Ensomhet-en skremmende trend, som øker i omfang

Man ser det hele tiden, det er blitt veldig synlig de siste 20 årene, mer og mer, etter vi fikk Internett. Nå tror jeg faktisk, at det ikke bare handler om synligheten vi har. Men jeg kan lese flere steder, at det er blitt mer utbredt. Ofte var det mange eldre tidligere. Og godt voksne, som pga livsstil eller annet, manglet omgangskrets. Og kanskje en og annen tenåring, som følte seg utenfor og annerledes. I dag er det slik, at er man aktiv, og kikker litt her og litt der, her inne. Så ser man at alder,utseende, livsstil, helsetilstand m.m, ikke lenger behøver å ha noe å si. Svært mange, i alle sosiale lag, står frem som ensomme. Og om noen gjør det, får de gjerne mange bekreftende tilbakemeldinger fra ulike typer mennesker, som føler det på samme måten. Jeg synes det er trist, og vondt å være vitne til. Og det er synd at det er blitt slik.

Og har det blitt slik at flere føler ensomhet etter at vi fikk sosiale medier hvor vi holder kontakten? Det tror jeg en god del faktisk mener. At det er usosialt, og de savner tiden man møtes eller ringes isteden. Men, når det er sagt, så kjenner jeg også mange, særlig mennesker med handikap og dårlig helse, som sjelden kommer seg ut av huset, som er mye hjemme, som sier det motsatte. At sosiale medier, ga dem endelig mulighet for å kommunisere med andre mennesker, å delta i det sosiale livet. Selv om de var "bundet" til senga eller hjemmet av helse-messige årsaker. Rent personlig må jeg si, at jeg føler det som sistnevnte. Og jeg tror at det handler om hvordan du ser på Internett, om du føler sosiale medier er falskt og ikke representerer den virkelige verden, føler du deg nok mer ensom ved å bruke de. Men, er du åpen, og tørr å dele litt raust av personlige ting og både negativt og gode ting, vil man oppdage at sosiale medier kan gi deg ekte og nye venner.



Det skal være nevnt, at jeg er heldig, fordi jeg sjelden eller aldri, har følt på ensomhet. Men jeg har derimot opplevd at helseproblemer og trang økonomi i tillegg, tok fra meg arbeid og arbeidsmiljø med kolleger, i tillegg til at jeg ikke lenger orket å være sosial i samme grad som tidligere, pga helsen. Og også fordi jeg ikke hadde økonomi til å delta på mange ting i tillegg, av samme årsak. Da kunne jeg vel lett blitt ensom, men det har jeg aldri kjent på. For det lille jeg klarte å beholde av sosialt liv, og de få vennene som forstod, og som alltid var der, samt sosiale medier, gjorde at jeg følte meg vel så sosial som tidligere! Så dette med Facebook, Snap osv, det tror jeg kommer veldig an på synet vi har på Internett. Mange mener nemlig at det er et type liv på "Facebook", også er det sitt eget virkelige liv, som de har når de ikke er pålogget. Og de er mange som tenker slik. Og har man et sikt syn på Internett og sosiale medier Så kan man jo forstå at de føler at det blir falskt og lite "ekte" den kontakten man har med andre mennesker på sosiale medier. Men da er de selv kanskje ikke så veldig åpne som person, de deler kanskje mer upersonlige saker, og er skeptisk til hvem de snakker med av fremmede. Kanskje deler de helst bare noe positivt, og derfor ser det slik, at de som er glade og positive på sosiale medier, er falske og viser en glansbilde side av sitt liv, som ikke stemmer med virkeligheten. Og da blir jo hverken nye vennskap på f.eks Facebook, eller samtaler de har åpent eller på meldinger og mail, særlig ekte. Om man har det synet på saken. Men det tror jeg nok handler mye om en selv også. Jeg er eksakt den samme på f,eks Facebook, som jeg er ellers, eller "irl" som de fleste av oss kaller det. Og da jeg ikke sliter med å være litt "raus" å by på meg selv, vise hvem jeg er. Både på godt og vondt. For jeg er et positivt menneske, med et lyst sinn. Men også jeg har mindre gode dager, eller vanskelige ting i livet mitt, som jeg deler om det faller seg slik. Og da, føler andre mennesker tillit, og synes det er lettere å dele oppriktige ting om seg selv tilbake. Akkurat slik som vennskap ofte opptrer utenfor Internett verdenen altså.

