Du vet du befinner deg i den Norske byråkratijungelen når......



-elever på offentlig skole er pålagt å medbringe dyrt skolemateriell, men blir det frastjålet i skoletiden, er det foreldrenes ansvar

-skolene tror at å skrive under på et papir som inneholder regler mot mobbing, stanser mobbing på deres skole

-man har lov å selge sex men ikke kjøpe sex

-det er svart arbeid å snekre for naboen, mot betaling, men det kalles hobby å drive hundeoppdrett og tjene 200 000 skattefritt pr år

-det er greit å være i besittelse av en brukerdose narkotika, men ikke kjøpe eller selge det

-det er mer straffbart å stjele penger enn å skade mennesker

-vi har fortsatt teoretisk opplæring for praktiske yrker, men få eller ingen får fullført den praktiske delen av utdannelsen som lærling

-man har dårlige tenner og ikke har råd til tannlege

-når du ikke kan få legehjelp om "fastlegen" ikke er din

-når du ikke kan få hjelp på sykehus før du har hatt en time hos legen

-når de frakter dødsyke kreftpasienter i buss til behandling, hvor de må vente i 8 timer til alle er ferdige, før de kommer seg hjem

- når en politiker eller idrettshelt får helsehjelp før en vaktmester eller en uføretrygdet husmor

-man ikke tørr røyke tobakk, om staten sier nei

-det offentlige bestemmer hva som er best for ditt barn, og ingen protesterer

-man betaler verdens høyeste bil og veiavgift, men har de dårligste veiene i Europa

-det tar lenger tid å søke om tillatelse til å bygge hus, enn det tar å bygge det i praksis

-folk må selge barndomshjemmet sitt for å betale for gamle foreldres begravelse

-alle elsker landet sitt en dag i året, 17 mai, selv om de hater alt ved det alle andre dager

-når folk sloss i årevis for å få dyrepoliti, men ingen reagerer på at politi ellers ikke lenger arbeider med det de skal

-når offentlig ansatte ikke kan eget lovverk, og blir sinna om du viser at du kan det

-det finnes et skjema for alt

-når det kommer stadig nye lover og regler, men ingen har tid til å sørge for at de blir overholdt

-å følge regler går foran alt, også det å redde liv eller forsvare liv

Puh..... det er bare å henge med..... for den som kan! Følg meg gjerne ved å trykke liker på min Facebookside. Du finner den her <3



 

#duvetduborinorge #byråkratijungelen #svimlendelovverk #evinneligeregelverk #byråkratietvokser #dagenssamfunn #nokernok #sieriblogg #sisseleriksen #blunck

 

 

"Den bortskjemte drittungen".... Om å vokse opp med en narsissist...

Jeg har skrevet om det mange ganger før. Og jeg skal nok skrive om det mange ganger til. Ikke alle år eller perioder i mitt liv, var like ille. Men en av de verste periodene var de siste 16 årene etter min kjære manns død. Det ble utnyttet i stor grad, endelig var det svakheter ved meg, som kunne brukes til å få mer innpass og kontroll over meg og mitt liv igjen. Mens andre perioder, ga meg mer avstand, styrke og frihet, slik at jeg slapp å erfare så mange vonde innblandinger i mitt liv, så er det visse ting som stadig går igjen, som en rød tråd i mitt liv med min familie, både som barn, ungdom og voksen...

Det er nok et stort antall personer som lever rundt oss, med skader på sin personlighet, skader og mangler, som gjør at vedkommende kan gjøre stor skade helsemessig og sjelelig på de rundt dem. Vi finner dem i alle samfunnslag. I din familie, kanskje din partner. Din advokat, din lege eller din psykolog. Mange slike mennesker innehar faktisk gjerne en stilling som gir de makt og anerkjennelse, som gir deres eget syn på seg selv, og den imagen de forsøker å formidle til sine omgivelser, forsterket. Les feks en artikkel her, hentet fra VG, om en narcissist som også er overgriper. 



Jeg vil i dette innlegget skrive litt mer om hva det kan gjøre med et menneske. Hvordan negative ord, hån og sjikane, fester seg i et sårbart sinn. Uansett om jeg ellers ikke er en person med dårlig selvfølelse eller elendig selvtillit. Så blir man, uansett egen styrke, intelligens, selvfølelse, manipulert over tid, nettopp slik en narcissist, eller sosiopat ønsker med sitt offer.  Men for ordens skyld, jeg ser ikke på meg selv som et offer. Jeg er veldig bevisst på å netttopp ikke innta noen offerrolle. Annet enn for å beskrive noe jeg var i øyeblikket, det er ikke noe som er varig hos meg. Da ville jeg virkelig ha "tapt"... og det vil aldri skje! Så lenge det er liv og krefter igjen i meg!

Det er så mye i dette som blir sagt om at det negative lett fester seg i forhold til det positive. Og at det må mange positive ord til for å gjøre opp for et negativt. Særlig gjelder dette om det negative kommer fra de som skulle stått deg nærmest, noen du har respekt for. Og om det gjentas i det uendelige.... Slike negativiteter har jeg mange av, å bære på. De ble ikke sagt av mobbende klassekamerater, jeg ble ikke plaget av jevnaldrende eller slike ting. Neida, jeg ble plaget av familiemedlemmer. Mine nærmeste. Du vet, de der hjemme, som skal få deg til å føle deg trygg, som skal backe opp deg, gi deg en god følelse, og støtte deg når ting er vanskelig.... og om de gjør det motsatte? Hvor skal du da henvende deg?

Jeg finner psykiatri og personlighetsanalyse svært nyttig og interessant. Det er det ingen tvil om. Både fordi det har lært meg mye om meg selv. Men også fordi det gir meg lærdom om hvorfor noen er som de er, hvordan det kan ha seg at noen mennesker mangler elementære følelser eller evner til feks anger og samvittighet. Det er svært fascinerende, men også viktig kunnskap, for å kunne klare å komme seg ut av klørne til et menneske meg vesentlige og svært farlige mangler i sin personlighet. Les definisjon på en narcissist her.

Det uttrykket som nok er mest brukt av de alle, i min familien, selv om det er en i familien som styrer det hele, så er jo de andre fullstendig i vedkommendes manipulerende klør. Og dessverre, selv om de alle har klaget, og sukket over hvordan dette mennesket hersker over dem opp gjennom livet, så ser de ikke det jeg til slutt klarte å se, ved god hjelp av profesjonelle og gode kloke venner. De har ikke kunnskap nok, de evner ikke å forstå noe som de ikke har forutsetning for å forstå. Det uttrykket, det er...  "du, den bortskjemte drittungen"! Ja, det er meg det. I dag er jeg snart 50 år gammel, og uansett hvor mange ganger jeg har etterspurt det, så har ingen av de kunnet forklare meg hva jeg er bortskjemt på, på hvilken måte. Men i voksen alder, etter at jeg ved hovedsakelig klarte å opparbeide meg en enorm selvinnsikt, men også ved å lese mye, lære mye av andre mennesker, så ser jeg jo at nettopp det uttrykket, "den bortskjemte drittungen", beskriver eksakt det man sier en narcissistisk person jobber hardt med, nemlig å gjøre sitt offer til en form for syndebukk. Og det virket jo på meg!De andre familiemedlemmene er hverken opprørske (har forsøkt å ytre egne meninger), eller har vist seg sterkere eller selvstendige uten familiens narcissist, og det er jeg som er det "utvalgte" offeret. Den makten narcissten har til å manipulere en hel familie, på i dag, mellom 15 og 20 personer, er skremmende å tenke på. Og i tillegg hvordan hun klarer å sørge for at ingen i familien har nære venner, eller kontakt med bekjente, kolleger eller andre, som står noen så nær, at de kan se hva som egentlig foregår innad i vår familie. Jeg var det selvfølgelige offeret. Jeg som også vågde, og fikk, uten problemer, mange og nære venner, både som barn og som voksen. Det var en trussel mot hele livet narcissisten hadde bygget opp, bare det.

Jeg trodde jo, i over 40 år, at jeg var alt dette negative jeg hadde blitt innprentet dag ut og dag inn, som barn, ungdom og som voksen. Jada jeg gråt, fortvilet, og jeg, etter hvert, som voksen, fortalte til noen rundt meg, hvor vondt det var, at jeg var så umulig, at ingen i familien, kunne like meg.... Men som dere ser, jeg trodde det var mitt ansvar. Kun mitt. At alt var min feil. At de hadde rett. Jeg klarte ikke forstå, at jeg som lite barn eller som ungdom, ikke hadde noe ansvar for hvordan eldre søsken eller voksne rundt meg, behandlet meg. Jeg kunne ikke se, at jeg hadde rett på å bli godtatt akkurat som jeg var. Med det utseende jeg hadde og med den personligheten jeg hadde. Jeg visste ingenting om at jeg ikke egentlig skulle behøve å prestere noe, for å være verdt noe. Særlig ikke innen egen nær familie.



Men etter utallige timer med selvransakelse, med å lese og ikke minst forstå psykologi. Så forstod jeg jo... etter hvert. Et ukjent menneske innen det profesjonelle systemet, sa det så enkelt, på en måte, som gjorde at jeg endelig forstod hva alle rundt meg hadde forsøkt å forklare meg i alle år. Det er ikke DEG det er noe galt med! Det er DE! Og man kan ikke endre andre mennesker. Uansett hvor mye en ønsker det. Og du kan ikke bruke mer krefter eller tid av livet ditt, til å forsøke å tilfredsstille dem. Du vil nemlig aldri klare det! Du må isteden lære deg å leve uten dem. Og finne andre verdier i andre mennesker rundt deg. Jeg skal ved anledning sende en mail tilvedkommende, og forklare hva hun faktisk har klart å gjøre. Hun var ikke den som var eldst og mest erfaren eller som hadde lengst utdannelse innen psykiatri. Men hun klarte lett, å gjøre det ingen før henne hadde klart. Hun klarte å gjøre at jeg kunne redde restene av mitt liv, og få det godt de årene jeg har igjen. Det er verdt en takk og mer til...

Jeg har mange ting ved meg og min personlighet, som jeg ikke forstod, som jeg ikke visste hvilken knagg jeg skulle henge det på... som jeg nå forstår. Blant annet hvorfor jeg trodde jeg måtte være perfekt. Jeg måtte ha et perfekt utseende. Jeg måtte gjøre en hver oppgave i livet, jobb eller privat, bedre enn alle andre. Hvorfor? Jo fordi det var eneste mulighet, for at familien ikke skulle ha noe å utsette på meg. Men jeg vet nå, at ingen er perfekte, og klarer du å jobbe deg så nær det som mulig, ja så holder ikke det heller, for slike som mine nærmeste. For de ville bare finne nye ting ved meg, som jeg måtte endre. Eller rett og slett snu helt om, og mene det motsatte, etter jeg trodde jeg hadde oppnådd det de ønsket av meg. Forferdelig slitsomt å leve opp til... Og mange ganger diskuterte jeg med profesjonelle, om hvorfor jg hadde slike høye krav til prestasjon hos meg selv, når jeg ikke forventet noe i nærhten av dette, av de rundt meg. Nå vet jeg jo hvorfor....

Jeg utviklet Posttraumatisk stressyndrom som følge av hva jeg har opplevd. Jeg mistet selvtillit, eller jeg fikk vel aldri noe særlig selvfølelse, av positiv grad... Jeg fikk en oppfatning av at jeg var ansvarlig og roten til alt vondt som hendte meg selv eller de rundt meg. Jeg skapte ekstreme krav til egen prestasjon, på alle felt i livet. Jeg arbeidet så mye at jeg ble skadet fysisk for livet. Jeg ble irritabel, angstfylt og skeptisk. Jeg ble stadig dypt deprimert. Jeg mistet all tro på egne evner. Jeg så på meg selv helt uten noen verdi. Jeg levde med en konstant redsel for ikke å være bra nok. Jeg utviklet en stor og syk higen etter anerkjennelse. Jeg følte meg liten og forsvarsløs. Jeg klarte ikke ha tillit til noen. Jeg hadde svært vanskelig for å tro at noen likte meg, om jeg ikke så veldig bra ut utseendemessig eller om jeg ikke turte, orket, klarte, forstod, maktet, rakk, fikset mer enn alle rundt meg. Og mye mye mer... som de fleste forstår. Så styrte dette mye av livet mitt.

Og da jeg delvis av denne oppveksten, og denne behandlingen, også som voksen, opplevde flere svært alvorlige livskriser forutenom å leve under dette terrrorregimet, så utgjorde mine manglende omsorgspersoner, min manglende støtte fra nær familie, og den totale mangelen på anerkjennelse, aksept og respekt, at jeg nok forstod, at jeg hadde mye mer i meg enn de hadde latt meg forstå, ved at jeg så at jeg taklet slike større traumatiske hendelser, mye bedre enn "noen" ville trodd. Og at utenforstående stadig bemerket dette. Og faktisk, i takt med min lidenskap for å skrive, og min vide bruk av sosiale medier, når dette kom oss for hende, så gjorde tilbakemeldingene, som kom i stor grad nå, at jeg forstod bedre, jeg skjønte nå, at jeg kanskje likevel hadde noe bra ved meg. Det samme skjedde på mine mange arbeidsplasser. I det offentlige. Og blant venner og bekjente. Alle parter, som ikke var inneforestått med hvordan jeg var vant med å bli sett på, av min familie. Og alle parter var ukjente med eller visste ikke om min familiehemmelighet, hvor vi ble styrt av en narcissist, og hvor de alle mer eller mindre egenhendig, men antagelig mest pga de er manipulert, massivt trakasserte, mobbet og kontrollerte meg gjennom hele livet. Det gjorde også at jeg forstod.... mye mer. Og jeg kunne bruke mine tilmålte krefter mer på å gjøre ting jeg liker, være meg selv fullt ut, og ennå bli godtatt. Og det eneste ved meg meg selv og min vonde fortid jeg nå bruker tid på, er å jobbe hardt for å unngå å bli bitter og dvele ved hvordan mitt liv ville ha kunnet blitt...med en alminnelig normal oppvekst...

Jeg tror at av alt jeg har blitt forklart at jeg er, alt jeg har fått slengt til meg av negativitet og kallenavn osv av mine nærmeste, så er en av de ellers mest tragiske, men også morsomme..på et vis, med min galgenhumor, at en av mine søsken kalte meg for psykopat. Morsomt med tanke på hva jeg har vokst opp med, nemlig spesielt en av mine søsken som er en form for narcissist med psykopatiske tendendser (uten evne for å føle sorg, empati, anger, se egne feil osv), og fordi de særtrekkene som best og lettest beskriver en psykopat, er det motsatte av min personlighet...og fordi at et voksent menneske, kan ha så lite intelligens, informasjon, samfunnskjennskap, at vedkommende ikke vet hva en psykopat er. Bare at det er noe særs negativt, og dermed den enste og beste måten han kunne forsvare seg for, når han ble konfrontert med sin manglende både IQ og EQ, å bruke et slikt ord om meg. Det som er vondest ved det...er jo nettopp at en psykopat, er for meg, noe av det farligste jeg vet om her i verden. jeg er så uredd. Men en psykopat, ser jeg på som både skummel og ekstremt farlig og ond. Og det klarer jeg dessverre ikke å se at jeg er, et ondt menneske... Jeg som hele livet, daglig, streber etter å være det motsatte. Som faktisk bruker mye tid og krefter, på å vise omtanke og empati ovenfor både kjente og ukjente, nettopp fordi det er viktig for meg, at de rundt meg blir sett og har det bra. Fordi jeg vet selv hvordan det er å oppleve det motsatte....



Ellers så er denne tiden jeg har hatt nå, helt uten noen form for kontakt med nærmeste familie, fortsatt en uvirkelig følelse for meg, jeg vet ikke hvordan jeg best skal forklare det. Men for de som har lest mye av mine tidligere innlegg og artikler om saken. Så er frihet, det ordet som beskriver det best fortsatt. Jeg fikk, om ikke det endrer seg plutselig, nemlig endelig fullstendig fri fra alle stadige stygge henvendelser fra familien omsider, i fjor høst. Med hjelp av myndighetene. Endelig var marerittet over. Det er fortsatt noe uvirkelig. Men jeg begynner å forstå at det er virkelig. At det går an å få leve et liv i fred og fordragelighet. Uten å stadig oppleve hets og stygge ord, uten stadig å måtte jobbe til siste krefter svant hen...for å forsøke å nå opp til de krav familien hadde til meg. Til hvordan jeg skulle se ut, hva jeg skulle si, hvordan jeg skulle opptre, hva jeg skulle jobbe med, hvem jeg skulle ha som venner, hva jeg skulle føle, hvor mye jeg skulle orke, hva jeg mente om noe osv osv.... Det føles nærmest som en evigvarende ferie. Som å slippe ut av fengsel. Som å få et nytt liv!

Riktignok måtte jeg denne siste gangen, godta at jeg ikke lenger kunne ha kontakt med min snille gamle far, som jeg i alle år tidligere har forsøkt å opprettholde så godt det lar seg gjøre.... Men jeg forstod etter samtaler med advokat, psykolog osv, at om jeg fortsatt skulle forholde meg til ham. Ville jeg måtte fortsette med å vokte mine ord, passe på at jeg ikke møtte andre familiemedlemmer hos ham, jeg ville måtte være forsiktig meg hva jeg sa hos eller til ham, da alt kom videre til min familie forøvrig. I tillegg til at jeg måtte fortsette å late som "intenting", at jeg hadde det bra i forhold til vår familie forøvrig, jeg måtte fortsette å høre på lange foredrag om alt det positive hos de andre familiemedlemmene, om hvor synd det var på de, om de var syke eller hadde en vanskelig situasjon osv. Og måtte jatte med og si uff og huff... Og så flott og fint osv. Og bite i meg, tårer, sinne og fortvilelse, over at det er opplest og godtatt, at jeg, som den eneste i vår familie, ikke er flink til noe, ikke fortjener et godt ord, at jeg aldri er den som mottok hjelp, støtte eller bistand, uansett hvor vanskelig jeg hadde det... Og å opprettholde den falske fasaden noe mer nå... det har jeg i nåværende helsesituasjon, ikke krefter til. Jeg er så ferdig med å late som ingenting.

Er du selv interessert i emnet psykopati eller i å lære mer. eller du mistenker du kanskje selv blir utsatt for en narcissist, kan du lese litt om evnet her.

Jeg er fullstendig ferdig med å godta hån og trakassering. Jeg vil ikke lenger sitte å se i bakken og høre hvor fullstendig håpløs jeg er. Jeg vil ikke lenger høre min fars samboer, mine søsken eller deres indokinerte nå voksne barn, informere meg om at jeg er gal, dum, stygg, rar, at alle andre mener ditt eller datt om meg. Jeg er ferdig med å finne meg i ting, rett og slett. Og selv om min far, som jeg er så glad i, ville at jeg skulle spille dette skuespillet noen år til. (Altså for han så er det jeg sier oppspinn, løgn, og tegn på at jeg er gal, slik han har blitt maniulert med av mine søsken, uansett om han har fått tilbud om at leger, politi, advokat og psykiatere, sammen med mine venner, bekjente, kolleger, naboer osv, kan bruke tid på å fortelle ham noe helt annet.Og så heller ta ting opp når han var borte. Og noen vil mene at jeg er kald og hard og regelrett ond, som ikke ga etter for det. Så velger jeg å holde ved min avgjørelse. Og selv om det er noe av det vanskeligste jeg har gjort, leve med at jeg antagelig aldri mer får treffe min gamle far. Og jeg har til og med sagt til ham, at jeg er lei for det, og at jeg er glad i ham likevel. Men at jeg er skuffet over at han ikke en gang på nesten 50 år, har stått opp for meg, ovenfor de andre i familien, at han aldri har tatt til motmæle, eller forsvart meg!

For uansett hvor gammel man er, og hvilken respekt man innehar, så blir man ikke for gammel til å snakke for seg, til å stå opp for det som er rett, til å være en mann, til å bidra til å stoppe hetsing og hån og mobbing av hans egen datter, hans sistefødte. Såpass mye har jeg gitt ham av glede, hjelp, støtte og kjærlighet gjennom et langt liv....at jeg hadde vært verdt at han en gang, for en gangs skyld, støttet meg, isteden for å støtte de som skadet meg så reellt. I steden valgte han, også etter at altså "alle" tilbød seg å snakke med ham om hva som er den virkelige situasjonen her i vår familie, å fortsatt lytte til narcisissten og hennes følgere, resten av familien. Han valgt å se bort i fra at disse ikke har en eneste venn i sitt liv. At de ikke omgåes et eneste menneske utenfor denne lille familien. Ingen av de. Det har de aldri gjort. Av frykt for at de vil bli gjennomskuet, det hele, hva de har basert sitt liv på... Og da må jeg se på det som hans selvstendige valg, riktignok etter selv å ha blitt manipulert. Ingen av de voksne nieser i familien tørr heller å trosse narcisissten, og si eller vise, at de synes noe skurrer... de vil ikke ende som meg. Og jeg forstår faktisk det. Ikke alle har den styrken. TIl å stå alene. spesielt ikke mot et sånt massivt angrep av så mange, over så mange år... Jeg har... Men kun på grunn av at jeg aldri fikk noe valg. Og fordi jeg har to barn som jeg ikke kunne dø fra, og overlate til et liv med min familie..... Det unner jeg ingen. Jeg gjentar ingen.

Derimot...så skulle jeg ønske at alle som lever under lignende grusomme forferdelige forhold, enten fra partner eller fra andre familiemedlemmer...styrke og mulighet, til å stoppe det. Og til å få kjenne på den enorme gleden, friheten og ekstreme livsgleden, en får, av å sette strek. Ved å stanse mobbingen. Ved å ikke lenger danse etter narcisissten sine ønsker. Bare sørg for at han eller henne, ikke har noe som helst å "buke i mot deg" når du endelig sier stopp. For de er farlig sleipe og evner å bruke alt de har for mot deg, når de forstår at det faktisk skjer...at de mister kontrollen over deg. Det siste min søster narcissisten gjorde mot meg. Var å kontakte politiet. Men de kunne ikke hjelpe, de kan ikke ta i mot anmeldelse på at en søster ikke lenger vil ha kontakt og la seg kontrolleres. I tillegg skrev hun til alle mine lesere og følgere, og ba de ta kontakt med henne, for å få hennes versjon av hvem jeg er og hvordan jeg er.... Men hun overvurderte sine egne evner, for de som fikk slike brev og e-post av henne, tok alle kontakt med meg, livredde, og lurte på hva slag sykt menneske dette var. I tillegg ble hun så forskremt av at hun var avslørt, at hun i full offentlighet skrev trusler om hva hun skulle gjøre med meg, noe som gjorde at hennes livs viktigste ting stod i fare for å gå ad dundas....nemlig hennes jobb. Å ha en ledende stilling innen psykiatrien, slik som vedkommende har, er dessverre en stilling man svært ofte finner slike personligheter. Der kan de få makt og fremstå slik som de ser seg selv. Som noe overordnet andre mennesker. Jeg spurte vedkommende ved flere tilfeller, om hun i sitt liv hadde begått noen feil. Reaksjonen var fatal! Helt ekstrem. For det hadde hun selvfølgelig aldri gjort.... noensinne.



Dette var litt om hvordan vi selv kan, ved å lære oss selv bedre å kjenne, kan gjøre oss mindre mottagelige for en narcissist, eller en psykopat. Og hvor god og spesiell følelsen er, som du oppnår, når du har tatt avstand fra en med slike personlighetsforstyrrelser i ditt liv... Vi har jo som kjent bare dette ene livet.... så ta godt vare på det <3 

Vil du lese mer om mine opplevelser om å vokse opp i et dysfunksjonelt hjem. Kan du feks lese innleggene "Er blod tykkere enn vann", "Opplever du sjikanering, trakkasering og mobbing fra dine nærmeste" eller "Julebrev til familien, med ønsker om fred, ettertanke og selvransakelse..og takk for smertefull lærdom om livets realiteter".....

Jeg skriver om et bredt spekter av saker. Om andre menneskers sterke livshistorie, om samfunn, velferdssystemet, fattigdom, rus, barneoppdragelse, relasjoner, livsglede og lykke, om emigrering, Nav, barnevern. Om jus, psykologi. Om høytider, om biler, mc eller om hunder! Og om svindelforetak og om stalkere, og mye mye annet. Tilbakemeldinger jeg ofte får av lesere og følgere, betyr mye for meg. Mange sier jeg skriver "det de tenker", eller at jeg gir de noe å tenke på, eller at de føler at de blir sett, løftet når de ligger nede eller at det hjelper å lese at andre også har det som dem... døm selv. Veldig hyggelig om du trykker liker på min Facebookside, for å følge meg og mine nye innlegg. Du finner den her. 

#narcissme #narcissist #psykopat #ompersonlighetsmangler #iklørnepåenpsykopat #veienut #manipulering #derettsløse #omdysfunksjonellefamilieliv #hvemkanhjelpe #hvaerennarcissist #tegnpåatmanerpsykopat #sieriblogg #sisselblunck #sisseleriksen #ordeterfritt #ordeterditt #frittord #sterkemeninger #blunck

Min egen Bucket list! Hvilke ting vil DU gjøre før du dør?

Fascinert av filmen The Bucket list, som du kan og bør se på Netflix! Den omhandler to eldre menn, som befinner seg i to helt ulike sosiale og personlige livssituajsoner, når de rammes av kreft. Og deretter bestemmer seg for sammen å lage og gjennomføre en felles buck list.

 Alt jeg har lest om fremtidstenking, og slike "bucket lister", får tankeprosessen i gang her. Og har du tenkt på, at en sli liste skrevet ned som 20 åring antagelig vil se helt annerledes ut om du skriver en ny når du er midt i livet? At noen er opptatt av å nå mål i arbeidslivet, noen har familiære verdier. For noen er ekstreme opplevelser viktig. For andre er det helt andre ting som betyr noe.

 Her har jeg puslet meg frem til min helt egen Bucket list, xxx ting jeg vil gjøre før jeg dør! Jeg husker jeg hadde tanker om dette også som ung, merkelig nok ble ingenting skrevet ned. Ennå hvor glad jeg var i å skrive allerede da.

Men.. jeg husker noen av tankene jeg hadde. Og jeg har ingen problem med å forstå at det i dag er andre ting som er mer viktig på en slik liste, for meg. Det endrer seg nok med alder, og hva vi erfarer på veien gjennom livet.



-1. Jeg vil dø med fred i sinnet, uten dårlig samvittighet. (Dette er faktisk så viktig for meg, at jeg lever store deler av mitt liv, basert på å sørge for at det til en hver tid er slik.)

-2. Om det står i min makt, vil jeg ha kjærligheten til mine barn med meg, og at jeg er helt sikker på, at de aldri har tvil om at de er mitt livs viktigste element. Uansett alder. 

-3. At jeg har utgitt minst en bok.

-4. At jeg får besøkt Amsterdam igjen.

-5. At jeg har fått sagt til øverste myndighet i vårt land, hva systemet gjør som skader mennesker, og oppnå klart svar. 

-6. Besøke Usa

-7. Besøke Australia

-8. At noen eller noe får min familie til å innse hva de har gjort med meg

-9. Vite at jeg gjorde alt for å bli frisk, og for et øyeblikk kjenne overskudd av energi igjen

-10. Ikke ha noe usagt med noen som betyr noe i mitt liv



Det er det hele. Ingen store fallskjermhopp, eller en fantastisk forretningside som blir en braksuksess, eller å bli formuende, finne den store kjærligheten osv. Men hvem vet, kanskje noen av punktene endrer seg. Om ikke neste uke, så kanskje neste år eller om ti år, om jeg fortsatt er her da.

Nå overlater jeg til deg og sette opp din bucket list. Og bruke litt tid på ettertanke, livet og fortid og ikke minst fremtid. Ingen prioriteringer er vel feil i slike settinger, om det for deg føles viktig? Eller? Mine første to punkter, er min livsfilosofi, noe jeg arbeider med kontinuerlig. Resterende er muligens mindre viktig. Jeg vet ikke, vi får bare se...den som lever, får hvert fall se... ;-)

Liker du hva du leste? Jeg blir veldig glad om du går inn på min Facebookside og trykker liker. Der får du oppdateringer om nye innlegg. Kan lese om mine meninger og følelser om virkelig mangt og mye, om det er interessant. Du kan også bla i tidligere innlegg og artikler jeg har hatt publisert andre steder. På forhånd takk. Siden finner du her!

#bucketlist #thebucketlist #hvaerviktigåoppleveførmandør #prioriteringer #livsønsker #hvabringerfremtiden #blunck #bluncksieri #sisseleriksen

 

En modig kvinne, deler sin egen traumatiske opplevelse...seksuelle overgrep foregår også innad i kristne miljøer!

Janne er en sterk, modig og varm kvinne, som jeg kjenner fra mange år tilbake. Hun har en sterk historie bak seg, og har opplevd en vanskelig oppvekst, med overgrep og liten eller ingen forståelse fra de voksenpersonene hun hadde rundt seg. Hennes bakgrunn og historie er sterk, vond og omfattende. I dag deler hun med oss, hvordan hun opplevde å bli misbrukt og krenket av en voksen person som hadde stor makt og var høyt respektert, da hun var bare en ung jente...

I dag bor hun på en annen kant av landet, med sin kjære mann, og deres to flotte gutter. Hun er under utdannelse til et yrke som hun blant annet kan benytte til å hjelpe nettopp andre som har opplevd å bli utsatt for overgrep som barn.

Hun har ofte fått tid råd om å tilgi, dette brukes jo ofte, fordi man er redd for at den som er blitt misbrukt på noe vis, ellers kan ende opp som bitter og med det ødelegge resten av sitt liv, ved å dvele ved sinne, hat osv. Og jeg vil tro, at i et kristent miljø, er kanskje viktigheten av tilgivelse, om mulig, enda viktigere. Men kan alt tilgis? Jeg mener definitivt nei!

Og at det er fullt mulig å gå videre med sitt liv, selv uten å ha tilgitt den som forulempet og skadet det. Man vil uansett aldri glemme det, man bærer det med seg...livet ut... Men jeg skjemmes over hvor sterkt tausheten blir, spesielt i slike miljøer. Man skal tie... Men ikke her hos meg, her skal alt frem i dagslys!



Jeg vil til tider velge å la mennesker med en sterk historie, et krevende liv, få dele sin erfaring med oss her på min blogg, jeg mener vi må offentliggjøre alt av slike overgrep,om det er enkeltpersoner eller kanskje det offentlige, som har utsatt deg for urett, vi skal ikke skjule de, og hysje de ned. Da vil vi ikke få noen holdningsendringer.....

I tillegg er jeg opptatt av hva som diskuteres rundt foreldelsesfrist. Bør det in det hele tatt være noen foreldrelses-frist, i saker som drap, vold og misbruk. Hendelser som den utsatte må leve med livet ut. Den kriminelle, blir fritatt fra sitt ansvar etter et visst antall år?? Skulle det ikke heller vært motsatt... det er ikke offeret som skal straffes hardest..

Jeg velger å ta opp det som man helst ikke vil vite at foregår, som vanlig....så her kommer altså historien om Janne, eller litt av den, skrevet av henne selv.Vennligst vis hensyn og respekt når du kommenterer. Det ligger ekstremt mye styrke og modighet bak å stå frem med livshendelser som dette....

Om hvordan hun opplevde å bli misbrukt så stygt, følelsen av hjelpeløshet, redsel for ikke å bli trodd, hvem skulle hun fortelle det til... og om tiden i etterkant, hvor hun er redd for å se voldsforbryteren igjen, og med alle rundt seg, som ikke fullt ut forstår, som bagatelliserer og mener hun som et godt menneske, bør tilgi....

 Sterkt lesestoff, men vi behøver å få det frem, ting skal ikke ties i hjel, det skal snakkes i hjel! Og den siste tidens nyheter i media forteller om lignende hendelser, det blir nok ikke den siste gangen dette skjer dessverre, og det har skjedd mange, mange ganger før... som aldri kom frem i dagslys.

Ordene er Jannes egne. Bilder er lånt fra "Google" og har ikke noen tilknytning til innlegget forøvrig.

Et levd liv, en sterk kvinne, en modig forteller, som raust deler sine vondeste opplevelser med oss. Til ettertanke <3

 

Janne: Jeg leste historien som en ung kvinne så modig valgte å  sto frem om. Hun fortalte om seksuelle overgrep innenfor den læstadianske menigheten i Tysfjord. Om hvordan hun hadde blitt møtt av predikanten i menigheten og hvilke sår det har gitt henne.

Jeg velger å tro at jeg ikke er den eneste som reagerte på  spørsmålet: "Var det godt", som hun fikk fra predikanten når hun endelig hadde samlet mot nok til å møte opp og fortelle hva hun hadde vært igjennom. 
Dessverre så er historiene som blir beskrevet fra det Læstadianske miljø ikke unike. 

Da jeg var 17 ble jeg anbefalt en liten bibelskole på landet et sted i Norge. I andre etasje flyttet jeg inn på et lite rom. 
Skolen var slitt og vedlikeholdet var dårlig, elevmassen var så liten som den aldri tidligere hadde vært. Altså ikke en gang omgivelsene rundt meg i skoletiden, var trygge og koselige...

En av lærerne en mann 15 år eldre enn meg, tilbydde meg og en annen kvinnelig elev kjøretimer. Vi var unge og iveren etter å kanskje kunne begynne å ta førerkort var absolutt til stede hos oss begge. Så vi ble glade for muligheten og takket gledestrålende ja!

Etter få kjøretimer der vi alle tre var tilstede så uteble min medelev. Forklaringen fra læreren var at det ikke passet for henne i dag. Men at vi to kunne kjøre, som sagt så gjort. På denne tiden var jeg en veldig usikker ung kvinne, jeg var overbevist om at jeg var både lite attraktiv og mindre intelligent.

Så når denne mannen gjentatte ganger fortalte meg hvor pen han syntes jeg var så ble jeg smigret, samtidig som mine egne grenser i forhold til hva jeg skulle tillate fra andre nærmest var ikkeeksisterende. Jeg hadde ingen trygghet i forhold til det å stå opp for meg selv i noen som helst sak. 

Jeg husker ikke når det var første gang han lurte meg med, eller hvordan, men jeg husker at jeg var redd for å si ifra, redd for å fortelle noen om hva som foregikk. Jeg husker de lange dusjene i etterkant av møtene med han, jeg ble aldri ren nok. 


Det var i bomberommet det skjedde. Det var ingen som pleide å gå dit. Det var helt stille der, jeg kunne ikke høre noen og ingen kunne høre meg. Han låste alltid døren. Ingen kunne høre at han kalte meg for madrassen sin, ingen kunne høre at han vasket seg inne på det lille toalettet etterpå. Ingen kunne høre uttalelsene hans om at "vi nå var sammenføyd av Gud, og at det som Gud har sammenføyd skal mennesker ikke skille". 

 

Inne i den ene stua på skolen hang det tett i tett med bilder av tidligere elever. Flere ganger skrøt han av at han hadde hatt forhold til flere av de tidligere elevene, jeg husker at jeg så på bildene og syntes at jeg forsto den sårheten jeg så i blikket til noen av dem. Når jeg spurte han så viste det seg å stemme hvem det var.
Tiden gikk, og i flere uker måtte jeg bli med læreren ned i bomberommet. Når høstferien kom klarte jeg ikke mer. Hjemme forsto foreldrene mine at noe var galt. Da jeg fortalte hva det var som var skjedd så trudde de på meg, men de manglet evnen til å gjennomføre de store  reaksjonene overfor både skolen og læreren.

De tok kontakt med skolen, og jeg ble lovet at læreren skulle være suspendert resten av skoleåret. Men når jeg kom tilbake fra ferien så var det han som møtte meg. Igjen mente han at det Gud hadde sammenføyd kunne ikke mennesker adskille, og at det derfor var en stor synd å skille oss. 

Han ble suspendert. Jeg så han ikke mer etter dette. Men siden skolen hadde ansatt han, valgte de likevel å ta han inn en uke senere på året for å la han undervise, jeg fikk fri denne uken. 

I etterkant av dette ble jeg kaldt inn på rektors kontor. Han satt på sin side av skrivebordet, og jeg på den andre. 
Rektor klarte ikke å møte mine følelser eller mitt behov. I stede så fortalte meg om de ulike typer kjærlighet som bibelen snakker om, og beskrev for meg hvilken type kjærlighet han mente at dette mellom meg og denne læreren hadde vært. Som om dette var kjærlighet. 
En tidligere rektor som fremdeles var ansatt på skolen, spurte meg om dette med denne læreren var tilfelle, noe jeg bekreftet. Jeg husker at jeg så  en tåre som rant nedover kinnet hans, med det viste han meg faktisk... at han hadde tillit til meg og det jeg fortalte, og det var en helt fantastisk følelse! Endelig noen som forstod!

Som et mantra gikk bibelverset om at "velsignet være din utgang og velsignet være din inngang", så mot alle odds valgte jeg å fullføre skoleåret,. Jeg ønsket ikke en ny vond start etter dette.

Når tiden var inne for å søke seg videre til andre skoler og steder så fortalte jeg ikke til noen hvor jeg skulle. Ingen skulle få vite det, i frykt for at de skulle si det videre til læreren så våget jeg ikke engang å si det til de som i løpet av dette året hadde vært mine venner. Frykten for at han skulle komme for å oppsøke meg var absolutt tilstede. Det siste han sa til meg var "Du blir ikke kvitt meg så lett"...

 

Senere har jeg kommet i kontakt med andre menigheter. Ved noen anledninger har dette vært tema som har kommet opp av ulike årsaker. Løsningen på "problemet" som alle disse ulike menighetene har forespeilet har alltid vært at jeg må tilgi min overgriper. Jeg kan se at de ikke ønsker at jeg skal bli bitter, redd og at de muligens er redd for at det skal ødelegge meg. Men tilgi ? 

Min sak er for lengst foreldet. Det de gjorde mot meg kan ikke straffeforfølges etter norsk lov. Men den skammen jeg ble påført og som jeg har båret på i snart 25 år den skal også være foreldet! Det har vart lenge nok! 

