Kroniske syke er ikke "ordentlig" syke, så de får dessverre sjelden eller aldri behandling!

I min alder er vi nok mange som har dratt på oss noen "vondter", slitasje, livsstil sykdommer, skader og andre kroniske lidelser. Vi er hverken gamle eller unge, i 2017,når vi er pluss-minus 50 år. Likevel, må vi innrømme at vi er kommet innunder den unevnelige  gylne) middelalder. Om vi liker det eller ei.

For i moderne tid, så er vel en 50 åring bare den "nye 35 åringen"? Jo, slik kan det være, om man er heldig rent helsemessig og er utstyrt med gode gener, eller kanskje til og med fortrenger alderen man bærer. Men noen har det nok som meg også, jeg føler meg som rene ungdommen visse dager. Om jeg har en god dag! Hvor bekymringene er få, ansvaret er fratatt en for noen timer, og helsa er snill og smertene er mildere enn ellers.

Men som oftest, så er det såvidt jeg klarer utføre det daglige, rundt egne aktiviteter, barna eller hjemmet. Det er da tanken på f.eks å komme seg mer ut i jobb, ligger milevis unna, fordi du har ikke krefter igjen... dessverre. Og familie, personlig pleie og hus og hjem, det kan ikke velges vekk. Dermed er jobben, det første som "ryker"...



Det er disse tankene jeg hadde i dag, at man som kroniker har utfordringer, som friske mennesker aldri tenker over. Fordi det behøver de jo slett ikke å forholde seg til. Det gjorde vel strengt tatt ikke jeg selv heller, om jeg skal være helt ærlig, i særlig grad, før jeg selv ble så syk at det gjorde større utslag på min livskvalitet, Man tar gjerne alt som en selvfølge, når man selv ikke er rammet,og ei heller andre som står en nær.

Men, å være syk i kortere eller lengre tid, det er det mange friske også som har opplevd. Som influensa, forkjølelse, barnesykdommer, ryggproblemer som et kink eller en Prolaps, senebetenelser i håndledd, en skulder ute av ledd, virusinfeksjoner eller annet. Og hva gjør man da, om man får en av disse skadene eller kortvarige sykdommene. Jo man oppsøker lege, du får medisiner, behandling hos fysioterapeut, sykemelding og god bedring ønsker. Familie og venner hjelper deg gjerne disse dagene eller ukene, arbeidsgiver er interessert i hvordan du har det, du blir sendt videre til utredning og får tilbud om annen behandling, om din fastlege ikke kan hjelpe.

Og før du vet ordet av det, er du frisk igjen, og livet går igjen sin vante gang! Joda, jeg har kanskje elendig hukommelse, men jeg husker at jeg selv hadde et slikt liv.

Men, som kronisk syk da, om du er en av oss, hva skjer med en i helseetaten og i samfunnet ellers da? Jo, for utenom at du må akseptere å leve med smerter, manglende krefter, muskler som svikter, et hode som sliter med å tenke klare tanker, angsten for fremtiden, utmattelsen som ødelegger for deg i det daglige, så skal du også takle at helsevesenet ikke lenger ser det som nødvendig at du får behandlinger, du behøver ikke utredes for å lete etter endringer, du blir ikke tipset av fastlegen om nye medisiner eller medisinsk behandling som er dukket opp for dine plager.

Du får ingen støtte eller hjelp av velferdssystemet økonomisk, til hjelp i hjemmet, til å komme ut i arbeid. Nav er en ekstra psykisk belastning for de fleste, noe som går hardt utover selvfølelsen og kreftene. Om du da ikke er super ressurssterk og orker å kjempe for å bevise at du er ærlig og klar for kamp.

For du blir møtt som om du er en løgner, og det er du som må bevise at dette ikke er tilfelle. Bevisbyrden ligger på deg. Hvor er logikken i det forresten, det blir lille David mot Goliat (den mektige staten), som må bevise at man er syk, pga stat og kommune ikke klarer å skille mellom de få som "svindler seg til uføretrygd", så legges altså bevisbyrden på et menneske, et menneske som i tillegg er i sin livs verste form helsemessig, ellers hadde vedkommende aldri begitt seg ut på en kamp mot overmakten, som jeg vil kalle systemet man havner i, om man mister evnen til å utføre arbeid pga helsevansker.