Uansett, hva er det som skaper ensomhet da, både i eller utenfor Internett? Som sagt, så har jeg opplevd mye vanskelig, men ensomhet, har jeg ikke kjent så ofte på. Hvert fall ikke i voksenlivet. Men det skjedde nok sjelden som barn også. Jeg har alltid likt å ha en del tid for meg selv, og har ikke behov for å ha andre folk rundt meg daglig, slik jeg vet mange føler det. Og det hjelper jo litt, å faktisk trives i eget selskap. Eller f.eks med en hund. Å tilbringe en hel dag sammen med hunden min, har alltid gitt meg mye, jeg har "alltid" levd med dyr i huset. Noen mistrives så veldig i sitt eget selskap, at de aldri kan like å leve alene. Og synes at å tilbringe ettermiddag og kveld alene, etter skoletid eller etter jobb, er en grusomhet. De vil ut og møte folk, eller ha besøk, daglig. Ellers blir de urolige, misfornøyde og noen da, altså ensomme. For ensomhet for et menneske, er ikke nødvendigvis det samme som ensomhet for en annen. Men likevel, jeg har alltid sett på vennskap, som viktig. Og ettersom jeg vokste opp under dysfunksjonale forhold hjemme, så ble det ofte vanskelig å ha gode vennskap som barn og veldig ung,dessverre. Selv om man  jo behøver det ekstra godt, når man ikke føler seg helt trygg og vel, hjemme med familien. Jeg hadde noen få, nære og viktige venner, men det var vanskelig å beholde vennskap og være med på aktiviteter.



 Men jeg flyttet hjemmefra, før fylte 16 år. Så jeg dyrket mine vennskap fra den dagen. Da hadde jeg mitt eget hjem, kunne ha besøk når jeg ville. Og når jeg fikk kjærester osv, så var det for meg, aldri slik at jeg kuttet ut venner, pga jeg var i et forhold. Det så jeg mange faktisk gjorde. Ja jeg ser det den dag i dag, både blant de unge og blant oss godt voksne. Forsøker man å si til disse, at du må ikke helt glemme dine venner da, i forelskelsens rus. Så svarer mange ærlig, at jammen jeg har ikke bruk for venner nå når jeg har ham eller henne! Fei! Spør du meg. For det første er det litt stygt gjort ovenfor dine venner, at du bruker dem, trenger dem, når du er singel og alene, vraker dem, når du er "opptatt" i et forhold? Og mange forventer da, at de samme vennene står parat og klar til å bruke sin tid til å være sammen med deg igjen, om ditt forhold går i oppløsning! Det bør du nok ikke ta for gitt. De har gjerne gått videre og funnet andre venner, og satt seg ned alene, og ventet på at du skulle komme tilbake. Jeg har ofte tro på at vennskap varer lengre enn et forhold. Ikke det, i voksen alder, har jeg blitt mye flinkere til å avslutte vennskap, som jeg føler jeg vokste i fra, eller som jeg føler ikke lenger gir meg noe positivt f.eks. Men, forhold, de er blitt like kortvarige og mange, som når man hadde kjærester som 14 åring, dessverre. Og da er de jo trist, om man har gitt opp alt og alle i livet sitt, for å dyrke den mannen eller kvinnen 24/7. Og sitter igjen med ingen...når han/hun forsvinner?

Også de årene jeg var gift med min kjære Lars, han som var min beste venn i tillegg til min kjæreste og ektemann, samt far til mine barn, så passet jeg på å beholde mine venninner og til dels mine kamerater, I tillegg til Lars og mine felles venner. Ja, jeg til og med maste på min kjære mann, om at nå må du finne på noe med kompisene dine! For nå er det lenge siden! Viktig at de ser du er der, og motsatt. Når mine egne barn, ble ungdommer, var jeg igjen på plass, med streng pekefinger! Jeg så etter en tid, at min kjære sønn og svigerdatter, etter noen år, ble sittende kun hjemme, og aldri sammen med sine venner lenger. Jeg maste og maste, og etter hvert tok de begge opp vennskapene sine på hver sin kant, før de mistet dem. Med årene fikk de også nye venner, både felles og hver for seg. Det samme skjedde med min datter, når hun hadde et langvarig forhold, jeg maste, og hun gikk derfor en sjelden gang ut med jentene, eller reiste på besøk til venninner, og hennes kjæreste var sammen med sine kamerater. Og jeg tror rett og slett, at mange mennesker ikke forstår hvor viktig dette faktisk er! Uansett alder! Det går fint an å bruke mye tid med kjæresten, men likevel i blant oppretteholde kontakten med venner. Selvfølgelig prioriterer man litt annerledes om man har kone/mann, barn osv.... men det kan likevel dyrkes og beholdes vennskap gjennom det hele. Jeg tror det er viktig for forholdet også faktisk. Og det er viktig å få innput fra andre enn partneren og arbeidskolleger. Oppleve noe hver for seg, så man har noen samtaleevner, noe å fortelle. Og for ikke å ende opp alene, når forholdet ryker!