Grunnen til at jeg velger nå å stå åpen frem om dette som hendte meg for ca 25 år siden er at jeg har et håp om at denne type hendelser ikke lenger skal ties i hjel. Jeg har et håp om at mennesker som opplever dette uavhengig av alder, tro, kjønn, etnisitet osv skal oppleve at de blir hørt og møtt med respekt. 

Er det ikke det vi bør gjøre for våre minste, det å se dem, og lytte til dem og gi støtte og trygghet der det trengs uavhengig av status, kjønn, alder eller etnisitet. Fremfor å be dem om å tilgi en overgriper som ikke innser sin skyld ? 

 

 

Ønsker du å dele ditt liv her? Vil du spre et budskap? Vil du tale ihjel et tabu emne? Ønsker du å føle terapi ved å fysisk skrive ned ditt livs traume eller dine vanskeligheter gjennom livet. Eller vil du hjelpe andre, ved å vise at man ikke står alene om stygge erfaringer, som sitter fast i din sjel, livet ut? Send meg en e-post på sissel.blunck@hotmail.com. Del gjerne dette innlegget, og gi gjerne din tilbakemelding til Janne, som så raust kler masken av seg, og viser overgriperne at de ikke blir glemt eller tilgitt! Men at en overgriper likevel ikke klarer å nødvendigvis ødelegge et menneske for livet. Man kan, som tapre Janne. Gi offeret et ansikt. Og samtidig la bitterhet ligge, og kjempe ennå hardere, for å få det livet hun fortjener! Følg gjerne mine innlegg eller les tidligere innlegg, som lettest kan beskrives som "livet", ved å besøke min Facebook-side her. Og trykk gjerne liker der, for å følge meg videre. Tusen takk <3

#overgrepikristnemiljø #seksuelltmisbrukt #treutavofferrollen #overgriper #barnemisbruker #pedofili #misbrukogforeldelse #minhistorie #mittliv #livetiendring #kristendomgjørikkeenondpersontiensnillperson #taushetenireligiøsemiljøer #detviikkeserdeteksistererikke #kampenomtilværelsen #ståikkealene #omåtagrepoegetliv #åpenhetermodighet #blunck #sieriblogg #sisseleriksen 

 

Barn behøver tid sammen med de voksne, mer enn dyre ferieturer og aktiviteter!

Så er det sommer og ferietid atter en gang. Det dukker opp mange hjertesukk fra foreldre som ikke har økonomi til å ta barna på ferie. Det er blitt mer stuerent å stå frem med slikt. På en måte er det bra, fattigdom, som det uansett hva noen innbiller seg, er fryktelig mye av i Norge, bør ikke være tabu.

Jeg liker få eller ingen slike tabutema. Det skal ikke være noe å skamme seg for, at livet har blitt slik, at man pga sykdom, arbeidsledighet eller kanskje et fatalt dumt valg, har gjort at man har havnet i kategorien fattig. Det skal ikke skjules, det skal frem i lyset. Helst så mye at myndighetene føler press på seg til å gjøre noe radikalt med saken!

Men, mange som står frem da, og sier de føler seg som dårlige foreldre, fordi de ikke har penger nok til ferie med barna, de bør også få vite, at det er ikke sikkert at deres barn føler det på samme vis. Snakk med barna om det, om de faktisk forventer at dere skal til Danmark, Syden eller campe i hytte på Sørlandet i sommer. Tilrettelegger du samtalen tilpasset barnas alder selvsagt, så tror jeg du vil bli overrasket! Det er nemlig ofte slik, at det er vi foreldre som skaper dette presset hos barna.



Men ved aldri å love barna noe man ikke kan overholde, unngår man store forventninger og deretter store skuffelser....hos de håpefulle. For å ikke kunne overholde hva en lover barn, føles svært alvorlig for et barn, i forhold til hos en voksen. En annen plass slike forventninger kan dukke opp, er i skolen, når det i mange år er blitt vanlig at lærerne spør elevene første dag etter ferien, om hva de har brukt ferien til. Da kan presset komme... men heldigvis er mange skoler gått vekk fra denne skjulte press-måten som havner på foreldres skuldre.

Og vil du sikre deg at dette ikke skjer på dine barns skole. Så gjør som meg, jeg kontaktet skolene, og ba de om å ikke sette mine barn under det presset, jeg ønsker ikke at mine barn skal føle seg skuffet eller mindre verdt pga andre barn i klassen snakker om seileferie, en uke i Cannes, eller to uker med Legoland og dyrepark i Danmark. Og utrolig nok, det var veldig enkelt. Lærerne forstod. Og aksepterte. Noen ble til og med overrasket, og takket, fordi de selv ikke hadde tenkt i de baner. De så hvor viktig dette er i dagens samfunn. Hvor det meste måles i penger og suksess.

Jeg tror jeg kan si at mine nå så og si voksne barn, aldri har lidd noen nød, ei heller i ferier. De har opplevd ferieturer ja. Men de har også opplevd mange år, uten den minste mulighet til utskeielser i den lange sommerferien. Men jeg valgt mine egne metoder for å lære de at det ikke var reisen eller dyre aktiviteter som var det viktigste. Feks så er venner viktig, for alle barn, uansett alder. Hjemme hos oss, hadde vi åpent hus. Det var ingen diskusjoner på det å ha med venner hjem.

Mellom mine to barn, er det stor aldersforskjell, hele 8 år. Og når den største i tillegg er gutt, og den minste er jente. Ja da er det ikke så lett å finne på noe som fenger de begge. Men det løste vi altså ved at de alltid hadde minst en venn hver med seg på fritida. Jeg nektet de aldri å ha med venner hjem fra barnehage og skolen. Og overnatting av venner, var mer det normale enn at de ikke hadde overnattingsgjester.

Eneste regel på overnatting, var at det kun var lov i helger, skolefri og ferier. For man skulle ha ok leggetid når det er skole dagen derpå. Og fordi jeg ikke hadde kapasitet til flere enn mine egne to barn og meg selv, å gjøre klar på morgenen før barnehage, skole og jobb. Og barn er gjerne slik, at har de noen å være sammen med, så blir det lite tid til å kjede seg også.

I ferier reiste vi ofte på dagturer, gjerne litt lengre avstander også. På badeland, tivoli, byturer, kino, stranda, dyrehager, kafebesøk osv. Eller vi reiste og besøkte venner som bodde litt lengre unna, for bare det var en opplevelse i seg selv for barn. Vi kunne sykle en tur, gå i skogen med hunden, ha grillkveld. Mange mindre opplevelser bare for en dag eller en kveld. Og ungene savnet ingenting. Selv om vi ikke reiste på lang ferie, med camping eller hotell. Og i de fleste tilfeller hadde vi også med noen av barnas venner. Og bare det, var nok med å skapte alle opplevelser til noe helt spesielt. For venner er viktig for alle barn.

Mine barn følte seg ikke mindreverdig ovenfor venner som ferierte utenlands, og de hadde like mange venner med formuende foreldre, som venner med foreldre som slet økonomisk, også mer enn oss.  Så for mine barn, var det altså naturlig, uansett hvilken måte vi alle valgte å bruke ferietiden. Og jeg forstod tidlig, at det å være sammen med mamma, altså  den/de voksne i familien, er noe av det viktigste for barn. Uansett om de er 4 år eller 14 år. Det er faktisk det mange barn savner mest i livet sitt, ikke dyre ferietider som mange tror.

Jeg har spurt mange tenåringer og unge voksne om nettopp dette. og de svarte alle, at de skulle ønske foreldre og besteforeldre hadde sett dem mer, hatt tid til dem. Ingen svarte at de skulle ønske de hadde vært i syden eller Legoland når de var barn.... litt sånn til ettertanke. Vi må være forsiktig med å overføre våre forventninger i foreldrerollen, over på våre barn.

Mange kjenner faktisk ikke sine egne barn eller ungdommer, snakk med dem, så vil dere snart se hva som er viktigst i deres verden. Og det er sjelden penger og luksus, uansett om de skulle få sinneanfall fordi de vil ha akkurat den dyre leken eller klærne, som noen bekjente har! Barn behøver mest av alt at voksne ser dem, hører dem og har tid og interesse for dem. Også når de er ungdom og tenåringer.

Det å tilbringe tid med barna, uansett alder, gir dem en trygghet, tillit og en god ballast med videre, slik at de vet mor eller far kjenner dem og vet hvordan de har det, hva som interesserer dem, hva de tenker på osv, slik at det er naturlig å komme til sine foreldre og be om råd el støtte senere i livet, om de bærer på noe som de ikke kan dele med partner eller venner. Det er min erfaring.



Viktig at barna oppfatter det slik at de ikke er en kostnad, som bekymrer foreldrene, og at de er ønsket og en viktig person i familien, akkurat som de voksne. Med de plikter og rettigheter som hører med. Man bør ikke belaste barn med de voksnes bekymringer, feks om økonomi og at man er fattig eller overføre bekymringene rundt økonomien på barna. Men man kan likevel innlemme de i familiens økonomi, tilpasset alderen nok en gang, de forstår mer enn vi tror, og det er ikke noe galt i å fortelle at det i denne perioden i livet ikke finnes økonomi feks til dyr ferietur, men gjøre det positivt, og spørre hva barna isteden da kunne tenke seg å fylle feriedagene med.

Mange har også besteforeldre, det er ofte en fryd for barn og unge, å få tid sammen med den eldre generasjonen. Besteforeldre kan gi dem noe annet enn hva vi foreldre kan tilby. Så har dere besteforeldre, la gjerne ungene være der noen dager. Så opplever de likevel noe på egenhånd, som de senere kan fortelle foreldrene om. Det er viktig i blant, med egne opplevelser.

Mine barn har ikke besteforeldre, det synes jeg er trist og vemodig. Da jeg husker min egen oppvekst, at jeg savnet besteforeldre sårt, spesielt da alle mine nærmeste venner hadde besteforeldre de ofte var sammen med. Min mormor og morfar døde før jeg ble født, og farmor og farfar bodde i et annet land, og da sier det seg selv, at jeg ikke traff dem ofte nok til å bli godt kjent med de, det var ikke vanlig med utenlandsreiser i noe særlig grad da jeg vokste opp.

Mine barn mistet sin kjære pappa i 1999, dermed følte jeg at det var viktig at de i hvert fall hadde besteforeldre eller tanter og onkler å være sammen med, altså andre voksne enn bare mor, å forholde seg til. Men min mor døde før min mann og barnas far døde. Min far har ikke anledning til å være sammen med mine barn eller meg, da jeg vokste opp i en dysfunksjonell familie, slik at han blir utestengt for samvær med oss her, av mine søsken med familier. Barnas farmor og farfar forsvant da deres sønn, mine barns far døde. Så altså ingen besteforeldre og ingen tanter eller onkler.



Men... om man er en smule løsnings-orientert, så finner man løsning på det meste. I perioder, fant mine barn seg egne besteforeldre i nærområdet. Slik at de fikk litt kontakt med generasjonen over meg. Og mine venner, ble ofte kalt tante og onkel av mine barn, fordi de oppfattet det som nære og som en erstatning for det som deres venner hadde av onkler og tanter.

I tillegg gjorde vi det altså slik, at vi nesten på alle aktiviteter og reiser, både dagsturer og med overnatting, hadde med en venn til hver av barna. Da aldersforskjellen dem i mellom er stor. Slik koste alle seg sammen med noen som likte det samme som dem. Og dermed hendte det at foreldrene til noen av barnas venner, ikke mange riktignok, men noen, inviterte mine barn med på sine turer og aktiviteter. En vinn vinn situasjon for oss alle...

Så kjære foreldre, som ikke har en fet bankkonto eller en tykk lommebok. Ikke skap forventinnger hos barna, ikke overfør tanker dere selv har om ferie og dyre reiser til ungene, så vil dere slippe å møte skuffelser og dårlig samvittighet. Og lov dem ingenting, før dere ser at en ting er mulig å gjennomføre.

Dette er mitt råd, etter 25 år som eneste voksne i to barns liv, i tillegg til å være en slags reservemor for alle barn og unge som tilbragte store deler av oppveksten sin sammen med oss her. Bruk tiden sammen med dine barn og ungdommer. Det er det som er mest verdifullt. Om du snakker med unge voksne i dag, som vokste opp uten å oppleve store opplevelser med ferier utenlands osv.

Og ha en nydelig sommer med verdifull tid sammen med ungene dine, tiden sammen med dem, kommer aldri tilbake, og er den mest verdifulle investeringen i tid, som du noensinne kommer til å gjøre i løpet av livet <3

God sommer!

Om du likte hva du leste her, så blir jeg glad om du trykker liker på min Facebooksiden for å følge nye innlegg. Du finner den ved å trykke her.

#barnogferie #fattigdom #fattigebarnefamilier #billigeferieopplevelser #pressiferietiden #forventingeromdyrferie #barnogaktiviteter #skoleferieogbarn #sommerferieforbarn #blunck #sieriblogg #sisseleriksen

Dine beste... og verste sjekke/dating-opplevelser ;-)

Jo eldre vi blir, jo mer har vi å mimre om, og minner langt tilbake i tid er mange. På godt og vondt. Og i dag tenkte jeg på opplevelser rundt dette med å sjekke opp noen, flørt osv. Da jeg sitter og blar gjennom mitt "andre hjem", nemlig Facebook, kom det nemlig opp en reklame hvor man kan konkurrere ved å dele opplevelsen om sin verste, eller beste date. Og da tenkte jeg at en halvgammel tante som meg, som frivillig har vært singel store deler av livet, jo naturlig nok, har en del opplevelser rundt den delen av livet.

Og jeg skal dele noen av de med dere lesere. Jeg håper dere forstår at det ikke er ment som å gjøre narr av noen, og at ingen vil kunne forstå hvem jeg faktisk omtaler, utenom kanskje vedkommende selv. Men jeg deler dette som en av mine personlige erfaringer, og mine følelser rundt den opplevelsen. Og forsøker å gjøre så vi alle, også jeg, kan bruke selvironi, og tenke at vi alle gjør mye rart og dumt opp gjennom et langt liv. Som der og da, enten er veldig flaut og leit. Eller en føler seg som en naiv tulling, som blir rundlurt... men i etterkant kan vi faktisk se det humoristiske i det hele ;-) Vel ... de aller fleste av oss evner i hvert fall det ;-) 

Min siste opplevelse på "mannefronten", den er ikke mange ukene gammel, eller måneder kanskje. Og jeg klarer faktisk å bli forundret, selv om jeg i min alder, har sett og hørt "det meste". Det dreier seg nemlig om en 50 år gammel mann. Som prøvde å vinne innpass ved blant annet å fortelle om en fortid hvor han var svært voldelig ;-) Neida, det er ingen spøk, det er helt sant.



Slikt gjør meg jo en smule oppgitt, altså, man skal ikke dømme noen, fordi om ikke alle er like intelligente osv. Men ... man har lov til å dra på smilebåndet i det minste... når man opplever en mann i bestefar alder, som faktisk tror at kvinner blir imponert av historier om hans liv som kranglefant og kriminell slåsskjempe!?! Samtidig blir jeg på en måte litt fornærmet også, fordi han ikke en gang var smart nok til å tenke, at om han først skulle prøve dette sjekketrikset, så var kanskje ikke jeg, Sissel, den type menneske til å imponere med den slags.

Han visste jo en del om meg... han var en av mange mannfolk som tyst hadde fulgt meg på Facebook i mange år. En som aldri turte å skrive en kommentar eller trykke liker.... men de som følger meg, og de som kjenner meg, de har vel i grunn en oppfatning nå, av hva slags menneske jeg er...på godt og vondt.

Men at inntrykket jeg gir på sosiale medier, skulle gi noen som helst inntrykk av at jeg lot meg imponere av hva denne karen hadde og by på, det har jeg vanskelig for og tro på...men likevel, trodde han altså noe slikt om meg. Eller forstod kanskje ikke bedre. Ikke vet jeg. Nei, det vet vi ikke, noen av oss, og det samme kan det være. Men her kommer historien da. Så kan jo andre menn, om det finnes flere slike som han, muligens innse at de må prøve andre triks når de skal på "sjekker`n" både hos meg eller hos de fleste andre damer ;-)

Fyren befant seg på min kontaktliste på Facebook, og der hadde han nok vært i noen år. Men han var ikke særlig aktiv, og han hadde aldri tatt kontakt eller noe før i vinter en gang. Dette har jeg erfart gjennom mine ti år på Facebook, er en helt spesiell type menn. De kan sende meg venneforespørsel, og de tar aldri kontakt, viser ingen interesse, tørr ikke skrive noen kommentarer til bilder eller innlegg. Men etter et visst antall år...så kommer det meldinger da, fra slike. De gir da gjerne inntrykk av at de kjenner meg svært godt. Og de har da altså, nærmest som en stalker, fulgt alt jeg sier og gjør, for så å starte med disse meldingene.



De har ikke innsett at de ikke kjenner meg overhodet, at jeg er svært lite privat på sosiale medier. Men...jeg er derimot veldig personlig. Og det er to vidt forskjellige ting! Og de tror gjerne at alt jeg har skrevet, det handler om dem, eller jeg skriver det på en statusoppdatering, og de mener den er rettet til dem. Jeg vet mange føler det slik ellers også, av mer alminnelige mennesker, og det setter jeg pris på, at de kjenner seg igjen i tanker og meninger jeg deler. Det er det jeg synes er hele poenget. Det føles godt å være flere om en tanke.

Men nå tilbake til den type menn. Disse ville aldri turt å skrive på min vegg, slik at andre så det. Hverken et kompliment, en kommentar, en mening eller om så, å trykke liker. Jeg aner ikke hvorfor, men jeg kan bare gjette. Og da gjetter jeg på, at de er så redd for å bli avvist, at de ikke vil vise det offentlig. Mens jeg er mer den typen at, har du noe du ikke tørr vise meg og de rundt meg, ved å skrive det du vil ut med på min tidslinje, ja så er det antageligvis informasjon jeg ikke vil ha på meldinger heller! "To(k)g dere den"? Som det heter ;-)

Nok om det....nå kom det en melding da, fra den omtalte mannen, etter at jeg hadde delt en status om noe vittig rundt mannfolk osv. Han skrev; kan du tenke deg en ordentlig date med en mann da? Og jeg svarer ikke alltid på den slags meldinger, men lot det stå til, og sendte et slags svar faktisk. Det hender det skjer, på en god dag. Og hvem vet, ordlyden kunne jo faktisk gi inntrykk av at han var av den sjeldne nesten utdødde rasen "gentlemen", dere husker slike, jenter?? Vel, så skrev vi litt frem og tilbake da, selv om denne chatten ikke er det jeg liker best som sagt. Jeg har ingen hemmeligheter, og jeg henger ikke med på denne chatten, og ofte kan det komme så mye meldinger at jeg ikke klarer å svare alle, som fortjener et svar... og meldingen som er ubesvart havner laaaangt ned og forsvinner i glemselen dessverre. 

Noen ganger i en periode på noen måneder, skrev han litt, og jeg svarte når det passet slik, for jeg synes han på en måte skrev litt merkelig. Men tenkte at han kanskje har lese og skrivevansker, dysleksi eller noe sånt. Og noen date nevnte han ikke, men litt annet. Ellers mange av de meningløse, for meg i hvert fall, meldingen med: hva gjør du, hva skjer osv osv...

Men, plutselig kom det en melding fra ham om vi ikke skulle ta en kaffe, for han skulle tilfeldigvis til min by, på et arrangement, om få dager. Joda, det går nok fint svarer jeg litt for raskt viser det seg. For når dagen vel kommer, har jeg tusen andre prosjekter og tanker i topplokket, og jeg har ikke det minste lyst til å kaste bort timer på en eller annen tufs av et mannebein...der og da hadde jeg mye mer lyst på å jobbe med skriveprosjekt eller kose meg i mitt eget selskap, som jeg ofte ender opp med, da jeg liker meg godt her hjemme. Men så tenkte jeg til slutt, jaja, hvorfor ikke, litt spenning i hverdagen kanskje, når litt andre ting hender, dette er sikker noe jeg vil få høre av venner, at jeg "har såå godt av",  så jeg prøver da. Og jeg sender ham tlf nr mitt, og hans sitt.

Dagen er her, og jeg står ved avtalt sted og venter, ser etter bilen han hadde beskrevet han kjørte. Det kommer en snerten liten fancy bil kjørende, og der inne sitter det en smilende blid og kjekk mann, jøss! Jeg ble faktisk positivt overrasket, det skjer ikke ofte. Så smetter jeg inn da, eller skal vi si, bretter tilsammen 180 cm lange legger sammen, og forsøker å skli inn i fremsetet på et mindre vellykket elegant sett. Ja ja pytt pytt, han får ta meg som jeg er, armer og bein, distre, stresset, fjern og til tider alt annet enn kvinnelig og elegant. Men joa, jeg kan om jeg vil ;-) bare så det er sagt!

Vi bestemmer oss for en kafe, og setter oss der med hver vår kopp, fyren er høflig han, spør om jeg ønsker mat eller middag osv. Men jeg har middagsdate med datteren i etterkant, og her sidestilles ikke barn fremfor en mann! Han smiler mye, og er virkelig hyggelig. Og han virker faktisk interessert i hva jeg sier også, mange en møter kan jo ha nærmest munn-diare, og er veldig engasjert...i seg selv.. Og slike lar jeg vanligvis bare holde på, selv om jeg er god på å skrive, så er jeg nemlig ikke alltid like glad i å prate. Utenom med mine aller nærmeste venner... Men nå må jeg faktisk snakke litt selv også. Og han virker så oppegående og passelig åpen om seg og sitt. Og forteller om sitt liv, og dagens situasjon osv. I tillegg deler vi svært mange venner og bekjente innen et bestemt stort miljø, nemlig mc livet.

Og vi snakker mye om det, jeg synes det er merkelig jeg ikke har møtt ham tidligere pga vår felles interesse, men vi ler og vet at man kan ikke huske alle, så hvem vet, kanskje har vi sittet og "juget" til hverandre over en kald øl på en luguber mc bar en gang i fjern fortid også vi, selv om det er borte fra minnet vårt. Det går vel en par timer, og vi blir enige om å avslutte, han kjører meg til min bil, og sier når jeg går ut, at du får tenke på om du har lyst på å treffe meg igjen da. Jeg er ærlig og sier, det vil nok bli hyggelig, for jeg er faktisk positivt overrasket. 

Vel hjemme igjen, hører jeg ingenting fra ham, hverken på Facebook el på tlf. Gutter: det er hyggelig om dere senere sender en melding og skriver takk for et hyggelig treff eller noe. Så har dere lært det! Men jeg er jo som jeg er, så jeg gjør det som faller meg inn, jeg sender selv en melding med at han virket som en hyggelig og kjekk kar. Med livserfaring, humor og en sunn livsinnstilling, opptatt av barna og samfunnsbevisst. Han svarer noe ala det samme tilbake. Jaja, så går tiden da, dager, og uker.. jeg hører ikke så mye, en melding på Facebook i blant osv. Jeg mener at kvinner har like mye ansvar i å holde kontakten, så jeg sender da noen litt småsexy meldinger, for å få litt fart på tosken! Å jada, da våknet han litt vettu, og det tar ikke lange stunden før han spør om han kan få komme på besøk. Noe jeg sier ja til.

Han dukker opp, men nå er han litt annerledes. Sier ikke stort, og når han snakker, så virker han irritert og frustrert osv. Og plutselig forteller han, at han har en fortid som voldsforbryter. Alvorlig sådann. Jeg blir først stille. Jeg er opptatt av at man ikke skal dømme noen vet dere. Og at alle har rett på en sjanse. Ja noen har til og med rett på en andre mulighet. Men noen tredje...kommer aldri her hos meg. Da har man dratt strikken for langt ... for å si det slik... Så jeg tar meg sammen, og sier, bare fortell du, når han ser avventende ut.

Jeg liker jo åpenhet også, og han sier at grunnen til at han forteller dette, er at han datet en dame en gang, og etter kort tid, så sier damen at hun ikke vil treffe ham mer, fordi hun hadde "hørt" om hans fortid. Så nå ville han at denne informasjon skulle komme fra han selv, og ikke fra andre via slarv og sladder. Jo da, det høres jo fornuftig og ryddig ut, ikke sant? Han forteller videre da, tre forskjellige episoder med grov vold, hvor han utførte vold på andre mennesker, såpass alvorlig, at det også ble feks lengre fengselstraffer for det. Han er gavmild med detaljene...og selv om jeg ikke akkurat er noen sart sjel.. så grøsser jeg til litt, når jeg får høre om "å kappe fingrene av folk" :o

Jepp, det var ene tilfellet, noe av det andre, handlet om å banke opp noen unge "bole" gutter, fordi de var kjent for å være ufine osv. Jeg spør han så, vell, dette er lenge siden forstår jeg. Ja det er det, jeg er ikke slik mer nå. Den siste gangen var 8 år siden sier han. Hmm... ikke såå lenge siden, tenker jeg. Men så tenker jeg, han var nok enten ruset på noe, den gang, eller overstadig beruset, mange, særlig menn, har det jo dessverre med å bli kranglete i fylla, så du var vel ikke helt edru eller nykter da sier jeg, feks når du kappet av tre fingre på en fyr? Joda, jeg var edru jeg sier ham. Jøss... jeg prøver å se det for meg.. fyren er svær, og det kan sikkert virke skremmende på noen bare det... men jeg vil prøve å forstå, Hvordan klarer noen faktisk bare å gå å skade et annet menneske med grov vold.

Hva går egentlig gjennom hodet på en da. Det er ingen unnskyldning om du gjør det i ruset tilstand. Men det kan i det minste forklare hvorfor han ikke har normale sperrer, hvorfor han gjør noe som er helt fjernt for normale mennesker å faktisk utføre. Så jeg spør videre jeg. Hva er det som gjør at du "ikke er slik mer", hva stopper deg i dag, som ikke stanset deg de gangen for noen år siden spør jeg? Jo det er at jeg har lært, jeg har forstått konsekvenser, sier ham. Og de blåste jeg i den gang. Aha... det høres jo egenetlig veldig fornuftig ut.

Men... samtidig... forstår man ikke konsekvenser før man er...hmm... 8 år siden...altså 38 år. Jaja, den var vel kanskje litt drøy... Men jeg prøver å ikke bli helt satt ut. Og sier for å gjøre det lettere for ham, at jeg selv ikke har vært mors beste barn, så langt der i fra, selv om jeg ikke er voldelig av meg, så levde jeg nok tøffere enn de fleste, men ikke for 8 år siden da, men for 25 år siden og lenger...som tenåring. Kort tid etter han forteller dette, så skal han reise litt brått. Jaha, kanskje hans skjønte jeg reagerte litt tenkte jeg.. han hadde også fortalt en del som seg selv, som kanskje viste litt "stakkars meg".... men som i akkurat mitt tilfelle, jeg har jo ikke akkurat hatt noe enkelt liv, som mange vet, ble litt merkelig, da han fortalte om harde tak som enslig far i en par år, hvor mor og far og søsken hjalp til daglig. Eller at han hadde jobbet hardt, og ikke pleide å være sykemeldt osv.

Da passer det liksom ikke at jeg forteller om mine 17 år alene med to barn, totalt uten familie. Eller at jeg som alvorlig syk, hadde fire jobber, skrev meg ut øyeblikkelig hver gang jeg ble lagt inn på sykehus osv.. Det blir bare feil. Og jeg vet jeg er en merkelig skrue, og jeg kan faktisk ikke forvente at andre alminnelige mennesker, har levd som meg. For de fleste så er det nok sånn tenker jeg, at det han har gjort er en bragd, mens jeg som kvinne, har egentlig bare gjort det jeg bør, som alle kvinner skal... se du hvor jeg vil hen?

Jaja, blås i den biten... Når han drar er han fortsatt litt "rar", og han sier; du får tenke på det da, om du fortsatt vil ha kontakt med meg og treffe meg igjen, etter hva jeg har fortalt. Joda sier jeg, det går nok fint, bare jeg får fordøyt litt... det var litt vell mye informasjon fra en egentlig fremmed følte jeg. Men samtidig så er jeg jo en Jesusfigur av en barmhjertelig samaritan, så stakkars mann tenkte jeg..jeg får trøst ham med at det går fint. Viktig at de rundt meg har det godt, og ikke bekymrer seg vet dere... 

I etterkant, gjør jeg som jenter flest, jeg diskuterer og analyserer med mine nærmeste venninner. Og det går frem og tilbake... var det virkelig realt av ham å fortelle meg alt dette. Var det et godt tegn på åpenhet og ærlighet, og det du ser er det du får osv. Eller var det litt vell mye informasjon etter ca 4 timers bekjentskap. Samt litt vell skremmende å bli kjent med en mann som har vært så voldelig, jeg som er helt motsatt. Og skyr vold, krangling og ufin oppførsel, som pesten? Hmm.... ikke lett dette... 

Vell, jeg sender mannen en SMS noen dager i etterkant, og skriver at jeg takker for hans åpenhet, og for tilliten dette viser. Og sier at jeg jar ikke tenkt å la hans fortid styre noe som helst. Jeg er fordomsfri og beholder tanken og følelsen av at han en hyggelig mann, som jeg kan tenke meg å treffe igjen. Jeg får ikke noe svar. Men men....noen er slik. Og om jeg tenker på meg selv, noen ganger glemmer jeg å svare, ikke fordi jeg er uhøflig eller det ikke er viktig for meg. Men fordi jeg er i min egen lille verden....jeg lager ikke drama av den slags. Selv om tanken slår meg.... hmm..litt uhøflig jaja... fort gjort å ikke noe stress...

Men så går tiden da....jeg er en tålmodig sjel, stiller ikke så høye krav i hverdagen... men...hmm jeg foretrekker at ting er klargjort, jeg orker ikke gå og "grunne" på småting. For jeg er et tenkende menneske, ekstremt, en filosof, så det hverdagslige må være avklart...for jeg har ikke energi til noe annet. Mine tilmålte krefter som kronisk syk, må jeg benytte på helt andre ting. Så når det har gått en uke eller så, og jeg ikke hører noe. Sender jeg en melding og skriver som jeg alltid gjør, skriver det jeg tenker: hei, stille fra deg? Beklager, men det er ikke ment som noe mas altså, jeg vil bare vite hva du tenker, altså, sees vi igjen, el hva gjør vi? For meg er det nemlig viktig med en viss forutsigbarhet. Så da spør jeg heller. Jeg er for gammel til noe tøys osv.

Han svarer da, at det er skjedd en del, og at han vil ringe meg for å fortelle. Hmmm...jeg snakker helst ikke i telefon, pga hørselshemning og utmattelsen, oppfatter jeg dårlig, og jeg blir veldig sliten. Men jeg er jo snill, og lar fyren få en tlf samtale. Samtalen dreier seg kun om han og hans. Han har det tøft, har "møtt veggen" som det så populært blir kalt. Og har det ikke lett. Han er sykemeldt og har søkt hjelp via lege og psykolog. Jeg lytter og gir oppmuntrende tilbakemeldinger. Så flott at han tar grep, og ber om hjelp. Og sier videre at jeg forstår, for det gjør jeg jo. Jeg har da selv vært utbrent ved flere tilfeller for mange år siden. Og jeg vet at når jeg selv har det litt vel tøft, så blir jeg også slik, asosial og trekker meg vekk. Jeg vil helst være for meg selv når jeg har tøffe tider.

Han forteller at om en ukes tid, så har han lvot å være med kameratene sine på en helgetur, og det skal han klare å gjennomføre, fordi de skal ta hensyn til at han kanskje ikke er som ellers, at han må gå litt for seg selv å være alene osv i blant. Og han spør om jeg vil være med på et større arrangement om 2-3 uker, og forter seg å si at jeg behøver ikke svare her og nå, men at jeg får tenke på det. Etter lang tid avslutter vi. Og er enige om at det er da ikke noe stress, vi sees når vi har ork og lyst. Og ellers sender vi meldinger og ringes osv. Jeg ber han ta godt vare på seg selv, og forsikrer ham om at jeg fortsatt ikke er "skremt vekk".... 



Jeg sender ham så en beskjed dagen deretter, hvor jeg bare skriver, takk for at du valgte å være raus og fortelle hva som skjer rundt deg, enda vi ikke kjenner hverandre så godt foreløpig. Ikke noe svar å få denne gangen heller...jaja, jeg er like blid. Slik er jeg stort sett. Til grensen er nådd da...riktignok ;-)

Vel, tiden går raskt, som kjent. Og det er helg igjen, jeg kommer på at det er nå han skulle reise bort med sine kamerater. Jeg ser han deler bilder og glede over turen før avreise på Facebook. Jeg trykker liker som en hyggelig gest. Alle fortjener å bli sett, og når man er deprimert, behøver man det ennå mer enn ellers. Så skriver jeg en kort hyggelig SMS; så flott at du orker å bli med, kjør forsiktig og ha en flott helg med gutta :-)

.... ikke noen tilbakemelding nei... hmm...har han lesevansker også plutselig, eller hva skjer. Jaja.. han er vel opptatt, og har masse folk rundt seg, det er ikke sikkert jeg hadde tatt meg tid til telefon, sosiale medier eller annet heller da? (Nåja... jeg er da oppdratt i et møblert hjem... jeg hadde nok svart. Tusen takk. Om ikke annet....) Jeg har selv en flott helg, og jeg er jo som alltid mye på nett, nå ser jeg han deler masse, bilder av seg selv og av de andre og omgivelsene. Det ser så koselig og sosialt ut så :-) Jeg trykker liker og leser han svarer på kommentarene han får osv. Men vips, så er helgen over... fortsatt ikke en lyd å høre... Da tenker jeg, er det meg det er noe galt med, eller...er det mannen?

Men så da, tilfeldighetene er slik, at jeg kjenner mange, og verden er ikke stor. Det får vi stadig tegn som minner oss på. Og det viser seg at en venninne jeg har hatt siden de siste 8-10 måneden bare, men som likevel står meg svært nær(Jeg har det slik med noen mennesker, en slags øyeblikkelig kjemi.), Hun har vokst opp på samme sted som denne omtalte..."mannen"? Og ikke nok med det, en av de forskrekkelige voldshistoriene, som utløste lang soning bak murene, og mye oppstyr osv. Som han detaljert fortalte om, og i tillegg var vedkommende som han da altså bokstavelig "kappet fingrene av", var ingen hvem som helst. Men en svært beryktet kjent kriminell, ofte omtalt i mediene, særlig for noen år siden, da han var... veldig aktiv og tydelig i hovedstaden vår.

Ja, det viser seg altså at min venninne har jo da kjennskap til også denne kriminelle fyren, som da altså går uten så mange fingre på ene hånden sin, etter den voldsomme opplevelsen med min "frier". Men... det rare da, det er faktisk at den unge mannen har nemlig alle sine ti fingre i behold han! Og de er ikke innkjøpt i etterkant. De er friske og virker, og har aldri vært fjernet fra hans hånd, finner vi ut av etter kort tid... Jaha ja, der rant det over for meg! Ups..... om man først forteller noe til meg, for å imponere. Så bør første betingelse være, at det er en sannhet i det. Det bør ha skjedd liksom. Fordi jeg har ikke særlig sans for løgn eller fantasier. I tillegg, så er kanskje det å skryte på seg at man har skadet andre mennesker, og det i alvorlig grad, et av verdens dårligste sjekketriks ovenfor meg.

Dette er ikke bare pga jeg er en snill og omsorgsfull kvinne, med et godt hjerte, som ønsker de fleste alt godt. Men.... det er i tillegg, fordi jeg ikke er en bannende uhøflig frekk tilgjort 12 årig jentunge, som synes at gangstere, ekte variant, eller "wannabe" varianten er steintøff og imponerende ;-) Og det å være såå hjernedød, at du ved å møte meg, ikke forstår at du dummer deg ut totalt, ved å ikke bare gi inntrykk av at du er noe annet enn du egentlig er. Men faktisk å lyve på deg grusomme voldsutøvelser, i den tro at jeg skal bli imponert eller få respekt, det sier meg at man er svært ufin, som har såå tomme tanker om meg som person. At jeg blir mer enn dødelig fornærmet :o 

Så hva gjør jeg da, med slike mennesker? Jo jeg bare kutter all kontakt, fjerner meg fra vedkommende, og så etter noen uker, sender jeg en lengre melding, hvor jeg skriver med vanskelig fremmedord på beste Bærumsdialekt for å gjøre det passende arrogant følgende: Jeg vet ikke helt hva som feiler deg. Men det er mye. Og jeg tror du skal benytte psykologtimene godt. For de kan komme godt med osv....nei, den blir for drøy, så mye energi behøver jeg ikke legge i dette. Det tapper meg nemlig for krefter. Og jeg kjenner jo ikke karen en gang.

Så jeg tar en litt mildere variant, og sparer det verste til fantasien: Jeg skriver ikke dette for din del. Men fordi jeg selv har det bedre ved å få sagt det jeg har på hjertet. Nemlig at du er en frekk, lite intelligent og respektløs guttunge, som forsøker å fremstå som om du er meget oppegående osv...  og så litt om at det snart er på tide å bli voksen. Og at en ting er å "bare" være uhøflig og uten folkeskikk, samt spesielt selvopptatt.

Men en helt annen og mer alvorlig sak, er å faktisk lyve om alvorlige kriminelle handlinger, og til og med blande inn uvedkommende i en slik fantasifortelling. Og jeg minnet ham på, at jeg kanskje ikke var heeeelt riktig kvinne å pelle på nesa med slikt bedrag. Og at jeg håpte han hadde lært litt, til neste gang han skulle leke DON JOHAN... Og ønsket ham ellers alt godt videre i livet.

