Kjendistilværelse gir fordeler også innen fengselsmurene... den unevnelige

Da avisene florerer med informasjon og meninger om den omtalte rettsaken, over en av Norges mest kaldblodige mordere, den unevnelige mannen... som drar det offentlige for retten pga han ikke føler han har god nok livskvalitet. Tenker jeg mitt. Og du ditt!

Jeg forstår det ikke er til å unngå at man, eller de fleste, gjør nettopp det. Mange, de fleste føler nok avsky. Saken er at alle på en måte skal ha sine rettigheter opfyllt i vårt land. Også den unevnelige. MEN.... jeg har et men ... hvorfor skal det også i en sak rundt soningsforhold. Gjøres forskjell på den alminnelige mannen i gata, og en "kjendis". Ser ikke rettsvesenet vårt hva de gjør med dette?

Hvorfor lot de foreksempel ikke denne rettsaken, om den var uunngåelig, foregå uten åpne dører. Hvorfor må vi opplyses om dette. Hvorfor slippe inn pressen i rettsalen? Er dette nyttig informasjon som vi virkelig behøver? Trenger vi se eller vite dette? I så fall, hvorfor? For å irritere noen, for å skape sinne hos andre, og sorg hos mange? Eller hva er årsaken?



Det har seg nemlig slik, at jeg personlig har alltid irritert meg over at et navn, eller en form for kjendisstatus, gir innpass alle steder. Og det blir det mer og mer av. For på 2000 tallet, kan man bli kjent...bare for å være "kjent". Man behøver ikke en gang prestere annet, enn at mange mennesker vet hva du heter eller hvordan du ser ut. Det blir for dumt, spesielt når det har plaget meg i en årrekke at kjendiser får komme først i køen i helsevesenet. Ikke fordi de nødvendigvis behøver hjelp raskere enn andre, eller de er rammet av noe verre enn andre i sykehuskøen. Neida, det har seg bare slik at de er prioriterte mennesker! Fordi... de er kjent.

Det gir meg så emmen smak i munnen. Og jeg føler ubehag ved å tenke på at våre unge skal lære at slik er det, og da er det ikke rart at verden vrimler av unge jenter som vil bli fotomodell eller puppemodell.O g unge gutter som vil bli fotballstjerne. Ikke fordi det er gøy å spille fotball, men fordi de vil bli kjent. Det er så merkelig forvridd fremstilling, som vi lærer våre ungdommer. For så å senere klage over at verden er full av overfladiske radmagre ungjenter med kjempepupper eller unge gutter som dropper venner, skolen og lever i sin egen egoistiske verden, hvor de selv er det evige midtpunkt. Og alle sammen helt uten at de har forstått at de må prestere noe som helst for å få sin oppmerksomhet, eller sine penger. For en mentalitet!?



For det er nemlig slik, at i den "virkelige" soningsverden. Bak murene. Der som få heldigvis har måttet oppholde seg. Men likevel er det en god del som har den erfaringen. For de som sitter der, skyldige eller ikke, er ikke virkeligheten riktig slik som for den unevnelige! Så langt der ifra! Men de klager sjelden. Og de synes mange av de, at det er rene ferien, de ser på det slik mange, spesielt rusmisbrukere. Fordi vi har et humant fengselsvesen i forhold til svært mange andre land. Ingen fryser, sulter, blir slått eller mishandlet. Og man får mat, seng og dusj og litt frisk luft. Som på et hotelle. Ikke må de arbeide eller prestere noe heller.

Mange velger riktignok både å studere, arbeide eller å trene som en del av et lengre fengselsopphold. Mange leser masse. Man har all verden tid, og det eneste man egentlig mister. Er sin frihet. Sin frihet til å gjøre hva man vil når man vil, og til å oppholde seg hvor man vil. For noen er den biten ekstremt tøff. Men for de aller fleste fungerer det derimot helt greit. Jeg takler feks ikke en gang sykehusopphold. Ikke fordi de ikke tar vare på en der. Men for meg er det omtrent som et fengselsopphold, man mister sin frihet til å være hvor man vil, og gjøre det man ønsker, når man vil.

