til et varmere strøk, både i klima og folks væremåte. Men jeg vil gjøre det fordi jeg ønsker det, ikke fordi jeg blir presset til det, pga dette landets styresett og syn på de som ikke er friske og arbeidsføre.

God 17 mai feiring da dere, og måtte lykken stå dere bi, slik at dere slipper å noensinne ta kontakt med dette landets flotte velferdsinstanser! Jeg er forøvrig ikke bitter. Den gleden skal ingen få. Jeg er bare dritt lei av alle som later som ingenting, at policyen her i landet er å late som ingenting, å lukke øynene for alt som ikke gjelder en selv. Mange har mening om andres vekt, klesstil, vaner og livsførsel. Men interesse for andres velvære og livskvalitet, se det er det verre med....

Takk for ordet!

Foreldre er ofte medskyldige til barn og unges sterke fokus på vekt og utseende dessverre...

Svært få mennesker liker å innrømme sine mangler når det kommer til oppdragelse og omsorg for sine barn. Er det positive sider ved barnet, som kan relateres til omsorg og oppvekst, tar vi gjerne æren. Men det motsatte... å innrømme at vi kan påvirke de vi er mest glad i, på en negativ måte, mer eller mindre ubevisst, det er noe av det vanskeligste vi kan oppleve ved barneoppdragelse. 

Jeg har opparbeidet meg mye selvinnsikt pga situasjonen min har krevd det av meg, de siste 20 år. Og til slutt kunne jeg ta til meg at det gikk bra med mine barn, som vokste opp med kun meg som voksen person, uten far eller familie forøvrig. At jeg tross omstendighetene, hadde lyktes i en "god nok" oppdragelse. Men å innse at jeg også hadde negativ innflytelse, selv om dette er helt menneskelig, lå mye lengre inn. Selv om jeg er fullstendig klar over at hverken du eller jeg, er feilfri. Så er det noe med det å innrømme, at man faktisk, gjerne ubevisst, har påført våre elskede barn, noe som ikke har vært ensbetydende positivt for dem.,, Men, ved å stadig dra frem tanken på at jeg gjorde mitt aller beste, at jeg var veldig bevisst på det, det hjelper litt. Ingenting var perfekt hos oss.. men, jeg gjorde mitt beste... Og var ute av stand til å klare noe mer enn det. Da må man akseptere og se seg fornøyd, og være takknemlig for at det "endte godt". At ikke barna endte opp på måter vi alle foreldre nok er bekymret eller redd for. Vet ikke hva andres redsel var, men noen av mine, var blant annet atferdsproblemer, dårlige holdning og at de skulle bli ungdom eller unge voksne som var frekke, uhøflige og ikke respektere andre mennesker.

Jeg var også redd de skulle mobbe eller plage noen. At de skulle bli ufine, mangle manerer, at de skulle få elendig selvfølelse, føle seg utrygge og ha dårlig selvtillit. Og til slutt... at de skulle ende opp som de unge som dropper ut av skolen, bli kriminelle eller feks misbruke rusmidler.

Jeg var ikke redd for at dette skulle skje, fordi ungene viste noen tendenser til å ha slike holdninger, eller fordi de på noen måte oppførte seg som at de kunne ende opp med å ødelegge seg selv og sitt liv, eller andres liv. MEN.... fordi jeg er inneforstått med at det kan skje de fleste, at man ikke har noen garantier. De fleste barn og unge, kan ende opp med dårlig oppførsel, psykiske vanskeligheter, selvdestruktiv atferd osv. Man har rett og slett ingen garantier for at ens barn vil klare seg godt som ungdom og voksen. Joda, man kan jobbe med en oppdragelse som man vet skal forhindre at barna ender opp slik eller sånn. Men man vet ikke om man vil lykkes, mye virker inn. Også barnas personlighet, miljø, hva de møter på i livet og hvordan de takler erfaringene de får... Det er ikke oppdragelsen alene som har betydning. Derfor vill jeg forsøke på best måte, uansett, å gjøre det jeg trodde og mente, var best for mine barn, i håp om å gi de et godt utgangspunkt. Og minske sjansen for at det kunne gå galt med de i fremtiden. 

Jeg tok dette svært alvorlig, og mente at prioriteringen med ungene først og ungenes sist, ville være den beste investeringen for å forsøke å unngå at det gikk galt med de. Statistikken sier jo, at vår lille familie, mine to barn og meg, hadde mange odds mot oss i så måte. Enslig forelder, uten familie (dysfunksjonalitet i øvrige nærmeste familie), kronisk syk mor (meg), fattigdom i lange perioder pga feks helse og situasjonen, mange og alvorlige hendelser, dødsfall, sorg, ulykker osv. Så mye talte i mot oss, slike fakta er med på å minske muligheter for de unge til å vokse opp til å bli trygge, sosiale, friske unge voksne, som er en ressurs for menneskene og samfunnet rundt seg. Men, det gikk altså bra. Tross mange feil og mye motstand. Men det er en bestemt del av oppdragelse, jeg ønsker å ta opp i dag. Nemlig vekt, slanking, kroppshysteri, kaloritelling, trening og perfeksjonismen rundt utseende, som bare er blitt sterkere blant de unge i dag, i forhold til for få tiår siden. Og hva jeg mener om foreldres innvirkning på den siden av livet og samfunnet.

Det skrives mye om medias påvirkning. Motebransjen og sylslanke modeller som benyttes verden rundt. Og det samme i lokale klesforretninger. Sosiale medier er nok i ennå sterkere grad med på å gi de unge inntrykket av hva som skal til for å være vellykket og "bra nok". Ulike rosa bloggere, Instagram med mer. Men få sier noe om innvirkningen de unge får fra nærmiljøet. Fra sine foreldre, søsken, nærmest familie og nettverk.!

Neida, det er ikke slik at man behøver ha en dysfunksjonell familie, hvor far forteller hvor tykk tenåringsjenta hans er blitt og den slags. Men feks mors stadige slankekurer, kommentarene fra mor om hun "ser tykk ut nå", om hun bør slanke seg, feks rettet mot far. Mor og venninner som stadig veksler nye slankeoppskrifter, far som snakker om at nå ja, nåå skal han benytte sitt støttemedlemskap på Sats, for nå er han på vei til å få såkalt pappakropp (hva det nå er). Storesøster sinneannfall og gråteanfall om hvor feit og stygg hun er. At familien rundt en stadig snakker om vekt og kalorier. Daglig, år ut og år inn! Og bemerkninger om at om du fortsetter å spise slik eller sånn, kan du bli tykk. Alt dette her, gjør at en usikker ung jente eller gutt, lærer at kropp og vekt er svært viktig. Det er jo et helt alminnelig tema, som det kakles og prates om rundt de på alle kanter. Ikke bare noe de leser i en glorifisert annonse på nett! Og hvem er det de unge tar etter, hvem vokser de opp med, og ser opp til som supermann og superwoman...jo, fra de er bitte små..det er mor og far!

Selv er jeg ikke opptatt av vekt. Ikke min egen vekt, og ikke andres vekt. Jeg har aldri eid en badevekt feks. Slikt har vi ikke bruk for. Hva skal vi ha for nytte av den? Ingenting...i min verden. Jeg har aldri slanket meg. Jeg vet ikke helt hva kalorier er, eller hvordan man beregner det. Jeg er ikke tykk, og ikke spesielt tynn. Jeg har nok en trivselsvekt. Joda, ved noen tilfeller har jeg måttet veie meg jeg også, opp gjennom årene. I forbindelse med feks jobb. Og på grunn av ulike utredninger for alvorlige sykdom osv. Jeg vet dermed at min BMI sier meg, at jeg ikke er overvektig og ikke undervektig. Uten at jeg helt forstår dette med BMI heller...for jeg har ingen grunn til å innhente kunnskap om det. 

Barna, en jente og en gutt, er i dag unge voksne, har vokst opp med at mat er godt, vi er glad i mat alle sammen. Og fks dagens middag, er noe alle alltid har gledet seg til,. fra de var små, var et av morgenens først spørsmål: hva skal vi ha til middag i dag! Altså noe å se frem til. God mat, og samle seg rundt bordet, det er hygge og livskvalitet for oss. Min tenåringsdatter, har aldri uttrykt "jeg er for tykk", "jeg er for tynn" osv, hun har aldri snakket om slanking. Eller at hun bør spise mindre. Droppe noe for å spise sunnere, for å bli slankere. Det samme gjelder min voksne sønn. Vi har rett og slett ikke laget dette med vekt, til noe tema. Jeg har vært bevisst på helt andre verdier. Og pga vi har erfart litt mer enn kanskje mange andre, har det aldri vært aktuelt å prioritere så uvesentlige saker, som å fiksere seg på utseende. Skape vekt til noe som er viktig for å ha et godt og trygt liv, og en god livskvalitet. Vi har hatt mer enn nok med å takle alvorligere saker, og å lete frem det positive og nyte kvalitetstid når anledningen bød seg. 

Det å omtale andre mennesker som mindre attraktive eller mindre verdt, fordi de er for tykke i forhold til hva folk mener er en standard! Vi måler verdien i mennesker på helt andre måter enn utseende eller antall kg og BMI. Det har ikke vært alminnelig at jeg, som har vært barnas eneste voksen kontakt/familie, har sittet og snakket nedlatende om naboer, mannen i gata, slekt, bekjente eller ukjente, fordi de er "for" tykke, ifølge denne merkelige "standarden" noen har bestemt. Akkurat som at jeg har vært bevisst på å ikke karaktisere andre mennesker, etter rase, seksuell legning, sosial status eller annet. Vi måler menneskets verdi, i om vedkommende er vennlig, hyggelig, høflig. Og er et godt menneske. 

Men jeg kjenner godt til at det i mange hjem, er helt vanlig at mor og far snakker nedsettende om noen på tv, noen de kjenner til osv... rundt vekt og kilo. Og at  å høre, kanskje spesielt mor, snakke med far, om at hun veier for mye, ser tykk ut osv...er vanlig, bevist eller ubevisst. Jeg observerer pr i dag, at på mange forum på Internett, så er det svært mange som er opptatt av vekten. De kaller mennesker med alminnelig trivselsvekt, for usunne. Eller at de ikke tar vare på seg selv, gjerne at de i tillegg kommer til å koste samfunnet mye penger også.. Fordi de ikke trener på treningsstudio, eller teller kalorier. Dette er mange voksne mennesker, ikke bare unge. Og jeg synes det er så trist å lese, noen virker nærmest fanatiske. Da jeg var yngre, tok mange det for gitt, ja, i visse tilfeller i dag også, at jeg trener hardt, og er superbevisst på kosthold osv. Jeg fant det underholdende å da flire, og si som det var, at jeg aldri i mitt liv har trent. Aldri har slanket meg. Og ikke har peiling på hverken BMI eller hvordan beregne kalorier osv. Så, joda, man kan se både slank, sunn og veltrent ut, uten å løfte en finger. Om man er heldig, med for brenning, gener osv. Men det er ikke det som er poenget mitt. Men derimot at det bør ikke være nødvendig å bedømme et menneske etter vekt, eller utseende øvrig!  Og at denne sterke interessen for både egen og andres vekt, den snapper barna opp, og "arver", og jeg vil ikke akkurat kalle dette for en sunn arv.

Man kan bli syk, få livsstilsykdommer relatert til høy eller lav vekt. Men det er ikke slik, at alle som ikke har definerte magemuskler eller har sin trivselsvekt 15 kg over det du definerer som "rett BMI", nødvendigvis har helseproblemer basert på hva de veier? De kan hende er trygge og fornøyde med eget utseende og kropp. Og nyter livet og gjør som meg, spiser det de vil, når de vil, i de mengder de ønsker. Ofte så er disse heller ikke så opptatt av hva du eller andre veier. For det er jo ennå merkeligere? Hvordan kan det bety noe som helst for et voksent menneske, hva de rundt dem veier?! Det er totalt uforståelig for meg, virkelig! Jeg har ikke en eneste mulighet, til å bruke tid, og krefter, på å ergre meg over noens kropp, utseende og hva de veier. Jeg har jo et liv fullt av utfordringer, og så mye å ta tak i, at jeg har ikke kapasitet. Heldigvis har jeg ikke interessen heller. Men denne prioriteringen hos så mange, dette sterke engasjementer for vekt, slanking osv.. som så mange er opptatt av, det er med på å skape usikkerhet og mindre heldige tanker hos dine barne og tenåringer. Det er foreldre som står dem nærmest, til de når en viss alder, og barn gjør som kjent som foreldre gjør. Da hjelper det ikke om mor sier til jenta si, at neida, du er da ikke tykk, du er så slank og fin så! Når hun daglig hører sin helt normalvektige mor klage over hvor forferdelig tykk hun er.... Mitt ønske er at flere foreldre kunne se sitt ansvar her, dere bygger det opp hjemmefra, akkurat som dere påvirker barna rundt mobbing, livsverdier og annet. 

Jeg tillater meg hvert fall å være takknemlig for at slanking og vekt ikke er eller har vært noe tema som er prioritert her hjemme. Slik at det er viktigere ting som regjerer i mine voksne barns liv. Det må være liv å si. Og jeg tror at en av grunnene til dette, er at jeg har vært bevisst på å ikke skape noe stort ut av kropp og kroppshysteri. Hadde vi vært sterkt overvektige og av den grunn, fått problemer med å utføre arbeid, eller utføre det daglige. Utviklet Diabetes eller andre sykdommer som gjerne følger, så blir det noe helt annet. DA er man syk, og behøver hjelp med vekt. Det samme gjelder psykiske lidelser, spiseforstyrrelser som feks gir sterk avmagring. 

Gi barna deres en alminnelig sunn innstilling til mat, kosthold, bevegelse osv. Ikke skap mer dramatikk og feil fokus. Da blir de neste generasjon som sitter å informerer andre på  nett, om viktigheten av sicpack, og synlige musker, lav BMI osv.... for å være verdt noe, eller bra nok! For dette leser barn og unge, deres egne og andres.

Du er bra nok uansett vekt! Bare du har det godt, det er det eneste viktige for meg <3

Kilder

http://www.nrk.no/nordland/xl/ungdom-opplever-stort-press-pa-sunnhet-og-trening-1.13142809

http://forskning.no/mat-menneskekroppen-trening/2013/11/hvordan-blir-ungdom-fornoyd-med-kroppen-sin

http://www.sv.uio.no/psi/forskning/aktuelt/aktuelle-saker/2011/kroppsbilde.html

Vil du lese mer fra meg, følg meg gjerne ved å like min Facebookside

Bildene er lånt fra Google..

#slankehysteri #fokuspåkropp #kroppsfiksert #tynnikkenødvendigvisvakker #slankekur #voksnesfokuspåvektpåvirkerbarna #slankeoperasjon #hvempåvirkerdeg #ikkebaremediasomgjørdeungekroppsfokuserte #hvaergaltmedtrivselsvekt #bmimåletikkehelse #godmaterlivskvalitet #jegbryrmegikkenoeomhvaduveier #andresvekt #hvaerkalorier #helseogsunnhet #livskvalitet #mineverdier #hvasomegentlgbetyrnoe #sixpackikkepåkrevd #musklerbehøverikkesynes #sieriblogg #sterkemeninger #sieriblogg #blunck #sieri #bluncks #kvinnedagen #andreverdier #detvirkeligelivet 

 

Julepolitiet! Hvorfor bruker så ,mange energi på hvordan andre mennesker feirer jul?

Like sikkert som at julen ringes inn den 24 desember hver eneste år. Like sikkert er det at klagekoret starter i oktober og ender i januar. Man er sinna, frustrert, trist, fornærmet, forskrekket og mere til. Hvorfor? Jo, fordi andre mennesker (helt ukjente, som de aldri har sett eller som de ikke vet navnet på), våger å feire jul på en annerledes måte enn dem selv! Dette er ikke noe som griper hardt inn i livet på noen få enkeltmennesker. Men derimot i et helt hav av mennesker, som hvert eneste år starter klagekoret sitt den dagen en eller annen butikkeier selger årets først marsipangris, julebrus eller nissefigur. Da bryter det løs! De blir lurt og svindlet av handelstanden. Det ødelegger høytiden som kommer i desember for deres vedkommende. Man oppfordrer til boikotting og det vises tydelig sinne!

Det neste sinneanfallet, det kommer rundt slutten av november. Da er det nemlig slik, at noen som er veldig glad i julehøytiden allerede pynter huset sitt innvendig eller utvendig. De kanskje deler bilder og forteller om dette på sosiale medier. Og da kommer frontangrepene i hopetall. Det informeres om datoer, om adventsregler og den norske lov, som sier noe om når det er passende og godkjent å pynte hjemmet sitt! (Det er nemlig et stort antall mennesker, som tror at deres mening om en gitt sak, er det samme som lovverket. Det skal følges, eller du får ta straffen: kjeft, sure miner og stor oppstandelse. Det mest godkjente er kun adventspynting før jul, og det skal skje første søndag i advent. De som er litt mindre strenge, godtar til nød at dette gjøres 1 desember, selv om datoen kræsjer med første advent.

Neste runde hvor energi skal brukes opp, er midten av desember. Da koker det i hodet på disse kontrollerende trollene av noen kvinner (jeg har i hvert fall aldri opplevd en mann som bruker tid og krefter på dette), For hvilke etiske og moralske regler brytes nå! Jo du, da er det så mange som allerede har satt opp juletreet i stuen! Fenomenet skyldes nok at mange i dag har plasttre, og det kan jo stå fremme hvor lenge som helst uten å drysse. Men det hjelper ikke! Juletreet skal pyntes lille julaften! Hvorfor? Jo fordi det var vanlig i gamle dager i Norge. Og julepolitiet disse med masse tid til å bruke på andres førjulssysler, de har nemlig så mye høyere moral enn oss andre, så de føler denne gamle uskrevne regelen uten å mukke! Og stakkars den som innrømmer at de har hatt juletre siden november eller siden de satte opp adventspynten! De kommer ennå lenger ned på listen over anstendige og skikkelige husmødre! De eneste som kanskje kan være heldige og få litt mindre på pukkelen, er de som setter det opp helga før julaften. Men der går altså grensen! 

I tillegg til våre strenge regler og lover, ikke bestemt av noen sort av myndige personer, men kun bestemt av de av våre medmennesker, som synes at deres mening, deres tradisjoner og deres bestemmelser, er av de mest riktige og viktige i hele landet. Et det også strenge kriterier for hva slags julepynt! Men der er det de senere år begynt å bli noe delt. Eller man har, noen da, begynt å gi litt etter for visse nyheter. Ettersom man gjerne vil vise sin støtte til de nyrike og de største insta- brukerne. Derfor er det mer godkjent med plasttre, selv om kun ekte egentlig gjelder. Det er også tillatt mer og mer, med hvit, beige osv av farge på julepynt og juletrepynten. Men da skal det helst være kjøpt i de dyreste interiørnettbutikkene. Eller aller helst på førjulsturen til utlandet, og det bør koste minst en ukeslønn for en slik nymotens julepynt, om julepolitiet skal vurdere å godkjenne. Dette er noe delt, da vi fortsatt har den andre delen av julepolitiet, som forlanger flagg, flettede julekurver osv på treet, fordi det vet vi vel, at det skal det være på? 

Til og med når julemiddagen kan serveres eller når det er "godkjent" å få besøk av nissen og åpne gaver, diskuteres vilt. For du må da ikke tro i din villeste fantasi, at du selv kan bestemme dette! Overhodet ikke- slikt skal godkjennes på Internett av julepolitiet!

I romjulen kommer nye diskusjoner. Om gavenes inhold. Hva som er greit å bytte. Og reglene for nyttårsaften drøftes. Men ikke før er det blitt nytt år, før man minnes på de avsluttende men minst like viktige reglene. Når SKAL JULEPYNTEN FJERNES? Jo du, er du av den sorten som kaster alt på loftet 1 januar sier du? Ja, da får du strykkarakter tvert! Det er regler unge dame! Regler! 13 dag jul kan til nød være en godkjent dag å ta ned alt av julepynten. Men om du virkelig vil ha stjerne i boka av julepolitiet, så er det selvfølgelig 20 dagen som er selveste dagen! Da kan du pakke det ned, alt sammen, med goood samvittighet også! Men hver nå rask...for du forstår det...at skulle du pga stress, mye arbeid, et aktivt liv med familie og ungene i hverdagen, bare gi f... i å feks fjerne lyspynten ute på buska eller på terrassen. Kanskje glemme en julestjerne i et vindu? Ja da har du gjort det store nemlig... du vil være et evig mobbeoffer. Du vil bli hånet og latterliggjort. Og det vil ikke bli glemt på de nærmeste 100 år fremover. Du har virkelig lagt gullegget!!!

Ja, så nå har du de viktigste reglene du MÅ følge, om du vil bli godkjent som en god husmor, en kvinne med moral, som vet å følge tradisjoner ned til den minste detalj! Du er inne i varmen. Du er rett og slett god nok! For en fantastisk følelse, ikke sant... Så hva med oss andre da, vi som har litt andre verdier i livet, vi som har akkurat like koselig jul, fornøyde barn og det hele. Bare at vi foretrekker å feire julenhøytiden på VÅR egen måte. Vi har ingen kvaler for å benytte feil datoer. Og vi lar oss ikke påvirke det minste av det strenge julepolitiet. Og verst av alt..... vi har ingen følelser ovenfor når andre mennesker pynter til jul! Vi legger kanskje ikke merke til det en gang! Ikke irriterer vi oss heller, om vi skulle bli oppmerksomme på at noen har andre rutiner, tradisjoner eller ønsker, enn vi selv har! Dette vil plage julepolitiet enormt! Det vil ikke bare gi deg et evig rykte som et dårlig menneske, med elendig moral. Men du er mindre verdig, du teller nærmest ikke med du.... for du bryr deg ikke! Du lar deg ikke påvirke! Slike mennesker er noe av det verste denne avdelingen av vårt strenge politikorps kan støte på! De forakter mennesker som oss! Virkelig!

Ved noen tilfeller har jeg personlig forsøkt å finne ut av dette mysteriet, som det jo er for min del, hvorfor alle disse menneskene faktisk bruker enorme ressurser på disse samme tingene. År etter år. For det er ikke til å legge skjul på, at vi er bygd slik, at vi forbruker mest energi når vi slipper til følelser som sinne, frustrasjon, irritasjon osv. Det koster oss mye mer, enn det vi forbruker ved å smile og le. Likevel bruker altså disse, et sort antall mennesker, så mye av sin energi på hva andre gjør og ikke gjør, i en tid, hvor man regner det som vår mest stressede og travle tid, førjulstiden! Hva i all verden kommer dette av?

Jodu, det vil vi nok aldri helt finne ut av, det måtte nok isåfall ha blitt forsket på. Men det man har funnet ut, er at disse som tilhører julepolitiet, de tror full og fast, at de faktisk er av en bedre sort mennesker, enn oss andre. Med sine tradisjoner og sin høye moral. Uansett hva du eller jeg måtte mene eller si, så vil de aldri kunne le av dette innlegget, se ironien i det hele. For for dem, er dette blodig alvor. Og de vet ikke hva de skulle brukt sin tid på, om det ikke var for at den kunne brukes på hva da altså vi andre gjør eller ikke gjør rundt julehøytiden. De har gjerne aldri opplevd virkelig livskriser eller traumatiske hendelser, uansett om mange er i en alder langt over middelalderen også. Så for dem, så er nettopp andre mennesker levesett, om det skiller seg ut fra deres eget, deres verste opplevelse av en livskrise! Fenomenet er ene og alene norskt, det eksisterer ikke i feks våre skandinaviske naboland, som sverige og Danmark. Men hvem vet, kanskje dukker det opp en avdeling av julepolitiet der også, med årene. Selv kan de dessverre ikke definere sin tidbruk, eller sine sterke følelser for andres meninger og gjøremål, på andre vis enn at de møter meg med uttrkk som:  "slik er det bare, for slik har det alltid vært"! Det er bare det at dere forstår det ikke!

Altså er de livredd for endringer. Tradisjoner, men bare de dem selv bærer med seg, er mer hellig enn at noen føler juleglede og er lykkelige. De bryr seg ikke om at de sårer, er ufine, eller at de for noen av oss, ser litt dumt ut, dette med at de står der samlet og påstår seg være bedre enn deg og med, på grunnlag av når de finner frem nissene sine. Det eneste som betyr noe, er at du føler deres regler og meninger! Og de er overlykkelige, over at det er blitt helt vanlig, at voksne mennesker, helt nede fra unge jenter først i 20 årene, spør på Internett om når de kan gjøre slik, om det passer seg å gjøre sånn. Om det er innafor å bruke det eller det. Om det er greit å starte med det ene eller andre da eller nå. Hvem som har skapt denne usikkerheten hos så mange kvinner, det aner jeg ikke! MEN jeg tror nok ikke det er hverken handelstanden eller hankjønnet... men derimot julepolitiet og andre av moralens voktere. Disse som føler de er ethakk over oss andre vanlige dødelige, som muligens har vært med og skapt en hel nasjon som er livredd for å henge opp julegardinene til annen dato enn naboen, eller for å kjøpe billigere gaver til ungene enn hva de uskrevne regleene sier!

Selv rister jeg litt på hodet, smiler litt, flirer litt også må jeg innrømme... Og tenker oftere og oftere på, at jeg er sjelglad for at jeg ikke behøver andres menneskers godkjennelse for noe som helst. At jeg er trygg nok på at egne avgjørelser, selv når det gjelder julehøtiden, holder mål. For ungene og meg. Og hva andre måtte mene, er meg revnende likegyldig! Og verst av alt... jeg bryr meg ikke en gang, kjenner ikke snev av irritasjon, over at julepolitiet og dets tilhengere føler sitt eget lovpålagte regime til punkt og prikke. For så lenge folk har det bra, ja, da har jeg det godt. I tillegg har jeg jo denne underholdningen, ikke bare i år, men i fjor, i forfjor, til neste år, og året etter... hahaha.... Og det i tillegg til at jeg nyter julen, liker høytiden, selv om vi pga vår livssituasjon og bakgrunn, har minimalt med tradisjoner, og ikke er redd for å prøve noe nytt, og vi har verdier (selv med vår elendige moral), som gir oss daglig livsglede og sann julespirit! Vi har nemlig det viktigste, kjærligheten til barna og våre nærmeste venner. God mat på bordet, tak over hodet, nisser rundt oss, og til og med pakker! For jeg er så frekk at jeg aldri har vært opptatt av å få det i voksne aldern en gang! Men elsker gleden av å gi, særlig til ungene <3 

Riktig god jul kan jeg derfor ønske dere alle, også til dere i julepolitiet, fra innerst i mitt hjerte, fra alle oss til alle dere.... a merry merry christmas ;-)

Vil du lese mer? Samfunnsnyttig, alvor og humor om hverandre. Følg meg gjerne ved å like min Facebookside, som du finner ved å trykke her!

#julehysteri #julensherskere #feirejulensomduvil #ikkeladegkontrollere #detspilleringenrollehvaandremener #deteringenlovomjulen #pynttiljulnårduvil #ikkeladegpåvirke #finnjuleroen #hysteriskmorsomt #dinemeningerteller #stoppgalskapen #hvajulenvirkeligbetyr #julehilsen #sieriblogg #blunck #bluncks #sisseleriksen #hvorforbutthurt #latterligejuleregler 

 

Hvorfor hater noen julen mens andre elsker den?

De fleste vil vel da svare at deres dårlige forhold til julehøytiden enten skyldes dårlige minner om julen (oppvekst, rus,mishandling eller sorg, dødsfall osv).

Trang økonomi/fattigdom er en annen årsak, man føler da gjerne at hele forbrukersamfunnet og handelsstanden plager. Hater julen sier de gjerne!

Ensomhet er gjerne en tredje årsak, at de enten lever livet sitt alene, og ikke har familie. Andre ganger er det fordi man er enslig forelder, og ikke har barna i høytiden hvert år. 

Selv fyller jeg  på en måte alle de tre viktigste kriteriene til å hate julehøytiden.

-Min kjære mann, far til mine barn, døde da barna var små, og vi savner ham fortsatt veldig. Og min mor, som jeg har delte minner om, var tross alt den som klarte å holde vår merkelige dysfunksjonale familie sammen, døde også for mange år siden. 

-Jeg har levd med trang økonomi, rett og slett i fattigdom, i rundt 10 år. Du vet, slik at du føler du ikke kan følge opp å gi barna alt du ønsker, eller feire julen slik du føler eller tror alle rund deg gjør. Og handelstanden bare irriterer med sine forbrukerfeller og lokkemidler!

-Vi har ingen familie overhodet. Det beste rådet jeg har fått opp gjennom angående mine familieforhold, er at jeg fikk beskjed om fra profesjonelt hold, om å holde meg helt unna familien. Dette er jo mange år siden. Og vi har derfor ikke et eneste familiemedlem som vi feirer jul med. Ikke julaften, og ikke de andre dagene i høytiden. Slik har det vært så mange år som jeg kan huske tilbake i tid. Det er mine to kjære barn, og  meg. Alltid.

Så som du ser, jeg har all grunn til å mislike, eller nærmest hate julen! Slik som jeg føler at svært mange altså gjør. Men, dessverre, jeg må kanskje skuffe noen der. Jeg misliker ikke julen! Jeg er veldig glad i jul og tiden i forkant, adventstiden. Jeg som slett ikke er et vintermenneske en gang. Jeg elsker sol og sommer. Helsa mi er elendig i denne kalde årstiden. Og med mine symptomer, så løper jeg stor risiko, hver gang jeg beveger meg utendørs på is og glatt føre. Jeg fryser nærmest konstant frem til juni måned. Og verre og verre føler jeg det blir, for hvert år som går! Men, ikke en gang det får meg til å hate denne høytiden vi har foran oss. Jeg elsker den, og er veldig "julete" som jeg kaller det. Det har jeg alltid vært!

Bilde lånt fra Google

Når jeg var barn, så følte jeg at de voksne ble litt gladere og snillere i denne tiden på året. Og jeg elsket alt ved julen. Rente hus og julepyntet overalt. At man var samlet rundt bordet for god mat. Gavene, vi hadde det ikke så lett økonomisk alltid, så man var ikke bortskjemt på gaver. Jeg hadde aldri feiret bursdag med venner osv.Og har bursdag midt i ferien. Så det at man fikk gaver, i flertall til og med, sånn helt uten videre, det var stort når man var barn. Jeg elsket å bruke vinteren til ski og aking. Vi laget julepynt på skolen og vi gikk julebukk.i romjulen. Alt sammen satte jeg pris på. Alle lysene rundt i de forskjellige hjem, lys på utendørs juletre. Og det virket som om alle ble mer vennlige og milde rundt meg.

Da jeg ble ungdom, elsket jeg å komme hjem fra byen jeg bodde i, og ha med masse gaver til mine små tantebarn, spennende klær og leker, som de ikke solgte der hjemme. Å se de tindrende barneøynene og gleden i ansiktet deres, ga meg mye! Jeg jobbet en del i butikk. Blant annet i et gavemagasin, hvor vi hadde masse flotte varer som passet som julegave, eller klær kjøpt i byens mange butikker, som den gang ikke var å oppdrive utenfor byen. 

Som ung voksen, feiret jeg helst julen hjemme hos oss selv, med mann og barn. Men noen ganger feiret vi hos mor og far, eller hos min manns foreldre, da de ønsket det sterkt. Etter min mann døde fra oss sommeren 99, da barna var henholdsvis 3 mnd og 8 år, og jeg selv ble ung enke som 32 år gammel, ble det noen år med tøff feiring i julen. Vi savnet ham sterkt. Og jeg hadde nå mistet både min mor som døde av hjernesvulst i 95 og min kjære mann. 

Likevel så klarte jeg å glede meg over julehøytiden, og fremstå forventningsfull foran barna Og gi dem en koselig feiring, med den maten, gavene og hyggen som de forventet seg. Men ikke en eneste gang ble vi invitert til familien i julen. Eller det var feil, vi ble invitert til min ene søster et år ikke så lenge etter Lars døde. Utenom det, var det aldri noen, hverken far eller søskene mine, som inviterte oss på julaften eller på middag eller kaffe en annen dag i julen. Selv om de jo selvfølgelig visste hvordan situasjon vi var i. Isteden for å la dette knekke meg, og ødelegge julegleden min, valgt jeg å se positivt på det å slippe å være sammen med mennesker som jeg visste ikke kunne fordra meg. Mennesker jeg måtte forestille meg ovenfor, for å bli godkjent. Vi hadde mange gode og koselige julaften hjemme, ungene og jeg. Og noen ganger feiret vi hos venner, og etterhvert til og med hos min sønns svigerforeldre. Men stort sett feiret vi selv, hjemme. Og jeg tror ikke annet enn at mine barn følte at det var godt nok. De har nok tenkt det samme som meg, hyggelig med stor familie å feire høytiden med! Men.. ikke for en hver pris... Man må føle seg ønsket også.

Jeg har også i årene etter min mann døde, levd trangt økonomisk i mange år Regelrett fattigdom beskrives det vel som, i vårt velferdsland. Jeg ble alvorlig syk mens jeg var grunder med eget selskap, og gikk personlig konkurs. Likevel klarte jeg år etter år, å gi mine barn julegaver og god og riktig mat også i julen. Så som dere kanskje forstår, jeg er av de som absolutt burde mislike eller nærmest hate julen, pga mine nærmeste er døde, vi er helt alene, og har det mer enn tøft økonomisk.Men nei, jeg forstår nemlig ikke helt hva det har med en høytid som julen å gjøre. Det er jo ikke den som har skapt dødsfallene, situasjon vår uten familie eller gjort slik at jeg må leve på et minimum? Og jeg evner heller ikke å føle misunnelse, jeg vet det er veldig utbredt. Og at mange feks fattige, blir både lei seg og bitre, når andre snakker om at de gleder seg til julen. Eller forteller om stor samling av familien og alt de skal kjøpe inn til julen. Men jeg føler ikke slik, jeg smiler og gleder meg med dem. For det det er jo ikke slik, at jeg hadde hatt det bedre, om alle hadde havnet på mitt nivå. Jeg ønsker meg heller ikke i deres sted. Jeg er glad for det jeg har, og ville ikke byttet ut noe med noen! Jeg kunne tenke meg å bli ennå friskere og kunne jobbe mer slik at jeg får opp inntekten vår litt. Men det har ingenting med andres inntekt å gjøre. Så jeg blir ikke såret eller lei meg for andres juleglede, som mange i min situasjon blir.

Men jeg synes jo at de har nettopp en storslagen julefering med hele familien, og mange og dyre gaver, som har fylt opp hele romjulen, med middager her og der, de må gjerne dele sin glede for dette. Men de bør også kunne tåle og høre sannheten, at det er mange der ute som sitter alene på julaften og spiser en Grandiosa pizza. Det er ikke for å gi dere dårlig samvittighet jeg forteller det. Men fordi at jeg synes alle bør kunne takle å høre at vi har begge deler i Norge. Og at for min egen del, så er det ikke nødvendigvis "synd på dem", ei heller oss. Absolutt ikke! Tenk hvor godt jeg faktisk har det? Jeg har mye å glede meg over, som andre ikke opplever noen gang. 

Jeg har to flotte unge voksne barn. Barn som kun har vært meg til glede og stolthet. De har aldri gitt meg problemer av noe slag. Og det er ingen selvfølge i dag. I tillegg har jeg etter 9 år, endelig fått kjøpt meg min egen bolig igjen! Etter å ha måttet slitt med å flytte hele 9 ganger på 7 år, pga vi var avhengig av det private leiemarkedet i Norge. I tillegg har helsen min, uansett hvor mange diagnoser, handikap og lidelser jeg måtte ha.. bedret seg ekstremt fra 2013 og til nå. Noe som gjør at jeg kan komme meg mer utpå arbeidsmarkedet igjen. Og sist men ikke minst... jeg er født med et lyst sinn, det skal svært mye til for å få meg nedstemt eller depressiv. Til noens ergrelse og andres glede. TIl min glede!

Så forsøk å konsentrere deg om deg selv, tog ikke bruke energi på hva andre har. Og å tenke mer på hva du har, enn det du ikke har. Ikke vær så konsentrert rundt andre menneskers julefeiring, den burde ikke være interessant for deg. Men derimot din egen julefeiring,uansett hvordan den måtte være. Den blir bedre enn du tror, om du gjør en innsats og holder fokuset på hva du faktisk har. Det er ikke slik at de som har høy inntekt eller stor familie, har det noe bedre enn deg heller. Og andre mennesker burde du ikke bruke tid på. Det er kun deg selv og dine egne rundt deg, som burde bety noe for deg.

Ha en flott adventstid alle sammen, fra meg som potensielt burde vært en "julehater"...men som dessverre ikke er i stand til å være det ;-)

Ønsker du å lese flere av mine innlegg, så følg meg gjerne videre på min Facebookside. Den finner du her

#julen2017 #julefred #elskerjulen #julenvekkerfølelserhosmange #haterdujulen #hvorforlikermanikkejulen #setteprispåhvamanhar #ikkebrukeenergipånegativitet #enfredeligjul #godjul #blunck #sieriblogg #sisseleriksen 

Klasseskillet! Hva er egentlig fattigdom i velferdsland?

I disse dager, før  og i julehøytiden, er det mange som gjør en innsats for de fattige. Julen gjør dette med mange av oss, vi blir mer gavmilde og mer omtenksomme. Og som noen sier, kjøper oss gjerne litt god samvittighet i disse tider. Selv kjemper jeg for fattige og andre i vanskelige livssituasjoner året rundt, og synes at hverdagen er viktigst, den er her hver dag. Men er likevel glad for all hjelp og støtte de mottar, uansett årsak, eller om det kun er en gang pr år.  Fattigdom er trist, og mange velger å ikke forholde seg til dette i det daglige. Som med mye annet, det som ikke berører en selv, er mindre interessant.

Fattigdom er i tillegg flaut, dessverre. Og fortsatt rimelig tabubelagt. Fattigdom er svært utmattende for de som lever i den situasjonen. Fattigdom krever mye av en, og er en reell tid og energityv. Mennesker født og oppvokst i Norge eller andre velferdsland, som aldri har opplevd dødsfall, sykdom, ulykker, arbeidsledighet, samlivsbrudd og andre livskriser, som i tillegg til å takle krisen, ofte krever en enorm omveltning av det økonomiske, har ofte lite eller ingen forutsetning for å forstå hva fattigdom er. Selv om noen tror de har erfart det, jeg trodde nok det, også før jeg virkelig fikk kjenne det på kroppen. Dårlig råd i en periode, er ikke det samme som å leve i fattigdom i mange år eller livet ut. 

Fattigdommen er økende her hos oss, i vårt kjære Norge. Man kan spørre seg hvorfor. Har du spurt deg hvorfor? Jeg har, og jeg har både mine teorier, antakelser og forhåpentligvis noen fakta, hentet fra sikre kilder, om hvorfor...  Jeg selv har sett en gradvis, til tider sterk økning av antall fattige, som jeg selv har erfart personlig, i løpet av 2000 tallet. Det er vondt å være vitne til. For den som bryr seg. Forskjellen på fattig og rik, kommer til å ende opp like sterkt som den var i førkrigstiden, med den tidens flotte gods og villaer, kontra små husmannsplasser, med en liten jordlapp til... for den som er heldig. Det tror jeg ganske så sikkert. Om ingen med makt og myndighet gjør et skikkelig grep.

Jeg ser nemlig daglig den aksepterte levestandarden og til og med åpenlyst mobbing av mennesker med trang økonomi, her i nettverdenen. Og om du tror dette dreier seg ene og alene om noen uvitende bortskjemte hjemmeværende 25 åringer. Som tror dagene og livet skal og bør fylles med shopping, make up videoer og Instagram. Så tar du feil. Jeg ser mennesker, voksne, stort sett kvinner, som håner mennesker og familier, som ikke har råd til deres levestandard. Jeg ser ord som beskriver de fattige som "møkkete, skitne og foreldre som ikke gir barna sine næringsrik og riktig mat". Se skjermbilder. Dette får selvfølgelig meg, og mange med meg...til å grøsse. Om mennesker med unge barn i hus, i full offentlighet opptrer slik, og det aksepteres av tusenvis av andre mennesker. Hvor er vi da på vei? Jo, nettopp... Fremtiden i så måte, ser ikke så lys ut, dessverre. 

Det vil alltid eksistere mennesker som enten av uvitenhet eller av manglende interesse, ikke vet hvordan det er å leve som fattig. De har ikke grunnlag for å vite noe om det, og de har heller ikke behov for å lære noe om det. Interessefeltet deres ligger på et annet nivå. Man kan irritere seg over disse. Men, jeg må innrømme at de nevnte, som altså mobber mennesker som lever i en form for evig livskrise, er mye, mye verre. Og verst av alt, de evner ikke forstå selv, at dette burde være flaut eller skamfullt. 

Så hvordan er det da, å leve i fattigdom. Jo jeg skal prøve å forklare. Selv har jeg levd både som formuende, og som lutfattig. Og også som en gjennomsnitts arbeider lever i vårt land. Sistnevnte er slik jeg stort sett har levd. Fattigdom har jeg ved flere tilfeller trodd jeg erfarte selv, men nei. Ikke før man lever under konstant økonomisk krise, langt under standard levevilkår, over lengre tid. Mange år, eller evig. Kan man konstatere seg selv som fattig. De periodene jeg som ung, ikke hadde råd til det jeg hadde lyst på. Opplevde at kontoen var tom lenge før lønning osv, det er ikke å leve som fattig. Overhodet ikke. Er man fattig, har man en inntekt langt under gjennomsnittsinntekten i samfunnet man lever i. Og slik lever man altså i en årrekke eller livet ut. Jeg har levd som fattig i en periode på ca 10 år. Man bruker hovedsaklig å beregne norsk fattigdom ved å se hvor mange som lever med inntekt under EU sin fattigdomsgrense. Denne lå på  kr 294 600 kr i 2015,og beregnes etter at man er fattig om man har mindre enn 60 % av gjennomsnittsinntekten i sitt land. 

Som fattig i et velferdsland, blir du sliten. Nærmest konstant utmattet. Både i kropp og i hode. Det er vanskelig å forestille seg for de som ikke har forsøkt. Men det fungerer slik, at hjernen uten opphold tenker kr og øre. Hver eneste krone inn eller ut i husholdningen, blir evaluert. Alt må tenkes nøye igjennom, og man må beregne nøye og være kritisk til all bruk. Ingenting kan være impulsivt, alt må planlegges og tilrettelegges. for å få hverdagen til å gå opp. Slik blir det både mange søvnløse netter av, og det blir mye høy skulderføring og bekrymringshodepine. Mange utvikler psykiske lidelser, som depresjon og angst. Sosial angst, finans angst, angst for å gå i postkassen eller for å åpne brev. Dette skjer ikke bare mennesker som har vært uvørne økonomisk, som du har sett i tv programmet Luxusfellen. Dette skjer nesten alle som lever som fattige. For før eller siden, kommer man til et punkt, hvor man må låne penger. Selv om man vet, at man ikke har penger til å betale tilbake disse.

Og du kan mene det er så uansvarlig du bare vil. Helt til det er du som sitter i en situasjon, hvor familiens mangeårige hund blir alvorlig syk, og du har sagt opp forsikringen pga NAV har pålagt deg å kun ha lovpålagte faste utgifter, eller det er du selv som har kuttet ned sterkt. Samtidig ryker girkasse på familiens 17 år gamle bil, du har ikke betalt årsavgiften heller. Fordi vaskemaskinen ikke gikk å reparere flere ganger, og du måtte bruker pengene til å kjøpe en ny brukt vaskemaskin. I samme øyeblikk, får mor i huset en skrekkelig tannpine, og vet at tannlegebesøket vil komme på flerfoldige tusen, uansett om det blir reparasjon eller trekking av tann. Hvordan løser man så denne situasjonen. Når man har igjen 2000 kr til mat og drivstoff frem til neste lønn eller trygdeutbetaling. Og når den utbetalingen kommer, så blir alt av lovpålagte faste utgifter trukket automatisk, og da er det igjen litt under summen for såkalt NAV satser for sosialnorm til livsopphold. (Som er noe av det laveste man kan klare å overleve på i Norge, den er langt lavere enn f,eks Sifos satser for hva hver enkelt i gjennomsnitt lever for pr mnd. Og den er også langt lavere enn Statens satser for livsopphold om man er innunder offentlig gjeldsordning eller langvarige gjeldsproblemer. Man har ikke familie. Man har ikke venner eller bekjente som gir en pengene en mangler, og man kan altså ikke betale tilbake et eventuelt lån. Hvor er valgmuligheten da? Jo, de finnes ikke.