SÅ kommer overraskelsen: Han svarer faktisk!! Muligens er dette et språk han forstår, stygge ord og mindre hyggelige setninger, Da er han med...for det er jo hans verden. Dette kan han. Han skriver at det var da voldsomt da, jeg virker sinna. Da klarer jeg ikke annet enn å flire....faktisk flirer jeg litt ennå, mens jeg skriver historien her ;-) Og svarer at nei, beklager, jeg er nok ikke det minste sinna. Jeg er bare oppgitt over hva man kan møte på livets vei....Og finner det trasig, at jeg faktisk ikke en gang blir det minste overrasket over at det finnes slike som deg... Og snipp snapp snute, så var det eventyret ute ;-)

Håper mange blir imponert over voksne menns hjernekapasitet, og oppførsel forøvrig. At dere som ikke deltar ute på kjøttmarkedet, puster lettet ut over at den mannen, eller kona, dere allerede har, faktisk ikke er så ille likevel. Når dere ser hva man må deale med ute i dating og sjekkeverdenen :-)

Men, hold dere klare, denne omtalte mannen, var nok ikke hverken den beste, den verste, eller utmerket seg mer enn så mange andre, nye erfaringer deles i nær fremtid. Noen morsomme, noen flaue, og noen suksessfulle...så lenge den moroa varte ;-)

Og dere...husk det nå da, gresset er ikke nødvendigvis grønnere på den andre siden :-) og skjær heller ikke alle under samme kam. Unntakene finnes...der ute, vi har bare ikke møtt de ennå :-)

Om du liker å lese hva jeg skriver, her finnes både mye alvor og humor. Jeg skriver om samfunn, menneskerettigheter, velferd, psykiatri, relasjoner og mye mye mer. Så blir jeg glad om du vil følg meg ved å trykke liker på min Facebooksiden. Du finner den her! På forhånd mange takk <3

#dating #sjekkttips #humoromdating #mannfolkogdating #livetsfinurligheter #forhold #facebookdating #sjekkereplikker #læromdatingogsjekking #sieriblogg #blunck #sisseleriksen

 

 

 

Brevet til himmelen...

I dag ville du fylt 45 år Lars. Jeg tenker på hvordan denne dagen ville vært om du hadde vært her med oss... hvor ville vi da ha bodd. Hvordan ville vi ha feiret. Hva ville du ha ønsket deg for dagen din? Det er nemlig fortsatt vemodig og fortsatt rart til tider, at du ikke er her med ungene og meg. Noen ganger føles det som om det var i går jeg snakket med deg sist... andre ganger er det som marerittet som hendte oss, skjedde for 100 år siden, eller at det hendte noen andre, i et annet liv... Men slik er det ikke. Vi må leve i realiteten. Det hendte oss.

Du valgte å forlate dine kjære barn og meg, den 2 juni 1999, bare 8 dager før din 28 års dag.... I dag aksepterer jeg det valget du tok. Jeg bebreider deg ikke lenger, jeg er ikke sinna, selv om du utsatte ungene og meg for det vondeste man kan oppleve. For jeg kan ikke leve meg inn i hvordan du hadde det, i dine tanker og følelser, som gjorde at du tok dette valget. Jeg har også forstått at jeg aldri vil få svar på hvorfor. Og lever med det videre. Noen mener at jeg ikke bør bruke tid, tanker på hendelsen, at nå får det være nok. Dette er lenge siden, kom over det. Jeg låner ikke øre til dem Lars. De vet ikke hva de snakker om. Vi har nemlig "kommet over det" og lever videre. Men det betyr ikke at sorgen og savnet blir borte. Det blir bare annerledes...



Men marerittene om natten er borte. Bebreidelsen ovenfor meg selv, at jeg burde sett og forstått hva du hadde i tankene før du gjennomførte det, er også borte. Min hysteriske gråt og nærmest hyling av sorg, fysisk og psykisk smerte, har stilnet nå. Jeg klarer gå inn i garasjer hvor lukten minner om den natten jeg fant deg der... i garasjen, uten å knekke sammen eller miste bevisstheten. Jeg kjenner igjen lukten av bensin, diesel, treverk, eksos, støv osv, men jeg gråter ikke en gang. Jeg bare kjenner på minnene..og konstaterer at de er der fortsatt.

Maddemor gråter ikke lenger hver kveld når hun legger seg. Slik hun gjorde i mange mange år. Hun var jo bare 3 mnd når du forlot oss. Og har ingen minner om deg, utenom det jeg og storebror har delt med henne. Men hun gråt og gråt... hver eneste kveld. Og hadde et ekstremt savn etter pappa... Ikke etter hvilken som helst pappa. At jeg skulle finne en mann og erstatte deg, og din rolle i familien. Men etter sin pappa, Lars, som hun ikke fikk lov å bli kjent med. Men vi klarte det også Lars. Det er viktig for meg at du ser det...

Og jeg tror i blant at du gjør det. Ser du henne? Vakre langbente smilende Madde, er blitt en ung dame nå. 17 år, hun er en god venn for mange. Hun har en flott kjæreste, som du hadde likt godt. Han minner faktisk litt om deg, rolig og trygg. Madde er en perfeksjonist. Både når det gjelder skolearbeid, utseende, interiør, hjem, bil, og alt rundt henne. Hun liker å ha ting "på stell". Noe vi småerter henne litt for. Hun er så god jenta vår. Utrolig skoleflink. Med høye karakterer og en fin innstilling til livet. Men hun er ikke bare alvorlig, hun tar gjerne en fest med mye moro, sammen med venner. Hun er flink til å hjelpe til hjemme. Selv om hun i blant er litt tung i baken.

Du vet det Lars, at du var litt strengere enn meg. Du hadde nok heller sagt det til henne i en alvorlig tone, isteden for å gjøre jobben for henne, slik jeg gjør. Men det viktigste er at du vet det går bra med henne. Hun vil klare seg bra videre i voksenlivet. Ser du hvor sterk hun er? At hun aldri, uansett hvilken alder hun har vært i, aldri har gitt etter for gruppepress, aldri har fulgt strømmen av død sild. Hun er fornuftig, og gjør det som er moralsk riktig, uansett om følgene kunne blitt mobbing, utestenging osv av klassekamerater. Hun er så utrolig trygg i seg selv. Og jeg har 100% tillit til jenta vår Lars. Hun gir meg mye glede. Håper du ser det...



Også er det Fredrik da, vår kjære sønn. En utrolig flott ung mann, han er enestående. Sjarmerende, kjapp i replikken og en god sønn. Han er blitt en så fin ung mann Lars. Tenk han er voksen. Han er 25 år nå. I disse dager har han og hans kjære Linda kjøpt seg sin første bolig! De har vært så flinke, spart opp til egenkapital, og kjøpt seg et svært hus med en utleiedel. Så fornuften er der også Lars. Han er så utrolig lik deg, han har nærmest en kopi av din personlighet. Alle som kjente deg, bemerker det hele tiden. Den fantastiske humoren, den lugne rolige væremåten, og så en passende kommentar plutselig, som får alle rundt til å le hjertelig. Akkurat sånn som du pleide å gjøre vet du. Det er nesten skremmende likheter hos dere. Og det føles bare godt, jeg ser deg i begge barna.

Maddes fornuft og hennes skikkelighet, er nok også etter deg. Du vet, jeg var jo ikke akkurat mors beste barn på alle vis. Og tok mange feil avgjørelser når jeg var ung, riktignok av en årsak, men likevel. Fredrik er arbeidsom, veldig flink handyman, han er godt likt både av kunder og kolleger. Og har en stor kameratgjeng rundt seg. Han er også som deg når det gjelder personlighet ellers, han snakker ikke mye om sine tanker og følelser. Men han vet likevel at han kan komme til mor, om ting er vanskelig. Som sin lillesøster. Han lovte meg det da vi for noen få år siden opplevde at hans svigerfar også ble alvorlig syk og døde etter kort tid.

En turbulent og trist tid, hvor han på en måte mistet en pappa for andre gang. De stod hverandre nær, og det ble flashback for mitt vedkommende, midt oppi at vi måtte prøve å være der for Fredriks kjære Linda, hennes søster og mor... Men også det mestrer denne sterke flotte gutten vår Lars. Du behøver ikke være redd for han. Han har lovt meg å aldri, om livet skulle bli vanskelig, vurdere samme løsning som deg. Jeg var redd for det i mange år... du vet, det er en kjensgjerning, at slikt kan være en vond form for "arv" gjennom de mannlige leddene i en familie. 

Jeg tenker fortsatt på deg ofte, også på hvordan livet ville blitt om du ikke hadde reist i fra oss. Jeg vet at vi hadde fortsatt å bli i det som mange rundt oss karakteriserte som et utrolig godt forhold. Vi var jo ikke bare kjærester, foreldre og mann og kone, vi var jo hverandres beste venner! Og det er en styrke som sammen med en sterk vilje til ikke å gi opp, ville gjort at vi hadde klart oss gjennom alle strabaser i livet, så lenge vi hadde hverandre. det er jeg helt sikker på. Vi ville ikke toppet skilsmissestatistikken. 

Ellers lever jeg fortsatt alene Lars. Jeg vet du nok ønsket meg et godt liv videre, med blant annet en god mann. Men... jeg har ikke møtt ham Lars. Jeg trodde det noen ganger. Og den ene gangen jeg virkelig hadde tro på det, viste det seg å være en skremmende personlighet bak det ytre hos denne mannen, som skremte livet av meg, og som kastet oss inn i nok en vanskelig livssituasjon. Med flukt til krisesenter, å ikke eie noe utenom personlige eiendeler, å lete etter bolig, bearbeide opplevelsene Madde og jeg hadde, med kontrollering, manipulering og grusomme mareritt av noen sinneutbrudd, som vi hadde havnet midt oppi med denne mannen.

Hun er så klok jenta vår, hun sa: ikke føl deg dum mamma, en dum dame hadde blitt hos denne mannen, du reiste du, med en gang du forstod! Gud, hvor stolt jeg er av ungene våre. Og ja, det ble som du alltid sa, jeg er sterk, jeg ville klart meg alene. Og det har jeg også gjort. Med hovedfokuset på at ungene skulle bli gode mennesker og ha en trygg god oppvekst og ha et godt liv som voksne, situasjonen til tross. Men lett har det ikke vært. Men det har du vell sett og fått med deg... 

Vi har måttet kjempe mye, og noen ganger har jeg faktisk tenkt at nå klarer ikke denne kroppen mer, men jeg er seig og sterk. Og har en ekstrem livsvilje, og det at du valgte som du gjorde, påvirket meg på den måten at jeg ble enda sterkere, ble ennå mer glad i livet og ble et bedre menneske. Klokere, sterkere og mer bevisst på hva som er viktigst her på jorden. Jeg har kjempet Lars, og jeg har stått alene, hele livet, slik som jeg gjorde før jeg traff deg vet du.

Min familie har jeg endelig blitt kvitt, jeg har nå sett det du prøvde å formidle så mange ganger. At de ikke behandlet meg vell, ikke ville meg noe godt. At de er selvsentrerte, fordomsfulle og ikke liker meg om jeg kke lenger kan gjøre noe for de, eller om jeg ikke er slik de ønsker jeg skal være. Vet du det Lars, at det tok meg over 40 år, før jeg forstod at de trakasserte, mobbet og kontrollerte meg. At å ha tett kontakt eller det motsatte, sjelden og lite personlig kontakt med dem, hjalp lite. At det eneste jeg kunne gjøre for å redde meg selv, var å ta fullstendig avstand. Og det har jeg nå Lars, jeg klarte det.

Du skulle vært her, sett hvor fri og glad jeg er. Hvordan skuldrene er senket og jeg har ro i sjelen. Det hadde du likt vet jeg... Du forstår at ungene og jeg, vi ble ikke invitert i høytider, jul, 17 mai osv, fordi jeg ikke var lik dem. Etter hvert prøvde de å si at om jeg ble som dem, så kunne jeg bli ønsket velkommen inn i familien igjen. Men hvis ikke, så kom de til å utelate oss også i andre selskapeligheter. Så slik er det i dag. Jeg får ikke en gang komme i fars bursdager. Du vet hvor viktig det er for ham. Jeg var ikke med og feiret hans 85 års dag for to år siden. Det er vondt, men han er gammel nå, like sprek som du husker ham, men gammel, og han forstår ikke, evner ikke å ta inn over seg, at han selv er manipulert gjennom mange år av min søsken, spesielt den som leder det hele og de alle. Men jeg bevarer de gode minnene om far, og velger å leve et godt fritt liv videre med de tankene.



Nå har de plaget meg veldig noen år, nå når du ikke er her hos meg, med stygge mail og meldinger. Og trusler, men du visste vel at jeg ville klare det også. Og jeg følte at du var med meg og gjorde meg sterk nok til å kontakte myndighetene for å oppnå fred og ro. Din egen familie trakk seg unna for ca 13-14 år siden. Da ble det bare nok, jeg hentet gutten vår etter overnatting hos besteforeldrene, og han gråt og slet med migrene, lille gutten. Jeg vet de sørget, for det gjorde vi selv...men jeg mener at uansett sorg hos oss voksne, så lar vi det ikke gå utover barna. Man setter ikke seg selv foran uskyldige barn...aldri. Så vi ser ikke noe til din bror eller de andre. Aldri.

Jeg forsøkte i mange år, sendte dem bilder av ungene og fortalte om hvordan de var, hva de var opptatt av og hvilke venner de hadde osv. Men det fikk vi aldri respons på. Så vi har funnet vår nye familie i alle våre venner vi. De som alltid er der for oss, og vi for dem. Så vi er heldige oppi det hele... jeg er klar over det. Mange i dag lider og sliter med ensomhet. Jeg vet det, så vi er utrolig heldige som har så stort kontaktnett rundt oss, både ungene og jeg. 

Har du ellers sett alt jeg har klart, jeg er litt stolt, jeg må innrømme det. Selv om jeg fortsatt kan få følelsen av at jeg burde klart mer, eller at jeg ikke er bra nok. Så klarer jeg å innse at jammen har jeg klart mye, som jeg aldri hadde trodd for 17 år siden, på den verste dagen i mitt liv... da du ikke var mer <3 Og at du ser takknemligheten jeg føler for at våre to barn er så ubeskrivelig glad i hverandre. De har tette bånd, og vil aldri svikte hverandre. De vet hva som er av viktighet, og viser ekte og sann søskenkjærlighet <3

Vi taklet strabasene mannen min... alle sammen, det har vært tøffe tak, og mange kamper å komme seg igjennom. Men vi klarte det, både ungene dine og jeg. Vi har fått prøvd de fleste av livets tyngste sider. Blant annet har jeg levd i fattigdom, ekstrem fattigdom, jeg har taklet store økonomiske utfordringer, via min status som grunder, hvor helse problemer og samarbeidspartnere gjorde at jeg måtte kaste inn håndkle.

Jeg har levd på knapper og glansbilder. Både på en måte selvforskyldt via jeg utviklet en sykelig kjøpetvang som erstatning etter tapet av deg for mange år siden. Og uforskyldt da jeg mistet alt jeg eide ved nå to anledninger. Og pga helseproblemene som til slutt tvang meg ut av det ordinære arbeidslivet. Men du så at jeg klarte meg lenge håper jeg. At jeg nektet å la meg uføretrygdes i over 10 år! Kanskje ingen smart beslutning helsemessig, men godt for selvbildet mitt å vise ovenfor meg selv, at jeg ikke ga opp lett.

Jeg har ikke fått hjelp til noe eller av noen. Du kjente meg nok godt, du sa ofte det, at jeg var den sterkeste og tøffeste jenta du visste om! Jeg har ikke hatt hjelp økonomisk av de rundt meg eller av det offentlige. Jeg har aldri hatt hjelp med ansvar for ungene, ikke av noen, utenom den gode familien vi på en måte ble en del av i de tidligere årene etter du reiste fra oss. For en flott familie, og for en glede, til slutt ble det omtrent sånn at jeg så på deres barn som mine, og de på  mine barn som som sine... Line og Roger, og deres herlige barn, som jeg er så glad i alle sammen, er vel de eneste jeg kan skrive under på, virkelig gjorde noe av betydning for ungene og meg. De var og er enestående, og jeg skulle ønske du hadde møtt dem <3

Ellers ser jeg med undring rundt meg. Kronisk syke voksne mennesker, som har partner, familiemedlemmer og naboer som hjelper med det ene og det andre. Og de klager og syter, og er misfornøyd med hjelpen de får, og bistanden som blir dem til del. Sånt er vanskelig for meg å forstå. Jeg har klart det hele alene jeg, og kan ikke se at jeg har noe å klage over, eller noen å bebreide.

Men om jeg klarte det hele, som jo er viktigst her, så er det litt som de profesjonelle sier i dag, til hvilken pris. Ja, jeg er totalt utslitt i kropp og i hode. Men det er ikke bare min skyld, min stahet osv. Det skyldes at jeg faktisk ikke har hatt noe valg. Det eneste valget jeg hadde var i så fall og overlate barna til myndighetene, og legge meg inn på sykehus. Men det er jo ikke meg vet du. Det er jo ungene som er årsak til at jeg fortsatt er i live. Til at jeg elsker livet. Og uten dem, hadde jeg ikke hatt noen grunn til å overleve. Så derfor, med hånden på hjertet, det var verdt det... alle kriger jeg har kjempet, alle smerter jeg har kjent, og alle ganger jeg har klappet sammen av utmattelse... det er sååå verdt det, når en ser resultatet, to sunne trygge gode unger, som fortjener all lykke her i verden <3

Jeg håper du ellers har sett at jeg har takler alt som hendte oss her, at jeg overvant helseproblemene, eller lærte meg å leve med de, ulykkene som rammet, konkurs, de uendelige gangene med ufrivillig flytting, alle problemene med gamle biler som gjorde hverdagen vanskelig, huset som ble oversvømt og senere skadet pga feil i elektrisiteten, at jeg sørget for å komme meg hjem i en fei, ved hver eneste sykehusinnleggelse, slik at jeg kunne være hos ungene våre, som kun har meg.

Og at jeg har kommet helskinnet gjennom både blind vold, stalking, bilulykker og den ustanselige sjikkaneringen fra familien... Jeg står fortsatt på føttene, selv om jeg lå til sengs eller satt i rullestol i perioder, så har jeg kommet meg opp, og frem. Med utdannelser ved siden av jobb på flere steder til samme tid, og pass av hus og hjem. Jeg klarte å balansere livet med våre to barn, med stor aldersforskjell, som gjorde en hver fotballtrening eller babytreff til en utfordring. Når en skulle sove og en skulle spille fotballkamp. Jeg klarte det jeg Lars, som en person. Uten å motta praktisk hjelp fra familie, bekjente eller det offentlige. Jeg er stolt av å kunne vise deg det.

Jeg hadde ikke helt troen på at dette kunne ende godt. Den var det nok bare du som hadde, at du kunne overlate alt dette til meg... og jeg er blitt ennå sterkere Lars, og uredd. Jeg finnes ikke redd for noe. Ingen utfordringer knekker meg. Jeg takler det, og det skyldes at du utsatte meg for noe som jeg ikke trodde jeg kunne overleve..men likevel er jeg her. Så uansett hvor emosjonell og følsom jeg er, så er jeg ingen sart sjel, jeg har en ekstrem mental styrke, som du med din avgjørelse styrket enda mer... Slik klarte våre elskede barn og jeg, også å leve igjen, men nå uten deg....

Og ikke nok med det kjære Lars... jeg har funnet meg nok et nytt yrke, ja, jeg er som en potet, som du ofte sa, jeg skriver, jeg skriver her i bloggen, på sosiale medier, for aviser og organisasjoner, ja til og med bok holder jeg på med. Og du er en stor del av min inspirasjon. Det kommer nok alltid til å være slik. Det at jeg traff deg, at jeg fikk vite hva ekte kjærlighet og hengivenhet er. At jeg fikk oppleve fullstendig tillit mellom mennesker. Med deg. Det har skapt meg til det mennesket jeg er i dag. Det er ikke alle forunt å få oppleve det i sitt liv.

Og Lars, husker du hvor ofte du sa "at du gidder", ikke bruk deg opp, ta vare på deg selv... Fordi du elsket min store omtanke for mennesker og dyr, kjente og ukjente. Men samtidig var du redd for at det skulle slite meg helt ut. Jeg er slik ennå. Jeg er verre enn noensinne faktisk.. men det gir meg så mye glede, og så mye lærdom, og så mye respekt for de som sliter, at jeg med glede bruker min tid, og min kompetanse på å hjelpe de som ligger nede. Jeg har jo ligget nede selv, for full telling, mange mange ganger. Og da er det min plikt og en glede, å kunne hjelpe der jeg kan, fordi jeg vet så godt hvor vondt og vanskelig de har det. 

I dag skjer det mye positivt rundt meg og ungene, du skulle bare ha visst, vi skal i disse dager kjøpe vårt eget hjem igjen. Vi skal reise på vår første ferietur på 9 år, Madde og jeg, sammen med venner. Og fremtiden ser lys ut. Jeg får stadig mer skriveoppdrag. Jeg elsker terapien i å skrive, tilbakemeldingene om at folk kjenner seg igjen i tankene som jeg setter ord på. Og helsa mi er bedre enn den har vært de siste 10-20 årene...

Jeg vet ikke hva som har hendt, og hvorfor alt skal snu til så mye godt og positivt for oss, men kanskje jeg kan mistenke deg for å ha en finger med i spillet der oppe... Det er din bursdag kjære Lars, og den vil gå med til mange tanker og gode minner, smil og latter vi har delt. Men også noen tårer over hvor kort tid vi fikk ha deg med oss, ungene og jeg. Men vit at du fortsatt ikke er glemt.

For meg vet du, befinner ikke du deg ved en gravstein på kirkegården. Nei, langt der i fra, du er med oss i hjertet, i tankene og der oppe fra himmelen et sted, hvor du har fått din hvile og fred for det som plaget deg. Kanskje får du en fin 45 års dag selv der du befinner deg... når du nå vet at vi alle tre her har det godt igjen. Vi mangler ingen verden ting. Det eneste måtte i så fall være deg Lars... du er umulig å erstatte <3 Glad for at jeg fikk møte deg <3

Likte du hva du leste her. Og kan tenke deg å lese mer av mine tanker og meninger. Personlig, men ikke privat. Mye alvor men også humor. Om mennesker, relasjoner, barn osv. Men også om politikk, samfunn og menneskerettigheter. Så følg meg gjerne via min Facebookside. Den finner du her. På forhånd takk for alle "likes" på den siden. Og for at du leser, kommenterer og deler mitt innlegg <3

#savnogsorg #selvmord #suicide #etterlatte #mentalhelse #terapi #tankeromsorg #savnetlivetut #dødvedegenhjelp #omåfinnedetpositive #livetsrealiteter #blunck #sieri #bluncksieri #sisseleriksen

Hvorfor noen av oss til tider liker dyr bedre enn mennesker?

De som ikke er spesielt opptatt av dyr. Og ikke har vokst opp med dyr, eller hatt dyr rundt seg til stadighet, vil muligens ikke forstå et kvekk av hva jeg snakker om her. Men vi andre... og vi er mange, som elsker dyr, både som barn og voksen, vi kjenner oss litt igjen i overskriften. En del av oss i det minste. 

Jeg er faktisk glad i mennesker. Stort sett, så er jeg det. Men, ikke alltid. Noen ganger foretrekker jeg å ha lengre tid uten kontakt med andre mennesker. Eller jeg ønsker at jeg kunne på en måte isolere meg for en kortere eller lengre periode. Fra hele menneskeheten. Da snakker jeg ikke om sosial angst, selv om jeg sikkert har et snev av det også til tider opp gjennom årene. Særlig på dårlige dager, da skyr jeg mennesker.

Men jeg føler det slik, fordi at uansett hvor mange hyggelige og hjertegode mennesker jeg kjenner. Så finnes det uhorvelig mange av den motsatte typen. Og jo eldre jeg blir, jo mer jeg erfarer, jo mer tydelig blir dette. Det ikke lenger slik som når man er barn, at man kun, om man er heldig og har en god oppvekst, så kjenner man kun til gode ting i verden...helt til man blir presentert for det motsatte.



Neida, som voksen så må vi nok bare innrømme det, at slik er det. Verden er full av egoistiske, frekke, ufine, uærlige, respektløse, ja til og med regelrett onde... mennesker. De finnes i alle aldre, i alle raser og er av begge kjønn. Og man kan ikke, om man lever et noenlunde sosialt liv, unngå de alle. Og jo mer aktiv man er sosialt, IRL eller feks på sosiale medier, jo flere vil man jo møte på, av denne typen mennesker.

Og om jeg i perioder møter på "for mange" av den sorten, over en kort periode, for mange negative eller skuffende møter med mennesker som i mine øyne ikke er av den hyggelige sorten... så kommer alltid tanken "jeg liker dyr bedre enn mennesker!" For da blir jeg mettet på løgn, slarv, freidighet og mangel på respekt. For det er ikke, for min del, bare dette med at feks en hund er glad når den treffer meg, uansett hva, eller at den gir masse kos osv. Det er mer enn som så. En hun møter deg med respekt og tillit, om det er det du viser den. Og en hund får heller ikke forestilt seg, gjort seg til, det du ser og hører hos et dyr, er nettopp det du får. Og det vet jeg å sette pris på.

Det vil alltid være slik at noen mennesker vi møter på, lyver, svindler eller lurer deg på noe vis. Ofte kan mange overdrive, for å sette seg selv i annet lys, eller endre på sannheten slik at de oppnår å bli møtt med den følelsen de ønsker. F.eks medlidenhet, beundring eller annet. Hunden, eller andre dyr, vil aldri kunne anstrenge seg for at du skal like den bedre. Den er seg selv, på godt og vondt. Mennesker vil alltid såre deg, med stygge ord, vold eller ved å ikke holde ved hva de lover. De kan ha enorm innvirkning på deg og ditt liv. Selvfølgelig kommer det også an på hvordan du selv tar det du opplever. Men er man et menneske med noenlunde alminnelig følelsesliv, så vil du før eller senere oppleve å bli såret av andre i ditt liv. Noen blir faktisk så skadet av slike opplevelser, at de senere stenger inne sine følelser, og lærer seg til å ikke slippe de ut. En form for beskyttelse for følelsesmessige påkjenninger.



Men det behøver du aldri tenke på ovenfor et dyr. Har du opplevde å ha en egen hund, så kjenner du til alt dette. Du kan vise sorg, sinne, glede, hunden tar i mot deg, bebreider deg aldri, straffer deg ikke, forventer ikke noe av deg. Den bare er der, for deg, om du er der for den. Og det er ofte, den følelsen, den betingelsesløse kjærligheten, som er årsaken til manges dyrehold. Jada, det finnes de som har hunder til oppdrett, inntjening og avl, til jaktbruk, fordi det er mote (jada mange har miniatyrhunder i dag, kun pga motebølgen som kom med Paris Hilton på 90 tallet/tidlig 2000 tallet). Men mange av oss, vi finner oss i endeløs støvsuging, klær som er omtrent pelsbelagt, spaserturer i all slags vær og vind, ansvaret og kostnadene det følger med dyrehold.

Nettopp fordi det er kun dyr, som kan gi oss denne kjærligheten, og det uten en eneste gang å risikere at de sårer oss. Det blir dermed en livsstil. Og ikke bare en eiendel, eller et familiemedlem. Det er som å ha ansvar for små barn, vi kan ikke alltid delta på alt, vi kan ikke reise på ferie, eller jobbe så mye vi ønsker osv. Fordi vi har en hund f.eks å ta hånd om og som er vårt ansvar. Og det er selvvalgt. En sann dyreelsker, kjenner til dette. Og omplasserer ikke hunden eller katten når det blir for kjedelig, eller for krevende. Vi har dem hos oss til den dagen de selv avgår med døden av alderdom. Og viktigst av alt, vi ønsker dette, vi vil leve med dyrene våre rundt oss. 

Denne livsstilen passer ikke alle. Men det er faktisk flere enn noensinne som har blant annet hund her i landet i disse dager. Aldri har vi hatt så mange hundeeiere. Så vi er slett ikke i fåtall. Og nettopp pga denne fullstendige tilliten vi får fra en hund som lever et godt liv, så smerter det oss veldig, å se hundeeiere som slår og straffer en hund. Vi lider med alle hunder som står alene utendørs 24/7 hele sitt liv, og kun får menneskelig kontakt en gang pr dag da den får mat og vann.

Dette er veldig ofte jakthunder, mange jegere ser ikke på den som et levende vesen, langt i fra et familiemedlem, men som et verktøy de bruker en gang pr år. Under jaktperioden. Når hunden blir for gammel til å jakte, får hunder som har levd slik, gjerne møte sitt neste liv ved å selv få et skudd i pannen. Og ny valp skaffes for fremtidige jaktperioder. Vondt. Og heldigvis gjelder ikke dette synet på dyr, alle jegere. Men en er en for mye. For hvor er da tilliten? 

Respekt, det er ikke alle mennesker forunt å møte respekt fra andre. Og heller ikke å vise andre mennesker respekt. Noen vet ikke hva det er. At det faktisk er noe de må gjøre seg fortjent til. Og veldig mange, både ungdom og voksne, tar feil av respekt og redsel. De klarer ikke se forskjellen. Slike bruker ofte banning, skriking eller vold, fordi de tror dette gir dem respekt. Så feil kan man ta. Men det er vanskelig å forklare slike mennesker, realiteten, de evner gjerne ikke å forstå likevel. Og lever slik livet ut.

Respekt fra en hund derimot, den er der, den er der ofte også uten spesiell opplæring. Fordi man som menneske kan utstråle bare ved væremåte, noe som gjør at en hund får respekt. Og om man da behandler hunden på samme måte. Gir den respekt, lar den ha sin private sfære. Feks sove i fred, eller spise maten sin uten mas. Så er den gjensidige respekten på plass. Noen hunder jeg har hatt, har innehatt en helt spesiell evne til dette, de har jeg ikke behøvd å bruke språk ovenfor en gang. Kun vist hva jeg ønsker ved bruk av tegn med blikk eller fakter. Fantastisk når et slikt samspill er på plass.



Men tilbake til mennesker, jeg opplever ofte at menn forteller om voldelige episoder, for å imponere med med sin mannlighet, styrke eller for å oppnå respekt. De tar selvfølgelig så veldig feil. Jeg blir bare oppgitt. Og ofte så skryter de, gjerne av økonomi, sin sjarm og sin virkning ovenfor det kvinnelige kjønn. Igjen, jeg blir bare lei, og kjeder meg. Noen forsøker også å bruke trikset med stakkars meg. Det virket nok på meg i blant tidligere. Men jeg har lært der også.

Det er bare patetisk når en voksen frisk og sterk mann sitter å sutrer over vond arm, dårlig kne eller hvor vanskelig liv de har, pga allergi ovenfor katter eller annen svada. Jeg vet jo selv, da jeg har fått en viss form for erfaring ved å ha opplevd tøffe ting i mitt liv, at dette han refererer til, er for barnemat å regne. Og jeg tenker, at om dette er vanskelig for deg, så er nok ikke du en mann å dra meg seg i krigen. Da klarer jeg meg nok bedre alene. 

Så er det kvinnelige bekjente. Om de er sammen med meg, kun fordi de kan oppnå noe. Jada, det har jeg opplevd ofte. Mange har fått feks nye bekjentskaper og venner via meg. Da de har levd rimelig ensformig, og alene, og ikke har klart å skaffe seg et sosialt liv som voksen. Så har jeg latt de treffe mine venner, tatt de med ut i forskjellige miljøer hvor de fikk treffe bekjente av meg, og der fant de seg til rette og oppnådde å få seg en sosial omgangskrets. Noen er min venn fordi jeg er en problemløser, jeg kan litt om mye, og dette er noe som mange vet å utnytte seg av. Jeg gjør aldri en tjeneste for noen, med den tanken at da "skylder de meg en tjeneste". Det synes jeg er en merkelig tankegang. Men, når det gjelder venner og bekjente som jeg har hjulpet med stort og smått i livet, gjennom mange år. Som sier nei, f.eks etter at jeg har bidratt til hjelpe i deres liv i 10 år, og jeg for første gang ber om en tjeneste.

Da sier jeg hva jeg mener, og synes om saken. og forstår de ikke det. Ja, da klarer jeg å trekke meg vekk fra et slikt bekjentskap/vennskap. Bare snu ryggen til, selv om jeg vil savne det positive ved den personene. For jeg har blitt utnyttet nok da, vil jeg mene. Dette var ikke enkelt da jeg var ung, men i voksen alder, er jeg så trygg på meg selv. At jeg bare fortsetter mitt liv, og ser på det som noe som var godt å kvitte seg med. Ikke et tap. Hos slike venninner, der mangler det totalt respekt. De respekterer ikke meg som menneske, tiden min og den kompetansen jeg faktisk innehar, som jeg bruker for å hjelpe de med diverse problemer gjennom livet. Og om jeg da fortsetter i det uendelige å hjelpe slike, vil jeg også miste respekten for meg selv. Fordi jeg da finner meg i å bli brukt og utnyttet. Og jeg vet jeg er verdt mer enn det. 

Så all denne utspekulerte, løgnaktige falske måten mennesker kan benytte seg av. Den har ikke dyrene. De har ikke tanker på samme måte som oss. De kan ikke lure oss, svindle oss, lyve, gjøre seg til. Og det er det jeg virkelig elsker hos mine firbente. Deres tvers i gjennom ærlige åpne måte og være på. Det gir tryggheten, respekten og tilliten jeg føler svært få mennesker kan klare å gi meg. 

Dette er min grunn til min store kjærlighet til dyrene. Jeg fikk min første hund for 45 år siden. Og min første katt når jeg var bare babyen. Siden har det blitt mange både hunder og katter, samt andre dyr. Og mine to barn fikk også vokse opp med dyr i livet sitt. Det har jeg alltid visst at jeg ville la dem oppleve. Fordi jeg vet hvor verdifullt det er. 

Takk for at jeg har mulighet for å berike livet mitt med firbente hårete familiemedlemmer, som aldri svikter, men møter meg hver dag med sin betingelsesløse kjærlighet <3 Og den er såå gjensidig <3

Likte du hva du leste, ville jeg satt veldig pris på om du ville trykke liker på min Facebookside, slik at du mottar nye oppdateringer og innlegg. På forhånd takk :-)

#betingelsesløskjærlighet #mennesketsbestevenn #dyreelskere #hundemenneske #kjærlighetentildyrene #voksteoppmedkattoghund #dyrsomterapi #bluncksieri #blunck #sisseleriksen 

 

Livserfaring og praksis er faktisk vell så viktig som utdannelse i mange tilfeller, som i arbeid med mennesker ...

Det er blitt sagt mange ganger tidligere, kanskje spesielt blant annet når det gjelder ansatte i det omstridte barnevernet. At det er svært vanskelig for folk flest, å sitte å ta i mot råd og rene bestemmelser, basert på noe en ansatt i barneverns-etaten har lært etter flere års skolegang. Og jeg, jeg forstår hva de mener. Til og med dette med alder, jo eldre vi blir, jo vanskeligere blir det å ha tiltro til at en svært ung sakkyndig, i den ene eller andre stillingen, skal kunne veilede deg på riktig vis. Fordi vi automatisk tenker at vedkommende har jo rett og slett ikke peiling. Har du 7 års skolegang etter grunnskolen, så er de fleste da i en alder av ca 23 år.



Og om man da tenker seg at i dag, så er det ganske vanlig at en student opp til den alderen, fortsatt bor hjemme. Både fordi det er boligmangel, samt at det økonomisk er svært vanskelig for unge å etablere seg i dag. Da blir det som oftest i et bofellesskap, hvor de mange deler på utgiftene. Og da å sitte i møte med slike unge mennesker, som kan være så søte som bare det. Og de kan være så belest og kloke og arbeidsomme i tillegg, er ikke lenger hverken hyggelig eller enkelt. Om man som voksen har et slikt møte basert på alvorlige hendelser og situasjoner i livet, som gjelder feks omsorg for barn, eller feks i Nav, hvor man i de fleste livssituasjoner, må være i kontakt med. Det gir en ikke akkurat trygghet eller en god følelse av at man er i gode hender. 

 Det må da kunne være mulig å se at visse yrker bør ha krav til praksis, lang praksis, før de arbeider med menneskelige forhold, som de overhodet ikke har forutsetning for å forstå? Det er slik, hvert fall for meg, og for mange jeg kjenner. At en ting er at jenta i kassa på Kiwi er ung, eller at den ansatte i banken hvor du skal søke lån, er en ung nyutdannet kjekke herremann. Da gjelder det praktiske saker, som feks et regnestykke. Som vi alle lærer på skolen. Og antageligvis er feks den unge bankansatte bedre enn meg til å regne, nettopp fordi han er nyutdannet, mens jeg har glemt det meste om matematikk, da det er et halvt århundre siden jeg gikk på skole sist.



Men det er altså stillinger som innebærer hovedsaklig menneskebehandling, gjerne mennesker i krise, som det er vanskelig å stole på unge nyutdannede ansatte. Ikke fordi de ikke har utdannelsen i orden. Men man har overhodet ingen forutsetning for å uttale seg om menneskelige forhold, før man har skaffet seg et snev av menneskelige erfaringer selv. Jada, til dere unge, jeg vet det er vanskelig å forestille seg at man må ha praksis før man kan få praksis... ¨på en måte. Derfor bør en del av utdannelsen i den type yrker, som faktisk dreier seg rundt livet. Bestå av en viss tid med ren praksis, med en eldre i samme yrke. Før de selv får muligheten til å ta ansvar og avgjørelser for andre liv, i situasjoner de ikke har noen forutsetning for å forstå overhodet. På den måten vil de også være noe eldre når de er ferdig utdannet.

Eller man kan feks sette krav til en del erfaringer i livet, før man kan få en slik stilling. Enkel krav. Som feks at man kan ikke få arbeide med avgjørelser rundt omsorg for barn, barnevernet, før man selv har født barn. Har man ikke barn, men likevel er eldre, og kan dokumentere feks frivillig arbeid med barn, erfaring fra tett oppfølging av barn i familien eller annet, så kan det feks telle i en grad.

