Hva mener du må til for å ta vare på, og beholde et godt forhold til din partner?

Det er ikke til å komme bort i fra, at det blir lettere og lettere å bryte ut av et forhold. Det er ikke mange som kjemper eller jobber for å forsøke å reparere et forhold som slår sprekker lenger.. det er lettere å bare gå videre. Søke etter det perfekte og en grønnere fremtid hos "nestemann". Jeg har ingen tro på at "de fleste" ekteskap/ samboerskap går i oppløsning pga utroskap, rus, vold el mishandling, fra en kant.



Jeg tror de fleste sklir i fra hverandre FØR et eventuelt sidesprang, ellers ville det vel vært uinteressant med en annen? Uenighet i økonomi og barneoppdragelse sies å være hyppigste årsak til at et forhold knirker.. el går i oppløsning. Pluss at mange finner sammen uten å ha et godt vennskap og ekte forelskelse for hverandre. Unge mennesker finner sammen først og fremst pga utseende. Voksne pga ensomhet, de føler de er ment å være to/i et parforhold. Selv om de fleste selvfølgelig ønsker at en eventuell kjæreste skal ha et utseende de liker, så gjør erfaringene og årene man har b\på baken, at man er mer opptatt av verdier og personlighet, enn det ytre. For en del, føles ikke livet helt, om de ikke har noen å dele det hele med. Og mange føler at de behøver noen å dele gode og onde dager med.Som ansvar for barn, bolig, økonomi osv.

Ganske mange liker heller ikke å være alene i eget selskap. Grunnen til at jeg personlig har avsluttet forholdene jeg har vært i, siden jeg ble enke som 32 åring med småbarn, er at jeg følte at jeg var mer forelsket i selve forelskelsen, enn i mannen. Noe manglet. Jeg lette ikke etter feil, men jeg så sider ved mannen over tid, som er ting jeg vet jeg ikke ville taklet å ha i livet mitt videre. Fordi jeg har levd i et godt forhold/ ekteskap, så har jeg ikke lyst til å "nøye meg med det "nestbeste". Jeg vil ikke sammenligne mennesker/ menn. Men jeg sammenligner livet mitt, i forhold med en mann, i forhold til uten han. Er sistnevnte det som gjør meg best, så velger jeg det. Selv om det er vondt å såre. Jeg tror ikke at alle de jeg har avsluttet med, var i knestående forelsket i meg. Jeg tror heller at mange av dem, ikke har så høye krav til et forhold som meg. For mange holder det at parteneren ser ok ut, er snill og resten får komme av seg selv. Jeg blir ikke raskt forelsket, og jeg vil ikke være i et forhold hvor jeg ikke er forelsket. Da er det bedre med vennskap, om man ikke føler noen kjemi og forelskelse.



Jeg har mine tanker og  ønsker rundt dette, fordi jeg har opplevd et så godt forhold med min avdøde mann. De fleste jeg møter, virker det som om de kun har tidligere dårlige forhold å se tilbake til. De husker vel ikke at forholdet kanskje var bra i starten. Ikke vet jeg. Og de forstår ikke helt mitt utgangspunkt. I tillegg er jeg er så gammeldags, at skal jeg være i et langvarig alvorlig forhold med en mann. Så skal jeg faktisk føle at dette kan vare livet ut/ til vi blir gamle.. jeg gidder ikke bare "prøve", og så bryte ut, el bli byttet ut om en par år.

Jeg er ikke naiv, jeg vet godt att få forhold varer. Men jeg vet det er mulig! Gjensidig respekt og tillit er to hovedsaker som må være på plass mener jeg. Etter det kommer som oftest alt det andre på plass. Om det finnes seksuell tenning, sommerfugler i magen, følelsen av spenning osv. Om man ikke kjenner noe av dette, så føler jeg at da er det mer vennskap. For man kan like mange mennesker, uansett alder og kjønn, og jeg føler kjemi med mine venner. Men den er annerledes enn ovenfor en jeg er forelsket i.