Nå er det noen som faktisk tror, at det da er så enkelt, at man bare spaserer ned til sitt lokale Nav kontor, og ydmykt forteller om sin situasjon, så får man hjelp økonomisk der. Da kan jeg avkrefte det med en eneste gang. For det første, så er sjansen for å bli møtt på en svært nedlatende måte på et sånt kontor, større, enn å bli møtt med vennlighet og medmenneskelighet. Dermed risikerer man å få større psykiske vanskeligheter enn man kanskje allerede har pga sin økonomiske situasjon. Og om man da tillegger, at muligheten for faktisk å få hjelp, etter uker og måneder med å dokumentere de samme tingene om igjen, purre på tilbakemeldinger, tyde det noe spesielle Nav-språket, bedyre at du snakker sant, da alle blir møtt som en potensiell kriminell, og man må bevise det motsatte, er minimal! Og at i tillegg vil den lange behandingstiden gjøre at dine kreditorer og økonomiske vanskeligheter øker i rekordfart i mellomtiden. Så sier det seg selv, at det er de færreste som vil utsette seg for den nedverdigelsen det er å tigge, krangle og sloss...om sine "rettigheter" i våre "velferdskontorer".

Dermed er veien inn i klørne på lånehaiene med skyhøye renter... svært kort. Og det eneste valget. For å løse floken. Og dermed har man skapt seg ennå mer trøbbel. Og hva nå, jo nå klarer en jo ikke betjene lånet. Og man ender om kort tid, med betalingsanmerkning. Og hva er da løsningen neste gang alt av uforutsette ting skjer til samme tid? Jo, da finnes ingen løsning. Man får ikke fler lettvinne lån, når man ikke er kredittverdig. Dermed synker mange ennå lengre ned i avgrunnen.  Sykdom, alvorlig og kronisk, dødsfall, arbeidsledighet, samlivsbrudd, ulykker osv, er fortsatt som oftest årsaken til at mange havner i en ond sirkel av trang økonomi og med få muligheter til å rette opp i dette, i Norge. Selv i 2017. Jo, nå kommer disse på banen, som nevner, jammen vi har da i hvert fall utarbeidet mange trygge velferdsordninger for folk som kommer i slike situasjoner vi! Mange land har ikke slikt! Men de fleste i-land har ulike muligheter for å søke hjelp i vanskelige situasjoner. Og jeg vet ikke lenger om vår ordning er av den beste. Når det ikke lenger er rettigheter man kan søke om å få. Men det er blitt til noe man kan sloss om å få, om du har ressursene til det.... Og man samtidig blir nedverdiget som menneske, akkurat når man i er i en situasjon hvor man ikke kan føle seg mindre verdt fra før...

Mange gjør derfor som jeg har gjort i mange år. Jeg fortsatte å gå på arbeid selv om jeg var alt for syk. Og jeg nekter å godta forslag om erklæring av meg som arbeidsufør. Jeg gikk ikke på jobb med "influensa", som mange da tror. Jeg gikk på jobben, med lidelser, som andre lå innlagt på sykehus for. Ikke fordi jeg er så mye bedre enn andre, men fordi jeg følte jeg ikke hadde noe valg. Noe som ofte har fult meg, mangel på valgmuligheter i livets alvorligste sider. I tillegg, i dag, mange år etter dette. Så arbeider jeg tre fire steder, oppdragsbasert, og søker febrilsk fast arbeid. Fordi inntekten er for lav til å bo og leve i Norge. Selv om jeg har valgt rimeligste bomåte osv. Det er også mange merkelige lover og regler, som gjør meg forpliktet til å forsørge myndige barn, selv om jeg feks mistet kr 10 000 i inntekt pr mnd, penger som ble beregnet til min forsørgelse av barn, når barnet blir myndig. Så sier lovverket mot seg selv, så jeg er fortsatt forpliktet pr lov, å forsørge myndige barn som er skoleelev. Disse idiotiske regelverkene. Som taler seg selv imot. De kan ikke jeg endre. Og da jeg er en lovlydig borger, må jeg rette meg etter de. Selv om man heller ikke får fratrekk for forsørgelsen i feks likningen, etter barnet fyller 18 år.

Jeg foreslår endring av loven, flytt myndighetsgrensen til 21 år. Eller bestem dere for om barnet er myndig eller ikke. I mellomtiden, så jobber jeg alt jeg kan, selv om jeg har et tosifret antall diagnoser og sykdommer, som bare en av de...hadde fått et alminnelig friskt menneske til å få sykemelding. Min 18 åring jobber selvsagt også alt hun klarer ved siden av skolen, hvor hun forøvrig er blant de beste faglig. Og selv om hun har en kronisk lidelse, utmattelsesessyndrom, som får andre unge til å kutte ut til og med skolen. Vi gjør ikke dette fordi vi vil ha et takk. Eller fordi vi er en form for superhelter. Igjen. Vi gjør dette fordi samfunnet er bygd opp slik, at vi ikke ha valgmuligheter. Og det gjelder ikke bare oss. Dette gjelde rmange! Noen gir opp, de har ikke styrke til å drive seg selv i dette hardkjøret. Så noen bukker under. Uten at det gir noe dårlig samvittighet eller tanker om at endring er på sin plass, hos de som har den makten. 

Så slik er livet for mange fattige. Om du er av de som tror at man selv er ansvarlig for absolutt alt i sitt liv. Så kan jeg si at jeg er til dels enig, man er selv ansvarlig for hvordan man løser de ulike situasjonene i sitt liv. For hvordan man "tar det"... Men man kan ikke kontrollere hverken dødsfall, helse som ikke skyldes livsstil, høy arbeidsledighet. Mulig man i visse tilfeller kan kontrollere samlivsbrudd. Men da får man hvert fall vurdere nøye, om man bør bli, selv om samlivet gjør ens liv tungt og meningsløst. Eller i noen tilfeller, risikofylt og farlig også... 

Livet som fattig,handler ikke kun om at man ikke har råd til ferie. Eller å sende barna i alle barnebursdager. Eller mangler penger til å feire det som betegnes som en ekte jul i vårt rike land. Nei. det betyr at man ikke alltid får den medisin eller behandling man skal ha, om helseproblemer er tilstede. Og det er de ofte, om ikke før, så blir mange syke av å leve i fattigdom over tid. Mange voksne må til tider lære seg å late som de ikke er sultne, for at barna skal få mer mat. Man må lære seg ¨å skjule for barna, hvor ille situasjonen er, de skal ikke bære voksnes problemer. Men man kan lære de at man har trang økonomi og at man må være sparsommelig. Man blir mer og mer asosial. Fordi alt koster penger. Og "ingen" forstår det. Bare en bussbillett. Eller drivstoff på bilen, mer enn til de turene man må ta, kan velte budsjettet. Og mange mister venner, fordi de ikke har penger til å delta på noen sosiale aktiviteter. De har ikke klær og utstyr til å være med. Og de har til slutt ikke tid og krefter til å være sosial heller, fordi de må hele tiden regne på noe, tenke ut økonomiske løsninger på alle små og store uforutsette saker som hender.

Mange fattige opplever også at de får mindre besøk enn tidligere. Og noen vil ikke ha besøk, fordi de med tiden blir flau over nedslitte møbler og interiør hjemme. I denne forbrukertiden vi lever i, hvor andre viser til sine  utstillingshjem på Instagram bilder. Alle kan nemlig leve med trang økonomi i en gitt tid. Men når det blir evig,tre år eller lenger. Da vil alle komme i den situasjonen, at større ting i hjemmet, naturlig behøver eller påkreves, å bli byttet ut. Særlig fordi de har forkortet levetid, da de kanskje ble innkjøpt brukt også. Man har ikke råd til det som andre ser på som naturlig. Som blomster i hagen eller urner ute om sommeren. Ny julepynt eller klær til 17 mai, jul, skolestart osv. Man har ikke råd til å ha gjester en helg, ikke fordi man er gjerrig, men å brødfø et eller flere andre mennesker en dag eller to, vil velte hele matbudsjettet og sette en ennå lengre tilbake i regningsbunken. 

Dårlig råd forstår jeg, sier de aller fleste. Men forstår de omfanget? Vet de hvor mange barn og voksne som lever med dette som en hverdag? Nei, jeg tror ikke det. Mange skjønte foreksempel ikke hvorfor jeg ikke så på alle serier og underholdningsprogram på tv. Jeg prøvde å forklare at den tiden, hvor jeg ikke brukte på barna, jobb eller husarbeid, den måtte jeg bruke på beregninger for å få ting til å gå opp. Nye måter å forsøke å øke inntekten på eller få ned utgiftene måtte tenkes ut. Jeg måtte søke arbeid, tidkrevende i dag, da et hver firma har en egen søkeportal man må legge inn alt av opplysninger fra CV etter et langt arbeidsliv i. Hjernen min hadde da hverken tid, eller kapasistet til å ta inn den type uinteressant underholdning. Det er rett og slett ikke plass. Og man klarer ikke koble ut, og ta inn uvesentlig informasjon. 

Mye tid, fantasi og kreativitet. Skuespilleregenskaper og ressurser, brukes altså som fattig. Om man ikke skal bli av de som rett og slett bukker under. Sirkelen er uten ende , og livet skal leves. Å gi opp er heller ikke t valg for noen av oss. Spesielt ikke om man har barn å forsørge. Mange later også til å tro, at "alle" har familiemedlemmer, som bistår i praksis eller økonomisk. Det kan jeg slå fast, at sånn er det nok ikke. Det er ikke bare jeg, som er i den situasjonen at jeg er eneste voksen i min lille familie, som kan ta alt ansvar, alle avgjørelser, alle jobber som gir økt inntekt osv. Vi er flere, det er heller ikke sånn, at jeg ville synes at det ville ha vært riktig å leve på andre menneskers penger. Om jeg hadde hatt mulighet, altså på gamle foreldres inntekt, eller anskaffe meg en kjæreste eller samboer, kun for å ha noen å dele utgiftene med. Det ville jeg aldri klart, selv om jeg for utenom nevnte ting, har vært villig til å gjøre alt for å kunne forsørge mine to barn alene gjennom snart to tiår. 

Så vær så snill, slutt å gjøre narr av mennesker som lever som fattig i et rikt land. Det er nok svært sjeldent selvvalgt. Og de aller fleste som lever slik, som gjerne har ansvar for barn i tillegg, de er helter i mine øyne. Jeg vet hva det koster av både krefter og evner. Jeg kjenner følelsen på kroppen. Beskyttelsesinstinktet ovenfor barna. Dette med at du sakte forsvinner fra det sosiale liv både grunnet økonomien og gjerne helsen som er en følgesvenn. Jeg vet hvor hardt du jobber for å få hjulene til å gå rundt. Du skal ikke være flau ovenfor meg! Du skal være stolt. Huske på alt du mestrer daglig, og vit at disse uvitende som til og med gjør narr av deg. De vil bukke under ved første lille motgang i livet, de har ikke din mentale styrke. Og da kan du stå der støtt, og gi disse mange gode råd om hvordan spare inn og og hvordan øke inntekten og få ned utgiftene. Da vil vedkommende be om din hjelp. 

Og igjen, husk det, dere som forakter fremmede mennesker pga fattigdom, disse menneskene eier ofte en hjertevarme du mangler. De er villige til å dele sin siste 50 lapp, mens du aldri ville ha gitt en 50 lapp av din formue. De er kreative og livsglade mennesker, som ser mye glede i de små ting. 

Skrevet som en måte å hedre våre mange hundre tusen fattige, som hver dag kjemper en kamp, og overlever den <3 

Ønsker du å følge meg og mine fremtidige innlegg, trykke liker på min Facebookside, som du finner her. På forhånd takk!

#fattigdommenøker #fattigdom #forskjellpåfattigogrikøker #følgeneavfattigdom #tabuåværefattig #flautåikkeværeformuende #helsenforfallervedfattigdom #flereogflerefattige #klasseskillene #gjøråpentnarravfattige #ikkealleblirsnilleijulen #huskhverdagenogså #hvaerfattigdomsgrensen #sieriblogg #blunck #sisseleriksen

 

 

Krenkelsen tidsalder.... hvor alle tar alt personlig..

Det er blitt vanskelig å skrive noe som helst på nett. For det er snart ingenting man kan skrive, uten at noen blir krenket! Selv om det du skriver, er ment som en mening om en sak, og ikke noe mer enn det. Eller du skriver noe som er ment generelt. Vil du garantert få tilbakemeldinger fra noen som føler at det som er skrevet, gjelder akkurat dem! De velger å ta det personlig, om de kan finne noe i en uttalelse, som minner dem om noe i dem selv. Og klarer de ikke det, ja da blir de fornærmet på andres vegne! Du kan ikke skrive noe som helst, uten at noen blir såret, krenket og tar det hele svært alvorlig.

Jeg vet ikke lenger hvordan for eksempel stand-up komikere får holdt sitt show? Hva kan de spøke med, som ikke krenker noen? For det verste du faktisk kan gjøre, er nemlig å krenke noen! Da er du morral-løs, helt uten etikk, og eier ikke skrupler! Du skriver eller snakker om noen andre, i nedlatende tone, for å fremheve deg selv, som noe bedre! Dette er helt vanlige bebreidelser fra de krenkede... Bare forsøk, så vil du få se! 

Selv blir jeg såå lei av det! Dette er også en av grunnene til at jeg i noen måneder nå, har vært lite aktiv med skriverier på blogg og sosiale medier ellers. Det er ikke alltid jeg har krefter til å forsvare noe som ikke burde behøve å forsvares! Ikke alltid jeg gidder, orker eller har tid, å bruke energi på å nærmest forsvare hver eneste mening eller uttalelse jeg måtte ha...

Det merkelige er, at jeg faktisk selv er en ganske så høysensitiv person, jeg er svært emosjonell. Men, altså, jeg føler virkelig ikke, at alt som jeg leser på sosiale medier, som jeg kan kjenne meg igjen i... handler om meg? Jeg har ingen tro på at jeg er såå spesiell, at alt jeg ser, er skrevet om eller til meg? Og jeg sliter derfor med å forstå hvorfor det er såå mange mennesker, som føler det slik? Som innbiller seg dette?

Og hvorfor føler de at om de leser en mening, som de ikke deler, så bør de gå i forsvar for denne saken eller personen? Det være seg noen som har det gøy på bekostning av en offentlige person (les:kjendis), eller f.eks. noen som skriver at de er for at vi får en redusert ulvebestand. Så er det svært mange som føler sterk trang til å fortelle vedkommende at ulven er pen. Eller at den er snill og ufarlig, fordi de selv aldri har opplevd noe negativt (eller positivt for den saks skyld), fra ulv.

Hvorfor tror man at man er nødt til å forsvare et voksent menneske som selv har valgt å være i offentlighetens søkelys? Noe som er helt vanlig, er at slike mennesker blir kritisert opp og ned i media. Slik det har vært i alle år. Uten at noen hadde mulighet til å forsvare dem. Hvorfor føler så mange at disse nå behøver beskyttelse, i form av deres forsvarstaler eller kjefting på vedkommende som skrev noe negativ om den kjente?

Og hva er det man får ut av det, å være fanatiker i ulvesaken, hijab, islam, pelsdyrnæring el hva det nå måtte være? Ofte mennesker som personlig ikke har noe forhold til hverken ulv, pels eller hijaab? Har mennesker bare fått et så stort ansvar for å stå opp for noe, forsvare noe eller noen? At de velger seg bare en sak? Og at de bruker sin empati til å føle seg såret på vegne av en annen, en kjendis, og dermed føler at de må forsvare en rosablogger, Farmen deltaker eller idrettsutøver?

Og hvordan klarer de å få det til at alt de leser, handler om dem selv? Hvorfor tror de, at en liten sak ved deres liv, er så stor for andre mennesker, at de faktisk skriver en statusoppdatering om det på Facebook? Det hadde vært interessant å vite... Selv har jeg aldri trodd at noe handler om meg, om de ikke nevner mitt navn e.l. Og jeg har et utfordrende og rikt liv, jeg kan ikke tillate meg å fly rundt å bli krenket for enhver sak noen mener, tenker eller tror. Ikke en gang om det virkelig gjaldt meg! 

Så hva er nå dette da, tåler vi ingen verdens ting mer? Har vi for mye fritid, og derfor legger ned energi på all denne krenkelsen? Er vi blitt så selvopptatte av muligheten av å dele vårt liv, i tekst og bilder/selfies osv.. at vi innbiller oss at vi er såå interessante, at "alle" rundt oss, er like opptatt av oss, som vi selv er? Vel, ikke jeg, den tanken har jeg heldigvis ikke fått ennå... Og i tillegg, det å frivillig dele mer av det personlige, det er frivillig. Og da må man også tåle at noen har en mening, og den kan også være negativ?

Å se unge damer, dele bilder med sexy uttrykk og minimalt med klær, for så å stå krenket frem og fortelle om alle stygge sexuelle hentydninger de får i kommentarer og meldinger...det rimer liksom ikke.... For de VET vel at det er slik mange gutter og menn virker? Og hva trodde de at de ville oppnå ellers, med å dele slike bilder?

Begynner vi å bli mer enn pysete? Er det en gjeng med pingler vi er blitt, i krenkelsens tidsalder, og verre ender det til slutt, med de neste generasjonene?!

Jeg har en enkel filosofi jeg... jeg har alltid vært åpen og personlig (men aldri helt privat), som person. Derfor er ikke det å dele mye av meg og mitt, så nytt og fremmed for meg. I tillegg, så er det slik, at jeg pga en oppvekst hvor ting skulle ties om, hemmeligholdes osv. Så mitt levesett er sånn, at  lever jeg mitt liv på den måten, at jeg har "ingen skumle hemmeligheter", ingen skjulte løgner, jeg er alltid ærlig, gjør alltid mitt beste, og dermed så har jeg så ro i sjelen. Det er ingen skumle saker som kan "avsløres" om meg, ingen uærlighet kan komme for dagen. Da jeg er åpen om både negativt og positivt rundt meg og mitt!

Og dermed bekymrer jeg meg heller ikke for at noen mener noe, tenker noe eller skriver/sier noe om meg! For jeg kjenner meg selv og mitt så godt, at jeg vet hva jeg står for, og bekymrer meg aldri om andres meninger! 

Lever man ærlig, relativt åpent, og er bevisst på dette, så behøver man aldri bruke energi på å tenke på hva andre måtte mene eller si om deg! For du er trygg på deg og ditt. Slik er min livsfilosofi!

Jeg har rett og slett ikke plass i livet mitt, til dramatikk, bry meg om hva andre mennesker gjør, sier, mener eller tenker! Jeg blir ikke krenket og lei meg, fordi om noen ikke liker meg. Og det er sjelden jeg opplever at noen i realiteten bruker tid på å forsøke å sverte meg, for det er vanskelig å skade noen som har alt på det #tørre"!

Dermed slipper jeg disse krenkelsene så mange rammes av daglig! Det er så mange som blir fornærmet! Og denne sterke konsentrasjonen om seg selv, at alt du leser handler om DEG! Det er nærmest å dyrke seg selv, å tror at alt er om DEG! Det må være bedre å arbeide med selvfølelsen. Isteden for å bruke så store deler av livet på å være butthurt og krenket for alt du tror er en fornærmelse mot deg og din person?

Nå kommer jeg vel til å bli nedlesset i meldinger om at det er DEM jeg har i tankene, når jeg skriver dette her hehe... og det er jo forsåvidt..for en gang skyld,..litt sannhet i det? Du som er såå selvsentrert, du må enten får mer utfordringer i livet, som du kan være opptatt av. Forstå at du ikke er så spesiell, at alt alle gjør og sier, handler om deg. Eller... få litt tykkere hud! Om du er voksen, så er det en naturlig del av det å bli voksen... å bli mer trygg på seg selv. Og kvitte seg med tenårenes usikkerhet og egosentrerte levesett. Voks opp! Slutt å bli dypt fornærmet og ta alt du leser som en personlig vendetta mot deg selv!

Og nei, jeg tror ikke voksne offentlige kjente mennesker, behøver din  beskyttelse eller forsvarstale i et hvert forum. De er voksne, og vant med kritikk. Bruk energien din til noe mer givende og positivt! Vi kan ikke ha en hel nasjon bestående av krenkede sarte sjeler....hvordan skal vi da klare oss i fremtiden ;-)

Vil du lese mer? Følg meg gjerne på Facebook, ved å trykke liker på siden, som du finner her!

#ennasjonavkrenkedesjelder #butthurt #fornærmet #hvorfortarmangealtpersonlig #atferd #altdreiersegikkeomdeg #blimertykkhudet #sartesjeler #krenkelsenstidalder #sieriblogg #blunck #sissekeriksen 

SKAM DERE! Alle som kommenterte til videoene lagt ut av en svært syk ung kvinne! Psykisk sykdom skal IKKE gjøres narr av!

Vi er mange som så videoen, veldig mange, "de fleste" som er over snittet aktive på Facebook, og litt flere, så videoene delt av den svært syke unge Oslo kvinnen, delt i senere tid, særlig videoen hvor hun bannlyser NAV. Noen heiet på henne. Forståelig, fordi mange kjenner igjen fortvilelsen de føler etter å ha møtt på det beryktede NAV systemet, vårt "nye velferdssystem", systemet som skal være dere for oss, når vi havner i en fortvilet livssituasjon, forårsaket av helseproblemer, samlivsbrudd, dødsfall og tap av familiemedlemmer, tap av arbeid osv.

Systemet som mange stoler på fungerer smertefritt, ved at det jobber mange kompetente der, ansatte som ikke bare kan sitt fag, men som også, selvfølgelig, har god menneskekunnskap, vet mye om omsorg, empati, traumer, hvordan ulike mennesker reagerer følelsemessig på økonomiske problemer, hvordan det er å leve med alvorlig sykdom og handikap. Profesjonelle ansatte, som vet å lete etter muligheter, isteden for å ta i fra deg siste håp! Ikke sant?

Men nei, slik er det nok svært sjelden noen blir møtt i den etaten. Joda, disse ansatte som beskrevet, de eksisterer, det har jeg personlig opplevd. Men de er i et så lite fåtall, at du skal være mer enn heldig, for å møte på en slik engel. Det mest vanlige er at du blir møtt med en nedlatende holdning, du blir sett på som en irriterende kvise på samfunnets bak. Du blir ikke trodd, uansett hva du sier, alt du sier vil først bli mottatt som blank løgn. og det er du selv som har bevisbyrden, du må bevise at du snakker sant. I tillegg, om du er syk, og derfor behøver etatens hjelp, ikke forvent medfølelse eller støtte, eller oppbacking, forvent at de knuser deg, til du, som først var sterk mental, det var det siste du hadde igjen av verdighet, etter at din fysiske helse, og derfor din privatøkonomi... gikk ad dundas.

Du vil raskt ende i knestående selv, etter at de "rette" ansatte har fått behandlet deg på en så nedlatende og arrogant måte, at det siste du tenker før du forlater saksbehandleren, er; jeg skal aldri hit mer! Jeg vil heller sulte ihjel, eller dø, enn å oppleve dette igjen! Da har de fått det som de mange ganger ønsker, blitt kvitt et pengeproblem, det er nemlig det du er. Redusert fra et menneske til et problem. Fordi du er så "dum" å bli syk, arbeidsledig, havne i en livskrise osv... så må du faktisk skylde deg selv...

Nok om det, er du i tillegg ustabil psykisk FØR du oppsøker NAV, eller før vårt kjære barnevern bryter inn i livet ditt, enten berettiget, pga du begynner å bli så nedbrutt, at du faktisk ikke klarer håndtere foreldrerollen så godt lenger, eller pga en eller annen, din eks partner, nabo, slektning eller andre, er uvenner med deg, og sender inn en såkalt bekymringsmelding som hevn. Disse florerer det av. og barnevernet har plikt til å undersøke en hver sak, uansett grunn til bekymringsmelding.

Og dessverre er denne etaten blitt på samme vis, de er kalde, virker ofte helt følelsesløse, og de er mer interessert i å fjerne barnet fra deg, enn å hjelpe deg, slik at barnet kan bli hos sine foreldre. Dette er det jeg opplever som mest vanlig. Men unntak finnes, det er helt riktig. Nå snakker jeg om det jeg som deltagende moralsk støtte, hjelpearbeider i livskriser og vanskelige livssituasjoner, opplever i møte med kommuner her og der, gjennom omtrent to tiår. 

Altså, om du sliter i dagens samfunn, kan du rimelig fort føle at når du endelig tar til motet, tar ansvar for eget liv, og tenker at jeg får være ansvarsfull og søke proffesjonell hjelp, dette kan skje alle, at man blir så syk, og får så omfattende problemer, at man må ta det skrittet. Så blir du altså møtt med om ikke stengte dører, men nedsettende tiltale, stygge blikk, hånende og nedlatende beskyldninger osv.. Dette handler ikke om penger, altså nei til pengehjelp, dette jeg forklarer nå. Det handler om mye mer enn det. Det er at mennesker i dyp krise ikke blir sett.

Alle etater skyver ansvaret over på hverandre, psykiatrien er fullbooket, rusbehandling har ikke plass før lenge etter din død,  NAV, Barnevernet, er som en slags iskald psykopat i møte med mennesker i nød. Ikke klarer de å se at et menneske er psykisk syk. Ikke evner de å benytte empati. Ikke tillater de følelser som redsel, sinne eller frustrasjon, da blir de redde faktisk. Og alarmknappen til politiet er ikke langt unna. Hvordan kan man ha en slik jobb, som omhandler det motsatte, de skal kunne være gode menneskekjennere og være der for å bistå. Ikke dytte mennesker ennå lengre ned i avgrunnen!

Tror dere virkelig at det er løgn, når mennesker som til slutt tar sitt eget liv, skriver at NAV møtet,... var dråpen for dem, at de så på det som siste mulighet i sitt vanskelige liv. Og der ble de bare dyttet siste vei ned i mørket? Tror dere det, så bør dere vandre ut i gatene, og bli kjent med flere mennesker, utenfor deres egen stue, utenfor deres egen omgangskrets. 

Men denne kvinnen da, i de mye omtalte videoene, hun ble bare sykere og sykere. Mange som selv hadde vært eller var i krise med Nav, heiet på henne, fordi de kjente seg igjen, som knust av det mektige systemet. Mange naive, tror på alt, og syntes dette var sjokkerende, hun påstod jo som kjent at hun var døende kreftsyk, selv om diagnosen var cyster på eggstokkene, som ble operert bort osv. Så var det noen få, som faktisk bare skrev et <3 eller at de håpet hun fikk hjelp.

MEN... de aller aller fleste av de tusen på tusen som kommenterte videoen(e) hennes, som delte innlegg som omhandlet henne, de hånet henne, lo av henne, forbannet henne pga hun truet, var aggresiv og hengte ut folk osv. De skrev svært stygge kallenavn, ba henne gå å ta livet sitt, ete møkk, og jeg vet ikke hva det var det hele, jeg orket ikke lese, eller å tenke på det. Dere leste det nok selv. Og mitt spørsmål er: HVA er det som får såå mange voksne mennesker, uavhengig av om de er 18 år eller 60 år...til å sitte i full offentlighet, å trakassere et så sykt menneske? Hva foregår da i topplokket på dere? Er det dere som har mobbende barn? Vet dere at deres barn, ungdommer og barnebarn SER hva dere gjør mot alvorlig syke mennesker på nett? Er dere stolt av dere selv? Hva er grunnen, forstår dere ikke bedre? Isåfall er jeg alvorlig bekymret for fremtiden vår. Er dere såå onde? Har dere et så glødende engsjement og trang til å delta når det er noe godt dere kan delta i også, eller er det kun når dere kan mishandle syke mennesker med ord? Skam dere! Jeg grøsser!

Hva om du er den neste, psykiske lidelser kan ramme hvem som helst! også deg! Hva ville du synes om å da oppleve å bli gjort narr av, kalt de styggeste ting, på toppen av det hele? Har dere gjort det samme om en alvorlig kreftsyk, en med amputerte ben, eller en med synlig fysisk sykdom, hadde delt en video? Trakassert vedkommende på det groveste? Mobbet? Forsøkt å fyre oppunder, ved å hånle og kalle vedkommende stygge saker? Nei, jeg tror ikke det! Og hva er forskjellen, på psykisk og fysisk sykdom?

Er du voksen, så forstår du at de skal sidestilles, og ofte til og med følger hverandre. Og, det å ha en eller flere psykiske lidelser, er ofte vanskelig nok fra før, i forhold til fysisk sykdom. Det ER ofte lettere å lege et skadet ben i forhold til en skadet sjel. Skal dere gjøre det ennå vanskeligere? Hvilken rett har dere til å skade mennesker dere ikke kjenner?

Som mange nå vet, ble den omtalte kvinnen tvangsinnlagt, hun filmet også dette. Siden ble det stille. Jeg har fått mange meldinger fra mennesker som står henne nærmere, som har forsøkt å hjelpe henne, men som ble skjøvet unna og skremt da de ble møtt med mye aggressivitet. Derav grunnen til at noen tok grep og sendte inn bekymringsmelding, som endte i innleggelse. La oss håpe, at hun nå får hjelp for sine psykiske lidelser, og ikke bare dopet ned, med mengder av psyko.... slik som ofte skjer i psykiatrien. At hun må medisineres sterkt en kortere periode ja. Men at hun, når hun blir bedre, får hjelp til å ta grep om livet sitt, ordne opp i alt rundt henne, og til slutt kan leve videre og ha et godt liv. Og at DERE ikke da fortsetter å mobbe henne til den dagen hun ikke er her mer.... <3

Det skulle vært straffbart, når man ser voksne mennesker åpenlyst i full offentlighet mobber mennesker på Internett! Det skulle vært bøter, og fengselstraff, ved flere tilfeller og ingen tegn til bedring! Barn vil bli mobbet, for alltid. PGA MENNESKER SOM DEG! Du som skrev alle disse stygge tingene, dere alle, dere var mange mange tusen som skrev stygge saker.... dere er så utrolig feige, ynkelige og patetiske! Aller nederst på rangstigen i mine øyne. Likevel.... dere skal vite... at om dere skulle bli rammet av psykiske lidelser i fremtiden, og det blir synlig på nett. Så vil jeg ikke plage deg eller kalle deg... jeg vil gjør alt i min makt for at du skal få den hjelpen du behøver <3

Håper det gjør at du forstår hvordan du egentlig har tedd deg. Skam dere!

Om du ønsker å lese mer av hva jeg tenker og mener. Følg meg gjerne videre ved å trykke liker på min Facebookside, den finner du her!

#mobbing #nettvett #voksneogmobbing #likestillpsykiskogfysisksykdom #trakasseringavpsykisksyke #barnalæreravvoksnesadferd #vekkmedmobbing #hvorformobbernoen #psykiskelidelser #navmøter #velferdensprekker #barnevern #manglendemedmenneskelighet #rettigheternav #psykiatrien #psykose #manisk #depresjonogangst #nårmanfårdensistedråpen #suicidale #agressivitetvedmentalsykdom #tvangsinnleggelse #sieriblogg #bluncks #blunck #sisseleriksen 

Hva er det som mangler i systemet rundt ROP (Rus og psykiatri) pasienter i dag?

Selv tror jeg ... jeg kan jo bare tro, for jeg er hverken noen spesialist eller verdensmester. Selv om jeg har en mening om mangt og mye som jeg er engasjert i! At det er alt for mye teoretisk kunnskap, papirmøller og regelrytteri i nettverket som skal være av fagpersonell rundt de som sliter med noe som er så komplisert som, både rus og psykiatri. Slik at man bør og må bruke mer erfaringskonsulenter, mener jeg! Og gjerne lytte mer til de pårørende i tillegg.

Pga et hvert menneske har individuelle behov! Det er ikke nok med teori og kunnskap alene. Man må ty til erfaringer, om hva som faktisk har funket og ikke har funket. Og det er mengder av flotte engasjerte mennesker der ute. Mennesker med utømmelige kilder av erfaringer og innsikt i både feltene rus og psykiatri. Enten det ene eller i begge felt. Og er det noen som klarer å ikke bare forstå, men med empati sette seg inn i disse brukernes omfattende behov og utfordringer. Ja, så er det nettopp folk som selv har vært rusmisbruker, som har erfaring med psykiske lidelser, men som i dag er friske og har mye faglig og erfaringsmessig å bruke på å hjelpe de som fortsatt står i hengemyra det føles som, når man er en ROP pasient...

Lånt fra google

Og også pårørende, som har vært svært deltagende i alt rundt den som sliter med rus og psykiatri. Dette er verdifull kompetanse. Som i alt for liten grad blir benyttet. Kanskje bare i større byer, men ikke nok, og ytterst sjelden på mindre steder og kommuner! Det er trist, og jeg tror man mister mange muligheter, ved å ikke benytte seg av disse ressurssterke pådriverne, med et lass av kunnskap og erfaringer, og som ofte har et genuint ønske om å bidra! Og er svært interessert i denne pasient/bruker gruppen!

Dette er tanker jeg har hatt i lengre tid. Og som ofte kommer tilbake til meg, da jeg leser og følger med hva som skjer rundt mange kjente erfaringskonsulenter som f.eks Arild Knutsen, Siv, Bente Eck og ikke minst Randi Karlsen, noen av disse menneskene er det mange som kjenner fra media. Og de som har samme interessefelt som meg, kjenner også de andre nevnte via Facebook. Og nikker nok gjenkjennende og bekreftende når jeg sier at jeg har klokkertro på at det er mennesker som disse nevnte, og alle de andre som arbeider i det skjulte på samme måte. Som virkelig har noe å bidra med for å endre ROP til noe bedre enn det er i dag. Vi har mange foreldre der ute som daglig, år etter år, hele livet faktisk... kjemper for sin voksne sønn el datter f.eks. som er i denne gruppen brukere. Og dette er mennesker som ikke blir sett eller hørt, i den grad de fortjener.

Bilde lånt fra Google

Og som i tillegg sparer samfunnet for ekstreme summer økonomisk! For hvem tror du hadde måttet ta seg av den unge mannen eller kvinnen, som sliter sånn psykisk, og med rusen... at de ikke er i stand til selv å ta vare på seg selv? Det er fortvilet å se at antall år med studier alene, skal gjøre at praktikeren, den som faktisk er og lever midt oppi det hele, gjerne i en årrekke. ikke en gang blir hørt!

Det er oppstått et merkelig syn på logisk tenking og på praktikeren! Menneskesynet er blitt, i mine øyne, helt forskrudd. Og man benytter løgn, beskyldninger, utroskap, makt høyt opp i systemet, for å oppnå penger inn. Ingenting blir lenger gjort med målet å forbedre situasjon til et menneske som sliter. I dag blir ting gjort for å fjerne et problem, eller spare noen kroner. Og dette er smittet over på mange ledd i befolkningen dessverre. og det smitter stadig. Vi som faktisk har empati, og bryr oss., også når det ikke omhandler oss selv eller vår "bror"... vi ser og observerer. Og protesterer. Men endringene kommer dessverre ikke av det... moral for meg, er nok noe helt annet for mange andre.

Dette var bare noen tanker fra den siste ukens inntrykk... som jeg var nødt til å få ned på tastaturet og ut av systemet. 

Og kjære ROP pasienter... jeg BRYR meg <3 Pårørende; jeg SER dere, beundrer dere, banner med dere og gråter med dere <3

Og lever i håpet om at jeg en dag kan gjøre mer!

Amen 

Takk for at du leser! Takk for at du bryr deg. Og for ditt engasjement! Om du er en meningsmotstander eller meningsfelle, er ikke poenget. Men derimot debatt. Og ikke minst åpenhet. Vekk med tabuer og få ting frem i lyset, diskuter og skap endringer! Men jada, personangrep, eller kommentarer som er saken urellevant..blir ikke publisert...slik er det fortsatt. Ikke etter mitt ønske, men for de av dere som kjenner meg. Pga år med stalker og forfølgelse, trakassering og mobbing, på grunnlag av en sterk stemme. Da må man vise hva man godtar og IKKE! Vil du følge med videre. Lese tidligere innlegg, og få varsel om nye? Humor og alvor. Følg meg gjerne ved å like min side på Facebook, den finner du her. Takk <3

#rop #roplidelser #narkotikapolitikken #psykiatri #reform #samfunnn #politikk #sidinmening #snakkut #vekkmedtabu #pårørendeblirikkehørt #erfaringskonsulenter #dagenspsykiatri #rusogomsorg #sieriblogg #blunck

Vet ikke en 15 åring hva drap og død er?

Politisk ukorrekt, jo antagelig. Men vi har alle rett til å dele våre tanker og refleksjoner. Også rundt alvorlige temaer og hendelser, som er offentlig kjent. Som i disse dager, drapet på en 17 åring, utført av en 15 år gammel jente. Mine første tanker når jeg hørte om hendelsen var at jeg orker ikke mer drap, vold, knivstikking eller skyting. I perioder er det for mye. Og om man har interesse for samfunnet rundt seg, så får en i perioder for mye slik informasjon. Jeg får nok i blant, og må ta en "timeout". Og i den siste uken, har det igjen vært en slik periode, med litt vell mye voldelige allmen kjente episoder.

I tillegg er jeg som mange vet, svært aktiv på sosiale medier, og der ser jeg i grunn den samme utviklingen. Respekten for andre mennesker er ikke som den var når jeg vokste opp. Det var respektløse mennesker da også, men de er så mange flere i dag. Hvorfor, og hva som skaper dette, vet jeg ikke. Jeg kan bare reflektere... og tenker at stress, prestasjon og overfladiske ting, er blitt en for stor del av samfunnet. Hardt arbeid, tillit, respekt og ikke  minst, den gode gammeldagse folkeskikken, den er mer og mer fraværende.

Jeg ser at det er vanlig for unge mennesker å snakke til voksne, på en måte man ikke gjorde i min ungdom. Når jeg vokste opp, var det bare noen utvalgte som faktisk gjorde slik. I dag er det mer vanlig enn det motsatte. Man ser voksne mennesker som mobber andre, uansett om de er barn eller voksne. Og de unge ser at det er godtatt, og tar etter. Mange mener det er samfunnet, skolen eller det offentlige, som har hovedansvaret for at dine barn blir slik du ønsker.

Det å ha et ønske om å bli sett, er ikke lenger noe som er forbeholdt enkelt individer, slik som det var tidligere, noen få som altså hadde ekstra stort behov for å bli sett. I dag er det noe som flertallet ønsker. Det kommer kanskje mye av mobilbruk og Internett. Man skal være ung, pen, slank, muskuløs, rik, berømt og vellykket. Noe som tidligere var forbeholdt noen få, er noe som de fleste streber etter i dag. Mye av utviklingen, er med på å skape hendelser man ser oftere og oftere i nyhetsbildet i dag tror jeg....

Så, til jentene innblandet i den alvorlige hendelsen på Sørlandet. Jeg fikk og får...tanker om at det er mange ofre her. Til de berørte i tre familier. Den drepte, den skadde og den som drepte. I tillegg til vitner og venner og kjente av de berørte. Og det hele er tragisk. Man diskuterer hvem som sviktet mest. Var det foreldrene? Var det psykiatrien. Eller barnevernet? Kanskje har vi alle skyld, hele samfunnet?

Men, så tenker jeg litt mer. Hva forventer DU av en 15 år gammel jente eller gutt? Eller en 10 åring. Eller av et fire år gammelt barn? Om barnet er fullt oppegående, ikke har noe syndrom, ikke Aspberger, ikke Autisme, ikke ADHD, ikke er psykisk utviklingshemmet osv..? Hva forventer du at barnet forstår i enhver alder? 

Psykiske lidelser er kompliserte. Det finnes mange aspekter av hver enkelt diagnose. Og man har mindre alvorlige, gjerne mer midlertidige depressive lidelser, som depresjon f.eks. Om du tenker deg om, på egne barn, eller andres barn. Hva forventer du, av et barn, i ulik alder. Om barnet altså er ved sine fulle fem, og betegnes om tilregnelig. Altså er klar over sin adferd og sine handlinger. Jeg må kunne si, at jeg, med hånden på hjertet, alltid tenker at en 15 åring vet hva drap er og hva død er! Det gjør også en 10 åring, men ikke helt konsekvent muligens. En femåring derimot, er ikke helt inneforstått med hva det betyr å være død. Men han eller hun, vet at det gjør vondt, om noen slår deg, eller han el hun, selv slår, sparker eller lugger/biter et annet barn eller en voksen. En to åring, forstår ikke at det gjør vondt, om han løfter katten etter halen eller lugger hunden. Men så lærer man, etter hvert som man vokser opp. 

Jeg er ikke utdannet innen psykiatri. Jeg har mine erfaringer personlig, og i jobb, både rundt psykiatri, barn og ungdom, oppdragelse osv. Det er kun min erfaring og mine opplevelser og tanker, jeg bygger dette innlegget på. Jeg antar ingenting. Men jeg lufter tankene mine. Og samtidig spør jeg litt løst, om hva vi som enkeltmennesker forventer av våre barn, eller andre barn, basert på utvikling, og normal læring og erfaringer som kommer med alder. Om 15 åringen blir erklært utilregnelig i gjerningsøyeblikket. Fordi hun var f,eks ruset, i psykose, eller fordi hun er utviklingshemmet eller har alvorlige skader i personligheten, som kan ha kommet av vanskelig oppvekst, mishandling. Eller opplevelser i oppdragelse innunder barnevernet. Osv.. så forstår de fleste, også jeg, at hun ikke kan lastes for sine handlinger overhodet. Fordi hun da ikke var i stand til å forstå hva hun gjorde, eller konsekvensen av hva hun gjorde, pga hun ikke er som en frisk 15 åring å regne.

Men, om det er slik at hun er tilregnelig. Ikke hadde tatt noen rusmidler, og ikke var psykisk syk eller annet, i gjerningsøyeblikket. Kan man forsvare da, at noen dreper, fordi de ønsker hjelp og oppmerksomhet mot seg selv? Er det en unnskyldning at en 15 åring, fullt tilregnelig, velger å drepe og skade fremmede mennesker, fordi hun selv ikke føler hun får det hun behøver? Ja, hun er et barn, en femtenåring er det for meg. Og bør behandles deretter. Men bør man ikke få konsekvenser av dårlige handlinger, uansett alder, om man skader andre, og er fullt ut i stand til å forstå hva man gjør, basert på sin alder? Skal det bli greit å drepe noen, om man ikke får det man ønsker av hjelp eller en form for oppmerksomhet? Og er det grunn nok til å skade eller drepe andre mennesker?

Blir det da på samme måte som en voksen drapsmann, får strafferabatt, fordi han hadde en vond oppvekst, ble slått som barn, eller levde i et voldelig forhold selv, som voksen. Om han altså var helt tilregnelig i drapsøyeblikket, så har jeg alltid funnet det merkelig at man bruker formildende omstendigheter, som hvor vanskelig liv et menneske har hatt, som grunn til å få mildere straff. Fordi det blir så feil for mitt vedkommende. Jeg kjenner jo mennesker, som har hatt helt ekstreme oppvekstvilkår. Så ille at man helst ikke vil tro det er mulig. Noen av dem, har hatt tilsvarende liv som voksen. Man forstår liksom ikke helt hvordan de kan være i live, hvordan de kom seg gjennom det. Hvordan de overlevde. Likevel..... de har aldri skadet andre mennesker.

De har aldri utsatt andre mennesker for det samme vonde de selv erfarte. Og de dreper heller ingen. De bruker altså ikke sine egne vonde opplevelser, som grunn til at andre bør for få oppleve det samme, helst påført av dem selv. Mange av dem, er til og med slik, at de heller gjør alt de kan, for å sørge for at ingen andre behøver å oppleve den smerten og redselen de selv måtte føle. Nettopp fordi de vet hvor smertefullt det er.

Er det like synd på disse. Som har opplevd like mye uforskyldt vondt i barndom og ungdomstid? Men som likevel ikke skadet eller drepte noen. Jeg synes i såfall, at de nærmest burde få en slags medalje, som faktisk viser at de ikke godtar at andre gjør noen noe vondt, basert på egen erfaring om slike hendelser. Og likevel har de aldri vurdert eller prøvd å skade eller drepe noen. Betyr ikke disse menneskene ennå mer, enn en som dreper et menneske, basert på sin egen smerte? I mitt hode er det slik...

Bilde lånt fra Google

Så tilbake til våre forventninger. De fleste av oss kjenner til problembarn. Ja, at det til og med finnes såkalte drittunger. Husk at jeg nå ikke snakker om barn og unge med syndrom eller mentale skader som gjør at de ikke er istand til å forstå det samme som andre barn på deres alder. Jeg selv da, jeg har aldri forstått helt, at foreldre finner seg i at barn skriker og kaller de stygge ting. At barna deres stjeler av dem, mobber andre barn. Eller at de skulker skolen. Røyker tobakk som 13 åring. Eller ruser seg og slutter på skolen som 17 åring.

Ja, jeg har ikke hatt slike problemer med mine barn. Men jeg har i mitt liv, hatt svært mye å gjøre med nettopp barn og unge som ikke respekterer hva deres foreldre eller andre voksne sier. Og som viser en adferd som jeg selv aldri hadde akseptert hjemme her. Og jeg har mange ganger tenkt det samme som jeg skriver her. Hva er det som gjør at en normalt oppegående barn, i forhold til sin alder, ikke respekterer hva foreldre sier, hva som er akseptert oppførsel på skole, eller f,eks ovenfor andre barn? Mens andre barn gjør det. Har de virkelig en diagnose alle sammen?