Og skal man arbeide i våre velferds-etater. Nav. Ja, da synes jeg man skal feks ha grunnleggende erfaring med i det minste å hatt eget bosted, privat økonomi med budsjetter, en skal kjenne til grunnleggende allmennpraktiske områder. Som feks utgifter knyttet til bolig, barn, bilhold osv. Selv har jeg nemlig erfart å møte en ansatt i kommunal sektor i Nav. Hvor hun bodde nyutdannet hjemme på jenterommet til mor og far. I tillegg, så hun 10 år yngre ut enn hun var. Stakkars, det kan hun nok ikke noe for. Men hvordan kan en i min alder, middelaldrende behøve å sitte å forklare en slik ansatt, om hva slags fyringsmuligheter det finnes i de forskjellige boligene. Hva slags forsikringer man er forpliktet til å ha i livet. Og hvem man kan klare seg uten. Og hvordan kontrakter utformes ved boligkjøp eller leie. Og hva det koster å eie og drifte bil i Norge.



 

De fleste forstår nok, at dette kan man ikke bare flire av. Det er ikke videre gøy der og da, om en slik ung uskyldig person, skal sitte å diktere deg hvordan du bør leve eller hvordan du bør disponere din inntekt? Selv om jeg ser det komiske i det i etterkant. Det samme gjelder altså feks barneverns-ansatte, jeg har erfart mye, personlig, men også i følge med andre, som en medspiller og moralsk støtte. Og det å se en 23 år gammel jentunge, som neida, ikke giftet seg som 19 åring og har to barn, men som er enebarn, og nettopp har flytt i ny leilighet finansiert av pappa. Og som aldri har feks jobbet i en barnehage, ikke har nære venner med barn. Som ikke kjenner hverken voksne eller barn med helseproblemer, skal sitte der og fortelle foreldre på 40 år, at hun ikke synes de er noen gode foreldre. Fordi barnet spiser sjokolade i ukedagene, eller har for mange leker. Eller at en mann på 50 år, med ryggprolaps, leddgikt og Psoriasis, bør kunne friskmelde seg å fortsette i sitt arbeid som murer!

Nei, det får umulig blitt en felles tillit og respekt i slike settinger. Det er faktisk ikke mulig å oppnå. Og en hver som innehar logisk tankegang, uansett alder, ser hvor dumt og ikke rent lite frustrerende dette er? Det er denne utviklingen vi også ser i situasjoner der familier annet hvert år må dokumentere ovenfor Nav at deres barn fortsatt har Downs syndrom, eller den unge mannen må dokumentere en gang i året, at hans amputerte føtter ikke har vokst ut igjen. Det handler ikke kun om idioti og flisespikkeri, og et latterlig system. Det handler også om, at det sitter ekstremt mange ansatte i disse instansene innen det offentlige, som faktisk ikke vet bedre. Jeg har møtt de!

Om ikke annet, så få slike yrker inn under fag-utdannelser, hvor praksis er et must. For det mer risikabelt å få sin økonomi eller helse, eller sine barns fremtid, ødelagt av disse uvitende unge ansatte, enn det faktisk er å få en murer, uten utdannelse, men 10 års erfaring, til å bygge huset ditt! Skremmende sannhet, som vi ser mer og mer av. Og med de nye systemene, som alle er enige i ikke fungerer. Så dukker det opp ennå flere av de. Men man skylder på "systemet" for enkeltpersoners manglende kompetanse. Jeg blir rett og slett skremt, og er livredd for å havne i en situasjon hvor jeg må ha med slike instanser å gjøre, hvor almennkunnskapen, enten pga alder og manglende livserfaring, eller pga andre årsaker, som jeg ikke skal utdype her... vet mindre enn din egen tenåringssønn el datter, om livets trivialiteter! 

Om du ønsker å lese mer av meg og mitt, så blir jeg veldig glad om du går inn på min Facebook side og trykker liker. Du finner den her.

#erfaringførutdannelse #arbeidspraksis #manglendekompetansenav #uerfarnebarnevernsansatte #ungoguerfaren #fagutdannelser #ikkealleyrkerkanfyllesavnyutdannede #blunck #bluncksieri #sisseleriksen #sieriblogg

Har foreldre aldri skyld i barns dårlige adferd, mens de alltid er årsaken til god oppførsel hos sine barn?

Det er viktig å vise forståelse og møte mennesker uten å dømme. Men heller forsøke å bruke empati og lytte, når noen forteller om vanskeligheter de møter i livet. Men det er ikke alltid like enkelt, når alt kommer til alt, så er vi bare mennesker alle sammen. Vi kan forstå at man gjør feil, fordi vi er bevisst på egne feil. Men samtidig så er det også menneskelig å føle irritasjon ovenfor noe vi erfarer. Og er det noe som får folk til å fly i taket ... så er det å diskutere barneoppdragelse! Det er ikke uten grunn at de fleste skilsmisse-årsaker skyldes nettopp uenighet på det feltet. Folk er svært sårbare, når det kommer til det kjæreste vi har. Nemlig barna sine. Og det gjelder nok både deg og meg.

I en diskusjon med mennesker som er i en sårbar situasjon, så forsøker de fleste gjerne å vise medfølelse. Noen ganger ved å hevde at de vet hvordan det er, da de har opplevd noe lignende. Eller at de forsøker å hjelpe eller støtte ved å fortelle hva de har gjort for å forsøke å unngå å havne i samme situasjon. Og deler hva som faktisk fungerte. I noen tilfeller da, blir sistnevnte tatt ille opp. Om man er langt nede, og selvfølelsen er lav. Og noen velger da å ta det som et overtramp, at vedkommende forsøker å gjøre seg bedre enn den som sliter. De evner ikke se det på annet vis. Men det er vanskelig å vise sin støtte uten å vise til egne erfaringer i blant. Nesten umulig mange ganger.

Om noen ofte er nedfor, og man selv er født en solskinnsdag for eksempel. Så møter man i blant på tilfeller hvor de som er mer pessimister eller negative av natur. Takler dårlig at noen er glad og har evnen til å lete frem det positive, når de selv er deprimerte og ønsker å dyrke det negative. Men det aller verste du kan gjøre, er å si til en fortvilet far eller mor, at du er lei deg for at de sliter med dårlig adferd hos sitt barn, men at du selv ikke har det problemet. Det er som å tenne på en bombe! For reaksjonen blir ofte da, sterk. Da blir man gjerne beskyldt for å hevde seg over dem eller at man rakker ned på dem! For vi er ytterst sårbare når det gjelder våre barn, alle sammen.

Og det å diskutere med mennesker som har en vanskelig hverdag pga barn med adferdsvansker, ender ofte med mye sinne og frustrasjon. Og sorg og fortvilelse. Ser man ofte både irl og på sosiale medier. Man skal vokte seg vel, for å si noe som helst. Alt som blir sagt, blir dessverre mottat som rene bebreidelser. Og det er nettopp fordi vi er så sårbare når det gjelder det viktigste vi har her i livet. Muligens hadde jeg selv blitt såret, pga en slik situasjon. Men er det slik, at om mine barn gjør noe galt, så kan jeg umulig være årsaken til det, jeg kan ikke ha sviktet i noe rundt oppdragelse eller omsorg, pga stresset hverdag og aleneansvar osv? Mens jeg tar til meg all ære, om jeg får skryt og positiv omtale om mine barn?



Det er ikke slik at alle barn med atferdsproblemer kommer fra et dårlig hjem. Alle barn og unge kan for eksempel havne i dårlig selskap, utforske rusmidler og annet, om forutsetningene er der. Årsakene kan være mange. Lav selvtillit, psykiske lidelser, ensomhet, mobbing, et rop om oppmerksomhet osv. Men diagnosene blir stadig flere på barn og unge med atferdsproblemer. Angst, depresjoner og ADHD er utbredt. Og mange ganger så blir diagnosene satt for å henge problemet på en knagg vil jeg mene. Ofte så er det foreldre som kjemper hardt for å få satt en diagnose på sitt barn. Om barnet har en annen adferd enn man forventer eller ønsker. Jeg kan forstå tankegangen. Men jeg kan ikke si at jeg tror dette er ensbetydende positivt. Noen er faktisk syke eller har en lidelse eller et syndrom som kan behandles, og dermed skap en bedre hverdag for foreldre og barn. Men i mange tilfeller så er det kanskje bare foreldrene som får en bedre hverdag av dette?

 Jeg tenker på en episode jeg ble fortalt av en bekjent som arbeider for barnevernet. Ikke ansatt i barnevernet altså. Men hennes arbeid består av hjemmebesøk hos familier som av ulike grunner er i kontakt med barnevernet. Og hun fortalte en historie om en tenåringsgutt som var svært umulig på skolen. Han droppet leksene også. Og han kjeftet, slo og sparket. Han hadde ingen respekt for lærere eller medelever. Han skrek til sine foreldre og kunne ikke sitte rolig og snakke. 

Altså en gutt som man for 30 år siden ville kalt for en drittunge. Og i dag en gutt, som foreldrene sloss for å få satt en diagnose på. For han måtte feile noe, de kunne ikke rå med guttungen sin. Og hele situasjonen var utmattende og vond for alle parter. Under samtalene med foreldrene, forstod min bekjente at foreldrene var glad i gutten sin, og ønsket ham det beste. Men de hadde gitt opp. Og nå ville de ha profesjonell hjelp og utredning av gutten, han gikk allerede på Ritalin for ADHD, men de mente han måtte slite med mer.

Foreldrene forteller i møte med min bekjente, at de er slitne, sinna og fortvilet. Gutten er umulig. Og de rår ikke med ham. Dette sier de også når gutten sitter der. De forteller at han er slem, ond og at han må være dum. At ingenting de sier hjelper. Han respekterer dem ikke. Og han er ikke til så stole på. Forsiktig forsøker min bekjente å fortelle dem om at respekt og tillit, må gå begge veier. For øvrig lytter hun mest til foreldrenes fortvilelse over denne umulige gutten. Han hører jo ikke på dem, og skolen, andre elever osv. bør da forstå at han feiler noe. Så det er ingenting de får gjort noe med.



Senere ble det samtaler med bare gutten, uten hans foreldre tilstede. Og her kommer vi frem til et poeng. Gutten fortalte rolig at han var veldig sinna og ofte lei seg. Og han satte ord på hvorfor han følte seg slik. Han ville ikke gå på sterke medisiner daglig. Han følte de bare gjorde ham merkelig og at han ikke var seg selv. Videre fortalte han at han skrek og kjeftet, fordi det var det han var vant til hjemme. At man skrek til hverandre. Han hadde aldri opplevd at foreldrene satt rolig ned og snakket med ham. De brukte banneord og kjeftet på hverandre, og på gutten. Han hadde aldri lært at man kunne snakke om ting, for å løse det. Han hadde lært at å si stygge ting og såre noen med det, eller å kaste døde ting i veggen for eksempel, var slik man fikk utløp for sinne eller frustrasjon. Og ingen hadde gitt ham noen forklaring på et Nei. Ingen hadde forlangt at han gjorde lekser. Eller forventet at han takket for maten eller viste høflighet. Dermed så ga han omgivelsene det de forventet. En ufin opptreden og stygge ord.

Han åpnet seg mer og mer for hver gang han møtte min bekjente. De gangene mor eller far var tilstede ved samtalene, ble stemningen en annen og gutten stille og mutt. Men alene så snakket han mye. Han fortalte at han ønsket at han kunne snakke med foreldrene om ting som var vanskelig. At de kunne se ham og interessere seg mer for ham. Han var visst ingen kravstor gutt. Men han var på en måte overlatt til seg selv, etter at han ble større og selvstendig. Foreldrene evnet ikke helt å se, at uansett alder, så behøvde sønnen deres å snakke, at de viste at de brydde seg, med en klem, eller ved å finne på noe sammen med ham. Alt dette stengte følelsene inni ham. Og hans eneste utvei for å få det ut, var ved å bli sinna og frustrert, men ingen så hvorfor han var slik.

En av de siste samtalene de hadde alle sammen, med foreldrene tilstede. Så turte gutten å si til sine foreldre at de faktisk var med å skape denne adferden hos ham. At de med roping og skriking, og med sin måte å stadig snakke om ham, som om han ikke var tilstede. Og ved å dra ham med seg rundt til forskjellige instanser som BUP, helsesøster, lege osv. gjorde at han fikk det enda mer vondt inni seg. Far satt stille lenge, før han til slutt sa: jeg forstår hva du mener, vi følte dårlig samvittighet og ville ikke være ved at vi kunne ha gjort noe feil som var grunn til din atferd. Derfor lette vi etter en annen grunn. Og det ble da en diagnose eller flere, som vi så på som en løsning. Slik kunne vi henge din dårlige oppførsel på ADHD knaggen, og slippe å føle at vi kan gjøre feil ved noe så viktig som barneoppdragelse. En sterk uttalelse fra en far. Mor var foreløpig ikke helt der. Nå gråt gutten stille, far holdt rundt ham, og gråt han også.

Ved siste samtale med familien, hadde også mor forstått mer av det hele. Og gutten var en helt annen, blid, skoleflink, høflig og en god gutt. Bare fordi han ble sett, hørt og fikk en klem i ny og ne. Slike tilfeller tror jeg det er mange av. Alle gjør vi feil som foreldre, men mange foreldre bruker minimalt med tid og krefter på sine barn når de er blitt ungdommer. Selv om vi alle innerst inne vet, at de behøver kjærlighet, omtanke og oss foreldre likevel, uansett om de klarer seg selv.

Og ingen foreldre ønsker å bære ansvaret for sitt barns atferd om det er negativ atferd. Om det er positivt, så slår vi oss gjerne på brystet og tenker at, du verden hvor godt jeg lyktes som forelder. Ydmykhet og selvinnsikt nok til å se at vi alle kan tråkke feil. Og at man fortsetter å bruke tid på barna sine, selv om de er over småbarns-tiden. Tror jeg man vinner alt på. Det er alt for mange foreldre som ikke kjenner sine barn lenger. De vet rett og slett ikke om deres eget barn vil la seg friste av narkotika eller dårlig innflytelse som ungdom. Fordi de ikke kjenner sin sønn eller datter, og ikke vet hva slags standpunkt han eller henne har til tobakk, mobbing eller gruppepress.

Jeg personlig var og er svært opptatt av barneoppdragelsen av mine to barn. Jeg klarte ikke å ta lett på det. Og muligens tok jeg det til tider mer alvorlig enn nødvendig. Men jeg hadde sett så mange tilfeller hvor det hadde gått gal vei med barna, at jeg turte ikke ta sjansen. Deres far døde da barna var henholdsvis 3 måneder og 8 år gamle. Og da vi ikke har familie for øvrig heller, så lå ansvaret tungt på meg alene. Og jeg husker jeg mange ganger i ren fortvilelse kontaktet forskjellige hjelpeapparater for å be om råd, når tvilen red meg. Den som hjalp meg godt på veien, var en eldre helsesøster, som jeg fikk god kontakt med. Hun sa en setning til meg, som jeg fulgte hele veien videre. Nemlig: den første tanken som slår deg ved avgjørelser som skal tas ovenfor barna, er som oftest den riktige. Det kalles instinkt. 

Og hos oss her, har det nok vært en rettesnor, slik at det gikk godt for mine to barn, som i dag er henholdsvis 17 og 25 år. Det var til tider svært vanskelig, jeg satte høye krav til meg selv, også som mor. Og de første årene, så var begge barna og jeg selv i sorg i tillegg. I tillegg var tilretteleggingen av dagenes aktiviteter vanskelig med to barn med hele 8 års aldersforskjell. Når en skulle på fotballtrening, skulle den andre legge seg for natten. Jeg måtte til slutt velge at jeg måtte ha få men svært strenge regler. For jeg hadde ikke krefter til stadige diskusjoner om mindre bagateller. Da ville det bli vanskelig å si Nei. Samtidig gjorde jeg en regel på at for alle Nei, fikk de en forklaring til hvorfor svaret var Nei. Selvfølgelig tilrettelagt alderen de til enhver tid var i. Jeg forstod at barn hadde lettere for å akseptere et Nei, om de fikk svaret begrunnet.

Samtidig var det mange ting fra egen oppvekst som gjorde at det var visse ting i oppdragelsen jeg var fast bestemt på at jeg ikke skulle utsette barna mine for, og andre ting igjen som jeg ville videreføre til dem. Jeg ville sørge for at de aldri tvilte på at jeg elsket dem. At jeg alltid hadde tid og krefter til dem, selv om de noen ganger måtte vente litt med det de ønsket av meg. Da ga jeg en klar beskjed om hva jeg måtte utføre før jeg lyttet til dem eller hjalp dem med noe. Også var det dette med tiden. Jeg var et voksent menneske. De hadde kun meg å forholde seg til, mine to. Og jeg hadde jobb, studier, drev eget firma. I tillegg til hus, hjem og to barn jeg hadde ansvar for 24/7. Da må man lete etter løsninger for å få både kvantitet og kvalitetstid. Det løste jeg ved at barna ofte var sammen med meg også i mine aktiviteter som jeg deltok i deres. De var med på jobb, når jeg var sammen med venner osv. Helt naturlig var dette vår løsning. Og om noen syntes dette var merkelig, og selv lengtet etter sine barnefri helger. Så koste vi oss sammen. Barna hadde såkalt åpent hus, det var sjelden en dag eller en natt uten at deres venner var sammen med oss. Slik var det også for mine venner. Og i helgene elsket jeg å dra på turer og aktiviteter med ungene og deres små venner. Jeg tror de aldri var i tvil om at jeg faktisk elsket tiden jeg var sammen med dem.

Dette har jeg tro på at sammenlagt gjorde mine barn trygge og at de følte seg elsket og ønsket. Jeg sier ikke at vi ikke hadde vanskeligheter eller slet med løsninger. Men det grunnleggende var lagt. Mine barn hadde derfor ikke noen form for ungdomsopprør. De har aldri hatt problemer med tilpasning eller atferd. Vi har stor tillit til hverandre, og viser respekt, kjærlighet og omsorg for hverandre. Og har en sterk tilknytning pga vi har vært alene i så mange år. Tilliten er aldri blitt brutt, ingen av veiene. Og i dag ser jeg hva jeg kan høste av all tid og krefter jeg valgte å tilbringe med mine barn, jeg ofret ikke noe, jeg valgte. Og i mine øyne, så valgte jeg rett ? Jeg kjenner mine barn så godt, at jeg slipper bekymringer for deres valg i livet. Jeg vet nemlig hva de mener og synes om det meste. Jeg kjenner alle deres venner. Og belønningen er at jeg føler dyp takknemlighet og ydmykhet når jeg i frivillig arbeid, som jeg bruker mye tid på, blir kontaktet av foreldre og barn, som sliter med sine relasjoner. Jeg kan ikke gjøre annet enn å lytte og dele erfaringer. Men noen ganger, er det nok til refleksjon.. Og hjelper man en familie, eller en redd og usikker gutt eller jente, så er det nok for meg.

Denne historien, denne gutten, kommer jeg aldri til å glemme. Den ga meg grunn til ettertanke, og den gjorde meg enda mer bevisst på at jeg må se mine barn, uansett hvor gamle de blir. Og at jeg ikke må være redd for å ta ansvar for feil, for å slippe skyldfølelse, om det kan gå utover mine barn.

Håper dette kan være noe å reflektere over for andre foreldre også.

Vil du lese mer? Følg med på nye innlegg, ved å trykke liker på min Facebookside. Den finner du her, på forhånd tusen takk <3

#barneoppdragelse #barnevern #barnførognå #aldriforeldrenesskyld #adhdutredning #adferdsvansker #sieriblogg #sisseleriksen #blunck #tenåringsmødre #ungdomsopprør 

Dette har du krav på. Offentlige velferdsordninger. Smutthull. Og ting du kanskje ikke var klar over.

Er du student. Så kan du søke stipend, og eventuelt borteboerstipend.Også studielån. Også om du velger å studere som voksen, feks nettbasert, har man i mange tilfeller denne muligheten. Men visste du at du som kronisk syk, kan ha rett til et ekstra stipend, som erstatning om du pga helseproblemer ikke kan arbeide like mye ved siden av studiene, som friske studenter? https://www.lanekassen.no/nb-NO/Stipend-og-lan/Hoyere-utdanning/Hvor-mye-kan-du-fa/Nye-stotteordninger-for-elever-og-studenter-med-nedsatt-funksjonsevne/Ekstra-stipend-/

Er du kronisk syk. Kan du også søke om grunnstønad til ekstrautgifter som du ikke ville hatt som frisk. Ikke til engangsutgifter, men til stadig løpende utgifter over tid. Medisiner og transport til lege og sykehus, regnes ikke med, det dekkes av ordninger som Helfo osv, og holdes utenfor. Men for eksempel til transport, klesslitasje, drift av hjelpemidler osv. Via Nav. Har du feks mange mindre lidelser, som tilsammen utgjør minstesatsen i grunnstønad, kan man slå sammen utgiftene og søke om denne ordningen. Og i visse tilfeller, om du har et mindreårig barn som også har diagnoser som krever utgifter, løpende, som friske ikke har, kan man slå sammen utgiftene med kronisk syke foreldres sine, slik at det blir en felles grunnstønad for familien.https://www.nav.no/no/Person/Familie/Grunn+og+hjelpestonad/grunnst%C3%B8nad 



Reise til helserelaterte steder, spesialister, behandling, lege og sykehus, dekkes som mange vet via egenandelsordningen. Det samme gjelder medikamenter på blå resept. Men har du store utgifter til medisiner på hvit resept. Kan man på søknadsskjema til Helfo, søke om å få refundert 90 % av det som er over et visst beløp pr år.Dette kan være kjekt for mange, når når det er slutt på å få trekke i fra utlegg til store medisinske utgifter på selvangivelsen.https://helsenorge.no/legemidler/blaresept#Hvit-resept/bidragsordningen T

Tannbehandling. Man kan i visse tilfeller, utenom de faste ordningen via Helfo, ha rettigheter til å få dekket helt eller delvis sin tannbehandling. Dette gjelder feks mennesker som er innunder LAR, mennesker som er innsatt i fengsel eller i institusjon, og i mange tilfeller, om du får behandling for psykisk helse. Også som dagpasient med samtaler over tid. Men det kreves da at man benytter offentlig tannlege, den kommunale tannlegen i din kommune. Helfo har en oversikt over tannsykdommer og andre sykdommer som kan gi refusjon ved tannbehandling. Men det står ikke oppført at man faktisk i mange kommuner, kan få dekket deler eller hele tannbehandlingen for eksempel om man er mottaker av tjenester fra hjemmesykepleien. Dette kommer litt an på hvilken kommunal instans akkurat din kommune har lagt hjemmesykepleie delen innunder. https://helsenorge.no/betaling-for-helsetjenester/hvem-betaler-tannlegeregningen-din 



Enhver kommune skal ha tilbud om samtaler med psykisk sykepleier. Er dagene dine tøffe, er du lettere deprimert, eller rett og slett mangler en mental søppelbøtte, for å få ut vonde ting. Kan du også i mange kommuner selv kontakte de, og be om samtaler. Ellers kan din fastlege gjøre det. Tilbudet er gratis og uten egenandeler. Og de har vanligvis ikke så lang ventetid som DPS eller en privat psykolog. I tillegg er det ofte at en psykiatrisk sykepleier kan hjelpe deg like godt som å gå hele runden og havne på venteliste hos DPS.Noen kommuner har også tilbud om psykolog gjennom Frisklivsentralen. Men tjenestene der kan variere fra kommune til kommune.  https://helsenorge.no/rettigheter/psykisk-helsehjelp-for-voksne

Om du ikke føler du får den hjelp du behøver hos Nav. Kan du klage på vedtaket, og Nav sender klagen videre til Fylkesmannens kontor, om de velger å opprettholde sin beslutning. Fylkesmannen har jurister som ser på hver sak. Men visste du at du kan ringe Fylkesmannens kontor og bare rådføre deg også, om du er usikker på noe rundt Nav og deres regelverk. Og, også behandlingen du får, manglende service og lite hyggelig tone eller at du føler deg nedverdiget. Kan også påklages til Fylkesmannens kontor. Og husk at det lønner seg å gå inn på Nav.no og fylle ut en såkalt serviceerklæring hver gang du føler de har utsatt deg for ubehageligheter eller gjort faktafeil. Blir serviceklagene mange nok, opprettes nemlig tilsyns-sak hos ditt lokale Nav kontor, av Fylkesmannen. https://helsetilsynet.no/no/Rettigheter-klagemuligheter/Sosiale-tjenester-i-Nav/Klage-og-klagemuligheter-sosiale-tjenester/ 



Får du ikke forståelse eller føler at også Fylkesmannens kontor gjør urett. Er Sivilombudsmannen neste skritt. Og der kan du også henvende deg i andre saker du føler deg utsatt for i det offentlige. Alt fra kommune, Nav, Barnevern osv. Og har du hatt en vanskelig oppvekst, hatt ungdomsår som ingen grep inn og hjalp deg med, av det offentlige. Har du opplevd urett og store påkjenninger som barn eller voksen, som syk, mishandlet, som kriminell osv. Så har du anledning til å søke erstatning, en mindre sum som oppreisning, for dette, fra det offentlige, via Sivilombudsmannen .https://www.sivilombudsmannen.no/klage/

Har du kikket i dine legejournaler, epikriser osv. Og du oppdager enten klare faktafeil, eller diagnoser du er påført, men som du i etterkant vet var feil, pga nye utredninger. Så kan du påklage dette. Ved  å sende anmodning direkte til den helseinstans det gjelder, og be de endre faktafeil. Dette kan du også få hjelp til, og kanskje har du ønsker om samtale med tidligere fastlege, sykehus eller en helseinstans innen fysisk eller psykisk helse, og få vite litt om hva som har skjedd, hvordan feil kunne oppstå i journal. Snakke om diagnoser som nok ikke var reelle, manglende utredning eller annet.Så kan Pasient og bruker ombudet være en behjelpelig part. https://helsenorge.no/pasient-og-brukerombudet 

Håper du av dette fikk litt mer informasjon om hvordan og hvor, i vårt ekstreme byråkrati. Som kjent er de ikke selv så flinke til å gi informasjon, man må som oftest selv innhente slikt. Og det kan være enormt krevende, særlig midt opp i en vanskelig situasjon.

Vil du lese mer av mine skriverier, om mangt og mye, humor og alvor.... Trykk liker på min Facebookside, du finner den her. Da får du nye oppdateringer om innlegg. På forhånd takk.

#dettehardurettpå #dekningavtannbehandling #rettigheterrundtlegejournal #raskpsykiskhjelp #navklager #erstatningogoppreisning #klagepåstatogkommune

 

Guttejente eller ikke!? Jeg LIKER den gammeldagse ideen om at mannen bytter dekk og jeg lager middag....

Jupp, det er helt sant. Jeg, guttejenta, som kjører mc, har jobbet i byggebransjen og som yrkessjåfør osv. Jeg foretrekker en god gammeldags arbeidsfordeling på mange vis. Det er ingen forsinket aprilspøk heller. Ikke er det ment ironisk heller. Det er faktisk sannheten. Selv om noen velger å ikke tro det, så er det min oppriktige mening. 

Neida, jeg er ingen rødstrømpe, så absolutt ikke. Og jeg er for likestilling, lik lønn for likt arbeid og at ingen kvinner diskrimineres, eller utelates, kun av den grunn at de er kvinne...og ikke mann. Men jeg liker at det er en viss forskjell på oss, annet enn utseende. Jeg innrømmer gjerne, at jeg uansett, om jeg klarer det selv, helst ville ha sittet inne i varmen, mens en mann byttet dekk på bilen min.

Jeg foretrekker at en mann er slik en mann gjerne skulle være på mange vis, før kvinnefrigjøringen og man skapte den myke mannen. En mann må gjerne, eller helst, ha evne til omsorg, vise følelser, på godt og vondt. Men jeg er ikke opptatt av at han skal vaske golvet like ofte som meg. Eller ta pappaperm, om jeg hadde hatt små barn i dag. Jeg liker at en mann er en god pappa, og kan leke med barna, skru på støvsugeren eller slenge sammen noe god mat, om nødvendig.

Men for meg er det viktigere at en mann er en sterk person, at jeg som kvinne ikke behøver å føle at jeg alltid behøver være den sterkeste part. Kanskje kommer dette av, at jeg har vært både pappa og mamma selv i 17 år tilsammen. Jeg har alltid vært den sterke. Aldri kunnet legge meg til, gi opp, eller bare la andre overta. Og den muligheten hadde vært deilig å ha...det er ikke sikkert jeg ville benyttet meg av den, men bare å vite at den finnes.... den tanken føles god.



Nå ser du kanskje for deg at jeg vil ha en skikkelig machomann. En som pumper jern, dytter i seg anabole steroider, eller en som bestemmer og hersker over kona si. Men nei, da har du misforstått, jeg mener den gammeldagse typen som er gentleman, som kanskje ikke nødvendigvis åpner døra eller drar ut stolen for deg. Men en som opptrer som en mann, at jeg som kvinne kan få lov til å være kvinne. At han lett overtar oppgaver jeg synes er utmattende eller tungt.

Altså selv om jeg klarer å styre privatøkonomi, klippe gresset, ta en mindre hyggelig tlf samtale, kjøre bil dit jeg vil når jeg vil osv. Så opptrer han som det jeg ser på som en mann, han overtar oppgavene han vet jeg kan, kun pga han vil være en god mann, som skåner sin kvinne, da han ser det som sin oppgave å sørge for at kvinner spares for tøffere oppgaver. Og det betyr ikke at han setter seg bak rattet, fordi han er av den mening at jeg, eller kvinner ikke er istand til å kjøre selv. Gjensidig respekt. Og en gammeldags innstilling til arbeid og ansvarsfordeling på mange vis.

Så menn med den form for respekt for kvinner, det fascinerer meg og tiltrekker meg. Og jeg tror faktisk jeg med årene har fått den tankegangen, nettopp fordi slike menn er blitt en sjeldenhet. Da ulikhetene er blitt noe utvannet mellom kjønnene. Men forskjellen for meg, er ekstrem, om han utfører disse tingene fordi han mener jeg er hjelpeløs eller ubrukelig. Eller om han gjør dette for meg fordi han har et ønske om at hans kvinne skal ha det best mulig, og fordi han gleder seg over å se at jeg er lykkelig og glad for å slippe.



Det betyr heller ikke at jeg mener en kvinne skal sitte på baken og bli oppvartet og bortskjemt av en mann. Nei, men da får en kvinne, hvert fall jeg, som er kronisk syk og noe utmattet etter livets strabaser, mer overskudd, ved å bli fratatt en del oppgaver, som av en eller annen grunn tar mye av min energi, til å bruke krefter og tid, på å skjemme bort min mann, med god mat, oppmerksomhet og godt humør. 

Om du etter å ha lest dette, faktisk tror jeg er i mot likestilling totalt osv. Så har du dessverre ikke forstått hva jeg mener. Da har jeg ikke lykkes med å forklare hva jeg mener, godt nok. Men jeg har i det minste gjort mitt beste i forsøket.  Det er nemlig ikke mange år siden, at jeg opplevde å bli eitrende forbannet, om en mann prøvde å ta initiativet til å ordne opp i saker i mitt liv. Jeg eksploderte i sinne! Og ga stakkar`n huden full, fordi jeg anså det som frekkhet eller som et tegn på at han ikke forstod eller trodde, at jeg faktisk klarer alt jeg vil, akkurat som han, en mann. Nå vet jeg fortsatt ikke om den stakkars mannen gjorde sine forsøk pga det ene eller andre. Men jeg tror jeg behandlet ham urettferdig...



Men selvstendigheten min, den ble bare sterkere og sterkere jo flere år jeg levde alene med alt ansvar og alle oppgaver. Og ethvert forsøk fra andre på å trå inn og avlaste, så jeg på som et overtramp. Men jeg er eldre, klokere og kjenner på hvor utmattet jeg er mentalt og fysisk av nettopp det å leve slik, å ikke tillate at noen forsøkte å hjelpe. Men forskjellen på hjelp, er fortsatt viktig for meg. Så sær er jeg, og vil jeg nok alltid være. 

Jeg er ikke så i behov av en mann som gråter på skulderen min når han har fått i seg for mye alkohol, selv om det er mandig å gråte når livet byr på tøffe tak, også for en riktig mann. Jeg synes ikke det er sjarmerende at en mann sutrer om vond rygg ovenfor en kvinne som kanskje lever med alvorlig sykdom og helseskader. Og det er for min del, ikke noe søtt i at en mann sier: det tørr jeg ikke, det får du gjøre. Overhodet ikke!

Denne rasen jeg beskriver, den eksisterer fortsatt. Men de er snart utryddet, det er få eksemplarer igjen.. og det kan jeg skrive under på, så mange menn som jeg har møtt gjennom et langt liv. Jeg tok ansvar som en voksen som liten jente i mitt barndomshjem. Så som 16 åring ved å flytte ut og etablere meg alene med bolig og hjem. I noen år levde jeg med en mann som var meg rimelig likestilt, min flotte Lars, far til  mine barn. Men også han var egentlig mer redd for å ta ansvar enn jeg var. Muligens pga uerfarenhet i forhold til min bakgrunn. Men for utenom det, så levde vi slik jeg synes det skal være. Respekt og tillit, og en naturlig fordeling av det daglige. 

Det er mulig disse menn jeg beskriver her, er nærmest utrydningstruet. Og det hadde jo ikke holdt med en hver mann med en slik innstilling, om man skal leve sammen med noen, så må jo alt annet rundt stemme også. Selv om det kanskje er mange som velger å leve sammen kun fordi det er lettere enn å leve alene. Og da blir utvalget svært dårlig. Og man velger, uten å nøle, heller et godt liv alene. Og treffer da disse merkelige guttungene på 30 eller 50 år i blant for en date... Kanskje er jeg født for sent? Eller det er andre årsaker til min innstilling. Men jeg kan ikke nekte for at jeg føler den virkelige Mannen... er på vei til å dø ut..... 

Ønsker du å føle meg, lese mer av mine tanker, meninger og erfaringer. Både skrevet i fullt alvor eller med mye humor. Så er det veldig hyggelig om du får nye oppdateringer ved å trykke liker på min Facebookside, som du finner her.

#gammeldagsmann #machoman #ektemann #mykemenn #forlikestilling #arbeidsfordelingihjemmet #gentlemenn #datingogkrav #forholdogrelasjoner #sieriblogg #sisseleriksen #blunck

 

Beklager ungdommer! En viktig rettelse til forrige innlegg!

Beklager, men dette er en rettelse på tidligere innlegg, som dessverre ble delt uten at jeg fikk vite alt fra kildene. Og det viser seg at de verste synderne, ikke er spesifisert i det hele tatt. Og at noen av de som ble opplyst om å stå bak, var de som faktisk forsøke å redde hele situasjonen. Og da er det bare å beklage, og innse at man kan faktisk få feil informasjon.

Jeg legger meg flat og vil si takk til enestående og modig ungdom, som til og med tok grep og forsøkte å stanse det som de så bli spredt på sosiale medier. Jeg gjør også feil, og det må man stå inne for, og ønsker derfor de unge det gjelder, en fin tid fremover. Og håper at de som lå bak denne ondskapen med å spre svært stygge handlinger og nettmobbing, kanskje fikk rom for litt ettertanke,så kom det hvert fall noe godt ut av det hele. 

Jeg beklager at enkelte kunne bli identifisert, som mistenkte i noe de ikke hadde gjort. I et miljø som var mye mindre enn jeg trodde det var. og vil her fortelle at vedkommende som tok kontakt med meg, har jeg full tillit til, og er glad for at den følelsen ble bekreftet.  

Jeg må innrømme at jeg synes det er modig å innrømme at man kjenner til en slik sak, og velge å fortelle om hendelsen, som den opprinnelig var. Og da endte det med at jeg fortsatt har min tro på at de fleste ungdommer, er flotte unge, med gode hensikter. Og at de faktisk er der for hverandre, når det virkelig går galt. 


 

Og de som virkelig står bak netthetsen og mobbingen av andre ungdommer, håper dere tenker dere like mye om, som meg nå. Og jeg fikk hvert fall mye å tenke på... det som blir delt på nett. Det ligger der til evig tid. Selv har jeg slettet og lagt innlegget dødt, så det finnes ingenting annet enn en død link. Men det andre som du eller jeg deler. Om man som ungdom eller voksen skriver stygge ting, som jeg forsåvidt gjorde, ikke med den hensikt å mobbe noen, men å slå hardt ned på nettmobbing. Og det feks er et bilde bare. Så blir det ikke dødt, om den som la det ut, sletter det, fordi det kan være fotografert, og fortsette å florere på Internett til evig tid. Det kan ramme den som virkelig ligger bak. Om noen ønsker å ansette en ung jente eller gutt i sitt firma. Og det i dagens teknologi er blitt vanlig å Google vedkommende, så kan det komme frem bilder man ikke ønsker å settes i forbindelse med. Det er sannheten. 

Selv har jeg en kommentar på nett, som jeg i dag helst ikke vil assosieres med. Utenom dette jeg akkurat nå har fjernet, og som ikke eksisterer med, etter samtaler i kvelden og natten... Og det er fra en debatt om syklister på veiene. Altså de som trener ved å sykle aktivt, mange i følge på Norske veier osv. Som ofte er et hett tema. Og jada jeg kan irritere meg over de, når de sykler i bredden osv. Men.... da brukte jeg sterke ord, sarkasme og ironi, som lett kan sees verre ut enn jeg hadde ment, for de som leser kommentaren. Jada, jeg foretrekker sterke ord, slik at ordene sitter. Men ikke så det blir seende ut som om jeg er ondsinnet rett og slett.



Og den gang lærte jeg, ved denne feilen, å forsøke til en hver tid å forsøke å skrive og dele på Internett, det jeg alltid vil kunne stå inne for. Altså å endre mening er lov gjennom livet. Men at jeg derimot at jeg aldri skulle skrive så sterkt og sarkastisk så det faktisk kunne såre noen. Men i dag skjedde det samme igjen. Jeg har lett for å bli sterkt engasjert, særlig gjelder dette der urett foregår. Men jeg er et menneske, og jeg er langt i fra feilfri. Og derfor dette innlegget. Beklager dere flotte unge, som jeg ikke kan spesifisere her. Og jeg håper de sterke ordene om ikke annet, gjorde at de som faktisk er nettmobbere, fikk seg en liten påminnelse, om hvordan det skader noen, og også kan ramme dem selv til sist.

