Går an å bli frisk av angstlidelser? Ja, det er mulig for mange, kanskje også for deg?

Ja, for noen så er det faktisk mulig. Men om jeg tenker meg om, ja så har jeg sjelden, eller kanskje aldri, hørt noen faktisk si det. At de tidligere har vært plaget med angst, men nå er blitt friske? Men i hvert fall, jeg personlig, kan nok uttale noe lignende. Jeg har opplevd å ha generell angstlidelse, eller  i perioder, og over mange år. Generell bety jo da, at man har angst for mye forskjellig, og ikke kun for en bestemt ting. Noen har angst for helt konkrete ting, feks sosial angst, noen har angst for å bruke offentlig transportmiddel, for å kjøre heis, for å spise foran andre mennesker, andre igjen har kanskje angst for å dø osv... Min angst var i hovedsak generell og generalisert, slik at jeg levde med en form for konstant angst, bekymring og i helspenn, for alt rundt meg. Og den bestod ofte av jeg bekymret meg sånn for mange ting i hverdagen, og når bekymringene ble sterke, så ble det til redsel, og angst for at skremmende ting skulle hende.

Det dreide seg ofte om ting som "kunne skje", at jeg skulle kollidere i trafikken, at barna mine skadet seg på skolen, at jeg skulle dø før barna var voksne og mye mer. Jeg kunne være redd for og ha sterk angst ofte fordi jeg var redd noe skulle ramme ungene mine, ettersom det har vært mange sterke vonde opplevelser med sykdom, ulykker og død rundt oss. For hver slik tragedie som rammet, jo sterkere ble min angst. Jeg hadde også dødsangst, og var veldig redd for at jeg skulle skade meg alvorlig og dø, slik at ungene mine ikke hadde noen! Da de har kun meg som voksen person og som familie her i livet. Pappaen deres døde da de var små, og familie forøvrig har vi ingen kontakt med. Og tanken på hva som ville skje med barna mine, om jeg døde, den skremte meg voldsomt. Nå vil kanskje noen mene at jeg nærmest hadde reell grunn til å å få slike tanker,  nettopp fordi jeg eller vi, opplevde så mange sterke livstraumer i livet vårt, og stadig ble påminnet om hvor skjørt livet er...hvor fort ting kan snu.. Men likevel, det er fryktelig vondt å leve med slik redsel og angst. Bekymringer skaper angst, redsel og nedstemthet.

Og det burde ikke være nødvendig, tenkte jeg mange ganger, å leve hver eneste dag og ha slike skremmende tanker... det gjorde meg etter hvert veldig sliten og nærmest utmattet. For man bruker mye krefter på redsel og anfall av angst. I tillegg hadde jeg sterke anfall av panikkangst, ofte om nettene, hvor jeg våknet gang på gang, fordi jeg så min kjære avdøde manns ansikt foran meg.. slik han så ut når jeg fant ham død... Jeg våknet av hjerteklapp, pusteproblemer, og satte meg opp i sengen og gispet etter luft! Badet i svette.... gang på gang... Det viste seg jo etter hvert at jeg led av Posttraumatisk stressyndrom, som jo ofte rammer de som har opplevd traumer i livet. Enten det er personlige traumer eller offentlige som man opplever sammen med andre mennesker, som naturkatastrofer eller krigssituasjoner. Og dermed hadde jeg ofte såkalt flashback også, øyeblikk hvor jeg gjenopplevde vonde situasjoner fra min fortid, om jeg opplevde noe som minnet om det... Det er også angst, det knyttet seg inni meg, det ble trangt å puste, hjertet slo så det var fysisk vondt... og det er en svært von følelse, man blir liksom helt hjelpesløs! Jeg er ikke frisk av PTSD, og jeg kan fortsatt oppleve å få den type flashback el anfall. Men hos meg ligger ellers denne lidelsen nå i ro, utenom i helt ekstreme hendelser, som gir meg minner om tidligere traumer.