Du blir kanskje, etter en ti års periode i det såkalte "systemet", erklært for arbeidsufør, og blir nå beregnet som totalt ubrukelig. Ikke så mange tenker på at samtidig som man føler en form for lettelse, da man er nå sikret en fast inntekt fremover, og man behøver ikke lenger nedverdige seg eller presse seg selv i henhold til Nav. Så kommer det ofte en annen og mindre hyggelig overraskende følelse, nemlig at man føler seg ubrukelig. Oppbrukt. Du innser at du ikke lenger er en ressurs for samfunnet. Du kan ikke lenger gjøre nytte for deg rent samfunnsmessig.

Mange mennesker som er glad i jobben sin, har også bygd hele sitt image, sin personlighet, "jegèt" rundt sin stilling i arbeidslivet! Og de blir nå redusert til ingen. Eller ingenting. De kan ikke lenger indentifisere seg med jobben. Nå må man finne ut hvem man er ellers, for utenom jobb. Du må forholde deg til alle mennesker som spør, slik det har vært vanlig til enhver tid: hva jobber du med? Og du skal venne deg til at mange himler med øynene, eller ser på deg på et annet vis, om du er ærlig og forteller som det er: jeg er kronisk syk, uten mulighet for tilfriskning, og er blitt erklært arbeidsufør og trygdet.

Det er og blir ikke noe, de fleste av oss, ser på som noe man deler med stolthet. Det er mer et nederlag, for mitt vedkommende. De fleste som havner i denne situasjonen er fra 40 årene og oppover. Altså bare halvveis i livet, og med opprinnelig flere tiår igjen til man når pensjonsalderen. Jada, det dukker også opp stadig flere svært  unge, som blir uføretrygdet, uvisst av hvilken grunn.



Men det er ikke temaet i dette innlegget. Her forholder jeg meg til kronisk syke i sin helhet, men med vekt på de av oss som er i flertall der, vi som er fra 40 år og oppover. Når de fleste helseproblemer av kronisk art, og livsstil sykdommer osv gjerne kommer til syne. Vi har vært vant til å være en ressurs, å bidra til fellesskapet i mange tiår, og ser på hardt arbeid, innbetaling av skatt og å forsørge vår familie, med den største selvfølge!

Utenom alt dette, er din inntekt nå så lav. Uansett omtrent hvor mye du har arbeidet i årene før du ble syk. Og var det i privat næring du arbeidet i, fordi du kanskje likte å være i jobb et sted, hvor innsatsen din ble belønnet, hvor du var nødt til å prestere, for i det hele tatt å få lønn for jobben. Du satte pris på den utfordringen, for det gjorde at du ga alt og elsket din jobb! Så vil du nå sitte med en inntekt som betegnes som under EU`s fattigdomsgrense.

Har du derimot vært så lur, at noen fortalte deg som ungdom, at du måtte satse på jobb i det offentlige, stat eller kommune, ja da har du rett på tilleggspensjon. For da har du gjort en mye bedre jobb, enn alle de som arbeider i det private forstår du. Kanskje ble du også innprentet med det, som ung og ny i arbeidslivet, at som ansatt i kommune eller stat, behøver du ikke konkurrere, eller prestere, du vil ikke risikere å miste jobben, om du gjør en dårlig jobb. Man får ikke sparken i det offentlige. Det verste som kan skje, er at du får en ny annen stilling i det offentlige.

Og har du nå, som kronisk syk eller handikappet,og arbeidsufør... ingen ektefelle, partner eller samboer. Ja da vil du se fremover til et liv i fattigdom. Du vil alltid måtte leve i sparsommelighet, og ikke unne deg noe ekstra. Og ikke klag, for da vil du få høre at det er "bare å begynne å jobbe det"! Av mange rundt deg...friske mennesker, uten særlig erfaring med vanskeligheter i livet gjerne. 

I tillegg må du leve med at mannen i gata gjerne ser på deg som en taper, en lat og svakelig person, som utnytter samfunnet og ikke gjør noe nytte for deg lenger. Så en ekstra belastning du vil måtte tåle, er altså at svært mange mennesker, gjerne friske, som ikke har så mye utfordringer i hverdagen, mislike deg, gjerne skrive om deg på sosiale medier. Du vet, noe om at du snylter staten, bruker opp skattepengene deres eller at han/hun klarer da både å bytte dekk og beise hytte osv...