Og en ting jeg har lagt med i bakhodet er følgende, som jeg håper mange av dere vil tenke på, når dere krangler el har det vondt i forholdet deres i en hektisk førjulstid med mye stress for mange: Husker du, kvinne, hvordan du var ovenfor din kjære i starten? At du ville vise deg fra din beste side? Du smurte matpakken hans, viste omsorg når han hadde mannfolk influensa, du pyntet deg for ham og laget deilig mat til ham. Du syntes ikke det var et ork å stæsje deg opp for ham, det var mer spennende og gøy, å bruke tid på å pynte deg litt, for så å se eller høre hvordan han satte pris på ditt nye antrekk eller smilet ditt. Du syntes han arbeidet hardt og mye, og var bare glad for å kunne yte litt omsorg og pleie for ham, da du jo er et omsorgs-menneske og ville han skulle føle seg glad og elsket. Led deg gjennom kjedelige fotballkamper på tv. Bare fordi du unnet ham det, og fikk sitte i armkroken? Ikke som nå, når du knurrer irritert over de evige sportssendingene og lurer på om han ikke kan skru av det hele og snakke med deg isteden! Du var takknemlig for alt han gjorde, isteden for å irritere deg over alt han ikke gjør.

Og du, kjære ektemann, husker du hvor stolt du følte deg når hun ba deg hjelpe med det ene eller andre? At det var godt å ha noen som behøvde deg, dine handy anlegg og din fysiske styrke og praktiske sans? Husker du hvor søt du syntes "konemor" var, første gang du så henne subbe rundt i joggebukser, raggsokker, usminket med håret surret opp i en topp? At det var et godt tegn på at hun følte seg trygg på deg, og avslappet i ditt nærvær. Mens nå ser du på det som at hun er sluskete, ikke gidder bry seg om hvordan hun ser ut, eller å pynte seg for deg? Hun pynter seg kun for "alle andre mennesker", når hun skal bort? Husker du hvor sjarmerende du fant alle hennes rare nykker og krav til det ene og det andre. Alt dette som gjorde henne spesiell for deg? Hvordan du kunne lytte til stemmen hennes i evigheter, og ikke hadde lyst på å be henne holde munn, og gå ut i garasjen, slik som nå!

Slik kan man holde på, i en evighet... og det kommer som oftest fra begge to. I starten av et forhold, om vi tenker på de første måneder med dyp forelskelse, eller de første lykkelige årene som nygift eller samboere, som skaper et nytt hjem sammen. Så er det gjerne slik at både hun og han, setter seg selv til side, og sin partner foran seg selv. Han tenker mer på hvor sliten hun er, og hvor mye hun har å bekymre seg over, hvor tøft livet har fart med henne osv. Mens hun ser på ham som sin reddende prins. En gentleman, som ordner opp i alt rundt deg, som reparerer det som henger på halv tolv i huset, og som jobber hardt både ute og hjemme. Og du synes han er den mest spennende samtalepartner og den flotteste mannen du kjente. Og du ville så gjerne gjøre dagene hans lettere, muntre han opp med smil og glede når han kommer hjem fra jobb. Pusle rundt ham når han er syk. Og det føles ikke som noe offer eller ork i det hele tatt. Selv om du selv er sliten og i dårlig form. Fordi hans velbehag, er viktigere enn ditt eget. Og bare han har det best mulig...ja så har du det bedre selv også.

 Altså i omtrent et hvert forhold, så setter vi vår partner før oss selv, i tiden hvor det meste er som hvetebrødsdagene. Men det er etter at stormen har lagt seg, når bekymringene kommer, over regninger eller andre utfordringer, når vi begynner å irritere oss over den andres særegenheter, gjerne de samme tingene som faktisk gjorde at vi falt for ham eller henne, at det hele snur. Særlig om man ikke i tillegg til forelskelsen har et bunnsolid vennskap.

Nå tenker hun gjerne "han sier han er sliten, men han tenker ikke på meg, hvor sliten JEG er"! Hun sier hun vil bruke feriepengene på sydentur, men tenker ikke på hva jeg vil, nemlig kjøpe campingvogn". Han tenker bare på seg selv, aldri på meg! Og hun forstår meg ikke, hun bryr seg kun om seg selv, og hva hun føler og mener. Og slik fortsetter det, nå har man kommet så lagt i forholdet, at man tenker jeg og meg, FØR vi tenker på han eller henne, som vi deler livet med. Vi mister gjerne evnen til å forsøke å forstå eller sette oss inn i hvordan hun eller han har det, det eneste vi nå ønsker og forlanger, er at han eller hun skal tenke på oss før seg selv!