Og om de har et syndrom, som det er påvist likevel gjør at de har eksakt samme intelligens som andre på samme alder, hvorfor gjør de likevel handlinger som ikke er akseptert, som skader andre eller som viser at de ikke respekter noen rundt seg? Er det noen som har et svar på det. For jeg har det ikke. Til tross for mange og lange funderinger. Og til tross for mange samtaler med slike barn og unge, så har jeg ikke svaret.

Og jeg tenker videre, hva med uttrykket "dine barn blir som du forventer av de", er det tatt helt ut av intet tro? Jeg har ut ifra min mening om hva som er akseptabelt at et barn i en viss alder, skal kunne forstå, alltid forventet, at mine barn klarer, vil og skal oppføre seg bra, ut i fra denne forventningen. Altså alltid basert på alder.

Når min voksne sønn var barn, kanskje rundt 8 år, så hørte jeg de andre kameratene som var på besøk, spurte min sønn under lek: hva? hører du på hva voksne sier du da? (Dette var basert på en beskjed jeg hadde gitt min sønn litt tidligere i leken). Og jeg hører min sønn svarer: Ja! Så klart det! Jeg hører jo på mammaen min! Gjør ikke dere det da! Foreldre er jo der for å passe på at vi har det bra, så da må vi høre på dem! Han hørtes ekte sjokkert ut.

Et annet tilfelle er min datter, som ved et tilfelle kommer nærmest gråtende hjem etter lek med andre barn. Hun var kanskje 6 år omtrent.Jeg spør hva som er i veien. Hun sier navn på noen jenter, og sier, stakkars dem mamma. De har ingen som er glad i dem de! Men kjære deg da, det er klart de har det. hvordan kan du si noe sånt svarer jeg! Nei, mamma, hvordan kan de ha det da, når de ikke har klokkeslett for når det er inne-tid på kvelden, og de får lov å leke på veien og ved elva. Det er jo farlig mamma! De kan skade seg, og ingen bryr seg om å passe på de! Ja, dette er vel et tydelig tegn på at allerede små barn, behøver og ønsker grenser, uansett protester.

Og mine barn klarte altså å sette ord på det også. Hvorfor vet jeg ikke. Men jeg kjente stolthet allerede da, men også undret meg over hvordan de kunne klare å lage seg slike konklusjoner..

Andre eksempler er, at om mine barn som ungdom hadde skulket, stjålet, mobbet noen, skadet noen, ruset seg osv... så hadde jeg aldri akseptert det. I dag er de unge voksne, men når jeg har spurt de nå eller når de var yngre, hvorfor de ikke løy og lurte meg, trosset meg, osv. Slik som mange av deres venner jo gjorde. Ja, så kunne min datter si, min sønn er mer av den tyste sorten, men basisen er den samme, jammen mamma, jeg hadde aldri turt det. Jeg klarer ikke lyve, og hvorfor skal jeg gjøre noe annet enn det du lærte meg, jeg vet jo at det er galt. Og jeg har jo aldri hatt lyst til å gjøre det motsatte av hva du har lært meg, for jeg er jo ikke uenig i det? Sønnen sier, jeg gjør eller gjorde aldri det, fordi det har du aldri lært meg mor. Forstår dere hva jeg skriver nå, vi har ikke kranglet eller vært uvenner noen ganger, barna og jeg. Fordi de mente at jeg var teit og ikke skjønte noe. Eller fordi de ville trosse grenser, eller prøve noe som var farlig eller skadelig. Aldri.

Jeg har forsøkt å tenke hvorfor det er og var slik. Nå tror mange at jeg er en ekstremt streng mor. og at jeg hadde nærmest militær disiplin her hjemme, slik at barna ikke turte annet. Eller at jeg slo det inn i dem, regler og folkeskikk kanskje? Men nei, jeg har oppdratt de alene, barnefar døde når de var henholdsvis baby og 8 år. Så ja, de er av ulik kjønn, og det er stor alderforskjell mellom dem. Så ¨på en måte er de delvis oppdratt litt hver for seg, som to enebarn også. Familie har vi ikke. Og innflytelsen fra andre voksne har vel hvert minimal. Men de har alltid hatt mange venner, og det samme har jeg. Så vi har venner, som de ser på som familie. Men hvorfor har de ikke gjort rampestreker som de visste de ikke fikk lov til? Eller trosset mine regler eller min tillit.

For utenom mye kjærlighet, så har de alltid vært min prioritet ja. Men jeg har både vært nærmest arbeidsnarkoman og alvorlig syk, så de har også opplevd en svært stresset mamma, og de har opplevd en mamma som var så syk at hun nærmest ikke kunne gjøre noe mer enn høyst nødvendig. De har hatt venner av alle slag, både som lever like pliktoppfyllende som dem selv, men også venner som skrek og kjeftet på sine foreldre, gjorde hærverk, som trosset mor og far, som droppet leksene, som ettersom de ble eldre, sluttet skolen, brukte stoff osv... Og de har hatt ekstreme påkjenninger på kroppen, fra de var helt små, med død, ulykker, traumer og svært alvorlige hendelser, som barn ofte bruke som grunn til atferdsendringer og ugagn. Men, nei, det skjedde likevel aldri.

Helt fra de var små, til nå, så tar de avstand, og går sin vei, når venner gjorde ting som var forbudt av voksne eller som kunne skade dem selv eller andre. Hvorfor i all verden er det slik? Er jeg og andre som opplever dette, bare ekstremt heldige? Er barna våre ekstremt intelligente og har en unik personlighet? Vel, dumme er de nok ikke, hverken faglig eller rent sosialt. Men de er, mine barn hvert fall, svært ulik hverandre i karakter og personlighetstrekk ellers. Men likevel, atferdsvansker, å trosse regler eller annet, har aldri vært noe tema hos oss. 

Jeg vet godt hvor opptatt jeg var av oppdragelsen, Og at jeg var svært bevisst på visse ting. Men jeg var eller er, en sliten overarbeidet alenemor, som var helt uten avlastning av forelder nr to eller familiemedlemmer noen  gang. Men jeg prioriterte å være bestemt på noen  få regler, som JEG syntes var viktige. Og ellers gikk jeg for å være den "snille" mammaen/pappaen... ja jeg var begge deler. Jeg var ettergivende og brukte ja, mye... fordi jeg ikke orket annet. Og fordi jeg syntes det var viktigere å være konsekvent på de få viktige NEI jeg syntes var helt nødvendige! Jeg var slik "snill" forelder, at alle bygdas, barnehagen og skolen barn, maste daglig om å få vær med til oss. Og ja, vi hadde gjerne åpent hus. Så jeg var ikke streng heller.

Og jeg hadde en greie om at alle NEI, alltid skulle forklares med ord, tilpasset alderen de var i, det var konsekvent altså! Og gjerne forklare tilpasset alder hvorfor det var slik og sånn, og hvordan de kunne reagere annerledes en annen gang. Se her ang små barn og aggresjon. Også elsket jeg å være sammen med ungene, mentalt og fysisk, det gjør jeg ennå. Men utenom det..så gjorde jeg ikke noe spesielt. Men.... jeg forventet at de skulle lytte til meg. Gjøre som jeg sa, og følge regler vi hadde. Det gjør de også etter fylte 18 år, om man bor hjemme.

Jeg tror at det eneste jeg kan komme på, er.... at de hadde respekt for meg? De respekterte meg, og jeg respekterte de, de lyttet til hva jeg sa, og hva jeg forklarte. Uansett alder. Og da tror du at jeg har noen dydsmønstre av barn, som aldri har gjort noe utenom å lese lekser? Men nei, det har gjort stort sett alt det vanlige man prøver opp gjennom livet og særlig i ungdommen. Og de drikker alkohol, de går på fest, osv...men de bryter ingen viktige regler, de skader ingen mennesker med ord eller vold. Og de betviler ikke mine ord, eller har noen trang til å se hvordan de kan trosse meg osv. Å jada, de kunne være både flau og oppgitt over meg. Og har sikkert tenkt at gud hvor dum mamma er...mange ganger. Men de gir meg det samme som jeg har gitt dem, tillit, respekt, kjærlighet.

Og de har aldri vært noe annet enn høflige ut mot andre folk. De krangler ikke med lærere. Skriker til meg eller venner de er uvenner med. Og de snakker om det som er et problem, isteden for å utagere. Og jeg....jeg har ikke forstått før de ble voksne, at dette ikke er noen selvfølge. Jeg har forventet at dem ikke skulle oppføre seg høflig, vennlig, ha "innestemme", ha folkeskikk. Og det var det jeg fikk.... Så enkelt er det. Ikke mer innviklet enn det. Nå synes kanskje noen at jeg snakker vel mye om hva jeg opplevde med mine to barn.

Men... det er jo det som er min opplevelse, av barneoppdragelse. Jeg vet at svært mange har det som meg, de opplever altså eksakt det samme som meg. De har rimelig veloppdragne barn, som ikke har skapt noen problemer på noe vis. Men jeg kan ikke forklare hvorfor eller hvordan de fikk slike barn. Jeg kan kun beskrive min egen situasjon.

Tidligere har jeg også opplevd å få sinne rettet mot meg, da noen mente at jeg ikke skulle skrive positivt om mine barn, fordi det var vondt for de som hadde problemer med sine barn! Er det blitt slik, at man ikke kan dele noe positivt eller gledelig, fordi man må ta hensyn til de som er negative, depressive eller lei seg? Også har vi de som jeg ser tenker, eller skriver nærmest i gåter... at haha..  barna dine er som de er, fordi de er født med sølvskje i munnen. Vi har sett hvor bortskjemte de er, og de har aldri opplevd noen alvorlige hendelser og mye vondt, det er derfor de ikke har fått atferdsproblemer eller har blitt utagerende, mobbet eller en mobber, selvskader osv. Nemlig!

Nå liker ikke jeg å utbrodere livet til mine barn på en slik måte. Men, mange kjenner jo meg, og vet hva jeg ar erfart gjennom livet. Og da må vi jo kunne tenke oss, at alle min traumer og erfaringer, også berørte mine barn. Og tilbakemeldingen i slike stunder, av profesjonelle, var at det er i slike situasjoner, at barna blir til små monstre med atferdsproblemer, blir angstfylte og depressive. Skader seg selv. Blir irritert på alle og skriker og kjefter osv... Men nei, det ble ikke slike med mine barn. Ingen av de.

Min sønn opplevde som 8 åring å miste sin kjære pappa, i en forferdelig personlig tragedie. Han har opplevd at en hans beste kamerater, mistet livet i en stygg ulykke. Han har måttet oppleve å miste sin kjære "pappa nr to", som var hans svigerfar og arbeidsgiver, i aggressiv kreft...han døde etter få mnd med sykdom. 

Min datter har opplevd å miste pappaen sin, når hun var bare spebarnet, 3 ,5 mnd gammel. Ja, babyer merker sånt. Både at en person er borte, og at hjemmet og mor er fullt av sorg. Hun har måttet bytte skole hele tre ganger på barneskolen. Hun har måttet bo med mor på krisesenter. Og hun har fått diagnosen ME utmattelsessykdom, en alvorlig kronisk sykdom, men heldigvis i lav grad, som 15 åring.

Dette er bare noen få av alvorlige livshendelser mine to barn har måttet gå igjennom. Og felles for dem begge, er at de levde med sorg etter pappa i mange år, savnet har de ennå. De måtte oppleve å bli oppdratt av en mor i dyp sorg. De har måttet leve med en mor som var omtrent arbeidsnarkoman (problemer med å sette grenser for egen arbeidsevne). De har måttet leve med en mor, som var og er, alvorlig syk, med et tosifret antall kroniske fysiske sykdommer, som gir mange utfordringer i det daglige. Og i den forbindelse, utallige ganger at de måtte ringe ambulanse fordi mor er bevisstløs. De har måttet hente meg innlagt på sykehus pga ulykker mange ganger.

De har levd med fattigdom i mange år, da jeg gikk personlig konkurs når jeg var på det sykeste. De har måttet leve med min merkelige dysfunksjonelle familie i alle år, som bekjente, helt til jeg fikk de fjernet fullstendig fra vårt liv. Så de har altså levd med at vi ikke har familie som er deltagende i deres liv på noe vis. Hverken på sin mor eller sin fars side. De hadde og har, kun meg. De har måttet flytte pga den økonomiske situasjonen henholdsvis 5 og 10 ganger! Og de måtte leve med påkjenningen det var, når min familie ved flere ganger sendte falske bekymringsmeldinger til barnevernet angående min lille familie, da de var forbannet fordi jeg ikke gjorde som de ønsket. Og det er en ekstrem påkjenning for både barn og voksne vet vi...

Bilde lånt fra Google

Det er selvfølgelig kun de største hendelsene som er nevnt her. Det har vært mange mindre hendelser, som de har havnet oppi, sammen med meg. F.eks å bli påkjørt fire ganger i bil i trafikken uforskyldt. At hjemmet vårt ble stående i vann, og vi måtte flytte på en campinghytte, at familiens hund ble påkjørt og døde, at mormor døde, at flere nære venner av oss døde osv osv i det uendelige. Men.. ikke en eneste gang, har ungene kalt meg stygge ting, skreket til meg, forsøkt å strekke grensene mine, gjort hærverk, skadet noen, skadet seg selv, ruset seg, droppet skole, vært venneløse eller blitt mobbet, løyet seg unna, skyldt på andre for noe.

Jada, sønn har vært skolelei i høyeste grad, midt oppi tenåringstid med mange vanskelige tanker, pga hva hans pappa gjorde, altså selvmord, han har levd med mye sinne, han har vanskelig for å snakke om følelser, og om sin pappa. Men...han møtte opp på skolen, og var der. Han utagerte ikke mot noen. Han valgte selv å endre atferden, at han måtte ta fatt på skolearbeid igjen. Og så ikke på dagdriveri som noen løsning, og ønsket ikke proff hjelp.

I dag har han en god jobb, er en veldig populær arbeidstaker, har blitt headhuntet, har mange gode nære venner, både gamle og nye. Har hatt samme kjæreste i ti år, og etter de vokste i fra hverandre, en ny kjæreste. Han har mange hobbyer. Har høy arbeidsmoral. Eget hus, som er kjøpt helt uten min hjelp. Han er morsom, sosial og en flott ung mann.

Datteren er hjemmeboende og skoleelev, hun er mer voksen enn andre på sin alder, men hun har levd mest med en svært syk mor, alene. Og hun har flytt ekstremt mange ganger, og selv om hun er utrolig sjenert, skaffet seg nye venner overalt. Og snudd situasjonen til noe positiv, slik som mor gjør. Hun har toppkarakterer og er svært pliktoppfyllende. Jada, hun er heller ikke perfekt, hun har også alminnelige sider som sier at hun er en tenåring. Og hun har arvet mors naturlige refleks, hvor hun legger venner, shopping, klokkeslett, sminke og alt til side, om hun ser et menneske på gata, som sliter, og behøver hjelp. Men poenget her...er at de aldri har gjort noe for å misbruke min tillit, de har aldri vist manglende respekt, eller overtrådt mine grenser. 

Så de har hatt all grunn, til å ha ungdomsoppgjør, ta ut all frustrasjon mot mor, eller kutte ut skole, søke til rus, bli depressiv og full av angst. Bli selvskader. Ta hevn på andre unge rundt seg. Synes synd på seg selv. Spille på situasjonen osv... Men, nei, det skjedde aldri!

Hvorfor? Er det deres flotte personlighet alene? Er det at de er beskjedne, sjenerte og den type som ikke liker mye oppstyr eller oppmerksomhet rundt dem selv? Er det at jeg alltid har prioritert de 100%? Er det min måte å oppdra de på? Er det ren skjær flaks? 

Jeg var mange ganger redd, redd for at min sønn skulle bære på en form for arv, til å ville gjøre det samme som sin pappa. Redd for at de skulle ta alvorlig skade av alt som rammet oss. Bekymret for at det skulle hende de noe alvorlig. Hadde angst for at de skulle bli psykisk syke, bli selvskadere, opprørske og umulig å kommunisere med, bruke rusmidler, mobbe noen eller bli mobbet, slite med fag på skolen, bli ensomme og venneløse, være uhøflige og frekke...Listen er lang.

Jeg hadde jo kun meg selv å spørre om råd, og ingen, ikke et menneske, å dele bekymringer og ansvar med. Jeg hadde kun Gunn, den eldre damen som var helsesøster, som alltid måtte høre på mine bekymringer for at jeg ikke var god nok mor, far, tante, onkel, søskenbarn eller besteforelder, for mine barn... Jeg husker spesielt hennes ene råd: Når du er i tvil om noe, rundt barneoppdragelsen, så er det som oftest det første som slår deg inn, som er det riktige. Kalt for "morsinstinkt" <3

Så man må ikke, hverken mobbe, skade noen, bli selvskader, rusmisbruker, skulker, naver eller drepe noen, fordi om livet har vært vanskelig. Ingen mennesker er like sterke. Det er jeg klar over. Men det er ikke nødvendigvis slik, at de med mest skader etter såkalt selvskading, de som har mest utagerende atferd, og skader seg selv og andre, er de som har hatt det "mest vondt og vanskelig", selv om de selv i mange tilfeller forteller at det er slik? Men de har kanskje større behov for mer oppmerksomhet enn andre barn? Eller ingen har lært de at man kan velge andre måter å komme seg igjennom vanskeligheter, enten via foreldrene, eller alle disse ansatt i barnevernet, som skal være så kompetente på omsorg av barn? 

For meg, så kan dette bli en sak som om vi drar det litt vel langt, alle unge jeg har opplevd som skader seg selv og andre, i alderen 11 til noen og tyve. Om dere har kjempet for at barnet deres skal få diagnosen ADHD f.eks, så gjør man et poeng ut av det, at de har like høy intelligens som andre barn. Hvorfor skal de da slippe lettere unna kriminelle handlinger fordi de har diagnosen, har ikke de ennå større behov for å se at slike handlinger gir konsekvenser. Om de har tungt for å lære forskjell på rett og galt, selv om de har normal intelligens. Barn må har grenser og konsekvens, ved siden av tilstedeværelse og kjærlighet. Det er ikke nok å gi bare en av disse til barna våre....

Bilde lånt fra Google
Hva forventer du f.eks av en to åring? Jeg forventer slike ting, som at han uansett forklaring, ikke helt forstår farene ved varme,trafikk, vann osv.. Slik at han må voktes av mine eller andres voksne øyne hele tiden. Og hva forventer jeg av en 8 åring? Jo han forstår at død betyr borte, at man aldri vil møte det menneske igjen, som er død. Men han vet ikke helt hva døden betyr. Han vil derfor spørre, om en død puster? Tenker. Om den døde er redd eller bekymret, om den døde kan føle sorg, eller kjenne at han ligger under masse jord på kirkegården.

Så det er mange spørsmål som stilles og må besvares. Men en 8 åring vet godt at det er vondt og smertefullt, om man sparker eller lugger noen. Han vet også at å lyve er galt. Eller at man brenner seg ved å ta på en varm ovn.

En 15 åring, forventer vi, selv uten spesielt stor almenkunnskap, at hun skal vite en del om hva psykisk sykdom er i forhold til fysisk. At hun vet at våpen kan drepe. At hun vet at ikke alle kan gi henne oppmerksomheten hun ønsker, til en hver tid. Særlig om man er så oppegående og tilstede, som vedkommende 15 åring, om det stemmer at hun har skrevet om egne erfaringer, delt i diverse artikler i avisene, som du kan lese her. Hun formulerer seg godt, som en ung voksen, og har ingen problemer med å ordlegge seg, eller forstå og oppfatte ting. 

Dette er ikke første gang et barn blir drapsmann her til lands. Og flere av drapene er hendt på sørlandet, har området noe å si? Med tanke på bibelbeltet.. Og hvorfor er de involverte såkalte barnevernsbarn? 

Så jeg spør igjen. Om du tror dette er skrevet for å dømme en 15 åring, eller at jeg ikke faktisk forstår at det er et barn. Så har du ikke forstått hva jeg forsøker å formidle. Alle rammede i saken, er offer her, på den ene eller andre måten!

Men, om 15 åringen viser seg være helt frisk, og ikke har noen psykisk utviklingshemning, skade på personligheten eller har vært i rus, altså ved sine fulle fem, burde en 15 åring forstå hva drap og død er?

Er det ikke noe alvorlig galt her i verden, om man som tenåring synes det er ok å drepe noen, for å få oppmerksomhet selv? Og om hun har hatt en ekstremt vanskelig oppvekst, hjemme hos biologiske foreldre og hos barnevernet... Har hun da lov til å skade andre, fordi hun selv har det vondt? 

Om du vil lese mer av meg, så blir jeg glad om du trykker liker på min Facebookside, du finner den her. Så kan du lese tidligere innlegg og få beskjed når det kommer nye. 

#dreptavfemtenåring #dendrepte #barnevernet #kvinnedreptavfemtenåring #dramaikristiansand #knivstukket #pågrepet #barnvernsbarn #ropomhjelp #barnogatferd #hvaforstårbarnet #drapssiktet #noketdrap #knivstukket #sieriblogg #blunck 

 

 

Kroniske syke er ikke "ordentlig" syke, så de får dessverre sjelden eller aldri behandling!

I min alder er vi nok mange som har dratt på oss noen "vondter", slitasje, livsstil sykdommer, skader og andre kroniske lidelser. Vi er hverken gamle eller unge, i 2017,når vi er pluss-minus 50 år. Likevel, må vi innrømme at vi er kommet innunder den unevnelige  gylne) middelalder. Om vi liker det eller ei.

For i moderne tid, så er vel en 50 åring bare den "nye 35 åringen"? Jo, slik kan det være, om man er heldig rent helsemessig og er utstyrt med gode gener, eller kanskje til og med fortrenger alderen man bærer. Men noen har det nok som meg også, jeg føler meg som rene ungdommen visse dager. Om jeg har en god dag! Hvor bekymringene er få, ansvaret er fratatt en for noen timer, og helsa er snill og smertene er mildere enn ellers.

Men som oftest, så er det såvidt jeg klarer utføre det daglige, rundt egne aktiviteter, barna eller hjemmet. Det er da tanken på f.eks å komme seg mer ut i jobb, ligger milevis unna, fordi du har ikke krefter igjen... dessverre. Og familie, personlig pleie og hus og hjem, det kan ikke velges vekk. Dermed er jobben, det første som "ryker"...



Det er disse tankene jeg hadde i dag, at man som kroniker har utfordringer, som friske mennesker aldri tenker over. Fordi det behøver de jo slett ikke å forholde seg til. Det gjorde vel strengt tatt ikke jeg selv heller, om jeg skal være helt ærlig, i særlig grad, før jeg selv ble så syk at det gjorde større utslag på min livskvalitet, Man tar gjerne alt som en selvfølge, når man selv ikke er rammet,og ei heller andre som står en nær.

Men, å være syk i kortere eller lengre tid, det er det mange friske også som har opplevd. Som influensa, forkjølelse, barnesykdommer, ryggproblemer som et kink eller en Prolaps, senebetenelser i håndledd, en skulder ute av ledd, virusinfeksjoner eller annet. Og hva gjør man da, om man får en av disse skadene eller kortvarige sykdommene. Jo man oppsøker lege, du får medisiner, behandling hos fysioterapeut, sykemelding og god bedring ønsker. Familie og venner hjelper deg gjerne disse dagene eller ukene, arbeidsgiver er interessert i hvordan du har det, du blir sendt videre til utredning og får tilbud om annen behandling, om din fastlege ikke kan hjelpe.

Og før du vet ordet av det, er du frisk igjen, og livet går igjen sin vante gang! Joda, jeg har kanskje elendig hukommelse, men jeg husker at jeg selv hadde et slikt liv.

Men, som kronisk syk da, om du er en av oss, hva skjer med en i helseetaten og i samfunnet ellers da? Jo, for utenom at du må akseptere å leve med smerter, manglende krefter, muskler som svikter, et hode som sliter med å tenke klare tanker, angsten for fremtiden, utmattelsen som ødelegger for deg i det daglige, så skal du også takle at helsevesenet ikke lenger ser det som nødvendig at du får behandlinger, du behøver ikke utredes for å lete etter endringer, du blir ikke tipset av fastlegen om nye medisiner eller medisinsk behandling som er dukket opp for dine plager.

Du får ingen støtte eller hjelp av velferdssystemet økonomisk, til hjelp i hjemmet, til å komme ut i arbeid. Nav er en ekstra psykisk belastning for de fleste, noe som går hardt utover selvfølelsen og kreftene. Om du da ikke er super ressurssterk og orker å kjempe for å bevise at du er ærlig og klar for kamp.

For du blir møtt som om du er en løgner, og det er du som må bevise at dette ikke er tilfelle. Bevisbyrden ligger på deg. Hvor er logikken i det forresten, det blir lille David mot Goliat (den mektige staten), som må bevise at man er syk, pga stat og kommune ikke klarer å skille mellom de få som "svindler seg til uføretrygd", så legges altså bevisbyrden på et menneske, et menneske som i tillegg er i sin livs verste form helsemessig, ellers hadde vedkommende aldri begitt seg ut på en kamp mot overmakten, som jeg vil kalle systemet man havner i, om man mister evnen til å utføre arbeid pga helsevansker.

Du blir kanskje, etter en ti års periode i det såkalte "systemet", erklært for arbeidsufør, og blir nå beregnet som totalt ubrukelig. Ikke så mange tenker på at samtidig som man føler en form for lettelse, da man er nå sikret en fast inntekt fremover, og man behøver ikke lenger nedverdige seg eller presse seg selv i henhold til Nav. Så kommer det ofte en annen og mindre hyggelig overraskende følelse, nemlig at man føler seg ubrukelig. Oppbrukt. Du innser at du ikke lenger er en ressurs for samfunnet. Du kan ikke lenger gjøre nytte for deg rent samfunnsmessig.

Mange mennesker som er glad i jobben sin, har også bygd hele sitt image, sin personlighet, "jegèt" rundt sin stilling i arbeidslivet! Og de blir nå redusert til ingen. Eller ingenting. De kan ikke lenger indentifisere seg med jobben. Nå må man finne ut hvem man er ellers, for utenom jobb. Du må forholde deg til alle mennesker som spør, slik det har vært vanlig til enhver tid: hva jobber du med? Og du skal venne deg til at mange himler med øynene, eller ser på deg på et annet vis, om du er ærlig og forteller som det er: jeg er kronisk syk, uten mulighet for tilfriskning, og er blitt erklært arbeidsufør og trygdet.

Det er og blir ikke noe, de fleste av oss, ser på som noe man deler med stolthet. Det er mer et nederlag, for mitt vedkommende. De fleste som havner i denne situasjonen er fra 40 årene og oppover. Altså bare halvveis i livet, og med opprinnelig flere tiår igjen til man når pensjonsalderen. Jada, det dukker også opp stadig flere svært  unge, som blir uføretrygdet, uvisst av hvilken grunn.



Men det er ikke temaet i dette innlegget. Her forholder jeg meg til kronisk syke i sin helhet, men med vekt på de av oss som er i flertall der, vi som er fra 40 år og oppover. Når de fleste helseproblemer av kronisk art, og livsstil sykdommer osv gjerne kommer til syne. Vi har vært vant til å være en ressurs, å bidra til fellesskapet i mange tiår, og ser på hardt arbeid, innbetaling av skatt og å forsørge vår familie, med den største selvfølge!

Utenom alt dette, er din inntekt nå så lav. Uansett omtrent hvor mye du har arbeidet i årene før du ble syk. Og var det i privat næring du arbeidet i, fordi du kanskje likte å være i jobb et sted, hvor innsatsen din ble belønnet, hvor du var nødt til å prestere, for i det hele tatt å få lønn for jobben. Du satte pris på den utfordringen, for det gjorde at du ga alt og elsket din jobb! Så vil du nå sitte med en inntekt som betegnes som under EU`s fattigdomsgrense.

Har du derimot vært så lur, at noen fortalte deg som ungdom, at du måtte satse på jobb i det offentlige, stat eller kommune, ja da har du rett på tilleggspensjon. For da har du gjort en mye bedre jobb, enn alle de som arbeider i det private forstår du. Kanskje ble du også innprentet med det, som ung og ny i arbeidslivet, at som ansatt i kommune eller stat, behøver du ikke konkurrere, eller prestere, du vil ikke risikere å miste jobben, om du gjør en dårlig jobb. Man får ikke sparken i det offentlige. Det verste som kan skje, er at du får en ny annen stilling i det offentlige.

Og har du nå, som kronisk syk eller handikappet,og arbeidsufør... ingen ektefelle, partner eller samboer. Ja da vil du se fremover til et liv i fattigdom. Du vil alltid måtte leve i sparsommelighet, og ikke unne deg noe ekstra. Og ikke klag, for da vil du få høre at det er "bare å begynne å jobbe det"! Av mange rundt deg...friske mennesker, uten særlig erfaring med vanskeligheter i livet gjerne. 

I tillegg må du leve med at mannen i gata gjerne ser på deg som en taper, en lat og svakelig person, som utnytter samfunnet og ikke gjør noe nytte for deg lenger. Så en ekstra belastning du vil måtte tåle, er altså at svært mange mennesker, gjerne friske, som ikke har så mye utfordringer i hverdagen, mislike deg, gjerne skrive om deg på sosiale medier. Du vet, noe om at du snylter staten, bruker opp skattepengene deres eller at han/hun klarer da både å bytte dekk og beise hytte osv...

Og neida, de husker ikke at du har arbeidet i fulltid ved siden av ekstrajobb og helge-jobb, i over 30 år,og selv har betalt inn hundretusenvis av kroner til statskassa. og fortsatt gjør det, da f.eks uføretrygd,i dag skattes som vanlig arbeidsinntekt. Du vil oppdage at nå har du rett og slett stemplet deg selv ut i fra samfunnet, på alle vis.

At politikere hvert eneste år, vil justere ned din levestandard. Om de gjør det for friske og arbeidsuføre, så har disse en bitte liten mulighet, for å ta på seg mer arbeid, en ekstra jobb, så de klarer seg. Mens du, du har jo ingen krefter til det. Og skulle du likevel ville forsøke deg, for at ikke alt skal gå til dundas....ja da vil du slite.

For jeg kan love deg, at i dagens arbeidsmarked. Hvor de kan velge og vrake i norske og utenlandske arbeidstakere i omtrent enhver stillingstype.... der finner du ingen som vil velge en "gammel 50 åring", som att på til er stemplet "arbeidsufør" av samfunnet. 

Dette er nemlig straffen! Straffen for at du selv skaffet deg slike dårlige gener, straffen for at du ble syk eller skadet! Du skal ikke tro, at når du er såå dum, at du går og blir alvorlig syk, slik at du aldri kommer deg skikkelig igjen, så skal du ikke samtidig tro at du også skal kunne få tilpasset arbeid, slik at du har råd til å leve og bo! Nei, vet du hva, et sted må du slutte å forlange! Du har jo fått "alt"! Både elendig helse, fast inntekt og fri hver dag!

Selv har jeg så mange diagnoser, tilstander og handikap, at jeg vet ikke helt hva som er "verst", men jeg vet hvilket symptom som er verst, for min del. Nemlig utmattelsen og den evige trøttheten. Som ikke lar seg trosse. Smerter er relativt, og man kan venne seg til å leve med mye smerter. Og om man vil, kan man ta smertestillende, i sterk eller mildere grad.

Men for meg, er altså mangelen på krefter, det aller verste. Å tvinge frem krefter som ikke er der, eller holde øynene åpne, når de sklir igjen til stadighet av seg selv, det er faktisk ikke mulig. Hvert fall ikke når utmattelsen faktisk er fysisk. Spør en som lider av depresjon i perioder, hvor vanskelig det er å tvinge seg til aktivitet? Og om kropp og hode er fysisk utstyrt med omtrent 60% av andre og friske menneskers energinivå, så er det altså ikke gjennomførbart. Og det, det er en veldig vanskelig situasjon å akseptere synes jeg.

Når jeg en sjelden gang, i tillegg opplever å få "ordentlige" sykdommer, altså influensa, infeksjoner eller skader en fot f.eks. Så er det umulig å forklare friske mennesker, hvor redusert du blir. Fordi du har ikke 100% friskt utgangspunkt. Og dermed kan en liten forkjølelse stjele siste rest av krefter dessverre. Ofte så møter jeg også friske mennesker, som ønsker å være kronisk syke! Nei, det er ingen spøk, de sier gjerne, ja, jeg vet eksakt hvordan du har det! For jeg har et vondt kne, eller er utmattet hele tiden,både på jobben, treningen og ellers...... Hehe, noen som kjenner det igjen?

Prøv da å vis litt empati, og si at du forstår, og at ofte så kan mindre alvorlige infeksjoner, sykdommer eller skader, virke mye verre på en frisk person, enn på en som er kronisk syk. Fordi kronikeren er vant til å leve med smerter og utmattelse. Men en ting er sikkert, en hver person, som jeg vet er frisk og arbeidsfør, som svarer meg slik: jeg vet hva du mener, eller tenk på meg da, jeg har både kink i ryggen og allergi. Ja, den snur jeg ryggen til, og jeg forholder meg ikke lenger til det mennesket.

Det er en av mine mange overlevelsesteknikker. Spesielt gunstig er den når en voksen frisk kar, som aldri har opplevd alvorlig skade eller sykdom, slenger ut av seg den der.... da tenker jeg mitt.. du verden for en "mann", og fjerner så vedkommende fra meg, både fysisk og mentalt. For jeg har rett på å slippe å bruke energi og irritasjon på slike. Og den retten har jeg hvert fall beholdt!

Men det få eller ingen tenker på, er at ved å gi oss kronisk syke og funksjonshemmede, støtte ved at vi mottar behandling som fysikalsk, massasje, svømming osv, eller ved å utrede oss bedre, ta gjennomgang av medisinering, gi oss positiv feedback istedenfor å rakke ned på oss om vi ber velferdssystemet om hjelp, så hadde samfunnet kunnet blitt spart for mange og langvarige sykehus og institusjonsopphold.

Vi kunne, mange av oss, klart å bidra mer med å jobbe ordinært, men tilrettelagt. Men vi er rett og slett ikke av interesse. Etter at du blir erklært arbeidsufør, så er du ute av systemet. Ingen vil ha deg i jobb, ingen i Nav eller i Helsevesenet er opptatt av å få deg bedre, friskere eller holde deg så frisk som mulig. Noen uføre har f.eks partner eller ektefelle, og sliter ikke særlig økonomisk. Og kan kanskje klare å betale selv for behandlinger som gjør at de holder seg stabile eller blir bedre i perioder.

Men de mange, uansett alder, som lever alene, eller som eneforsørger, på uførestønad i Norge, de har ikke økonomi til å bruke tusenvis av kroner hver mnd på å holde seg på samme nivå, eller for å unngå å få helseproblemene forverret. De har gjerne mer enn nok med å klare å få råd til faste medisiner og legebesøk. Slik er virkeligheten for de som misunnes av friske mennesker, oss kronikere!



Jeg har ved flere anledninger drøftet både med politikere, offentlig velferdssystem og i høyere hold, om de ikke tror vi er mange kronisk syke som er en ressurs i oss selv. At mange av oss har enorm kompetanse, mye kunnskap og erfaring, på ulike felt, som mange fortsatt kunne hatt nytte av. Om man hadde gjort seg mer umake med å lage et system slik at vi kan få lov til å jobbe litt. Det er jo bare tøys dette med å regulere uførereformen, slik at flere uføre kan gå ut i arbeid. Når det ikke finnes arbeid til friske, hvor tror de at vi skal finne jobb?? Så naivt, nærmest frekt er det!

F.eks får de som er født funksjonshemmede eller psykisk utviklingshemmede, tilbud om aktivitet og en form for jobb. Riktignok for slavelønn. Men dog... For jeg håper da at de har rett på trygd i tillegg, eller lever de på institusjon hvor hele summen, de 40 kr de tjener i timen, blir trukket til kost og losji?

Men hva om alle uføretrygdede, de som er i stand til å jobbe en time eller mer i uken, trapper opp hos sitt lokale Nav kontor, og forlanger tilrettelagt arbeid? Som vi egentlig ifølge norsk lov, har rett på? Hvordan vil velferdsstaten løse det tro? For det har seg nemlig slik, at med den nedgangen vi har hatt siden årtusenskiftet, alle nye reformer, bostøtte, stipend, særfradrag, lav skatt for uføre, slutt på tilskudd for forsørgerbyrde, fratrekk for høye medisinske utgifter, slutt på gratis fysioterapi osv osv.... så vil nesten alle uføre som lever alene eller alene med barn og ungdom, ville gå underskudd hver mnd. Uansett om de bor i landets billigste utleiebolig. Nei, de kan ikke få boliglån på en uføretygd inntekt i dag, om de ikke allerede hadde kjøpt bolig mens de var friske.

Dermed må vi gå til Nav sosial, men det er svært få som har mental styrke til den påkjenningen, når sjansen for å få hjelp økonomisk og bli møtt med verdighet, er mindre enn sjansen for å vinne i lotto. Så er siste alternativet at vi får deres hjelp til å komme oss ut i arbeid, også de som er 100% arbeidsuføre, fordi de må klare å stå i jobben en stund, for å overleve i vårt dyre land. Så får heller sykemeldinger og gretne arbeidsgivere pga syke ansatte, bare komme... på rekke og rad!

Nei, så lenge jeg er her på jorden, så skal jeg minne dere på, at jeg har klart alt alene. At jeg har spart samfunnet for mye mer enn hva jeg har kostet samfunnet. Og jeg skal ha dere offentlig ansatte i arbeid, dere skal skaffe oss alle, som lever i fattigdom som straff for vår dårlige helse, en jobb, som vi kan takle. En arbeidsgiver som vil ha oss. Og vi skal vise dere at det er ikke viljen det står på!

Jeg har som oftest mye mer styrke og krefter til å gi alt, enn en frisk som er midlertidig syk pga en skade el en infeksjon. Jeg vet det sjelden takler å gi alt de har av krefter, hele døgnet, bare for å klare å jobbe, ta seg av barn eller hjemmet. Fordi de har valgmuligheter gjerne, som gjør at de kan velge å legge seg ned til de blir friske. Noen ganger er jeg takknemlig for min mentale styrke, som er opparbeidet av manglende valgmuligheter!

Det er deler av evnen og funksjonene i vår kropp eller vårt hode, som stanser oss. Ikke viljen, for den har vi, de fleste av oss, uansett handikap! Og vi har alle ulike og unike ressurser, som vil være til stor nytte for samfunnet likevel. Og en av tingene dere burde gjøre for å øke denne muligheten for oss. Det er å revurdere oss, vi er ikke søppel, oppbrukt eller kasserte. Jo mer dere bidrar med nye utredninger, behandlinger for å holde vår resthelse vedlike, og støtte til å ha muligheten økonomisk til å bli så friske som vi kan, jo mer får dere tilbake!

Det er viktig at dere ser dette! At vi er mange som er engasjerte, som ønsker å både bidra og å være selvgående! Ikke glem oss, prioriter oss, slik at vi kan holde oss friskest mulig! Det vil bli en vinn vinn situasjon!

Heldigvis er det flere som tenker som meg, les her, fra Legemiddelindustrien, som faktisk også tar opp dette emnet. Vi kronikere behøver å bli sett, få oppfølging osv. Artikkelen kan du lese ved å trykke her!

Vi er kronisk syke-ikke døde... ennå!

Ønsker du å lese mer av mine tanker, opplevelser og meninger. Følg meg gjerne på Facebook, siden finner du ved å trykke her. Tusen takk for at du leser, deler eller kommer med tilbakemeldinger <3

 

 

 

 

 

Takk skal dere faan meg ha... Norwegian,dere er virkelig unike!

I skrivende stund,  juli 2017, så leser jeg på deres Facebookside, kjære Norwegian, at det er det over 100 personer som har lagt inn klage på dere, siden jeg skrev en klage der, torsdag den 22 juni 2017. Jeg har ikke så mye tid, at jeg orker å telle alle klager før denne datoen. Klagene dreier seg om mye forskjellig. Men det som går igjen, er følgende: ingen blir oppdatert eller varslet om kansellerte reiser, ingen ansatte er på plass ved gate, ingen ansatte på flyplassen har informasjon om noe, deres ansatte er arrogante, gretne og mangler serviceinnstilling, dere gjør ikke opp for økonomiske tap som skyldes dere, timelange ventetider på deres kundetelefon, ingen mat-servering på lange reiser, ulik behandling av hva dere kaller cabinkoffert osv osv.

La oss ta det viktigste, hvordan hadde dere tenkt dette skulle foregå fremover? Hvorfor velger dere ikke ansatte som smilende kan og gjør jobben sin? Hvorfor tror dere at dere kan unnslippe klager, ved å opptre uten e-post adresser for kontakt? Hva har fått dere til å tro, at et selskap som bedriver service og reiser, ikke behøver å ha kompetanse om hvordan utøve service?

Dere er altså, som overskriften sier, unike! Men ikke på en positiv måte. Nå har jeg, som har forsøkt å forsvare dere, når folk banner over dere... endelig forstått hvordan dere opptrer. Og jeg skal ikke fly med dere, jeg betaler heller tusenvis ekstra, for å få normal service hos et annet selskap!

Jeg sendte dere en skriftlig klage, etter å ha jobbet lenge med å få tak i kontaktinformasjon. For den vil dere nødig ut med. Og tlf deres er det for mange timer (ja, timer...ikke minutter) ventetid på. Og svaret er bare et generelt svar, som dere nok bruker til alle klager! Hvor dere mest forteller om dere selv i tredje person, på samme måte som psykopater pleier å gjøre. Og ikke et av mine spørsmål er besvart! ikke et!



Her kan man lese vår henvendelse til Norwegian, og deres intetsigende tilbakemelding:

Vi var to personer, meg og Tove, som skulle fly til Stavanger, Sola, kl 18.15. Da vi er godt voksne personer, som liker å ha god tid, sørget vi for å være på Gardermoen lang tid, før flyet skulle gå. Etter å vært i gjennom sikkerhetskontrollen,spise vi litt. Og bestemte oss for å gå til gate nr 14. Som vi hadde lokalisert før vi spiste, nettopp for å unngå stress. Vi var ved gaten ca 17.42. Det satt mange og venter der. Men likevel var ingen ansatte på plass i skranken man må gå igjennom for å komme inn på gaten og flyet. Vi satte oss derfor på fremste benk ved sitteplassene. Den er med retning ansiktet mot skranken, og altså nærmeste sitterekke til gaten. Ingenting skjedde, vi syntes det var noe merkelig.

Tove gikk og kikket i vinduet, for å se om flyet kanskje ikke var kommet ennå. Men det var der, kunne hun se. Nå etterlyser jeg at det burde komme en beskjed over høytaler-anlegget, om det var forsinkelser. For klokken er mye, og det har fortsatt ikke kommet noen ansatt som har begynt å slippe folk ombord. Nå er klokken straks 18.15, når flyet er ment å lette. Da kommer det en dame ut fra døren ned til gaten, med refleksvest på. Samtidig kommer det en høygravid ung dame, og hun henvender seg til den reflekskledde, vi kan se hvordan den gravide får huden full av kjeft, og hun blir peket og forklart hvor hun kan gå og henvende seg, med sitt problem. Tove har nå reist seg, og står i nærheten av disse to damene. For å kunne spørre om hun med refleksvest, vet hva som skjer med vårt fly. Når den gravide passasjeren småløper nedover den veien hun ble fortalt hun måtte gå. Sender den reflekskledde, Norwegian ansatte vil jeg anta, blikket mot Tove, og om blikk kunne drepe. Ville nok ikke Tove vært her i dag. Dermed sier hun bare, at nei, jeg ville ingenting, og kommer å setter seg. Damen med refleksvest forlater området.

Jeg reiser meg og går å kikker på skjermen som står i skranken der. For nå er klokken faktisk 18.17, to minutter senere enn avgang skulle skje. Og ikke et mennesker å se, altså av ansatte. Og alle passasjerer som venter sammen med oss, virker ikke utålmodige eller stresset. Vi får helt panikk. Hva er dette. Hva har skjedd? Jeg har aldri vært med på noe lignende når jeg har flydd tidligere. Nå viser skjermen i skranken på gate 14, at vårt flight.nr og klokkeslett fjernet, og en annen avgang til Stavanger, en time senere, står oppført, altså kl 19.15.


Vi bestemmer oss for å gå i den retning den gravide fikk pekt ut veien, for å se om vi finner informasjon for Norwegian. Og det gjør vi etter en stund. Men.. de to ansatte der, en ung mann, kom ikke inn på pc sin, så han ber oss bruke den unge damen ved siden av oss. Hun er svært aggressiv, rett og slett gretten, og har et ansikt av sten. Altså det siste man forventer å møte hos noen med service som yrke. Jeg forteller at flyavgangen vår aldri skjedde. At vi har sittet der siden mellom ti over halv seks, til nå. Og at ingen ansatte var på jobb, og ingen beskjeder over høytaler-anlegget har kommet, om hva som skjedde med flyet vårt. Ei heller har det kommet noen Norwegian annsatt til gaten for å etterlyse passasjerer som mangler eller informere om eventuelle endringer. Vi viser henne sms som Tove har, med flight.nr osv.