Jeg har også hatt perioder hvor jeg har angst for feks telefon samtaler, det kom etter at min hørsel ble dårligere, jeg er hørselshemmet, og oppfatter dårlig i tlf samtaler. Dermed ble det ekkelt å ta tlf, fordi jeg ikke fikk med meg så mye av hva som ble sagt. Jeg liker heller ikke å snakke foran forsamlinger, om det er 20 av de nærmeste vennene mine, eller om det er 200 mennesker jeg skal snakke foran, så får jeg fryktelig angst, skjelver, blir varm, mageknip og den velkjente knuten i brystkassa dukker opp, det blir trangt å puste.. Og jeg har hatt prestasjonsangst, jeg hadde så høye forventninger til meg selv, at jeg slet med voldsomme angstanfall når jeg skulle prestere noe, var veldig redd for å ikke mestre det godt nok. Jeg hadde ikke disse forventningen til andre mennesker. Men kun til meg selv, jeg hadde så lav selvfølelse, at jeg trodde at jeg måtte mestre alt, og helst bedre enn alle andre, for å være "bra nok".

Dette skyldes min oppvekst, hvor det ikke var vanlig med å gi barna noen bekreftelser på at man hadde gjort noe bra eller mestret noe. Slik det gjerne var i den generasjonen våre foreldre hørte til. Og med søsken som led av nærmest sykelig sjalusi, turte jeg ikke utmerke meg som barn. Fordi om jeg mestret noe bedre enn de, så ble deres sjalusi sterkere og det straffet seg ved at de behandlet meg ennå dårligere. Slik at jeg vente meg til mange nødløsninger, jeg gjorde meg blant annet dummere enn jeg var. Jeg gjorde mer mer hjelpeløs  enn jeg opprinnelig var osv. Og likevel vokste og vedvarte sjalusien. Og den er der den dag i dag. Som ung trodde jeg gjerne at om jeg bare var mer enn flink, ja så ville foreldrene mine skryte av meg, og mine søsken ville synes at jeg var bra nok, eller like meg bedre. Slike ideer kan man lage seg for å overleve hverdagen som barn og tenåring.

Jeg har i voksen alder blant annet alltid bekymret meg for økonomi. For ikke å være en god nok forelder til mine barn. For at jeg ikke var et godt nok menneske. Jeg hadde angst for å ikke være pen nok. Ikke være sterk nok. Ikke dyktig nok. Ikke smart nok osv. Og jeg bekymret meg for at noen skulle mislike meg. For at jeg ikke skulle være tøff nok, modig nok osv, mye prestasjonsangst altså. Og sterke bekymringer for viktige deler av mitt liv, som dette med barneoppdragelse og privatøkonomi. Men alt du bekymrer deg for, som du tenker at du ikke mestrer, eller at du ikke er "flink nok til", det vil du faktisk føle deg mer avslappet til, om du først mestrer det en gang, og en gang til og ennå en gang...så vil du vokse på mestringen. Om du i tillegg lærer deg selv, å ta i mot komplimenter, noe mange nordmenn er dårlige til, både å gi og å ta i mot, så vil man kunne få et bedre syn på seg selv. En bedre selvfølelse oppnåes, og dermed senker en sine egne idiotiske krav om alt du måtte mene at du burde klare, eller alt du burde klare bedre osv... 



Jeg har hatt mange former for angst, og det er veldig forskjellig hva som har utløst dette hos meg, ettersom hvilken periode i livet jeg har vært i. Men nå skriver jeg her, hovedsaklig om min angst som voksen, etter at jeg fikk barn osv. Men, i dag så kan jeg altså si at jeg ikke lenger kjenner på angst i særlig grad, ikke depresjoner heller, som i noen tilfeller rammet meg sammen med  angsten. Og da gjelder det å se seg tilbake, og se på hva var det som gjorde at angsten mistet grepet om meg? Hvorfor har jeg ikke søvnproblemer og angst for det ene og det andre lenger? Det er viktig for meg selv å vite hva som gjorde at jeg slipper ha slike plager mer, og det er viktig med tanke på alle andre, for jeg vet vi er mange, som sliter med angst i en eller annen form ... Så må det refleksjon til da ... for det første, kan jeg vel nevne, at jeg aldri eller svært sjelden, har latt angsten vinne over meg. Jeg har altså ikke latt meg stanse i å gjøre ting, for å unngå å få angst. Det skyldes nok i stor grad, at jeg ikke har hatt det valget som voksen! Det var aldri noen mann, foreldre, søsken osv, som kunne utføre ting for meg, som jeg var redd for å gjøre pga ubehaget angsten ga meg. Jeg måtte faktisk trosse angsten å gjøre alt jeg var redd for! Hver eneste gang!