Er dette en grunn til mye ensomhet. Ja, det tror jeg faktisk, når jeg ser hvordan mange prioriterer. Og lever en type liv som singel, og et helt annet liv,når de er i et forhold. I tillegg kommer vel dette med at vi får et stadig kaldere samfunn, hvor penger og makt betyr mer og mer, og mennesket betyr mindre. Har man samtidig litt ekstra utfordringer, som helse eller økonomi som er vanskelig, så føler man seg ennå mindre som en del av fellesskapet. Man blir mer alene, kan ikke delta så mye, og mister litt av den gode selvfølelsen og tryggheten, man før hadde blant andre. Og det er vel mange som tar dette som ondskap, men det er uansett ikke ment slik, mange ensomme, tar rett og slett ikke ansvar for eget liv. Jada, vi har alle ulike forutsetninger, men alle, om vi snakker om voksne mennesker, må selv ta grep. Og endre det man er misfornøyd med. Du kan ikke skylde på at ensomheten skyldes alle andre, som "ikke gidder å bli kjent", eller som "ikke bryr seg om deg". For det er ikke deres ansvar at du er ensom, det er jo ditt. Og ingen av oss er perfekte, jeg har så mange feil og dårlige sider, at det er ikke en gang plass til å ramse opp de alle. Men, jeg kjenner også mine gode sider, og jeg er hele tiden bevisst på å forsøke å være den beste utgaven av meg selv. Jeg endrer meg ikke, for at andre skal like meg, men jeg lam forsøke å gjøre litt ekstra, for at det skal bli lettere å like meg.

Og der er det mange som tenker annerledes, det ser jeg daglig. Om man skriver på sosiale medier at jeg er så stygg, og rar, og dum og tykk, at ingen vil være kjæreste med meg. De vil bare ha alle andre! Eller at jeg er vel så rar,, og lite sympatisk, at ingen bryr seg om meg og den slags. Altså, det er trist å lese slike setninger. Og nei, jeg er ikke "kald", jeg har masse empati, hele livet mitt består av empati. Men noen må bli flinkere til å ta ansvaret for seg selv. Jeg vet ikke hvordan disse menneskene har fått så lav selvfølelse, men det er ikke andre mennesker som kan bygge opp det. Det må de gjøre selv. Ved aktivt å søke hjelp, om det så er samtaler om livet og seg selv et sted, eller om det er hvordan andre mennesker ser på dem, eller hvordan de tror at andre mennesker ser på dem. Vet ikke de fleste voksne at det ikke er tiltrekkende å se noen som har så stygt syn på seg selv. At det å gjøre seg selv mindre enn de er, rakke ned på seg selv, synes "synd på seg selv", være negativ og survete, ikke er tiltrekkende på noen mennesker? Om jeg synes mye ved meg er negativt, så skriver jeg jo ikke det? Det eneste man kan oppnå da, er til nød medlidenhet, ellers at folk gjerne skygger unna. Det er ikke tiltrekkende på folk, å ha et mørkt dystert sinn, og å føle seg stygg og mindre verdt. Så er dette følelser man kjenner på ofte, så bli man ikke mindre ensom, eller føler seg bedre, ved å skrive det. Det har motsatt virkning. Da kan man prøve å være en bedre utgave av seg selv, å skrive litt mer positivt, det er ikke å juge, det er å prøve å fremstå som et tryggere og mer selvsikkert menneske, som ser positivt på livet. Og en slik person, tiltrekker seg gjerne andre mennesker, det "smitter" med positivitet. Er man i tillegg sær, orginal, nerd eller hva du vil kalle det. Så er det enda vanskeligere å finne både en partner eller venner ofte. Men da må man lære seg å tilpasse seg. Og vise at man kan takle interesser og aktiviteter som "de fleste" rundt en liker. Ikke på bekostning av seg selv. Men ved å innrette seg litt.