Beklager igjen, og takk for at dere, dere vet selv hvem, er modige flotte unge, som gjør det rette. Og står for de rette verdier. Og til og med forsøker å stanse de som faktisk stod bak den stygge aksjonen. Tusen takk for det, og for ryddig og ordentlig avklaring i en vond sak for de det gjelder. Jeg er imponert og ydmyk. Unnskyld til dere alle, og takk igjen for at dere er slik flott ungdom, som er ute for å ha det gøy, og ikke det motsatte. 

Ønsker dere unge en flott tid fremover! Fortsett å ta vare på hverandre <3 og lær av meg, som jeg lærte av en klok ung mann i kveld, innrøm deres feil, når feilen faktisk er der.

Mvh Sissel

 

 

Anbefaler litt tidsfordriv for Netflix brukere...

Jeg er nok ingen TV-slave av størrelse. Jeg er sær og firkantet, og ser sjelden på de mest sette programmene. Som tv show, lørdagsunderholdning, konkurranser i sang og dans eller sportsprogram. Men om helsa er laber en dag, eller hodet er utmattet, så har jeg funnet ut at det er ok å ta en pause fra alvoret og dukke ned i en serie eller se en film på feks Netflix.

Se det jeg ønsker og se, når jeg ønsker, det er viktig for meg. For jeg har aldri vært den som setter livet på vent pga et tv program krever min tid og tilstedeværelse akkurat nå eller da. Og det er blitt min pause fra et hode som aldri stanser opp med tanker, ideer og annet som kan være slitsomt.

Så tenkte jeg at, jeg søker selv, Google er jo en god venn, for å finne en ny serie å kikke på, eller en gripende film, som kan gi meg en pause en par timer. Fordi jeg behøver det. Og jeg er nok spesiell ofte, i hva jeg liker å se på. Men det er sikkert flere som meg. Og derfor ville jeg skrive noen ord om hva jeg har sett, som jeg faktisk likte. 

Er du en fan av sience fiction, eventyr eller action, gjerne med handling som du aldri vil kunne oppleve i det virkelige livet, da kan du hoppe over dette innlegget. For det er siste kategori du vil se omtalt av meg, bare sånn for å si i fra først som sist. Men liker du å se filmer om tema som faktisk foregår i vår virkelige verden, en gripende thriller eller drama, en lærerik dokumentar eller en morsom serie som får deg til å dra på smilebåndet, ja da vil du nok like noen av mine anbefalninger.

Klisje eller ikke. Jeg kan ikke late som jeg liker noe jeg ikke kan fordra, jeg ser ikke en grøsser med uvirkelige monstre eller fantasifulle fremtidsfilmer. Jeg har ikke behov for å rømme vekk fra virkeligheten om jeg ser en film eller leser en bok. Det blir for meg så usannsynlig at jeg kjeder meg, og skrur av rimelig fort. 

Så du som ikke har falt av lasset til nå, er kanskje mer på den samme planet som meg, når det gjelder hjerneføde i form av filmvalg, her kommer noen utvalgte, alle hentet fra Netflix:



Trust tenåringsjenta som via et chatteprogram på Internett, tror hun har funnet sin første kjærlighet, sin sanne sjelevenn... Men som viser seg å være en mann på alder med hennes far! Hvordan voksne manipulerer seg inn i hjerne og hjerte på unge jenter og påvirker de på et slikt vis, at de til slutt oppnår hva de ønsker, sex med en mindreårig. Hvor utbredt dette egentlig er. Hvordan det ødelegger en tenåringsjente tillit til verden og alle i den. Hvordan det påvirker de nærmeste, familien. Hvordan Politiet arbeider med å spore seg frem til disse monstrene av noen pedofile, og hvordan man kan komme seg gjennom en slik opplevelse...som dessverre foregår til en hver tid, et eller annet sted, bak en eller annen pc, sitter det nå en jente på 13 år, og tror hun har "møtt" sin drømmegutt av en kjæreste.... skjult bak en svært spekulativ samvittighetsløs alvorlig kriminell forbryter av en voksen mann. Det kan skje ditt barn....



Tid for hevn om tiden etter raseskillene, de første, hadde utjevnet seg i USA, man har ikke lenger skoler for hvite og skoler for svarte. Eller forskjellige busser og offentlige kontorer for mørkhudet og hvit. Men... på landsbygda, hvor Rednex livet for øltørste og ikke så veldig intelligente bondetamper, består av faanskap, og modighet blir beregnet etter antall øl, antall overgrep, og av hvor mange stygge ord man kan bruke om de som ikke er født og oppvokst der i landsbyen, skjer det en endring til slutt. Grensen er nådd, når byens unge menn finner underholdning i å overfalle en 12 år gammel mørkhudet jente! Farens hevn over datteren. Ku kluxklan som ennå ikke er helt utdødd. Advokat og juss, som skal stå for rettferdighet. Og hvordan rett navn, rett hudfarge og en viss innflytelse, eller en viss sum dollar, kan være med på å avgjøre hva som er rett og hva som er galt. Gripende...



Compliance en noe merkelig film. Om noe som visstnok skal ha foregått i stor skala over et stort område, over lang tid. For meg litt vanskelig å tro, at noen, ja ikke bare noen, men så mange, kan være så naive, i en gitt situasjon, skremmende om dette stemmer. Ikke bare de som står bak, men alle som faktisk går på dette. En mann gir seg ut for å være politi, og gir merkelige instrukser til de tilstedeværende, for å hjelpe i etterforskningen av en mistenkt tyv. Man får hvert fall kjenne på irritasjon, og nesten vantro, over hvor enfoldige mange kan være. Og at de godt voksne kan virke mer godtroende for en eventuell autoritet, enn ungdommer. Merkelig film, og litt snodig avslutning. Men underholdende om man ikke har noe bedre å ta seg til...



 

Bordertown fantastisk spennende, en kvinnelig reporter drar til Mexico, for å skrive om et stort antall drap på kvinner. Mange hundre kvinner er drept, situasjonen er nok verre enn som så... flere tusen kvinner er drept. Fattigdom, makt, modige unge vinner og tøffe reportere. Myndigheter og politiet viser seg å ikke være rett instans å søke hjelp hos... Korrupsjon får en ny betydning. Hentet fra en sann hendelse. En av mine "må sees" anbefalninger!

 

Det var noen ord om noen av filmene jeg har kikket på, flere vil antageligvis komme etter flere tilfeller av en en slapp dag med tilgang på pc og Internett ;-) ENJOY!

Vil du lese flere av mine innlegg. Om alt fra samfunn, psykologi, relasjoner, mc-livet, familie, politikk, helse og mye mer. Alvor og humor. Gå inn og trykk liker på min Facebookside. Den finner du her.

#bestepånetflix #hvabørdusenetflix #anbefaltefilmerogserier #netflixsomunderholdning #besteserierpånetflix #favorittfilmer #hvabørduse #bluncksieri #sisseleriksen #blunck 

Tårene triller når jeg forteller om mitt liv... hos de mest hardbarkede.Vil du dele historien om ditt liv?

Jeg synes fortsatt det er litt rart, en merkelig følelse, når jeg forteller noen kortversjonen av mitt liv. Kanskje vil jeg alltid synes det er merkelig. Eller så blir det bedre når det hele er gitt ut i bokform. For en prosess. Ikke vet jeg om noen kan ha nytte av det heller. Selv om tilbakemeldinger ofte lyder på at det hjelper andre at man er åpen om det hele. De får gjerne mot til selv til å bearbeide og åpne seg. Og er det noe jeg har erfart, så er det at det er sannheten. Det er terapi i å sette ord på det man har opplevd. Enten skriftlig eller ved å snakke. snakke og snakke det ihjel. 

Noen mennesker foretrekker å ikke snakke om fortiden, om den var vanskelig. Ofte forklarer de det med, at fortid er fortid osv, det har ingen betydning eller hensikt i å rippe opp i det. Jeg er ferdig med saken helt enkelt. Og noen føler det kanskje slik. Og har det best med å bære det alene, inni seg. Eller kanskje ofrer de det ikke en tanke, om de har opplevd tøffe saker i livet. Om de er bygd på den måten, så kan det hende de mener det også. Helt oppriktig. Det kan ikke jeg uttale meg om. For jeg er nok en smule innadvendt og introvert person, på mitt vis. Selv om mange ikke tror det. Men jeg snakker mye mindre enn jeg skriver, for å si det slik. Men jeg er svært emosjonell, samtidig som jeg har mye styrke psykisk. Og det er en merkelig sammensetning. Men man kan ikke velge sin personlighet. Man får det man får utdelt, fra genene til dine forfedre. 



 

Og for min del, har jeg aldri hatt det bedre enn etter at jeg la meg flat og tilstod ovenfor fremmede mennesker, profesjonelle sådan, at jeg har hatt det beintøft! Omtrent fra jeg ble født, så langt tilbake har jeg ingen minner. De første årene har blitt meg gjenfortalt. Men fra kanskje 3-4 års alderen har jeg minner. Og jeg kan ikke trekke ut hva som var "verst" av mine opplevelser. Og jeg tenkte ikke at mitt liv var så veldig spesielt, da jeg kjenner veldig mange mennesker som har ridd av en storm eller ti. Eller som har en sterk livshistorie. Men det som nok fikk meg til å innse at jeg er sterk, og at jeg har en spesiell overlevelsesevne. Det var da jeg så tårer i øynene på drevne politifolk eller hos en psykiater. Og det var når mine nærmeste venner, de som fikk vite alt, spurte: men... hvordan har du overlevd?

Ja, det er ikke lett å svare på. De siste 17 årene tror jeg at jeg trygt kan si at jeg har overlevd pga barna mine. Min sønn og min datter, er min beste medisin. De er i mange tilfeller årsaken til at jeg fortsatt lever. Livsviljen min er sterk, da jeg er veldig livsglad. Men, tanken på at jeg skulle dø, og mine barn skulle stå alene i verden. Da de kun har meg, den er det som har dratt meg tilbake til livet, gang på gang... En nær venninne mener at jeg må ha "en som følger meg", at jeg har en form for engel, som hele tiden passer på at jeg kommer meg tilbake til livet, gang på gang. Jeg har på en måte ikke særlig tro på annet enn det jeg i praksis kan se og kjenne på. Men samtidig, så har jeg venner som har opplevd de utroligste ting, og jeg mistror jo ikke mine venner, og da det de forteller, er tegn på at det er mer mellom himmel og jord, enn vi mennesker kan forstå. Og tanken om at det feks er min kjære snille gode avdøde mann, Lars, som sitter der oppe i himmelen et sted, og alltid passer på at jeg overlever, for å være hos ungene våre... den er jo ikke skremmende...den er bare god <3

 

Noen ganger deler jeg noen av mine opplevelser og erfaringer her i bloggen. Eller jeg deler tanker jeg har gjort meg, meninger jeg har, basert på mine tidligere opplevelser. Og det kommer jeg helt sikkert til å fortsette med. Selv om boken om mitt liv, vokser frem, kapittel for kapittel, og tilbakemeldinger fra forlag så langt er positive. Så vil jeg ha det samme behovet som tidligere, å dele hva jeg føler og hva jeg tenker. Og jeg vil fortsatt skrive om alt som engasjerer meg. Og det er jo ikke rent lite vet vi... Noen ganger skriver jeg også om andre mennesker. Om deres liv, eller deres situasjon. Og det er ikke rent få sterke livshistorier jeg har blitt fortalt av venner, bekjente og også av helt ukjente mennesker som kontakter meg i blogg eller på Facebook. Jeg blir rørt over denne tilliten, og jeg vet ikke helt hvorfor den blir meg til del. Men det må være noe ved meg som innbyr til denne tilliten og til fortrolighet. 

Derfor har jeg bestemt at de som ønsker, kjente eller ikke kjente, skal få en kort versjon av sitt liv, sitt traume, sin situasjon, delt på min blogg. Dette har jeg også annonsert offentlig. Og mange, svært mange tok kontakt. Det mener jeg betyr, at mange føler det samme behovet som meg. At de vil dele for egen helbred sin skyld, og fordi de vet at for mange mennesker, så er det en trøst å lese om at andre også har de samme vonde eller vanskelige tingene å forholde seg til. Jeg gleder meg til å starte opp. Og jeg tenker å kalle kategorien for Da livet endret seg... Det vil nok bli mange sterke skjebnehistorier, som vi alle må være ydmyke for at vi får ta del i, og som kan bli sterk kost for den som deler raust av sitt liv. Men alt i alt, mener jeg dette er til det gode, for den det gjelder, og for oss som leser. 

Jeg deler denne informasjonen også her, slik at du som leser dette også kan få mulighet til å dele din historie i min blogg, om du ønsker. Jeg tenker meg enten en kort versjon av et helt liv med utfordringer, en tragedie du har opplevd, et liv med traumer, en ulykke som endret ditt liv, ekstreme utfordringer pga rus, helse psykisk eller fysisk, fattigdom, barnevern, Nav, dødsfall eller hva det måtte være. Enten forteller du meg det på din måte, og jeg skriver det om, slik at du kan godkjenne det før publisering. Eller om du er god på å skrive, kan du skrive teksten selv. Men det er viktig at du underveis forklarer hvordan du har det, hva du føler rundt det ene eller andre. Slik blir historien sterk. 



Og for eventuelle nye lesere, Så kan jeg kort fortelle, at jeg er et menneske på godt og vondt. Og at ja, jeg kan i blant irritere meg over hvordan vi mennesker er skapt, jeg ser stadig folk syter og klager for den minste ting. Ikke det, å irritere seg over småting, kan være et godt tegn det, om man feks i lengre tid har vært apatisk, i sorg eller depresjon, og endelig begynner å bry seg nok om seg selv og livet sitt, til å knurre over mindre irritasjonsmoment. Men jeg tenkte mer på alle mennesker som til stadighet klager og sukker og sutrer over alt og ingenting, dag ut og dag inn, livet ut... Vi er alle skapt ulikt. Vi har forskjellige smertegrenser og vår forutsetning for å takle vanskelige livshendelser er også ulik. 

Det kan livel i blant provosere meg. Mye av årsaken skyldes sikkert egne livserfaringer. Og kort, superkort fortalt, for de som ikke kjenner meg, så ser livet mitt slik ut:

Født inn i en dysfunksjonell familie, snill far og mor, men en mor som slet med mye, som igjen gikk utover oss barna. Alkohol, psykisk og fysisk sykdom. Alvorlig mobbing av eldre søsken. Fysisk som liten, psykisk når jeg ble eldre. Valgte derfor å flytte for meg selv som 15/16 åring. Til storbyen Oslo.  Les litt om mine familieforhold her.

Der blomstret jeg og trivdes. Men jeg hadde venner på begge sider av byen og jeg endte opp som hard stoffmisbruker og kriminell. Jeg kom meg ut av det kun ved egenvilje, og helt uten fysiske eller psykiske varige mèn. Du kan lese litt om min tid på kjøret....ved å trykke her. Jeg møtte mannen i mitt liv, min aller beste venn, Lars <3 Jeg studerte hjemme, og jobbet ved siden av. Vi giftet oss, kjøpte hus og fikk etter hvert to nydelige barn.

Min kjære mor døde av hjernesvulst, men hun overlevde ved jernvilje, lenge nok til å oppleve veslejentas/mitt bryllup. Når barna er henholdsvis 3 mnd og 8 år, finner jeg min mann død, ved selvmord. Helt uventet, ingen tegn på forhånd. Jeg oppdrar to barn som er i sorg, mens jeg selv er i sorg. Du kan lese litt mer om Lars og vår store sorg her.

Jeg studerer, samtidig som jeg jobber, jeg må finne et nytt yrke som kan kombineres med mitt nye liv som enslig mor. Helsa begynner å krangle med meg. Familie som avlastning er fraværende. De kontakter meg kun i blant for å fortelle hva jeg gjør galt. Eller for å gjøre narr av meg. Jeg går i sorggruppe og jeg lever og ånder for barna mine og mine nære og mange venner.

Jeg kjører motorsykkel, men ellers brukes fritiden sammen med mine to barn, til mye moro med mine og barnas venner.Jeg starter som grunder, etter å ha fått en fantastisk ide, når vi en natt opplevde å få besøk av tyver, som vi stanset med god hjelp av familiens hund. Likevel, det skjer mye. Huset blir stående under vann, pga naboens drenering kollapser, vi må bo i en hytte, mens huset renoveres.

Jeg jobber mye, er perfeksjonist, og har sterkt behov for å klare alt, i håp om at familien da skal behandle meg pent. Samtidig skjer det igjen mye. Jeg blir sparket ned av ukjent gjerningsmann på en konsert. Hjernerystelse, kne ute av ledd, alle ben i hånden er knust.

Jeg får flått bitt, og blir alvorlig syk. Jeg utvikler siden blodforgiftning i armen mens jeg har såkalt kyssesyke, pga høye infeksjons-verdier i kroppen. Ingenting stanser meg. Ingen andre er jo der, til å ta seg av barn, jobb, økonomi, hus og hjem. Jeg nekter sykehusinnleggelser.  jeg fortsetter mitt liv med barn, hjem, jobb, studier og venner, uansett hva som rammer meg.

Jeg får infeksjon i skjelettet etter et tannlege besøk, men pendler til sykehuset hver fjerde time i døgnet i en drøy uke. Kroppen begynner å bli sliten, det er ikke bra å fortrenge smerter, søvnbehov, og aldri gi etter for hvile. 

Flere av mine nærmeste venner dør i fra meg på disse årene, jeg utvikler nærmest angst for begravelser. Jeg takler det ikke, å si farvel til en ny venn hver måned. Som kan bli resultatet i perioder, om man har mange som betyr noe for en. Min sønns beste venn dør i en stygg ulykke. Jeg har stadig angst for min sønns psykiske helse, særlig ved slike hendelser, pga hans far. En ekkel arv kan følge ham sier de profesjonelle... Men det går bra, vi snakker mye...

Min sønns pappa nr 2 , hans svigerfar gjennom mange år, samt også hans arbeidsgiver dør også, etter kort tids alvorlig sykdom. Jeg forsøker å støtte min kjære sønn, min gode svigerdatter, hennes mor og familien, mens jeg får stadige flashbacks til min Lars sin død..

Jeg blir forfulgt av en kvinne jeg kun kjenner navn og utseende på. Jeg ignorerer dette så godt det lar seg gjøre i to år, så slår hun med ned med en flaske. Det tok politiet to år før de fikke henne i retten. Hvor hun blir dømt, men hun dør kort tid etter dette. Et år etter dette, er det en ny kvinne, en ukjent, som får høre nyss om saken, samt blir så engasjer av mine blogginnlegg, at hun tror de handler om henne. Hun starter så trakassering. Som varer i nesten et år. Til slutt er hun så psykisk syk, at hun tror jeg er henne og hun er meg. Skremmende saker, les om hendelsen her.

Og mens jeg blir sykere og sykere...og jeg er svært uheldig med både bedriftsrådgiver og web-utvikler i min grunderbedrift, de ønsker nemlig det nasjonale selskapet selv. Jeg mister min bedriftbaby, og mine investorer og Innovasjon Norge, jeg må legge selskapet på is. Og jeg går personlig konkurs, og mister mine barns barndomshjem på tvangssalg. 

Jeg reiser nå ut og inn av sykehus. Diagnosene blir flere og flere. Jeg søker offentlig frivillig gjeldsordning. Jeg opplever å stadig måtte skrive meg ut av sykehus, pga jeg vil jo hjem å ta meg av mine barn. Som har bare meg. Kan ikke, har ikke mulighet for å være innlagt.

 Familien som jeg har tatt avstand til, gjør alt for å gjøre livet så vanskelig de kan for meg. Alt fra stygge trakasserende brev og telefoner, til å kontakte barnevernet osv. Og jo mer avstand jeg tar, jo alvorligere blir de i sitt sinne mot meg. Jo mer kontrollen de har over meg svinner hen... jo mer ekstremt blir det, de sender en mann etter meg. De kontakter barna mine og sier svært stygge ting om meg. Jeg ber gang på gang om å få fred. Men det kan jeg kun få, om jeg blir som dem sier de. For ellers kan de ikke like meg. Ikke mine valg, mitt liv, mine meninger eller mine følelser.

Jeg havner fire ganger i løpet av fire år,uforskyldt i bilulykker. Jeg får skader for livet. Jeg makter ikke samle inn nok materiale til rettsak, jeg har ikke økonomi til advokat. Vi flytter til leid bolig pga vi mistet hjemmet vårt. Kommunen ville ikke hjelpe. Forsøkte det forhatte Nav, det er en lang historie, som gjorde meg svært dårlig psykisk. 

Barna må stadig ringe ambulanse, da jeg mister bevisstheten. Epilepsi grand mall, allergi sjokk osv. listen er lang. Første leiligheten vi får etter tap av hjemmet vårt, har kun rusmisbrukere som naboer, utleier ønsker at jeg med min schæfer holder ro og orden der, og krever inn husleie. I tillegg vil han, en eldre gift godt kjent forretningsmann..ha mer enn husleie av meg.

Vi er heldige, en tidligere nabo har hus vi kan leie.  Livet er godt. Så behøver hans sønn huset., for han skal stifte familie. Vi leter lenge, finner et nytt hus. Stortrives også der. Men venner av utleier behøver boligen, de mister huset sitt pga ny motorvei. Vi leter igjen. Får et hus hvor takbjelker detter i hodet på oss, trappa smuldrer opp, vinduene er spikret igjen, og jeg må være våken om natta for å fyre med ved, slik at det ikke blir minusgrader der. Utleier kommer ofte på besøk, og låser seg inn. Datteren min er svært skremt av han. 

Men det er ingen andre hus å oppdrive. Vi finner hus til slutt gjennom bekjente, i Sverige. Og flytter igjen. Huset viser seg å ha ekstreme fyringsutgifter pga gammel oljefyranlegg. Boutgiftene er for høye for min inntekt. Vi lever på et eksistensminimum. Det har vi lært oss til. 

Vi finner en leilighet å leie i nærheten. Det er det en ubehagelig nabo, en mann i 60 årene som legger sin elsk på min 11 år gamle datter. Politi og borettslag forsøker å få han til å flytte, uten hell. Vi får leie bolig i Norge, av en tidligere kollega. Vi lander...etter å ha flytt 7 ganger på fire år.

Men jeg er nå svært syk.Har kun få timer pr døgn hvor jeg klarer å stå eller gå. Sitte og ligge får tålelig greit. Men utmattelsen skaper hodebry, for en enslig mor. Selv om min kjære sønn nå er voksen og bor med samboer.

Jeg har disse årene flere kjærester, mange kjekke menn. Men når alvoret kommer, blir jeg livredd. Og jeg er redd for ikke å ha krefter og tid til noen mann. har ingenting å gi. Av tid og krefter. Og jeg har ikke lyst til å dra noen fremmed mann i hus og at barna kanskje skal få mindre av min oppmerksomhet.

Men noe skjer, jeg kaller det å være utilregnelig i gjerningsøyeblikket. Jeg flytter til min nåværende kjæreste. Ennå jeg har sett svært merkelige og farlige sider hos ham. Føler jeg ikke har noen retrett mulighet. Denne siden overtar hans personlighet 24/7 fra den dagen jeg og min datter flytter inn. Vi får etter kort tid hjelp til å flykte til krisesenter.

Jeg oppsøker Nav, for hjelp til nyetablering. Og møter nok et helvete. Det kan ikke beskrives med få ord. Men mitt råd er, velg alle andre muligheter, lev på et eksistensminimum, bare du slipper oppsøke etaten. De skader deg mentalt. Hold deg langt langt unna de! Politiet svikter i saken, det kalles gjerne for mangel på ressurser. Dermed er det hele sendt til Sivilombudsmannen. Les om politiets arbeid ...eller skal vi si, manglende arbeid, ved å trykke her.

Vi fikk leie et koselig hjem og kunne flytte fra krisesenteret. Men vi eide kun personlige eiendeler. Vi får hjelp av en venn, i all fortvilelesen. Og etter tre måneder uten møbler eller inventar, ser det ut som et hjem. Men også her viser det seg at det er ekstreme fyringsutgifter, som ikke kan håndteres med en liten inntekt, olje fyring anbefales ikke i Norge kan jeg si.

I dag sitter jeg med diagnoser som Posttraumatisk stressyndrom, Nevrasteni,Spinal Stenose, sterke nervesmerter i hode og nakke etter alle ulykker, reflux og spiserørsbrokk, skade på synsnerven, ME  og Fibromyalgi, kognitive vansker med dårlig hukommelse, mistet stedssans, ansiktblindhet osv, feilstilling i ben i føttene, kronisk vitaminmangel , kronisk betennelse på stemmebåndet, hudkreft som jeg fortsatt ikke har fått svar på Biopsi, om den er godartet fortsatt, jeg er hørselshemmet og jeg har to typer søvnsyndrom. Og en hel masse til, som jeg ikke har krefter til å kjenne at jeg har en gang. Epilepsi har jeg trolig ikke mer, etter noen år med tøffe anfall, som igjen utløste kjøreforbud. Det er nesten umulig p gjennomføre en hverdag på landet alene med barn uten å kunne kjøre bil.

Og jeg vil også understreke en ting. Jeg er ikke et offer. Jeg føler meg overhodet ikke som et offer. Jeg er derimot en som kjemper, en kriger eller en overlever. For meg er det unaturlig å innta offerrollen. Jo, jeg kan føle i blant ved en gitt situasjon, at jeg er offer for feks urettferdighet eller stadige ulykker osv. Men jeg ser ikke på mitt levde liv som noe som har blitt meg utdelt, eller som jeg selv har påført meg ved feil avgjørelser, som jeg, som de fleste, har hatt mange av, som noe som har skapt meg til et offer. Et offer for meg, er et menneske som ikke på noen mulighet kan komme seg unna en ubehagelig, vond eller vanskelig situasjon feks. Men det å beholde rollen som offer, etter at situasjonen er over. Når man har kommet videre, men bærer på minner om situasjonen, eller at den har gitt meg følger.. så ser jeg heller på meg som en ressurs, jo mer jeg overlever, jo sterkere blir jeg. Og å forbli i offerrollen, kan gjøre en bitter og ute av stand til å leve et godt liv og være lykkelig. Det ødelegger jo fremtiden og livet i dag. Det er ikke aktuelt for min del. Jeg har tenkt og forbli en overlever og en ressurs for de som behøver meg, og for meg selv <3

 I dag har min datter også fått diagnosen ME, men i mild grad. Jeg vet ikke hvordan jeg har overlevd. Men jeg vet at kjærligheten til mine barn, og en sterk livslyst i tillegg til at jeg er født meg et lyst sinn og bruker mye humor og selvironi, har noe med saken å gjøre.jeg snakker sjelden om min helse eller livets vanskeligheter i det daglige, jeg er veldig flink til å nyte livet, med de små ting. Og jeg vet også å ikke ta alle de gode tingene som en selvfølge. Som flotte barn, som aldri skaper vanskeligheter eller trøbbel. Unike venner. Å få lov til å holde på med å skrive, som jeg elsker. Mye frivillig arbeid, fordi det gleder meg og fordi det gir avstand til egne vanskeligheter.

 Likevel, selv om jeg sier at mine barn er grunn til at jeg faktisk lever, noe de ikke helt forstår, så skal jeg ikke lenger protestere, mot at vår gode Lars, han sitter der oppe og ser og følger med...og sørger for at uansett hvilke smell jeg møter på. Så gjør han at jeg akkurat klarer å komme meg på føttene igjen <3 Tusen takk for det... selv om jeg er laget av betong og har et hjerte av gull (sitat en god venn), så behøver jeg nok litt ekstra hjelp, når det blåser og stormer som verst....



Så vil du dele dine strabaser i stormen, din sorg, dine erfaringer med en psykopat, utfordringene med oppdragelsen av dine barn, skrekken ved et møte med barnevernet, Nav eller kanskje med politiet, som kriminell. Har du levd i ventesorg ved din kjæres side på dødsleie. Eller er du en overlever etter alvorlig sykdom. Vil du fortelle om hvordan det er å være innlagt på psykiatrisk? Hvordan du kom deg opp igen etter mc ulykken som gjorde deg sengeliggende. Hva du har gjort for å leve på fattigdomsgrensen med din familie? Hva med familien din, hvor du vokste opp med vold eller annet som en del av oppdragelsen. Ingen historie er for sterk for meg, jeg får også tårer i øynene, men det er verdt det, jeg er sterk nok til å forstå og følsom nok til å kjenne empati. Send meg gjerne en e-post på sissel.blunck@hotmail.com 

Vil du lese eldre innlegg, få oppdatering om nye innlegg. Følg meg gjerne via Facebook. Gå inn på siden her, og trykk liker <3

#skjebnehistorien #liveterikkforpyser #ethardtliv #fortelldinhistorie #familievold #rusogpsykiatri #manglendepolitiressurser #nårlivetendrerseg #skjebnen #engripendehistorie #deldinhistorie #livstraumer #blunck #sisseleriksen #relasjoner #emapti #livetpågodtogvondt 

Sukhi har håndlagde tepper i din personlige stil, siste hånd på verket!

Da har jeg vært så heldig å få lov å fortelle dere om Sukhi, etter avtale med de. Sukhi er et firma som har spesialisert seg på salg av håndlagde tepper fra flere land som er kjent for sitt flotte håndtverk. Nepal, Tyrkia, Marokko og India. Teppene er selvfølgelig ikke produsert ved barnearbeid eller under uverdige forhold. Her regnes alle i arbeidsteamet som en del av Sukhi, også de som faktisk tryller frem de vakre teppene. 


Bildet viser en fargekladd av et teppe, som vil være et blikkfang blant de duse og lyse fargene som mange av oss omgir oss med. Dette er laget av mange tusen håndlagde fargede baller av ull, sydd sammen en etter en av dyktige håndarbeidere.
På hjemmesiden http://www.sukhi.co.no/ finner du også all informasjon om hvordan prosessen foregår fra tillaging til salg. 

Se filmen om hvordan prosessen foregår i dette type håndtverk:

 

Er man i arbeid innen interiør, kan du også kontakte Sukhi for samarbeid. Og teppene kan også nærmest spesifisert tilpasses ditt ønske og din personlige stil, om du ønsker det.

Selv skal jeg kikke videre, og se hvilket teppe jeg skal bestille til mitt fremtidige nye hjem, som vi er så heldige og skal skaffe oss i vår. Så foreløpig må jeg avvente. Men jeg kikker stadig innom og ser det for meg, hva som passer mitt interiør pr i dag. Men jeg vil gjerne det skal passe til eksteriør i boligen vi flytter til også. Så inntil da, blir det med kikkingen.

Her er det en ren enkel stil, som kan passe de fleste, mange av de er produsert i hvitt, som jo fortsatt er en trend her hjemme i Norge, de teppene blir laget i Marokko, og er en av mine favoritter, du finner de ved å klikke deg inn her http://www.sukhi.co.no/marokko.html​

Mange er i dag opptatt av kvalitet, og mer enn noensinne er det blitt slik, at mange ser på sitt hjem som noe mer enn et hjem, man ønsker å ha omgivelser rundt seg som man trives i, slik at det er godt å komme hjem etter lange dager på jobb. 



Tyrkiske tepper er også manges favoritt. Her er min, i en nydelig blåfarge http://www.sukhi.co.no/gjenfargede-hatice-patchwork-tepper-1.html

Da ønsker jeg dere lykke til, med jakten på nettopp ditt personlige teppe! Er du som meg, prisbevisst, så vil du finne svært hyggelige priser, som man ellers sjelden finner på håndlagde tepper og interiør, som Sukhi oppnår ved å være direkte bindeledd mellom selger og kjøper, ingen fordyrende mellomledd.

Nyt dagen, livet og shopping!

Gå gjerne inn på min Facebookside og lik den, så får du oppdateringer om nye innlegg om mangt og mye, du finner den her.

#sukhi #@sukhi.no #håndsyddetepper #interiør #fargeglede #uniketepper #direktesalg #marokkokansketepper #indisketepper #tyrkisketepper #tepperfranepal #importtepper #billigehåndsyddetepper #interiørdrøm #flottehjem

Oslo Bli Ny ved Cecilie Bibow ga meg tidenes overraskelse-anbefales varmt <3

Jeg er ikke født med vinnerlykke. Jeg er sjelden en såkalt "utvalgt". Men når det først skjer, at jeg blir plukket ut, som en heldig vinner, ja da skjer det med brask og bram :-)

I februar fikk jeg tilbringe en dag i hovedstaden vår, som jeg for tiden alt for sjelden besøker forøvrig. Der ble jeg møtt av en strålende smilende flott Cecilie i lokalene til Headmasters frisør på Oslo City. Der var lokalene allerede fylt av både dyktige frisører, glade gutter i filmteamet samt to flotte damer som var like heldige som meg! Og ikke nok med det, som nok en bekreftelse på at verden ikke blir større..men mindre og mindre, viste det seg at en av disse flotte damene, var min venninne gjennom mange år, Tonje. Som jeg ikke har møtt på mange år! Dette var nødt til å bli bra! Du kan forøvrig se hvor flott min venn Tonje ble også, nederst på siden. Samt Jorun, den tredje av oss heldige damene. En naturlig flott ung dame fra hovedstaden :-)

Cecile er forøvrig kjent for sin profesjonalitet fra blant annet medvirkning i programmene Skal vi danse og Top modell. Hun har lang fartstid og er i tillegg en varm, åpen kvinne med mye innsikt, som det er hyggelig å være sammen med under behandlingene. Se hennes Facebookside her. 



Jeg fikk en plass ved speilene og sprudlende uselvhøytidige og ikke minst fantastiske dyktige Victoria ble min frisør den dagen. hun fortalte om hva slags planer hun hadde for min frisyre. Og jeg, som hadde avbestilt min egentlige frisør time for dette, ga henne fritt spillerom. Jeg hadde langt hår, noe jeg forøvrig alltid har hatt. Med rødlig farge. Planen var enda mer varmt rødlig farge, samt skulderlangt, og å fremheve mine egentlig naturlige krøller. Jeg var lettet, håret mitt var regelrett stygt når jeg ankom, knusktørt, slitt og med den berømte ekle etterveksten vet dere.... som lovte nye grå hår og min opprinnelige ubestemmelige hårfarge. 

Det ble mye latter, skravling, oppdateringer og moro de timene vi satt i frisørstolene. Og ved pauser, var ikke min frisør dårligere enn at hun ble med oss ut for å trekke... frisk luft også. Ikke verst! Snart var tiden der for fargeanalyse av Cecilie. Hun er rasende dyktig i faget, og hadde allerede ved å se bilder av oss, funnet ut av hva som kledde oss. Nå brukte hun fargeprøver i stoff, for å vise dette tydelig ovenfor oss, ved å holde de forskjellige fargene opp mot ansiktet vårt. Jeg var, som ventet en varm høst. Noe jeg forsåvidt var klar over fra før. Men nå fikk mer kunnskap rundt. Det som er spesielt ved meg og mine farger, er at jeg er en varm type, med hudtone og hårfarge. Men likevel har jeg kalde øyne, isblå. Det gjør at jeg kan benytte litt andre fargeklatter til de varme fargene for å fremheve begge deler.





 

Basisfargene mine er dermed brunt, varm konjakk,orange. Men jeg kan også benytte varm turkis, jeansblå og petrol feks pga øyefargen. Cecilie sminket oss så vi ble vakre alle tre, med moderat dag make up, men med triks som skjuler det som skjules bør, og fremhevelse av våre fortrinn. Hun har mange knep på lur, kompetansen hennes er stor, etter mange år i bransjen. 

Nå ventet det shopping! Vi skulle ut i byens forretninger, og forsøke å lete frem tøy, i de fargetoner vi ble anbefalt, samt i de snitt som var flatterende for vår figur og høyde. Og fortsatt skulle vi også med klær, fremheve våre positive sider, samt skjule det vi var mindre fornøyd med. Spennende! 

Vi jentene rotet litt først helt på egenhånd, før Cecilie ankommer som vår reddende engel! Med drevent blikk, går hun rett til de rette hyller og stativer i butikkene vi besøker! Gutta i filmteamet henger på. Og vi har en aldri så liten maraton runde på blant annet Byporten. Jeg personlig prøver klær jeg ellers hadde gått rett forbi. Men også antrekk jeg antageligvis hadde falt for og valgt selv. Utrolig gøy å se seg selv i speil og i kamera, se endringen vi får frem ved en slik dag. Jeg, harry og merkelige meg, ble litt av en dame! Noe jeg nok også var ved anledning i tidligere år. Men helse, utmattelse og økonomi...har lenge gjort sitt til at jeg ikke har hatt energi, krefter eller interesse for eget utseende. Og nå følte jeg igjen på hvor deilig det er å føle seg vell innvendig, når man føler seg flott på utsiden! Det hele gjenspeiles i det å føle seg spesiell, glad og interessant! 





Etter nærmere ti timer i hyggelige selskap og høyt tempo, er det en sliten versjon av meg, som setter seg i bilen på vei hjemover. Men når jeg titter på meg selv i speilet i bilen, ser jeg at jeg har fått smilet tilbake, og glimtet er i øynene mine. Jeg har funnet igjen meg selv. Og kjent på opplevelsen av at å sette av tid og penger på seg selv, er faktisk en investering som betaler seg!

Opplevelsen jeg hadde, kan også du unne deg. Cecilie og Oslo Bli Ny, har åpen mulighet for alle som ønsker å fornye seg. Menn som kvinner. Og i alle aldre. Men det er ikke til å se bort i fra, at vi som har nådd en viss alder, vi stivner i en eller annen tidsepoke, både vedrørende frisyre, sminke, klær eller hår og skjegg og klesstil hos menn. Vi trivdes i feks 80 eller 90 tallet. Og det gjenspeiles i vårt utseende. Hvor flatterende det er i dag, det som da kledde oss godt, det skal jeg la være usagt her...