Og det handler vel igjen om blant annet sterkt vilje, men det handlet også om at jeg har to barn, som den gang var små, og jeg visste inderlig godt, at om jeg lot være å gjøre det, eller det andre, om jeg ikke turte å si i fra osv, ja så ville det kunne gå hardt utover barna mine, fordi de altså hadde bare meg. Og den drivkraften, det hadde på meg. Redselen for at barna som fra før hadde opplevd så mye vondt og vanskelig, skulle få det ennå verre... pga jeg som kombinert mor/far, ikke turte å utføre noe, fordi jeg syntes det var vondt og skremmende med angst, den ga meg ikke noe valg! Jeg måtte rett og slett, for ungenes skyld! Altså mangelen på valg, tvang meg til å komme igjen og utføre aktiviteter, som jeg egentlig var livredd for, som ga meg svette hender, hjertebank, magevondt og panikk. Fordi jeg så på barna som noe som var viktigere enn meg selv, og ansvarsfølelsen jeg hadde ovenfor de, sa meg, at om jeg ikke gjennomførte, så ville det gå hardt utover ungene. Jeg visste veldig godt, at de kun hadde meg i livet sitt. Så jeg tror at mangelen på valgmuligheter, hjelper et menneske til å utføre ting vi synes er vanskelig, pga angst,redsel og generelt ubehag.

Men nå er det ikke slik at jeg ønsker at noen skal være i samme situasjon, at de skal mangle valgmuligheter. Jeg er jo glad for at de fleste mennesker nettopp har valget, til å feks overlate det som er vondt for dem, til sin partner, forelder eller kanskje søsken osv. Men for min angst og psykiske helse, var det altså til det gode for meg, at jeg manglet valgmulighetene. Jeg behøvde ikke tvinge meg til å gjøre ting jeg  hadde angst for, jeg gjorde det fordi det ikke fantes noe alternativ. Og det hjalp meg nok veldig mye, kanskje ikke så mye der og da, men i hvert fall i etterkant! Jeg har i perioder oppsøkt blant annet psykolog, og jeg har vært til samtaler hos psykiatrisk sykepleier. Særlig i de første årene etter min manns død. Det var noe jeg først fikk tilbud om, via kriseteam fra kommunen jeg bodde i, noe som man faktisk har rett på, om man opplever å havne i en slik situasjon som jeg og mine barn gjorde, med min mann som døde helt uten forvarsel, i en personlig tragedie. Riktignok er dette noe jeg har forstått i etterkant, ikke alltid fungerer eller er oppe å går i alle kommuner. Selv om det vel er bestemt at alle kommuner skal ha et slikt tilbud. Gjerne bestående av feks prest, lege, psykolog feks.

Jeg har også hatt utallige samtaler med både sykehusprest i sorggruppe, en Frelsesarmeen soldat, leger, sosionom, andre mennesker med psykiske plager med flere. Altså når jeg hadde mye å slite med, så hadde jeg ikke familie jeg kunne henvende meg til, og mine nærmeste venner, ville jeg ikke "bruke opp" på triste og vonde samtaler. Jeg var bevisst på at visse vanskelige ting kan man dele med en god venn. Men man bør justere det, slik at man deler både og, for om man kun deler alvor med en venn, og aldri gledelige saker. Så kan faktisk en god venn få nok, og forsvinne.. og det betyr ikke nødvendigvis for meg, at det er da en dårlig venn. Men alle har en grense for hvor mye en kan takle, og det gjelder å finne en balansegang. Det betyr altså at sliter du konstant og mye, så kontakt heller en profesjonell å snakke med. Og om du synes noe skurrer, så gir du beskjed om manglende "kjemi" med behandler, for er det ikke den rette for deg å snakke med, så opplever jeg ofte at det nærmest har motsatt effekt, og det skal man jo ikke behøve å kjenne på!