Damen sier: flyet har gått som planlagt det! 110 passasjerer ombord, og nå er det lettet. Hva sier vi??? Hvordan er det mulig, vi har jo sittet der hele tiden! Inntil skranken. Siden kl 17.42 ca, ingen ansatte eller passasjerer har passert oss og gått inn den stengte døren ned til gaten og flyet? Da må det ha blitt flytt til en annen gate, uten at vi har fått beskjed, mener jeg. Men neida, gate 14, dere har bare ikke sett dem, sier damen. Nå kjenner jeg, ennå hvor tålmodig jeg er, at jeg snart mister besinnelsen, og kommer til å svare like spydig og hånlig, som deres ansatte gjør! Jeg spør: sier du at det har gått 110 personer forbi oss, så vil det si at du mener det er noe feil med oss, som ikke kan se dette? Ja, de er jo ombord, men mulig de gikk ombord før dere kom til gaten sier hun. Så tidlig før avgang, innenlands, spør jeg. Ja, det er helt vanlig sier hun.

Jeg spør så om det ikke er vanlig at man f.eks blir etterlyst over høytaler-anlegget, når man ser passasjerer mangler. Eller at de ansatte ved gaten går opp til skranken for å se etter manglende passasjerer når det mangler noen på passasjerer listen. Slik jeg har sett skje med andre flyselskap. Nei det er ikke vanlig lenger sier hun. Hun sier videre at damen med refleksvest, nok var den ansatte i gate 14, som kom opp etter å ha fulgt siste passasjerer ned til flyet.

Men hva slags rutiner er det da, spør jeg videre. Er det ikke normalt at en ansatt blir igjen ved skranken, for å ta i mot etternølere eller forsinkede passasjerer? Og om de kun er en ansatt, og hun får beskjed fra de ansatte på flyet, at det mangler passasjerer i følge listen, så går den gate ansatte opp og ser om de savnede passasjerene nå er ved gaten, før avgang. Særlig når de slapp ombord passasjerene så tidlig før avgang. Nei, det er ikke vanlig sier hun.

Vil dere kjøpe billetter til neste flight kl 19.15 så kan dere det sier hun, de koster kr 1530,-per person! Vi har så mange spørsmål, forstår fortsatt ingenting. Og Tove ser ingen annen løsning enn å kjøpe to slike ekstremt dyre billetter. Dette pga vår reise er bestilt av Pasientreiser, Helfo. Da Tove skal ha en viktig operasjon morgenen etter.Jeg er med som ledsager.  Så valgmuligheter, det har vi faktisk ikke.

Når vi forlater informasjonsskranken, snur vi oss, og ser de to unge som arbeider der, knekker sammen i hånlatter! Fantastisk flotte ansatte dere har? Jeg gremmes, hvordan kan slike overhodet få arbeid noe sted??

Når vi vel kommer til gate 14 med de nye billettene, så er det ingen der, men en mann ikledd refleksvest kommer opp fra gaten. Vi spør ham, om han kan hjelpe med et spørsmål. Det vet jeg ikke, kanskje sier han. (Nok en fantastisk ansatt.....meget serviceminded..eller ikke).

Vel de gjelder flight kl 19.15, til Stavanger, går den ikke fra gate 14 likevel sier jeg? Nei, den er flytt til gate 12 sier han. Vi går til gate 12.. Der jobber det en smilende serviceinnstillt ung dame. Jo,det er helt sant. Hun var helt fantastisk! Jeg håper andre flyselskap snapper opp hennes flotte fremtreden og tilbyr henne en ordenlig jobb!

Og nå ser vi også den høygravide unge kvinnen igjen. Det viser seg at hun hadde kommet for sent til samme flight vi skulle ta kl 18.15. Og det samme gjelder visstnok en annen kvinnelig passasjer der. Vi snakker litt med dem om saken. Og så forteller jeg deres ansatte i gate 12, om hva vi opplevde. Hun blir helt sjokkert, og sier hun vil dobbeltsjekke om flight kl 18.15 virkelig ikke ble flytt til en annen gate. Og hun tar en tlf, og får det bekreftet, at den gikk fra gate 14, men avgang skjedd litt før tiden, ca 18.12. Vi spør henne så, hva er rutine ved slike hendelser, at den ansatte i gaten får vite at det mangler flere passasjerer på listen. Da går vi opp fra flyet til gaten, og ser om de er dukket opp sier hun.

Det er vanlig prosedyre altså! Derfor forstår jeg nå, at deres særdeles lite service ansatte i gate 14 ved flight kl 18.15, IKKE gjorde sin jobb, etter arbeidsintruksene. For vi må gå ut i fra at de er like for alle ansatte? Det som gjør det hele ennå mer spesielt, er at det på flyet til Stavanger l 19.15, er massevis av ledige seter! Likevel forlangte den svært aggressive ansatte i informasjonen, at vi betalte for nye billetter! Og ekstremt dyre i tillegg!

Så jeg forlanger at Tove/vi får tilbakebetalt billettprisene vi måtte ut med. Og selvfølgelig kompensasjon for forsinkelse og ikke minste den stygge nedverdigende behandlingen vi fikk av deres ansatte. Og at ansatt ved avgang 19.15 samme dag, får en påskjønnelse, fordi hun faktisk var den eneste av deres ansatte som både var smilende, vennlig, hyggelig OG kunne sitt arbeid!

At dere foretar opplæring i service for deres ansatte. For den spriker veldig, fra person til person! Og, at dere sørger for at alle deres ansatte følger samme arbeidsinstruks og rutiner. Dere kan ikke fortsette å legge ansvar for ansattes feil, på passasjerer. Jeg forventer svar innen en ukes tid. Uavhengig av deres arbeidsmetoder.

Om jeg ikke får noen tilbakemelding innen rimelig tid. Vil jeg dele historien offentlig, i mitt virke som skribent. Og advare andre mennesker for å benytte deres selskap. For jeg kan altså ikke la slikt passere, uten å vise at vi finner oss ikke i å bli behandlet på denne måten.

For slikt bør man ikke bli utsatt for. Til og med når man er syk og reiser som pasient. Forferdelig service og grove feil i deres rutiner. Og til og med laste passasjerer for deres feil? Jeg har aldri forstått tidligere, hvorfor så mange boikotter Norwegian. Men, om dette er vanlig, så forstår jeg nå mer om hva som foregår.


Mvh Sissel 



Norwegians tilbakemelding:

Norwegian lägger stor vikt vid att ge optimal service till våra kunder och vi beklagar att höra om de problem som uppstod vid Gate i samband med er resa från Oslo till Stavanger den 12 juni 2017.

Vi har full förståelse för att denna typ av händelse upplevts som påfrestande för er. Vi kan i detta tillfälle se att DY544 hade planerad avgångstid kl 18:15 och faktisk avgångstid kl 18:12.

Det av största vikt att infinna sig i god tid vid flygresor. Varje resande är själv ansvarig för att komma i god tid till rätt Gate. De tidfrister som gäller finns väl dokumenterade i våra regler och villkor.

Att infinna sig efter angivna frister kan medföra att ni inte kan flyga som planerat. Det är av största vikt att hålla sig uppdaterad med eventuella ändringar som kan ske så som avgångstid, Gate och även inställda flyg. Ni har alltså ett visst eget ansvar . Ni kan hålla er uppdaterad via de informationsskärmar eller personal som finns på flygplatsen.

Detta är speciellt viktigt nu förtiden då många flygplatser har valt att vara tysta flygplatser och ett mycket begränsat antal utrop görs via högtalare

Vi lägger stor vikt vid att erbjuda en god service till våra passagerare och vi har krav på att alla som representerar flygbolaget skall vara artiga, trevliga och professionella. Vi vill be om ursäkt om ni upplevde er illa bemött vid detta tillfälle. Vi kommer att vidarebefordra era kommentarer angående detta till ansvarig avdelning.

Vi beklagar den situation som uppstod för er men vi kan dessvärre inte tillmötesgå krav om ersättning vid detta tillfälle.

Vi hoppas att detta förklarar situationen och att vi trots allt kommer att få nöjet att välkomna er ombord hos oss även i framtiden.

 

 Med vänliga hälsningar/Kind Regards
Susanne
Customer Relations

 

.

Her har dere et par spørsmål til:

Hvor mange kunder har noen gang fått medhold og fått tilbake sine penger etter å ha vært utsatt for deres elendige service? jeg tipper på NADA-NULL!?!

Hvorfor svarer dere som en politiker på de henvendelser dere gidder å svare på?

Hvorfor svarer dere ikke på alle negative innslag på deres Facebookside?

Hvor lenge skal Norwegian skylde på utenforliggende problem som grunn til elendig service og bare rot?

En ting er hvor provoserende det er, å se hvordan dere behandler kunder. Dere viser på alle vis, at dere har ingen interesse eller noe ønske om, å behandle kunder som de som faktisk gjør at dere eksisterer. Arrogant og spydige i tillegg. Rene Nav-flyselskapet. Der det gjelder å gjøre verst mulig arbeid og være mest mulig frekk ovenfor kunder. Jeg hadde aldri i mitt liv ansatt slike mennesker! I et serviceyrke! Folk som ikke kan smile, har kompetanse i jobben sin, og i tillegg rett og slett ler av kunder og gjør narr av de. Hadde de behandlet meg slik på privat grunn. Så kan jeg love dere at jeg hadde tatt igjen, og da hadde ok evnen til å smile... blitt ennå vanskeligere i etterkant... 

For dere forstår det, at å behandle fremmede mennesker slik, det er ikke godkjent ute blant folk. Det forventes en viss folkeskikk, høflighet, og respekt. Noe som dere har glemt å kreve av deres ansatte....



Jeg kjenner at jeg på en måte blir flau..på deres vegne. Fordi dere har ikke vett på å bli det selv! Og det sier ganske mye...  Jeg lovte dere å gi lyd i fra meg, om dere ikke imøteser vår klage og krav, på en ydmyk og serviceinnstilt måte. Og dere svarer ikke i det hele tatt. bare sender et slikt svada standard svar! Dermed syntes jeg at jeg skyldte dere å gjøre gjengjeld. Noen tusen lesere til enhver tid, har jeg jo. Og da kan det jo hende dere får ennå mer klager og mindre kunder...av den grunn. og det er jo veldig trist.

Ps..jeg har sendt saken videre via Forbrukerrådet selvsagt.

Men samtidig, som dere sier selv "Blunck forsøker til en hver tid å gjøre et hvert menneske jeg er i kontakt med, fornøyd. Og jeg gjør mitt ytterste for at de skal bli fornøyd. Selv om jeg ikke kan noen regler, ikke kan svare på spørsmål, og aldri innser at andre enn meg kan ha rett. Så kan jeg dessverre ikke imøtekomme deres ønske om å ha meg som passasjer i fremtiden. Og jeg ser meg altså nødt til å skrive dette innlegget om dere. Slik at jeg vet at jeg har advart andre idag, i morgen og for all fremtid, mens dette innlegget ligger ute på Internett....lenge etter min tid på jorden er forbi. Så har jeg i hvert fall gjort det jeg kan."

Se på det som....en takk... for å være unikt elendig på kundebehandling, service og drift av et flyselskap. 

All lykke til med fremtiden ønskes

Puss puss <3 

Vil du lese mer av mine innlegg? Gjør du meg glad ved å like min Facebookside, du finner den her! Trykk liker og få beskjed om nye innlegg, eller gå inn og les eldre men fortsatt aktuelle artikler. 

#norwegian #elendigflyseskap "manglendeservice #norwegianhosforbrukerrådet #advarermotnorwegian #bjørnkjos #bjornkjos  #velgrettflyselskap #blunck #bluncksieri #sieriblogg 

Jeg liker ikke feiring, hverken av midtsommer, st.hans, påske osv...

Det føles som om alle elsker å feire! Ofte så godt, at de til og med lager seg grunner til å "feire noe"! Men altså ikke jeg. Vel, jeg vet om noen ytterst få til,som føler det slik som meg, men de er få altså! Kanskje er vi til  og med enda flere? Bare at de ikke snakker om det? For jeg har forstått for mange år siden, at å si slike ting som dette, ikke er helt politisk korrekt, og dermed må man takle å få litt på pukkelen, om man sier det høyt. At man ikke er mainstream. At man ikke er som "flesteparten" av de rundt en, er ofte, ikke så veldig smart. Spesielt ikke om det gjelder tradisjoner, eller nasjonale aktiviteter.

Men dere vet, jeg sier det, for jeg gidder ikke"spille med", fordi det er det enkleste. Jeg kan ikke fordra "å late som ingenting", eller å ikke kunne være åpen, måtte bære på hemmeligheter. Fordi slik vokste jeg opp! Og jeg lever mitt liv i dag, så langt i fra det jeg vokste opp med, som overhodet mulig. Og det innebærer altså åpenhet, ikke noe tilgjort, og at man har lov å være seg selv, uansett om det viser at man er annerledes enn de fleste rundt en! Feiring altså, forrige helg var det St.hans, eller midtsommer da, som skal feires! Riktignok har vi ikke helt svenske tilstander her i Norge..



Men jeg vet de fleste markerer dagen på et vis. Som jeg også gjorde, for mange år siden. I barndomshjemmet, var det nok i hovedsak at familien samlet seg for grilling. Og det samme gjorde vi barna, som unge voksne, den gang vi hadde små barn. Vi møttes alle sammen, og reiste gjerne til en sjø i nærområdet for felles grilling der.

Men de siste nærmere 15-20 årene, har jeg ikke feiret midtsommer. Om ungene ønsket å grille, ja så grillet vi. Men middag må man jo ha uansett. Og ikke en gang når det gjelder grilling, er jeg nok som brorparten av det norske folk. Jeg synes det er så mye ekstra jobb med grilling. Jeg fatter ikke forskjellen på å lage mat i stekeovnen, i forhold til å dra det hele ut, for å steke det der. Joda, om man steker en pølse på en engangsgrill ved strandkanten, så smaker nok den bedre enn om du slenger den i panna hjemme. Men for utenom det, så kjenner jeg ikke forskjell på maten, om den er tillaget i en grill eller i en stekeovn!

Og spise ute, fordi det er sommer og god temperatur, kan man jo gjøre uansett. I dag bruker de fleste gassgrill, og da synes jeg maten blir ennå mer lik den vi lager på komfyr inne. Bare at vi altså sparer oss for mye jobb, ved å tilberede maten innendørs, istedenfor å bære alt ut og inn. Men ja, jeg hverken sa eller viste dette til barna når de vokste opp. Nei nei, jeg smilte og grillet mat, og vi koste oss sammen på st.hans aften, om barna ønsket det. Absolutt!



Så har vi 17 mai da, at jeg ikke er opptatt av den dagen, av alle, det er nok det som er verst å takle for mange rundt meg. Jeg synes det er helt hysteriske tilstander. Hvor man skal pynte seg som søren, og fly ute, samme hva slags vær det er, gjerne i snøstorm for den saks skyld.Og man skal smile, gratulere hverandre med dagen, og man skal omgåes og snakke med vilt fremmede mennesker, på barnas skole, hvor festlighetene foregår. På morgenen bør du invitere alle du kommer på, og gi de frokost og champagne. I etterkant skal man grille, spise Pavlova, eller reise ut å stå i kø for å spise middag ute. Man skal helst bære fargene til det norske flagget, blått, rødt og hvitt, er 17 mai farger.

Jeg syntes det var litt ok når barna var bittesmå, og se de så fine og pyntet, være med de å leke, og å gi de så mange is de ønsket. Men også den gang, syntes jeg det var et pliktløp, en slags påtvunget feiring. Som "alle" må delta på, og har man skolebarn, så bør du ikke lure deg unna, for da blir du ikke sett på med snille øyne i etterkant! I tillegg, så synes jeg jo ikke at det er riktig å feire vår grunnlov, som de styrende makter, faktisk bryter hver eneste dag! I tillegg, er det slik, at jeg de siste 10 årene eller mer, bare ser et samfunn, som går i helt feil retning, i mine øyne. Og det skal jeg feire?

Nei takk! Julen er vel den eneste "røde" dagen, eller høytid,som jeg feirer. Jeg er faktisk veldig "julete" av meg! Men jeg er ikke så tradisjonsbundet der heller, jeg har byttet ut julepynten x antall ganger i de 35 årene som jeg har hatt eget hjem. Vi har tradisjonell mat,ribbe med tilbehør, og andre små ting,som de fleste forbinder med jul. Men altså, jeg er ikke fanatisk, jeg har ikke noe i mot, at man selger marsipan eller julepynt i butikkene fra oktober mnd av. Overhodet ikke, det er bare koselig. Men i slutten av romjulen, er jeg fornøyd av julen. Nyttårsaften har jeg kalkun, og spiser med barna, fyrverkeriet vil jeg helst slippe. Men brukte å kjøpe det hvert år, så lenge ungene var små og ønsket det. Men festligheter nyttår, og dette at man skal klemme vilt fremmede som befinner seg på samme sted som deg, og ønske de godt nytt år...nei det synes jeg er bare pinlig og merkelig.... Og 1 januar, er jeg helt ferdig med hele jul og nyttårsfeiringen for min del.

Bursdagene til ungene er viktig feiring da! For meg, jeg elsker å gjøre dagen deres spesiell, kunne skjemme de bort og gi dem det de ønsker seg mest, om jeg kan. Min egen bursdag betyr ingen verdens ting for meg. Og jeg har gjort mitt ytterste for å slippe å markere den siden jeg var i 20 årene. Den siste feiringen var vel når jeg fylte 30 år. Da hadde venner og min mann, laget overraskelsesfest. Veldig hyggelig, rørende osv. Men, jeg foretrekker å gå stille og rolig forbi den dagen. Skulle ungen ønske å feire mamma med en kakebit, så gir jeg etter noen år. Men jeg vi helst slippe.

Jeg synes hverdagen er best. Og jeg liker heller ikke overraskelser. Absoutt ikke! Hvorfor aner jeg ikke. Det handler ikke om mangel på kontroll. Men kanskej mer det at de overraskelesene jeg har fått gjennom livet, har nok være veldig vonde og tragiske. Og slike avbrekk i hverdagen, handler ikke om glede for min del! Jeg gruer meg alltid til å fylle runde tall f.eks, for da er det større sjanse for at noen kommer på at jeg har bursdag. Mange tror kanskje alt dette handler om at jeg mangler familie. At det er bare meg og mine to barn. Og at alle høytider osv, jo handler mest om barna og familie. Og det er sikkert litt av grunnen. Men jeg er langt i fra den som sitter å banner over høytider og føler meg ensom, mens jeg spiser en papppizza som Grandiosa på julaften. Slett ikke. Men, det er jo ofte "familiedager" slike høytidsdager og feiringer går ut på.



Og jeg mangler jo det i mitt liv. Men, jeg husker jo når jeg hadde familie også, at jeg var irritabel i lang tid på forhånd, f.eks før 17 mai osv, fordi jeg følte meg forpliktet til å delta på dette hysteriske maset, om jeg ville eller ikke. Nå må dere ikke misforstå, jeg er fullt inneforstått med at flesteparten av den norske befolkning er både tradisjonsbundne og nasjonalister, i den forstand at de er Norges patrioter på sin hals. Og jeg bebreider ikke de, jeg synes de skal feire både det ene og det andre. Bare de koser seg! Men jeg skulle ønske at de klarte like lett som meg, å akseptere at noen, som meg, altså lever på et annet vis.Og at vi trives med det. Ikke bli irritert,fordi om vi ikke er like. Vær heller glad for ulikhetene, så lenge alle har det godt? Trivelig midtsommer alle sammen, uansett om du nyter feiringen eller ikke!

Følg meg gjerne videre, ved å like min Facebookside, du finner den her

#mittsommar #midtsommer #st.hans #sthansaften #feiring #nasjonalisme #tradisjontro #overraskelse #ingenfeiring #hverdagerbest #sieriblogg #buncksieri #blunck 

Hvorfor er fasaden så viktig for enkelte mennesker?

Har du undret deg over fenomenet? Dette at noen mennesker har sterkt behov, mer enn andre, for å beholde fasaden? Og helst ikke hvem som helst fasade heller, men aller helst en som gir inntrykk av at du har det veldig godt, eller litt over gjennomsnittet godt. Om du forstår hva jeg mener? I dag nevnes det ofte i samme setning som ord som Facebook og Instagram. Det er blitt så synlig det hele, når vi nå ha sosiale medier. Og denne evige kampen som mange mer enn gjerne er med på, om å ha det finest og flottest. Størst bil. Mest fantastiske feriereiser til eksotiske reisemål. Et vakkert ytre, mange venner, og et nydelig moderne hjem selvfølgelig. Dermed sier også en god del mennesker, at Facebook, Internett osv, er falskt og ikke viser det som er ekte i verden.



Men, jeg tror da de selv ofte er litt for opptatt av alt dette fine og flotte, og lar misunnelsen råde. For jeg selv, jeg ergrer meg ikke over disse som gjerne viser frem alt det vakre og perfekte de har, på sosiale medier. Jeg er ikke misunnelig, den følelsen vet jeg ikke hvordan føles. Jeg blir ikke en gang irritert, jeg kan til og med flire litt, dra litt på smilebåndet, om jeg ser noe som er litt vell overdrevet. Men stort sett, så føler jeg ingenting. Jeg scroller forbi slikt, eller stopper opp å kikker, om jeg faktisk ser noe jeg synes er fint. Der stopper min interesse også, så denne innbitte raseriet noen sier de føler ovenfor fenomenet, det forstår jeg ikke helt. Men jeg aksepterer det, og tenker at om dere ikke hadde ønsket dere det dere ser selv, så hadde dere ikke brydd dere nevneverdig. Det tror i hvert fall jeg...  

Jeg tror at det handler om at mange får dekket et behov for å vise seg vellykket. At de trenger, kanskje litt mer enn andre, å vise frem at de har lykkes. Og at deres formening om å lykkes, ofte dreier seg om de ytre faktorer. Som materielle goder, penger og utseende. De fleste, eller hvert fall mange ungdommer, har vel ofte et stort behov for å fremheve seg selv, ved utseende, oppførsel eller annet, for å passe inn i et miljø, eller for å synes rett og slett. I sin vekst og endringene de opplever ved å gå fra barn til voksen.

Jeg kan husker at jeg også som tenåring i blant trodde,på 80 tallets jappetid, at materielle goder og et flott utseende, ville gjøre meg til noe bedre enn jeg var. Og at det dermed var noe man måtte strebe etter. Men som voksen er slike tanker borte fra mitt hode. Min selvfølelse er god, selvinnsikten likeså. Det kaller jeg ofte for fordelen ved å bli voksen, livet i seg selv, gjør at man med erfaringene man oppnår med tiden, føler trygghet på at man duger, akkurat som man er. Man aksepterer at man har dårlige sider, som man må leve med, og skavanker ved utseende, som ikke kan endres.

Følelsen av mestring, alle ting man har vært med på i løpet av et langt liv, som man i dag vet at man kom seg igjennom, gjør at man vet man kan klare det meste. Og den tanken gir jo trygghet. Selv har jeg som mange vet, hatt noe i overkant av vanskeligheter i livet. Og jeg har alltid vært alene om strabasene, uten partner eller familie, da blir man nok automatisk veldig trygg på seg selv. Jeg husker jo hvor vanskelig, vondt, tungt og vanskelig disse episodene var. Men jeg vet jo også at jeg taklet det hele, likevel. Slik ble jeg trygg på meg selv som person.

Ikke alle voksne mennesker har opplevd så mye vanskelige livssituasjoner, eller de har levd veldig beskyttet kanskje, at f.eks en partner eller en nær familie, hjalp de ut av vanskelige stunder. Om de da overtar det hele, ved å ta over problemet, og løse det for den det gjelder. Istedenfor å hjelpe vedkommende til å hjelpe seg selv, ja, da kan det bli vanskelig å oppnå mestringsfølelse og deretter denne tryggheten.



Mange tror fullt og fast på, uansett om de er godt opp i alder, at det å fortelle eller vise andre mennesker, at de har en høy stilling, hytte og båt, eller de rette venner og omgangskrets, automatisk gir de en høyere status enn andre mennesker. Og så lenge det da også finnes så mange voksne,som er enige. Ved at de føler misunnelse og irritasjon, ved at dem da viser frem alt dette, så vil vi beholde fenomenet! Mens slike som meg, og sikkert mange  med meg, vil aldri hverken føle behov for å delta i den konkurransen. Eller føle sjalusi eller irritasjon, over at disse stadig må dele bilder og tekst, som viser deres vellykkethet i livet. Vi bryr oss rett og slett ikke.

For når man vel har denne tryggheten, på at man duger som person, akkurat som man er. Uansett sosial status, utseeende eller formue, ja da higer man ikke etter mer. Man er fornøyd som det er, og føler ikke for å delta i konkurransen med f.eks naboene, om hvem som har størst hus eller nyest bil. Vår selvfølelse behøver ikke bli styrket ved å vise frem en polert og flott overflate. Vi viser  heller frem vårt som det er, uten noe tilgjort, både at vi kan se flotte ut, og til tider se mindre pene ut. Vi deler negativt om oss selv, og positivt, rundt vår person. Altså viser oss akkurat som vi er. Selvfølgelig vil vi gjerne fremstå som noenlunde okei, vise oss fra vår beste side. Det tror jeg vi alle ønsker. Men vi har helt andre verdier, og får altså ikke mer respekt eller anerkjennelse for noen, om de deler bilder eller annet fra et flott og vellykket liv, med høyt forbruk osv.

Dermed har jeg aldri noen tanker hvor jeg irriterer meg over andre kvinner som deler bilder på sosialele nettverk, av seg selv, med masse filter, kledd i dype utringninger og med tusenvis av kr betalt for alle injeksjoner og løshår osv. Jeg blir aldri irritert eller sinna og oppgitt, om en mann deler bilder av sixpack på magen, eller av sin sportsbil, cabincruiser eller presenterer seg med en fanscy tittel. Jeg føler ikke noe annerledes ovenfor disse menneskene, enn jeg gjør ovenfor andre type mennesker. Det eneste må vel være, at jeg sjelden gidder å opprettholde kontakt med slike mennesker i blant. Fordi overfladiskhet og interessen i materielle verdier, kjeder meg, og gjør at jeg ikke føler særlig spenning i å holde kontakt med slike mennesker. De kjeder meg rett og slett ofte.

Trist muligens, men jeg foretrekker ekte mennesker, som åpent og ærlig, står frem med sine gode og dårlige sider. Og som har noenlunde samme verdier i livet som meg selv. De har ofte mye livserfaring, kan føre dype samtaler, jeg kan lære mye av dem, og de er ofte svært interessante å snakke med. Jeg har ofte ledd, inni meg, når f.eks menn tar kontakt med meg på Facebook eller andre steder, og starter kontakten med at de vi ta meg med til leiligheten i Italia, eller forteller at de har hytte på fjellet og spiller golf. Ikke fordi disse tingene ikke hadde kunne vært deilig. Jeg mener, Hvaler er flott! Italia skulle jeg gjerne besøkt osv.. Men å nevne disse tingene, som et forsøk på å fortelle om seg selv, for at jeg skal føle interesse for å svare dem, det er nok det største bomskuddet de kan gjøre! Og de av dere som er som meg, forstår nok hva jeg mener?

Om jeg liker et menneske godt, så er det bare hyggelig det, om vedkommende har tilgang på en leilighet i Italia, som vi kan besøke sammen. Men det er jo ikke den leiligheten, som bestemmer om jeg ønsker kontakt eller liker vedkommende... Men slik er det altså blitt. Vi ser nå hvor mange det egentlig er der ute, som sliter meg egen selvfølelse og føler at de ikke strekker til som menneske, med sin personlighet, og dermed må vise til ytre ting, for å oppnå oppmerksomhet.

Også ekshibisjonisme er bitt "for alle", eller for mange. Noe som man i tidligere tider, mente gjaldt noen få mennesker. Mange menn, føler seg opphisset, av å sende bilder av sine kjønnsorganer, til fremmede kvinner på Internett. Selv om de vet at kvinnene bare overser det, ler av dem eller bli sinna. Disse menneskene er blitt mye mer synlige, så vi ser de er mange. Og Internett er fantastisk for den slags blotting, risikoen for å bli tatt for lovbrudd er minimal, i forhold til blotting IRL.

Og de siste 15-20 årene er det blitt flere og flere unge jenter som bruker mye penger for å endre utseendet, slik at de blir seendes ut mer sexy,med operasjoner av bryst, og alt annet. Og de tjener så penger ved å ta oppdrag som glamourmodell. Også den kjente bloggeren Sophie Elise, har jo fulgt den trenden. Og hun har tusenvis av små jenter som følger henne og vil bli som henne. Og når hun vinner pris etter pris, for sin blogging. Ikke for innhold, men for utseende vil jeg anta. For hun skriver vel ikke bedre enn mange av de andre unge rosa bloggerne. Ja, da har vi satt trenden, alle vil operere seg og bli som henne. Ogå forklare en 12-14 åring om hvor dumt dette er, det vet vi, ikke er lett.

Man kan også se alle ungdommer som på nett, legger ut bilder av seg selv, begge kjønn, og hvor de ber folk "rate" bildet sitt. Altså gi karakter eller poeng på hvor bra utseende de har! Dette gjelder kanskje flest i alderen 14 til noen og 20 år. Det er fryktelig trist, at ikke deres foreldre setter seg ned å snakker med ungene sine. Om hva som virkelig betyr noe til syvende og sist. Og hvor skadelig det er på et ungt sinn, å utsette seg selv for dette. I tillegg har vi unge som sender nakenbilder til andre mennesker, for å oppnå penger, få være med på aktiviteter osv. Det er en form for salg. Og noen av disse, liker faktisk å sende slike bilder.



Man kan se også mange voksne, mennesker på 40 år pluss... som nyter å dele massevis av bilder av seg selv, og lever godt på tilbakemeldingene Men de kan også bli fryktelig lei seg, om de får lite eller negative tilbakemeldinger. Hvem har "lært" dem dette? Hvorfor føler så mange at de må vise sitt utseende, eller sin vellykkethet på denne måten? Og hva skaper denne holdningen. Jeg tror det er mennesker med lav selvfølelse, som forsøker å bygge den opp, med den eneste måten de kjenner til. Ved å vise seg rik, pen og altså vellykket. Hadde de opplevd en del av livet, som viser dem hva som virkelig betyr noe. F,eks god helse, en kjærlig familie, tak over hodet og mat på bordet. At deres kjære, eller dem selv,ikke blir utsatt for ulykker eller død. Ville de ha fått fokuset sitt snudd, og sett realiteten.

Men man kan jo ikke hverken håpe at alvorlige ting rammer dem, eller påføre de traumer, som får de til å innse hvor feil de tar. Så vi må altså leve med det. Og det blir mye lettere, for de av oss, som er glad i oss selv som vi er, som er lykkelige, og fornøyd med livet vårt. I forhold til de som reagerer med sinne og irritasjon. Jeg kan ikke se hvordan dette kan plage dem, annet enn at de da altså er misunnelige, og ønsker seg det de ser selv. Altså de føler mye usikkerhet, og har en lav selvfølelse, og lar seg derfor påvirke dessverre. Jeg tror denne trenden om å vise seg frem, bare vil øke i tiden fremover. Og at det beste vi kan gjøre, er å jobbe for å få våre unge til å forstå hvor unødvendig det er å se ut på en viss måte. Eller fremstå som noe annet enn de er. At de til syvende og sist, vinner mest på å by på seg selv og sin personlighet. Ikke på utseende, materielle verdier og den type vellykkethet. For den trenden er bare med på å forsterke en eventuell allerede dårlig selvtillit. S

å får vi andre, voksne, bare bla forbi, og tenke at de fleste vil en gang forstå det, når de blir eldre. Og de voksne på vår alder, som fortsatt kjører på den samme stilen. De plager ikke oss, de kan finne sine partnere eller venner, blant likesinnede. De som faktisk lar seg begeistre av hytta på Hvaler, leiligheten i Italia eller en fet bankkonto. For vær du heller takkenemlig for at du er glad i deg selv som du er, med noen kg for mye, noen skavanker, akkurat nok penger til å klare deg, og sunne og gode verdier. Du vet at du duger! Tenk hvordan de sliter de som måler velstand og lykke i materielle verdier og utseende. begge de to tingen kan forsvinne fort. Og hva har de da? Ingen verden ting... Men det har vi, du og jeg, ikke sant? Slutt og ergre deg, vær glad du er trygg nok på deg selv, til å nyte livet ditt, og til å være fornøyd med deg selv, akkurat som du er.

Anerkjennelse og bekreftelse oppnådd ved utseende eller penger, er ikke varig. Men det er de tilbakemeldinger du får på din personlighet <3

Ønsker du å lese mer av mine funderinger, meninger og andre artikler. Følg meg gjerne ved å like siden min på Facebook, du finner den her.

#overfladisk #skjermeseg #perfeksjonisme #fasade #sosialstatus #materielleverdier #lavselvfølelse #fremståbedre #selvtillit #likesinnet #livsstil #ekteverdier  #misunnelse #sjalusi #mindreverdighetskomplekser #tryggpåsegselv #sieribogg #bluncks #blunck

Ensomhet-en skremmende trend, som øker i omfang

Man ser det hele tiden, det er blitt veldig synlig de siste 20 årene, mer og mer, etter vi fikk Internett. Nå tror jeg faktisk, at det ikke bare handler om synligheten vi har. Men jeg kan lese flere steder, at det er blitt mer utbredt. Ofte var det mange eldre tidligere. Og godt voksne, som pga livsstil eller annet, manglet omgangskrets. Og kanskje en og annen tenåring, som følte seg utenfor og annerledes. I dag er det slik, at er man aktiv, og kikker litt her og litt der, her inne. Så ser man at alder,utseende, livsstil, helsetilstand m.m, ikke lenger behøver å ha noe å si. Svært mange, i alle sosiale lag, står frem som ensomme. Og om noen gjør det, får de gjerne mange bekreftende tilbakemeldinger fra ulike typer mennesker, som føler det på samme måten. Jeg synes det er trist, og vondt å være vitne til. Og det er synd at det er blitt slik.

Og har det blitt slik at flere føler ensomhet etter at vi fikk sosiale medier hvor vi holder kontakten? Det tror jeg en god del faktisk mener. At det er usosialt, og de savner tiden man møtes eller ringes isteden. Men, når det er sagt, så kjenner jeg også mange, særlig mennesker med handikap og dårlig helse, som sjelden kommer seg ut av huset, som er mye hjemme, som sier det motsatte. At sosiale medier, ga dem endelig mulighet for å kommunisere med andre mennesker, å delta i det sosiale livet. Selv om de var "bundet" til senga eller hjemmet av helse-messige årsaker. Rent personlig må jeg si, at jeg føler det som sistnevnte. Og jeg tror at det handler om hvordan du ser på Internett, om du føler sosiale medier er falskt og ikke representerer den virkelige verden, føler du deg nok mer ensom ved å bruke de. Men, er du åpen, og tørr å dele litt raust av personlige ting og både negativt og gode ting, vil man oppdage at sosiale medier kan gi deg ekte og nye venner.



Det skal være nevnt, at jeg er heldig, fordi jeg sjelden eller aldri, har følt på ensomhet. Men jeg har derimot opplevd at helseproblemer og trang økonomi i tillegg, tok fra meg arbeid og arbeidsmiljø med kolleger, i tillegg til at jeg ikke lenger orket å være sosial i samme grad som tidligere, pga helsen. Og også fordi jeg ikke hadde økonomi til å delta på mange ting i tillegg, av samme årsak. Da kunne jeg vel lett blitt ensom, men det har jeg aldri kjent på. For det lille jeg klarte å beholde av sosialt liv, og de få vennene som forstod, og som alltid var der, samt sosiale medier, gjorde at jeg følte meg vel så sosial som tidligere! Så dette med Facebook, Snap osv, det tror jeg kommer veldig an på synet vi har på Internett. Mange mener nemlig at det er et type liv på "Facebook", også er det sitt eget virkelige liv, som de har når de ikke er pålogget. Og de er mange som tenker slik. Og har man et sikt syn på Internett og sosiale medier Så kan man jo forstå at de føler at det blir falskt og lite "ekte" den kontakten man har med andre mennesker på sosiale medier. Men da er de selv kanskje ikke så veldig åpne som person, de deler kanskje mer upersonlige saker, og er skeptisk til hvem de snakker med av fremmede. Kanskje deler de helst bare noe positivt, og derfor ser det slik, at de som er glade og positive på sosiale medier, er falske og viser en glansbilde side av sitt liv, som ikke stemmer med virkeligheten. Og da blir jo hverken nye vennskap på f.eks Facebook, eller samtaler de har åpent eller på meldinger og mail, særlig ekte. Om man har det synet på saken. Men det tror jeg nok handler mye om en selv også. Jeg er eksakt den samme på f,eks Facebook, som jeg er ellers, eller "irl" som de fleste av oss kaller det. Og da jeg ikke sliter med å være litt "raus" å by på meg selv, vise hvem jeg er. Både på godt og vondt. For jeg er et positivt menneske, med et lyst sinn. Men også jeg har mindre gode dager, eller vanskelige ting i livet mitt, som jeg deler om det faller seg slik. Og da, føler andre mennesker tillit, og synes det er lettere å dele oppriktige ting om seg selv tilbake. Akkurat slik som vennskap ofte opptrer utenfor Internett verdenen altså.

Uansett, hva er det som skaper ensomhet da, både i eller utenfor Internett? Som sagt, så har jeg opplevd mye vanskelig, men ensomhet, har jeg ikke kjent så ofte på. Hvert fall ikke i voksenlivet. Men det skjedde nok sjelden som barn også. Jeg har alltid likt å ha en del tid for meg selv, og har ikke behov for å ha andre folk rundt meg daglig, slik jeg vet mange føler det. Og det hjelper jo litt, å faktisk trives i eget selskap. Eller f.eks med en hund. Å tilbringe en hel dag sammen med hunden min, har alltid gitt meg mye, jeg har "alltid" levd med dyr i huset. Noen mistrives så veldig i sitt eget selskap, at de aldri kan like å leve alene. Og synes at å tilbringe ettermiddag og kveld alene, etter skoletid eller etter jobb, er en grusomhet. De vil ut og møte folk, eller ha besøk, daglig. Ellers blir de urolige, misfornøyde og noen da, altså ensomme. For ensomhet for et menneske, er ikke nødvendigvis det samme som ensomhet for en annen. Men likevel, jeg har alltid sett på vennskap, som viktig. Og ettersom jeg vokste opp under dysfunksjonale forhold hjemme, så ble det ofte vanskelig å ha gode vennskap som barn og veldig ung,dessverre. Selv om man  jo behøver det ekstra godt, når man ikke føler seg helt trygg og vel, hjemme med familien. Jeg hadde noen få, nære og viktige venner, men det var vanskelig å beholde vennskap og være med på aktiviteter.



 Men jeg flyttet hjemmefra, før fylte 16 år. Så jeg dyrket mine vennskap fra den dagen. Da hadde jeg mitt eget hjem, kunne ha besøk når jeg ville. Og når jeg fikk kjærester osv, så var det for meg, aldri slik at jeg kuttet ut venner, pga jeg var i et forhold. Det så jeg mange faktisk gjorde. Ja jeg ser det den dag i dag, både blant de unge og blant oss godt voksne. Forsøker man å si til disse, at du må ikke helt glemme dine venner da, i forelskelsens rus. Så svarer mange ærlig, at jammen jeg har ikke bruk for venner nå når jeg har ham eller henne! Fei! Spør du meg. For det første er det litt stygt gjort ovenfor dine venner, at du bruker dem, trenger dem, når du er singel og alene, vraker dem, når du er "opptatt" i et forhold? Og mange forventer da, at de samme vennene står parat og klar til å bruke sin tid til å være sammen med deg igjen, om ditt forhold går i oppløsning! Det bør du nok ikke ta for gitt. De har gjerne gått videre og funnet andre venner, og satt seg ned alene, og ventet på at du skulle komme tilbake. Jeg har ofte tro på at vennskap varer lengre enn et forhold. Ikke det, i voksen alder, har jeg blitt mye flinkere til å avslutte vennskap, som jeg føler jeg vokste i fra, eller som jeg føler ikke lenger gir meg noe positivt f.eks. Men, forhold, de er blitt like kortvarige og mange, som når man hadde kjærester som 14 åring, dessverre. Og da er de jo trist, om man har gitt opp alt og alle i livet sitt, for å dyrke den mannen eller kvinnen 24/7. Og sitter igjen med ingen...når han/hun forsvinner?

Også de årene jeg var gift med min kjære Lars, han som var min beste venn i tillegg til min kjæreste og ektemann, samt far til mine barn, så passet jeg på å beholde mine venninner og til dels mine kamerater, I tillegg til Lars og mine felles venner. Ja, jeg til og med maste på min kjære mann, om at nå må du finne på noe med kompisene dine! For nå er det lenge siden! Viktig at de ser du er der, og motsatt. Når mine egne barn, ble ungdommer, var jeg igjen på plass, med streng pekefinger! Jeg så etter en tid, at min kjære sønn og svigerdatter, etter noen år, ble sittende kun hjemme, og aldri sammen med sine venner lenger. Jeg maste og maste, og etter hvert tok de begge opp vennskapene sine på hver sin kant, før de mistet dem. Med årene fikk de også nye venner, både felles og hver for seg. Det samme skjedde med min datter, når hun hadde et langvarig forhold, jeg maste, og hun gikk derfor en sjelden gang ut med jentene, eller reiste på besøk til venninner, og hennes kjæreste var sammen med sine kamerater. Og jeg tror rett og slett, at mange mennesker ikke forstår hvor viktig dette faktisk er! Uansett alder! Det går fint an å bruke mye tid med kjæresten, men likevel i blant oppretteholde kontakten med venner. Selvfølgelig prioriterer man litt annerledes om man har kone/mann, barn osv.... men det kan likevel dyrkes og beholdes vennskap gjennom det hele. Jeg tror det er viktig for forholdet også faktisk. Og det er viktig å få innput fra andre enn partneren og arbeidskolleger. Oppleve noe hver for seg, så man har noen samtaleevner, noe å fortelle. Og for ikke å ende opp alene, når forholdet ryker!



Er dette en grunn til mye ensomhet. Ja, det tror jeg faktisk, når jeg ser hvordan mange prioriterer. Og lever en type liv som singel, og et helt annet liv,når de er i et forhold. I tillegg kommer vel dette med at vi får et stadig kaldere samfunn, hvor penger og makt betyr mer og mer, og mennesket betyr mindre. Har man samtidig litt ekstra utfordringer, som helse eller økonomi som er vanskelig, så føler man seg ennå mindre som en del av fellesskapet. Man blir mer alene, kan ikke delta så mye, og mister litt av den gode selvfølelsen og tryggheten, man før hadde blant andre. Og det er vel mange som tar dette som ondskap, men det er uansett ikke ment slik, mange ensomme, tar rett og slett ikke ansvar for eget liv. Jada, vi har alle ulike forutsetninger, men alle, om vi snakker om voksne mennesker, må selv ta grep. Og endre det man er misfornøyd med. Du kan ikke skylde på at ensomheten skyldes alle andre, som "ikke gidder å bli kjent", eller som "ikke bryr seg om deg". For det er ikke deres ansvar at du er ensom, det er jo ditt. Og ingen av oss er perfekte, jeg har så mange feil og dårlige sider, at det er ikke en gang plass til å ramse opp de alle. Men, jeg kjenner også mine gode sider, og jeg er hele tiden bevisst på å forsøke å være den beste utgaven av meg selv. Jeg endrer meg ikke, for at andre skal like meg, men jeg lam forsøke å gjøre litt ekstra, for at det skal bli lettere å like meg.

Og der er det mange som tenker annerledes, det ser jeg daglig. Om man skriver på sosiale medier at jeg er så stygg, og rar, og dum og tykk, at ingen vil være kjæreste med meg. De vil bare ha alle andre! Eller at jeg er vel så rar,, og lite sympatisk, at ingen bryr seg om meg og den slags. Altså, det er trist å lese slike setninger. Og nei, jeg er ikke "kald", jeg har masse empati, hele livet mitt består av empati. Men noen må bli flinkere til å ta ansvaret for seg selv. Jeg vet ikke hvordan disse menneskene har fått så lav selvfølelse, men det er ikke andre mennesker som kan bygge opp det. Det må de gjøre selv. Ved aktivt å søke hjelp, om det så er samtaler om livet og seg selv et sted, eller om det er hvordan andre mennesker ser på dem, eller hvordan de tror at andre mennesker ser på dem. Vet ikke de fleste voksne at det ikke er tiltrekkende å se noen som har så stygt syn på seg selv. At det å gjøre seg selv mindre enn de er, rakke ned på seg selv, synes "synd på seg selv", være negativ og survete, ikke er tiltrekkende på noen mennesker? Om jeg synes mye ved meg er negativt, så skriver jeg jo ikke det? Det eneste man kan oppnå da, er til nød medlidenhet, ellers at folk gjerne skygger unna. Det er ikke tiltrekkende på folk, å ha et mørkt dystert sinn, og å føle seg stygg og mindre verdt. Så er dette følelser man kjenner på ofte, så bli man ikke mindre ensom, eller føler seg bedre, ved å skrive det. Det har motsatt virkning. Da kan man prøve å være en bedre utgave av seg selv, å skrive litt mer positivt, det er ikke å juge, det er å prøve å fremstå som et tryggere og mer selvsikkert menneske, som ser positivt på livet. Og en slik person, tiltrekker seg gjerne andre mennesker, det "smitter" med positivitet. Er man i tillegg sær, orginal, nerd eller hva du vil kalle det. Så er det enda vanskeligere å finne både en partner eller venner ofte. Men da må man lære seg å tilpasse seg. Og vise at man kan takle interesser og aktiviteter som "de fleste" rundt en liker. Ikke på bekostning av seg selv. Men ved å innrette seg litt.