Og da kan nok de fleste tenke seg, at om jeg sammenligner disse to. Så er det slik at jeg ikke nødvendigvis synes det er noe verre å sitte i fengsel, enn å være lenket til sykesengen på et sykehus. Det er friheten som er så ekstremt viktig for meg, at det føles som en straff selv på et sykehus. Men igjen, de fleste synes ikke det er noe spesielt traumatisk, og takler derfor sitt fengselsopphold greit. De vet bare at de må vente med å igjen få tilbake friheten sin. 

Likevel, jeg har min opplevelse og mine erfaringer av Norske fengsel, det meste foregår humant og rettferdig. Men der som i mange andre lukkede samfunn, foregår mye, som kan være med på å gjøre hverdagen tøff, og livskvaliteten dårlig. Det er feks forskjellsbehandling. Og slike ting tærer hardt på mange under sånne forhold. Om man som ung førstegangs fengslet for mindre forseelser, feks ser at hardbarka voldsforbrytere gis fordeler av visse fengselsbetjenter, mens de selv, som er nesten bare barnet, og er innsatt pga bagatellmessige forhold, om man kan bruke det ordet for kriminelle gjerninge, blir behandlet på en helt annen og mindre hyggelig måte.



En annen ting mange innsatte opplever, er at de under sykdom, ikke blir tatt på alvor. Spesielt gjelder nok dette psykiske lidelser. Man kan jo bare tenke seg, om man har opplevd å være i dyp depresjon, gjerne med selvmordstanker...hvor tøft er ikke det å meste. Tenk deg at du må mestre dette helt alene, uten familie og venner, og uten mulighet for å komme til lege eller psykolog. Om fengselsvesenet ikke tar deg alvorlig nok.

Jeg kjenner til innsatte som selv under sterk psykose, som hører stemmer osv, som ikke får medisinsk hjelp. Og om de forsøker å nå frem via sin advokat. Så er det ikke slik at alle advokater er tilgjengelige og tilstede for alle sine klienter. Mange opplever å knapt få en tlf oppringing tilbake fra sin advokat. Når de forsøker å få helsehjelp via advokaten. Om man da tillegger at mange er ensomme i fengsel, jada, de har gjort noe straffbart, og sitter der av en grunn, men dog, ikke har et eneste menneske som besøker de.

De er helt alene. Ingen hører hva de sier, hva de sliter med. Men skriver media noen gang om disse menneskene? Nei! Tror dere at de kan slå i bordet og forlange en bedre livskvalitet ved å få gratis bistand via vårt rettsvesen, for å feks få helsehjelp. Om fengselslegen eller ledelsen mener de ikke er så syke som de vil ha det til. Nei! Og hvorfor ikke det da? Her i landet som alle skal føle rettferdighet og kjenne de blir hørt. Og menneskerettighetene blir nevnt i hytt og pine! Nei, dere forstår, ingen kjenner de, ingen vet hvem de er.

Ingen bryr seg om deres hverdag eller brudd på deres rettigheter som menneske. Mens den unevnelige...den mange ser på som minst menneskelig enn de fleste. Han skal vi vise verden at vi tar godt vare på. Hvorfor er han verdt mer enn mannen i gata?

Og hvorfor får ikke vi i et demokratisk land, være med på å bestemme at vi ikke ønsker dette? Ikke bruke penger fra den offentlige kassen, på en som er så oppblåst og ruset på seg selv, at han faktisk tror han kan få alt han ønsker! og hvorfor tror han det? Jo, fordi det er det vi viser ham, ved å gi ham sitt publikum og la sin stemme bli hørt, i rettsalen.... Jeg skammer meg igjen... for å være Norsk... Og føler ellers...ingen verdens ting... utenom vemmelse.

Gå gjerne inn her, og trykk liker på min Facebookside. Så får du oppdateringer om nye innlegg, takk for at du følger meg!

#ABB #andersbehringbreivik #breivikogmenneskerettigheter #forskjellpåfolk #kjentforåværekjent #rettsakenandersbehringbreivik #menneskerettigheter #norskesoningsforhold #omåværehøypåsegselv

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

Blunck-sieri

Blunck-sieri

49, Kongsvinger

Samfunn, psykologi, helse, velferd, sorg, relasjoner med mer. Alvor og humor i salig blanding. Kontakt meg for bokomtale, oversettelse, artikler, reportasjer, annonsering el produktomtale. Kontakt: sissel.blunck@hotmail.com

Kategorier

Arkiv

hits