Og neida, de husker ikke at du har arbeidet i fulltid ved siden av ekstrajobb og helge-jobb, i over 30 år,og selv har betalt inn hundretusenvis av kroner til statskassa. og fortsatt gjør det, da f.eks uføretrygd,i dag skattes som vanlig arbeidsinntekt. Du vil oppdage at nå har du rett og slett stemplet deg selv ut i fra samfunnet, på alle vis.

At politikere hvert eneste år, vil justere ned din levestandard. Om de gjør det for friske og arbeidsuføre, så har disse en bitte liten mulighet, for å ta på seg mer arbeid, en ekstra jobb, så de klarer seg. Mens du, du har jo ingen krefter til det. Og skulle du likevel ville forsøke deg, for at ikke alt skal gå til dundas....ja da vil du slite.

For jeg kan love deg, at i dagens arbeidsmarked. Hvor de kan velge og vrake i norske og utenlandske arbeidstakere i omtrent enhver stillingstype.... der finner du ingen som vil velge en "gammel 50 åring", som att på til er stemplet "arbeidsufør" av samfunnet. 

Dette er nemlig straffen! Straffen for at du selv skaffet deg slike dårlige gener, straffen for at du ble syk eller skadet! Du skal ikke tro, at når du er såå dum, at du går og blir alvorlig syk, slik at du aldri kommer deg skikkelig igjen, så skal du ikke samtidig tro at du også skal kunne få tilpasset arbeid, slik at du har råd til å leve og bo! Nei, vet du hva, et sted må du slutte å forlange! Du har jo fått "alt"! Både elendig helse, fast inntekt og fri hver dag!

Selv har jeg så mange diagnoser, tilstander og handikap, at jeg vet ikke helt hva som er "verst", men jeg vet hvilket symptom som er verst, for min del. Nemlig utmattelsen og den evige trøttheten. Som ikke lar seg trosse. Smerter er relativt, og man kan venne seg til å leve med mye smerter. Og om man vil, kan man ta smertestillende, i sterk eller mildere grad.

Men for meg, er altså mangelen på krefter, det aller verste. Å tvinge frem krefter som ikke er der, eller holde øynene åpne, når de sklir igjen til stadighet av seg selv, det er faktisk ikke mulig. Hvert fall ikke når utmattelsen faktisk er fysisk. Spør en som lider av depresjon i perioder, hvor vanskelig det er å tvinge seg til aktivitet? Og om kropp og hode er fysisk utstyrt med omtrent 60% av andre og friske menneskers energinivå, så er det altså ikke gjennomførbart. Og det, det er en veldig vanskelig situasjon å akseptere synes jeg.

Når jeg en sjelden gang, i tillegg opplever å få "ordentlige" sykdommer, altså influensa, infeksjoner eller skader en fot f.eks. Så er det umulig å forklare friske mennesker, hvor redusert du blir. Fordi du har ikke 100% friskt utgangspunkt. Og dermed kan en liten forkjølelse stjele siste rest av krefter dessverre. Ofte så møter jeg også friske mennesker, som ønsker å være kronisk syke! Nei, det er ingen spøk, de sier gjerne, ja, jeg vet eksakt hvordan du har det! For jeg har et vondt kne, eller er utmattet hele tiden,både på jobben, treningen og ellers...... Hehe, noen som kjenner det igjen?

Prøv da å vis litt empati, og si at du forstår, og at ofte så kan mindre alvorlige infeksjoner, sykdommer eller skader, virke mye verre på en frisk person, enn på en som er kronisk syk. Fordi kronikeren er vant til å leve med smerter og utmattelse. Men en ting er sikkert, en hver person, som jeg vet er frisk og arbeidsfør, som svarer meg slik: jeg vet hva du mener, eller tenk på meg da, jeg har både kink i ryggen og allergi. Ja, den snur jeg ryggen til, og jeg forholder meg ikke lenger til det mennesket.

Det er en av mine mange overlevelsesteknikker. Spesielt gunstig er den når en voksen frisk kar, som aldri har opplevd alvorlig skade eller sykdom, slenger ut av seg den der.... da tenker jeg mitt.. du verden for en "mann", og fjerner så vedkommende fra meg, både fysisk og mentalt. For jeg har rett på å slippe å bruke energi og irritasjon på slike. Og den retten har jeg hvert fall beholdt!