Jeg reiser snart tilbake til Oslo Bli Ny som ligger plassert i underetasjen på flotte Clarion Hotell Christiania ved Oslo S. Der venter ansiktbehandling, massasje og litt plasking i bassenget. De tilbyr en rekke muligheter, også forutenom Bli ny pakker, som hudpleie, behandlinger for vonde kropper, trening osv. Og du vil bli møtt med smil, profesjonelle kompetente Cecilies kunnskap og du vil oppnå å føle deg vel, og ta med deg en god følelse av velvære etter et besøk i de nydelige omgivelsene behandlingene foregår. 




 

Selv er jeg heldig og får nyte godt av litt av tilbudene som takk for medvirkning i Oslo Bli Ny. Jeg tenker å ta med min datter, og virkelig ha en minnerik jente dag for mor og datter. Og du... dette innlegget er ikke en gang sponset! Dette er delt av kun min velvilje, og pga følelsen jeg sitter igjen med etter en slik "one of a lifetime" opplevelse. Beklager at jeg ikke kan dele flere bilder av meg selv, etter endringen. Men det skyldes beklageligvis problemer med utstyret til fimgutta. Typisk min uflaks som antagelig påvirket dette uheldige.. men jeg tror dere likevel ser og leser hva en slik opplevelse kan gi en.

Velkommen ønskes du, om du vil unne deg en slik dag i forandringens tegn, eller bare ønsker å unne deg noen timers lykke og velvære!

Om du ønsker å lese mer av meg, så blir jeg veldig glad om du trykker liker på min Facebookside, den finner du her

#oslobliny #ceciliebibow #hudpleie #ansiktbehandlinger #blinypakke #massasje #velvære #spaopplevelser #opplevelser #kjentfraskalvidanse #kjentfratoppmodel #oneofalifetime #endagmedopplevelser #føltesegheldig 

 

Alt var bedre før? Teknologiens tidsalder..

Man skulle tro at man ville følt seg mer uthvilt i disse dager, med tanke på hvor hardt de på min alder hadde det i gamle dager. For det første måtte vi være en fjernkontroll, manuell sådan. Og det var ikke måte på hvor mange ganger man måtte reise seg å rusle bort å trykke på den forbaskede tv'n. Spesielt om en var inne i en heit diskusjon med en annen av huset beboere om hvilket program man burde se! En skal prise seg lykkelig over at utvalget av kanaler var på maksimum 3 stk. Nrk og svensk tv1 og tv2! En kan jo bare forestille seg hvordan dette hadde blitt med dagens kanalvalg som kanskje byr på 150 ulike kanaler!

Og ikke nok med det, Skulle man feks lete frem fakta i en debatt med samboeren el gjester, ja da måtte en fly som en tulling frem og tilbake til bokhylla og lete frem leksikon og atlas og alt som kunne bevise at man faktisk hadde rett! Det var ingen smart telefon eller Google venn tilgjengelig! Og når vi først er inne på det. Skulle en understreke at man alltid hadde rett, så var det ikke bare å "ringe en venn" for bekreftelse! For det var ikke sikkert man hadde tlf i huset. Muligens måtte man låne telefon hos den av naboene som hadde slikt utstyr installert! Og for å gjøre det hele ennå mer innviklet, kanskje din venn heller ikke hadde fått dette nymotens telefoni apparatet i hus! Vel, da måtte man på et eller annet vis, muligens ved hjelp av jungeltelegrafen, få denne vennen ut å gå, til nærmeste telefonkiosk. Slik at han kunne ta i mot ditt anrop der.

Men for å få til det, ja da måtte dere på forhånd ha avtalt, slik at du hadde tlf nr til denne kiosken. Samt at han måtte sørge for å vokte kiosken med argusøyne, for å sørge for at den ikke var opptatt av en eller annen idiot akkurat i det øyeblikket du skulle ringe! I tillegg, så visste man jo aldri om det hadde vært noen drittunger tilstede og ramponert kiosken slik at telefonen faktisk ikke virket! Da måtte man gå gjennom det hele, ennå en gang, på neste telefonkiosk på veien!

Nei jeg synes virkelig det er merkelig, at vi med nåtidens teknologi og enkle måter for sosial kontakt el for å lete frem informasjon, ikke er fullstendig uthvilt, boblende av energi og med masse ubrukte krefter... Der vi sitter i sofaen med laptop'n i fanget, mobilen i lomma fjernkontrollene linet opp på bordet foran oss... Men jeg skal forsøke å ringe en venn, el bruke min tekniske venn, ved navn Google. Og lete frem svaret. Noen kaller det visst for latskap, inaktivitet, manglende kondis og annet tøys...

Jeg må få det bekreftet el avkreftet, før det blir en diskusjon av det hele, når tenåringen og jeg diskuterer om hvordan alt var bedre eller var det verre før?

Gå gjerne inne på min Facebookside og trykk liker. Slik får du nye innlegg å lese og du støtter meg i mine skriverier. Tusen takk!

#teknologi #teknologiensfremskritt #nåtidensteknologi #altvarbedrefør #altvarverrefør #igamledager #humoromteknologiensfremskritt #bluncksieri #blunck #sisseleriksen 

Er du dauhørt eller?! Om å leve med hørselshemning ...

Jeg hater det uttrykket! Det samme gjøre jeg med setningen det var ingenting! Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg får det svaret når jeg spør om noen kan gjenta hva de sa... Og ingen forstår hvor sårende det er. Jeg har ikke valgt å bli født slik. Jeg har ikke bedt om å bli dauhørt som er slangordet man brukte i min oppvekst. Men likevel hører jeg irritasjonen i stemmen din, når du ikke gidder gjenta det du sa! Hvorfor er dere så sinna fordi jeg ikke kan høre så godt som deg? Jeg er ikke sinna eller bitter, og det er jeg som må leve med dette. Har du noen grunn til å irritere deg over et handikap jeg må leve med? Nei, jeg synes ikke det! 

Jeg vet ikke en gang om jeg ble født med nedsatt hørsel. Undersøkelsene som ble gjort på barn den gangen jeg vokste opp, var nok så som så. Men jeg vet jeg hørte bedre som barn. For jeg husker lyder, som jeg ikke lenger hører. Som fuglesang og gresshopper. En kran som drypper og mye annet. Det er borte fra min verden. Men jeg hørte nok ikke like godt som andre barn, og derfor turte jeg aldri rekke opp hånda i klasserommet. For jeg var aldri sikker på om spørsmålet læreren stilte, var det jeg hørte. Jeg måtte gjette mye, om jeg mistet ord, og det var for flaut om jeg skulle gjette feil. Men jeg vet at dere irriterer dere over at jeg ikke hører. Uansett om jeg forklarer at jeg ikke har valgt dette selv!

Min datter, som er i slutten av tenårene har gjennom årene vært min "hjelper og assistent", i butikker, når de ansatte snakker til meg, så ser jeg bare på min datter, og hun gjentar hva andre sier til meg. Dette er så alminnelig for oss, at jeg behøver ikke si noe, hun bare handler automatisk. Da det er mye snakk i butikker, og musikk i andre forretninger, samt mye bakgrunnstøy i dagligvareforetninger, av kjøledisker og fryseskap, som gjør det umulig for meg å sortere ut ordene som blir sagt.


Jeg er lei meg for alle som ikke forstår, eller, jeg forventer ikke at dere skal forstå en gang, bare at dere skal akseptere at jeg ikke kan høre. Mange av dere sier: ikke send meldinger da, hater å skrive jeg, det er så tungvint for meg, så kjedelig. Kan vi ikke ringes isteden, jeg liker det mye bedre. Og jeg...jo, jeg ringer, til de fleste av dere. Selv om jeg gruer meg på forhånd. Fordi jeg må nemlig bruke hele kroppen for å konsentrere meg slik at jeg hører hva du sier. Og av alle merkelige diagnoser som er blitt kastet på meg, så er en par av dem slik, at jeg er ekstremt utmattet (neida, ikke slik du er når du er sliten av jobben og treninga, og kommer deg fint etter en natts søvn), men utmattet i den forstand, at jeg aldri vil oppnå den energien og de kreftene du har. Og når man presser en utmattet kropp og hjerne, for å lytte til hva du sier i en tlf samtale, fordi du ikke gidder å skrive meldinger, så gjør det antageligvis at jeg ikke orker annet enn å ligge på sofaen resten av den dagen. Jeg kan ikke lage middag eller støvsuge, eller reise ut et ærend. For det minimale jeg hadde av krefter, er brukt opp i en tlf samtale!

Jeg er ikke en slik type person som forventer noe av omgivelsene mine, jeg forlanger ikke stort hverken fra den ene eller andre her i livet. Men vær så snill og tro på meg, når jeg sier at jeg ikke alltid orker å snakke i tlf, fordi du ikke gidder å skrive en melding eller ti. Jeg opplever stadig å bli oppfattet som dum. Slik det var i gamle dager vet dere. Min far er snart 90 år, han har samme problem som meg. Han kan fortelle hvordan det var å være hørselshemmet og skoleelev i en tid da alle handikap ble ansett som at man var et mindreverdig menneske, og at man automatisk var feks dum om man ikke hørte hva som ble sagt av læreren. Nedsatt hørsel var ikke et tema. Resultatet var, at min far faktisk ikke resignerte og anskaffet seg høreapparat, før han var over 70 år gammel! hvorfor? Jo fordi jeg hans datter på 35 år gledestrålende kunne fortelle ham hvor godt det var å få ta i bruk dette hjelpemiddelet! Da var det ikke lengre flaut for en gammel mann å gå til det skritt å gjøre det samme.

Og følelsen av ¨å igjen kunne lytte til fuglesang, eller den forbaskede krana som drypper... etter år med ubehagelig stillhet... den er ubeskrivelig!



Jeg kan ikke tegnspråk. Hvordan skulle jeg ha lært det, når ingen forstod hvor stort hørseltap jeg hadde før jeg var mer enn voksen? Og hvorfor skulle jeg bruke penger på å lære meg det, når så og si ingen jeg kjenner kan det. Hvem skulle jeg da snakke med via tegn`? Men jeg har noen provisoriske tegn jeg har brukt ved samtaler med en par bekjente som er fullstendig døve. Eller skriver vi på mobil og viser til hverandre. Og en hund jeg hadde, som dessverre ikke er her lenger, han lærte et slags tegnspråk, jeg kunne bruke tegn isteden for tale til ham. Litt gøy å se hvor lettlært han var, og å slippe å bruke stemmen alltid.

Men jeg leser derimot på lepper- det er jeg supergod på! Jeg leser altså hva du sier! Mange reagerer på at jeg ser på de når vi snakker, men jeg må jo det, for å se hva du sier. Særlig om omgivelsene er med mye bakgrunnsstøy. Som i kafe, butikk, konsert, selskap, pub osv. Jeg klarer ikke lese på munnen om man har for mye dialekt, eller snakker gebrokkent med aksent. Jeg vet ikke hvor mange leger og andre yrkesgrupper hvor det er mange utenlandske ansatt, jeg har måttet forklare at neida, det er ikke noe galt med måten du snakker på, men jeg er hørselhemmet og kan ikke lese hva du sier. Ikke en gang de forstår alltid. At dette er normalt for meg. Man kan ofte se det på hele skikkelsen, de tenker huff, hun der diskriminerer meg pga språket. Jada, vi er flinke til å lese kroppsspråk vi som ikke hører. Våre andre sanser er ofte gode, en slags merkelig kompensasjon som kroppen selv sørger for tror jeg. Synet mitt sliter jeg også med. Men jeg har feks en sterk luktesans, til og med som storrøyker i mange år. Så forsvinner ikke den.

Jeg kan også høre lyder som andre ikke legger merke til. Det reagerer mange på, hvordan er det mulig. Vel, jeg er vant med ¨å ha "ørene på stilker", og jobber hardt for å lytte hele tiden. Så er det stille omgivelser, kan jeg spørre hva var det når jeg hører en lyd ingen andre legger merke til en gang. Jeg hører visse former for lyder bedre enn andre. Høyfrekvenslyder, alarmer osv, er det ofte umulig for meg å høre. Det var ofte et problem på jobb mange steder, hvor man hadde dører med alarm, og jeg kunne aldri høre om en dør ikke gitt igjen, slik at alarmen pep. Så da kom det gjerne folk farende og ropte, hvordan kan du holde ut å sitte rolig å arbeide med den lyden der!! Men... jeg hørte ingen lyd jeg...

Etter hvert fikk jeg mye hjelpemidler til bruk både på jobb og hjemme. Jeg arbeidet til og med på sentralbord en tid, tenk på det! Med all verdens tekniske remedier av hjelpemidler, så gikk det forsåvidt fint. I dag behøver mine hjelpemidler og oppdateres. Det er utrolig hvordan teknologien går fremover, raskere enn forskning på medisin og sykdommer og det meste. Så nå skal jeg snart oppdateres. Det blir spennende. Jeg bruker i dag ikke mitt høreapparat daglig lenger, for pga blant annet utmattelsen, så er det godt å være i en stille verden, når jeg er hjemme.

Og... for ikke å glemme! Musikk! Jeg elsker musikk. Det har jeg alltid gjort, Musikk kan jeg ikke klare meg uten. Men... til dere alle, jeg har sagt det gang på gang til visse personer. Men enten så blåser de i hva jeg sier. Eller de hører kanskje ennå dårligere enn meg ;-) ettersom de etter gjentatte ganger, hvor jeg har forklart nei, jeg kan ikke høre på DEN teksten altså-i akkurat DEN melodien for jeg hører IKKE tekst i musikk- Det er umulig for meg! Det har det alltid vært! Derfor er det kun rytmen og stemmen som fenger meg i musikk. Det er ALDRI teksten! For den aner jeg ikke noe om. Jaha ja, men det går vel ikke an, sier en del. Å joda, det går fint sier jeg, som aldri har opplevd noe annet. Men, så går det en stund, så kommer det igjen Jammen høøøør på den teksten da du! Den er bare såå bra! Du må da høre den!? Puh........ Hvem var det som var dum igjen... sukk

Og en ting til, noe jeg aldri vil forstå, hvor mye jobb kan det være å tekste alt av programmer i Norge, på Norske tv kanaler. Jeg har ikke hatt tilkoplet hjelp til å høre TV på mange år. Og nå kommer det snart en ny trådløs versjon i hus.. Men, jeg ser helst alt annet enn Norske programmer, for da er de tekst. NRK, TV Norge, Tv 2, er det for mye å be om? Jeg vil tro vi er mange nok med samme problem, som hadde blitt veldig glad for kun tekstet programmer! Jeg foretrekker å se film eller serier på nett. Da med tekst. Det er slitsomt også for andre i huset, når man må ha TV på med høyeste lyd pga dere ikke har tekst. Det er nok ei her i hus, som blir glad når jeg får mine nye hjelpemidler vet jeg!

Men jeg mener ikke å surve, dere forstår det, at om man er full av selvironi, så blir hverdagen mindre tøff og dagene ikke så veldig kjedelig. Her hjemme og blant nære venner, og på mange av mine arbeidsplasser. Har vi hatt mye gøy på min bekostning. Dette er vanskelig å gjøre morsomt ved å skrive. Men alle ganger jeg tar feil av konsonanter, og gjetter meg til hva som blir sagt...skaper mye latter hos de rundt meg, og jeg lover, jeg ler med.. og blir ikke fornærmet ;-) Noen forteller om at det venter på skatten, og jeg spør om hvor den stakkars katten deres er hen og den slags hehe. Det er kjedelig å bruke hæ og hva hele tiden, så da gjetter man seg til hva man tror man hørte..og skaper litt latter og glede isteden :-)

Ja, det var litt om livet som hørselhemmet. Jeg håper flere nå kan innse at vi har ikke bedt om dette. Jeg har ikke en gang skadet hørselen min med høy musikk osv, det er bare en medfødt skavank. Og husk, man behøver verken å være gammel eller dum, fordi om man leser hva folk sier, istedenfor å høre hva dem sier. 

Takk for din aksept og forståelse.

Om du vil lese mer av mine tekster om smått og stort, her skrives det om det meste, så blir jeg veldig glad om du går inn å trykker liker på min Facebookside, den finner du her.

#hørselshemmet #omålevemedhørsestap #døv #hjelpemidlerforhørselhemmede #utmattelseveddårlighørsel #mankannytemusikksomdøv #nedsatthørsel #høreapparat #hørselhandikap #blunck #sieri #sisseleriksen 

Det handler om å se mennesket ❤

Tenkte å fortelle en liten historie om datteren min. Som sier noe om hvor stolt jeg er av både henne og min sønn. Selv om jeg vet det finnes enkelte som ser negativt på de som er stolt av at det ble gode mennesker av sine barn, så er ikke det min tankegang!

Men i tillegg så sier dette mye om at barn blir ikke som vi sier de skal bli, de ser hva vi voksne gjør. Og tar etter det. Har foreldre et skjevt el negativt syn på feks mennesker som på den ene eller andre er annerledes, ja så får gjerne ungene dine den samme meningen...

Jenta mi, var 14 år, og sammen med venninner tok de buss til nærmeste shoppingsenter. Fine fjonge nydelige unge jenter alle sammen. Opptatt av sminke, hår og moter. Og gutter selvsagt 😉 Vel, ved de tider siste buss har avgang hjemover, ringer jenta mi, og sier følgende: du må hente meg mamma. Du skjønner jeg rakk ikke bussen. Fordi vi traff en ung sliten mann, jeg har sett han før.

Han heter Thomas og er ca 20 år tror jeg. Han var rusa og sliten. Og han bor 4 mil herfra. Og hadde verken mobil el penger til buss hjem. Så da lot jeg han låne tlf min, så han fikk ringt en kamerat som kunne hente han. Jeg tok han med på Statoil da, så vi stod der inne. For de som jobber der kjenner jeg, om det skulle skje noe. Kaldt er det også. Kommer du da mamma? De andre jentene tok jo bussen hjem..

Selvfølgelig reiste jeg og hentet jenta mi. Og jeg fortalte henne hvor flott gjort dette var. Det var ikke første eller siste gangen hun har latt shopping, fnising og moro være, og handlet på annet vis. Om noen behøver henne Så ja, jeg er utrolig stolt av mine barns livsinnstilling. Uansett hvordan det irriterer visse

En for deg, liten ting kan bety alt for en annen.. Glem aldri det

Bikerlivet. "Se opp for skumle menn i skinnvest", er publisert blant annet hos den skandinaviske organisasjonen Payback

Innlegget hvor jeg skriver i en sarkastisk tone om skumle menn med skinnvest, ryggmerke og Harley Davidson motorsykkel, ble mottatt med mye latter hos kjente og ukjente i mc miljøet. Vi ser ironien vi som er i miljøet og som elsker livet på to hjul, og alt som hører med. Men også andre mennesker, som ikke har kjennskap til tema, fant artikkelen morsom og at den ufarliggjorde noe som mange oppfatter som skummelt, pga mediaomtale rundt organisert kriminalitet osv. 

Innlegget går gjerne noen runder hver vår eller sommer. Da nye mc organisasjoner eller mc klubber finner innlegget og deler det med et smil og gode minner :-)



Du kan lese hele innlegget her, og se livet på to hjul foran deg, enten om det er en del av ditt liv, eller du bare kunne tenke deg å være en del av friheten, og den sterke følelsen man får til naturen og alt rundt seg, når man opplever den på to hjul fremfor i bil :-)

Mange takket for innlegget, både bikere og motorsyklister, jada, noen foretrekker det ene uttrykket og andre bruker et annet. Den felles gleden er der for alle som liker mc, uansett merke og modell. Men dessverre er det vi som kjører HD eller de som har vest og ryggmerke, som møter mest hets og ville påstander av mennesker med mange fordommer, mye uforstand og stor tro på alt avisene deler, uten forbehold, og uten personlig å ha erfart det de påstår.


Det er vår igjen, og nye dager venter mange av oss, tørr asfalt, grønt gress, brunt øl og ennå brunere, lugubre bardisker ;-)

Vi sees-ride safe!

Vil du lese mer av mine innlegg om mangt og mye, for ung og for gammel, for menn og for kvinner. Så blir jeg glad om du klikker deg inn på min Facebookside, og trykker liker på den :-)

#bikerlivet #payback #mcsesong #skinnvest #ryggmerke #barheng #mctreff #mcklubb #påtohjul #ikkekriminellorganisasjon #scanbike #brødreiklubb 

Minneord om min kjære mann Lars, trykket i VG juni 2015

Jeg skriver ofte med mye følelse, og jeg er direkte, setter ord på mine tanker. Noen ord jeg skrev om hvordan jeg og barna har det i dag, mange år etter at deres kjære pappa valgt  å forlate oss, ble trykket i VG sommeren 2015.

Han vil alltid bli savnet <3 Men det gjelder å klare å akseptere valget han tok, selv om det ikke er et valg jeg personlig ville ha valgt... For å kunne leve videre på denne brokete veien... kalt for livet <3



 

Jeg skriver en del om mine erfaringer rundt sorg og om tabulagte emner som døden. Jeg er av den mening at man kan føle seg bedre ved å være åpen og snakke om de fleste tema. 

Du kan lese innlegget ved å trykke her http://www.vg.no/nyheter/meninger/helse-og-medisin/jeg-tenker-ofte-paa-deg-nesten-daglig/a/23466249/​



Er du selv pårørende etter selvmord, eller har opplevd døden nært innpå deg. Føler du for å snakke med andre som forstår. Om din sorg og ditt savn, så har jeg for en tid tilbake startet en Facebookgruppe for de som er i sorg. Mange gir tilbakemeldinger om at de føler det er godt og trygt å kunne sitte hjemme foran pc skjermen og dele sine tanker og sitt savn, og møte forståelse fra likesinnede <3 Gruppen finner du her.

Tusen takk for at du leste mitt innlegg. Om du vil lese andre artikler, kronikker og blogginnlegg, følg meg gjerne på Facebook ved å like min side, den finner du her.

#sorggruppepånett #selvmord #dødenertabulagt #omsorgogsavn #minlars #suicide #trøstisorgen #aldriglemt #sieriblogg #sisseleriksen #blunck #pårørendeetterselvmord 

 

Lokalavisen Glåmdalen omtaler en av mine første blogg-innlegg. Om svindel i Innkassobransjen

I mars 2013, skrev jeg i halvt spøk og delvis alvor et sinna brev til et Oslo firma, som hadde sendt meg et stort antall regninger for tjenester jeg aldri hadde vært borti. Nemlig betaling for såkalte underholdningstjenester (sex) på tlf. 

Jeg forsøkte å kontakte avsender på tlf. Men ble møtt der på en merkelig og selvfølgelig unvikende måte. Slik blir det mange rare tanker av, og i kjent stil, da også mange ord, skrevet med sarkasme og ironi,til avsenderen av disse regningene ;-)



Her kan du lese min lokalavis sin reportasje fra den gangen:

http://www.glomdalen.no/nyheter/far-inkassokrav-for-ukjente-sex-telefoner/s/1-57-6661070

I dag er denne saken blir uendelig stor. Og man kan lese mer om den på Facebookgruppen Steng Oslo Creditservice eller i andre innlegg i min blogg.

Til advarsel! Man må ofte ha evne for å forstå ironi for å se humoren i en del av mine innlegg ;-)



Slik startet det hele, med at min interesse for å skrive, ble forsterket, av en gedigen respons fra øst og vest :-) Når man ser det hele bokstavelig foran seg, så er det lettere å føle at man har noe å by på, at man mestrer det man holder på med. 

Takk for at du leste mitt innlegg. Gå gjerne inn på min Facebookside og trykk liker, om du ønsker å følge med og mine skriverier. på forhånd takk <3 

#oslocreditservice #svindelforetak #forbrukerkontoret #tasvindlenepårettmåte #ominkassoselskaper #mediaomtalesisseleriksen #advarermorfalskefaktura #blunck #sieriblogg

Nå er jeg lei av et politi som ikke kan hjelpe med annet enn, trafikkontroll eller pass!

Ikke vet jeg, hvor ofte det er vanlig at den jevne innbygger her i landet behøver å ha kontakt med politiet. Men for egen del, så har jeg hatt kontakt med de 8 ganger de siste 17 årene. Pluss at jeg har vært med som moralsk støtte for andre som behøvde kontakte onkel politi ved noen tilfeller, kanskje 3-4 tilfeller. Og erfaringen min...vell, jeg er som jeg er, og kan ikke for mitt bare liv fatte og forstå, hvorfor vi har politi. To ganger har jeg opplevd reaksjon hos politiet ved alle disse tilfellene. 

De gjør nok en innsats, ved alvorlige tilfeller som drap feks, men da er de vel garantert samarbeid med Kripos.Men selvstendig arbeids utført av de lokale lensmannskontorene eller politikamrene, det vil jeg tillate meg å kalle mer enn manglende. Det er nesten slik blitt, at jeg irriterer meg, over at de eksisterer. Fordi det betyr, at jeg må, som forventet av meg, for å følge Norsk lov, kontakte de ved ulovligheter.

Men den kontakten ender alltid med enten at de ikke har tid til anmeldelse, ikke har anledning til å rykke ut, eller de få gangene de faktisk lytter til hva jeg sier... så blir sakene henlagt raskere enn jeg rekker å skrive under på anmeldelsen. Og for min del betyr det, at jeg har brukt tid og krefter, på å manne meg opp og møte opp hos de, at jeg føler meg mistrodd eller at de ikke tar meg alvorlig.

Jaja, kjedelig det. Men det som for min del, er hakket verre! Det er, at hver gang jeg leser i aviser eller ser nyhetene på tv, om noen som selv har forsøkt å forhindre eller stanse kriminelle handlinger. Så står det frem myndige menn og kvinner i uniform og informerer om at dette er lovbrudd, selvtekt og vil få følger osv. Jeg er en tålmodig sjel, og det skal litt til før jeg mister besinnelsen. Men... muligens er jeg lite inntelligent, eller annet, for jeg får ikke hjernen min med på hva det er som egentlig foregår?



Altså, man skal ta hensyn til at politiet ikke har ressurser. Og dermed godta alt av manglende handling fra deres side. Samtidig, har de alltid tid til å etterforske og ta i mot anmeldelser, eller selv anmelde, mennesker som har stanset en forbryter? Kan noen vennligst forklare meg, på et folkelig vis, gjerne med t-skje, det jeg ikke forstår her?!

Vi har ikke lov til å bedrive borgervern her i landet. Nei! Men hvem skal egentlig da beskytte oss, når politiet ikke kan. Jeg forstår det hele, så langt. Men jeg mangler altså dette siste svaret, for å få puslebrikkene til å gå opp her hos meg. Hvem skal jeg kontakte, og hvem har lov å gjøre noe med saken, når jeg rammes av en kriminell handling?

Er det noen som er kapable til å svare på det, uten å bruke såkalte politiker uttrykk?

Hvorfor så bastant tenker du nå. Og hvorfor skulle jeg ha noen forutsetning for å mene dette i det hele tatt. Politiet etterforsker da hele tiden. Joda, men bare en liten brøkdel av kriminelle handlinger blir etterforsket. Det er ikke mitt problem som innbygger, at politiet ikke har økonomi eller tid til å hjelpe meg. Så hvorfor bruker dere den unnskyldningen til meg? Det blir like dumt som når legen min sier: jeg har ikke tid forstår du, for jeg har så fryktelig mye pasienter. Og så? Hvorfor informere meg om det. Det er ikke mitt ansvar. Det er ditt! Om du har valgt den stillingen du har!

Nevner kort en par episoder her, så kort det lar seg gjøre. Forøvrig ble det sendt en e-post til politimesteren i distriktet her i disse dager også, så får vi se, om det blir noen tilbakemelding med saklig forklaring. Dessverre har jeg ingen tro på det.... Det er gjerne slik her i landet. Man må bare leve med mangelen på forklaringer til folket. Og bare finne seg i det hele... slik vi er opplært til. 



2004 opplevde jeg å våkne av hunden vår, en flott schæfergutt ved navn Ludde. Det viser seg å være noen unge menn i 20 års alderen som oppholdt seg i garasjen vår, de ville ta med seg min 13 år gamle sønns cross motorsykkel.Jeg ringer politivakt, dette var natt til en søndag. Jeg forklarer,  men svaret er: det har vi altså ikke tid til, på en lørdagskveld!

Jaha, hva gjør man da, setter seg ned å tar en sig, og lar de forsyne seg med mine barns kjære eiendeler? Nei! Jeg kaster meg rundt og stikker ut med Ludde. Ber min sønn være inne å se etter sin 5 år gamle lillesøster. De er spente og litt redde. Naturlig nok.

Vell ute, hører jeg på lang avstand i den stille natten, at noen sparker i gang kicken for å starte crosseren, uten å lykkes. Jeg roper noen banneord i den retning lyden kommer, om å heller stjele noe de klarer å starte.. Så tenker jeg at jeg får løpe i deres retning, for på et vis å forsøke å stanse dem, at om jeg tar bil, vil jeg ha  mindre mulighet til å innhente dem, ettersom hvor de stikker her langt ut på bondelandet.

Jeg styrter inn etter mer klær og sko, barbent nyttet ikke. Vell ute igjen, er det stille... Jeg tar beina fatt på veien ut fra vår eiendom, og Ludde er urolig, jeg roper at de får se til å komme, ellers vil jeg slipppe hunden. Da hører jeg dem, på andre siden av et jorde..i skogkanten. Jeg går mot dem og ber dem holde seg helt i ro. Ludde var en utrolig kjær familiehund, men vaktinstinktet hans var sterkt.. Jeg ringer politiet igjen. Og sier at nå har jeg dem her.

Utrolig nok kommer politiet til slutt da, de kaster bilen ut på jordet, snakker litt med meg, og kjører helt bort til disse kjeltringene. Jeg kan gå inn til ungene, og etter en stund får jeg tlf om å hente crosseren, som allerede er blitt hentet av en medsammensvoren og plassert på et lager for salg. Unger, hund og jeg avgårde. Heldigvis hadde jeg varebil hvor sykkelen fikk plass baki.

I etterkant kan man lese i avisen om politiet som endelig har fakket de som har stjålet så mange uregistrerte crossere og ATV i området, kjøretøy som sjelden eller aldri kommer til rette igjen... Hmmm..jeg var en kvinne på 35 år, enke og bodde alene med to barn. Er det slik det skal være. Og politiet kan ta kreditten i tillegg?

Utenom dette tilfellet, så har jeg mange andre episoder. Blant annet under kampanjen til Kripos, Regjeringen og Politiet i 2015. De kalte den "Hvor lite skal du finne deg i". Og handlet om hvordan man nå skulle ta saker med vold psykisk eller fysisk i nære forhold, på alvor. Altså feks partner som kontrollerer, sjikanerer og trakasserer, familiemedlemmer som slår, misbruker, straffer eller annet. Og akkurat da så opplevde jo jeg for første gang å være i et forhold med en mann som viste seg være en slik berømt psykopat, en som fremstiller seg selv som en drøm av en mann, bare for å vise at han er det motsatte, når han først har fått deg i "fella". Nok om det, jeg har skrevet om den opplevelsen her, for de som vil lese mer om den erfaringen. Jeg fikk hjelp av krisesenter, til å ta med min tenåringsdatter og flytte dit, når vi til slutt måtte flykte fra denne mannen. Etter en del samtaler med de ansatte der, ble det bestemt at jeg skulle anmelde forholdet. Det skulle vise seg å være vanskeligere enn som så....

1 september 2015 besøker jeg politiet første gang. De spør hva det gjelder, og sier så at det er sent på dagen og de har ikke tid. Og ber meg komme igjen dagen deretter. Jeg spør om jeg bør ha en avtale, for dette. Men nei det var ikke nødvendig. 2 september sier de igjen at de ikke har tid. Men at en dame kan snakke litt med meg, selv om de ikke har anledning til å ta imot anmeldelse.

Jeg får da en samtale med en kvinnelig betjent. Hun sier også at de ikke har tid, men sitter med blokk og penn og ber meg fortelle litt. Slik at hun kan se om det er visse ting i min opplevelse som kan brukes i en anmeldelse/rettsak, eventuelle bevis osv. Jeg forsøker å fortelle, men jeg sliter kognitivt pga helseproblem. Og derfor er det svært vanskelig, særlig muntlig, å huske hva og hvor og når. Og vite hva som bør oppgis først og huske det viktigste som bør nevnes osv. Enda vanskeligere blir det, når de så mange ganger minner meg på at de ikke har tid. Jeg takler ikke stress, det er en del av mitt sykdomsbilde. Betjenten sier også ting som at «det høres ut som dere (meg og min tidligere samboer), bare er uenige/veldig forskjellige. Jeg vet ikke hva jeg skal svare. Men det gjorde meg direkte uvel.

Jeg er slik, at jeg har veldig bred livserfaring og at jeg alltid har kjent et stort antall mennesker i alle sosiale lag osv. Og at jeg skulle flytte sammen med en mann, for så å flykte derfra, fordi vi er «ulike». Syntes jeg var en noe upassende bemerkning. Så gjentar betjenten igjen at jeg ikke bør utsette min datter for en sak som dette, at det ofte er bedre å bare gå videre osv. Men uansett, så sier hun da jeg går, at hun skal drøfte de punktene jeg oppga, med deres jurist, og så ringe meg. For da visste de litt mer om det ville være en sak det var bevis nok i til å anmelde, tror jeg hun mente.

Tiden går, jeg hører ingen verdens ting fra politiet. Ikke brev. Ikke e-post og ikke tlf. Men vår situasjon, med å bo på et krisesenter, en datter som skal ha en mest mulig normalt hverdag. Med videregående skole osv. Og både min datter og jeg har helseproblemer, som tar mye tid, med leger og sykehus osv. Samtidig som vi leter etter ny bolig å leie, omplasserer våre kjæledyr, hunder og katter. Og har fullt opp med blant annet Nav, som vi måtte kontakte for å søke noe som het etableringstilskudd. For mennesker som har mistet alt. Vi hadde nå bare våre personlige eiendeler. Alt dette var svært tidkrevende og mine krefter er i tillegg ikke som hos friske mennesker. Jeg kan kun være i aktivitet noen få timer pr dag. Så jeg tenker, at politiet tar nok kontakt etter hvert. Ellers får jeg purre på de. 

Etter å ha bodd på krisesenteret i 5-6 uker, får vi endelig flytte inn i ny bolig vi har anskaffet. I slutten av oktober mottar jeg så et en innkallelse til konfliktrådet. Og det står at saken gjelder trusler og sjikane mot samboer jeg flyttet i fra. Jeg kjenner meg ikke akkurat så vel der og da, men jeg blir, må jeg innrømme, også mektig forbannet. For det første så har jeg ikke kontaktet denne mannen siden vi måtte flytte derfra. Det eneste er noen korte SMS hvor jeg skrev og ga beskjed om når vi kom og hentet våre personlige eiendeler. Det er ingenting annet som er nevnt. Kun det. Jeg vil aldri ha noe med vedkommende å gjøre mer- slike mennesker bør man holde seg vekk fra. Og da jeg forstår at denne mannen har anmeldt meg for noe som ikke har funnet sted (altså vet jeg at han har ikke kunne vise politiet noe, fremlegge noen faktiske bevis osv, for at de skulle ta imot anmeldelsen, da jeg aldri i mitt liv har kontaktet ham eller truet ham, jeg holder kun avstand), samtidig som JEG VET at politiet ikke tok imot min anmeldelse. Og det er datteren min og jeg, som er den parten som har opplevd mental vold/psykisk mishandling, det gjør meg regelrett uvel. Og gir meg tanker om det offentlige, som jeg ikke burde si høyt! 

Tillegger man da, denne kampanjen «Hvor lite skal du finne deg i», som Regjeringen og politiet har nettopp denne høsten ? ja da kan dette være så skremmende at man vet til slutt ikke hvem man kan stole på. Og hadde det ikke vært en så alvorlig sak, for oss som er involvert. Så ville jeg kalt det tragikomisk.  Vel, jeg sender e-post til Konfliktrådet, hvor jeg skriver at jeg ikke har noen konflikt med vedkommende, men derimot har opplevd en grusom livskrise pga dette mennesket. Så det er ikke aktuelt å møte vedkommende hverken i Konfliktråd eller andre steder. I samme e-post skriver jeg det jeg nevner øverst her, om min opplevelse av manglende interesse eller manglende kompetanse til å utføre sitt arbeid på det lokale politikammeret. Og jg sender e-posten til både politiet og konfliktrådet. Konfliktrådet sender beskjed om at de har mottatt mail om at jeg ikke ønsker å møte den omtalte mannen. Mens politiet ?. De hører jeg ikke noe i fra, e-posten ble sendt 30 oktober.

Jeg finner frem til nettsiden til Politiets kampanje mot vold i hjemmet, sender inn spørsmål om hva jeg da bør foreta meg, til nettopp de som er ansvarlige bak nettsiden «Hvor lite skal man finne seg». De beklager hva jeg har vært utsatt for, og hvordan jeg har blitt møtt hos politiet. Og de sier at de dessverre, ikke har innsyn i hvordan hver enkelt politistasjon arbeider eller ikke arbeider. De anbefaler meg å ta kontakt med en bistandsadvokat. Nå er vi kommet til midten av november. Så jeg gir nok en gang Politiet en mulighet til å vise at de kan hjelpe med annet enn fornyelse av pass. Og jeg tropper opp hos de, og forteller hele min historie til den betjenten jeg møter ved. Også om min kontakt og tilbakemelding fra kampanjen deres. 

Betjenten i resepsjonen hos politeit sier at han forstår at jeg blir frustrert og fortvilet. Og jeg minner ham på kampanjen deres, og plakaten som omhandler kampanjen, jeg peker på den, den henger på veggenrett bak ham. Han sier at den kvinnelige betjenten jeg snakket med 2 september ikke kan snakke med meg, men du skal få snakke med en annen dame. Vel, denne unge damen jeg nå får møte, står i gangen mellom kontorene hos politiet, ser på klokken hvert annet minutt, mens jeg igjen må forklare grunnen til at jeg er der. Og hvordan jeg hittil har blitt møtt.

