Er beskjedenhet fortsatt...en "dyd"

 Eller er det sant, dette med at unge i dag, som ikke er fremadstormende, høyrøstet, selvsikre og selvgode... ikke vil nå dit de vil?

Kommer de ingen vei, disse som ikke har spisset albuene, de som ikke synes noe om å tale til store forsamlinger, som ikke trives som midtpunkt. Som ikke liker å stå på en scene?

Vil ingen arbeidsgivere lenger ha unge mennesker, som har evne til å være ydmyk, som sørger for fornøyde kunder (du vet..den gode gamle, kunden har alltid rett), og som er taus men fornøyd om de ser de gjør sitt arbeid bra, uten å brautende fortelle om det.

Men også lyttende og våkne om de blir fortalt at de må gjøre et bedre arbeid. Disse litt still farne jentene og guttene..som i min glanstid i tenårene..var sterkt ønsket til alle ledige stillinger i «Oslo byen».

For de var ikke til å stole på disse by-ungdommene. De lurte seg unna, var tunge i baken og frekke i kjeften fikk man høre. Men et arbeidsjern med stolthet for sitt yrke, hva enn det yrket måtte være, fra en eller annen bygd en time eller to fra Oslo-gryta..det var en hver arbeidsgivers drøm og ønske arbeidstaker.

Dere unge som leser dette, tror nå at jeg er ca 100 år, og at jeg som tenåring kjørte hest og slede til Oslo på jobb. Men nei, vi snakker om 80 tallet..og helt opp mot slutten av 1990 faktisk. Det er ikke fryktelig lenge siden...Men endringer er skjedd. På foreldresamtaler på skolen for mine barn. I alle år. Så er det kun skryt å få. De gjør det så godt. Ingen bekymringer der nei.

Faglig dyktige, smarte og i tillegg høflige mot alle og sosiale og gode venner med de fleste rundt seg. Men det er en ting til...de sier ofte, at barna mine var så stille, så beskjedne, så rolige... Ja svarte jeg, de er det, det er deres personlighet.

Og for hvert år som går, så kommer skolene med sterkere ønske om at mine såkalt kloke barn, skal rekke opp hånda oftere, snakke høyere, synes mer osv osv... De blir usynlige. Ja jeg kan huske i barnehagen en gang, jeg tror det var min sønn, hvor de ansatte etterspurte noen «rampestreker», for det var for godt til å være sant..en trygg, glad, klok liten gutt. Venner med alle, høflig og hjelpsom. Og at en barneverns-ansatt også sa det en gang... at det var da virkelig merkelig...at begge mine barn skulle være så enkle å ha med å gjøre.

Det var ikke normalt, så det er nødt til å være noe galt et sted?! Men det var det altså ikke... de var ikke skremt til taushet, eller for pysete til å gjøre rampestreker, eller for dumme til å løse oppgaver, eller for slemme til å finne seg mange venner...




De hadde og har den dag i dag, en personlighet, som er lett å like for de fleste.

Og om en sånn oppførsel for det første skal bli kritisert og nærmest bli gjort som det er noe alvorlig galt.. For godt til å være sant, eller lignende?

Da blir jeg skremt... er det virkelig blitt sånn. Og jeg fikk til nød igjennom at min nå voksne sønn, ikke behøvde eller ønsker å hevde seg i alt, den gangen han gikk på skolen. At han ikke hadde noe ekstremt konkurranse behov, eller for å ekspandere seg på en scene...

Men med datteren min, som er hele åtte år yngre...ser jeg at det er blitt enda vanskeligere. Dette blir verre og verre.... Det er ikke plass lenger til de som faktisk tar minst plass der ute i verden....

 

Jeg hadde en bekjent en gang, du vet...en slik kvinne som er beintøff, og sier alt rett ut til hvem som helst! Uansett om det er negativt.

Noen liker sånt, jeg er mer der at hvorfor måååå jeg si noe negativt til noen når jeg kan holde tyst. Og heller være flink til å si positive ting.

Den damen sa nesten snurt til meg, at med slike beskjedne unger (som om det skulle være en sykdom) så kom det til å gå til helvete med dem begge to! Hmmf.... jeg ser hvordan det gikk med hennes tre voksne barn, som lærte et språkbruk som kanskremme en voksen mann, og som lærte å brøyte seg frem både her og der, og slenge med leppa i tide og utide.. det gikk ikke så bra. Dessverre.

Man kan bli for kjepphøy, for rappkjeftet, for selvgod... nemlig!

 

Det forstår ikke alle nye lesere nødvendigvis, men de som kjenner meg godt, de vet at uansett hvor tøff jeg er i skriverier, og uansett om jeg ikke er lett å stanse om jeg opplever urettferdighet eller noen tråkker mine eller meg på føttene. For da slår jeg i bordet, og legger beskjedenheten vekk!

Men ellers...så er jeg utenom det, stille, rolig, beskjeden, sjenert og til tider innadvent. Jeg kan legge det fra meg i en viss situasjon. Feks i jobb. Men personligheten min bak det hele, den er som den er. Muligens gammeldags. Men jeg kan ikke endre meg så radikalt som person. Det synes jeg ikke dere skal gjøre med barn og unge heller. Det er faktisk de som er født til å stå på en scene, eller på tale-stolen. Og takk og lov for det. Men vi kan da ikke ha kommet dithen, at alle andre blir så og si usynlige i mengden, fordi de ikke skriker høyest, se på meg , hør på meg, velg meg osv?!