Mange ting er lettere å dele med en ukjent også. Og for meg så betyr det at de får betalt for å "høre på meg", at jeg slipper få dårlig samvittighet for å bry dem med mine problemer. Jeg syntes det var vanskelig første gang jeg var hos en slik terapaut, men da jeg den gang fikk høre av mennesker jeg så opp til og stolte på, at det stod respekt av at jeg ba om hjelp. At det å oppsøke profesjonell hjelp, når det blir for vanskelig. Det er ikke tegn på at man er hjelpeløs eller lite selvstendig osv (som mine familie lærte meg). Men det er derimot tegn på at man er ansvarsfull og tar vare på seg selv, når en tar et slikt valg! Den setningen hjalp meg ofte, når jeg følte meg svak eller håpløs, som ikke klarte meg alene med alt det vanskelige jeg møtte på i livet mitt. Jeg har lært masse knep og øvelser hos de forskjellige behandlerne og samtalepartnere jeg har benyttet meg av. Og jeg har i tillegg lært meg mange praktiske øvelser for å hjelpe på feks pusten, om jeg hyperventilerte eller ikke klarte å puste helt nede fra magen av. Og for å løse opp spenninger i skuldre og kjever, som blir kroniske pga somatiske plager.

I tillegg har jeg lest masse, jeg har stor interesse for både psykiatri og for det å bruke forskjellige teknikker for å styre tankene våre, og jeg har tro på at om man jobber hardt for å oppnå en god selvinnsikt, så kan man selv være bedre på å kontrollere visse av våre følelsemønstre, bryte de som ikke er til det gode for oss. Og oppnå å ha det bedre. Jeg har nok lært mye her og der, snappet opp noe fra en hver av mine kontakter. Men mine egne metoder for å styre og ta kontroll over eget følelseliv, har lært meg å være bevisst på eget tankemønster, har nok hjulpet meg like vell så mye. Angst og depresjoner er ofte en slags reaksjon/en følelse man reagerer med, som vi selv kan lære oss å reagere annerledes på.

Og en annen ting jeg skulle ønske ble mer godtatt, er altså det å oppsøke en profesjonell om man har psykiske eller mentale vanskeligheter. At det ble like vanlig som at man ringer sin fastlege når man har fysisk vondt et sted. Som feks i Statene, er det omtrent like alminnelig at man har en fast psykolog som at man har en fast lege. Og innen vi får til det samme her i landet. Så vil jeg hvert fall skrive om det her, for selv å være med på å gjøre dette mindre tabulagt.



Det er mange som ser på meg som et forbilde eller som altså er veldig opptatt av hva jeg mener og tenker om noe. Pga min blogg og mine skriverier på Facebook, i aviser og andre nettsider. Og om jeg da kan gjøre det mindre skamfullt og flaut å snakke om våre mentale helse, ved å bruke åpenhet som jeg pleier, ja, så gjør jeg gjerne det. Det koster ikke meg noe i det hele tatt. Jeg synes det er helt naturlig samtaleevne for min del. 

Dette jeg skriver her er egne tanker og meninger rundt et tema som jeg har erfaring fra, både selv og gjennom andre mennesker som plages av angst. Og må ikke oppfattes som en lettvin løsning å velge for å bli frisk, det betyr ikke at du ikke bør oppsøke profesjonell hjelp. Men det er ment som noen enkle skritt du selv kan foreta deg, som kanskje kan være til nytte i din situasjon, om du sliter med mye bekymringer og angst. Litt hjelp til selvhjelp i din prosess. Og litt positiv feedback fra meg, som forteller deg at du ikke nødvendigvis vil slite med angst og psykiske problemer livet ut. Og at du slett ikke er alene om å ha det sånn. Vi er fryktelig mange. Og mine erfaringer deler jeg gjerne. Om det kan være godt for noen å lese om de. Dette må ikke misforstås som en oppskrift du må følge, eller noe jeg deler fordi jeg har noen utdannelse eller lang arbeidserfaring med psykisk helse!