 Hun sier, ja «overraskende» nok: vi har ikke tid til å ta imot noen anmeldelse nå. Men jeg lover deg at jeg skal få hun du snakket med i september om å ringe deg. Jeg spør da, om det ikke er bedre om jeg snakker med noen andre. Ettersom mitt inntrykk de siste to og en halv månedene, er at hun ikke er interessert. Men nei da, hun er ansvarlig for nettopp slike saker sier den unge damen. Så spør jeg, skal jeg ikke likevel kontakte bistandsadvokat da, som jeg ble rådet til? Nei, det behøver du ikke. Jammen hva om hun ikke tar kontakt nå heller. Kan jeg sette opp en time her da? Nei, jeg lover deg, at jeg personlig skal sørge for at hun ringer deg i morgen tidlig sier hun. Morgen dagen kommer, så kommer det en dag til, og enda en dag, og en uke går, og ingen fra politiet ringer meg.

Plutselig mottar jeg et brev fra nabokommunens lensmannskontor, innkallelse til avhør står det. For trusler og div. Ovenfor mannen vi en kort tid forsøkte å bo hos. Da renner det over selv for meg! For det første, så vet jeg ikke hva «div» betyr i noe så alvorlig som et avhør. Og jeg må si jeg da følte meg behandlet fra politiets side, på samme måte som denne mannen vi flyktet i fra!



Jeg er ingen «gjenganger», jeg har derimot frivillig levd alene og oppdratt mine barn alene, de 17 årene som er gått siden min kjære ektemann og barnas far dessverre døde fra oss. Jeg er mentalt sterk, og har aldri i mitt liv vært innblandet i noe som dette. husbråk, vold elller noe i nærheten av dette. Med en slik ustabil mann som er ute av balanse mentalt. Og som gjør meg vondt, og dermed skader barna mine, da det selvfølgelig rammer de, at jeg blir utsatt for alt dette. Jeg ringer da hoved tlf nr til politiet, klokken var etter kontortid. Gråtende forklarer jeg hele saken til den som tar tlf. Han anbefaler meg å ringe etterforskningsleder på mitt lokale politikammer. Samt at dette bør rapporteres til Politimesteren i fylket. Ved spørsmål om hvordan jeg skal gå frem, om jeg må kontakte politi i et annet fylke, for å bli hørt, så sier han ja, eller du kan reise til en annen kommune. Men avtal først. Seriøst altså!? Skal dette virkelig være nødvendig?

Jeg ringer etterforskningsleder ved mitt lokale politikammer. Han beklager, og sier at det er riktig av meg å klage inn dette til politimester i fylket. Og at det kanskje kan gjøre at man får mer ressurser da det blir synlig at de ikke har ressurser til å utføre sitt arbeid. Jeg vet fortsatt ikke hva slags saker som blir prioritert hos politiet generelt. Men det hadde vært flott å vite. Så ville mange heretter spart seg bryderiet med å forsøke å anmelde saker politiet ikke behandler. Jeg gir ham også beskjed, om at jeg nå har funnet en bistandsadvokat. Som jeg har første møte med 9 desember. Og at jeg derfor vil overlate til advokaten om videre kontakt for anmeldelse hos politiet.

Jeg sender en e-post til nabokommunens lensmannskontor, hvor jeg informerer om at jeg ikke kjenner til saken jeg er innkalt til avhør for. Og at jeg ikke vil møte eller uttale meg før jeg har vært hos bistandsadvokat 9 desember. Jeg informerer ikke der og da lensmannskontoret om mitt mange måneder lange forsøk på å anmelde mannen han tydeligvis har mottatt anmeldelse fra. Lensmannskontoret forsøker da å ringe meg gjentatte ganger. Jeg er hørselshemmet og har en utmattelse sykdom, som gjør at jeg ytterst sjelden snakker i tlf. Da jeg ikke oppfatter så mye. Derfor sendte jeg altså e-post. Videre legger vedkommende igjen beskjed på tlf svarer, om at jeg må ringe opp igjen osv. Jeg prøver det også. Men får ikke svar.

Så sender lensmannen e-post og skriver at det er viktig at vi har en kommunikasjon. Men at de kan avvente avhøret til etter 9 desember. Jeg føler meg nå som en kriminell. Og at det er jeg som er voldsutøver her. Og at jeg skal plages og pines, og forfølges av både mannen vi flyktet i fra samt lensmannskontoret i hans hjemkommune. Jeg har vel rett på å velge og ikke uttale meg? Det står i brevet at om jeg ikke kommer, så vil jeg bli hentet av uniformert politi. 

I møtet med bistandsadvokat, bekrefter advokaten at slik er det hos politiet, og at jeg mest sannsynlig ikke vil oppnå noe med en skriftlig klage til politimesteren i fylket. Og at jeg bør vurdere om jeg orker dette med anmeldelse, ettersom påkjenningen med å få politiet i arbeid er en ekstra belastning i saken. Hun råder meg ellers til å møte opp hos lensmann i nabokommunen til dette avhøret. Nå er det snart midten av desember mnd 2015. Og jeg har forsøkt i 5 mnd å få lov å anmelde en egentlig alvorlig voldssak. 

Jeg forklarer om disse fem mnd til nabokommunens lensmann. Og har er faktisk opprørt. Og synes nok det er betenkelig. I tillegg så forklarer han hvorfor han måtte ta i mot anmeldelsen, han gjør nemlig jobben sin. Men etter min forklaring om hva datteren og jeg opplevde hos denne mannen. Rister han bare på hodet, for han er kjent hos politiet fra før. Og han sender en melding til denne mannen vi flyktet i fra, med beskjed om at han ikke behøvde være "redd" meg, og at jeg og datteren hadde det godt igjen nå. Og kun ville ha fred. I dag er det straks april mnd. Jeg venter fortsatt på å få høre fra mitt lokale politikammer....

Jeg kan ikke for mitt bare liv forstå, at jeg skal rammes for det offentliges prioriteringer av midler til feks politiet. Betaler jeg ikke skatt for å få en tjeneste som politibeskyttelse? Jeg trenger nemlig ikke pass... det har jeg! Jeg kan ikke love at jeg i fremtiden lar være å anmelde eller stanse en forbryter, så da får dere heller velge å arrestere meg om det skulle bli slik. 

Litt gøy er det jo også, at en halvgammel tante som meg, klarer å passe på seg selv...... noe de fleste av dere som er lønnsmotakere for å utføre samme jobb, ikke er i stand til ;-) Bare slå på tråden, om dere er i vanskeligheter, jeg hjelper så gjerne <3

Vil du lese mer av mine meninger, tanker og opplevelser? Så blir jeg glad om du trykker liker på min Facebookside, slik motta du nye oppdateringer og innlegg. Du finner siden ved å trykke her.

#borgervern #odinssoldater #areogodin #politiharikkeressurser #vilikketaimotanmeldese #måttefangetyveneselv #forbrytergårfri #hvordanarbeiderpolitiet #kanmanforventeassistanseavpoliti

Familiepåske? Ta vare på dine nære og kjære!

Påske er ikke hva samfunnet, media eller naboen forventer av deg. Påsken for deg kan være å sitte i dagesvis med nesa nedi en god bok. Påsken kan være ensom for noen, de som bor langt unna familie eller ikke har stort sosialt nettverk. Påsken kan være tøff, med mange røde dager, som en alkoholiker må drikke hardt for å komme seg igjennom. Påsken kan være tre generasjoner samlet på familiehytta. Med påskeegg jakt og skirenn. Den kan bestå av festligheter i byen, som plutselig har fått satt ned innbyggertallet grundig, pga all utfarten av påsketurister som skal til fjells. Så påske er positivt for noen, men nok en vanskelig høytid for andre igjen...

Etter påske skal jeg treffe min far. Jeg har ikke sett ham siden høsten 2015. Han har selv tatt kontakt, og jeg forklarte at jeg har to krav. Som må følges om jeg skal møte ham. Også jeg, som aldri har satt krav til noen, kun til meg selv. Men jeg må, for å beskytte meg selv, slik at resten av mitt liv blir bedre enn de foregående år. Og han forstod det. Jeg krevde at det vi snakker om ikke skal videre til andre familiemedlemmer og at jeg må ha med meg en person når vi møtes. Fordi dette er en så stor påkjenning følelsemessig. Jeg tror faktisk at han, snille gamle mannen, har omsider forstått hva som er realiteten i vår familie. Det er så underlig, og så stort, at jeg klarer ikke tenke på så mye annet disse dagene.


Det er påske nå, de fleste er sammen med familie og hygger seg. Jeg har ikke familie. Ikke misforstå, jeg er glad i alenetid jeg. Og jeg har mange gode venner, som jeg regner som familie. Men det er likevel en merkelig følelse, som jeg alltid vil gruble over. Noen som kjenner min historie, tror jeg savner familien min. Hva skal jeg si til det? Jo, jeg har aldri savnet dem, å være uten dem, gjør at jeg føler meg trygg, fri og at jeg puster lettere. Jeg er skånet for mye tårer, sinne og ubehag, ved at de ikke er involvert i mitt liv. Men noen ganger savner jeg en familie, i ordets rette forstand. Slik jeg mener en familie bør være. Men de personene som deler etternavn og blod med meg, de er ikke noe savn. Men jo mindre jeg ser eller hører fra de, jo bedre får jeg det.

Jeg tenker mye på hvordan vi mennesker er skapt, som kan være i stand til å ta inn så mye informasjon, og faktisk tro alt som blir sagt. Slik jeg gjorde med min familie i et helt liv. Jeg vil ikke akkurat betegne meg selv som uintelligent eller spesielt naiv. Men om en ser min bakgrunn, så er det jo det jeg tenker om meg selv, at jeg må være det dummeste mennesket som går på to bein. Som faktisk trodde på nærmest alt som jeg ble fortalt av min familie. I så mange år. Men samtidig vet jeg hvordan vår psyke blir bearbeidet, hvordan man kan nærmest hjernevaskes med den rette informasjonen. Spesielt om den kommer fra mennesker som står deg nær, og som du respekterer. Og om informasjonen er massiv, fra mange, mens du står alene, så er det klart man tror det. At det er deg det er noe radikalt galt med!


Jeg må leve med dette, livet ut. At store deler av livet mitt ble ødelagt av mine nærmeste familiemedlemmer. Det kan verken tas tilbake, rettes på eller endres i etterkant. Det er for sent. Man kan tenke hevnlystne tanker og godte seg over at familien også må leve med dette. Men det blir ikke slik, de eier ikke samvittighet. De mener til 110% at de ikke har gjort noe galt. Ikke mot meg. De har faktisk aldri i sitt liv gjort noe galt, om du spør de om de har dummet seg ut el begått feil gjennom livet. Vil du få til svar, at nei. Det har de heldigvis ikke! Spør du dem om de har behandlet meg dårlig, om det er ulovlig hva de har utsatt meg for, om det er moralsk feil. Og burde vært annerledes. Og om hvorfor de har gjort dette mot meg, hvorfor har de utsatt meg, sin lillesøster for alt sammen. Så vil du få de samme svarene som jeg og myndigheter eller hvem som helst oppnår:

Hun er en bortskjemt drittunge. Hun er en lystløgner og en eventyrforteller. Hun er gal og sinnsyk. Folk skulle bare ha visst. Sannheten kommer nok for en dag. Hun er ond, utspekulert. Vet ikke sitt eget beste. Hun kan jo ikke mene dette, vi mener noe annet, og vi har da vokst opp i samme hjem! Hun kan ikke føle det slik eller sånn. "Ingen" gjør det! Hun burde ha hørt på oss, for lenge siden. Om hun bare hadde gjort som vi sa! Om hun bare hadde skjerpet seg, og blitt som oss. Hun prioriterer livet sitt feil, i forhold til oss. Hun tror hun er noe. Hun kan ikke bare gjøre som hun vil, uten å spørre oss først! Ingen liker henne! Vi liker henne ikke, verken utseende eller hennes personlighet, vi klarer den bare ikke! Hun er en dårlig mor. Løsaktig, samt at hun er narkoman. Hun lyver og er uærlig. Hun er alltid så tilgjort blid, det er trist for de av oss som er deprimert. Hun er alt for åpen. Hun bør tenke mer på oss andre. Hun er svært ansvarsløs. Hun kjører motorsykkel. Ingen mødre gjør det! Du tror du er noe! Du ser vel det, at ingen i familien vil ha noe med deg å gjøre! Vi har prøvd alt. Du vet hvor sinte vi blir på deg. Likevel gjør du ikke som familiens overhode bestemmer! Dette er din egen skyld. Du er alt for synlig. Du går ikke akkurat i ett med miljø rundt deg! Hvordan våger du å late som du er syk, og være en slik snylter på staten, som ufør! Hvorfor gjør du ikke bare som vi sier! Vennene dine er merkelige, rare, mange av de er spenna gærne! Og de merkelige gutter og menn du har valgt som kjærester, du kan ikke være sammen med slike. Det er ikke bra for deg! Du utnytter dine nieser! Du bruker dem! Hvordan kan du si at du har gjort noe for oss, du har aldri hjulpet oss med noenting! Du er alt for følsom, du er nok deprimert igjen! Om du sier dette til noen, så får det følger for deg! Om du forteller hvordan dette er til far, vil ha få sjokk og dø av hjerteinfarkt, og det vil være din skyld! Vi vil jo bare det beste for deg! Du kan ikke oppføre deg slik! Du må jo innrømme det, at du ikke er helt god! Ingen liker slike som deg! Du kan ikke være noe annerledes enn oss! Vi kommer fra samme familie! Du kan ikke bare bestemme ting, uten å forhøre deg med oss først! Ingen går slik kledd, sminker seg slik, eller har sånt hår! Hvorfor spiser du så merkelig mat! Og du er alt for tynn, det ser jo bare rart ut! Du kan ikkke jobbe med sånt, det er ingen ordentlig jobb! Hvorfor jobber du ikke nå, vi er på jobb, enda vi har vondt i ryggen, magen og har høyt kolestrol og alt! Du kan ikke passe familiens små barn, du er alt for uansvarlig. Det er tilfeldig at vi alle er faddere for hverandres barn og barnebarn, og du ikke er det. Vi omgås aldri hverandre, det er ikke slik at vi har bestemt at du ikke skal være med i familieselskap, men du er jo litt vanskelig å være sammen med. Du vet vel det selv også, at ingen orker deg! Du snakker på en merkelig måte. Og du går så snodig, latterlig. Og du er alt for lang.Du kan ikke klare deg på egenhånd. Du skulle hørt på oss for lenge siden.Om du bare hadde gjort slik vi sa, så kunne du ha vært bra nok!


Slik kunne jeg ha fortsatt i en evighet. Tenk at jeg har overlevd dette. Ja ikke bare overlevd, men også fortsatt mitt liv, og står støtt på to ben. Er noenlunde oppegående. Og jeg har kontroll på mitt liv. Hus, hjem og økonomi. Jeg er ressurssterk, bruker mye tid på å støtte andre som har tøffe dager. Noe som også er terapi for meg, for det gir meg avstand og pauser fra egen situasjon. Jeg har oppdratt to barn, til å bli trygge gode unge mennesker. Jeg har det meste på "stell", hvert fall det jeg selv kan kontrollere. Forutenom feks helseproblemer. Jeg møter ofte mennesker som sier "hvordan kan du være i live"? Vell, en sterk livsvilje og et inderlig ønske om å nyte livet har nok betydd mye. Men også fordi jeg de siste 16 årene forstod at noen, mine barn, var totalt avhengig av at jeg ikke bare holdt meg i live. Men at jeg i tillegg var sterk, modig og takler motgang og stod stødig for oss alle tre i vår lille familie. Da er ikke valget der, valget om å gi opp, gi seg over. Det eksisterer da ikke. Så på en måte har barna nok reddet mitt liv mange ganger, riktignok ubevisst, men dog. 

Så har du en familie, i ordets rette forstand, nyt tiden med dem, den kommer nemlig ikke tilbake. Jeg har ikke feiret høytider med familiemedlemmer siden 1999. Verken jul, påske, eller ferier og 17 mai feiring. Jeg spretter ikke rundt i påskehøytiden og spiser familiemiddager, men... jeg lager dem gjerne selv, for barn og svigerbarn. Det er mange flere enn meg som ikke har familie. Enten selvvalgt, eller av andre årsaker. Det er nok en av grunnene til at jeg håper jeg opplever å få barnebarn i fremtiden, slik at min lille familie blir større, og jeg får flere jeg kan vise omsorg ovenfor. Det gleder jeg meg til, og håper jeg får oppleve mens jeg ennå er her på jorden. Jeg føler verken bitterhet over det som har vært eller som jeg ikke har fått oppleve, eller misunner noen å ha gode hjertelige glade påskedager med sine kjære. Nei, det varmer å se det på sosiale medier, og å høre venner og bekjente fortelle om slike opplevelser. Fordi jeg unner ingen å ha et slikt liv som meg. Det er kun de som selv har kjent på smerten ved å være alene mot en stor familie, som kan forstå hvor vondt dette er. Og det er derfor vi ofte gleder oss over deres familielykke, for vi kjenner til motsatsen, og den er så smertefull, at vi unner ingen å behøve å kjenne på den følelsen.

Så påsken for meg da. Tja helse og økonomi og en sliten bil, forhindrer så mye sosialt aktivitet. Men jeg er heldig som liker min tid alene. Jeg har mange prosjekter som må gjøres ferdig. Skriveprosjekter tar mest tid. Men det er også den type aktivitet jeg lettest takler, uansett om jeg har en dårlig dag i min ustabile hverdag med utfordringer helsemessig. Så påsken er for meg, fri dager. Fri fra avtaler, datoer og kl slett som må overholdes. Som er vanskelig å rette seg etter, når en aldri kan forutsi dagsformen. Den endrer seg fra time til time.

Påske er også glade unge voksne barn, som kan kose seg og være sammen med kjærester og venner, uten å ha lekser og jobb og forliktelser hengende over seg. Det er friheten, og følelsen av at våren er underveis, med påskepynt, farger vi pynter med, blomster som vekkes til live. Sola som stikker innom og skinner på oss, som er påske for meg. Kvikk lunsj spiser jeg, som nevnt tidligere, når jeg vil. Det samme gjelder appelsin. Og ski holder jeg meg unna. Nå har jeg en holdbar unnskyldning også, slipper å forklare hvorfor jeg ikke liker vinter, snø eller kulde. Det er ikke mulig for meg å gå på ski, jeg fungerer best i sittende stilling. Pga helsa.

Husk at noen er alene, selvvalgt, og har det godt med seg selv. Mens andre igjen er isolert pga helse eller økonomi hindrer dem i å delta i noe sosialt. Noen er helt uten familie rundt seg. Og andre igjen bor langt unna sine kjente og kjære, og er derfor i en situasjon som i påskehøytiden, kan være vanskelig. Vise forståelse for at noen lever annerledes, at ikke alle forventes ha de samme tradisjoner og selvfølgeligheter i påskedagene, tror jeg er viktig. Det som er riktig for deg, er ikke nødvendigvis riktig for meg.

Og slik arter min påske seg, jeg gjør den til det beste jeg kan, for mine og meg selv. Og det fungerer for vår del. Akkurat som tradisjoner, fjell, hyttetur og påskeegg er andres måte å nyte disse dagene på. Det viktigste er at du bruker dagene til din og dines beste <3 Riktig god fortsettelse, kos deg, med ditt. Og jeg koser meg med å løse utfordringer forutenom litt hjernedød avkopling (film og serier).

Snart er våren blitt til sommer, det kommer en ny vår, for de fleste av oss. Min kommer også, om den blir nå eller et senere år, kan jeg ikke råde over. Jeg kan kun gjøre det beste ut av nuet, og sørge for at livet er godt for de fleste rundt meg, for da blir jeg selv også smilende lykkelig og fornøyd <3 Gla Påsk ønskes :-)

Om du vil lese mer av mine tanker og meninger, følg meg gjerne ved å gå inn på min Facebookside og trykk liker på den. Du finner siden ved å trykke her.

#påske2016 #alenetid #refleksjon #glapåsk #høytid #godepåskedager #ikkebarekvikklunsjogappelsiner #forosssomikkeerfødtmedskipåbeina #enannerledespåske #bluncksieri #sisseleriksen #familiepåske #feirepåske #påskefjellet 

Idrettsheltenes hemmeligheter av Thomas Frydenberg

Anmeldelse av boken Idrettsheltenes hemmeligheter av Thomas Frydenberg. Frydenberg er en svært idrettsinteressert ung mann, som ville samle informasjon om hva som ligger bak våre profesjonelle idrettsutøveres prestasjoner. Dette har han gitt oss innblikk i, ved å intervjue flere kjente utøvere innen forskjellige idrettsgrener. Her møter vi alt fra skøyteløpere til boksere og ja, til og med fekting er omtalt. 



Selv er jeg nok litt av en bokorm, men med særs lite idrettsinteresse i forhold til de fleste nordmenn. Men min brede samfunnsinteresse gjør at man ikke lar være å lese en bok, fordi den omtaler noe du mener du ikke har interesse av, og derfor lite kunnskap om. Poenget med lesning, hvert fall for meg, er nemlig som oftest å få mer kunnskap. Det er sjelden jeg de senere år har lest bøker for underholdning. og boken viser seg gi en påminnelse om hva som faktisk ligger bak av hardt arbeid for å nå sine mål, om det så er innen idrett, eller i livet generellt!

Så tilbake til boken Idrettsheltenes hemmeligheter. Her får vi vite litt mer om hver enkelt utøver, litt hemmeligheter, som ikke har vært kjent tidligere. Samt mer kunnskap om hva som ligger bak en karriere som idrettsutøver. Man kan raskt slå fast en del felles ved alle disse idrettsutøverne, som ser ut til å vær grunnleggende for å lykkes. De er avhengig av å ha spesielt støttende foreldre, foresatte som er mer enn nettopp mor og far. Som er like ivrige i sønnen eller datterens ønske om å lykkes, dette er fellestrekk som nok gjelder de alle unge idrettsutøverne. 



I tillegg, så må jeg da som ikke er glødende sportsinteressert, få si, at jeg sitter igjen med et inntrykk av at de ser ut til å være spesielt selvkonsentrerte, man må nok ha et stort ego, ikke nødvendigvis negativt ment, i denne sammensetningen, men for å kunne lykkes. Må man være villig til å sette seg selv foran andre. Og jeg tror jeg forstår hvorfor, etter å ha lest Frydenbergs bok. Det er ensbetydende med at jeg aldri kunne satset på en idrettskarriere ;-) Noe som faktisk var et ønske en gang, utrolig nok, fra mine "selvadopterte" besteforeldre fra Texas. Ja, jeg traff de som 16 åring, da de var på Norges ferie. Og siden holdt vi kontakt. Pr brev. De var ofte tilbake i Norge. Og de ønsket at jeg ville bo hos dem noen år, og satse på Basketball på Universitetet de eide. Dette er faktisk en av ytterst få ting jeg aldri gjorde, som jeg angrer på. Ikke pga idretten, men pga opplevelsen og erfaringene det ville ha gitt meg :-)

Det er ikke rent ut en bok kun for idrettsinteresserte. Men mental trening er et tema som går igjen, og den type trening, er noe jeg brenner for selv, og mener at mange flere burde ta i bruk. Innen mange felt i livet. Også ungdommen burde lære seg å benytte mental trening for å oppnå viktige målsettinger og tro på seg selv.

Takk for innblikk i hverdagen og hvordan man lever som ung idrettsutøver på det profesjonelle plan Frydenberg. Jeg anbefaler gjerne boken videre, den kan leses av både ungdom og voksne. Og til de helt unge som drømmer om en fremtid som feks proffesjonell fotballspiller. Her kan dere få et innblikk i både de positive og negative sidene av en sllik karriere. 

Og til vårt lands mange idrettsinteresserte, vil du vite mer om den enkelte idrettsutøver, i forskjellige sportsgrener, er dette også boken for deg. Boken kjøper du hso bokforhandler i butikk eller på nett. 

God lesning :-)

#idrettshelteneshemmeligheter #profesjonellidrett #mentaltreningforsportsutøvere #ungforfatter #bluncksieri #sisseleriksen #blunck #thomasfrydenberg #bokomtale #faglitteratur #påskelektyre 

Kjendistilværelse gir fordeler også innen fengselsmurene... den unevnelige

Da avisene florerer med informasjon og meninger om den omtalte rettsaken, over en av Norges mest kaldblodige mordere, den unevnelige mannen... som drar det offentlige for retten pga han ikke føler han har god nok livskvalitet. Tenker jeg mitt. Og du ditt!

Jeg forstår det ikke er til å unngå at man, eller de fleste, gjør nettopp det. Mange, de fleste føler nok avsky. Saken er at alle på en måte skal ha sine rettigheter opfyllt i vårt land. Også den unevnelige. MEN.... jeg har et men ... hvorfor skal det også i en sak rundt soningsforhold. Gjøres forskjell på den alminnelige mannen i gata, og en "kjendis". Ser ikke rettsvesenet vårt hva de gjør med dette?

Hvorfor lot de foreksempel ikke denne rettsaken, om den var uunngåelig, foregå uten åpne dører. Hvorfor må vi opplyses om dette. Hvorfor slippe inn pressen i rettsalen? Er dette nyttig informasjon som vi virkelig behøver? Trenger vi se eller vite dette? I så fall, hvorfor? For å irritere noen, for å skape sinne hos andre, og sorg hos mange? Eller hva er årsaken?



Det har seg nemlig slik, at jeg personlig har alltid irritert meg over at et navn, eller en form for kjendisstatus, gir innpass alle steder. Og det blir det mer og mer av. For på 2000 tallet, kan man bli kjent...bare for å være "kjent". Man behøver ikke en gang prestere annet, enn at mange mennesker vet hva du heter eller hvordan du ser ut. Det blir for dumt, spesielt når det har plaget meg i en årrekke at kjendiser får komme først i køen i helsevesenet. Ikke fordi de nødvendigvis behøver hjelp raskere enn andre, eller de er rammet av noe verre enn andre i sykehuskøen. Neida, det har seg bare slik at de er prioriterte mennesker! Fordi... de er kjent.

Det gir meg så emmen smak i munnen. Og jeg føler ubehag ved å tenke på at våre unge skal lære at slik er det, og da er det ikke rart at verden vrimler av unge jenter som vil bli fotomodell eller puppemodell.O g unge gutter som vil bli fotballstjerne. Ikke fordi det er gøy å spille fotball, men fordi de vil bli kjent. Det er så merkelig forvridd fremstilling, som vi lærer våre ungdommer. For så å senere klage over at verden er full av overfladiske radmagre ungjenter med kjempepupper eller unge gutter som dropper venner, skolen og lever i sin egen egoistiske verden, hvor de selv er det evige midtpunkt. Og alle sammen helt uten at de har forstått at de må prestere noe som helst for å få sin oppmerksomhet, eller sine penger. For en mentalitet!?



For det er nemlig slik, at i den "virkelige" soningsverden. Bak murene. Der som få heldigvis har måttet oppholde seg. Men likevel er det en god del som har den erfaringen. For de som sitter der, skyldige eller ikke, er ikke virkeligheten riktig slik som for den unevnelige! Så langt der ifra! Men de klager sjelden. Og de synes mange av de, at det er rene ferien, de ser på det slik mange, spesielt rusmisbrukere. Fordi vi har et humant fengselsvesen i forhold til svært mange andre land. Ingen fryser, sulter, blir slått eller mishandlet. Og man får mat, seng og dusj og litt frisk luft. Som på et hotelle. Ikke må de arbeide eller prestere noe heller.

Mange velger riktignok både å studere, arbeide eller å trene som en del av et lengre fengselsopphold. Mange leser masse. Man har all verden tid, og det eneste man egentlig mister. Er sin frihet. Sin frihet til å gjøre hva man vil når man vil, og til å oppholde seg hvor man vil. For noen er den biten ekstremt tøff. Men for de aller fleste fungerer det derimot helt greit. Jeg takler feks ikke en gang sykehusopphold. Ikke fordi de ikke tar vare på en der. Men for meg er det omtrent som et fengselsopphold, man mister sin frihet til å være hvor man vil, og gjøre det man ønsker, når man vil.

Og da kan nok de fleste tenke seg, at om jeg sammenligner disse to. Så er det slik at jeg ikke nødvendigvis synes det er noe verre å sitte i fengsel, enn å være lenket til sykesengen på et sykehus. Det er friheten som er så ekstremt viktig for meg, at det føles som en straff selv på et sykehus. Men igjen, de fleste synes ikke det er noe spesielt traumatisk, og takler derfor sitt fengselsopphold greit. De vet bare at de må vente med å igjen få tilbake friheten sin. 

Likevel, jeg har min opplevelse og mine erfaringer av Norske fengsel, det meste foregår humant og rettferdig. Men der som i mange andre lukkede samfunn, foregår mye, som kan være med på å gjøre hverdagen tøff, og livskvaliteten dårlig. Det er feks forskjellsbehandling. Og slike ting tærer hardt på mange under sånne forhold. Om man som ung førstegangs fengslet for mindre forseelser, feks ser at hardbarka voldsforbrytere gis fordeler av visse fengselsbetjenter, mens de selv, som er nesten bare barnet, og er innsatt pga bagatellmessige forhold, om man kan bruke det ordet for kriminelle gjerninge, blir behandlet på en helt annen og mindre hyggelig måte.



En annen ting mange innsatte opplever, er at de under sykdom, ikke blir tatt på alvor. Spesielt gjelder nok dette psykiske lidelser. Man kan jo bare tenke seg, om man har opplevd å være i dyp depresjon, gjerne med selvmordstanker...hvor tøft er ikke det å meste. Tenk deg at du må mestre dette helt alene, uten familie og venner, og uten mulighet for å komme til lege eller psykolog. Om fengselsvesenet ikke tar deg alvorlig nok.

Jeg kjenner til innsatte som selv under sterk psykose, som hører stemmer osv, som ikke får medisinsk hjelp. Og om de forsøker å nå frem via sin advokat. Så er det ikke slik at alle advokater er tilgjengelige og tilstede for alle sine klienter. Mange opplever å knapt få en tlf oppringing tilbake fra sin advokat. Når de forsøker å få helsehjelp via advokaten. Om man da tillegger at mange er ensomme i fengsel, jada, de har gjort noe straffbart, og sitter der av en grunn, men dog, ikke har et eneste menneske som besøker de.

De er helt alene. Ingen hører hva de sier, hva de sliter med. Men skriver media noen gang om disse menneskene? Nei! Tror dere at de kan slå i bordet og forlange en bedre livskvalitet ved å få gratis bistand via vårt rettsvesen, for å feks få helsehjelp. Om fengselslegen eller ledelsen mener de ikke er så syke som de vil ha det til. Nei! Og hvorfor ikke det da? Her i landet som alle skal føle rettferdighet og kjenne de blir hørt. Og menneskerettighetene blir nevnt i hytt og pine! Nei, dere forstår, ingen kjenner de, ingen vet hvem de er.

Ingen bryr seg om deres hverdag eller brudd på deres rettigheter som menneske. Mens den unevnelige...den mange ser på som minst menneskelig enn de fleste. Han skal vi vise verden at vi tar godt vare på. Hvorfor er han verdt mer enn mannen i gata?

Og hvorfor får ikke vi i et demokratisk land, være med på å bestemme at vi ikke ønsker dette? Ikke bruke penger fra den offentlige kassen, på en som er så oppblåst og ruset på seg selv, at han faktisk tror han kan få alt han ønsker! og hvorfor tror han det? Jo, fordi det er det vi viser ham, ved å gi ham sitt publikum og la sin stemme bli hørt, i rettsalen.... Jeg skammer meg igjen... for å være Norsk... Og føler ellers...ingen verdens ting... utenom vemmelse.

Gå gjerne inn her, og trykk liker på min Facebookside. Så får du oppdateringer om nye innlegg, takk for at du følger meg!

#ABB #andersbehringbreivik #breivikogmenneskerettigheter #forskjellpåfolk #kjentforåværekjent #rettsakenandersbehringbreivik #menneskerettigheter #norskesoningsforhold #omåværehøypåsegselv

Er du familiens sorte får? Det er på tide du gir slipp på det ansvaret....

Jeg treffer mange mennesker. Både på sosiale medier og i det virkelige livet. Og siden jeg nå nettopp hadde en lengre samtale med en lege, hvor vedkommende roset meg for hva jeg har klart her i livet, ikke pga men på tross av. Med alle odds mot meg. Så skulle jeg lidd av psykisk sykdom, jeg skulle ha vært hardt skadet mentalt, jeg skulle ikke fungert og vært såpass oppegående som jeg er.

Jeg skulle ikke hatt et stabilt liv. Eller hatt et trygt hjem for mine barn. Barna mine skulle i følge min bakgrunn. Ha vært asosiale, med adferdsvansker, skulket skolen, ruset seg  osv. Men slik er det ikke. Vi har det godt vi tre. Og tar godt hånd om hverandre, vi har sterke bånd nemlig. Så med de ordene surrende i hodet noen dager, valgte jeg å skrive litt om dette med å være familiens sorte får.

At det er ikke alltid slik.... at stempelet familiens sorte får, er noe ensbetydende negativt. Derimot, så er det ofte sånn at det faktisk er familien selv, som er den dysfunksjonelle sorte delen. Mens utbryteren er den heldige som faktisk ikke bare brøt den dysfunksjonelle sirkelen, men som også klarte seg godt, ikke pga..men på tross av. Jeg tenker også  på at i min familie er det nå blitt både en og to generasjoner til. Og ingen av de har foreløbig turt å gjøre det samme som meg. Enten er de ikke som meg, og de er til 100% som min familie i tenke og væremåte. Aller helst er de fullstendig manipulert. Da man i familien ikke har nære venner eller kontakt med mennesker utenom familien. Dette er det lagt opp til. Men det foretrekkes også av de dem. Ingen har eller har hatt nære venner. De få som i kort stund fikk innblikk, de forsvant raskt videre, da de følte helt tydelig at de var påtrengende og ikke skulle inkluderes, etter deres eget utsagn. Kun litt kollegiel kontakt på arbeidsplassen el i skolen, er tillatt. Bare man ikke slipper de for nær. For man kan ikke ta sjansen på å slippe noen fremmede inn, som vil se hva som foregår. Ingen av over 30 familiemedlemmer, har eller har noensinne, hatt et sosialt liv utenfor den nære familien. 



Eller...noe jeg er rimelig sikker på. Det er flere av de nye generasjonene som nå er i vår familie, som ser det jeg så, og som opplever mye vondt av den grunn. Men de tørr ikke for sitt bare liv å bryte ut. Da de er livredd for å gå samme skjebne i møte som meg. De har alle jo hørt uttalige historier om meg, jeg som er gal, bortskjemt og ikke riktig klok, i tillegg til å være en lystløgner. De er hele tiden vitne til å hva familien samlet gjør mot meg. Med shitkasting, ondskap og utestengning. En slik tilværelse gjør man mye for å slippe å havne i. Alle familiemedlemmer er ikke involvert i alt. Det sorteres ut informasjon, slik at de rette får vite det som er viktigst for dem. Men de har alle sett og bevitnet at jeg betegnes som en overfølsom hysterisk sinnsyk bortskjemt drittunge. Som altså er helt vanlige ord som benyttes for å omtale meg.

Eller feks at jeg er gal, fordi jeg har følelser, og til og med viser det eller forteller om hva slags følelser jeg har. Ingen i min familie gråter feks. Det er nemlig tegn på depresjon, angst og at man er sykelig emosjonell. Jeg har aldri sett mine familie gråte ved dødsfall eller alvorlige ulykker og hendelser, ikke ved samlivsbrudd eller at barna deres slet når de var tenåringer. Ikke ler de heller. Ekte sunn latter. De ler derimot ofte av andre mennesker. Om noen har gjort eller sagt noe dumt. Da kommer det ofte en hånlig tydelige nedlatende latter. Som får meg til å grøsse av skrekk og avsky. Irritasjon viser de ofte, samt sinne og bitterhet mot verden.Man skal unngå å snakke om personlige saker. Og man skal ikke vise eller snakke om følelser. For det er kun mentalt syke, som viser slikt åpenlyst.

Mine vokse nieser, som jeg en gang hadde et godt forhold til. Tante kunne de jo snakke med, om alt. De er i dag fjernet fra min bekjentskapskrets, da de har fått informasjon om at jeg er ond, gal, slem, ustabil og viser alt for mye følelser. Dessuten har familien fortalt meg, at jeg har en slik personlighet, at det er umulig å like meg. Jeg har meninger som ingen andre i familien har. Enda vi har vokst opp sammen, det er ennå et tegn på min galskap. Når jeg fikk venner utenfor familien, slet de enormt. Jeg var nemlig helt åpen, om alt rundt meg. Og dette var denne personligheten de ikke kunne klare å godta. Jeg fikk se til å bli mer ydmyk og lytte til hva den selvutnevnte eldste i familien bestemte. Så kanskje de kunne ha noe med meg å gjøre. Javel, så forsøkte jeg det. Men da fikk jeg ordre om å vise meg sterkere, ta meg sammen. Så man skal ikke si at jeg ikke prøvde å gjøre de til lags... mens jeg ennå var i klørne på denne manipulasjonen deres, Jeg fikk vite at de ville behandle meg bedre om jeg ikke var så alvorlig og trist. Vell så ble jeg mitt sanne jeg igjen, glad og positivt. Men da kom det kontrabeskjed du må ikke fremstå slik blid og sprudlende, du må huske på at det ikke er bra for de som er deprimerte i familien!

Straffen, for at jeg hadde følelser, og andre meninger og interesser, var varierende.Den bestod av alt fra å la være invitere meg i høytider, jul, bursdager feks. Det var å sørge for at alle var faddere på hverandres barn, utenom meg. Det var å omtale meg som annerledes.Og le av meg i samlet flokk. Å alltid bruke ord som vi og oss, for å understreke at de var i flertall og jeg alene. Når dette ikke hadde ønsket virkning, til at jeg endret meg, og ble som de ønsket. Så ble det slik at jeg var narkoman. løs på tråden, og kriminell, og jeg egnet meg ikke til å passe de små barnebarna til mine søsken. Jeg kunne nemlig ikke kjøre bil, og jeg var svært ansvarsløs.