 

Er det ikke igjen flere av oss, som er oppvokst i et hjem på en tid, da beskjedenhet fortsatt var en dyd. Den gangen det ble nevnt som noe positivt, og ikke som noe som kan kritiseres. Er det flere der ute, som har oppdratt sine arvinger i samme ånd.

At man skal vite at en er viktig, og jeg har gitt mine barn mer ros enn ris (ikke så vanskelig heller det, når de var som de var), så det er ikke manglende ros, oppmerksomhet eller skryt for hvor flinke de var, hvor gode de var på det ene eller andre, eller hvor fine de var som person osv som har skapt dem til beskjedne mennesker. Men allerede som små barn..syntes de det noen ganger var vanskelig å få ros... Fordi de har den personligheten de har..Som ungdom og voksne takler de ros på en flott måte, og vokser på det og takker pent. Men det tar det slett ikke som en selvfølgelig! 

Skal det gå så langt så slike mennesker som oss blir sett på som annerledes, at de som klatrer på vegger, skriker og hojer og synes mest... er de eneste man ser, og anerkjenner. Mens de som ikke er riktig så «høye på seg selv»..de skvises ut?

Nei, jeg nekter å tro det! Jeg er helt sikker på det, at jeg selv ikke har ødelagt mye av mine sjanser i arbeidslivet pga min rolige personlighet. Heller det motsatte. Og at om jeg feks hadde ringt gamle Hr Thon, og fortalt ham om mine barn, ville han egenhendig ha ansatt de pga de er nettopp slik som de er, jeg tror han er et eksempel på det samme. En behøver ikke utmerke seg og vise seg frem så ekstremt helt tiden, noen ganger kommer man lengst bare med å jobbe hardt nok.

 

Det jeg eventuelt da skulle ha mistet av muligheter pga sjenanse eller få ord... det var ikke ment for en som meg... det kan andre ta seg av. Greit å være obs på hva en kan, men sørg for at du vet hva du ikke egner deg til også. Jeg føler bare at det er synd at man setter karakterer på grunnskolen etter barns personlighet. At man premieres for å være utstyrt med spisse albuer og være ruset på sitt eget ego. Når sidemannen kanskje er mange ganger dyktigere i faget, og har stilletiende gjort ferdig et helt gruppearbeid alene, fordi de andre har nok med å sitte å skrike høyt til hverandre om hvor flotte unge mennesker der er.

 

Jeg synes det er vemmelig å tenke på, om det er et slikt samfunn vi består av til slutt. En gjeng selvgode skrytende verdensmestere, som alle er så kåte på seg selv, at de forsøker å overgå hverandre på alle vis i livet!?! Nei takke meg til, sindige kloke behagelige mennesker, som kaller en spade for en spade og er fornøyd bare de får noen utfordringer i arbeidslivet. Og som ikke har en innebygd antenne for å søke etter å være best på alle punkter i livet.Joda, vi behøver dem også...men skrekk og gru for en utmattende hverdag det ville blitt, om alle var like «mye»....

Jeg stemmer for at man ser også de som er dyktige uten å føle for å vise det. De som er trygge uten å være selvgode.

Og som viser meg, at for meg, og for forhåpentligvis noen til...

er BESKJEDENHET FORTSATT EN DYD...

#beskjedenhetendyd #fremadstormende #konkurranseinstinkt #utadventeungdommer #ingentingverdt #stillfarne #innadventeogstilleungdom #kommeringenveiutenspissealbuer #høyrøstetogselvopptatt #sieriblogg #blunck #sisseleriksen #sterkemeningerommangt #samfunnsdebatt 

3 kommentarer

Henrik Sortland

01.10.2014 kl.23:08

Flott innlegg og spennede blogg du har! :)

Ida Marie Thomassen

01.10.2014 kl.23:26

Helt enigmed deg! Kjempe godt skrevet 😃

frodith

02.10.2014 kl.06:58

Jeg tror aldri vi får et samfunn av BARE det ene eller BARE det andre. For vi har hele tiden fremdeles og heldigvis noen som oppdrar etter verdier som er annerledes, eller "gammeldagse". Vi har fremdeles folk som liker beskjeden MEN flotte folk, som gjør jobben sin uten å skrike høyest, men heller ikke er redd for å si at de er flinke om de blir spurt. For stolt og flink trenger ikke være noen motsats til å være snill og grei og samarbeidende. Blir man BARE opptatt av seg selv og de spisse albuene, da er det et problem. Men jeg tror aldri vi får et samfunn med BARE dem.. Ha en fin dag :-)

Skriv en ny kommentar

Blunck-sieri

Blunck-sieri

49, Kongsvinger

Samfunn, psykologi, helse, velferd, sorg, relasjoner med mer. Alvor og humor i salig blanding. Kontakt meg for bokomtale, oversettelse, artikler, reportasjer, annonsering el produktomtale. Kontakt: sissel.blunck@hotmail.com

Kategorier

Arkiv

hits