HAT er et sterkt og sjeldent brukt ord hos meg. Men jeg "hater" familier hvor alt skal skjules eller hysjes ned, det er utrygt!

De fleste synes jeg er veldig åpen og personlig. Både på sosiale medier, i mitt arbeid og som person. Og det er riktig. Jeg er veldig åpen om det meste. Det er lett også, når man ikke har noe å skjule. Men samtidig er jeg også en introvert og til tider innesluttet person. Få mennesker kjenner meg godt privat. Mange tror de gjør det, nettopp på grunn av at jeg er så personlig. Det å være åpen om seg og sitt, skaper mye positivt, synes jeg. Blant annet tillit. Denne tilliten gjør at svært mange mennesker betror seg til meg. Også vilt fremmede mennesker, ikke bare venner og bekjente. Og da de har forstått hva jeg står for, og hva jeg virkelig ikke kan fordra, nemlig løgn, slarv, sladder osv. Så føler de det trygt at det de deler med meg, ikke kommer videre. Det varmer. Så det er ikke bare den som får lettet sitt hjerte, som føler seg bedre etter å ha betrodd seg, eller bedt om råd. Men også jeg.

Mange undrer seg i blant, om hvorfor jeg er så åpen da. Jo, jeg har ikke alltid vært det. Jeg har nok prøvd å være det, ønsket å være det. Men hjemme i min familie, var det ikke slik. Som i mange andre familier på 70 tallet, var det ikke vanlig å snakke med feks sine foreldre om alt. Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg ønsket at jeg kunne gjøre det. Men det var ikke mulig for meg, som bare var et barn. Å bryte dette mønsteret i min familie. Så jeg valgte andre løsninger. Jeg bar det meste, eller alt, inne i meg selv. Og jeg turte ikke snakke om dette med venner, da jeg var godt oppdratt til at om det var negative eller vanskelige ting hjemme, så skulle det ikke snakkes om. Hverken i familien. Eller ute blant andre mennesker. Om det er skam, eller ønske om en viss fasade. Eller begge deler, som gjør at mange mennesker lever slik, det vet jeg ikke. Men jeg har aldri likt det. Jeg synes det er skremmende, vanskelig, vondt, utrygt og det synes jeg, fordi det er de følelsene jeg hadde, ved å måtte leve slik i så mange år.



Mange mener faktisk det motsatte. Svært mange. De lever lukket, og deler ikke noe fra sitt personlige liv, med andre enn kanskje sin partner eller sin aller beste venn, eller de nærmeste familiemedlemmene. Ja noen gjør ikke det en gang! De snakker med sine voksne barn, sine søsken el foreldre, kanskje også med sin mann eller kone, som de gjør med den hyggelige damen i kassa på Kiwi. Alt som ikke dreier seg om dem selv, er trygt å snakke om. Vær og vind, rett og slett. Til nød litt slarving om naboer eller andre felles bekjente. Men å snakke om hva de egentlig føler. Eller hvordan de egentlig har det. Det gjør de ikke. Enten fordi de ikke klarer det. Andre fordi de ikke liker eller ønsker det. Og selv om mange som lever sånn, gjerne kan fritt dele hva de tjener på jobben, hvor de skal på ferie eller at de har kjøpt ny bil. Så kunne det aldri falt dem inn, å sagt hvordan de har det. Og er de lei seg for noe, misfornøyd, har vanskeligheter innad i familien, tar seg nær av noe, misliker noe. Så velger de å heller vise det ved å være sur og fornærmet. Vanskelighetene lar de være å snakke om, i håp om at de da forsvinner og slutter å eksistere. Og om noen tråkker de på tærne..ja da snakket de stygt om vedkommende til andre mennesker, isteden for å fortelle vedkommende at det han el hun sa eller gjorde, fikk meg til å føle meg dårlig, gjorde at jeg ble lei meg osv.