Videre kom det at jeg ble utelatt fra å bli invitert til vår felles far, når de i felleskap arrangerte større selskap og feriereiser med ham. Så sluttet de å kjøpe gaver til mine barn, om jeg ikke skjerpet meg. Men de siste årene var det trusselen om du forteller til far dette som foregår i familien, så vil han få sjokk, og dø av hjerteinfarkt, og det vil da være din skyld. Andre metoder de nå bruker etter at de har forstått at jeg har lagt det helse frem i offentlighet, og for myndigheter. Det er at de tar kontakt med lesere av min blogg, fremmede mennesker, og ber de om å ta kontakt med familien, for å få vite sannheten om meg , det vites ikke hva denne sannheten består i, men den kan forsøke å spørre de, den som vil. I tillegg informerer de fremmede lesere om at min blogg og jeg som person er politianmeldt. Uttallige ganger. Men om man spør politiet, så er det slik, at man kan ikke anmelde noen for følelser.

Det brukes i tillegg også gjerne løgner som at jeg er som sagt gal, men derfor har heldigvis mine barn daglig kontakt med familien. Sannheten er derimot at mine barn har egen fri vilje. Og jeg har forsøkt så langt det er mulig. Å skjerme de for det hele. Men da også de opplever å få stygge mail og meldinger fra familiemedlemmer, så er det ikke til å unngå, at de kjenner til situasjonen. De ser jo også hva denne trakasseringen har gjort med deres mor. Og de sier selv at de avslørte alt dette i familien lenge før det gikk opp for meg. Det får jeg forsøke å se på som positivt, da har de et åpent sinn og er oppegående nok til å klare å sortere ut det som er av viktighet i livet sitt.

Dette er forøvrig ingen grøsser el krimroman. Men et utdrag fra en meget lang fortid med en dysfunksjonal familie, preget av hemmeligheter, manipulasjon, styrt av den som ser ut til å ha mest narssistiske trekk. Og i tillegg er de alle preget av en enorm feighet. De er alle redde, redde for å si i mot lederen og flertallet. De er redde for hva folk nå vil si og mene om dem. For fasaden er viktig, om man skal kunne opprettholde sin dysfunksjonalitet i fred uten innblandinger. Og de velger alltid enkleste løsning. Det har aldri vært min løsning. For meg er det derimot viktig å stå opp for sine meninger, ta ansvar for eget liv, sørge for at mine barn ikke får med seg arven fra en dysfunksjonell familie, og får sitt liv ødelagt. Redsel er ikke tema her. Da hadde jeg vært stein død, for mange år siden.

Uansett om halve helse Norge skriver at jeg er ved mine fulle fem, en million mennesker bekrefter at jeg er rimelig hyggelig og oppegående, eller om hele Norges politidistrikt hadde forsøkt å fortelle dem at det er familien det er noe alvorlig galt med, som skader de fleste som vokser opp der. Så vil ingen få de til å stanse opp, til å innrømme hva som er tilfelle.



 Om man vokser opp i en dysfunksjonell familie, er det ofte slik at om et familiemedlem bryter ut av mønsteret, og ikke lenger følger i mønsterert til familien forøvrig. Så vil vedkommende ofte få stempelet som "familiens sorte får". Det er ikke nødvendigvis et navn som feks brukes på en utagerende ungdom som vokser opp i en høyt utdannet familie, med flott fasade utad, og som plutselig havner på skråplanet. Nei! ofte så dreier det seg om noe helt annet. Om en tar avstand til hva familien står for, ja til og med bryter de uskrevne regler om at man ikke skal åpent fortelle hva som egentlig foregår hjemme hos familien.

Ja da blir man ofte den utsatte, outsideren som omtales som vanskelig, umulig og ustabil. Dette er den dysfunksjonelle familiens eneste måte å forsvare seg på! Ved gjerne å tillegge den som bryter ut, altså familiens sorte får, noen psykiske lidelser, rusproblemer eller annet. Og ofte så ender det dessverre da med, at denne som har turt å ta avstand og fjerne seg fra familien både fysisk og mentalt, ser på seg selv som den som er vanskelig. At man sikkert har adferdsproblemer, psykiske lidelser osv. Selvbildet blir gjerne slik, fordreid, og mange ender nok da også dessverre opp som enten kriminell, rusmisbruker eller med alvorlige psyiske kroniske lidelser. Vedkommende føler ofte at han eller henne har jo ikke noe å tape på det. For de som skulle stått ham eller henne nærmest, har allerede stempet han/henne.Du kan lese mer om dette i Webpsykologen.Hvordan en dysfunksjonell familie ofte stempler den som bryter ut av det hele.

Og selvtilliten som aldri ble bygd opp ved oppvekst i en dysfunksjonell familie, den blir ikke bedre av at de nærmeste stadig gjentar hvor merkelig, vanskelig, håpløs han-/henne er. Det settes seg dypt det som ofte blir gjentatt av de man egentlig har respekt for, og som skulle ha stått en nærmest i livet. Det er mye skam og skyld forbundet med å vokse opp i en familie hvor det finnes hemmeligheter man ikke skal snakke om. Hverken seg i mellom, eller ute blant andre mennesker.

Og bryter man dette,de uskrevne lover og regler, ja da får hele familien ofte en sterk redsel for at alt de har jobbet for å holde skjult, at fasaden skal slå sprekker, og det er det verste som kan skje de. Det er svært viktig for mennesker som lever på denne måten, at det ytre viser stabilitet og en flott fasade. Etter min mening, er en slik utbryter, den som er sterk, og modig. Det skal mye mot til, for å stå helt alene i verden, og vite at du har mistet din familie. Kun fordi du til slutt fortalte sannheten om din familiesituasjon til noen utenfor.

Men for noen er dette eneste mulighet. De som blir igjen, de mister denne muligheten til et nytt og annet liv. Barna som blir igjen, blir voksne, de får egne barn, som arver familiehemmelighetene. Og senere kommer barnebarn, som igjen skal vokse opp, med samme adferd som sine foreldre og bestelforeldre, oldeforeldre osv. De vil ikke kunne få nok input fra verden utenfor, om de beholder sin kontakt med den fysfunksjonelle familien. Mønsteret vil følge de alle, som ikke bryter ut.


Jeg har erfaring med mange som er stempelet som "familiens sorte får". Men om man setter seg og snakker med disse, så vil du kunne få høre hele bakgrunnen for hvordan vedkommende endte opp helt alene, uten annen familie enn den familie, han eller henne eventuelt stifter selv. Det er ikke slik at alle "sorte får", er narkomane, alkolikere, kriminelle, eller psykiske vrak av et menneske.

Neida, jeg kjenner blant annet til en mann som i dag er rundt 60 år. Han er eldst av 5 søsken. Hans far døde veldig ung. Hans mor har i tilegg til alvorlig angst og psykiske lidelser, såpass lav IQ at hun regnes for å være psykisk utviklingshemmet. Muligheten er at hun hadde kunnet klart seg bedre, og utviklet seg annerledes, om hennes egen oppvekst hadde vært bedre. Men det er ikke tema her. Alle av denne mannens søsken, lever i såkalt dysfunksjonelle forhold, på den ene eller andre måten, rus, psykisatri, psykisk utviklinghemmet, ikke arbeidsføre osv, de har alle fire kontakt ofte med mor.

Men eldstemann på 60 år, som i ung alder fysisk tok avstand fra sin familie. Er høyt utdannet og har en god stilling, ryddig og god økonomi, barn og barnebarn uten adferdsproblemer. Nå skal det være usagt om de har et godt samliv, han og hans kone, de kan like gjerne ha store problemer innad, også de med høyt ansett stilling og formue. Men hvert fall så ser man at de takler livet sitt meget godt og fremstår rimelig trygge, sosiale og tilfreds. Men for hans fire søsken, er det helt motsatt.

Selv har jeg gjort det samme. Selvfølgelig skulle jeg gjort dette lenge før. Men bedre sent enn aldri. Jeg svarer alltid at jeg ikke har familie. Utenom mine to barn. Om det blir spørsmål. Jeg legger ikke ut om at jeg har stor familie, og hvor håpløse de er osv. Men, jeg har sett og merket på kroppen, hvor ille reaksjonen ble hos min familie, da jeg valgt å ta avstand. Jeg har forsøkt mange ganger tidligere, da jeg var yngre, men jeg datt i perioder tilbake. Men når de  i dag forstod til slutt, at det aldri kom til å skje flere ganger. At nå kom jeg aldri mer tilbake, jeg lot meg ikke lenger kontrolleres. Fikk de svært sterke reaksjoner, ja det gikk så langt at de faktisk røpet seg selv og sin dysfunksonalitet oppi det hele.

Det har nemlig resultert i at jeg har skriftlig dokumentasjon på at de bekrefter hva de har utsatt meg for i alle år. Det ble en form for besettelse for noen av dem, å prøve å plage meg så ille, at jeg til slutt skulle komme krabbende tilbake. Det de har gjort er så ekstremt at man nesten ikke kan dele det her. Men jeg skriver om det i boken min. Og jeg deler det med våre myndigheter, i den fremtidige saken mot familien. Så tenker du kanskje, hva i all verdden skal hun(jeg), gå til sak mot familien for da? Da er jeg jo rimelig gal og nettopp en slik dramaquin, som min familie sier om meg.

Men NEI, det er etter lange og mange diskusjoner blitt drøftet hva jeg kan gjøre for å stanse dem. Stoppe min families mobbing og trakassering av meg. Og det viser seg at det kun er å gå lovens vei, som fungerer ovenfor dem. Alt annet er blitt prøvd. I en årrekke. De stanser aldri opp- Ikke så lenge jeg er i live. Så dette blir en endelig avslutning på en snart 50 år gammel sjikane av meg. Og samtidig en slags oppreisning for meg. Sånn at det blir lettere å gå videre, uten å behøve å være redd for neste skritt fra den kanten.

En tøff og utmattende prossess. Men nødvendig. Og ikke mer tøff, enn de årene jeg har levd med denne hetsen, utestenging, straff og kontrollering.  Det er opplest og vedtatt innad i familien at jeg, som er åpen om situasjonen, jeg er psykisk syk, gal og jeg fantaserer. Ingen i familien klarte å akseptere det i ro og fordragelighet, når jeg bestemte meg for å kutte all kontakt og flytte vekk. Jo mer jeg viste at jeg ikke lenger aksepterte at de satte krav til hvordan jeg skulle være, hva jeg skulle mene eller føle, jo mer hissige ble de i sin trakassering og jo mer utspekulert ble hevnen de pønsket ut.

Til slutt ble de så galt for dem, at de mistet kontrollen over det hele, og dermed røpet de seg i all offentlighet, hva de holdt på med ovenfor meg. På Internett via sosiale medier, og mange tusen kunne lese hva de faktisk skrev til meg. Dette satte de ut en stund, men etter en tid kom siste straffeforsøk for å få meg til å "ta meg sammen". De truet med å informere min snille gamle, fra før av, sterkt manipulerte far, om at jeg var gal og at han ikke kunne ha kontakt med meg. Han er snart 87 år! Og de benytter ham i sitt spill ovenfor meg.Det er så horribelt og smertefullt å tenke på, at jeg vil kalle det ren tortur. De skyr ingen midler, ingenting er fredet for dem.

 Jeg har mange ganger tidligere i livet, spurt hvorfor de gjør dette mot meg. Men de har, naturlig nok, ikke noe svar. Det de ofte sier er feks at jeg må ikke fantasere og fortelle åpent selvdiktede eventyr om min oppvekst, og hvordan jeg blir behandlet av familien. Eller de sier at jeg er en bortskjemt drittunge. De har ingen forklaring på hvilken måte jeg er bortskjemt. Noe jeg har etterspurt ved mange anledninger. Andre svar de ofte gir, når jeg spør hvorfor de plager meg, er at de gjør det fordi de ikke kan like min personlighet, eller at det er fordi jeg ikke kan mene noe som de ikke mener. Ettersom vi er vokst opp i samme familie og oppdratt på samme måte.

Fra Webpsykologen: Et lukket familiesystem handler om at det foreligger en slags stilltiende avtale mellom familiemedlemmene om at man ikke snakker om seg selv og familien til utenforstående. 

Nå ser dere kanskje hvor sykt det hele fremstår. Men de har altså prøvd alt, for å få meg inn i familien igjen, i voksen alder. De liker ikke min selvstendighet. Men når jeg har hatt vanskelige livsituasjoner, slik at de føler at jeg behøver dem, da har de en følelse av kontroll. Når jeg feks mistet min kjære mann, far til mine to barn for mange år siden. Og de så allerede da, at jeg tok avstand, så sendte de ved flere anledninger bekymringsmelding til barnevernet. Med den hensikt at jeg da fortvilet ville be familien om hjelp. Sakene ble selvfølgelig henlagt. Men traumene noe slikt gir en, når en selv er i sorg, og oppdrar to små barn som sørger, det kan jeg vanskelig forklare.

Straffen jeg får om jeg ikke gjør som mine søsken befaler, har ofte bestått av utfrysning eller utestengelse fra fellesskapet. Slik var det allerede da jeg var liten. Og det er en tøff straff å takle, å stå hele alene mot flertallet. Så jeg brukte store deler av mitt liv, til å forsøke å tekkes familien slik at jeg skulle bli tatt "inn i varmen igjen". Helt til jeg da altså forstod at jeg ikke hadde gjort noe galt. Men at det var familien det var noe galt med.

Fra Webpsykologen: Dersom et av familiemedlemmene i et slikt system opplever en utviklingskrise, vil det skake hele systemet ganske kraftig. Følelsesmessige problemer, som i en annen familie håndteres gjennom samtale, støtte og åpenhet, kan her bli veldig smertefullt og raskt karakteriseres som en psykisk sykdom. Slike familier vil gjerne forstå problemet som en isolert sykdom hos individet, gjerne noe som handler om hjernebiologi og fysikk, og ikke som et følelsesmessig problem i familien som helhet. Det betyr igjen at det ofte er vanskelig å komme i en terapeutisk dialog med hele familien, nettopp fordi familien vil oppleve det som en følelsesmessig overbelastning. Derfor styrer familien som regel fokuset mot enkeltindividet. Ansvaret blir lagt på det ?syke familiemedlemmet?, slik at resten av familien unnslipper ?følelsesmessig? eller ?psykologisk? ansvar.



 

Det er umenneskelige opplevelser jeg har hatt alle disse årene. Det ble til og med sendt ut et menneske for å drepe meg! Fordi "jeg var som jeg var". Riktignok tror jeg ikke vedkommende hadde vært i stand til å drepe meg. Men bare at voksne mennesker, foreldre og besteforeldre som de er, kan sitte å planlegge slike ting mot sin lillesøster. Det er ganske uvirkelig og ikke lett å ta innover seg. Ikke en gang for meg, som blir utsatt for dette.Og at de i etterkant er sinna på meg for at dette skjedde, de føler ikke skam eller anger på at de isenesatte det hele. Man skulle tro at så dysfunksjonelle mennesker ikke klarte å leve et ellers normalt liv. Men det klarer de. De jobber og har oppdratt barn. Men de er meget bevisst på ikke å slippe andre mennesker tett innpå seg og sitt liv. Så det man ser, er kun at de lever et alminnelig A4 liv, minus den sosiale delen. Den består kun av den nærmeste familien. De deler heller aldri noe personlig eller privat med kolleger eller andre. 

 Resultatet av det hele, er at i dag, så er saken blitt svært omfattende, jeg skriver detaljert om dette i et bokprosjekt. Og jeg arbeider med saken mot familien i rettssystemet. I senere tid har det gått hardt inn på noen av familiemedlemmene, det kan se ut som at de ser at dette går en retning de ikke kan stanse. Derfor har jeg i perioder måttet ha beskyttelse.

De mister mye av overtaket, og da tenker de ikke lenger logisk. Det har igjen resultert i, at jeg har her, skriftlig dokumentasjon, en innrømmelse fra den som er mest ledende i familien, om hva de har gjort og gjør mot meg og mine to barn. Og det å oppleve at en slik årelang trakassering går mot en slutt. At de ikke lenger har noen trussel som biter på meg. Det gjør at de føler det brenner under føttene deres. Hva skal de nå gjøre? Hvordan kommer de seg unna?

Det er umulig. Jeg har jo alt av materiale som de selv har sendt meg. Jeg har vitner blant venner, slekt, bekjente, naboer og innen det offentlige. Det er ingen vei tilbake. Det er for sent. Det er noen av familiemedlemmene som arbeider innen yrker som ikke er forenlig med slik adferd. Og faren er stor for at de vil miste sitt arbeid. Pga etikk og moral, samt at deler av adferden og skadene det har påført meg, har en strafferamme på opptil 2 års fengsel. 

Og på den måten, samt at dette blir delt åpent. Så ryker fasaden de har jobbet for i så mange år. Alt blir lagt på bordet. Og de står maktesløse, alle trusler, muligheter for utestenging, har de brukt opp. Det er ikke mer de lenger kan bruke for å få meg til å holde munn. Det er ingenting de har på meg, som de kan bruke mot meg, slik at de kan presse meg sånn at jeg gjør som de sier. Håpet er ikke lenger der. For dem...

Men for meg, som evig optimist, er det mye håp. Jeg har slitt i mange år, men akkurat nå, føles det som det er verdt det. Så til alle andre som vokser opp i en dysfunksjonell familie. Vær sterk" Stå i mot. Du vil klare deg. Alene. Det er mulig. Og med årene finner du deg den familien du alltid har drømt om...blant dine nærmeste venner! Det er ikke nødvendigvis DEG....... det er DEM!  Og til de i familien som sliter og har i tankene sine at det er noe som er rasende galt, ta skrittet. Kontakt krisesenter, politi, advokat, lege eller en annen å snakke med, som hjelper deg på veien ut, slik at du kan få ta ansvar for eget liv og skape deg en god fremtid!

 Familie er ikke nødvendigvis de du deler blod og etternavn med <3

Gå gjerne inn og lik min Facebookside om du ønsker mer lesestoff, den finner du ved å trykke her.

#dysfunksjonell #barnogoppvekst #familienssortefår #utestengtfrafellesskapet #psykiskmishandling #mentalnedbryting #kontrollering #motogstyrke #taansvarforegetliv #motalleodds #jegleverennå #bluncksieri #sisseleriksen #livskrise #krisesenter #verbalvold #psykologi #isolasjon #familiehemmeligheter 

 

Er du også på "kjøttmarkedet"? Singellivet etter passerte 40 år....

Jau da, jeg liker stort sett alenetilværelsen jeg. Men det er det jammen ikke alle som gjør! Og er det så befriende og givende denne tilværelsen som voksen og ledig på markedetet? En stund var det gøy, befriende og deilig, totalt uten ansvar. Men nå er det ikke så moro lenger. Nå er det mer irriterende, tragisk og idiotisk. Det føles som om alle single menn over 40 år, er slengt igjen på et reststativ med halvpris, hvor ingen av størrelsene passer deg! Neida, jeg tenker ikke på DEN størrelsen ... Men på at de ikke passer uansett str på hjerne, mage eller føtter. De passer ikke inn i min verden! Det er vel derfor de befinner seg blant restpartiet og ikke er lykkelig gift...

Det er slitsomt, jeg liker jo ikke en gang slike "bli kjent perioder". Det har jeg forøvrig aldri gjort. Jeg vil helst hoppe over alt det fjolleriet med dyp forelskelse, vise seg fra sin beste side, og finne ut om man matcher... det eneste jeg finner da, det er feil! Mange "feil"! Og jeg er opptatt av å endre minst mulig på mitt liv, og det samme er jo de angående eget liv. Her møtes vi ikke på midten og går inn for kompromiss. Nope! Her holder vi på alt av krav og sære tilbøyeligheter ja!

Opplevelsene  er maaange ja! Oppmerksomhet fra alle kanter. Men om det er positivt oppmerksomhet, det skal kanskje være usagt...Feks på Facebook da. Der er vi jo alle sammen. Og der raser det inn meldinger. Fra vilt fremmede mannfolk. Som gjerne skriver feks: Hei søta, hva skjer à, hva gjør du, du er fin osv osv. Jaha, og hva slags reaksjon forventes det av oss kjerringene da, på den slags? Jeg synes det er hyggelig med oppmerksomhet i form av komplimenter feks. Men helt ærlig... hva er det de er ute etter, da en vilt fremmed, du akkurat takket ja til å få på vennelista, skriver en slik meld? Ikke har vi møtt vedkommende. Ikke har han presentert seg. Og ikke aner jeg hva han forventer, men han opplever sjelden tilbakemelding, annet enn muligens et enkelt "takk". Hva ellers skal man svare?



En annen katergori er disse man har lagt til på Facebook, ved et eller annet tilfelle, som i grunn har stått på kontaktlista di i noen år. Du har i grunn glemt at vedkommende eksisterer, for du har aldri sett at han har kommentert på noe eller trykket liker og gitt noe respons på noe du deler. Og ikke har du sett noe av hva fyren deler heller, da det sjelden dukket opp noe fra ham i nyhetsfeeden. Plutselig trykker han liker på 15 av 20 av dine profilbilder, og sender en pm hvor han skriver: lyst på meg eller?  Seriøst? Hvorfor gjør dem dette? Har de brukt dette trikset før, og faktisk fått napp? Eller hva?

Også er det de unge da... de unge søte kjekke guttene med sixpack og verdens mest sjarmerende smil. De møter du på den lokale puben, på et utested du besøker og også her inne på sosiale medier. Da har man noen valg. Møter jeg slike på en god dag, ja da smiler jeg og takker pent for interessen de viser. Og velger å ta det til meg. For det er da sånn at jeg synes det er litt stas å vite at en slik ung gresk gud (eller som oftest tyrkisk eller norsk), faktisk finner meg, en gammel tante i bestemoralder attraktiv. Det kan vi leve litt på vettu.

Men.... så skjer dette på en dårlig dag da :o eller de sender noen bilder på innboksen med bilder av deres stolthet, i giv akt! Via sosiale medier. Uff og uff, da kan det til tider bli for mye for en stakkar. Så da får de enten se meg bruke alle banneord jeg har på reportoaret, og bli rapportert og blokkert om dette foregår på Internett. Er det ute i den virkelige verden, ja da sukker jeg ofte tungt...og forteller at jeg kunne nok vært din mor...tross alt. Men disse eplekjekke bråtøffe guttene,svarer lett med et bredt flir: jojo, men det ER du jo ikke?! Sukk.... 



Og har de ikke tenkt på det, disse ungvalpene, at det ikke er så kult lenger når du møter slike som meg over tid. Uanett hvor kul og morsom jeg var når de møtte meg på puben. Hvor jeg hadde pælmet i meg 10 Irish coffe og 17 halvlitere, og rocket dansegolvet. Mens jeg i halvmørket var både frekk og sexy, med mange lag make up, rocka frisyre og fancsy antrekk! Så har det seg slik, at vi i denne alderen, ikke spretter opp søndag med søt sovetroll sveis, litt sminke på halv tolv, og fulle av energi. Nei nei nei, vi har vondt alle steder, for vi er faktisk i reperasjonsalderen. Vi må huske på å ta alle fem typer daglige piller, ha i oss 5 kanner svart kaffe og bruke en time på badet for å oppstå som den vi var i går kveld og i natt. Og ikke nok med det, alle lagene med fonduetion og pudder er ikke like flatterende i dagslys som i nattens mulm og mørke... 

Også har vi forpliktelser. Masse forpliktelser og ansvar. Vi har barna da, som er på din alder, og gjerne barnebarn også. Og vi har ikke tid eller lyst til å sitte i armkroken og kose med deg hver kveld og se på film. Vi har ikke energi, ork eller lyst til det heller. Vi vil antageligvis heller ta en cowboystrekk i sofaen. Mens du bærer inn ved, måker gårdplassen og kjører og henter ungdommene våre på fest. Er du klar for det tror du? Også  var det økonomi da. Vi har ikke "lommepenger" vi serru. Vår inntekt er bortbestilt til faste utgifter og regninger den! Og vi har ikke råd til å feste fredag og lørdag hver helg! Ikke har vi lyst eller ork til det heller. 

Og det er ikke bare guttungen som får trøbbel. Men du også! Det kan jeg love deg! For jeg har nemlig prøvd...flere ganger. For det første så kan du glemme å ha bikkja i bagasjen på stasjonsvogna. Der skal jo basskasse inn må du vite! Ikke skjønner de hvorfor du har brukt tusenvis av kroner på rep av forstillinga på den gamle bilen din heller. For den hadde jo vært myyyye kulere om du hadde brukt penga på noen rå alminiumsfelger istedet vet du vel! Huff.. nei det kan fort bli tøffe tak! For jeg lover deg, at om de fleste av disse unge jyplingene fremsetter det som om de er "ute etter en ting", den lekre blekfeite kroppen din, hvor det henger litt både her og der.... Så er de fleste av dem, så fasinert av at du er omsorgsfull, har kunnskap og erfaring, at du lytter, at du ikke er sjalu osv osv.. at de drar det ut i et reellt forhold. Og det er DA problemene starter :p



Nei nei nei! Så får vi holde oss til dem på vår egen alder da! Så skulle det vel gå greit og nærmest smertefritt? Trodde du... men neida. Så lett skal det nemlig ikke være. For er du som meg, så sitter du der da, på puben. Og det mangler ikke på halvfulle gubber rundt deg, de vil både danse og prate, eller i det minst snøvle litt med deg. De sitter der og snakker gjerne shit om sin x kone, og alle sine x samboere etter skilsmissen. Om du ikke har fått i deg nok fludium...og kikker litt nøyere etter. Så ser du at fyren faktisk er rett og slett en "gammel gubbe"! Han har dårlige tenner, pigmentflekker og rynker i fjeset. Og grått hår i massevis, ikke på hodet altså, der ligger det bare noen fjoner henslengt over etter den retningen vinden blåste samme dag. Men... ut fra nesa og ørene stikker det ut grå stive buster!

Og jammen har han ikke kneppet opp skjorta som om han skulle være selveste helten i en James Bond film i 1970 utgave. Og han tror seriøst det er sexy, med det grå ullteppet som stikker ut av skjorteåpningen :o Grøss! Kjenner de ikke sin egen begrensing disse karene? Han er jo eldgammel! Kanskje han minner deg om din egen far, eller du tenker at han er en av fars kamerater fra gamle tider? Hvordan kan det ha seg at denne tror du er interessert? DU er jo ikke såå veldig gammel. Du er da vel knapt ferdig med 50 årene! Nei for en slask! En fornærmelse er det, for oss som er evig 29 :o

Skulle du likevel da, godta at det er sant som de sier, at dere faktisk er på samme alder. Selv om du ikke kan fatte og begripe at det stemmer! Du har da alltid hatt et godt øye til et kjekt mannebein, som du kan hvile øya på. Du kan da for skams skyld ikke innstille deg på å snu deg etter en gråhåret gammel mann på gata?! Vell, du prøver da, dere treffes noen ganger. Han forventer din fulle oppmerksomhet. At han kan hvile på sofaen din når han kommer. Mens du lager mat og varter opp. For han har jo levd slik i mange år! Bare byttet ut sofaen, huset og kjerringa! Så spør du kanskje da, om dere skal finne på noe gøy og spennende en helg. Finne på noe? Men neida, da skal han se på Nytt på Nytt, Sporten og Nyhetene. Og det er dårlig vær og han har dårlig knær og ja det er ikke måte på hvor mange grunner han har for å bli i sofaen :p

Er dette noe å savne? Å fly rundt i nærmeste småby, og det bare for å oppleve at det er de samme karene som sitter på de samme barkrakkene de satt på da de var nyskilt og 35 år. Og de satt der også da de var 18 og ute på tokt for å finne den som skulle bli mor til deres barn! Og nå har de vært sammen med de fleste i denne lille kommunen, og du står på lista som nestemann. Du vet at både nabokjerringa og en venninne av deg, og kanskje kusina di, alle har prøvd fyren før deg. Så nå er det din tur til å plukke opp restene av det de ikke vill ha mer :o 

Jeg sier NEI TAKK! Jeg tror at det beste er å trives i sitt eget selskap. Være glad i alenetid. Ha venner av begge kjønn. I alle aldre. Nyte livet! Og alt det fører med seg. Er en bedre prioritering enn å begi seg på alvor ut på kjøttmarkedet. Og bli behandlet som om du var fritt vilt, desperat eller at du behøvs, fordi et eller annen mannebein trenger noen til å varte seg opp, da de har vondt her og der, x kjerringa er både slem og ond, ikke har de penger nok til regninger, og ikke er de glad i seg selv eller vet å nyte livet. De tror de blir lykkelige, bare de er sammen med DEG, eller MEG. At å være i et forhold er lykke, vellykkethet og meningen med livet. Da er det ikke DEG de vil ha. De vil ha forholdet! Ikke slipp dem inn før de har lært seg selvstendighet og å ta ansvar for eget liv! Om de har et godt liv, og ser på nettopp DEG, som en ekstra bonus. Da er det ekte, og noe å satse på! 

Og skulle ikke det skje deg...eller meg. Så har vi det jammen ikke verst som det er heller, eller hva? Ingen forventer middag, at du skal smile og være glad, at du skal stæsje deg opp og vise deg fra din beste side. Du behøver ikke prestere noe som helst.

Kun slenge beina på bordet og drikke så mange vinflasker du ønsker, med dine venninner en lørdag kveld. Og det er vel livskvalitet, er det ikke ;-) 

La andre ta seg av kjøttmarkedet, jeg blir veganer og øver på tilværelsen som gammel enslig tante med huset fullt av katter!

Vil du lese mer av mine skriverier. Mye alvor og ofte humor. Om samfunn, mennesker og livsverdier. Sterke meninger og ting satt på spissen. Så blir jeg veldig glad om du vil følge meg videre ved å trykke liker på min Facebookside, den finner du her. På forhånd takk <3

#singelog40 #singelklubben #singel #singlevoksne #voksensingel #nettdating #cougar #yngremennogeldrekvinner #skilt #ennyvår #middelalder #blunck #sieri #bluncksieri #sisseleriksen #kjøttmarkedet #dating 

Takknemlighet er motsatsen til bitterhet, misunnelse og depressivitet?

Det kan virkelig være det. Min personlige erfaring har lært meg at jeg ved å ta kontroll over egne negative tanker, og bevisst styrer de i retning av å lete etter det som er positivt, så blir jeg takknemlig istedenfor deprimert. Det er ingen enkel oppgave. Men jo flere ganger man opplever å mestre denne kontrollen, jo lettere blir det neste gang man forsøker. 

Jeg har opplevd depresjon, flere ganger. Altså alvorlig nedstemthet over lengre perioder, måneder og nesten år av gangen. Hvor jeg gikk til samtaler hos psykolog,prest, psykiatrisk sykepleier osv. Og jeg brukte antideppressive midler i tillegg. Men man blir klokere med årene, eller i det minste så blir man mer erfaren innen mange felt. Og siden jeg lærte meg å bruke denne metoden, så har jeg unngått å bli negativ, bitter eller deprimert.

Jeg kan erindre mange samtaler med mer eller mindre kompetente professjonelle, hvor jeg kom godt overens med noen, mens andre hadde jeg så dårlig kjemi med. At det føltes nesten verre når jeg gikk derfra, enn før møtet. Noen av disse snakket ofte om tankenes kraft. Og kom med tips og råd for hvordan man skulle vri vonde tanker til noe positivt. Og at det betydde ikke at man la de bort og ikke turte kjenne på dette vonde. Men at man ikke skulle tillate at det negative tok helt overhånd.



Ofte så ble det brukt et eksempel med en skuff. Altså bekymrer du deg mye, og grubler over alt vondt og vanskelig. Så tillat deg det bare en stund. Bestem at ok, det er lov å ha de tankene, tårene og sinnet feks, hver dag mellom kl 17 og 18. Men etter kl 18. da ser du for deg, at du legger de i fra deg i en skuff i kommoden. Og du får ikke bruke mer tid på de bekymringene før i morgen til samme tid. Altså denne timen mellom kl 17 og 18. Slik ble døgnet fyllt av mer positivt enn negativt. Og de positive tankene vant taket over meg. Jeg kunne ikke lulle meg inn i håpløsheten, og tenke stakkars meg. I hvert fall ikke lenger enn 1 time pr dag!

Da jeg sliter noe kognitivt, så kan jeg ikke erindre akkurat når jeg fikk så grepet på dette, at det ble en naturlig del av min hverdag, mitt tankesett og mitt liv. Men jeg har nok levd på denne måten et sted mellom 9-10 år. Og jeg har aldri vært deprimert etter jeg startet opp med å ta kontroll over eget tankespinn. Selv om jeg har en god del vanskeligheter i livet, både vedrørende helse, økonomi og familiært. Så tillater jeg ikke depresjonen å ta kontroll over meg mer. Jeg har oppnådd mestring, ved å styre egne tanker. Og bare det er jo med på at jeg føler meg ennå mer glad og fornøyd.


Om tankene mine vandrer sin egen vei når det hoper seg opp med bekymringer og problemer. Så forsøker jeg å ta en utfordring av gangen, og løse den. Jeg kan ikke gape over for mye på en gang. Noen utfordringer er nærmest umulig å løse, de kan bli puttet i bekymringsskuffen dag etter dag, i lengre perioder. Før de kan løses, om det i det hele tatt er noen løsning på de. Kanskje må jeg heller akseptere og leve med de. Mens andre problemer finner jeg en løsning på selv. En av gangen. Nå snakker jeg ikke om bagatellmessige daglige vanskeligheter. Men større livskriser som kan være med på å forme meg til å bli bitter og selvmedlidende. Og igjen, hver gang jeg har løst en oppgave for meg selv og mitt utfordrende liv, jo mer vokser selvfølelsen vår. Mestring vokser en enormt på!

Nå har jeg alltid hatt en mistanke om at noen mennesker er nærmest født negative eller depressive. Eller med et "mørkt" sinn. Og de trives i den rollen, mange av de. De vil være pessimist og se mørkt på ting. Og heller bli positivt overrasket om ting viser seg gå bedre enn forventet. De som er slik, kan nok aldri endres, det er for stor del av deres personlighet. Men jeg henvender meg til mennesker som meg selv. Som gjennom et langt liv, har opplevd mye nedturer og vonde opplevelser har preget store deler av livet deres. Der tror jeg denne tankekontrollen har mye for seg. Jeg kan gi et eksempel her, for hvordan jeg tenker:

Jeg er så takknemlig for at jeg ikke har noen sykdom jeg dør av, bare sykdommer jeg dør med. Jeg er så takkenmlig for at ungene klarer seg så godt, når man ser hvor mange unge som sliter, isteden for å irritere meg over at de er tunge i baken og ikke "hjelper til nok". Jeg er også takknemlig for at jeg har en eldgammel bil, som starter uansett antalle kuldegrader, i steden for å tenke at den er verdt vrakpanten, mangler et vindu og har all verdens ulyder. Jeg er så takknemlig for at jeg kan bruke min tid på frivillig arbeid, isteden for å deppe over at jeg pga helsa har falt ut av ordinært arbeidsliv. Jeg er så takknemlig, for at jeg har alle lemmer i behold, og at jeg har noen positive sider ved mitt utseende, isteden for å deppe pga rynker, alt som henger, kg for lite eller for mye. Jeg kjenner på takknemlighet for at jeg blir mett og godt av kjøttboller til middag, isteden for å tenke på hvor heldige de er de som går ut og får servert en bedre biff middag. Jeg er så takknemlig og bevisst på mine god sider, isteden for å grave meg ned i alt jeg ikke er så flink til eller god på.



Ser dere hvor jeg vil hen? Slik tenker jeg. Altså også jeg kan kjenne på sinne, sorg, irritasjon osv. Men kun i korte øyeblikk. Og jeg er så vant med å dra tankene mine i positiv retning, at nå, etter 10 års tid, så behøver jeg ikke en gang anstrenge meg og konsentrere meg om ¨å styre tankene dit hen. Det går nærmest av seg selv. I en vond situasjon, så klarer jeg nesten til en hver tid, tenke meg en situasjon hvor det kunne vært enda "verre". Og da kommer takknemlighetsfølelsen istedet for den vonde bitre depressive tanken, som er så altoppslukende.

Så dette er min "hemmelighet", jeg klarte nok ikke å stå så godt i den der og da, når depresjonene allerede var tilstede. Men etter man er kommet seg, det er da man kan lære seg små triks og metoder for å holde hodet over vannet, og nyte å kjenne på glede og takknemlighet MER enn man kjenner på det vonde. Prøv gjerne den som vil. Det er jo så populært blitt i dag. Med Mindfullness, coaching i mestring og selvfølelse. Men man behøver altså ikke betale for kurs for å få det bedre med seg selv. Man kan lære seg dette selv, med enkle knep. Og før du vet ordet av det... så går det av seg selv. Det blir en del av levesettet ditt. Og om man da ikke blir frisk eller rik, eller vakker eller for evig positiv og overlykkelig.... så får man faktisk et bedre liv, ved å kjenne på takknemligheten mer enn man smaker på bitterheten. 

Lykke til :-) håper dagene dine blir lettere og sinnet lysere <3 

Om du ønsker å lese mer, hummer og kanari. Følg meg gjerne videre ved å like min Facebookside, den finner du her!

#tankekontroll #positivtenking #tankefeltterapi #coaching #selvfølelse #blunck #sieri #sisseleriksen #unngådepresjon #styretankene #optimist #mindfullness #psykologi #adferd #selvkontroll #unngåbitterhet 

Les mer i arkivet » August 2016 » Juli 2016 » Juni 2016
Blunck-sieri

Blunck-sieri

49, Kongsvinger

Samfunn, psykologi, helse, velferd, sorg, relasjoner med mer. Alvor og humor i salig blanding. Kontakt meg for bokomtale, oversettelse, artikler, reportasjer, annonsering el produktomtale. Kontakt: sissel.blunck@hotmail.com

Kategorier

Arkiv

Siste innlegg

Siste kommentarer

Lenker

hits