Jeg liker ikke feiring, hverken av midtsommer, st.hans, påske osv...

Det føles som om alle elsker å feire! Ofte så godt, at de til og med lager seg grunner til å "feire noe"! Men altså ikke jeg. Vel, jeg vet om noen ytterst få til,som føler det slik som meg, men de er få altså! Kanskje er vi til  og med enda flere? Bare at de ikke snakker om det? For jeg har forstått for mange år siden, at å si slike ting som dette, ikke er helt politisk korrekt, og dermed må man takle å få litt på pukkelen, om man sier det høyt. At man ikke er mainstream. At man ikke er som "flesteparten" av de rundt en, er ofte, ikke så veldig smart. Spesielt ikke om det gjelder tradisjoner, eller nasjonale aktiviteter.

Men dere vet, jeg sier det, for jeg gidder ikke"spille med", fordi det er det enkleste. Jeg kan ikke fordra "å late som ingenting", eller å ikke kunne være åpen, måtte bære på hemmeligheter. Fordi slik vokste jeg opp! Og jeg lever mitt liv i dag, så langt i fra det jeg vokste opp med, som overhodet mulig. Og det innebærer altså åpenhet, ikke noe tilgjort, og at man har lov å være seg selv, uansett om det viser at man er annerledes enn de fleste rundt en! Feiring altså, forrige helg var det St.hans, eller midtsommer da, som skal feires! Riktignok har vi ikke helt svenske tilstander her i Norge..



Men jeg vet de fleste markerer dagen på et vis. Som jeg også gjorde, for mange år siden. I barndomshjemmet, var det nok i hovedsak at familien samlet seg for grilling. Og det samme gjorde vi barna, som unge voksne, den gang vi hadde små barn. Vi møttes alle sammen, og reiste gjerne til en sjø i nærområdet for felles grilling der.

Men de siste nærmere 15-20 årene, har jeg ikke feiret midtsommer. Om ungene ønsket å grille, ja så grillet vi. Men middag må man jo ha uansett. Og ikke en gang når det gjelder grilling, er jeg nok som brorparten av det norske folk. Jeg synes det er så mye ekstra jobb med grilling. Jeg fatter ikke forskjellen på å lage mat i stekeovnen, i forhold til å dra det hele ut, for å steke det der. Joda, om man steker en pølse på en engangsgrill ved strandkanten, så smaker nok den bedre enn om du slenger den i panna hjemme. Men for utenom det, så kjenner jeg ikke forskjell på maten, om den er tillaget i en grill eller i en stekeovn!

Og spise ute, fordi det er sommer og god temperatur, kan man jo gjøre uansett. I dag bruker de fleste gassgrill, og da synes jeg maten blir ennå mer lik den vi lager på komfyr inne. Bare at vi altså sparer oss for mye jobb, ved å tilberede maten innendørs, istedenfor å bære alt ut og inn. Men ja, jeg hverken sa eller viste dette til barna når de vokste opp. Nei nei, jeg smilte og grillet mat, og vi koste oss sammen på st.hans aften, om barna ønsket det. Absolutt!



Så har vi 17 mai da, at jeg ikke er opptatt av den dagen, av alle, det er nok det som er verst å takle for mange rundt meg. Jeg synes det er helt hysteriske tilstander. Hvor man skal pynte seg som søren, og fly ute, samme hva slags vær det er, gjerne i snøstorm for den saks skyld.Og man skal smile, gratulere hverandre med dagen, og man skal omgåes og snakke med vilt fremmede mennesker, på barnas skole, hvor festlighetene foregår. På morgenen bør du invitere alle du kommer på, og gi de frokost og champagne. I etterkant skal man grille, spise Pavlova, eller reise ut å stå i kø for å spise middag ute. Man skal helst bære fargene til det norske flagget, blått, rødt og hvitt, er 17 mai farger.

Jeg syntes det var litt ok når barna var bittesmå, og se de så fine og pyntet, være med de å leke, og å gi de så mange is de ønsket. Men også den gang, syntes jeg det var et pliktløp, en slags påtvunget feiring. Som "alle" må delta på, og har man skolebarn, så bør du ikke lure deg unna, for da blir du ikke sett på med snille øyne i etterkant! I tillegg, så synes jeg jo ikke at det er riktig å feire vår grunnlov, som de styrende makter, faktisk bryter hver eneste dag! I tillegg, er det slik, at jeg de siste 10 årene eller mer, bare ser et samfunn, som går i helt feil retning, i mine øyne. Og det skal jeg feire?