Og senere når man blir godt voksen, så føles det ofte ikke så vanskelig å være annerledes lenger, slik var det hvert fall for meg. Jeg så jo at alle de tingene som var vanligst rundt meg, var andre ting enn jeg likte mange ganger, men jeg innrettet meg, og ble med på deler av det. og det var både greit, lærerikt og moro. Men ettersom jeg ble eldre, og mer trygg på meg selv og min egen selvfølelse, så var det bare greit å være annerledes, nesten litt gøy, å være ulik de fleste rundt meg. Slik at jeg ble litt mer unik. Så jeg tror dårlig selvtillit og selvfølelse, må gripes fatt i, og at man må prøve å være mer positiv, og ikke minst selv ta grep. For å komme seg ut av ensomhet. De som er i stand til det hvert fall. En eldre person,på 80 år, som er dårlig til bens, kan vanskelig oppsøke folk og liv og røre, eller lære seg å bruke Internett til å være sosiale. Men andre som kjenner på ensomhet, må huske på at vi er mange som skyr unna  mennesker som åpent misliker seg selv, sutrer og klager, eller legger ansvaret for at de er ensomme...på andre rundt seg. Du må selv ta grep,  med de forutsetninger du har. Det er ikke å være ufin, men å være streng, å sette krav, om at man må yte noe for alt man ønsker seg, det kan ingen andre gjøre for en. Jeg håper du prøver, og lykkes, og ser hvor mange som liker å være sammen med deg, om du fremstår litt mer trygg på deg selv og litt mer positiv. Ønsker deg all lykke til! For jeg tror følelsen av ensomhet, er grusom og smertefull, selv om jeg ikke kan sammenligne annet med kanskje følelsen av å "stå het alene" i vanskelige livssituasjoner, det er vel kanskje det nærmeste, og det vet jeg alt om, det er fryktelig vondt å oppleve. Og ingen blir mindre ensom av at vi "føler medlidenhet" med dem, selv om vi ofte gjør der, derfor forsøker jeg å tenke ut, hva som kan hjelpe isteden. For det blir ingen endring uten at vi tenker, og handler deretter.

Noen vet ikke forskjellen på å  være alene eller ¨å være ensom. Forskjellen er stor. Man kanskje si at den største forskjellen er at å være alene, enten det er for en liten stund, en hel dag, eller et langt liv, ofte er selvvalgt. Man har selv valgt å være alene, en liten eller en lang stund. Noen mennesker,som meg selv,stortrives i eget selskap. Ja mange er i stor grad avhengig av å ha en go del tid alene. Jeg er blitt mer og mer glad i slike stunder. Og jeg tror nok at ettersom jeg ble eldre, kjenner meg selv bedre. Og har oppnådd en del selvinnsikt og en trygghet, som kom med erfaring og alder, noe som ga meg en god selvfølelse. Gjorde at dette ble viktigere for meg, en tidligere. Og jeg tørr å innrømme det. Det er ikke så populært for f.eks en ungdom å tilbringe mye tid alene, frivillig, da kan man fort bli sett på som sær og annerledes, og i den alderen er det viktig å "være som alle andre". Og i tenårene er man også slik at man ermer sammen med venner, enn ellers i livet. Vennene er viktigst, til og med viktigere enn familie osv, dette er jo en naturlig utvikling når man går fra barn til voksen.

Og det er nok slik ofte at mennesker som ikke liker seg selv så godt, som er svært selvkritisk og kanskje har en dårlig selvtillit eller selvfølelse, ikke setter så veldig pris på å være alene, i eget selskap. Det er ikke tatt ut i fra intet, uttrykk, som at "man er i godt selskap når man er i eget selskap" og  "man må være glad i seg selv,for at andre skal være glad i en" osv. Jeg vet jo, nå når jeg er voksen og kjenner både mine gode og mindre gode sider..... at jeg frivillig kan velge å være alene.Og at om jeg ikke ønsker å være alene lenger, er jeg såpass hyggelig, at jeg heldigvis har noen nære venner jeg vet liker å være sammen med meg. Har man ikke det, føles kanskje tiden alene, som ensomhet. Ja, man kan jo være ensom i sammen med andremennesker eller sammen med sin partner også faktisk. Så man må nok starte med å jobbe med seg selv, om man vil ut av ensomhetens vonde klør. Kanskje snakke med noe som har kunnskap om det å lære seg å kjenne seg selv, og sette pris på sine positive sider. Noen er faktisk ensomme fordi de har en personlighet eller karaktertrekk som det er vanskelig å like. Og som ingen tørr eller vil fortelle det, fordi man er redd for å såre. Høres fryktelig stygt ut kanskje, men det å være seg selv 100% uten særlige hemninger eller sperrer, er ikke akkurat noe godt trekk for å tiltrekke seg nye bekjente, for alle av oss! Personlig, så trekker jeg meg f.eks unna mennesker med et mørkt sinn, som er depressive og negative til enhver tid. Og selv om jeg liker ærlige mennesker,så unngår jeg mennesker som føler at de bare må si også sin negative mening om alt og alle. Fordi jeg synes at det er bedre å ikke si noe, om man bare har negativt å melde! 

Men selv om man kan si da, at man selv har ansvar for eget liv, og altså å opparbeide seg en form for omgangskrets osv, når det gjelder voksne. Så er det faktisk slik, at det er ikke en mulighet alle har. Noen har ikke ressursene, noen er rett og slett ikke i stand til det. I hvert fall ikke uten en form for drahjelp og støtte. Og hva med oss rundt, i dag finnes det nok dessverre en eller flere dypt ensomme sjeler, i de fleste fellesskap, i din kommune, bygd, eller bygård. På skolen eller på jobben. Blant de eldre. Og også blant små barn og ungdommer. Kan vi andre gjøre noe. Jeg har i innlegget forsøkt å tenke ut hvordan jeg egentlig ble kjent med de venner og bekjente jeg har fått igjennom livet. Og det som en form for tips til andre. Men bør vi gjøre mer? Kan vi alle bistå til at problemet ikke vokser, ved å forsøke å bidra i nærområdet, besøke en eldre vi vet er ensom, gå inn i en situasjon, der vi ser et barn står utenfor lek. Sende en melding til noen på nett, som vi ser skriver at han eller hun føler seg veldig ensom. Jeg tror at alle små forsøk, kan være ti hjelp. Vi kan ikke stanse utviklingen, men vi kan vise at vi ønsker å endre den vonde utviklingen!

Jeg har lest mange interessante artikler om emnet ensomhet. Og om hvorfor så mange opplever det i dag. Mange sier det også skyldes tiden vi lever i. Mange er single,mange lever alene etter samlivsbrudd. Man stikker ikke innom naboer på samme måte som før, i samme grad som tidligere. Familier er svært opptatt. Det er aktiviteter for mor, far, barn og unge,daglig, ved siden av skole og jobb. For noen tiår siden, var det ikke vanlig at hver enkelt levde et så hektisk liv. Man hadde masse fritid, og gikk ikke på kurs, trening og aktiviterer i et sett, når man hadde fri. Men samtidig, så er det jo mange som treffer nye venner og bekjente nettopp ved å gå på kurs eller være med på aktiviteter mener nå jeg. Og for foreldre, til barn i alle aldre. Foreldre til mine barns venner, har ofte blitt venner av meg. Slik har det vært i 26 år, helt siden eldstemann ble født, det var barseltreff, man mødte andre foreldre på helsestasjon, eller på trilletur. Senere i barnehage og skole, når man hentet og kjørte barna til samvær med sine små venner, så det er en måte å få nye bekjente, som har vært fin å treffe nye mennesker på. Og mange av de, er mine gode venner den dag i dag. Og.... man behøver ikke en gang å være utadvent, jeg er faktisk en sjenert person, ovenfor fremmede. Det gjelder å vise seg åpen for nye bekjentskaper, med smil og å "se andre" mennesker.Og noen ganger må man selv ta det første skrittet, og si hei, kan ende med så mangt. Her deler jeg en link til en av de bedre artiklene jeg leste om temaet før jeg skrev dette innlegget. Så håper jeg at du hadde noe utbytte av lesingen, og at du som måtte føle på ensomheten. Fikk noen ideer om hva du selv kan gjøre, for å endre din situasjon <3 

Om du ønsker å lese mer av mine tanker og meninger om livet og samfunnet rundt oss,så gå gjerne inn på min Facebookside, trykke liker, og føler meg og mine nye innlegg der. Du finner siden her!

#ensom #ensomhet #dennyefolkesykdommen #flereogflereblirensomme #deterikkeflautåværeensom #omåtrivesiegetselskap #forskjellepåaleneogensom #omåfinnenyebekjente #tavarepåvenner #hvakandugjøreforåkommeutavensomheten #buncksieri #blunck #sieriblogg #sisseeriksen #minmeninger #tankerogmeninger #samfunn #selvfølelse #selvtillit #omåbryseg #taansvarforegetliv 

Har du en tro? Hva tror du på, og hvorfor?

Tro kan gjøre folk veldig overbevist. Ingen kan rokke ved troen, når den er satt. Tro kan flytte fjell, som det gamle ordtaket sier. Jeg tenker nå ikke bare på religion. Men troen på hva som helst. Tro på midler som selges som helsekost, mirakelkurer osv, salver, tabletter, oljer, flytende som du skal drikke m.m. Samt troen på spøkelser, engler. gjenferd, helbredere, prester, ledere eller politikere. Mange føler seg bedre, om de tar en pille hver dag. Om de har lest i et ukeblad, at den faktisk er bra for en de plager. Ingen e kan da fjerne den følelsen, selv om man skulle vise til dokumentasjon på at der kun Placebo effekt. Da vil gjerne svaret bli, at da beholder jeg min Placebo-effekt, for den gjør meg godt.

Norway - Rogaland - Hå - Holmavatn til Steinkjerringa til Synesvarden

Politikere hylles for sine meninger. De behøver ikke vise til gjennomslagskraft eller handling,for å få tilhengere til sitt parti. De behøver kun gi tomme ord og løfter. Er et menneske god til å snakke for seg, så får vedkommende ofte høre "du burde bli politiker"! Jeg har aldri hørt noen si det til en som er rasende dyktig til å få ting unnagjort, noen som er en handlingens mann (eller kvinne)? Om en innbitt Frp mann i gata, blir fortalt av en av de høytstående innen Frp, at de skal eller kan, gjennomføre den ene eller andre forbedringen. Ingen dokumentasjon, kontrakt eller annet er nødvendig, for at mannen med sterk tro på Frp, skal tro fast på dette partiet.

Hvis man uttaler seg om at man har et fantastisk middel for slanking, vil vedkommende bli løpt ned av mennesker som ønsker å kjøpe produktet. Om bare selgeren lover at det hjelper. Ingen forlanger vitenskapelige bevis. Lover en reklame på tv eller Internett, at du vil bli vakker, få igjen tapt hår hos menn, se yngre ut osv, om du bruker deres produkt, så vil de faktisk få mange salg, om de viser en flott kvinne eller en kjekk mann i reklamen, og folk tror da på alle ordene i reklamen hvor de forteller om produktet med merkelige ikke eksisterende ord, om hva dette produktet inneholder og hvordan det virker.

Vil du lese mer om emnet, kan du lese om hvorfor vi tror på mirakeldietter her.



Så har vi spilling. En stor andel mennesker, bruker masse penger gjennom livet, på å spille. Om det så er bingo, poker, spilleautomater der de fortsatt finnes eller lotto. De vet alle, at sjansen for å vinne, er lik null. Men troen deres, på at en dag, så kan det like gjerne være meg, gjør at de fortsetter livet ut, uansett hvor mikroskopisk sjansen altså er for at de en gang vinner.  Dette er reklamens virkning på mennesker. De spiller jo nettopp på vår tro. På hva mange ønsker seg osv.

Og religion samfunn, politiske partier, er avhengig av å ha talens gave, for å snakke slik rundt grøten, at mennesker rundt de faktisk tror at det skal bli slik politikeren forespeiler. Mange har behov for å tro på "noe som er større enn en selv", og jo eldre man blir, jo mer religiøs blir man ofte, da man har sterkere behov for å tro, med tanke på døden, hvorfor vi er til, og om dette livet var alt vi hadde. Les gjerne mer om det å tro på f.eks det overnaturlige eller en religion her. 

 Jeg personlig, har ingen tro. Jeg lurer noen ganger på hvorfor. Jeg har også spurt noen jeg anser eldre, som jeg anser for å være mer vis, og mye klokere enn lille meg. Og jeg sluker alt av lesestoff i temaet i blant. Og forstår psykologisk så skyldes noe av det, at jeg ikke stoler på andre enn meg selv. Etter å ha blitt sviktet mange ganger i livet. Og det at jeg har klarte meg alene gjennom ganske traumatiske livshendelser, gir meg trygghet om at jeg klarer meg alene, og ikke behøver noen. Samt at læren om at man selv må jobbe hardt for penger, om det er det man ønsker seg. Eller at det er kun meg selv, med sterk egenvilje som faktisk varig kan endre kosthold og trene, om jeg skulle bli overvektig. Jeg har ingen tro på at andre kan gjøre det for meg, hverken mennesker eller midler av noe slag. Jeg har aldri brukt penger på å kjøpe kremer, salver, tabletter eller annet, som skal gjøre meg friskere, penere, slankere, mer energisk osv, om det ikke er midler som er behandlet og undersøkt innen forskning. Og jeg tror kun på egne opplevelser. Jeg stoler jo ikke på noen, og må derfor oppleve det selv, eller lese vitenskapelige bevis, på noe, om jeg skal tro på det. Derfor har jeg ingen tro på det overnaturlige. Jeg føler rett og slett ikke at jeg "mangler noe", eller behov for å tro på noe, jeg er tilfreds og lykkelig stort sett, og mener bestemt at det er jeg selv som er ansvarlig for alt som hender meg, og for alt jeg vil oppnå. Utenom uheldige hendelser eller ulykker, men de ville nå hendt meg selv om jeg trodde på det ene og det andre. Så slik er jeg skrudd sammen...



Jeg leste en gang noe om at nordmenn, særlig i en viss alder, og flest kvinner, har en spesielt sterk tro på mange av slike ting som jeg nevner her, det overnaturlige, fenomen, eller mirakel kurer mot eller for, det ene eller andre. Altså menn også. Og unge mennesker. Men flest kvinner i alderen 40 år og oppover. Og at Norge var et lite land, med få mennesker, men med mange som tror, på noe. Som om vi her skulle ha større behov for noe å tro på, som en støtte eller noe å lene ting på? Altså at her har vi stort behov for å tro.

Man kan lese i psykologien, at mange mennesker, kun behøver sosial aksept, for å få tro på noe, altså la seg overbevise. Om mange mennesker er samlet, og en ler voldsomt av en vits. Så ler gjerne de andre med. Fordi da er det akseptert at vitsen var morsom. Vi bruker altså ofte andre menneskers aksept, som tillatelse til å tro på noe, eller føle det samme som dem. Om bare mange nok sier, på en bestemt måte, at dette virker. Eller en politiker sier: dette skal jeg gjøre for deg! Så tror vi det, om vi ser at mange andre faktisk tror på det. Og kanskje er det min manglende påvirkningskraft, som gjør at jeg ikke er slik. Jeg har jo på mine "gamle dager", funnet en uendelig god ro, og føler meg fredfull og lykkelig, ved at jeg rett og slett ikke bryr meg det minste om hva alle rundt meg mener om det ene eller andre. Jeg har godtatt at jeg ikke nødvendigvis er så lik andre, og akseptert at min annerledeshet er mest til fordel for meg selv. Les om påvirkingskraft her. 

Jeg behøver altså ikke å tro på noe, jeg føler ikke behov for det. Eller jeg klarer ikke å ha tro på noe. Jeg er på en måte ikke "søkende" som mange kaller det, og jeg kjenner at jeg ville aldri har lagt min tro i andres hender. Jeg tro kun på meg selv, og de evner og den kraft jeg selv måtte ha å by på i en hver situasjon.

Har du behov for noe å tro på? Hva tror du på, og hvorfor? Dette er et fascinerende tema, som det hadde vært spennende å høre andres meninger om!?

Om du ønsker å lese mer av mine tanker og hva jeg stadig filosoferer over. Mine sterke meninger, personlige opplevelser eller humoristiske innlegg. Så trykk gjerne liker og følg meg, via min Facebook side, den finner du her.

#trokanflyttestein #ålenesegpåtro #lardudegpåvirke #tropådetovernaturlige #sterktro #religion #ateist #nårreklamenpåvirker #åtroaltmanser #vitenskapeligbevis #håndfastebevis #behvøeralletro #hvorforbehovervitro #sieri #sisseleriksen #blunck 

Jeg har fått hudkreft! Har du også vært for glad i solen? Sjekk om du også bør undersøkes?

Først, dette er viktig. Ikke bli skremt, dere som kjenner meg! Man kan fint leve med visse typer hudkreft, uten at man blir syk av det. Jeg har ikke ondartet hudkreft. Men det kan utvikle seg til det, over tid. Om jeg ikke nå får det fjernet! Saken er, at jeg ofte har tenkt, at jeg kom til å få føflekkreft. Både pga jeg er veldig glad i å sole meg! Og fordi jeg er født med relativt lys hud, med masse føflekker, og jeg har rødskjær i håret, fregner osv... Den type hud, som ofte blir rammet har. Min tidligere fastlege gjennom mange år, husker jeg ofte maste om dette, pga jeg var i risikosonen med min lyse hud, mange føflekker osv.

Bildet er lånt 
 

Men med årene så forsvant nå mine fregner, håret ble mer grått enn rødt også...merkelig det der. Og jeg fortsatte å nyte solen, ved hvert eneste ledige øyeblikk.  Huden endret seg med årene.Så i dag er det mange som sier jeg alltid er brun. Det er jeg nok ikke. Jeg føler meg blek stort sett. Eller engelsk blå, som jeg liker å kalle det. Men, etter at jeg ble ungdom og voksen, så endret min hud seg, slik at nå får jeg forholdsvis raskt en sterk brunfarge. Mot tidligere år, hvor ble jeg brent isteden. Eller jeg kan  bli solbrent i dag også. Og min brunfarge er også rødlig, som huden til en indianer. Kanskje det kommer av at min mor var fra Nord-Odal, det er jo indianere som kommer der i fra, har man hørt hehe.  

 Her ser man tydelig den solskadde huden min. Og området meg hudkreft, er markert med sort strek rundt
 

Vel, dette med min sol-skadde hud, startet slik, at for 2-3 år siden,fikk jeg en slag sår sprekk i en av rynkene jeg har ved leppene. Altså slike røykerynker som vi nikotinslaver får med alderen. Såret føltes sårt og vondt, men smertene kom og gikk. Jeg prøver alt av salver, men det hjalp ingen ting. De periodene som såret var minst irritert, så var huden svært tørr der, og rød.. Men det hjalp ikke hvor mye fuktighet jeg enn brukte der. Jeg har tørr hud og tørt hår, det har jeg alltid hatt, og tenkte at det var veldig tørr hud på en flekk der, som gjorde at det sprakk opp og ble et sår i blant, når jeg beveget munnen, fordi det var på en måte nedi en rynke, såret fulgte streken som laget rynket. Men til slutt så ble det så ergerlig å nesten alltid ha det sårt og vondt der. Samt at det var så synlig, at det ikke gikk å sminke vekk alltid. Og derfor nevnte jeg det sånn tilfeldig hos legen min, da jeg var hos ham for andre ting. Slike som meg, som fyller en hel dorull med diagnoser, vi pleier nemlig å unngå å gå for mye til legen. Og vi feiler så mye, at vi nevner bare de viktigste tingene når vi først er hos legen. Og kan ikke bry oss med alle slike bagateller som dukker opp.

Legen min var riktignok ung, men dyktig. Men jeg hadde ikke hatt ham så mange år. Han trodde det måtte være en form for eksem som ga tørr hud, og noen ganger sår. Så han lot meg prøve en del salver for det. Både med og uten resept, men... det gjorde ingen forskjell på såret. Så jeg valgte å overse det igjen. I lang tid. Men så ble det slik at min lege skulle flytte til en annen kant av landet. Og samtidig flyttet jeg, til en nabokommune. Og dermed måtte jeg finne meg en ny fastlege. Og en av de første turene jeg var hos han, så ville jeg nevne dette såret nå da, som ikke forsvant uansett hvilken salve jeg brukte. Han spurte hvor lenge jeg hadde hatt det, og når jeg sa, hvert fall lenger enn to år. Så likte han det ikke, man kan ikke gå med slike sår som ikke gror i årevis, sa han. Joda, vi vet jo det... Og han studerte såret og huden via en svært arbeidslampe med lupe på. Han forteller at huden min er sol-skadet, og at dette er nok hudkreft. Ja, legen min er ganske rett frem. Men helt greit. Jeg begynner å bli vant til å få beskjeder fra leger og spesialister, som lyder som så "dette er kronisk, så du må bare venne deg til å leve med det! Og alt som de oppdager, som faktisk kan behandles, er reneste gavepakningen for meg. Det var nødvendig med en Biopsi, for å sende inn prøve til laboratorium, og få vite om det var ondartet. Noe vi satte opp ny time for å gjøre. Her kan du lese om denne typen hudkreft. Som finnes i mange former.

Når jeg var der for å foreta en Biopsi, og fikk skåret en liten bit av leppen for å sende inne. Forklarte legen meg også om hvilke behandlingsmuligheter vi hadde. Men sa at, det måtte vi vente med å bestemme oss for, til vi fikk svar på om det var blitt ondartet ennå. Da behandlingsformene bør velges utfra prøvesvaret. Når svaret kom, etter mange uker. Så var det heldigvis fortsatt godartet. Og han forklarte at det å fjerne det med laser, eller fryse det bort. Som han tidligere hadde tenkt var beste løsningen, og stråling, om det var positivt. Kanskje ikke var løsningen. Da det er viktig å behandle dette med et pent resultat, når det ligger på leppen, midt i fjeset. Man vil jo helst se sånn noenlunde ut i etterkant også.

Og det som var rart å se, var at etter at jeg tok Biopsi, ble på en måte såret, nærmest usynlig i en periode, når stingene var fjernet og såret grodd. Men, så endret det seg igjen, rekordraskt, og nå vokste det frem igjen, som en rød irritert tørr flekk, som sprakk og ble til sår i perioder. Vel, vi drøftet vi de ulike behandlingsmåtene. Å la det være ubehandlet, er forsåvidt ikke noe tema. ikke for meg, og ikke for andre heller håper jeg. For selv om det ikke er selvsagt at det utvikler seg i ondartet retning, før mange år er gått, og man er eldgammel. så liker jeg å ta grep, og handle jo før jo bedre. Laser, som tidigere hadde vært nevnt som en alternativ løsning. Eller å fryse vekk. Var ikke lenger aktuelt, og når han informerte om kirurgi, og resultatet. hvor viktig dette var. Så avtalte vi at det skulle sendes henvisning til halskirurg, som videre skulle se på behandling, med tanke på utseende og eventuelt hudtransplantasjon.

Noen måneder senere møtte jeg hos en dyktig og hyggelig halskirurg, på avd for øre, nese, hals på sykehuset. Det ble fotografert og jeg fikk omstendige forklaringer. Som jeg er veldig takknemlig for, da jeg sliter med både hørsel og hukommelse. Både strålebehandling, kirurgi med transpanltasjon, og også å la det være ubehandlet, med de plager det gir fysisk og psykisk, samt hva resultatet da kan bli. Men løsningen å bruke noe som heter Fotodynamisk terapi, som behandling. Dette kan man kanskje sammenligne litt med f.eks. laser. Men er nok mer effektiv. Men samtidig mindre omfattende enn å benytte kirurgi. Det ble forklart ang noe smertefullt, prikkende og brennende følelse under selve behandlingen. Og at det man faktisk gjør, er å ødelegge det øverste hudlaget. Hvor celleforandingene er. Og så la dette hele seg igjen. Slik blir man gjerne kvitt det hele, men man må gjerne ha flere omganger med behandling. Behandlingen foregår ved at man smører på en form for krem. Og denne skal virke i tre timer, før selve behandlingen settes i gang. Du kan lese om Fotodynamisk terapi her. 

 Jeg fikk i "hjemmelekse" og undersøke med nærliggende hudleger, og finne ut hvem som utfører denne behandlingen. For så gi tilbakemelding til halskirurgens kontor, om ønsket henvisning til den hudlege jeg valgte. Heldigvis hadde vi fortsatt en hudlege her i denne lille byen, som faktisk utfører det jeg trenger. Så dit skal jeg 23 mai, for konsultasjon. Ventetidene er lange i Norsk helsevesen vet vi. Man skal være glad man ikke er syk av ondartet kreft, i en slik setting forstår jeg. Og når hudlegen har bestemt område osv, så er det damene ansatt på hans kontor, som utfører selve behandlingen, og avtaler tid for dette. Mitt håp er at det skjer raskt, og ikke er veldig smertefullt. Og jeg forsøker å ikke ha noen viktige avtaler rett etter eller midt oppi behandlingsforløpet og man vil jo ikke se særlig presentabel ut, med hele fjeset full av sår og brannskader. Mens det heler. Og i tillegg, prøver jeg på min sedvanlige måte, å lete etter det positive. Og tenker at behandlingen sannsynligvis vil foregå over store deler av ansiktet, da min hud er svært skadet av overdrevent soling, dermed vil jeg da i det minste få veldig fin hud i etterkant. Og det for en latterlig lav priv, ved å betale vanlig honorar for konsultasjon og behandling hos en offentlig spesialist. Det kan man vel se på som en merkelig positiv "bivirkning"av det hele ;-) Og, jeg er tross alt heldig! Jeg har så langt ikke ondartet kreft å kjempe mot! Det er vel noe å glede seg over!

Mine store solskader, handler mest om at jeg omtrent bodde i solarium, som tenåring. I 80 tallets jappetid, var det å være brun, en viktig detalj, og jeg har alltid følt meg mest vel med litt farge på kroppen. I tillegg har jeg alltid vært glad i å nyte solen, det er jeg den dag i dag. Og solkrem er noe som ble benyttet kun i Syden. Utenom på barna da selvfølgelig! Og jeg kommer nok ikke til å slutte å nyte solen. Jeg til og med bruker solarium en sjelden gang. Det er godt for mine kroniske smerter, for min kroniske vitamin D mangel, og jeg føler meg som sagt mer vell, med litt farge. Men heretter er det soling med beskyttelse de få dagene vi har slikt vær i sommer Norge. Det er helt sikkert. Jeg har snakket med Halskirurgens kontor, om at jeg skulle skrive dette innlegget. Han tok så tydelige og flotte bilder også. Men dessverre fikk vi ikke til å få de sendt fra sykehusets datasystem til meg. Det systemet er naturlig nok veldig lukket og strengt, ang deling av bilder. Så dere får nøye dere med mine dårlige amatørbilder. Men dere kan lett se hvor skadet huden er, og de røde områdene hvor celleforandringen er.



Jeg skal oppdatere dette innlegget, eller skrive et nytt og dele mer om hvordan selve behandlingen var. Jeg er redd det er litt vel smertefullt, da jeg akkurat hadde en bekjent som var igjennom det. Og jeg som ellers er svært så uredd, jeg må innrømme at jeg gruer meg en smule... Men jeg har jo ikke noe valg... Og mitt poeng med dette skrivet, er å informere om farene ved overdreven soling. Og samtidig, gjøre folk obs på tegn til hudkreft, som mange ikke tenker over. Samt dele erfaringen med behandlingen, så man vet hva man går til, om man rammes. Jeg håper derfor at dette både kan være til nytte, og til advarsel. Samtidig som dere sitter igjen med en følelse, av at det er fantastisk hva man kan få til med dyktige leger i dag. Og sist men ikke minst.... husk å være takknemlig. Vi er heldige, som ikke er rammet av ondartet aggressiv kreft, som man ikke kan gjøre stort annet med, enn å lindre og forsøke å stanse med diverse langt mer plagsom behandling. Jeg tenker disse siste tankene hver dag, når jeg synes livet byr på for mye helsevansker og utfordringer for min del. Og det hjelper meg, til å se på slike opplevelser som dette, som noe nærmest dagligdags, bare nok en ting man må igjennom. Og som beviser for meg gang på gang, at jeg er tross alt heldig. Og har et godt liv, som kan stå opp hver dag, uansett alle mine merkelige diagnoser og handikap! Så vi får ta det med et smil, selv om jeg gruer meg litt. Det må være lov synes jeg.

Husk, ta godt vare på deg selv, og følg med på huden din<3

Vil du lese mer om helse, uførhet, Nav, velferd, samfunn, relasjoner, livserfaringer eller meninger jeg har om mangt og meget. Så trykke gjerne liker på min Facebookside, så får du følge mine nye innlegg. Vil du kontakte meg angående innlegget, eller har spørsmål du ikke vil dele som en kommentar, eller behøver å komme i kontakt meg, send en e-post på sissel.blunck@hotmail.com

#fotodynamiskbehandling #fotodynamiskterapi #kreftbehandling #stråling #hudkreft #basaliom #basaliomer #oppdagehudkreft #sårsomikkegror #solseksponering #solskadethud #solarium #tavarepåhudendin #nokendiganose #nyeutfordringer #bloggomhelse #sieriblogg #bluncks #blunck #sisseliberiksen 

10 myter om kronisk utmattelsessyndrom

Det finnes ME (myalgisk encefalopati), CFS (chronic fatigue syndrome), Fatigue, utbrenthet, Nevrasteni, depresjoner, man har møtt veggen, osv. Det er forskjellige typer diagnoser, noen er psykisk andre er fysisk. Og både pasienter, pårørende og legestanden selv, strides om betegnelsene seg i mellom.... Derfor forvirring også, utenom det å skille mellom fysisk og psykisk utmattelse. Det jeg tenker dette innlegget handler om, det er fysisk utmattelse. Men selvsagt gjelder noe av dette også for andre typer utmattelsesykdommer.

woman sleeping in bed being woken by mobile phone; Shutterstock ID 549027304; PO: purchase_order4; Job: job1; Client: client2; Other: other3

1- Nei, leger vet sjelden forskjell på de ulike betegnelsene på fysisk utmattelse! Det er svært få som har dette som spesialfelt nemlig. Det er ikke noe pasienter sier fordi de ikke er enige i legens uttalelser eller diagnose til tider. Almennleger kan gi diagnosen. Men utredningen er krevende, og man blir sendt rundt til en rekke spesialister. Noen også på en sykehusavdeling med utmattelse som spesialfelt. Man har ingen test, som viser at man har diagnosen. Det er en diagnose som man kommer frem til via utelukkelsesmetoden. 

2- Vi blir friske av fysisk aktivitet, istedenfor "latskap"! Vi kan begynne å trene eller gå turer, så vil vi bli friske, i det minste bedre! Nei, fysisk utmattelse, som ME, gir faktisk sterkere utmattelse om man utøver noen form for aktivitet, får økt puls osv. De som sier de har en fysisk utmattelsesykdom, som er bedre nå, fordi de trener på treningsstudio daglig, de har nok høyst sannsynlig en mental grunn for sin følelse av utmattelse. 


3-Nei, det er ikke en moderne ny sykdom, som mange eller alle, bare kan spille på at de har, så får de sykemelding eller blir uføretrygdet. Det er faktisk en av de mest vanskeligeste og mest omfattende diagnoser man kan få! Fordi det er en utelukkelsesdiagnose. Man må utredes for all verdens sykdommer med lignende symptomer, for å komme frem til diagnosen ME.

4-Alle ligger ikke i et lydisolert mørkt rom med høretelefoner på og får pleie 24/7, ellers har man ikke sykdommen! Det er mange grader av sykdommen. Det er heldigvis få, som er så hardt rammet. Det er flere stadier av sykdommen. Noen har i lett grad, andre i moderat, og noen få i alvorlig grad. Og jeg kan love deg, at bare laveste grad, hadde gitt et friskt menneske, en følelse av hard influensa mens du løp maraton med gjørme som når deg til knærne!



5- Vi hadde blitt friske, om vi bare hadde tenkt positivt! Nei, ingen kan tenke seg frisk fra fysisk sykdom eller skade. Man kan derimot føle seg mye bedre, om man klarer tenke positivt. Dagene blir litt lettere og lysere da. Og man kan unngå depresjon og selvmedlidenhet, som lett kan dukke opp i frustrasjon over å ikke lenger ha den livskvaliteten man hadde som frisk. I tillegg til manglende forståelse og aksept fra omgivelsene.

6- Vi orker det vi vil orke! Ehe, nei, da hadde det vært enklere. Man kan med sterk vilje, klare det meste. Men ikke alt. Lider man av utmattelsesfølelse, pga man er utbrent eller kanskje deprimert. Ja, da klarer man lettere å utføre mer lystbetonte aktiviteter, enn de aktivitetene  som frister mindre, og føles tyngre. Men er utmattelsen en fysisk tilstand, så kan man faktisk ikke bare overtale kroppen eller bena til å bære en, ved å tenke at, oj, dette har jeg lyst til å gjøre! Det har jo ingen virkning...

7- Vi er friske de dagene vi gjør husarbeid, går tur eller er sosiale! Nei, vi prioriterer. I blant, hvert fall de som har utmattelse i moderat til lav grad. Kan i blant bli så lei av dette livet, hvor man hele tiden må prioritere aktiviteter man bør bruke energi på. At man noen ganger bestemmer seg for at nå blir jeg med på den vennemiddagen, eller jeg skal jammen delta på bursdagen til kjæresten! Og om vi fullfører den kvelden. Så vet vi av erfaring, at det må vi betale for i etterkant. Ved at utmattelsen er sterkere i etterkant. Som f.eks at vi blir sengeliggende en par døgn. Mens vi hadde klart å sitte i sofaen, eller lage middag, om vi ikke hadde deltatt på det sosiale arrangementet. Men da er det planlagt og bevisst bruk av energi. Fordi det noen ganger er verdt det!


8- Vi bruker rullestol fordi vi ønsker å sykeliggjøre oss mer? Nei! Vi bruker slike hjelpemidler pga vi bedriver noe som heter aktivitetssparing. Jo mer vi sparer kreftene våre, jo lengre kan vi holde oss i aktivitet, før vi må kaster inn håndkle. Om vi sitter isteden for å stå. Ligger isteden for å sitte. Bruker stående arbeidsstol når vi står ved kjøkkenbenken og lager middag. Eller hviler mye en dag. Så kan vi dra mer nytte av vår tilmålte energi. Noen ganger helt nødvendig. Fordi vi ikke har noe alternativ. Andre ganger fordi vi håper å orke mer i etterkant.

9- Du vet hvordan det føles, for du har selv vært både utslitt og utmattet! Nei, du kan ikke vite det. Å kjenne på at man er totalt utslitt, enten pga mye jobbing, hard trening, stress eller noen tøffe utfordringer som hardt fysisk arbeid. Flytting med mye tunge løft f.eks. Eller mentalt utslitt, hode og sjel føles oppbrukt, du er utmattet, pga tøffe hendelser i en periode, kanskje dødsfall i familien, planlegging og gjennomføring av bryllup, svært mye selskapeligheter en tid, du har hatt fullt huset i gjester i en uke e.l. Ja, da kan du virkelig kjenne på hvor sliten du er. Jeg nekter ikke på det. Jeg har jo vært der! Vært frisk, og opplevd slike dager. Forskjellen er enorm, når man opplever kortvarig utmattelse, som forsvinner med et godt måltid, en varm dusj og en god natts søvn, eller en lang ferie. Iforhold til varig utmattelse. Noe som ikke forsvinner. Der du aldri mer får kjenne deg uthvilt, utsovet, klar i hodet, eller at energien bobler. 

10- Man kan bli frisk igjen? Nei igjen, dessverre. Foreløpig eksisterer det ingen behandling. Noen mennesker står frem og forteller at de er blitt friske, men det dreier seg ofte om at de egentlig hadde en annen type utmattelse, som de har blitt friske av. Fantastisk flott! Men spør du noen av de dyktige leger og forskere, som daglig jobber med å finne en behandlingstype og en medisin som hjelpe de med ME, så vil de faktisk fortelle at den behandlingen ikke eksisterer enda. Men at noen almennleger og andre, mener at man kan bli gradvis bedre om noen år, og at dette gjelder spesielt ungdom. Og man kan f.eks. gå fra alvorlig grad av utmattelse, til mer moderat grad. Eller motsatt. Flere syke har opplevd det. Mange har forsøkt såkalt mindfulness, kognitiv terapi, og noe  føler de har utbytte av slik kognitiv terapi. Men da tenker vi vel kanskje, at da er man ikke utmattet fysisk, men mentalt? Mens andre som har forsøkt samme type behandling, har opplevd alvorlig forverring. De siste årene har det foregått en studie på Haukeland sykehus, med testing av en type kreftmedisin, på et utvalgt antall Me syke. Studien er foreløpig ikke avsluttet, og det vil nok ta en god tid til, før man vet sikkert, om dette virkelig er en medisin som man kan gi til alle Me syke, med godt resultat. 

Og til sist, vi er mange som lever med en eller annen form for utmattelsessyndrom. Og vi lever alle i håpet om at en løsning vedrørende behandling, vil komme i snar fremtid!

Ønsker du å følge meg og mineskriveprosjekt videre, så trykke gjerne "liker" på min Faecbookside. Den finner du her!Takk på forhånd, for at du leste, og for ditt engasjement!

#me #utmattelsessyndrom #alltidtrøtt #utmattet #manglendeenergi #utbrent #depresjon #haukelandstudiet #cfs #fatigue #nevrasteni #levemedutmattelse #kronisksykdom #kognitivterapi mindfulness #sieriblogg #sisseleriksen "blunck 

Jeg sier JA til varslere!

Jeg føler takknemlighet og respekt for mennesker som er modige nok til å varsle! De som viser seg uredde, og melder i fra om urett, korrupsjon og overtramp. De ser jeg på som svært modige og rettferdige mennesker. Og de har egenskaper som jeg beundrer stort! Særlig om det gjelder å si i mot, eller si i fra, om slike overgrep fra det offentlige, f.eks stat og kommune. Det er fordi jeg vet det er noe av det mest tabubelagte man kan begi seg ut på!

Et menneske blir svært lite og ubetydelig, i møte med en enormt stor og mektig instans, som den norske stat! De har utømmelig med ressurser, advokater, penger osv. I tillegg, er det et typisk norsk fenomen, at man blir nærmest sett ned på av flertallet av folket, om man er så freidig, at man prøver å si i mot den styrende makt. Da er man både frekk og utakknemlig. Fordi vi bor i verdens beste land.



De flest jeg kjenner, som sier at de bor i verdens beste land, snakker forøvrig kun for seg selv. Ikke for andre mennesker rundt seg. De tenker på seg og sin situasjon, hvor de da ofte, aldri har måttet ha et forhold til Nav, politi, helsevesen e.l. Og dermed så eksisterer ikke korrupsjon eller dårlig behandling for dem. Ikke i deres land, de er urokkelige patrioter gjerne.

Men for andre igjen, som har vært mindre heldige i livet, enten ved dårlige valg, eller helt uforskyldt... de har kanskje mange erfaringer, som de ville ønske å "varsle" om. Men de har ikke krefter, mot eller energi til det. De er så nedkjørt av å slite i livet, at de har mer enn en nok med å holde seg selv og sitt liv på beina.

Men så har vi da disse få, som trosser alt og alle, og ikke klarer å la være, så de varsler. De sier ifra, om overgrep og urettferdighet. De er ikke redde for konsekvenser. De vet at de kan bli møtt med både hat, beskyldninger om løgn, og at de vil måtte kjempe en av sine tøffeste kamper fremover. For å stå på sitt, og bevise og dokumentere sannheten i sin sak. Fantastisk flott gjort synes altså jeg! (Litt humor oppi det hele: nå må ikke noen misforstå, og tro at jeg tenker på "tystere", som man kaller det i visse miljøer. Eller at jeg mener de som sender meldinger til skatteetaten om svartjobbing hos naboen eller bekymringsmelding til barnevernet som hevn ovenfor bekjente eller andre da...)

Men altså de som gir "høyere" hold, media eller andre mennesker viktig informasjon om hva som egentlig foregår innad i diverse etater eller miljøer. De er mine helter. Jeg kikket innom hjemmesiden til min bostedskommune. Og ser at de har en egen instans for å "varsle" om hendelser og uforstand. Fantastisk! Jeg vet ikke om dette er vanlig, og noe som kommuner er pålagt å ha. Men jeg tror jeg må forsøke å varsle de, jeg har jo mye å fortelle, for å se hva som så hender videre i saken...

For det som er synd, det er jo at om man kaller det en klage på en offentlig ansatt eller på en offentlig instans, og ikke for et varsel, ja da skjer det i praksis lite, med den klagen. Det er ikke slik at den offentlige ansatte eller instansen det gjelder, faktisk får både refs, bøter, risikerer å miste stillingen sin, eller annet. Neida. Det skjer som oftest lite eller ingenting.

Så hvorfor har man da disse som skal være overordnet, feks Fylkesmannen, Norsk pasientskade  erstatning, forliksrådet, konfliktrådet, bankklagenemnda, politimestere osv? Er de bare en overordnet instans som skal støtte det offentlige i sine arbeidsmetoder, og samtidig få det til å se ut som om de er der for å hjelpe mannen i gata. Som en falsk trygghet for rettferdighet ovenfor folk flest? Tja, si det. Det er nok ikke jeg den rette til å svare på. Vel, jeg tror vel man vil slite med å finne noen som kan svare på det overhodet... om jeg skal være helt ærlig.



 Mange mennesker ser på visse som autoriteter. De glemmer på en måte menneske bak, ser de en lege i hvit frakk, ja da glemmer de gjerne at om han tar av seg den, så er han som deg og meg. Man skal ha respekt for mennesker ja. Og er det en myndig person, i en kanskje høy stilling med mye makt. Så møter jeg jeg jo han eller henne, med samme respekt som jeg møter en sliten heroin bruker på plata. Men, om legen, eller heroinmisbrukeren, er ufin, frekk eller nedlatende. Så møter jeg dem også på samme vis. Heroin misbrukeren er det ikke noe poeng å rapportere noe sted. Eller anmelde for ubehageligheter. Han ville jeg ha møtt på helt annet vis, og jeg vet ofte hva som biter på hvem. Mens derimot legen, om det var han som var ufin, ja så snakker jeg jo med hans overordnede, feks overlegen eller kommune/fylkeslege. Og videre oppover.

Dette gjør jeg for å vise vedkommende, at jeg ikke lar meg tråkke på. Og at jeg vil gjøre alt i min makt for å sørge for at vedkommende ikke er like ufin mot flere mennesker etter meg. Da får jeg en god følelse av å ha gjort mitt beste. Selv om bevistheten er der, på hvor  håpløst det er å nå frem i et system hvor de er mange som beskytter hverandre, ting blir hysjet ned eller gjemt bort. For det er følelsen av å ha prøvd alt, gjort mitt beste for å stanse urett. Som er viktigst for meg, jeg har vanskelig for å leve videre med bevisstheten om at jeg ikke løftet en finger. Om det skulle hende noe mindre hyggelig i fremtiden, med samme menneske innblandet.

Det er ikke hevnlyst, jeg finnes ikke hevnlysten, selv om jeg sikkert burde ha vært det i visse tilfeller. Det er et ønske om respekt, tillit og rettferdighet, som styrer meg. Og samvittigheten min, at jeg måå vite at jeg faktisk gjorde noe. Mange finner det ubehagelig å gjøre det samme. Men jeg er takkenemlig for at det ser ut til å være flere og flere som tenker som meg. Helt vanlig er det nok ikke. Men verden er blitt mindre med Internett, og der ser jeg at det er mange som meg.

Jeg kan gi eksempler i massevis, om du ikke henger helt med. Om feks noen ringer sin fastlege og sier at de må fornye en resept. Den som behøver resepten er en alvorlig kreftsyk, som stadig behøver mer morfin for å lindre smertene, jo nærmere døden han kommer. Og fastlegen svarer feks: okei, skriver ut en resept nå, men vær klar over at dette ikke er en vanlig pizzasjappe, som du kan ringe og bestille det du har lyst til å ha i deg!