For meg er en slik levemåte uforståelig. Og umulig for meg å leve opp til! Jeg aksepterer og respekterer det meste ved de som velger det levesettet. Men jeg kan ikke ta del i det. Fordi det for meg er skremmende, og veldig vanskelig å forholde meg til mennesker jeg ikke kjenner kjemi med, jeg aner jo ingen verdens ting om dem. Det blir overfladisk og innbyr ikke til nære vennskap. Da de ikke fortelle noe personlig noen gang. Og da klarer jeg ikke føle nærhet til dem heller. For tillit føler jeg om noen er åpen mot meg, og jeg kan være åpen tilbake. Nå håper jeg det ikke blir misforstått. Jeg mener ikke at jeg er privat ovenfor alle og en hver. Det er ytterst få jeg er det ovenfor. Men det personlige, det som gjør at et menneske får en personlighet, ved at jeg vet hva han el hun mener, tenker, føler, reagerer og er opptatt av,  er med på å avgjøre om jeg liker eller misliker vedkommende.

Jeg har ingen følelser eller mening om jeg liker et menneske eller ikke, kun avgjort på utseende, interesser, jobb, sosiale status, politisk retning eller økonomi. Det blir for tomt for meg. Bare et skall, som jeg ikke mener noe som helst om. Ofte så føler jeg at mange mennesker som er lukkede personer, kan være skremmende, fordi de kan møte meg overstrømmende blide, med klem osv, om det er skriftlig eller muntlig. Mens andre ganger er de helt motsatt, kalde, holder avstand eller nærmest overser meg. Og jeg aner jo ikke hvorfor. Fordi jeg ikke kjenner de som person. Uansett om det er et familiemedlem jeg har "kjent" i 40 år, en kollega gjennom mange år, en bekjent fra et miljø jeg har tilhørt i en årrekke, en gammel nabo osv. Slike mennesker får meg til å føle meg nærmest utrygg, og jeg holder bevisst avstand, så sant det er mulig.

Og dette med at man ikke skal snakke om vanskelige ting innad i en familie. Det er familiehemmeligheter. Og skal dø med familien. Det forstår jeg ikke. Men det har visst med omdømme, rykte, ære og redsel for hva andre nå skal mene om dem, om slike ting kom frem. Selv lever jeg slik at jeg ikke skjuler det negative eller vanskelig rundt meg og mitt. Dermed vet jeg at de som liker meg, liker meg akkurat som jeg er. Ingenting er tilgjort. Og jeg har ingen skjulte hemmeligheter eller andre skumle overraskelser. Og om man da lever slik som meg, så har man "sitt på det tørre" i tillegg. Mange som feks er uenige med meg, eller uvenner om du vil. Mange har nærmest hatet meg, av ulike årsaker. Mange mener gjerne mye om en som meg, en som har sterk personlighet, og synes litt i samfunnet. De vil gjerne "ta meg på/for noe", de vil straffe meg, eller hevne seg, ved å bruke negative ting om meg, mot meg. Gjerne true med å røpe slikt ovenfor noen rundt meg. Men... det er ingenting å røpe. Det er ingen skjeletter i skapet. Ingenting å bruke mot meg. Slikt blir de gjerne veldig forbannet og fortvilet over! Hvordan skal de ta få såret meg? Få tatt "igjen" eller hva de nå ønsker å gjøre mot meg! Vell, så forsøker de kanskje med selvskryt, eller å fremheve seg selv og sitt, for å rakke ned på meg. Men...så går ikke det heller :o Fordi jeg er fullstendig ute av stand til å føle slikt som misunnelse!

Jeg har levd med ingenting. Og jeg har hatt "alt"! Og det har gjort at jeg aldri føler at jeg ikke unner noen det ene eller andre. Og jeg føler samtidig at jeg er så utrolig heldig. At jeg i grunn ikke mangler noen verdens ting! Merkelig kanskje... for jeg blir jo glad jeg også, for å ha krefter eller økonomi til en aktivitet eller ting jeg setter pris på og liker. Men får jeg aldri den tingen eller opplevelsen, så er jeg likevel lykkelig uten. Jeg er lykkelig i nuet, og alt som kommer uventet utenom det jeg til en hver tid har. Er bare en hyggelig bonus, som jeg blir veldig glad og takknemlig for! Og som jeg faktisk ikke bruker unødig tid eller krefter på å ønske meg, fordi jeg føler jeg behøver det for å ha det bra og være lykkelig! Jeg lever uten bitterhet, jeg lever med en nærmest konstant følelse av det jeg vil kalle det motsatte av bitterhet. Nemlig takknemlighet! Jeg tror det gjør at jeg er fornøyd og lykkelig som det er. Jeg kan bli nedfor eller lei meg, eller sinna. Men det er om det kommer overraskende triste eller vanskelig hendelser, som jeg ikke har forutsetning for å stoppe. Men også da, tar jeg den nedturen og den sorgen, også jobber jeg meg opp igjen etter kort tid, tilbake til den fornøyde tilværelsen min. Hvor jeg helt ærlig synes jeg har et veldig godt liv, og at jeg jammen er en av de heldige i verden!