Nei takk! Julen er vel den eneste "røde" dagen, eller høytid,som jeg feirer. Jeg er faktisk veldig "julete" av meg! Men jeg er ikke så tradisjonsbundet der heller, jeg har byttet ut julepynten x antall ganger i de 35 årene som jeg har hatt eget hjem. Vi har tradisjonell mat,ribbe med tilbehør, og andre små ting,som de fleste forbinder med jul. Men altså, jeg er ikke fanatisk, jeg har ikke noe i mot, at man selger marsipan eller julepynt i butikkene fra oktober mnd av. Overhodet ikke, det er bare koselig. Men i slutten av romjulen, er jeg fornøyd av julen. Nyttårsaften har jeg kalkun, og spiser med barna, fyrverkeriet vil jeg helst slippe. Men brukte å kjøpe det hvert år, så lenge ungene var små og ønsket det. Men festligheter nyttår, og dette at man skal klemme vilt fremmede som befinner seg på samme sted som deg, og ønske de godt nytt år...nei det synes jeg er bare pinlig og merkelig.... Og 1 januar, er jeg helt ferdig med hele jul og nyttårsfeiringen for min del.

Bursdagene til ungene er viktig feiring da! For meg, jeg elsker å gjøre dagen deres spesiell, kunne skjemme de bort og gi dem det de ønsker seg mest, om jeg kan. Min egen bursdag betyr ingen verdens ting for meg. Og jeg har gjort mitt ytterste for å slippe å markere den siden jeg var i 20 årene. Den siste feiringen var vel når jeg fylte 30 år. Da hadde venner og min mann, laget overraskelsesfest. Veldig hyggelig, rørende osv. Men, jeg foretrekker å gå stille og rolig forbi den dagen. Skulle ungen ønske å feire mamma med en kakebit, så gir jeg etter noen år. Men jeg vi helst slippe.

Jeg synes hverdagen er best. Og jeg liker heller ikke overraskelser. Absoutt ikke! Hvorfor aner jeg ikke. Det handler ikke om mangel på kontroll. Men kanskej mer det at de overraskelesene jeg har fått gjennom livet, har nok være veldig vonde og tragiske. Og slike avbrekk i hverdagen, handler ikke om glede for min del! Jeg gruer meg alltid til å fylle runde tall f.eks, for da er det større sjanse for at noen kommer på at jeg har bursdag. Mange tror kanskje alt dette handler om at jeg mangler familie. At det er bare meg og mine to barn. Og at alle høytider osv, jo handler mest om barna og familie. Og det er sikkert litt av grunnen. Men jeg er langt i fra den som sitter å banner over høytider og føler meg ensom, mens jeg spiser en papppizza som Grandiosa på julaften. Slett ikke. Men, det er jo ofte "familiedager" slike høytidsdager og feiringer går ut på.



Og jeg mangler jo det i mitt liv. Men, jeg husker jo når jeg hadde familie også, at jeg var irritabel i lang tid på forhånd, f.eks før 17 mai osv, fordi jeg følte meg forpliktet til å delta på dette hysteriske maset, om jeg ville eller ikke. Nå må dere ikke misforstå, jeg er fullt inneforstått med at flesteparten av den norske befolkning er både tradisjonsbundne og nasjonalister, i den forstand at de er Norges patrioter på sin hals. Og jeg bebreider ikke de, jeg synes de skal feire både det ene og det andre. Bare de koser seg! Men jeg skulle ønske at de klarte like lett som meg, å akseptere at noen, som meg, altså lever på et annet vis.Og at vi trives med det. Ikke bli irritert,fordi om vi ikke er like. Vær heller glad for ulikhetene, så lenge alle har det godt? Trivelig midtsommer alle sammen, uansett om du nyter feiringen eller ikke!

Følg meg gjerne videre, ved å like min Facebookside, du finner den her

#mittsommar #midtsommer #st.hans #sthansaften #feiring #nasjonalisme #tradisjontro #overraskelse #ingenfeiring #hverdagerbest #sieriblogg #buncksieri #blunck 

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

Blunck-sieri

Blunck-sieri

49, Kongsvinger

Samfunn, psykologi, helse, velferd, sorg, relasjoner med mer. Alvor og humor i salig blanding. Kontakt meg for bokomtale, oversettelse, artikler, reportasjer, annonsering el produktomtale. Kontakt: sissel.blunck@hotmail.com

Kategorier

Arkiv

hits