Og senere når man blir godt voksen, så føles det ofte ikke så vanskelig å være annerledes lenger, slik var det hvert fall for meg. Jeg så jo at alle de tingene som var vanligst rundt meg, var andre ting enn jeg likte mange ganger, men jeg innrettet meg, og ble med på deler av det. og det var både greit, lærerikt og moro. Men ettersom jeg ble eldre, og mer trygg på meg selv og min egen selvfølelse, så var det bare greit å være annerledes, nesten litt gøy, å være ulik de fleste rundt meg. Slik at jeg ble litt mer unik. Så jeg tror dårlig selvtillit og selvfølelse, må gripes fatt i, og at man må prøve å være mer positiv, og ikke minst selv ta grep. For å komme seg ut av ensomhet. De som er i stand til det hvert fall. En eldre person,på 80 år, som er dårlig til bens, kan vanskelig oppsøke folk og liv og røre, eller lære seg å bruke Internett til å være sosiale. Men andre som kjenner på ensomhet, må huske på at vi er mange som skyr unna  mennesker som åpent misliker seg selv, sutrer og klager, eller legger ansvaret for at de er ensomme...på andre rundt seg. Du må selv ta grep,  med de forutsetninger du har. Det er ikke å være ufin, men å være streng, å sette krav, om at man må yte noe for alt man ønsker seg, det kan ingen andre gjøre for en. Jeg håper du prøver, og lykkes, og ser hvor mange som liker å være sammen med deg, om du fremstår litt mer trygg på deg selv og litt mer positiv. Ønsker deg all lykke til! For jeg tror følelsen av ensomhet, er grusom og smertefull, selv om jeg ikke kan sammenligne annet med kanskje følelsen av å "stå het alene" i vanskelige livssituasjoner, det er vel kanskje det nærmeste, og det vet jeg alt om, det er fryktelig vondt å oppleve. Og ingen blir mindre ensom av at vi "føler medlidenhet" med dem, selv om vi ofte gjør der, derfor forsøker jeg å tenke ut, hva som kan hjelpe isteden. For det blir ingen endring uten at vi tenker, og handler deretter.

Noen vet ikke forskjellen på å  være alene eller ¨å være ensom. Forskjellen er stor. Man kanskje si at den største forskjellen er at å være alene, enten det er for en liten stund, en hel dag, eller et langt liv, ofte er selvvalgt. Man har selv valgt å være alene, en liten eller en lang stund. Noen mennesker,som meg selv,stortrives i eget selskap. Ja mange er i stor grad avhengig av å ha en go del tid alene. Jeg er blitt mer og mer glad i slike stunder. Og jeg tror nok at ettersom jeg ble eldre, kjenner meg selv bedre. Og har oppnådd en del selvinnsikt og en trygghet, som kom med erfaring og alder, noe som ga meg en god selvfølelse. Gjorde at dette ble viktigere for meg, en tidligere. Og jeg tørr å innrømme det. Det er ikke så populært for f.eks en ungdom å tilbringe mye tid alene, frivillig, da kan man fort bli sett på som sær og annerledes, og i den alderen er det viktig å "være som alle andre". Og i tenårene er man også slik at man ermer sammen med venner, enn ellers i livet. Vennene er viktigst, til og med viktigere enn familie osv, dette er jo en naturlig utvikling når man går fra barn til voksen.

Og det er nok slik ofte at mennesker som ikke liker seg selv så godt, som er svært selvkritisk og kanskje har en dårlig selvtillit eller selvfølelse, ikke setter så veldig pris på å være alene, i eget selskap. Det er ikke tatt ut i fra intet, uttrykk, som at "man er i godt selskap når man er i eget selskap" og  "man må være glad i seg selv,for at andre skal være glad i en" osv. Jeg vet jo, nå når jeg er voksen og kjenner både mine gode og mindre gode sider..... at jeg frivillig kan velge å være alene.Og at om jeg ikke ønsker å være alene lenger, er jeg såpass hyggelig, at jeg heldigvis har noen nære venner jeg vet liker å være sammen med meg. Har man ikke det, føles kanskje tiden alene, som ensomhet. Ja, man kan jo være ensom i sammen med andremennesker eller sammen med sin partner også faktisk. Så man må nok starte med å jobbe med seg selv, om man vil ut av ensomhetens vonde klør. Kanskje snakke med noe som har kunnskap om det å lære seg å kjenne seg selv, og sette pris på sine positive sider. Noen er faktisk ensomme fordi de har en personlighet eller karaktertrekk som det er vanskelig å like. Og som ingen tørr eller vil fortelle det, fordi man er redd for å såre. Høres fryktelig stygt ut kanskje, men det å være seg selv 100% uten særlige hemninger eller sperrer, er ikke akkurat noe godt trekk for å tiltrekke seg nye bekjente, for alle av oss! Personlig, så trekker jeg meg f.eks unna mennesker med et mørkt sinn, som er depressive og negative til enhver tid. Og selv om jeg liker ærlige mennesker,så unngår jeg mennesker som føler at de bare må si også sin negative mening om alt og alle. Fordi jeg synes at det er bedre å ikke si noe, om man bare har negativt å melde! 