Og når jeg viser meg som jeg pleier, positiv og smilende, ja da tror mange av de "nevnte" at det er fordi jeg har høy inntekt, fått en uventet formue, er blitt 100% frisk og heldig med helsa eller lignende. Eller at slike positive mennesker som meg, kan da aldri ha opplevd større traumatiske hendelser i livet og har nok "alt på stell". Men.... det er jo ikke slik. Det er heller motsatt.  Jeg har nok i gjennomsnitt mye mindre i mitt liv...enn andre mennesker ville målt i verdi. Jeg har ikke mye penger, eller eier mye ting. Jeg har knapt hatt en frisk dag, uten ekstreme helseutfordringer de siste 20 årene. Jeg har ingen stor eller liten kjærlig familie. Ikke har jeg stabil jobb og inntekt heller. Og ikke har jeg en mann som skjemmer meg bort. Jeg får lite eller ingen hjelp til noe i livet. Jeg må faktisk gjøre alt helt selv. Slik har det alltid vært. Ikke er jeg ung, blendende vakker fra naturens side. Eller noe sånt heller! Men det er nettopp det, at jeg har vært på bånn økonomisk, helsemessig, sosialt og på alle vis. At jeg har opplevd tap av svært mange jeg er glad i. At jeg kun har mine barn som familiemedlemmer. At jeg har levd et godt liv, og hatt det meste på stell. Men også det motsatte, vært uten omtrent alt man vil betegne som nødvendig for et noenlunde verdig og godt liv. Som nettopp gjør at jeg har denne evnen, til å være tilfreds med lite, og ikke strebe ettet "noe", som skulle gjøre meg mer lykkelig! 

Jeg er så utrolig fornøyd som jeg har det. At jeg gleder meg over de små ting. For meg er det nemlig alt sammen små gledelige overraskelser, som jeg tidligere har vært foruten. Jeg er ikke "alltid glad og positiv" på sosiale medier, fordi jeg er tilgjort positiv og vil fremstå perfekt, og har alt som andre ønsker seg. Jeg er glad og naturruset på små verdier i livet. Og denne evnen, den har faktisk ikke bare ene og alene skaffet meg mange venner, bekjente og lesere i nettverdenen. Den skaffer meg også fiender! Eller mennesker som nærmest hater meg! Og de har svært vanskelig for å forklare hvorfor. Men etter å ha tenkt mye, erfart ennå mer, blant annet med min egen familie, søsken, foreldre og voksne nieser. Ja så har jeg ved hjelpe av andre. Både profesjonelle og med de som kjenner meg godt. Så viser det seg at de mener jeg er bortskjemt. Og de er misunnelige. De er svært irritert over at jeg ikke blir sjalu, misunnelig, at jeg ikke evner å irritere meg over småting hos andre mennesker, at jeg ikke gidder eller vet hvordan jeg skal snakke shit og slarve om naboer, de andre i familien, sambygdninger eller hvem det nå skulle være. De blir mer og mer forbannet, om de ser at jeg ikke lar meg provosere av noe de sier eller gjør. De fatter ikke, at jeg ikke i det minste er hevnlysten på dem eller andre, som har gjort meg vondt. Og alt dette sammenlagt. I tillegg til at jeg ikke en gang , jeg som er så følsom av meg, har evne til å føle hat ovenfor dem. Det gjør dem mer og mer provosert! Dette opplever jeg altså i blant hos noen få lesere, hos stalkere jeg har måttet oppleve, hos bekjente og ukjente, ofte jenter tidligere...i dag kvinner. Som du kan lese om i tidligere innlegg som KVINNER SOM HATER og STALKERS. Og da altså også  innad i min egentlige nærmeste familie i blod og navn.