 I dag er det mange ungdommer som lider av depresjoner og angst. Og som faller ut av skolen eller aldri kommer seg inn i arbeidslivet pga dette. Jeg tror det skyldes at vi de senere år har skapt oss et samfunn hvor man må prestere og nærmest være perfekt på alle vis i livet. Noe annet er liksom ikke lenger godtatt. En grusom utvikling, som gjør at mange får prestasjonsangst og føler seg mislykket. For i virkeligheten er det ikke slik. Vi kan ikke alle være akademikere. Vi er ikke alle født naturlig vakre. Alle er ikke supersmarte med toppkarakterer. Man må ikke ha stort hus og moderne innredning for å være bra nok. Vi behøver mennesker i praktiske yrker. Det vil alltid være noen som synes akkurat du er den vakreste, flinkeste og klokeste menneske de har møtt. Og det holder det! Det er lov å være middelmådig, både på skole og i arbeidsliv. Vi har ikke en verden full av verdensmestere. Og det ønsker jeg heller ikke!

Vi må slutte å sammenligne oss med andre hele tiden. Og bli mer opptatt av oss selv, enn vi er av andre mennesker. Denne utviklingen skaper bare flere unge som sliter psykisk i større eller mindre grad.  Og vi har ikke en gang nok psykologer til å hjelpe alle. Og mange ser på psykiske lidelser som noe mer skremmende enn på fysisk sykdom. Jeg leste et sted at man skulle ønske psykisk helse ble et skolefag, og det må jeg si meg enig i. Fordi den psykiske delen av vår helse, er svært viktig i forhold til både menneskelige relasjoner, mellom barn og foreldre, mellom kjærester, og den betyr mye for ens selvfølelse og for voksenlivet og arbeidsmiljø man vil møte etter hvert. Vår mentale helse kan skade hele livet vårt. Og en god kontakt med egne følelser, det å lære om hvordan vi faktisk fungerer psykisk, kan hjelpe mange tror jeg. Å få innsikt, har i hvert fall hjulpet meg, det kan jeg si! Og jeg tror at en bra utvei er at man snakker og snakker om det, slik at det blir godtatt og til slutt helt vanlig å drøfte vår mentale helse.

Mange vokser opp i en familie, hvor de rundt en ikke forstår lidelser som angst og depresjoner, og man blir da gjerne møtt med ordene "det er bare å ta seg sammen", som et standardsvar dessverre..... Vel, tilbake til meg, jeg har lært meg metoder for det hele, jeg sier ikke at det fjerner alle mine bekymringer 100%, men at jeg lever nå et liv, som ikke styres av min angst og stadige tilbakevendende depresjoner. Fordi jeg har lært meg tankemønstre jeg benytter, når jeg kjenner angsten kommer krypende...eller når  om jeg er på vei ned i depresjon. Og for hver gang jeg mestrer å stanse et angstanfall, oppnår jeg mer styrke til neste gang. 

Jeg vokser på det, for hver gang jeg mestrer situasjonen. På den måten at jeg faktisk bygger på min mentale styrke for hver gang jeg klarer å stanse meg selv i å tenke nedstemte tanker eller føle på redsel for noe som egentlig ikke er en reell fare. Har jeg i dag en tøff dag, så karrer jeg meg opp igjen, etter kort tid, kanskje senest dagen derpå. Og kjenner jeg redsel eller ubehag for noe jeg må igjennom, nesten slik at angsten griper meg, så ser jeg for meg hva som er det verste som kan skje, når jeg gjør dette jeg gruer for, da ser jeg klart at det slett ikke er farlig, bare litt smertefull, vanskelig eller skremmende, og at jeg slett ikke dør eller risikerer noe alvorlig om jeg gjennomfører. Da er det lettere å presse meg selv og gjennomføre!