Altså, min mening er, at en slik lege, kan vi ikke ha. Han er til stor skade for syke mennesker, en skam for legestanden, og vi bør øyeblikkelig få varslet om hans oppførsel. I håp om at han ikke tørr annet enn å skjerpe seg, om han har en slik ufyselig personlighet, eller at han da føler seg presset til å søke seg hjelpe, om det er psyken som spøker med han, og får han til å oppføre seg slik. Eller at man håper dette tas alvorlig, slik at tilsyn blir åpnet, og lisensen hans blir trukket tilbake, om dette er hans væremåte, og det er slik han vil fortsette å behandle mennesker fremover! Det var et eksempel. Jeg har massevis.

F.eks at en politimann nekter å utføre sin  jobb, ta i mot anmeldelse blant annet. Det er blitt ganske vanlig. Men er faktisk ikke lov. Det rapporterer jeg. Og om jeg opplever en Nav ansatt, de er det mange av, som både oppfører seg nedlatende og arrogangt ovenfor et menneske. og i tillegg viser at vedkommende ikke kan noe som helst om hverken Forvaltningsregler eller loven om sosiale tjenester, så ville jeg ha varslet.



Det kan være hjelpepleieren som varsler om elendige forhold for beboerene på institusjonen hun jobber på. Fordi hun finner deres livskvalitet er viktigere enn at hun selv er trygg i sin egen jobb!

Det kan være min venn, som nå i disse dager, snakker ut om hva som egentlig foregår innad i våre mange organisasjoner for rusmisbrukere og deres situasjon. Hvor hun risikerer og må leve med hets og hat. Og nærmest hevnaksjoner fra flere hold. Men likevel er rettferdighetssansen hennes så stor, at hun ikke klarte la være å varsle.

Slike varslinger mener jeg blant annet. Og om ikke så mange mennesker hadde syntes at det var så ubehagelig å måtte stå opp for rettferdighet, eller at det er pinlig å bry seg med annet enn seg og sitt. Så ville det kanskje til slutt blitt så alminnelig å varsle. At våre myndigheter var nødt til å omorganisere seg, slik at alle varsler faktisk måtte bli tatt på alvor, pga omfanget.

Men som sagt, det er typisk norsk, å skritte over en som ligger på gata, fordi det er ubehagelig å stoppe å spørre om man kan være til hjelpe. Og det er typisk norsk, at man ikke utsetter seg for f.eks ubehaget ved å besøke den unge naboen, som nettopp mistet sin mann, men samtidig helt ok å slarve om detaljene rundt dødsfallet. Dessverre.  Jeg synes det er både feigt, og egoistisk, å beskytte seg selv mot ubehageligheter, fremfor å hjelpe noen som sliter eller si i fra om urett. Det er min mening!

Men i hvert fall, varslere! Jeg beundrer dere! Og jeg takker for at dere er som dere er! Og jeg forsøker selv å være en som sier i fra om urett. Og håper at noen av tilfellene jeg har varslet om, faktisk har utgjort en endring i positiv mening. For i det minste et menneske, eller flere. Og jeg kommer til å fortsette å varsle om slike mennesker, ansatte, instanser og hendelser, til den dagen jeg ikke lenger er her. Om noen skulle føle at de ikke selv makter å si i fra, så vit at jeg kjenner til mange der ute, som bruker av sin fritid og sine krefter, på å varsle, i håp om at noe skal bli til det bedre for deg eller andre. Varslere er mine helter!

#varsleren #varslere #beskyttvarslere #værenvarsler #bliflerevarslere #omvarsling #hvaerenvarsler #varsleridetoffentlige #tørråsiifra #meldifra #ikkegodtaovertramp #overgrepfraautoriteter #brydeg #sieriblogg #blunck #sisseleriksen 

Likte du hva du leste? Vil du lese mer, om mangt og mye, som jeg funderer på? Og få beskjed når nye innlegg kommer. Så blir jeg veldig takknemlig om du vil følge meg videre, ved å trykke liker på min Facebookside. Du finner den ved å trykke her. 

Runulfr utestengt fra Facebook pga bilder av amputerte ben!

Nok en gang skjer dette vi ser titt og ofte, Facebook sine retningslinjer, er ikke alltid lett å forstå? De slår hardt ned på de merkeligste ting. Som brannskadde, brystkreft opererte som står frem med bilde, tegnede vitsebilder som viser nakenhet med mer. Mens filmer og bilder av steining av kvinner, drapsmenn som står avbildet med avkappede hoder av mennesker, ungdommer som angriper andre unge i samlet flokk på gate, og sparker og slår offeret bevisstløs, gutter som torturerer hunder eller andre dyr, de får man lov å dele så mye man ønsker. Rapporterer man slike bilder og filmer, får man beskjed om at bildene ikke er skadelig i følge Facebooks standard. Mens nakenhet, sykdom, amming eller handikap osv, blir fjernet enten av Facebook sine egne kontrollører, eller via brukere som rapporterer. Fordi de kan virke støtende på folk, og er i mot Facebooks standard. Hva er dette for slags standard??

( Fantastiske humørfylte Runulfr, raser over Facebooks merkelige retningslinjer! Men klarer ikke å la være å dra på smilebåndet..i kjent stil! Bildet er Runulfrs private.)


Er det USA sitt syn på slikt, som er videreført til de Europeiske avdelingene av Facebook. Har de ansatte verden over, fått beskjed om samme standard, den amerikanske? Og hvorfor er det ikke flere som protesterer? Dette skjer jo stadig, med mange andre mennesker. Og med andre bilder. Eller er ikke Facebook tilgjengelig for å lytte til brukernes synspunkt overhodet! Nå for kort tid siden, valgte altså min svært gode venn, Runulfr, en mann som jeg ser på som en av mine nærmeste, ja, som en bror, og vise bilder av sine "stumper" . Et av mange morsomme navn han selv bruker på sine ben. Bildet delte han på sin personlige profil. Og er slett ikke det første bildet han deler og beskriver med saftige ord og uttrykk, om hva det kan ligne på...  Han har altså amputert begge sine ben ved knærne. Og dette er altså ikke et enestående tilfelle. Han deler jevnlig bilder med mye humor. Selvironi er mannens kjennetegn! Og det er en flott egenskap å ha mener jeg! Mannen er aldeles enestående! Og det er han som faktisk har trøstet oss som er glad i ham, når vi syntes det var vondt og vanskelig med hans årelange plager og ekstreme smerter, før amputasjon endelig ble avgjort. Det er han som får oss til å le, så tårene triller! Nå vi er bekymret eller lei oss på hans vegne...

 (Lovlige bilder av soldat som morer seg med våpen, godkjent av Facebook.Bildet er fra Google.)
Og det samme gjør han nå, når vi som er glad i ham, synes det er vondt at de måtte gå til dette skrittet, å amputere begge ben, etter langvarige smertefulle år, med sår som ikke gror. Han spøker og ler, og får oss alltid til å smile! Er ikke det en fantastisk egenskap, så vet ikke jeg! Det er han som fleiper og ler når det er snakk om hans skjebne og hans kropps utseende pr i dag. Han har en helt utrolig livsglede, smittende humor og for ikke å snakke om mental og fysisk styrke! Og som svært mange, meg selv iberegnet, som av helsemessige årsaker, ikke alltid kan komme seg ut å være sosial hele tiden, deler han via Facebook, sin hverdag, også med denne prosessen, på godt og vond. Han er lykkelig fordi de ekstreme smertene han har levd med i sine føtter i mange, mange år. Nå er borte, sammen med føttene.. Og han er allerede oppe å går med sine proteser, han går som om han skulle ha to friske ben! Og det ennå han faktisk har vært rullestolbruker i en årrekke, pga voldsomme sår som aldri ville gro osv på bena. Mannen er jo en helt! En vaskeekte superhelt!

(Bildet som ble for sterkt for Facebook. Og endte med trussel om utestengelse, om ikke Runulfr øyeblikkelig fjernet bildet fra sin profil. Bildet er Runulfr sitt private.)

Runulfr har levd et svært intenst liv, og opplevd og vært gjennom mer enn de fleste av oss! Og i årene før han ble så syk, livnærte han seg av naturen, skogen og hundekjøring i Trysils skoger. Litt av en overgang fra gatelivet i asfaltbyen Oslo, hvor han vokste opp på Sagene. Men denne mannen, som jeg både respekterer og beundrer stort, han er noe for seg selv! Han takler alt det som de fleste ville kalle for umulig. Og ikke nok med det, han takler det med store og sterke ord, og med mye latter og merkelige kallenavn på altså sine "benstumper"! I dag er han bosatt i vakre Bergen by, hvor han har mange av sine gode venner nært rundt seg, heldigvis for meg, og andre som bryr oss om han, som befinner oss helt nede på Østlandet! Og nettopp fordi vi har Facebook, så føles det som om vi har nærmest daglig kontakt, vi "sees" jo og snakkes der, og får de nyeste oppdateringene og en god latter over Runulfr sine mange sprell... Så da er det kanskje ikke så merkelig, at jeg mister aldeles munn og mæle her, når jeg får vite at han har fått beskjed av Facebook, at det siste bildet han har delt av sine "stumper" må fjernes, fordi det altså strider mot deres retningslinjer! Hallo?? Han har delt slike bilder i mange mange uker og måneder! Hvorfor skal det nå være forbudt? Og hva er det nøyaktig som plager dere, eller som dere mener skulle være plagsomt for folk å se?? Er det det smilende fjeset inni en masse skjegg og hår, den herlige brautende latteren når han legger ut en film, som er så smittsom, at det er umulig å fortsette furting, om man skulle ha en dårlig dag? Eller er det vanskelig for dere eller andre, å se en mann av Runulfr sitt kaliber, som reiser seg (bokstavelig talt) opp fra hver eneste situasjon, som ville ha slått beina under (eller av?).. på hvem som helst av dere? Forstår dere ikke hvor mye dette betyr for andre i samme situasjon? For oss som er glad i ham?

(Lasse Gustavson, profilert forfatter og foredragholder fra Gøteborg, opplevde for få år siden, eksakt det samme som Runulfr. Med sine bilder. Bilde fra Dagbladet.)

For mennesker som sitter der og er alt for opptatt av forfengelighet og materielle verdier, og som trenger en som ham, til å få ristet av oss litt tøys, og gi oss litt å reflektere over og strekke oss mot, av livsglede og livsvilje? Og ikke minst....for Runulfr sin egen del!?? Skal han ikke en gang får den gleden av å muntre oss opp, vise hvor bra han har det, og kunne få benytte sin selvironi, til å komme seg gjennom traumer, som vi andre mennesker, ikke en gang klarer å forestille oss? Vi har flere eksempler på lignende episoder. Som feks den profilerte svenske foredragsholderen Lasse Gustavson, en sterk, klok og dyktig mann, som isteden for å la sin alvorlige brannskade stanse seg, benytter den i sitt arbeid for andre mennesker. Du kan lese om hans opplevelse ved å trykke her

Er det slik. Vil dere være så intolerante og dømmende, at alt som viser annerledeshet eller ubehageligheter, som dere tror ikke kan ramme dere selv, skal dere beskyttes fra! Mens flertallet, som det garantert ville være, om man undersøkte verden over, må godta å se skrekkelige filmer med steining av kvinner, mishandling av hunder, bilder av terrorister som stolt holder frem hoder etter sine massedrap, det må VI tåle!? Jeg tror dere er for virkelighetsfjerne, og at dere bør på alvor, burde gå igjennom deres retningslinjer for hva som er forbudt og hva som er tillatt. Jeg tror jeg snakker for mange...når jeg sier at deres ide ikke matcher med flertallet.... Og jeg personlig kommer hvert fall til å protestere og dele bilder av gode venner på Facebook, i det uendelige.... uansett om dere ikke synes de holder mål etter deres standard!

Da mennesker som Runulfr eller Lasse for den saks skyld, er for meg verdt mye mer enn utestengelse fra sosiale medier! Nå er bildene delt offentlig, men ikke direkte, så få vi se, om dere våger å fjerne linken til dette innlegget!

Da tror jeg dere leker meg feil person, jeg er ikke kjent for å gi meg eller bukke under for slikt!

 

Om du likte å lese min mening i denne saken, og har lyst til å lese tidlgiere innlegg eller fremtidige meninger, tanker og følelser jeg deler, så blir jeg veldig glad om du går inn på min Facebookside, og velger å trykke liker og følge meg videre. Du finner siden her! Og, har du flere spennende tema til meg, som du ønsker jeg skal skrive om. Har du behov for en skribent, som synes innholdet er viktigst. Så kontakt meg gjerne for oppdrag. Jeg er svært allsidig. Og skriver også for private, brev, klager, skjemaer med mere. E-post sissel.blunck@hotmail.com

#utestengelsefrafacebook #retningslinjerfacebook #krigerverreennnankenhetoghandikapp #sieriblogg #sterkemeninger #engasjement #hjertevarme #hvemkanblikastetut #utestengelsesosialemedier #protestmotamerikansketilstander #hvemkontrollererfacebook #diskrimineringavhandikappede #støtendebilder #hvareagererdupå #blunck #sieri #sisseleriksen #lesogbliengasjert #engasjementforandre #stoppdiskriminisering 

6 tegn på at du kan være en høysensitiv person

Er du høysensitiv? Som barn ble min måte å være på, forklart med at jeg var overfølsom. Det ble ikke sett på som noe positivt. Mer som noe negativt. Som om jeg skulle være et menneske som "tålte mindre enn andre", og dermed falt i gråt feks, lettere enn andre barn. I tillegg var følelser noe som ikke skulle snakkes om eller vises.

Jeg forstod dette som om at jo mindre følelser man viste, jo sterkere og tøffere var man. Det er et barns enkle måte å resonnere seg frem på. Jeg tror nok min mor også var på samme måte. For jeg husker følelsene hun hadde, som sterke og hun var lettrørt osv. Og at etter hennes død i 95, sa alltid familiemedlemmene, når det oppstod større tragedier og vanskeligheter innad i vår familie; det positive er at mor slapp å oppleve dette, for det hadde hun ikke "taklet"...

Vel, jeg er av en annen mening. I dag er jeg godt voksen. Å vise følelser, eller å snakke om følelser, er noe positivt for meg. Å tørre å vise de, er tegn på modighet og åpenhet. Noe jeg setter pris på. Selv er jeg jo kjent for å være en mentalt sterk kvinne, men samtidig vet de fleste, at jeg er svært følsom, jeg gråter lett, jeg har sterk empati og jeg skriver lett om hva jeg føler ovenfor en sak.

Men det tok meg mange år, før jeg klarte å oppnå å si at jeg er glad for min høysensitivitet, og faktisk mene det! Ja, det er fortsatt tilfeller hvor jeg skulle ønske jeg var mindre nærtakende, fordi det for meg selv ville vært enklere. Men ettersom jeg vet at mennesker rundt meg, både de nærmeste, som jeg er glad i, og andre jeg har kontakt med, har det bedre, fordi jeg bryr meg så mye , gjør at jeg foretrekker å være overfølsom, som mange kaller det, enn det motsatte!



Mange høysensitive sliter også med å takle små lyder osv, de blir irritert over smasking og slafsing hos andre ved måltider. Eller andre små lyder som mennesker rundt de gjør. Slapp helt av, jeg gjør ikke det! Om det skyldes at jeg er hørselshemmet, er godt mulig. Men uansett grunn, er jeg glad for at jeg ikke evner å irritere meg over småsaker. Vel, tror du at du er høysensitiv også? Og hva er egentlig spesielt med å være en slik nærtakende person?  Her har jeg funnet frem til noen punkter som jeg anser er positivt ved å være en med sterke følelser. Kjenner du deg igjen kanskje?

1- Være uforskammet og ufin mot andre mennesker, uten grunn! Pga vår sterke empati, så setter vi oss lett inn i andres følelser. Dermed har vi ikke hjerte til å mobbe eller slenge ut av oss mindre hyggelige kommentarer til menneskene rundt oss! For vi tenker stadig tenk om det hadde vært meg som fikk slik slengt etter meg...

2- Være i veien, forstyrre noen, eller ta opp noens tid i unøde. Høysensitive mennesker er veldig var på stemningen rundt seg. Vi er opptatt av å ikke være til besvær for noen. Vi vil nødig være til bry. Og kan kjenne på stemningen, og stadig spørre om vi burde gå, eller unnskylde at vi forstyrrer osv. 

3- Konkurrere. Vi høysensitive er ikke glad i å trene feks sammen med mange andre i et treningsstudio. Å sammenligne oss med andre mennesker. Se oss selv i store speil osv. Fordi vi ønsker ikke å være best i noe, eller dårligst i noe. Vi setter oss lett inn i hvordan det er å komme dårligst ut i en konkurranse. Og vi ønsker hverken å være i den som ender der. Eller se at andre havner å sisteplass. Fordi vi lett kan sette oss inn i følelsen den som taper, kjenner på!



4- Å motta negativ kritikk. Vi er ofte veldig vare på kritikk. Med årene lærer vi oss jo, at dette er både normalt og nødvendig for å oppnå endring. Men å kritisere en høysensitiv person, bør planlegges, slik at den er mest mulig konstruktiv. For at vi skal klare å se på kritikken som nødvendig, og ikke som en personlig kritikk av oss som menneske. 

5- Valg. Å ta valg, selv de enkleste små valg, tynger oss høysensitive. Fordi vi tar et hvert ansvar og en hver avgjørelse, svært alvorlig. Om valget viser seg  å være feil. Føler vi oss enormt skyldbetynget! Ofte så tenker vi at verden er full av valg. Og at vi skulle ønske det var færre valgmuligheter. Om det så er å velge innkjøp av en genser. Så er det ikke unormalt å sukke tungt...over at det er 10 fine farger å velge i. Fordi vi ville følt det enklere, om det i det minste kun var to farger å velge i...

6- Holde igjen følelsene. Bite sammen tennene og feks ikke gråte i en begravelse, føles umulig, om man er en høysensitiv person. Mange unngår til og med situasjoner, hvor man vet det kan være mye følelser hos de rundt en, som da feks ved begravelser. Dødsfall, store begivenheter i livet, som konfirmasjon, bryllup eller når barna har første skoledag. Kan gjøre oss utmattet. For vi klarer ikke bite sammen tennene og ta oss sammen, som det ser ut til at alle andre rundt oss klarer til stadighet!

Kan du nikke gjenkjennende til disse punktene, ja da er du nok høyst sannsynlig en av oss høysensitive. Men jeg håper du også, som meg, klarer å se på dette som en positiv ting. En gave, å være så følsom. Om det kan være utmattende for deg selv, så er det godt for de rundt deg, å ha et menneske som deg, som virkelig bryr seg om hva de føler, og som lett kan sette seg inn i hvordan du har det!

Husk du er en sterk person, ikke svak, ved å vise følelser eller å ha sterke følelser, så vær takknemlig for at du har fått nettopp denne gaven <3

Vil du lese mer av mine meninger og tanker rundt livet og samfunnet generelt. Følg meg og nye innlegg ved å trykke liker på min Facebookside. Du finner den ved å trykke her!

#høysensitiv #sterkefølelser #overfølsom #åpenhet #tørreåkjenneetter #empati #sorg #livsendringer #sieriblogg #blunck #sisseleriksen #sosselblunck #sosialemedier #testdegselv #helse

10 ting INGEN politiker kan svare på?

Vel ... de kan vel i grunn ikke svare på noe, var det første som slo deg inn, ikke sant? Enig jeg, men dette er spørsmål jeg har forsøkt å få svar på i snart 20 år. Og, nei, de det gjelder, kan ikke svare, hverken de på høyest opp i "makteliten", eller de som arbeider på kommunalt nivå. Jeg går ut ifra, at det ikke bare er meg, som har en slik liste i bakhodet. Lagret et sted, hvor man oppbevarer de tingene man vet man aldri vil få løst...

Valgår er det også...Vel, her er de viktigste punktene for min del:

1. Hvordan kan regjeringen la en minoritetsgruppe (deres ord) som barn med en avdød forelder, stå helt uten økonomisk tilskudd til livsopphold, om de er skoleelev på videregående skole, og er mellom 18 og 21 år? Barn med skilte foreldre kan søke fortsatt barnebidrag. Barn med begge foreldre døde, kan få fortsatt barnepensjon. Ja til og med barn med en avdød forelder (om vedkommende var så "fornuftig" at han eller henne døde av yrkesskade), kan få fortsatt barnepensjon. Men de av våre barn som har en død forelder, som ikke døde av yrkesskade, har ingen økonomiske muligheter. Hvorfor skal disse diskrimineres? Og hvorfor svarer deres Nav så morsomt på samme spørsmål: Nja, den gjenlevende forelder får søke sosialstønad for å forsørge 18 ¨åringen da! Vel, i søknadsskjema for dette, skal ikke barn i myndighetsalder føres opp. Fordi de er voksne og skal klare seg økonomisk selv. Samtidig som den samme Nav sier: du er forpliktet til å forsørge dine barn også etter 18 års dagen, frem til de er 21 år, om de er elev på videregående skole! Samtidig som det offentlige fjerner barnetrygd og forsørgertillegg også, som utbetaling fra barna fyller 18 år. Hvor er logikken?! 



2. Hvorfor er ikke tannhelse beregnet som andre helseproblemer? Og hvorfor er det slik, at det kommer an på hvilket fylke du bor i, samt hvilken tannlege du er hos, om du får dekket deler eller hele tannbehandlingen? Hvorfor er ikke dette standard, og lik behandling. Uavhengig av hvor i landet du bor, eller hvilken tannlege som behandler deg? I noen kommuner får man feks fri tannbehandling om du har tjenester fra hjemmesykepleie. Mens i andre kommuner, så har de plassert tjenesten Hjemmesykepleie under en annen instans, slik at det feks ikke gir gratis tannlegebehandling om du bor der. I noen fylker får du dekket det meste av proteser, mens i andre må du betale alt eller det meste selv. Uansett grunn til manglende tenner. Noen tannleger sørger for å skrive rett, og dermed får du fri tannbehandling om du har dårlige tenner pga sykdom som psykisk helse, utmattelse eller annet som har gjort deg ute av stand til å utføre god tannhygiene. Mens andre tannleger tar spyttprøve og har du ikke nok munn-tørrhet da, så får du ikke dekket en brøkdel, uansett om du er aldri så syk, eller bruker ti forskjellige typer medisiner som skader tennene med munn-tørrhet? Hvorfor skal det være som en lottotrekning om man kan få ha tenner eller ikke?

3. Viser feks til saker nevnt ovenfor, ang tenner. Men dette i lovverket som sier noe om individuell behandling av søkere på den ene eller andre offentlig ytelsen. Hvorfor blir individuell behandling KUN benyttet av velferdskontorer og andre offentlige forvaltningsorgan, de gangene det er økonomisk innsparing for kommune/stat. Mens vil individuell behandling gi gevinst for søker, blir vedkommende behandlet som alle andre søkere, og man ser ikke et snev av skjønn eller individuell behandling? Er det da så merkelig at det vekker avsky hos folk. Med så åpenbar forskjellsbehandling? Uansett om den skyldes at man ubevisst har det slik, fordi det er mengder av ansatte innen offentligheten, som ikke kan reglene det er påtenkt de selv skal følge?

4. Hvorfor har ikke helsevesen tid lenger. Når de hadde tid for 30 år siden? Hvorfor dør mennesker i helsekø. Hvorfor må et menneske som får hjerteinfarkt eller angstanfall utenfor sykehuset, først da en taxi til fastlegen sin, for så å bli sendt til sykehuset? Hvorfor kommer kjente personer, idrettshelter osv samt formuende, før "mannen i gata", til behandling på sykehus.Hvordan klarte familielegen å ha tid til sine pasienter tidligere. Og hvordan fikk de til å sende pasienter rett til sykehus for behandling, om han under en undersøkelse oppdaget at dette var påkrevd? Det er ikke plass på sykehusene. Alvorlig syke sendes rundt til behandling i en maxitaxi/pasientreiser, og har de time for cellegift kl 8 på morgenen, så må de etter behandlingen er ferdig, vente i en stol i sykehuset resepsjon, uansett om de kaster opp uavbrutt, er totalt utmattet eller er så febersyke at de burde få legge seg ned i en seng. Frem til kl 16 når alle medpasienter er ferdig med sine avtaler på samme sykehus, før de starter på den lange veien  hjem. Hva slags menneskesyn er dette? Hva om du selv, ble alvorlig syk, ville du ha blitt behandlet sånn?

5. Hvem har ansvaret, når det offentlige gjør feil. Og hvorfor er det ikke en straffbar handling når en offentlig ansatt under utøvelse av sitt yrke, gjør feil som skader et menneske helsemessig eller økonomisk, Mens samme feil gjort av en privatperson eller ansatt i privat næring , gir både straff og tap av arbeidsplass! I tillegg får de ekstra pensjonsutbetalinger. Som mennesker som arbeidet i privat næring de siste 40 årene, ikke har rett på. Ennå sistnevnte måtte jobbe hardt for å gjøre en best mulig jobb, slik at de ikke mistet jobben. Hva med å kvalitetssikre alle som arbeider i offentlig byråkrati. Kan de ikke vise til konkrete utførte oppgaver, og fylle kravene for alminnelig folkeskikk i kontakt med mennesker. Så får det konsekvenser for de?



 

6. Hvem bestemmer hva politiet skal gjøre. Og ikke gjøre? Og hvorfor beklager de og innrømmer feks at "henlagt pga manglende bevis" , egentlig betyr "vi har ikke tid eller penger" til å etterforske, når ingen endring skjer. Hvorfor har ikke politiet lenger tid til å ta i mot anmeldelser? Og hvert fall ikke å etterforske saker? Kan man da like gjerne fjerne lover som sier det er forbudt å stjele, forbudt å trakassere, forbudt å voldta osv... Fordi det er eksempler på lovbrudd, man ikke kan forvente å få hjelp av politiet til å løse. Hverdagskriminaliteten øker jo selvfølgelig i et land som vårt, hvor man vet at drap og narkotikasmugling og feks pedofili blir slått ned på. Men hverdagskriminaliteten sjelden eller aldri ender med etterforskning. 

7. Hvorfor har du som politiker krav på bolig, bil, reise og flotte middager. Mens andre mennesker ikke har råd til medisin, tak over hodet, mat eller å gi barna sine de aktiviteter som de fleste andre nordmenn har? Hvem bestemmer den fordelingen av statens midler. Hvordan kan dere leve med dere selv, når dere bestemmer summen på de ulike budsjettposter, når dere vet at det alltid er penger nok til å dekke deres luksusliv. Men likevel aldri nok penger til å hjelpe fattige barne familier og andre her til lands? Hvorfor kan ikke regnskapene over alle budsjetter legges ut offentlig. Med alle utgifter og inntekter detaljert oppført?

8. Hvorfor er ikke rusmisbrukere, feks narkomane, mennesker?Hvorfor er det lov å jage rusmisbrukere i våre største byer. Har dere hodet så langt nedi sanden, at dere tror narkomane og narkotika forsvinner, om dere ikke ser dem i praksis? Er det rett at en narkoman kvinne eller mann, ikke får behandling når de ønsker, at de ikke får legehjelp mange steder, fordi helsevesen ikke ser på deres helseproblemer som annet enn en følge av deres misbruk. Hva er det som får dere til å tro, at de har valgt dette livet. Og hvorfor betyr disse menneskene mindre enn deg?



9. Hvorfor har vi alle disse instansene som skal ha ettersyn med det offentlige, når man kan se at de egentlig fungerer mer som en forlengende arm for nettopp de offentlige instansene. Det er folket som har bevisbyrden. Altså må den lille mannen i gata, kjempe mot en overveldende stor og maktsterk etat! Noe de fleste i lengden ikke orker. Og de som holder hele tiden ut...de taper som oftest til slutt. Det er bare å google det, den som ønsker. Om de tror det er enkelt for mannen i gata å vinne gjennom feks Forliksrådet, Trygderetten, Fylkesnemnda, Fylkesmannen, Pasient og brukerombudet el feks Norsk pasienterstatning...

10. Hvorfor kan myndigheter ikke innrømme feil, som feks Nav, Barnevern og andre etater. Er det noe man lærer om man studererer Offentlig forvaltning. Er det noe som står på arbeidsinstruksen deres. Og hvorfor blir de så sinna og hevnlystne om det viser seg at de har med noen å gjøre som kan mer om dem, om deres eget lovverk? Hva er de redd for. Og så har man de instansene som skal ha oversy med nevnte etater. De kan i blant starte såkalt tilsyn, om det dukker opp nok ulumskheter et sted. Men et såkalt tilsyn, hva er det i praksis? Og  hvordan foregår det, hva gjør dere om tilsynet avslører mye grums. Fylkesmannens kontor kunne ikke svar på dette. Og da blir dere neste instans. For det er jo ikke slik at et såkalt tilsyn medfører konsekvenser for kontoret eller de ansatte det gjelder? Så hva er det hensikten med å ha overordnede tilsyn?

Om du  vil lese mer av hva jeg skriver her, meninger og tanker, om mangt og mye. Så følg meg og mine innlegg på Facebook, blir jeg glad om du trykker liker på min side, som du finner siden her. Alt jeg deler er offentlig, og man kan dele innleggene videre, eller kommentere. Min eneste grense går ved anonymitet. Har du negativt å si, må du tørre å skrive det under fullt navn og kontaktinformasjon. Slik må det bli pga nettverdenen oversvømmes av såkalte nettroll dessverre...

#sieriblogg #sisselblunck #sisseleriksen #blunck #ordeterfritt #sterkemeninger #politikk #politisk #politikere #regjeringen #velferd #menneskerettigheter #byråkrati #demokrati 

HAT er et sterkt og sjeldent brukt ord hos meg. Men jeg "hater" familier hvor alt skal skjules eller hysjes ned, det er utrygt!

De fleste synes jeg er veldig åpen og personlig. Både på sosiale medier, i mitt arbeid og som person. Og det er riktig. Jeg er veldig åpen om det meste. Det er lett også, når man ikke har noe å skjule. Men samtidig er jeg også en introvert og til tider innesluttet person. Få mennesker kjenner meg godt privat. Mange tror de gjør det, nettopp på grunn av at jeg er så personlig. Det å være åpen om seg og sitt, skaper mye positivt, synes jeg. Blant annet tillit. Denne tilliten gjør at svært mange mennesker betror seg til meg. Også vilt fremmede mennesker, ikke bare venner og bekjente. Og da de har forstått hva jeg står for, og hva jeg virkelig ikke kan fordra, nemlig løgn, slarv, sladder osv. Så føler de det trygt at det de deler med meg, ikke kommer videre. Det varmer. Så det er ikke bare den som får lettet sitt hjerte, som føler seg bedre etter å ha betrodd seg, eller bedt om råd. Men også jeg.

Mange undrer seg i blant, om hvorfor jeg er så åpen da. Jo, jeg har ikke alltid vært det. Jeg har nok prøvd å være det, ønsket å være det. Men hjemme i min familie, var det ikke slik. Som i mange andre familier på 70 tallet, var det ikke vanlig å snakke med feks sine foreldre om alt. Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg ønsket at jeg kunne gjøre det. Men det var ikke mulig for meg, som bare var et barn. Å bryte dette mønsteret i min familie. Så jeg valgte andre løsninger. Jeg bar det meste, eller alt, inne i meg selv. Og jeg turte ikke snakke om dette med venner, da jeg var godt oppdratt til at om det var negative eller vanskelige ting hjemme, så skulle det ikke snakkes om. Hverken i familien. Eller ute blant andre mennesker. Om det er skam, eller ønske om en viss fasade. Eller begge deler, som gjør at mange mennesker lever slik, det vet jeg ikke. Men jeg har aldri likt det. Jeg synes det er skremmende, vanskelig, vondt, utrygt og det synes jeg, fordi det er de følelsene jeg hadde, ved å måtte leve slik i så mange år.



Mange mener faktisk det motsatte. Svært mange. De lever lukket, og deler ikke noe fra sitt personlige liv, med andre enn kanskje sin partner eller sin aller beste venn, eller de nærmeste familiemedlemmene. Ja noen gjør ikke det en gang! De snakker med sine voksne barn, sine søsken el foreldre, kanskje også med sin mann eller kone, som de gjør med den hyggelige damen i kassa på Kiwi. Alt som ikke dreier seg om dem selv, er trygt å snakke om. Vær og vind, rett og slett. Til nød litt slarving om naboer eller andre felles bekjente. Men å snakke om hva de egentlig føler. Eller hvordan de egentlig har det. Det gjør de ikke. Enten fordi de ikke klarer det. Andre fordi de ikke liker eller ønsker det. Og selv om mange som lever sånn, gjerne kan fritt dele hva de tjener på jobben, hvor de skal på ferie eller at de har kjøpt ny bil. Så kunne det aldri falt dem inn, å sagt hvordan de har det. Og er de lei seg for noe, misfornøyd, har vanskeligheter innad i familien, tar seg nær av noe, misliker noe. Så velger de å heller vise det ved å være sur og fornærmet. Vanskelighetene lar de være å snakke om, i håp om at de da forsvinner og slutter å eksistere. Og om noen tråkker de på tærne..ja da snakket de stygt om vedkommende til andre mennesker, isteden for å fortelle vedkommende at det han el hun sa eller gjorde, fikk meg til å føle meg dårlig, gjorde at jeg ble lei meg osv.

For meg er en slik levemåte uforståelig. Og umulig for meg å leve opp til! Jeg aksepterer og respekterer det meste ved de som velger det levesettet. Men jeg kan ikke ta del i det. Fordi det for meg er skremmende, og veldig vanskelig å forholde meg til mennesker jeg ikke kjenner kjemi med, jeg aner jo ingen verdens ting om dem. Det blir overfladisk og innbyr ikke til nære vennskap. Da de ikke fortelle noe personlig noen gang. Og da klarer jeg ikke føle nærhet til dem heller. For tillit føler jeg om noen er åpen mot meg, og jeg kan være åpen tilbake. Nå håper jeg det ikke blir misforstått. Jeg mener ikke at jeg er privat ovenfor alle og en hver. Det er ytterst få jeg er det ovenfor. Men det personlige, det som gjør at et menneske får en personlighet, ved at jeg vet hva han el hun mener, tenker, føler, reagerer og er opptatt av,  er med på å avgjøre om jeg liker eller misliker vedkommende.

Jeg har ingen følelser eller mening om jeg liker et menneske eller ikke, kun avgjort på utseende, interesser, jobb, sosiale status, politisk retning eller økonomi. Det blir for tomt for meg. Bare et skall, som jeg ikke mener noe som helst om. Ofte så føler jeg at mange mennesker som er lukkede personer, kan være skremmende, fordi de kan møte meg overstrømmende blide, med klem osv, om det er skriftlig eller muntlig. Mens andre ganger er de helt motsatt, kalde, holder avstand eller nærmest overser meg. Og jeg aner jo ikke hvorfor. Fordi jeg ikke kjenner de som person. Uansett om det er et familiemedlem jeg har "kjent" i 40 år, en kollega gjennom mange år, en bekjent fra et miljø jeg har tilhørt i en årrekke, en gammel nabo osv. Slike mennesker får meg til å føle meg nærmest utrygg, og jeg holder bevisst avstand, så sant det er mulig.

Og dette med at man ikke skal snakke om vanskelige ting innad i en familie. Det er familiehemmeligheter. Og skal dø med familien. Det forstår jeg ikke. Men det har visst med omdømme, rykte, ære og redsel for hva andre nå skal mene om dem, om slike ting kom frem. Selv lever jeg slik at jeg ikke skjuler det negative eller vanskelig rundt meg og mitt. Dermed vet jeg at de som liker meg, liker meg akkurat som jeg er. Ingenting er tilgjort. Og jeg har ingen skjulte hemmeligheter eller andre skumle overraskelser. Og om man da lever slik som meg, så har man "sitt på det tørre" i tillegg. Mange som feks er uenige med meg, eller uvenner om du vil. Mange har nærmest hatet meg, av ulike årsaker. Mange mener gjerne mye om en som meg, en som har sterk personlighet, og synes litt i samfunnet. De vil gjerne "ta meg på/for noe", de vil straffe meg, eller hevne seg, ved å bruke negative ting om meg, mot meg. Gjerne true med å røpe slikt ovenfor noen rundt meg. Men... det er ingenting å røpe. Det er ingen skjeletter i skapet. Ingenting å bruke mot meg. Slikt blir de gjerne veldig forbannet og fortvilet over! Hvordan skal de ta få såret meg? Få tatt "igjen" eller hva de nå ønsker å gjøre mot meg! Vell, så forsøker de kanskje med selvskryt, eller å fremheve seg selv og sitt, for å rakke ned på meg. Men...så går ikke det heller :o Fordi jeg er fullstendig ute av stand til å føle slikt som misunnelse!

Jeg har levd med ingenting. Og jeg har hatt "alt"! Og det har gjort at jeg aldri føler at jeg ikke unner noen det ene eller andre. Og jeg føler samtidig at jeg er så utrolig heldig. At jeg i grunn ikke mangler noen verdens ting! Merkelig kanskje... for jeg blir jo glad jeg også, for å ha krefter eller økonomi til en aktivitet eller ting jeg setter pris på og liker. Men får jeg aldri den tingen eller opplevelsen, så er jeg likevel lykkelig uten. Jeg er lykkelig i nuet, og alt som kommer uventet utenom det jeg til en hver tid har. Er bare en hyggelig bonus, som jeg blir veldig glad og takknemlig for! Og som jeg faktisk ikke bruker unødig tid eller krefter på å ønske meg, fordi jeg føler jeg behøver det for å ha det bra og være lykkelig! Jeg lever uten bitterhet, jeg lever med en nærmest konstant følelse av det jeg vil kalle det motsatte av bitterhet. Nemlig takknemlighet! Jeg tror det gjør at jeg er fornøyd og lykkelig som det er. Jeg kan bli nedfor eller lei meg, eller sinna. Men det er om det kommer overraskende triste eller vanskelig hendelser, som jeg ikke har forutsetning for å stoppe. Men også da, tar jeg den nedturen og den sorgen, også jobber jeg meg opp igjen etter kort tid, tilbake til den fornøyde tilværelsen min. Hvor jeg helt ærlig synes jeg har et veldig godt liv, og at jeg jammen er en av de heldige i verden!

Og når jeg viser meg som jeg pleier, positiv og smilende, ja da tror mange av de "nevnte" at det er fordi jeg har høy inntekt, fått en uventet formue, er blitt 100% frisk og heldig med helsa eller lignende. Eller at slike positive mennesker som meg, kan da aldri ha opplevd større traumatiske hendelser i livet og har nok "alt på stell". Men.... det er jo ikke slik. Det er heller motsatt.  Jeg har nok i gjennomsnitt mye mindre i mitt liv...enn andre mennesker ville målt i verdi. Jeg har ikke mye penger, eller eier mye ting. Jeg har knapt hatt en frisk dag, uten ekstreme helseutfordringer de siste 20 årene. Jeg har ingen stor eller liten kjærlig familie. Ikke har jeg stabil jobb og inntekt heller. Og ikke har jeg en mann som skjemmer meg bort. Jeg får lite eller ingen hjelp til noe i livet. Jeg må faktisk gjøre alt helt selv. Slik har det alltid vært. Ikke er jeg ung, blendende vakker fra naturens side. Eller noe sånt heller! Men det er nettopp det, at jeg har vært på bånn økonomisk, helsemessig, sosialt og på alle vis. At jeg har opplevd tap av svært mange jeg er glad i. At jeg kun har mine barn som familiemedlemmer. At jeg har levd et godt liv, og hatt det meste på stell. Men også det motsatte, vært uten omtrent alt man vil betegne som nødvendig for et noenlunde verdig og godt liv. Som nettopp gjør at jeg har denne evnen, til å være tilfreds med lite, og ikke strebe ettet "noe", som skulle gjøre meg mer lykkelig! 

Jeg er så utrolig fornøyd som jeg har det. At jeg gleder meg over de små ting. For meg er det nemlig alt sammen små gledelige overraskelser, som jeg tidligere har vært foruten. Jeg er ikke "alltid glad og positiv" på sosiale medier, fordi jeg er tilgjort positiv og vil fremstå perfekt, og har alt som andre ønsker seg. Jeg er glad og naturruset på små verdier i livet. Og denne evnen, den har faktisk ikke bare ene og alene skaffet meg mange venner, bekjente og lesere i nettverdenen. Den skaffer meg også fiender! Eller mennesker som nærmest hater meg! Og de har svært vanskelig for å forklare hvorfor. Men etter å ha tenkt mye, erfart ennå mer, blant annet med min egen familie, søsken, foreldre og voksne nieser. Ja så har jeg ved hjelpe av andre. Både profesjonelle og med de som kjenner meg godt. Så viser det seg at de mener jeg er bortskjemt. Og de er misunnelige. De er svært irritert over at jeg ikke blir sjalu, misunnelig, at jeg ikke evner å irritere meg over småting hos andre mennesker, at jeg ikke gidder eller vet hvordan jeg skal snakke shit og slarve om naboer, de andre i familien, sambygdninger eller hvem det nå skulle være. De blir mer og mer forbannet, om de ser at jeg ikke lar meg provosere av noe de sier eller gjør. De fatter ikke, at jeg ikke i det minste er hevnlysten på dem eller andre, som har gjort meg vondt. Og alt dette sammenlagt. I tillegg til at jeg ikke en gang , jeg som er så følsom av meg, har evne til å føle hat ovenfor dem. Det gjør dem mer og mer provosert! Dette opplever jeg altså i blant hos noen få lesere, hos stalkere jeg har måttet oppleve, hos bekjente og ukjente, ofte jenter tidligere...i dag kvinner. Som du kan lese om i tidligere innlegg som KVINNER SOM HATER og STALKERS. Og da altså også  innad i min egentlige nærmeste familie i blod og navn.



De mener jeg er arrogant fordi jeg ikke ikke behøver dem. De knurrer av sinne, fordi jeg ikke bryr meg om hva de mener om meg. Og de føler sterk frustrasjon over at man ikke kan få meg til å skrike og kjefte og krangle. Men jeg har jo så sterke følelser! Og ennå så reagere jeg ikke mer. Har ikke gjort det på såå mange år i voksen alder :o Er jeg kald blitt da? Nei, langt i fra. Men likegyldighet, som jeg virkelig vil beskrive er hva jeg føler, er en mye sterkere følelse enn sinne og hat. Ord, skrevet på en svært bestemt og alvorlig måte. Virker ofte mye sterkere enn å stå og skrike ukvemsord til hverandre. Og hevn? Vel, det eneste det skaper, er drama, og det gir meg overhodet ingen tilfredsstillelse. Og jeg nekter å la mennesker jeg ikke har noe til overs for. Som gir meg kun negativt. Forpeste mitt liv. Jeg tillater det ikke. Og det skjer ikke. Det er tryggheten jeg oppnådde ettersom jeg ble eldre, selvinnsikten jeg fikk, hovedsaklig pga vanskelige hendelser i livet, som ga meg denne følelsen av tilfredshet. Og denne roen. Og den er jeg så takknemlig for.

Og jeg vet også at min åpenhet, gir mange tillit til meg. Og gjør at mange synes det er lettere å være åpen selv. Og alle positive tilbakemeldinger jeg mottar stadig, som tilbakemeldinger på hva jeg formidler, særlig skriftlig. Den gjør meg tryggere og sterkere den også. Den bekrefter jo hele tiden det jeg har jobbet meg frem til selv, de siste tiårene. Jeg er ikke feilfri. men jeg fokuserer ikke på feilene. Jeg er bare bevisst på at mine feil og mangler er der, og at det er menneskelig! Og det å ha en slik selvinnsikt, å kjenne godt til både sine egne positive og mindre heldige sider,det er ikke alle forunt. Og det gjør en så sterk og trygg, når man vel har oppnådd denne selvinnsikten. Denne åpenheten og min måte og leve på, er årsaken til at jeg faktisk er i live i dag. Og det er mitt valg. Så får andre stå for sine valg.

Jeg har hverken interesse, tid eller kapasitet, til det å bry meg med alle disse menneskene som jeg ikke forstår, disse bitre, negative, sure, misunnelige menneskene, som ikke tørr by på seg selv, kanskje fordi de ikke kjenner seg selv på godt og vondt, de skal få fortsette sitt liv i hemmelighetskremmeri. I sin taushet. I sin skam over hva de ha gjort eller ikke gjort. I sin redsel for hva andre måtte mene om dem om de stod frem helt ekte, med alt som er vondt, stygt, rart osv. Det kommer jeg aldri til å bruke minutter av mitt verdifulle liv på mer! Det er slike som ofte kjefter på sine egne, eller bebreider fremmede i kommentarfelt på nett. og helt glemmer å feie for sin egen dør! Det er disse som sladrer om alt og alle, også deg, når du ikke er tilstede! De føler seg urettferdig behandlet om noe gledelig skjer andre enn dem, les: misunnelse. De lar sin egen lave selvfølelse få utløp ved å skrive stygge ting om feks folk som er for tykke, for annerledes, for spesielle, for ditt eller for datt... fordi, det får deres egen selvtillit til å øke. I realiteten... så har de ikke den ringeste anelse om hva de holder på med! De har ikke evner til det. For de bruker evnene sine helt feil. Ikke til glede for hverken seg selv eller andre.