De mener jeg er arrogant fordi jeg ikke ikke behøver dem. De knurrer av sinne, fordi jeg ikke bryr meg om hva de mener om meg. Og de føler sterk frustrasjon over at man ikke kan få meg til å skrike og kjefte og krangle. Men jeg har jo så sterke følelser! Og ennå så reagere jeg ikke mer. Har ikke gjort det på såå mange år i voksen alder :o Er jeg kald blitt da? Nei, langt i fra. Men likegyldighet, som jeg virkelig vil beskrive er hva jeg føler, er en mye sterkere følelse enn sinne og hat. Ord, skrevet på en svært bestemt og alvorlig måte. Virker ofte mye sterkere enn å stå og skrike ukvemsord til hverandre. Og hevn? Vel, det eneste det skaper, er drama, og det gir meg overhodet ingen tilfredsstillelse. Og jeg nekter å la mennesker jeg ikke har noe til overs for. Som gir meg kun negativt. Forpeste mitt liv. Jeg tillater det ikke. Og det skjer ikke. Det er tryggheten jeg oppnådde ettersom jeg ble eldre, selvinnsikten jeg fikk, hovedsaklig pga vanskelige hendelser i livet, som ga meg denne følelsen av tilfredshet. Og denne roen. Og den er jeg så takknemlig for.

Og jeg vet også at min åpenhet, gir mange tillit til meg. Og gjør at mange synes det er lettere å være åpen selv. Og alle positive tilbakemeldinger jeg mottar stadig, som tilbakemeldinger på hva jeg formidler, særlig skriftlig. Den gjør meg tryggere og sterkere den også. Den bekrefter jo hele tiden det jeg har jobbet meg frem til selv, de siste tiårene. Jeg er ikke feilfri. men jeg fokuserer ikke på feilene. Jeg er bare bevisst på at mine feil og mangler er der, og at det er menneskelig! Og det å ha en slik selvinnsikt, å kjenne godt til både sine egne positive og mindre heldige sider,det er ikke alle forunt. Og det gjør en så sterk og trygg, når man vel har oppnådd denne selvinnsikten. Denne åpenheten og min måte og leve på, er årsaken til at jeg faktisk er i live i dag. Og det er mitt valg. Så får andre stå for sine valg.

Jeg har hverken interesse, tid eller kapasitet, til det å bry meg med alle disse menneskene som jeg ikke forstår, disse bitre, negative, sure, misunnelige menneskene, som ikke tørr by på seg selv, kanskje fordi de ikke kjenner seg selv på godt og vondt, de skal få fortsette sitt liv i hemmelighetskremmeri. I sin taushet. I sin skam over hva de ha gjort eller ikke gjort. I sin redsel for hva andre måtte mene om dem om de stod frem helt ekte, med alt som er vondt, stygt, rart osv. Det kommer jeg aldri til å bruke minutter av mitt verdifulle liv på mer! Det er slike som ofte kjefter på sine egne, eller bebreider fremmede i kommentarfelt på nett. og helt glemmer å feie for sin egen dør! Det er disse som sladrer om alt og alle, også deg, når du ikke er tilstede! De føler seg urettferdig behandlet om noe gledelig skjer andre enn dem, les: misunnelse. De lar sin egen lave selvfølelse få utløp ved å skrive stygge ting om feks folk som er for tykke, for annerledes, for spesielle, for ditt eller for datt... fordi, det får deres egen selvtillit til å øke. I realiteten... så har de ikke den ringeste anelse om hva de holder på med! De har ikke evner til det. For de bruker evnene sine helt feil. Ikke til glede for hverken seg selv eller andre.


 

Mange er nok lite åpne som mennesker fordi de ønsker å holde ting litt mer privat. Men jeg tror også mange velger å være lukket, feks innad i en familie. Fordi de ikke synes så godt om seg selv, og de vil ikke at omgivelsene skal få kjennskap til deres dårlige sider, eller negative hendelser rundt dem. De er mer opptatt av hva andre mener om dem, enn det som er sunt, etter min mening. For om man alltid gjør sitt beste, hva er det da som er så ille, at man ikke bør vise det ovenfor andre mennesker? Og hvorfor betyr det noe hva andre mener, om du selv vet med deg selv at du lever hver dag, i det forsøk å være et godt menneske. Det er ikke slik at "alle liker" deg, om du hele tiden er bevisst på å prøve å være et godt menneske og gjøre ditt beste, slik som jeg er opptatt av! Men de som da ikke liker meg, de står fritt til det. Jeg har intet behov for å bli "likt av alle"! For meg er det bare viktig å gjøre mitt beste, fordi jeg ikke vil ha det vondt, med feks dårlig samvittighet el kvaler for å ha vært dum mot noen...noe jeg har, om jeg oppfører meg dårlig. Derfor lever jeg som jeg gjør...