 Ingen mennesker med fysiske kronisk lidelser kan bli friske av å benytte kognitiv terapi/å ta kontroll over egne tanker, det kan man ofte lese i forskjellige sammenheng. Og det er jo helt riktig. Ingen kan bli friske av å tenke noe som helst. Men, man kan bruke tankesettet sitt, til å føle seg bedre psykisk, og det kan i mange sammenheng gjøre det lettere å feks takle å lever med alvorlig eller kronisk fysisk sykdom. Vår kropp og vår sjel, henger jo som kjent sammen. Og de påvirker hverandre. Lever man med fysiske smerter feks, så påvirker det ofte også din psyke.

Og sliter du med anspenthet og angst, så spenner du muskler og får såkalte somatiske plager og smerter.  Så om vi bedrer vår fysiske helse ved smertestillende medikamenter eller feks trening og behandling hos en fysioterapaut, så vil man kunne oppnå bedre psyke, fordi man har mindre voldsomme smerter. Men det motsatte er jo da kanskje ikke så vanskelig å forestille seg heller? Om man har det bedre i hode og hjertet, altså kognitivt og følelsemessig, så kan man oppnå å få et bedre liv, selv om man lever med fysisk sykdom. Fordi man da reagerer annerledes på smertene og lærer seg å mestre de fysiske smertene og utfordringene på en mer hensiktsmessig måte.

En annen ting jeg vet har hjulpet meg, er åpenhet. Å sette ord på følelsene vi har. Også angsten. Mange mennesker, ofte menn, sliter med å sette ord på sine følelser, og har derfor mange ganger, mye å bære på inni seg dessverre. For meg har åpenheten vært medvirkende til å gi meg en frisk og sterk psyke. Jeg er i tillegg såkalt hypersensitiv, og har sterke følelser. Dette er jo ikke en sykdom, men det er et trekk ved min personlighet, som jeg kan huske at familiemedlemmer i min oppvekst forsøkte å sykeliggjøre, eller at de ofte tok spesielle hensyn til meg, slik at jeg ikke ble så lei meg osv. Saken er at jeg endrer ikke personlighet ved at noen skjuler noe for meg. Og jeg var ikke selv redd for mine sterke følelsesmessige reaksjoner. Men familiemedlemmene var redd de, og syntes det var ubehagelig og vanskelig å takle. Fordi de selv, flere av dem, hadde motsatt væremåte. De er innesluttet,viser lite følelser osv.

Og sånn generelt for å bedre sin egen psyke, er det ennå en ting jeg har lært meg. Som kanskje kan hjelpe mange, det høres kanskje merkelig ut, men min erfaring er at det hjelper. Både meg selv, og mange jeg kjenner. Det er nemlig det, at jo ryddigere du har det i livet ditt, jo bedre blir psyken. Det har vel kanskje noe med det ordtaket mange bruker å gjøre. Et ryddig hjem gir en ryddig hjerne eller noe sånt. Å omgi seg med mye rot og fysiske ting,  ditt hjem, eller i ditt liv. Det ta grep, rydde opp både i ting, din økonomi, det kan være samlemani, sterk kjøpetvang, spilleavhengighet. Eller til og med det å avslutte kontakten med mennesker du føler du bør omgåes, fordi de feks er familie, selv om det eneste de gir deg er negativitet. Er også en del av det jeg har utført, for å finne roen i meg selv. Jeg behøver noenlunde forutsigbarhet og jeg behøver system og struktur rundt meg, ikke ekstremt, som at du må ha stålkontroll, støv på hjernen eller systemer for alt, men til en viss grad, en mellomting!