 

Mange er nok lite åpne som mennesker fordi de ønsker å holde ting litt mer privat. Men jeg tror også mange velger å være lukket, feks innad i en familie. Fordi de ikke synes så godt om seg selv, og de vil ikke at omgivelsene skal få kjennskap til deres dårlige sider, eller negative hendelser rundt dem. De er mer opptatt av hva andre mener om dem, enn det som er sunt, etter min mening. For om man alltid gjør sitt beste, hva er det da som er så ille, at man ikke bør vise det ovenfor andre mennesker? Og hvorfor betyr det noe hva andre mener, om du selv vet med deg selv at du lever hver dag, i det forsøk å være et godt menneske. Det er ikke slik at "alle liker" deg, om du hele tiden er bevisst på å prøve å være et godt menneske og gjøre ditt beste, slik som jeg er opptatt av! Men de som da ikke liker meg, de står fritt til det. Jeg har intet behov for å bli "likt av alle"! For meg er det bare viktig å gjøre mitt beste, fordi jeg ikke vil ha det vondt, med feks dårlig samvittighet el kvaler for å ha vært dum mot noen...noe jeg har, om jeg oppfører meg dårlig. Derfor lever jeg som jeg gjør...

Og høyst sannsynlig er mange av disse menneskene, de som ikke tørr vise sitt sanne ansikt på godt og vondt. Som skjuler følelser og ikke snakker om det som er vanskelig (om de da ikke er av de med personlighetstrekk uten evne til å føle anger, samvittighet, empati osv), de samme menneskene som ligger på dødsleiet...(det kommer før enn vi aner).. og lider all verdens kvaler. Samvittighet, anger og alt kommer for en dag... Om ikke før, så sammen med dødsangsten. Og dette må de da bare leve med, livet ut. Det er selvvalgt. Og det er for sent å rette opp i feil man har begått, når din tid er omme!

 Jeg vil  fortsette å være åpen, gi tillit og respekt, og få det samme tilbake. Og bruker min tid på det jeg synes er viktig. Som feks at om jeg skulle omkomme i morgen, kommer det ingen skremmende hemmeligheter for dagen. Alt, både negativt og positivt om min person.. kan da trygt drøftes når min tid er omme. I tillegg, er det viktig for meg å dø uten følelse av utilstrekkelighet, anger, samvittighet og angst. og det har jeg sørget for at jeg slipper, om det skulle skje i dag, eller om 40 år!

Ja, jeg er heldig! Og jeg vil ikke omgåes mennesker som er kalde, innesluttede, bitre, tause om det jeg synes er viktig i livet... jeg vil nemlig vite hvem jeg omgåes. Og hva jeg kan forvente av de jeg omgåes, sånn noenlunde. Så behold gjerne deres skrekkelige familiehemmeligheter og deres liv deretter. Så fortsetter jeg som jeg gjør!

AMEN

Ønsker du å følge meg videre. Les eldre innlegg. Eller få varsel om nye innlegg og artikler. Så blir jeg glad om du trykker liker på min Facebook side, den finner du HER.

#adferdsvansker #taushet #familiehemmeligheter #mindfulness #omåstyreegnetanker #livsfilosofi #åpenheterbra #forskjellpåpersonligogprivat #psykologi #dødsangst #anger #stoppsamvittighetskvalene #bluncksieri #sisseleriksen #blunck #februar2017

Vil du leve greit med mindre penger, el MÅ du leve på lavere inntekt? Spare mye penger på hår og hudpleieprodukter?

Mine ideer som jeg her deler, er stort sett kommet ut av å leve i lengre tid med svært vanskelig økonomi. Nesten 10 år med lav inntekt og høye utgifter og nedbetaling av gjeld etter konkurs, ga meg nemlig også en del positivt. Blant annet at jeg ble svært oppfinnsom på måter å spare penger på. Jeg vet det er tabu å snakke om økonomi og dårlig råd. Men de fleste vet vel nå, at jeg er til for å rive ned alt av den slags tabuer! Her skal ingenting gjemmes bort, skjules osv. Frem i lyset, og snakk det ihjel!

Det er riktig som mange sier, man får faktisk god fantasi, av å måtte gå kraftig ned i levestandard pga fattigdom. Og jeg er ganske sikker på, at mye av det jeg deler her. Det hadde jeg aldri kommet på ellers. Om det ikke var for at den økonomiske situasjonen min, tvang meg til å tenke alternativt.

Dette med å mangle valgmuligheter i livet, har ofte lært meg mye, som jeg ellers ikke ville ha klart å finne frem til, om jeg hadde kunne velge å slippe. Denne mangelen på "valgmuligheter" har faktisk som en rød tråd gjennom mitt liv, ofte lært meg mye. Nød lærer naken kvinne å spinne, som det heter... Jada, jeg vet det er mange som aldri har opplevd en situasjon hvor valg ikke er et alternativ, ofte vil de svare på slikt jeg beskriver her med: "joda, man har alltid et valg".... De velge jeg å overse, så kan de ta kontakt om de selv kommer opp i en slik livssituasjon, eller flere. For da vil de nemlig forstå, hva virkelige utfordringer består av. Selv om jeg selvfølgelig håper færrest mulig, slipper å havne i slike vonde og vanskelige situasjoner i livet.

Vell, jeg har levd slik at mine nå voksne barn, skulle merke minst mulig til fattigdommen, men samtidig bli bevisst på hva penger er, og hva de forskjellige ting koster. Og med en jente som vokste opp og ble tenåring i disse trange økonomiske årene, har pengene lett for å fly! Og jeg brukte de heller på henne, det føltes bare godt og helt naturlig. Intet offer. Som jeg har skrevet om i tidligere innlegg. Jeg kjøpte meg klær og sko (brukt) for ca 500 kr i løpet av 7 år. Og jeg led ingen nød. Tvert i mot! Men en tenåring i dag, skal ikke mangle mye, før man risikerer å bli lagt merke til, på en negativ måte, dessverre. Og for meg er det viktig å unngå dette, men samtidig ikke fullt og helt gi etter for dette presset, da vinner nemlig denne trenden mer og mer frem.

Den gyldne middelvei er ofte en god løsning. Men så var det dette med klær, sko og hår og sminke da.... det koster! Vell, her kommer noen små triks, som vi selv har brukt, og som jeg ofte bruker den dag i dag, om ikke for å spare penger, så fordi de produktene ofte er like bra, og noen ganger bedre, enn de vi betaler for i dyre dommer i butikkene. 

Bildet er lånt fra Google

Hårkur, svært egnet for tørt og behandlet slitt hår. Det er enkelt, bruk matolje, den ene typen er ikke nødvendigvis bedre enn den andre. Velg og vrak, eller bruk av den som står på kjøkkenet ditt. Masser oljen inn i håret ditt, ikke gni det helt inn i hodebunn. Der er håret sjelden tørt og aldri slitt, det vil derfor bare gi en følelse av fett hår. Hårlengdene er det viktige. Velger du å ha det i tørt hår, trekker det mer inn, men kan fint gnis inn i vått håndkletørket hår også. Sov med dette om natten. Vask håret morgenen etter, bruk shampo to ganger. Noen ganger kan det virke litt fett likevel, men som oftest går det fint! For ekstra effekt, eller for å beskytte putetrekk, klipp opp en bærepose og knyt rundt håret/hodet.

I dag er det blitt svært populært med silkolje, Moroccainoil og andre typer olje, for å få behandlet og brusete hår, til å se blankt og velstelt ut. For mange år siden, så var de heller ikke uvanlig, at vi unge damene stakk innom et offentlig toalett og brukte håndkrem, hudkrem, lotion el hva det måtte være vi hadde i vesken...smurte det godt inn i hendene, og trakk fingrene igjennom håret. Nødløsning som fungerte med ulikt resulatat. 

Og til opplysning ellers: har du lagt merke til det nydelige blanke flotte tykke håret på feks kvinner fra India, Pakistan osv? Og at de aldri har tegn til tørt, slitt ødelagt hår? Svært mange av disse jentene, de bruker denne oppskriften, de pleier sitt hår med ulike typer matolje :-)

 Bildet er lånt fra Google

Peeling for ansikt og kropp. Matolje, honning kan benyttes med strøsukker i. Vil man ha kraftigere peeling, bruk kaffe, pulver kaffe eller annet grovkornet kaffe. Oljen el honningen, gjør huden myk og delikat i tilegg.

Også preparatet Cocosa, kokosnøttolje, som jeg husker mange venner i etniske miljøer brukte da vi var unge. Gjerne mennesker med afrohår, som få nordiske frisører den gangen klarte å håndtere. Og den ble også brukt som middel for å lage gode dreads, slik at håret filtret seg godt sammen. I dag, er denne også blitt et produkt mange flere kjenner til. Og den kan bestilles mange steder på nett. og også kjøpes i ulike forretninger drevet av utlendinger. Men jeg tror til og med noen helsekost forretninger har begynt å selge produktet. 


Privat bilde

Det er mange små ideer, rundt de fleste kostnader i hverdagen, som vil frigjøre midler til andre ting, som faktisk må betales med penger. Og det å kutte ned på kostnader, gjerne mange små faste sådan, vil til sammen, frigjøre nok til at man isteden for innkjøp, kan betale en regning.

For de som aldri har opplevd å måtte klare seg med lite, de som aldri har behøvd å starte med to tomme hender eller som ikke har erfart å havne i en livssituasjon, som gjør at du må kutte kraftig ned på levestandard, vil ikke ha verken forståelse eller interesse av hva jeg her deler. Eller... ofte så er det slik at mange av de jeg kjenner, som er født inn i en formue, og som alltid har familie eller andre som trår til i situasjoner jeg nevnte her. De er faktisk ofte mennesker, som sitter hardest på sine penger, og det er derfor en del av de klarer å beholde eller øke sin formue også. Så det får være opp til hver enkelt.

Jeg skal senere dele en del andre tips om hva som kan hjelpe deg å gå kraftig ned i levestandard. Enten fordi du ønsker det. Eller det skyldes at du ikke har annet valg. Jeg setter veldig pris på om du velger å følge meg og nye innlegg ved å trykke liker på min Facebookside, som du finner ved å trykke her. Jeg vil etter ønske fra mine lesere også heretter dele mye av mine Facebook-oppdateringer fra min private side der. Da mange føler det deles en del nyttig og ettertenksom også der, og det blir mye og følge med flere steder. Jeg har dessverre ikke plass til flere "venner" på min personlige profil. 

Takk for at du leste. Send meg gjerne en kommentar eller tilbakemelding. Og kontakt meg om du ønsker skrivearbeid utført. Alt fra søknadsprosesser innen det offentlige byråkratiet. Klagesaker. Nav. Private skriv. Jobbsøknader. Eller spørsmål rundt rettigheter og plikter innad i vårt lands store byråkrati. 

Alt jeg deler på sosiale medier. Er fritt for å deles offentlig. Det setter jeg bare pris på. Ha en nydelig vinterdag videre der ute...og inne i cyberverden!

#sparetips #naturlighårkur #levgodtforlitepenger #hårolje #lagegnehudoghårprodukter #naturligepreparaterforhudoghår #enkeltogbillig #detvirker #bluncksieri #gånedilevestandard #blunck #sieriblogg #sisseleriksen #bluncksieri #godetips #harduprøvddet #lagdinegenpeeling #matoljekanbrukestilsåmangt 

 

 

Hva mener du må til for å ta vare på, og beholde et godt forhold til din partner?

Det er ikke til å komme bort i fra, at det blir lettere og lettere å bryte ut av et forhold. Det er ikke mange som kjemper eller jobber for å forsøke å reparere et forhold som slår sprekker lenger.. det er lettere å bare gå videre. Søke etter det perfekte og en grønnere fremtid hos "nestemann". Jeg har ingen tro på at "de fleste" ekteskap/ samboerskap går i oppløsning pga utroskap, rus, vold el mishandling, fra en kant.



Jeg tror de fleste sklir i fra hverandre FØR et eventuelt sidesprang, ellers ville det vel vært uinteressant med en annen? Uenighet i økonomi og barneoppdragelse sies å være hyppigste årsak til at et forhold knirker.. el går i oppløsning. Pluss at mange finner sammen uten å ha et godt vennskap og ekte forelskelse for hverandre. Unge mennesker finner sammen først og fremst pga utseende. Voksne pga ensomhet, de føler de er ment å være to/i et parforhold. Selv om de fleste selvfølgelig ønsker at en eventuell kjæreste skal ha et utseende de liker, så gjør erfaringene og årene man har b\på baken, at man er mer opptatt av verdier og personlighet, enn det ytre. For en del, føles ikke livet helt, om de ikke har noen å dele det hele med. Og mange føler at de behøver noen å dele gode og onde dager med.Som ansvar for barn, bolig, økonomi osv.

Ganske mange liker heller ikke å være alene i eget selskap. Grunnen til at jeg personlig har avsluttet forholdene jeg har vært i, siden jeg ble enke som 32 åring med småbarn, er at jeg følte at jeg var mer forelsket i selve forelskelsen, enn i mannen. Noe manglet. Jeg lette ikke etter feil, men jeg så sider ved mannen over tid, som er ting jeg vet jeg ikke ville taklet å ha i livet mitt videre. Fordi jeg har levd i et godt forhold/ ekteskap, så har jeg ikke lyst til å "nøye meg med det "nestbeste". Jeg vil ikke sammenligne mennesker/ menn. Men jeg sammenligner livet mitt, i forhold med en mann, i forhold til uten han. Er sistnevnte det som gjør meg best, så velger jeg det. Selv om det er vondt å såre. Jeg tror ikke at alle de jeg har avsluttet med, var i knestående forelsket i meg. Jeg tror heller at mange av dem, ikke har så høye krav til et forhold som meg. For mange holder det at parteneren ser ok ut, er snill og resten får komme av seg selv. Jeg blir ikke raskt forelsket, og jeg vil ikke være i et forhold hvor jeg ikke er forelsket. Da er det bedre med vennskap, om man ikke føler noen kjemi og forelskelse.



Jeg har mine tanker og  ønsker rundt dette, fordi jeg har opplevd et så godt forhold med min avdøde mann. De fleste jeg møter, virker det som om de kun har tidligere dårlige forhold å se tilbake til. De husker vel ikke at forholdet kanskje var bra i starten. Ikke vet jeg. Og de forstår ikke helt mitt utgangspunkt. I tillegg er jeg er så gammeldags, at skal jeg være i et langvarig alvorlig forhold med en mann. Så skal jeg faktisk føle at dette kan vare livet ut/ til vi blir gamle.. jeg gidder ikke bare "prøve", og så bryte ut, el bli byttet ut om en par år.

Jeg er ikke naiv, jeg vet godt att få forhold varer. Men jeg vet det er mulig! Gjensidig respekt og tillit er to hovedsaker som må være på plass mener jeg. Etter det kommer som oftest alt det andre på plass. Om det finnes seksuell tenning, sommerfugler i magen, følelsen av spenning osv. Om man ikke kjenner noe av dette, så føler jeg at da er det mer vennskap. For man kan like mange mennesker, uansett alder og kjønn, og jeg føler kjemi med mine venner. Men den er annerledes enn ovenfor en jeg er forelsket i.

Og en ting jeg har lagt med i bakhodet er følgende, som jeg håper mange av dere vil tenke på, når dere krangler el har det vondt i forholdet deres i en hektisk førjulstid med mye stress for mange: Husker du, kvinne, hvordan du var ovenfor din kjære i starten? At du ville vise deg fra din beste side? Du smurte matpakken hans, viste omsorg når han hadde mannfolk influensa, du pyntet deg for ham og laget deilig mat til ham. Du syntes ikke det var et ork å stæsje deg opp for ham, det var mer spennende og gøy, å bruke tid på å pynte deg litt, for så å se eller høre hvordan han satte pris på ditt nye antrekk eller smilet ditt. Du syntes han arbeidet hardt og mye, og var bare glad for å kunne yte litt omsorg og pleie for ham, da du jo er et omsorgs-menneske og ville han skulle føle seg glad og elsket. Led deg gjennom kjedelige fotballkamper på tv. Bare fordi du unnet ham det, og fikk sitte i armkroken? Ikke som nå, når du knurrer irritert over de evige sportssendingene og lurer på om han ikke kan skru av det hele og snakke med deg isteden! Du var takknemlig for alt han gjorde, isteden for å irritere deg over alt han ikke gjør.

Og du, kjære ektemann, husker du hvor stolt du følte deg når hun ba deg hjelpe med det ene eller andre? At det var godt å ha noen som behøvde deg, dine handy anlegg og din fysiske styrke og praktiske sans? Husker du hvor søt du syntes "konemor" var, første gang du så henne subbe rundt i joggebukser, raggsokker, usminket med håret surret opp i en topp? At det var et godt tegn på at hun følte seg trygg på deg, og avslappet i ditt nærvær. Mens nå ser du på det som at hun er sluskete, ikke gidder bry seg om hvordan hun ser ut, eller å pynte seg for deg? Hun pynter seg kun for "alle andre mennesker", når hun skal bort? Husker du hvor sjarmerende du fant alle hennes rare nykker og krav til det ene og det andre. Alt dette som gjorde henne spesiell for deg? Hvordan du kunne lytte til stemmen hennes i evigheter, og ikke hadde lyst på å be henne holde munn, og gå ut i garasjen, slik som nå!

Slik kan man holde på, i en evighet... og det kommer som oftest fra begge to. I starten av et forhold, om vi tenker på de første måneder med dyp forelskelse, eller de første lykkelige årene som nygift eller samboere, som skaper et nytt hjem sammen. Så er det gjerne slik at både hun og han, setter seg selv til side, og sin partner foran seg selv. Han tenker mer på hvor sliten hun er, og hvor mye hun har å bekymre seg over, hvor tøft livet har fart med henne osv. Mens hun ser på ham som sin reddende prins. En gentleman, som ordner opp i alt rundt deg, som reparerer det som henger på halv tolv i huset, og som jobber hardt både ute og hjemme. Og du synes han er den mest spennende samtalepartner og den flotteste mannen du kjente. Og du ville så gjerne gjøre dagene hans lettere, muntre han opp med smil og glede når han kommer hjem fra jobb. Pusle rundt ham når han er syk. Og det føles ikke som noe offer eller ork i det hele tatt. Selv om du selv er sliten og i dårlig form. Fordi hans velbehag, er viktigere enn ditt eget. Og bare han har det best mulig...ja så har du det bedre selv også.

 Altså i omtrent et hvert forhold, så setter vi vår partner før oss selv, i tiden hvor det meste er som hvetebrødsdagene. Men det er etter at stormen har lagt seg, når bekymringene kommer, over regninger eller andre utfordringer, når vi begynner å irritere oss over den andres særegenheter, gjerne de samme tingene som faktisk gjorde at vi falt for ham eller henne, at det hele snur. Særlig om man ikke i tillegg til forelskelsen har et bunnsolid vennskap.

Nå tenker hun gjerne "han sier han er sliten, men han tenker ikke på meg, hvor sliten JEG er"! Hun sier hun vil bruke feriepengene på sydentur, men tenker ikke på hva jeg vil, nemlig kjøpe campingvogn". Han tenker bare på seg selv, aldri på meg! Og hun forstår meg ikke, hun bryr seg kun om seg selv, og hva hun føler og mener. Og slik fortsetter det, nå har man kommet så lagt i forholdet, at man tenker jeg og meg, FØR vi tenker på han eller henne, som vi deler livet med. Vi mister gjerne evnen til å forsøke å forstå eller sette oss inn i hvordan hun eller han har det, det eneste vi nå ønsker og forlanger, er at han eller hun skal tenke på oss før seg selv!


Om du midt oppi en slik diskusjon eller situasjon, klarer å vende det om, tenke tilbake til i starten av deres forhold. Hva ville den gang ha vært din reaksjon på samme situasjon? Jo, du ville tenkt på han/hun du vil dele livet med FØR du tenkte på ditt eget beste. Du ikke bare møtte ham eller henne på halvveien, du ga gjerne etter, kun av ønske om at hun eller han skulle bli glad! Det føltes ikke som noe offer en gang! For å se din partner være glad, betydde mer, enn at du fikk det som du ville. Prøv å hente inn igjen den følelsen, når forholdet skranter, og han/hun ikke lenger forstår deg! Tenk deg tilbake til den tiden da du tenkte på hvordan han/hun ville føle det, FØR du tenkte på ditt eget beste... Da tror jeg vi kan være på rett vei, til å klare å vende om tilbake til det man hadde.

Vi blir nemlig, de aller fleste av oss, veldig opptatt av oss selv med årene. Han forstår meg ikke! Hun bryr seg ikke! Han vil aldri det samme som meg! (Men vil du noensinne det samme som han.....?) Å prøve å sette den andres ve og vell foran oss selv, er tegn på at vedkommende betyr mye, og det er jo ikke slik at du skal "gi etter for alt!, men om dene ene part klarer å gå litt tilbake til den første tidens tenkemåte...så vil det falle tilbake på at den andre klarer gjøre det samme. Slik at dere begge to igjen, klarer å stable forholdet på bena, ved å ikke bare gi hverandre tillit og respekt. Men også vilje til å gjøre dagene bedre for den vi er glad i, og forsake noe for egen del i blant, for å oppnå dette. Og finne tilbake til takknemlighet, over hva dere har, og ikke irritasjon over alt du synes han eller henne ikke har eller gjør.....

Det er i hvert fall mine tanker rundt det å jobbe bevisst med et forhold, å kunne vise hverandre velvilje, med et ekte ønske om at den andre part skal leve godt i sammen med deg. Og kunne sette pris på hverandre, isteden for å diskutere og irritere deg over alt du synes din partner mangler. Husk på hva ved han eller henne, som gjorde at du ble forelsket, og lær deg å sette pris på det igjen. Mennesker kan ikke forandre sin personlighet, men vi kan alle bidra til små endringer som gjør at dagene blir enklere å komme igjennom, og som viser at vi setter pris på at man er to. Og til slutt vil jeg si det samme som jeg har sagt mange ganger til mine venner rundt meg, siden min kjære ektemann døde fra meg, helt uventet, uten forvarsel, i en personlig tragedie i 1999.

Sett pris på han eller henne du deler livet med. Behandle hverandre pent. Du vet nemlig aldri om vedkommende er der neste dag, eller neste øyeblikk, for den saks skyld.... 

Så du slipper å sitte i etterkant og sørge over alt du ikke rakk å si eller vise han/henne, mens dere var to <3 

 

Vil du lese mer av hva jeg skriver og deler? Gå gjerne inn på min Facebookside og følg meg der. Den finner du her. Jeg er også på Twitter og Instagram. omm enn ikke så aktivt som på Facebook og blogg.

#julebordsesongen #hvordanfåetforholdtilåvare #nårekteskapetryker #giftmedsinbestevenn #hvordanreddeforholdet #bluncksieri #jobbemedforholdet #tildødenskillerossad #bligamlesammen #blunck #sisseleriksen

 

Går an å bli frisk av angstlidelser? Ja, det er mulig for mange, kanskje også for deg?

Ja, for noen så er det faktisk mulig. Men om jeg tenker meg om, ja så har jeg sjelden, eller kanskje aldri, hørt noen faktisk si det. At de tidligere har vært plaget med angst, men nå er blitt friske? Men i hvert fall, jeg personlig, kan nok uttale noe lignende. Jeg har opplevd å ha generell angstlidelse, eller  i perioder, og over mange år. Generell bety jo da, at man har angst for mye forskjellig, og ikke kun for en bestemt ting. Noen har angst for helt konkrete ting, feks sosial angst, noen har angst for å bruke offentlig transportmiddel, for å kjøre heis, for å spise foran andre mennesker, andre igjen har kanskje angst for å dø osv... Min angst var i hovedsak generell og generalisert, slik at jeg levde med en form for konstant angst, bekymring og i helspenn, for alt rundt meg. Og den bestod ofte av jeg bekymret meg sånn for mange ting i hverdagen, og når bekymringene ble sterke, så ble det til redsel, og angst for at skremmende ting skulle hende.

Det dreide seg ofte om ting som "kunne skje", at jeg skulle kollidere i trafikken, at barna mine skadet seg på skolen, at jeg skulle dø før barna var voksne og mye mer. Jeg kunne være redd for og ha sterk angst ofte fordi jeg var redd noe skulle ramme ungene mine, ettersom det har vært mange sterke vonde opplevelser med sykdom, ulykker og død rundt oss. For hver slik tragedie som rammet, jo sterkere ble min angst. Jeg hadde også dødsangst, og var veldig redd for at jeg skulle skade meg alvorlig og dø, slik at ungene mine ikke hadde noen! Da de har kun meg som voksen person og som familie her i livet. Pappaen deres døde da de var små, og familie forøvrig har vi ingen kontakt med. Og tanken på hva som ville skje med barna mine, om jeg døde, den skremte meg voldsomt. Nå vil kanskje noen mene at jeg nærmest hadde reell grunn til å å få slike tanker,  nettopp fordi jeg eller vi, opplevde så mange sterke livstraumer i livet vårt, og stadig ble påminnet om hvor skjørt livet er...hvor fort ting kan snu.. Men likevel, det er fryktelig vondt å leve med slik redsel og angst. Bekymringer skaper angst, redsel og nedstemthet.

Og det burde ikke være nødvendig, tenkte jeg mange ganger, å leve hver eneste dag og ha slike skremmende tanker... det gjorde meg etter hvert veldig sliten og nærmest utmattet. For man bruker mye krefter på redsel og anfall av angst. I tillegg hadde jeg sterke anfall av panikkangst, ofte om nettene, hvor jeg våknet gang på gang, fordi jeg så min kjære avdøde manns ansikt foran meg.. slik han så ut når jeg fant ham død... Jeg våknet av hjerteklapp, pusteproblemer, og satte meg opp i sengen og gispet etter luft! Badet i svette.... gang på gang... Det viste seg jo etter hvert at jeg led av Posttraumatisk stressyndrom, som jo ofte rammer de som har opplevd traumer i livet. Enten det er personlige traumer eller offentlige som man opplever sammen med andre mennesker, som naturkatastrofer eller krigssituasjoner. Og dermed hadde jeg ofte såkalt flashback også, øyeblikk hvor jeg gjenopplevde vonde situasjoner fra min fortid, om jeg opplevde noe som minnet om det... Det er også angst, det knyttet seg inni meg, det ble trangt å puste, hjertet slo så det var fysisk vondt... og det er en svært von følelse, man blir liksom helt hjelpesløs! Jeg er ikke frisk av PTSD, og jeg kan fortsatt oppleve å få den type flashback el anfall. Men hos meg ligger ellers denne lidelsen nå i ro, utenom i helt ekstreme hendelser, som gir meg minner om tidligere traumer.

Jeg har også hatt perioder hvor jeg har angst for feks telefon samtaler, det kom etter at min hørsel ble dårligere, jeg er hørselshemmet, og oppfatter dårlig i tlf samtaler. Dermed ble det ekkelt å ta tlf, fordi jeg ikke fikk med meg så mye av hva som ble sagt. Jeg liker heller ikke å snakke foran forsamlinger, om det er 20 av de nærmeste vennene mine, eller om det er 200 mennesker jeg skal snakke foran, så får jeg fryktelig angst, skjelver, blir varm, mageknip og den velkjente knuten i brystkassa dukker opp, det blir trangt å puste.. Og jeg har hatt prestasjonsangst, jeg hadde så høye forventninger til meg selv, at jeg slet med voldsomme angstanfall når jeg skulle prestere noe, var veldig redd for å ikke mestre det godt nok. Jeg hadde ikke disse forventningen til andre mennesker. Men kun til meg selv, jeg hadde så lav selvfølelse, at jeg trodde at jeg måtte mestre alt, og helst bedre enn alle andre, for å være "bra nok".

Dette skyldes min oppvekst, hvor det ikke var vanlig med å gi barna noen bekreftelser på at man hadde gjort noe bra eller mestret noe. Slik det gjerne var i den generasjonen våre foreldre hørte til. Og med søsken som led av nærmest sykelig sjalusi, turte jeg ikke utmerke meg som barn. Fordi om jeg mestret noe bedre enn de, så ble deres sjalusi sterkere og det straffet seg ved at de behandlet meg ennå dårligere. Slik at jeg vente meg til mange nødløsninger, jeg gjorde meg blant annet dummere enn jeg var. Jeg gjorde mer mer hjelpeløs  enn jeg opprinnelig var osv. Og likevel vokste og vedvarte sjalusien. Og den er der den dag i dag. Som ung trodde jeg gjerne at om jeg bare var mer enn flink, ja så ville foreldrene mine skryte av meg, og mine søsken ville synes at jeg var bra nok, eller like meg bedre. Slike ideer kan man lage seg for å overleve hverdagen som barn og tenåring.

Jeg har i voksen alder blant annet alltid bekymret meg for økonomi. For ikke å være en god nok forelder til mine barn. For at jeg ikke var et godt nok menneske. Jeg hadde angst for å ikke være pen nok. Ikke være sterk nok. Ikke dyktig nok. Ikke smart nok osv. Og jeg bekymret meg for at noen skulle mislike meg. For at jeg ikke skulle være tøff nok, modig nok osv, mye prestasjonsangst altså. Og sterke bekymringer for viktige deler av mitt liv, som dette med barneoppdragelse og privatøkonomi. Men alt du bekymrer deg for, som du tenker at du ikke mestrer, eller at du ikke er "flink nok til", det vil du faktisk føle deg mer avslappet til, om du først mestrer det en gang, og en gang til og ennå en gang...så vil du vokse på mestringen. Om du i tillegg lærer deg selv, å ta i mot komplimenter, noe mange nordmenn er dårlige til, både å gi og å ta i mot, så vil man kunne få et bedre syn på seg selv. En bedre selvfølelse oppnåes, og dermed senker en sine egne idiotiske krav om alt du måtte mene at du burde klare, eller alt du burde klare bedre osv... 



Jeg har hatt mange former for angst, og det er veldig forskjellig hva som har utløst dette hos meg, ettersom hvilken periode i livet jeg har vært i. Men nå skriver jeg her, hovedsaklig om min angst som voksen, etter at jeg fikk barn osv. Men, i dag så kan jeg altså si at jeg ikke lenger kjenner på angst i særlig grad, ikke depresjoner heller, som i noen tilfeller rammet meg sammen med  angsten. Og da gjelder det å se seg tilbake, og se på hva var det som gjorde at angsten mistet grepet om meg? Hvorfor har jeg ikke søvnproblemer og angst for det ene og det andre lenger? Det er viktig for meg selv å vite hva som gjorde at jeg slipper ha slike plager mer, og det er viktig med tanke på alle andre, for jeg vet vi er mange, som sliter med angst i en eller annen form ... Så må det refleksjon til da ... for det første, kan jeg vel nevne, at jeg aldri eller svært sjelden, har latt angsten vinne over meg. Jeg har altså ikke latt meg stanse i å gjøre ting, for å unngå å få angst. Det skyldes nok i stor grad, at jeg ikke har hatt det valget som voksen! Det var aldri noen mann, foreldre, søsken osv, som kunne utføre ting for meg, som jeg var redd for å gjøre pga ubehaget angsten ga meg. Jeg måtte faktisk trosse angsten å gjøre alt jeg var redd for! Hver eneste gang!

Og det handler vel igjen om blant annet sterkt vilje, men det handlet også om at jeg har to barn, som den gang var små, og jeg visste inderlig godt, at om jeg lot være å gjøre det, eller det andre, om jeg ikke turte å si i fra osv, ja så ville det kunne gå hardt utover barna mine, fordi de altså hadde bare meg. Og den drivkraften, det hadde på meg. Redselen for at barna som fra før hadde opplevd så mye vondt og vanskelig, skulle få det ennå verre... pga jeg som kombinert mor/far, ikke turte å utføre noe, fordi jeg syntes det var vondt og skremmende med angst, den ga meg ikke noe valg! Jeg måtte rett og slett, for ungenes skyld! Altså mangelen på valg, tvang meg til å komme igjen og utføre aktiviteter, som jeg egentlig var livredd for, som ga meg svette hender, hjertebank, magevondt og panikk. Fordi jeg så på barna som noe som var viktigere enn meg selv, og ansvarsfølelsen jeg hadde ovenfor de, sa meg, at om jeg ikke gjennomførte, så ville det gå hardt utover ungene. Jeg visste veldig godt, at de kun hadde meg i livet sitt. Så jeg tror at mangelen på valgmuligheter, hjelper et menneske til å utføre ting vi synes er vanskelig, pga angst,redsel og generelt ubehag.

Men nå er det ikke slik at jeg ønsker at noen skal være i samme situasjon, at de skal mangle valgmuligheter. Jeg er jo glad for at de fleste mennesker nettopp har valget, til å feks overlate det som er vondt for dem, til sin partner, forelder eller kanskje søsken osv. Men for min angst og psykiske helse, var det altså til det gode for meg, at jeg manglet valgmulighetene. Jeg behøvde ikke tvinge meg til å gjøre ting jeg  hadde angst for, jeg gjorde det fordi det ikke fantes noe alternativ. Og det hjalp meg nok veldig mye, kanskje ikke så mye der og da, men i hvert fall i etterkant! Jeg har i perioder oppsøkt blant annet psykolog, og jeg har vært til samtaler hos psykiatrisk sykepleier. Særlig i de første årene etter min manns død. Det var noe jeg først fikk tilbud om, via kriseteam fra kommunen jeg bodde i, noe som man faktisk har rett på, om man opplever å havne i en slik situasjon som jeg og mine barn gjorde, med min mann som døde helt uten forvarsel, i en personlig tragedie. Riktignok er dette noe jeg har forstått i etterkant, ikke alltid fungerer eller er oppe å går i alle kommuner. Selv om det vel er bestemt at alle kommuner skal ha et slikt tilbud. Gjerne bestående av feks prest, lege, psykolog feks.

Jeg har også hatt utallige samtaler med både sykehusprest i sorggruppe, en Frelsesarmeen soldat, leger, sosionom, andre mennesker med psykiske plager med flere. Altså når jeg hadde mye å slite med, så hadde jeg ikke familie jeg kunne henvende meg til, og mine nærmeste venner, ville jeg ikke "bruke opp" på triste og vonde samtaler. Jeg var bevisst på at visse vanskelige ting kan man dele med en god venn. Men man bør justere det, slik at man deler både og, for om man kun deler alvor med en venn, og aldri gledelige saker. Så kan faktisk en god venn få nok, og forsvinne.. og det betyr ikke nødvendigvis for meg, at det er da en dårlig venn. Men alle har en grense for hvor mye en kan takle, og det gjelder å finne en balansegang. Det betyr altså at sliter du konstant og mye, så kontakt heller en profesjonell å snakke med. Og om du synes noe skurrer, så gir du beskjed om manglende "kjemi" med behandler, for er det ikke den rette for deg å snakke med, så opplever jeg ofte at det nærmest har motsatt effekt, og det skal man jo ikke behøve å kjenne på!

Mange ting er lettere å dele med en ukjent også. Og for meg så betyr det at de får betalt for å "høre på meg", at jeg slipper få dårlig samvittighet for å bry dem med mine problemer. Jeg syntes det var vanskelig første gang jeg var hos en slik terapaut, men da jeg den gang fikk høre av mennesker jeg så opp til og stolte på, at det stod respekt av at jeg ba om hjelp. At det å oppsøke profesjonell hjelp, når det blir for vanskelig. Det er ikke tegn på at man er hjelpeløs eller lite selvstendig osv (som mine familie lærte meg). Men det er derimot tegn på at man er ansvarsfull og tar vare på seg selv, når en tar et slikt valg! Den setningen hjalp meg ofte, når jeg følte meg svak eller håpløs, som ikke klarte meg alene med alt det vanskelige jeg møtte på i livet mitt. Jeg har lært masse knep og øvelser hos de forskjellige behandlerne og samtalepartnere jeg har benyttet meg av. Og jeg har i tillegg lært meg mange praktiske øvelser for å hjelpe på feks pusten, om jeg hyperventilerte eller ikke klarte å puste helt nede fra magen av. Og for å løse opp spenninger i skuldre og kjever, som blir kroniske pga somatiske plager.

I tillegg har jeg lest masse, jeg har stor interesse for både psykiatri og for det å bruke forskjellige teknikker for å styre tankene våre, og jeg har tro på at om man jobber hardt for å oppnå en god selvinnsikt, så kan man selv være bedre på å kontrollere visse av våre følelsemønstre, bryte de som ikke er til det gode for oss. Og oppnå å ha det bedre. Jeg har nok lært mye her og der, snappet opp noe fra en hver av mine kontakter. Men mine egne metoder for å styre og ta kontroll over eget følelseliv, har lært meg å være bevisst på eget tankemønster, har nok hjulpet meg like vell så mye. Angst og depresjoner er ofte en slags reaksjon/en følelse man reagerer med, som vi selv kan lære oss å reagere annerledes på.

Og en annen ting jeg skulle ønske ble mer godtatt, er altså det å oppsøke en profesjonell om man har psykiske eller mentale vanskeligheter. At det ble like vanlig som at man ringer sin fastlege når man har fysisk vondt et sted. Som feks i Statene, er det omtrent like alminnelig at man har en fast psykolog som at man har en fast lege. Og innen vi får til det samme her i landet. Så vil jeg hvert fall skrive om det her, for selv å være med på å gjøre dette mindre tabulagt.



Det er mange som ser på meg som et forbilde eller som altså er veldig opptatt av hva jeg mener og tenker om noe. Pga min blogg og mine skriverier på Facebook, i aviser og andre nettsider. Og om jeg da kan gjøre det mindre skamfullt og flaut å snakke om våre mentale helse, ved å bruke åpenhet som jeg pleier, ja, så gjør jeg gjerne det. Det koster ikke meg noe i det hele tatt. Jeg synes det er helt naturlig samtaleevne for min del. 

Dette jeg skriver her er egne tanker og meninger rundt et tema som jeg har erfaring fra, både selv og gjennom andre mennesker som plages av angst. Og må ikke oppfattes som en lettvin løsning å velge for å bli frisk, det betyr ikke at du ikke bør oppsøke profesjonell hjelp. Men det er ment som noen enkle skritt du selv kan foreta deg, som kanskje kan være til nytte i din situasjon, om du sliter med mye bekymringer og angst. Litt hjelp til selvhjelp i din prosess. Og litt positiv feedback fra meg, som forteller deg at du ikke nødvendigvis vil slite med angst og psykiske problemer livet ut. Og at du slett ikke er alene om å ha det sånn. Vi er fryktelig mange. Og mine erfaringer deler jeg gjerne. Om det kan være godt for noen å lese om de. Dette må ikke misforstås som en oppskrift du må følge, eller noe jeg deler fordi jeg har noen utdannelse eller lang arbeidserfaring med psykisk helse!

 I dag er det mange ungdommer som lider av depresjoner og angst. Og som faller ut av skolen eller aldri kommer seg inn i arbeidslivet pga dette. Jeg tror det skyldes at vi de senere år har skapt oss et samfunn hvor man må prestere og nærmest være perfekt på alle vis i livet. Noe annet er liksom ikke lenger godtatt. En grusom utvikling, som gjør at mange får prestasjonsangst og føler seg mislykket. For i virkeligheten er det ikke slik. Vi kan ikke alle være akademikere. Vi er ikke alle født naturlig vakre. Alle er ikke supersmarte med toppkarakterer. Man må ikke ha stort hus og moderne innredning for å være bra nok. Vi behøver mennesker i praktiske yrker. Det vil alltid være noen som synes akkurat du er den vakreste, flinkeste og klokeste menneske de har møtt. Og det holder det! Det er lov å være middelmådig, både på skole og i arbeidsliv. Vi har ikke en verden full av verdensmestere. Og det ønsker jeg heller ikke!

Vi må slutte å sammenligne oss med andre hele tiden. Og bli mer opptatt av oss selv, enn vi er av andre mennesker. Denne utviklingen skaper bare flere unge som sliter psykisk i større eller mindre grad.  Og vi har ikke en gang nok psykologer til å hjelpe alle. Og mange ser på psykiske lidelser som noe mer skremmende enn på fysisk sykdom. Jeg leste et sted at man skulle ønske psykisk helse ble et skolefag, og det må jeg si meg enig i. Fordi den psykiske delen av vår helse, er svært viktig i forhold til både menneskelige relasjoner, mellom barn og foreldre, mellom kjærester, og den betyr mye for ens selvfølelse og for voksenlivet og arbeidsmiljø man vil møte etter hvert. Vår mentale helse kan skade hele livet vårt. Og en god kontakt med egne følelser, det å lære om hvordan vi faktisk fungerer psykisk, kan hjelpe mange tror jeg. Å få innsikt, har i hvert fall hjulpet meg, det kan jeg si! Og jeg tror at en bra utvei er at man snakker og snakker om det, slik at det blir godtatt og til slutt helt vanlig å drøfte vår mentale helse.

Mange vokser opp i en familie, hvor de rundt en ikke forstår lidelser som angst og depresjoner, og man blir da gjerne møtt med ordene "det er bare å ta seg sammen", som et standardsvar dessverre..... Vel, tilbake til meg, jeg har lært meg metoder for det hele, jeg sier ikke at det fjerner alle mine bekymringer 100%, men at jeg lever nå et liv, som ikke styres av min angst og stadige tilbakevendende depresjoner. Fordi jeg har lært meg tankemønstre jeg benytter, når jeg kjenner angsten kommer krypende...eller når  om jeg er på vei ned i depresjon. Og for hver gang jeg mestrer å stanse et angstanfall, oppnår jeg mer styrke til neste gang. 

Jeg vokser på det, for hver gang jeg mestrer situasjonen. På den måten at jeg faktisk bygger på min mentale styrke for hver gang jeg klarer å stanse meg selv i å tenke nedstemte tanker eller føle på redsel for noe som egentlig ikke er en reell fare. Har jeg i dag en tøff dag, så karrer jeg meg opp igjen, etter kort tid, kanskje senest dagen derpå. Og kjenner jeg redsel eller ubehag for noe jeg må igjennom, nesten slik at angsten griper meg, så ser jeg for meg hva som er det verste som kan skje, når jeg gjør dette jeg gruer for, da ser jeg klart at det slett ikke er farlig, bare litt smertefull, vanskelig eller skremmende, og at jeg slett ikke dør eller risikerer noe alvorlig om jeg gjennomfører. Da er det lettere å presse meg selv og gjennomføre!

 Ingen mennesker med fysiske kronisk lidelser kan bli friske av å benytte kognitiv terapi/å ta kontroll over egne tanker, det kan man ofte lese i forskjellige sammenheng. Og det er jo helt riktig. Ingen kan bli friske av å tenke noe som helst. Men, man kan bruke tankesettet sitt, til å føle seg bedre psykisk, og det kan i mange sammenheng gjøre det lettere å feks takle å lever med alvorlig eller kronisk fysisk sykdom. Vår kropp og vår sjel, henger jo som kjent sammen. Og de påvirker hverandre. Lever man med fysiske smerter feks, så påvirker det ofte også din psyke.

Og sliter du med anspenthet og angst, så spenner du muskler og får såkalte somatiske plager og smerter.  Så om vi bedrer vår fysiske helse ved smertestillende medikamenter eller feks trening og behandling hos en fysioterapaut, så vil man kunne oppnå bedre psyke, fordi man har mindre voldsomme smerter. Men det motsatte er jo da kanskje ikke så vanskelig å forestille seg heller? Om man har det bedre i hode og hjertet, altså kognitivt og følelsemessig, så kan man oppnå å få et bedre liv, selv om man lever med fysisk sykdom. Fordi man da reagerer annerledes på smertene og lærer seg å mestre de fysiske smertene og utfordringene på en mer hensiktsmessig måte.

En annen ting jeg vet har hjulpet meg, er åpenhet. Å sette ord på følelsene vi har. Også angsten. Mange mennesker, ofte menn, sliter med å sette ord på sine følelser, og har derfor mange ganger, mye å bære på inni seg dessverre. For meg har åpenheten vært medvirkende til å gi meg en frisk og sterk psyke. Jeg er i tillegg såkalt hypersensitiv, og har sterke følelser. Dette er jo ikke en sykdom, men det er et trekk ved min personlighet, som jeg kan huske at familiemedlemmer i min oppvekst forsøkte å sykeliggjøre, eller at de ofte tok spesielle hensyn til meg, slik at jeg ikke ble så lei meg osv. Saken er at jeg endrer ikke personlighet ved at noen skjuler noe for meg. Og jeg var ikke selv redd for mine sterke følelsesmessige reaksjoner. Men familiemedlemmene var redd de, og syntes det var ubehagelig og vanskelig å takle. Fordi de selv, flere av dem, hadde motsatt væremåte. De er innesluttet,viser lite følelser osv.