Og høyst sannsynlig er mange av disse menneskene, de som ikke tørr vise sitt sanne ansikt på godt og vondt. Som skjuler følelser og ikke snakker om det som er vanskelig (om de da ikke er av de med personlighetstrekk uten evne til å føle anger, samvittighet, empati osv), de samme menneskene som ligger på dødsleiet...(det kommer før enn vi aner).. og lider all verdens kvaler. Samvittighet, anger og alt kommer for en dag... Om ikke før, så sammen med dødsangsten. Og dette må de da bare leve med, livet ut. Det er selvvalgt. Og det er for sent å rette opp i feil man har begått, når din tid er omme!

 Jeg vil  fortsette å være åpen, gi tillit og respekt, og få det samme tilbake. Og bruker min tid på det jeg synes er viktig. Som feks at om jeg skulle omkomme i morgen, kommer det ingen skremmende hemmeligheter for dagen. Alt, både negativt og positivt om min person.. kan da trygt drøftes når min tid er omme. I tillegg, er det viktig for meg å dø uten følelse av utilstrekkelighet, anger, samvittighet og angst. og det har jeg sørget for at jeg slipper, om det skulle skje i dag, eller om 40 år!

Ja, jeg er heldig! Og jeg vil ikke omgåes mennesker som er kalde, innesluttede, bitre, tause om det jeg synes er viktig i livet... jeg vil nemlig vite hvem jeg omgåes. Og hva jeg kan forvente av de jeg omgåes, sånn noenlunde. Så behold gjerne deres skrekkelige familiehemmeligheter og deres liv deretter. Så fortsetter jeg som jeg gjør!

AMEN

Ønsker du å følge meg videre. Les eldre innlegg. Eller få varsel om nye innlegg og artikler. Så blir jeg glad om du trykker liker på min Facebook side, den finner du HER.

#adferdsvansker #taushet #familiehemmeligheter #mindfulness #omåstyreegnetanker #livsfilosofi #åpenheterbra #forskjellpåpersonligogprivat #psykologi #dødsangst #anger #stoppsamvittighetskvalene #bluncksieri #sisseleriksen #blunck #februar2017

Én kommentar

Vestover

10.04.2017 kl.09:14

Les Vigdis Hjorths roman "Arv og miljø"! Her får du en presis og helt uforglemmelig beskrivelse av en familie der ting forsøkes hysjet ned.

Hjorth beskriver veldig godt hvordan også 3. generasjon - altså barnebarna - berøres direkte av dette og må finne den overlevelsesstrategien som passer best for hver enkelt - noe som stjeler energi og livsglede fra hvert individ.

Besteforeldrene tar det som en selvfølge at barn og barnebarn skal betale denne prisen. Ellers blir de gjort arveløse!

Heldigvis er yngre folk blitt langt flinkere til å snakke om det som plager. Til sammenligning hadde min fetter og kusine en slektning som ble omtalt og tiltalt som "tante".

Først da min fetter ble voksen og fikk kjæreste, ble saken oppklart. Kjæresten spurte troskyldig hvem damen egentlig var tante til. Da ble det oppklart at hun slett ikke var noen "tante" - hun var min onkels halvsøster, født utenfor ekteskap.

Min onkel, som nærmet seg pensjonsalder, fikk på det nærmeste et sjokk da han fikk vite at "tanten" hans i virkeligheten var hans eldre søster med ukjent far. Historien fikk oss til å le, men forståelig nok moret ikke han seg. Resten av livet var han rasende på sin mor.

Samtidig må en jo undres over at en voksen mann aldri selv hadde spurt hvem denne "tanten" egentlig var søster til. Han traff henne jo ofte.

Skriv en ny kommentar

Blunck-sieri

Blunck-sieri

49, Kongsvinger

Samfunn, psykologi, helse, velferd, sorg, relasjoner med mer. Alvor og humor i salig blanding. Kontakt meg for bokomtale, oversettelse, artikler, reportasjer, annonsering el produktomtale. Kontakt: sissel.blunck@hotmail.com

Kategorier

Arkiv

hits