Jeg vet mange bruker medisiner for sin angst, noen bruker slike medikamenter fast og andre igjen , kanskje bruker de kun i de alvorligste nødstilfellene. Selv har jeg kun brukt slike medikamenter ved dødsfall og ved store traumatiske hendelser i livet mitt. Og i dag er jeg glad for det, at jeg aldri fikk utskrevet slike medisiner fra mine leger. Selv om jeg tidligere mange ganger tenkte at hvorfor kunne ikke legene bare gi meg medisiner som fikk meg til å føle meg bedre da. Så lenge medisinene fantes, så måtte det vel være bedre å være bruker av de fast, enn å måtte leve med angsten?  Men i dag, vet jeg at medisinene ikke fjerner angst. Det fjerner kun følelsene angsten gir meg. Og for meg er ikke det godt nok. Jeg vil fjerne årsaken til angst, ikke symptomene angsten gir! Og ja, jeg kjenner meg selv godt, jeg vet, at hadde jeg fått slike medisiner av legen, ja så ville jeg ha brukt dem. Og dermed hadde jeg dempet det forferdelige ubehaget angsten gir, men det hadde gitt meg en bedre tilværelse der og da, men likevel uten å fjerne selve årsaken til ubehaget. 

Og en ting til, som jeg gjerne ville ha med her. Det er at de aller fleste mennesker i løpet av livet vil møte på angsten. Derfor bør det ikke være så tabulagt å snakke om vår psykiske helse. Heldigvis er vi allerede blitt mye bedre enn generasjonen før oss. Mine foreldre og deres venner, omtalte feks gjerne mennesker med alvorlige psykiske lidelser som "gale". Og mennesker som slet med angst eller depresjoner. Det ble som oftest omtalt som "sliter med nervene". I dag kan man blant annet lese om politikere som møter veggen, og om verdenkjente musikere, som snakker om sin angst og sine depresjoner. Det er supert. Men jeg vil ha det ennå mer åpent. Jeg vil at det skal bli like naturlig å fortelle at man har vært deprimert, som å fortelle om at man brakk foten.

For i realiteten så vil alle mennesker i løpet av livet en eller flere ganger, møte på utfordringer som gjør noe med deres psykiske helse. Enten ved en enkelt hendelse, eller som noe som stadig vender tilbake. Noen vil oppleve å bli deprimert, andre vil bli utbrent. Noen vil oppleve kraftige anfall av panikkangst, som lammer alt og man klarer ikke komme igjennom det, uten å få medikamenter som lindrer. Andre vil møte på angsten som noe som feks dukker opp ved eksamen, ved jobbintervju, i ungdomstiden, som er en vanskelig tid med mye følelser, mens man er midt i mellom det å være barn og voksen. Og husk det, at angst behøver ikke bli varig, det bør man forsøke å fokusere på, det er ikke nødvendigvis slik, at du er dømt til å leve med disse plagene livet ut. Man kan faktisk bli bedre, og noen blir også friske!

Håper noe av dette ble forståelig, slik at du eller andre med angst, kan forstå litt av hva jeg har gjort for å komme meg vekk fra det klamme angst udyret, og få styrke og mot nok til å ønske å forsøke å fjerne dette uvelkomne hemmende marerittet som angst er, langt vekk fra deg og ditt liv <3 Lykke til <3

Vil du lese mer av meg, så blir jeg veldig glad om du vil følge meg videre, feks på Facebook, om du trykker her, så kan du like siden min. Ellers finner man meg også på Twitter og Instagram her.

#angst #generalisertangst #kognitivterapi #positivtenking #endretankemønster #hypersensitiv #blifriskavangst #psykiskhelse #mentalhelse #panikkangst #depresjoner #samtaleterapi #taansvarforegetliv #enbedrehverdag #hverdagspsykologi #ommentalhelse #åpenhet #utbrenthet #selvfølelse #selvtillit #følelsemønster #bluncksieri #sisseleriksen #sieriblogg #blunck

Én kommentar

livetmedptsd

08.11.2016 kl.04:58

Takk for at du er så åpen og ærlig. Det hjelper å vite at en ikke er alene...klem

Skriv en ny kommentar

Blunck-sieri

Blunck-sieri

49, Kongsvinger

Samfunn, psykologi, helse, velferd, sorg, relasjoner med mer. Alvor og humor i salig blanding. Kontakt meg for bokomtale, oversettelse, artikler, reportasjer, annonsering el produktomtale. Kontakt: sissel.blunck@hotmail.com

Kategorier

Arkiv

hits