Og sånn generelt for å bedre sin egen psyke, er det ennå en ting jeg har lært meg. Som kanskje kan hjelpe mange, det høres kanskje merkelig ut, men min erfaring er at det hjelper. Både meg selv, og mange jeg kjenner. Det er nemlig det, at jo ryddigere du har det i livet ditt, jo bedre blir psyken. Det har vel kanskje noe med det ordtaket mange bruker å gjøre. Et ryddig hjem gir en ryddig hjerne eller noe sånt. Å omgi seg med mye rot og fysiske ting,  ditt hjem, eller i ditt liv. Det ta grep, rydde opp både i ting, din økonomi, det kan være samlemani, sterk kjøpetvang, spilleavhengighet. Eller til og med det å avslutte kontakten med mennesker du føler du bør omgåes, fordi de feks er familie, selv om det eneste de gir deg er negativitet. Er også en del av det jeg har utført, for å finne roen i meg selv. Jeg behøver noenlunde forutsigbarhet og jeg behøver system og struktur rundt meg, ikke ekstremt, som at du må ha stålkontroll, støv på hjernen eller systemer for alt, men til en viss grad, en mellomting!

Jeg vet mange bruker medisiner for sin angst, noen bruker slike medikamenter fast og andre igjen , kanskje bruker de kun i de alvorligste nødstilfellene. Selv har jeg kun brukt slike medikamenter ved dødsfall og ved store traumatiske hendelser i livet mitt. Og i dag er jeg glad for det, at jeg aldri fikk utskrevet slike medisiner fra mine leger. Selv om jeg tidligere mange ganger tenkte at hvorfor kunne ikke legene bare gi meg medisiner som fikk meg til å føle meg bedre da. Så lenge medisinene fantes, så måtte det vel være bedre å være bruker av de fast, enn å måtte leve med angsten?  Men i dag, vet jeg at medisinene ikke fjerner angst. Det fjerner kun følelsene angsten gir meg. Og for meg er ikke det godt nok. Jeg vil fjerne årsaken til angst, ikke symptomene angsten gir! Og ja, jeg kjenner meg selv godt, jeg vet, at hadde jeg fått slike medisiner av legen, ja så ville jeg ha brukt dem. Og dermed hadde jeg dempet det forferdelige ubehaget angsten gir, men det hadde gitt meg en bedre tilværelse der og da, men likevel uten å fjerne selve årsaken til ubehaget. 

Og en ting til, som jeg gjerne ville ha med her. Det er at de aller fleste mennesker i løpet av livet vil møte på angsten. Derfor bør det ikke være så tabulagt å snakke om vår psykiske helse. Heldigvis er vi allerede blitt mye bedre enn generasjonen før oss. Mine foreldre og deres venner, omtalte feks gjerne mennesker med alvorlige psykiske lidelser som "gale". Og mennesker som slet med angst eller depresjoner. Det ble som oftest omtalt som "sliter med nervene". I dag kan man blant annet lese om politikere som møter veggen, og om verdenkjente musikere, som snakker om sin angst og sine depresjoner. Det er supert. Men jeg vil ha det ennå mer åpent. Jeg vil at det skal bli like naturlig å fortelle at man har vært deprimert, som å fortelle om at man brakk foten.

For i realiteten så vil alle mennesker i løpet av livet en eller flere ganger, møte på utfordringer som gjør noe med deres psykiske helse. Enten ved en enkelt hendelse, eller som noe som stadig vender tilbake. Noen vil oppleve å bli deprimert, andre vil bli utbrent. Noen vil oppleve kraftige anfall av panikkangst, som lammer alt og man klarer ikke komme igjennom det, uten å få medikamenter som lindrer. Andre vil møte på angsten som noe som feks dukker opp ved eksamen, ved jobbintervju, i ungdomstiden, som er en vanskelig tid med mye følelser, mens man er midt i mellom det å være barn og voksen. Og husk det, at angst behøver ikke bli varig, det bør man forsøke å fokusere på, det er ikke nødvendigvis slik, at du er dømt til å leve med disse plagene livet ut. Man kan faktisk bli bedre, og noen blir også friske!

Håper noe av dette ble forståelig, slik at du eller andre med angst, kan forstå litt av hva jeg har gjort for å komme meg vekk fra det klamme angst udyret, og få styrke og mot nok til å ønske å forsøke å fjerne dette uvelkomne hemmende marerittet som angst er, langt vekk fra deg og ditt liv <3 Lykke til <3

Vil du lese mer av meg, så blir jeg veldig glad om du vil følge meg videre, feks på Facebook, om du trykker her, så kan du like siden min. Ellers finner man meg også på Twitter og Instagram her.

#angst #generalisertangst #kognitivterapi #positivtenking #endretankemønster #hypersensitiv #blifriskavangst #psykiskhelse #mentalhelse #panikkangst #depresjoner #samtaleterapi #taansvarforegetliv #enbedrehverdag #hverdagspsykologi #ommentalhelse #åpenhet #utbrenthet #selvfølelse #selvtillit #følelsemønster #bluncksieri #sisseleriksen #sieriblogg #blunck

Ga du til tv-aksjonen? Nei takk til alle innsamlingsaksjoner, som ser forbi fattigdom blant sitt eget folk!

Jada, jeg vet godt alle kommentarene som vil komme nå. Og hva protestene vil inneholde. Først er det standarden: Ikke sammenlign sårbare grupper opp mot hverandre! Nå sammenligner jeg ikke hverken det ene eller andre. Men om jeg gjør det, hvorfor skal jeg ikke sammenligne sa du? Er det ikke lov å påpeke at jeg finner prioriteringen feil. Fordi du synes penger trengs også til å fylle opp Røde kors sin fete bankkonto, og i fattige u-land?

Poenget jeg, og mange med meg vil frem til, er jo at slike innsamlinger har vi i hytt og pine. Det er noe som foregår mange ganger hvert år, også med toppene ved større naturkatastrofer utenlands, eller med den største, nemlig TV-aksjonen! Hvorfor bestemmes det gang på gang, at det er utenlands pengene behøves mest? Ja, de trenger penger. Men det er for meg, i mitt hode, feil å gi ut penger til trengende, ved å se forbi de nærmeste rundt deg, som også behøver penger. Hvorfor lukker så mange øynene for det?

Om jeg lever under fattigdomsgrensen, men velger å gi pengene mine til en organisasjon for hjelpearbeid i Gambia. Så vil jeg bli nektet økonomisk hjelp fra myndighetene, Nav vil ikke godta at jeg er blakk, fordi jeg har sendt pengene mine vekk. Det skyldes at alle med logisk tankegang, vet at man først må sørge for eget livsopphold, og familien rundt deg, om du forsørger noen. Våre myndigheter ble bygd opp for mange, mange år siden, fordi de mente folket, altså vi som lever i Norge, behøver politi til å beskytte oss, leger til å behandle oss, og velferdsordninger for å fø på oss, om det ikke finnes arbeid, eller mulighet for at man selv kan brødfø seg. Men likevel velger de å la 99% av innsamlingene gå utenlands. De ser forbi alle som behøver hjelp her. De tror faktisk at om de ikke ser fattigdom og nød blant Norske folk selv, ja, da eksisterer det ikke.



Og det er ikke bare myndighetene som velger å tenke at det de selv ikke ser, det finnes ikke. Neida, mange private velger også denne måten å leve på. Om de kan få se Farmen og Skal vi danse, samt være opptatt av den siste slankekuren, ja da finnes det hverken fattige i nabolaget, mennesker med alvorlige sykdommer som dør i sykehuskø, eller bostedsløse her i landet. De tror faktisk på det selv, at det ikke eksisterer mennesker bosatt her, som lider og lever med svært dårlig livskvalitet, nettopp fordi myndighetene ikke kan hjelpe. Årsaken til at de ikke kan hjelpe. Er pga mangel på ressurser. Norge har altså ikke penger. Det har de aldri.

Vi har aldri vært fattigere enn nå. Før vi fikk oljepenger, da hadde vi råd til helsehjelp og medisiner til alle. Og man hadde sosialkontor og trygdekontor som hjalp folk med økonomien eller boligmangel. Men nå har vi ikke råd til det mer. Men om det skulle skje en katastrofe i Mongolia eller i Nigeria, da har vi da satt av noen få milliarder, som vi kan bidra med der. Jeg vet at rasistkortet kommer, i mangel av argumenter. Men, da velger de å se bort i fra det at jeg ønsker alle som bor i Norge, uansett om de er fra Syria, Marokko eller fra Tøyen, skal få økonomi til å leve under alminnelig standard i vårt land.

Jeg vil at alle skal få skolegang av lærere som kan lære bort og at alle skal kunne få jobbe om de ønsker det. Uansett. Men jeg har ikke tro på å gi ut penger før man vet om man har råd til det. Og jeg har ikke lyst på å støtte organisasjoner eller våre myndigheter, om de ikke først hjelper våre egne. Mennesker som lever her og bor i Norge. Om man kunne feks samle inn penger til Nav-brukere og uføre samt alderspensjonister, som lever under fattigdomsgrensen? Eller samle inn til rusmisbrukere man ikke har økonomi til å gi avrusningstilbud, og boliger til fattige enslige og familier, som det ikke finnes boliger til. Så blir jeg gjerne med! I mellomtiden, mens jeg venter på det mirakelet skal skje. Så velger jeg å fortsette med eget privat frivillig arbeid, blant trengende bosatt i Norge. Slik kommer det nok alltid til å bli også... men jeg velger å beholde håpet. Det er nemlig det siste vi bør gi slipp på, om man skal kunne fortsette å føle livsglede og livslyst <3



 

Andre argumenter er selvfølgelig at man har midler avsatt til formålet "redde verden" i Norge, det er en stor budsjett post forøvrig. I tillegg til innsamlede midler. Men ingen kan forklare meg hvorfor dette budsjettet er viktigere enn å øke budsjetter som hjelper våre egne. Og da er ikke det argumentet godt nok for min del. Jeg kommer aldri bort i fra, at svært mange mennesker i Norge, velger å se at de selv har det godt, og at deres nærmeste har det godt. Og derfor mener de at vi bor i verdens beste land! Og derfor støtter de også dagens aksjon, så det monner! For å bry seg om naboer eller bekjente, eller fremmede som bor på gata i vår storbyer, det orker de ikke. Da blir de deprimerte. Og dessuten så kan alle fattige nordmenn for sin egen skjebne selv. De hadde klart seg de også, muligheten er nemlig like for alle her. Så at de valgte å ruse seg, eller sitte på baken og la være å jobbe, det kan ikke de noe for, det kan de skylde seg selv nemlig! Slike uttrykk er helt vanlig å høre.

Jeg tenker i kveld litt ekstra på hva en venninne fra Chile skrev på Facebook i dag, nemlig at hun ikke klarer sette seg inn i Nordmenns måte å tenke på. Og det gjør ikke jeg heller. Enten er jeg ikke Norsk nok...eller så er det vel noe annet galt med meg. For jeg er enig med henne. Hun undres hvorfor det bare er synd på fattige og ensomme her i landet, ved juletider? Da skal man invitere på middag og gi penger til en narkoman tigger. Ellers i året eksisterer de nemlig ikke, disse stakkars sliterne.... Og hun undres seg over hvorfor ikke nordmenn i hopetall protesterer mot å bli behandlet som vi blir! Nemlig at de stadig setter ned beløpene til trygdede og alderspensjonister, at de stadig gir penger utenlands og ikke til oss her, at det ikke er slik lenger at helsehjelp får man tvert, gratis og uten problemer, hvorfor vi ikke streiker alle mann, og står i tusenvis utenfor stortinget og sier at nå er det nok!

For i nesten alle andre land i hele verden, er det vanlig at folket protesterer stort og tydelig, når man blir overstyrt av landets ledere. Her i Norge, klager vi litt til hverandre på Facebook. Men kommer myndigheten og spør oss, så tørr svært få å vise sin misnøye. Hvorfor vet jeg ikke. Kan det være de er redd for å stikker seg ut? Eller at nordmenn ikke gidder bry seg, om det ikke rammer dem personlig. Jeg holder en knapp på det.... Og så lenge ingen protesterer på en ekstrem måte, hvor alt og alle stiller opp. Ja da vil dette fortsette.... om 10 år fra nå. Vil vi fortsatt ha innsamlingsaksjoner til mennesker som lever i fattigdom i andre land, vi vil gi penger til organisasjoner, som svarer fattige nordmenn med: nei vi kan ikke hjelpe deg med penger, for vi har ingen penger. Mens de har milliarder syltet ned på bok, og ikke en gang gidder å forfølge en sak hvor en tidligere ansatt har begått underslag på flere millioner. Fordi det koster dem tid og krefter.



Og slike innsamlinger vil fortsette i det uendelige. Våre styremakter støtter slike organisasjoner, for de lever jo slik selv. Sylter ned vår nasjons rikdom, selv om flere hundre tusen mennesker lever i nød her! Hvorfor er det så utrolig vanskelig å samle inn penger til alle som sliter i Norge. Hadde vi tatt dagens innsamlede sum, og fordelt på alle landets mennesker som lever i fattigdom, så ville det ha hjulpet godt, feks hadde våre 90 000 fattige barn fått et tryggere og bedre liv. Så kan vi heller sende noen kroner utenlands om det blir noe til overs.

Jeg har ikke noe til overs for dagens aksjon. Det skyldes hva Røde Kors er kjent for. Og det skyldes min mening om våre myndigheters for meg, merkelige prioriteringer. Og det skyldes at jeg selv, som personlig har levd med fattigdom og med store helseproblemer, har brukt mine krefter og få kroner, på å hjelpe trengende rundt oss i mange tiår. Mens de som kommer på døra med dagens bøsse, er mennesker som aldri har kjent på problemer selv, eller aldri har åpent øynene og brettet opp ermene og i praksis hjulpet en sliten rusmisbruker på gata, eller en fattig nabofamilie her hjemme.

Derfor takk skal du ha, men nei takk! Dere får gi dere som ikke bryr dere om hvor pengene havner, hvor de behøvs mest. Eller som selv lever et enkelt liv, med alt de behøver og mer til! Her er det tomt og låst dør!

Følg meg gjerne videre, med fremtidige innlegg og artikler, på Facebook, Twitter eller på Instagram!

#tvaksjonen #innsamling #pengeneforsvinnerutenlands #norskfattigdom #innsamledemidler #veldedighet #frivilligarbeid #hjelpetrengende #ingenpengertilnordmenn  #pengerpåbok #fattigdommenøker #rødekors #bøssebærere #sieriblogg #blunck #sisseleriksen 

Nei, jeg savner ikke at folk "stikker innom" på besøk! Og jeg er nok ikke helt alene om det...hvorfor kan du lese her!

For en grusom negativ overskrift! Men den er ikke egentlig det... for min del. Jeg opplever stadig at mange kommer med et hjertesukk, de er lei seg for at man ikke besøker hverandre lenger. At alt nå foregår over nett, sms og til nød en telefon samtale, er det mange som synes er trist.  Ingen reiser på besøk lenger, uten å være invitert. Og hvert fall ikke uten at man på forhånd har sendt en melding på den ene eller andre måten, og spurt om det passer? Ingen "stikker innom" lengre. Og det er nok tydelig et savn hos mange. Men ikke hos meg...

Jeg er så glad for at at dette ikke er så vanlig lenger. Og jeg går stadig og håper at det ikke plutselig skulle dukke opp en venn eller bekjent, som faktisk holdt ved det "gamle", og stikker oppom meg, uanmeldt. Ja, jeg har til og med, gått til det skritt, å la færrest mulig mennesker, vite hvor jeg bor eksakt! Høres det ut som om jeg er blitt en folkesky og asosial angstfylt folkesky særing? Omtrent som "Den gale kattedamen"... men uten katter? Men nei du, riktignok er jeg kanskje litt "rar" eller annerledes enn mange...men det ligger helt andre grunner bak min avgjørelse og mine handlinger og meninger rundt denne sosiale biten.

Woman lying on bed

Jada, jeg ER fortsatt ganske så "supersosial" til tider! Akkurat som tidligere. Men... jeg er altså syk. Ikke syk som i influensa eller forkjølelse. Men kronisk syk. Jeg er ikke så veldig glad i å rippe opp i den saken, og dele ut alt av detaljer rundt min helsesituasjon. Men til tider, så må man det. Selv om jeg misliker det. Årsaken til at jeg ikkr liker å snakke for mye om helsen min, skyldes forskjellige ting, blant annet pga jeg er redd for å bli "syntes synd på", jeg nekter å surve og sutre, og sist men ikke minst, jeg vil ikke "bli sykdommen min". Jeg vil være Sissel, som dessverre feiler mye rart, og derfor har noen begrensninger i livet sitt, som jeg ikke hadde tidligere.

Vel, pga helsa, så lever jeg annerledes enn før. Jeg har brukt år på å lære meg til å gjøre livet mitt så bra som mulig, akseptere situasjon, ikke fullt ut, men så godt jeg klarer... med de forutsetninger og begrensinger jeg har. Få eller ingen, har sett meg på det verste. Utenom mine to barn. For jeg er hjemme og alene, det meste av tiden. Og når du treffer meg på butikken, på en kafe, ser meg aktiv og engasjert på nett, eller kanskje møter meg på puben, så ser du den "gamle" Sissel, smilende og blid, ler høyt og mye, virker energisk og aktiv, og er sminket og fresh! Det er fordi det er slik jeg vil ha det!

Jeg vil ikke at det skal synes på meg at jeg er såpass syk som jeg er. Jeg er ikke av de som er lei seg, fordi sykdommer flest er usynlige. Jeg VIL at mine sykdommer skal være så lite synlige som overhodet mulig! Det er min innstilling og mitt valg. Sykdommer og helseproblemer har nemlig stjålet nok fra meg. Den har ødelagt livskvaliteten min, økonomien min, humøret mitt, jobben min, kroppen min, hodet mitt, fjeset mitt, livet mitt! Og noe særlig mer enn det, er jeg ikke villig til å overgi til den forbaskede elendige helsa mi! Den skal ikke vinne over meg!



Det snakkes om at man bør akseptere sin sykdom. Og ja, det gjør jeg. Men kun pga jeg ikke har noe valg. Men jeg har ikke tenkt å la den styre mer enn den gjør allerede. Så de få timene jeg har, som jeg føler meg noenlunde som et normalt menneske, noe i nærheten av hva jeg var som frisk, de timene skal den ikke få herske over!

Og grunnen til at jeg, jeg som hadde såkalt åpent hus for både mine venner og barnas venner i alle år. Hos meg kom det bekjente på gjennomreise, for overnatting. Ungene hadde knapt en natt i oppveksten hvor de ikke hadde minst en venn på overnatting. Uansett hvor travelt jeg hadde det, som enslig mor med arbeid og studier, hvor sliten jeg var av alt aleneansvaret, så følte jeg meg alltid sosial og likte at det var folk innom. Men slik er det ikke lenger.

Jeg lider av mange rare sykdommer. Og 2-3 av mine diagnoser, følger det med en plagsom følgesvenn, nemlig utmattelsen. Han er jeg ikke videre glad i. Men han lar seg ikke fjerne. Og utmattelsen min er ikke som feks utmattelse ved depresjon eller annen psykisk årsak for utmattelse, da man faktisk kan føle at man orker litt likevel, om det bare er lystbetonte aktiviteter. Neida, også de ting som for meg er en glede å delta på. Er akkurat like utmattende som å støvsuge eller pusse tenner. Ja, utmattelsen er så sterk, og selv den minste lille ting. Som friske mennesker ikke en gang vil kalle for eller se på som, en aktivitet, er faktisk en "aktivitet" for meg.

Som feks lytte, snakke, dusje, tygge, lese, tenke osv, er eksempler på aktiviteter du som frisk ikke regner med i det hele tatt, som noen "aktivitet". Men for meg er det faktisk det! Jeg må derfor hele tiden, uten opphold, prioritere hva jeg skal bruke mine tilmålte krefter til. Og jeg kan derfor ikke lenger sminke meg bare for å ha gjort det, løpe gjennom dusjen i hui og hast, eller holde huset i presentabel stand sånn noenlunde til en hver tid. Jeg må planlegge når jeg kan rekke det. Og orke det. Rekke, skriver jeg fordi jeg bruker veldig lang tid på så store kraftanstrengende aktiviteter som feks husarbeid. Og... fordi jeg sover så mange timer i døgnet, og må ha så mange og hyppige hvilepauser jevnlig, så har jeg ikke tid nok i døgnet til å gjøre alt jeg burde eller skulle ønske jeg kunne.

Og da tenker du, at jammen du bryr deg ikke noe om at det er rot eller støv hos meg. Du kommer ikke for å vaske, men for å treffe meg! Og ikke behøver jeg å ha stelt meg, sminket meg og stylet håret eller hoppet ut av "mjukisbyxorna" fordi om DU stikker innom vel! Du liker meg jo som jeg er, og jeg behøver ikke pynte meg for deg! Men.... du skjønner det, kjære deg, jeg blir glad for at du tenker slik. Men.. det er ikke helt for din del, at jeg vil ha et presentabelt hjem og se våken og fresh ut selv, når du eller andre kommer. Det er for min egen del! For min verdighet og for å bevare følelsen av å være den normale utgaven av meg. Så behøver JEG, at både jeg og hjem er noenlunde stelt når du kommer! Det skyldes at jeg alltid har vært forfengelig. Og føler meg best med feks sminke på.

Og etter at jeg ble syk, så føler jeg det er ennå mer nødvendig for meg, for å føle meg vell. Slik at jeg prøver å unngå å se syk og sliten og trøtt ut. Og jeg husker hvor vondt jeg hadde det, den gangen jeg ble mer og mer syk, huset, hjemmet vårt, forfalt rundt meg... mens jeg lå på sofaen, uten å kunne røre meg, og gjøre noe med saken! Ikke fordi jeg var narkoman (som en nabo en gang sa), eller lat, eller slet med depresjon eller nerver i hovedsak. Men, fordi jeg var så syk at jeg ikke klarte å bevege meg, og de få kreftene jeg hadde, måtte jeg prøve å få til å holde til alt som dreide seg om ungene, deres lekser, måltider, omsorg, kjærlighet, aktiviteter de skulle på osv. Og når man er såpass syk, at man egentlig ikke har krefter til å ta vare på seg selv en gang. Men likevel er alene med to små, så må man faktisk ta seg av de.

For å forsøke å sette deg inn i situasjon, så tenk på en opplevelse du har hatt. Feks når du var liten og svært syk av en barnesykdom. Du orket ikke gå å do en gang, bena skalv under deg. Eller du har influensa, i en uke eller to, ligger rett ut, med vondt over alt, feber, totalt uislitt, ingen krefter, og vil bare sove og hvile. Om du er i den helsetilstand 24/7, og samtidig har ansvar for to små liv, de viktigste du har, barna dine. Da er ikke prioriteringen vanskelig. Intet husarbeid osv, vil da vinne over ungene dine. Forutenom å prøve å lage måltider til dine små. Noen valgmuligheter finnes ikke! Og  etter at ungene hadde fått det de fortjener av mammaen sin, ja da hadde jeg ikke mer å gi.

Woman lying on bed

Jeg begynte å bli livredd for alle disse mange venner og bekjente som kom innom. For de skjønte jo ikke hvorfor jeg alltid lå på sofaen og hvorfor det så ut som det gjorde rundt meg. Jeg som alltid hadde vært opptatt av å ha det rent, ryddig og koselig rundt oss i hjemmet vårt. I denne perioden skjedde det også mye annet. Som ga ekstra påkjenninger for meg. Og vi måtte blant annet flytte, uttallige ganger. Og da begynte jeg å la være å fortelle folk akkurat hvor jeg bodde. Jeg forsøkte å gjøre det slik, at ingen merket dette.

Og jeg slet i grunn nok med å ta i mot de få menneskene jeg stod så nær, at jeg ikke kunne la være å si hvor jeg bodde. Altså mine aller nærmeste venner. Og så var det telefonene da.Alle som ringte. Jeg har vel i grunn aldri likt å skravle i tlf. Eller jo, en periode mens jeg var svært ung. Jeg mislikte tlf samtaler da også, med fremmede. Nærmest en tlf angst. Men den gang skravlet jeg gjerne lenge med nære venner og kjæreste osv. I dag forsøker jeg å si i fra til de rundt meg. Jeg er hørselshemmet, og er man det, så bruker man hele kroppen til å lytte, og ikke bare ørene. Og det sier seg selv, at det da er ganske utmattende å sitte med tlf og bruke hele kroppen, dyp konsentrasjon og alle sanser, for å forsøke å få meg seg hva den andre part sier. Og...om man da i tillegg lider av utmattelse som en sykdom fra før. Klarer du da å forestille deg hvor mye dette koster meg av krefter?

Vell, ikke alle klarer det. Jeg har hatt nære venner som sier at det er så kjedelig for dem å skrive meldinger, og så slitsomt, at jeg måå snakke med de i tlf. Og da gir jeg jo etter. Uansett hva det koster meg mange ganger. Og jeg har møtt både helsepersonell og offentlig ansatte, som uten å nøle, velger å overse at jeg er nærmest døv på tlf. Og de ringer. Selv om jeg har informert dem kanskje ti ganger. Da gir jeg opp, og lar de ringe...

Jeg har også kroniske smerter, eksteme nervesmerter, fra flere ulykker jeg har vært igjennom, jeg har kroniske smerter i ledd, muskler osv pga mine diagnoser. Jeg har ikke hatt en smertefri dag siden 1990. Og jeg har blant annet flere sykdommer som kalles syndrom, som går på søvn. Jeg behøver ekstremt mye søvn, og til rare tider på døgnet. Om jeg velger å fortrenge dette, og ikke sove. Så blir jeg rett og slett syk. Og jeg kan "falle bort" i en nærmest bevisstløs tilstand, da jeg ikke klarer å holde meg våken. Og da går det igjen utover min utmattelse og mine smerter. Og jo mer utmattet jeg er, jo mer sliter jeg kognitivt og jo mer sliter jeg med å høre. For kroppen er for utmattet til å kunne brukes til å lytte.

Slik er min hverdag. Og den har vært sånn nå i mange mange år. Og selv om jeg har vært sykere enn jeg er i dag, når jeg var på det verste. Så vet jeg godt at om jeg ikke tar disse rare hensynene til meg selv, så er veien tilbake til alvorligere grad av mine diagnoser, svært kort. Så jeg må, for første gang i mitt liv, faktisk ta stadig hensyn til meg selv. Om jeg vil eller ikke. Og de eneste gangene jeg ikke tillater meg slike hensyn, er ovenfor ungene mine. Og det er ikke noe offer. Men det er en selvfølge, fordi de ikke skal merke så mye i sitt liv, til at mammaen (som også fungerer som pappa, besteforelder, tante og onkel, fetter og niese osv)deres, ikke strekker til som foreldrene til deres venner.

Mine barn skal aldri mangle kjærlighet, omtanke, tid, respekt, omsorg, empati, skolehjelp, hjelp i hverdagen, støtte, skyss, samtalepartner, trygghet eller en klem. Og det har jeg nok klart også. Men mer enn det, klarer jeg ikke. Uten at det styres av meg. Jeg må være sosial,når jeg har tid og krefter. Og selv om jeg synes det er koselig med besøk. Så er det lettere for meg å reise på besøk, fordi da kan jeg reise hjem når jeg er sliten av lystbetont koselig sosialt lag. Jeg kan ikke be gjester på besøk hos meg, om å reise, fordi jeg må hvile! Så da har du litt av årsakene til at noen av oss faktisk er glad for å at ikke så mange stikker innom mer... Vil vil så gjerne, men vi klarer det ikke.

Jeg liker forutsibarhet, så langt det går, utenom de tilfellene jeg ikke kan planlegge pga helsetilstanden er så ustabil. Så, dette med Internett, sosiale medier. Ser jeg, og nok noen flere enn meg også, på... med glade øyne. Når helsesituasjonen min i noen år, var på det mest alvorlige. Hadde jeg nærmest all sosial kontakt via Facebook. Og jeg blir sjelden sliten av dataskjermen, så det passet meg ypperlig.Det går også ann å få nye nære og ekte venner via nett. Jeg har fått mange!

Så da har du forklaringen på hvorfor noen av oss ikke setter pris på uanmeldte besøk. Og hvorfor vi koser oss så mye på nett. Det er den sosiale aktiviteten vi kan koste på oss, uten at det går så hardt utover våre begrensede krefter.... Det handler ikke om at vi nødvenigvis er lite gjestfrie, sære eller at vi er "sur på deg".

Håper det var noen som nå føler at de har lært en ny ting, som ikke mange kanskje tenker over. Jeg selv lærer noe nytt hver dag, og det er en av grunnene til at jeg elsker disse dagene, kalt for livet, uansett mine begrensinger. For jeg ser de som noe annet, nemlig som utfordringer <3

Takk for at du leste. Følg meg gjerne videre på

Facebook

Twitter

Instagram

Snap: Mammaentilmadde

#kroniker #sosialeutfordringer #åpenthus #uanmeldtbesøk #blunck #sieriblogg #sisseleriksen #psykologiogadferd #lærnoenytt #omålevemedutmattelse #me #fm #ptsd #nevrasteni #søvnsyndrom #hørselshemmet #spinalstenose #levemedsykdom #sykdommermandørmedogikkeav

Er du av de som lar deg påvirke lett av reklame?

Hver eneste dag kan vi lese, overalt, om kritikk av reklame som ikke er bra for oss. Den kan påvirke oss i retninger som ikke er bra for feks vår egen helse. Eller de påvirker vår oppfatning av virkeligheten. Det kan skade barn og unge, som tror de må se ut på en bestemt måte, perfekte på alle vis utseendemessig. Videre har vi ikke lov til å reklamere for alkohol og tobakk, fordi det er helseskadelige stoffer. Som man ikke skal fristes av å se. Man har stadig store opprop om at fotomodeller og mannekeng må bli større og veie mer. Utstillingsdukkene i butikkene, må bli større med mer former. Det slås ned på reklame for spill som omfatter pengebruk eller pengepremier. Og å reklamere direkte mot barn, som forbrukere, er strengt forbudt. 

Man snakker ofte om en kjent musiker, skuespiller eller andre, både fra det store utland, eller her hjemme, som har gjort noe de fleste anser som umoralsk. Fordi dette er ikke bra for imaget, de må opptre som et godt forbilde, de som har mange fans, ofte svært unge som har de som idol. For alt hva en såkalt kjendis gjør, en som mange beundrer eller ser opp til, kan gjøre at vedkommendes fans vil velge å gjøre det samme. Derfor forventer vi en spesiell form for moral, av disse. Gjerne kaldt rollemodeller. 



 I tillegg er det hysteriske tilstander feks rundt søtsaker, mange husker vel denne mannen, som var leder i en eller annen forening for tungvektere, som forlangt at sjokoladen skulle stå et annet sted i butikkene. Fordi det ellers var butikkenes feil, at han, en voksen mann, kjøpte sjokolade titt og ofte. Og det var årsaken til hans overvekt. Fordi det for ham, og flere til, lå for åpent eller for fristende til i butikkhyllene. Det var altså ikke bare sjokoladen i seg selv, som gjorde han fet. Men at den var plassert for enkelt til i butikkene. Mange husker også før jul i fjor, hvor dagligvarekjedene hadde en periode med priskrig. Vi fikk kjøpt masse forbruksvarer til latterlig lave priser. Det som da ble diskutert i media, var hvor farlig det var, at noen da hadde nesten gratis smågodt plukking i sine butikker. For det var ikke bra med tanke på barn og slikkerier, og overvektige og folk som lett lar seg påvirke, ville dermed kjøpe mer godterier, enn de ellers ville ha gjort. Ja i blant nå kommer det også forslag om ekstra avgift på salg av slikkerier og søtsaker, for å forsøke å selge mindre av slike usunne varer. 

Slik kan jeg fortsette i det uendelige... Men nok om det, jeg anser meg selv som en alminnelig middelaldrende kvinne. Muligens er jeg ikke helt A4 i forhold til alle rundt meg, men de fleste vil nok betegne meg som såpass besteborgerlig at det betegner seg til å bli kjedelig. Jeg mener, jeg er 100% opptatt av å oppføre meg med en viss form for høflighet, jeg forsøker å leve slik at jeg smiler mer enn jeg henger med underleppa, jeg er opptatt av at mine barn skal lære folkeskikk, takknemlighet og ikke være ufine, brautende og frekke. Og jeg lever et veldig forutsigbart men godt liv. Med måltider til ungene, som nå er store, til noenlunde rett tid, ingen utskeielser med skole og lekser er tillatt. Man oppfører seg med verdighet og forsøker å ha en viss form for moral.



Likevel er jeg, eller føler meg slik hvert fall, litt annerledes enn kanskje mange andre Norske kvinner, på min alder. Men det er ikke det vi skal frem til her. Det jeg forsøker å si, er jeg lar meg aldri påvirke av hverken reklame eller annet tøys. Jo, mottar jeg et reklameblad i posten med en avbildet pyntegjenstand jeg liker, så kan jeg reise å kjøpe den. Og ser jeg en reklamesnutt på tv, hvor de viser en ny type shampo, så kan det godt hende jeg kjøper den i butikken. Eller ikke....

Jeg har aldri i mitt liv, følt at jeg MÅ se ut som de kvinnene som er med i reklamefilmer. Jeg har aldri blitt lei meg fordi jeg ikke har slikt blankt sunt langt blafrende fluffy hår! Aldri har jeg tenkt, når jeg ser unge vakre kvinner i reklamefilmer, at nå må jeg ringe en kirurg for å bestille time til ansiktløftning. Ikke får jeg ubehag av å se lange radmagre modeller gå på catwalken, om de er 190 cm høye og veier 50 kg. Det skjer ikke! Hvorfor skjer ikke det?

Jeg har aldri tenkt at jeg kjøper sjokolade i butikken hver dag, fordi den ligger i hyllene nærmest kassene. Jeg ville nok lett gjennom hele butikken for å kjøpe den sjokoladen, uansett hvor de hadde gjemt den hen. Jeg får aldri en følelse av at jeg må se yngre ut, penere ut, slanke meg osv. Fordi om jeg ser andre mennesker, i reklamer, som er både yngre, slankere og utrolig mye vakrere enn meg. Jeg klarer ikke en gang å fremprovosere det ønsket hos meg! Hvorfor får jeg ikke det? Hvorfor lar jeg meg ikke påvirke? Har det noe med å gjøre at jeg heller ikke klarer å fremprovosere feks misunnelse ovenfor andre mennesker. Ovenfor hva de har eller ikke har. Jeg vet ikke. Jeg har alltid trodd det skyldes at jeg er en halvgammel tante. Og med den livseraringen man da ha med seg, og den noe overbærende tryggheten en som oftest pådrar seg med alderen, er det som gjør at jeg ikke har behov for å gjøre som andre, eller se ut som andre. jeg sammenligner ikke meg selv med andre på den måten. For vi er unike alle sammen. Jeg er fullstendig klar over at mange er yngre enn meg. Noen er rikere enn meg. Andre er mer populære i forhold til meg. Og en hel masse mennesker, er sikkert et bedre menneske enn meg. Men jeg vet også at det er motsatt. Det finnes nok de som er tykkere enn meg. Og helt sikkert noen som er mye mindre hyggelig enn jeg kan være. Mange har styggere hår eller er mindre vakre enn meg også. Og jeg sammenligner meg ikke med noen av de. Jeg lar meg ikke plage om noen er sylslanke, eller at noen mennesker er supertunge. Hvorfor skulle det påvirke meg på noe vis?

Og dette med såkalte kjendiser. I dag gjerne reality stjerner, idrettshelter og musikere eller hva det måtte være de er kjent for. menneske. Jeg ser feks på Facebook, at mange voksne forguder et menneske de har sett på tv, feks en deltaker i serien Farmen. De ser opp til vedkommende, og de forsvarer vedkommende i kommentarfelt i avisene f.eks, om denne såkalte kjendisen blir beskrevet på en negativ måte. Hvorfor blir man så opptatt av et fremmed menneske. At om nevnte kjendis har en spesiell lue, ja, så begynner en eller annen smart sjel, å produsere slike luer, og de selger som bare det! Selv om det er et produkt de aldri ville fått solgt før denne kjendisen bar den...

Om vi tenker tilbake til skiløperen som kjørte i påvirket tilstand. God gammeldags fyllekjøring. Mange mente noe om han. Jeg også var med og kommenterte. Så godt jeg kunne. Når mange mente at han av alle, burde ikke ha gjort dette, fordi han er et såkalt forbilde, en offentlig person. Jeg mener feks at det er like alvorlig om min ukjente nabo kjører i fylla, som at en skiløper gjør det. Helt uavhengig av hvem de er, Så hvordan kan det ha seg, at skiløperen altså er blitt til et dårlig menneske, pga denne hendelsen?

Jo han utførte en farlig hendelse, som ikke bare var til fare for ham selv, men også for andre som ferdes i trafikken.Som vi alminnelige dødelige hadde fått høre i en rettsak, om vi hadde blitt dømt for fyllekjøring.  Men I tillegg så har han altså ansvaret for at andre lett påvirkelige unge f,eks, kan se på fyllekjøring som mer legalt, ettersom til og med HAN kunne gjøre det. Derfor ansees det som mer alvorlig av ham å kjøre i påvirket tilstand, i forhold til din nabo Hr Hansen.

Og denne fyllekjøreren, var han et godt menneske før denne ulykken? Jo jeg vil anta det, at hans foreldre og venner synes det. Men for oss som ikke kjenner han, skulle jeg ha et annet type forhold til ham nå, enn tidligere, altså før fyllekjøringen? Jeg mente ingenting om han før. For jeg kjenner ham ikke. Nå vet jeg ingenting mer om han. Men jeg vet at han har gjort en dårlig handling. Og dårlige handlinger kan utføres i blant av gode mennesker. Men jeg vet ikke om han er et godt menneske.

Jeg har lest en del om at han er meget selvopptatt, som mange idrettsutøvere er, om de ikke spiller lagidrett. Og jeg har tilfeldigvis sett at han kan være riktig så arrogant, når han dukker opp på tv skjermen. Er gode mennesker egoistiske og selvopptatte, samt arrogante, altså ser litt nedlatende på andre mennesker. Nei, vil jeg mene. Det er ikke egenskaper jeg vil påstå gode mennesker har. Er han da et godt menneske fordi han går fort på ski. Kan man bli det. Bli et godt og varmt menneske, kun fordi man kommer raskt fremover, med ski på beina?

Ja, for veldig mange så er det slik. Minus da han altså kjørte i fylla, det var en dårlig handling gjort av et godt menneske. Slik forhold har jeg til såkalte kjendiser. Jeg prøver å lete etter episoder jeg som voksen har hatt, hvor jeg har latt meg påvirke fordi en kjent person har ment en sak, sagt noe, eller fordi en av de har hatt noe spesielt ved sitt utseende, som jeg følte jeg også ville ha, fordi denne kjendisen hadde det. Men jeg klarer ikke finne noe. Ikke i voksen alder. Knapt når jeg var tenåring.

Jeg kan ikke fatte hvorfor jeg skal bli påvirket av at fremmede mennesker i et tv program er slanke, overvektige, blondiner eller har operert nesa, eller er for opptatt av feks materielle verdier. Eller er overfladiske. Jeg klarer å avgjøre generelt at mennesker som er opptatt av materielle verdier, kanskje bli kjedelige og har lite dybde, om jeg skulle hatt de som samtalepartner. Men jeg blir overhodet ikke påvirket av å se at en dame på min alder i sin blogg viser bilder av sine dyre møbler, sine godt fylte lepper eller hennes fete Porche. Jeg får ikke lyst på det samme som henne. Om hun er vakker eller rik, eller hva hun nå er. Så har jeg intet ønske om gakk gakk lepper eller sportsbil. Fordi jeg liker de leppene jeg har, og jeg har bil.

Jeg blir ikke særlig irritert på henne heller, for at hun har de interessene hun har. Det kan til og med henne hun både er hyggelig, dyp og oppegående. Jeg vet jo ikke, for jeg kjenner henne ikke. Jeg kan også tenke at så trist liksom, men hun har vel sine ekte menneskelige sider hun også, som ikke kommer frem der og da. Eller er det jo bare greit, om hun trives med livet slik. Så kanskje hun ikke behøver å kjenne på andre sider av livet.



Så mange mennesker er kjent for noe, noen er kjent av svært mange, andre er mindre kjent, derav A og B kjendiser osv. Jeg forstår også at svært mange ungdommer eller barn kan ha et idol. Gjerne en sanger eller musiker. I en periode på 80 tallet, var det verdenskjente fotomodeller, som mange unge jenter hadde som idol. I dag er det gjerne feks rosa bloggere eller mennesker som har deltatt i enten reality tv program, eller sang og dans konkurranser. Og et barn er påvirkelig. De har ikke utviklet sin personlighet. Barn og svært unge tenåringer, leter fortsatt etter noen å sammenligne seg med, noen de kan se opp til, noen de føler de kan identifisere seg med osv.

Men voksne mennesker. Jeg er snart 50 år gammel. Og jeg ser svært mange på min alder, som har flere idoler og helter blant kjendiser, som de er svært opptatt av. Og de sluker alt denne kjendisen sier og gjør, og hvert ord de sier er nærmest en lov. Og de vil ofte ha samme frisyre eller ønsker seg å se ut som dette idolet. Også har vi de voksne som skriver i sosiale medier, at de sliter, fordi en eller annen kjendis har blitt avbilde ti bikini, og dette bildet gjør at vedkommende ikke kan gå på stranden, fordi de veier feks dobbelt så mye som kjendisen avbildet i bikini.

De føler seg ofte tråkket på, fordi utstillingsdukkene i butikken er for slanke. Og de er sinna fordi det er sårende at postkasse er full av reklameblad for forskjellige piller og annet, som anbefales som slankekur. Dette ødelegger selvbildet deres kan de fortelle. Kvinner forteller at de ikke kan gå på stranden i bikini eller badedrakt, pga en ung jente, en blogger, eller hennes kjæreste, har uttalt at ingen som veier over 50 kg, bør vise seg på stranda. Dette sier kvinner på 50-70 år? Er det kun meg som reagerer?

Javisst er det en latterlig ting å si, noe om vekt og bikini osv... Som om vekt, eller utseende, alder eller kg, har noen betydning for om du kan avkjøle deg i sjøen eller brune din hvite hud. Men....når det er sagt, hva slags selvfølelse har voksne kvinner, om de bryr seg om, eller i det hele tatt, gidder, å bruke en tanke på en slik uttalelse. Til og med lar det påvirke hverdagen og livet deres! Jeg tenker at da har man så ekstrem lav selvfølelse fra før, at det er ikke uttallelsen sin skyld at de ikke er på stranda. Og da burde de se hvor problemet ligger, og søke behandling for å øke sin selvtillit, og bruke mindre tid på hva andre måtte si eller mene. Det er veldig trist om virkeligheten er slik, at det er blitt så mange voksne som er så usikre på seg selv, at de lar seg påvirke i så stor grad av inntrykk i aviser, tv eller på sosiale medier. Det må være grusomt, om det stemmer at det er slik, for meg så er det slik at jeg ofte har tenkt, at fordelen med å bli eldre, er blant annet livserfaringen og tryggheten på seg selv som menneske, som gjør opp for at jeg må leve med rynker, og hengerumpe osv.

Men så er det altså så mange voksne mennesker, som har ungdomsårenes usikkerhet og egen identitetskrise og lave selvfølelse, fortsatt hengende over seg. Og det til og med i disse dager, hvor vi oversvømmes av selvrelasjonskurs, foredrag for å lære deg å øke selvfølelsen osv. Jeg vil gi dere en hilsen, dere som er som meg, godt voksne, men som fortsatt ser på dere selv med usikkerhet og ønsker å være noe dere ikke er. Som ikke er fornøyd med å være akkurat som dere er. Tenk først og fremst på alt hva du har klart i livet. Med både barneoppdragelse, i jobb og som person. Tenk mer på det, enn på det du aldri klarte. Og i tillegg, ikke sammenlign deg med andre. Det kommer det ingenting godt ut av! Og må du gjøre det, klarer du ikke la det være. Så sammenlign da heller med de du faktisk er slankere, yngre, penere, vakrere, høyere, rikere, mer hyggelig enn.... isteden for det motsatte. Det blir nemlig som å hige etter stadig mer penger og rikdom. Du vil aldri bli lykkelig, om du strekker deg etter noe som aldri vil kunne skje. Og du vil aldri bli fornøyd, for du vil stadig finne nye ting du vil oppnå. Lær deg å elske deg selv, med dine gode og dine mindre dårlige sider, så vil du kjenne på trygghet, fred, lykke og ekte glede <3

Følg mer gjerne på

Facebook

Instagram

Twitter

#lettpåvirkelig #lardudeglure #idol #forbilde #reklamefiksert #dårligselvbilde #lavselvfølelse #dårligselvtillit #påvirkesduavreklame #bluncksieri #sieriblogg #sisseleriksen #blunck #psykologiogadferd 

 

 

Les mer i arkivet » Juli 2018 » Mai 2018 » Mars 2018
Blunck-sieri

Blunck-sieri

50, Kongsvinger

Samfunn, psykologi, helse, velferd, sorg, relasjoner med mer. Alvor og humor i salig blanding. Kontakt meg for bokomtale, oversettelse, artikler, reportasjer, annonsering el produktomtale. Kontakt: sissel.blunck@hotmail.com

Kategorier

Arkiv

Siste innlegg

Siste kommentarer

Lenker