Om du midt oppi en slik diskusjon eller situasjon, klarer å vende det om, tenke tilbake til i starten av deres forhold. Hva ville den gang ha vært din reaksjon på samme situasjon? Jo, du ville tenkt på han/hun du vil dele livet med FØR du tenkte på ditt eget beste. Du ikke bare møtte ham eller henne på halvveien, du ga gjerne etter, kun av ønske om at hun eller han skulle bli glad! Det føltes ikke som noe offer en gang! For å se din partner være glad, betydde mer, enn at du fikk det som du ville. Prøv å hente inn igjen den følelsen, når forholdet skranter, og han/hun ikke lenger forstår deg! Tenk deg tilbake til den tiden da du tenkte på hvordan han/hun ville føle det, FØR du tenkte på ditt eget beste... Da tror jeg vi kan være på rett vei, til å klare å vende om tilbake til det man hadde.

Vi blir nemlig, de aller fleste av oss, veldig opptatt av oss selv med årene. Han forstår meg ikke! Hun bryr seg ikke! Han vil aldri det samme som meg! (Men vil du noensinne det samme som han.....?) Å prøve å sette den andres ve og vell foran oss selv, er tegn på at vedkommende betyr mye, og det er jo ikke slik at du skal "gi etter for alt!, men om dene ene part klarer å gå litt tilbake til den første tidens tenkemåte...så vil det falle tilbake på at den andre klarer gjøre det samme. Slik at dere begge to igjen, klarer å stable forholdet på bena, ved å ikke bare gi hverandre tillit og respekt. Men også vilje til å gjøre dagene bedre for den vi er glad i, og forsake noe for egen del i blant, for å oppnå dette. Og finne tilbake til takknemlighet, over hva dere har, og ikke irritasjon over alt du synes han eller henne ikke har eller gjør.....

Det er i hvert fall mine tanker rundt det å jobbe bevisst med et forhold, å kunne vise hverandre velvilje, med et ekte ønske om at den andre part skal leve godt i sammen med deg. Og kunne sette pris på hverandre, isteden for å diskutere og irritere deg over alt du synes din partner mangler. Husk på hva ved han eller henne, som gjorde at du ble forelsket, og lær deg å sette pris på det igjen. Mennesker kan ikke forandre sin personlighet, men vi kan alle bidra til små endringer som gjør at dagene blir enklere å komme igjennom, og som viser at vi setter pris på at man er to. Og til slutt vil jeg si det samme som jeg har sagt mange ganger til mine venner rundt meg, siden min kjære ektemann døde fra meg, helt uventet, uten forvarsel, i en personlig tragedie i 1999.

Sett pris på han eller henne du deler livet med. Behandle hverandre pent. Du vet nemlig aldri om vedkommende er der neste dag, eller neste øyeblikk, for den saks skyld.... 

Så du slipper å sitte i etterkant og sørge over alt du ikke rakk å si eller vise han/henne, mens dere var to <3 

 

Vil du lese mer av hva jeg skriver og deler? Gå gjerne inn på min Facebookside og følg meg der. Den finner du her. Jeg er også på Twitter og Instagram. omm enn ikke så aktivt som på Facebook og blogg.

#julebordsesongen #hvordanfåetforholdtilåvare #nårekteskapetryker #giftmedsinbestevenn #hvordanreddeforholdet #bluncksieri #jobbemedforholdet #tildødenskillerossad #bligamlesammen #blunck #sisseleriksen

 

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

Blunck-sieri

Blunck-sieri

49, Kongsvinger

Samfunn, psykologi, helse, velferd, sorg, relasjoner med mer. Alvor og humor i salig blanding. Kontakt meg for bokomtale, oversettelse, artikler, reportasjer, annonsering el produktomtale. Kontakt: sissel.blunck@hotmail.com

Kategorier

Arkiv

hits