Men selv om man kan si da, at man selv har ansvar for eget liv, og altså å opparbeide seg en form for omgangskrets osv, når det gjelder voksne. Så er det faktisk slik, at det er ikke en mulighet alle har. Noen har ikke ressursene, noen er rett og slett ikke i stand til det. I hvert fall ikke uten en form for drahjelp og støtte. Og hva med oss rundt, i dag finnes det nok dessverre en eller flere dypt ensomme sjeler, i de fleste fellesskap, i din kommune, bygd, eller bygård. På skolen eller på jobben. Blant de eldre. Og også blant små barn og ungdommer. Kan vi andre gjøre noe. Jeg har i innlegget forsøkt å tenke ut hvordan jeg egentlig ble kjent med de venner og bekjente jeg har fått igjennom livet. Og det som en form for tips til andre. Men bør vi gjøre mer? Kan vi alle bistå til at problemet ikke vokser, ved å forsøke å bidra i nærområdet, besøke en eldre vi vet er ensom, gå inn i en situasjon, der vi ser et barn står utenfor lek. Sende en melding til noen på nett, som vi ser skriver at han eller hun føler seg veldig ensom. Jeg tror at alle små forsøk, kan være ti hjelp. Vi kan ikke stanse utviklingen, men vi kan vise at vi ønsker å endre den vonde utviklingen!

Jeg har lest mange interessante artikler om emnet ensomhet. Og om hvorfor så mange opplever det i dag. Mange sier det også skyldes tiden vi lever i. Mange er single,mange lever alene etter samlivsbrudd. Man stikker ikke innom naboer på samme måte som før, i samme grad som tidligere. Familier er svært opptatt. Det er aktiviteter for mor, far, barn og unge,daglig, ved siden av skole og jobb. For noen tiår siden, var det ikke vanlig at hver enkelt levde et så hektisk liv. Man hadde masse fritid, og gikk ikke på kurs, trening og aktiviterer i et sett, når man hadde fri. Men samtidig, så er det jo mange som treffer nye venner og bekjente nettopp ved å gå på kurs eller være med på aktiviteter mener nå jeg. Og for foreldre, til barn i alle aldre. Foreldre til mine barns venner, har ofte blitt venner av meg. Slik har det vært i 26 år, helt siden eldstemann ble født, det var barseltreff, man mødte andre foreldre på helsestasjon, eller på trilletur. Senere i barnehage og skole, når man hentet og kjørte barna til samvær med sine små venner, så det er en måte å få nye bekjente, som har vært fin å treffe nye mennesker på. Og mange av de, er mine gode venner den dag i dag. Og.... man behøver ikke en gang å være utadvent, jeg er faktisk en sjenert person, ovenfor fremmede. Det gjelder å vise seg åpen for nye bekjentskaper, med smil og å "se andre" mennesker.Og noen ganger må man selv ta det første skrittet, og si hei, kan ende med så mangt. Her deler jeg en link til en av de bedre artiklene jeg leste om temaet før jeg skrev dette innlegget. Så håper jeg at du hadde noe utbytte av lesingen, og at du som måtte føle på ensomheten. Fikk noen ideer om hva du selv kan gjøre, for å endre din situasjon <3 

Om du ønsker å lese mer av mine tanker og meninger om livet og samfunnet rundt oss,så gå gjerne inn på min Facebookside, trykke liker, og føler meg og mine nye innlegg der. Du finner siden her!

#ensom #ensomhet #dennyefolkesykdommen #flereogflereblirensomme #deterikkeflautåværeensom #omåtrivesiegetselskap #forskjellepåaleneogensom #omåfinnenyebekjente #tavarepåvenner #hvakandugjøreforåkommeutavensomheten #buncksieri #blunck #sieriblogg #sisseeriksen #minmeninger #tankerogmeninger #samfunn #selvfølelse #selvtillit #omåbryseg #taansvarforegetliv 

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

Blunck-sieri

Blunck-sieri

49, Kongsvinger

Samfunn, psykologi, helse, velferd, sorg, relasjoner med mer. Alvor og humor i salig blanding. Kontakt meg for bokomtale, oversettelse, artikler, reportasjer, annonsering el produktomtale. Kontakt: sissel.blunck@hotmail.com

Kategorier

Arkiv

hits