Men det få eller ingen tenker på, er at ved å gi oss kronisk syke og funksjonshemmede, støtte ved at vi mottar behandling som fysikalsk, massasje, svømming osv, eller ved å utrede oss bedre, ta gjennomgang av medisinering, gi oss positiv feedback istedenfor å rakke ned på oss om vi ber velferdssystemet om hjelp, så hadde samfunnet kunnet blitt spart for mange og langvarige sykehus og institusjonsopphold.

Vi kunne, mange av oss, klart å bidra mer med å jobbe ordinært, men tilrettelagt. Men vi er rett og slett ikke av interesse. Etter at du blir erklært arbeidsufør, så er du ute av systemet. Ingen vil ha deg i jobb, ingen i Nav eller i Helsevesenet er opptatt av å få deg bedre, friskere eller holde deg så frisk som mulig. Noen uføre har f.eks partner eller ektefelle, og sliter ikke særlig økonomisk. Og kan kanskje klare å betale selv for behandlinger som gjør at de holder seg stabile eller blir bedre i perioder.

Men de mange, uansett alder, som lever alene, eller som eneforsørger, på uførestønad i Norge, de har ikke økonomi til å bruke tusenvis av kroner hver mnd på å holde seg på samme nivå, eller for å unngå å få helseproblemene forverret. De har gjerne mer enn nok med å klare å få råd til faste medisiner og legebesøk. Slik er virkeligheten for de som misunnes av friske mennesker, oss kronikere!



Jeg har ved flere anledninger drøftet både med politikere, offentlig velferdssystem og i høyere hold, om de ikke tror vi er mange kronisk syke som er en ressurs i oss selv. At mange av oss har enorm kompetanse, mye kunnskap og erfaring, på ulike felt, som mange fortsatt kunne hatt nytte av. Om man hadde gjort seg mer umake med å lage et system slik at vi kan få lov til å jobbe litt. Det er jo bare tøys dette med å regulere uførereformen, slik at flere uføre kan gå ut i arbeid. Når det ikke finnes arbeid til friske, hvor tror de at vi skal finne jobb?? Så naivt, nærmest frekt er det!

F.eks får de som er født funksjonshemmede eller psykisk utviklingshemmede, tilbud om aktivitet og en form for jobb. Riktignok for slavelønn. Men dog... For jeg håper da at de har rett på trygd i tillegg, eller lever de på institusjon hvor hele summen, de 40 kr de tjener i timen, blir trukket til kost og losji?

Men hva om alle uføretrygdede, de som er i stand til å jobbe en time eller mer i uken, trapper opp hos sitt lokale Nav kontor, og forlanger tilrettelagt arbeid? Som vi egentlig ifølge norsk lov, har rett på? Hvordan vil velferdsstaten løse det tro? For det har seg nemlig slik, at med den nedgangen vi har hatt siden årtusenskiftet, alle nye reformer, bostøtte, stipend, særfradrag, lav skatt for uføre, slutt på tilskudd for forsørgerbyrde, fratrekk for høye medisinske utgifter, slutt på gratis fysioterapi osv osv.... så vil nesten alle uføre som lever alene eller alene med barn og ungdom, ville gå underskudd hver mnd. Uansett om de bor i landets billigste utleiebolig. Nei, de kan ikke få boliglån på en uføretygd inntekt i dag, om de ikke allerede hadde kjøpt bolig mens de var friske.

Dermed må vi gå til Nav sosial, men det er svært få som har mental styrke til den påkjenningen, når sjansen for å få hjelp økonomisk og bli møtt med verdighet, er mindre enn sjansen for å vinne i lotto. Så er siste alternativet at vi får deres hjelp til å komme oss ut i arbeid, også de som er 100% arbeidsuføre, fordi de må klare å stå i jobben en stund, for å overleve i vårt dyre land. Så får heller sykemeldinger og gretne arbeidsgivere pga syke ansatte, bare komme... på rekke og rad!

Nei, så lenge jeg er her på jorden, så skal jeg minne dere på, at jeg har klart alt alene. At jeg har spart samfunnet for mye mer enn hva jeg har kostet samfunnet. Og jeg skal ha dere offentlig ansatte i arbeid, dere skal skaffe oss alle, som lever i fattigdom som straff for vår dårlige helse, en jobb, som vi kan takle. En arbeidsgiver som vil ha oss. Og vi skal vise dere at det er ikke viljen det står på!

Jeg har som oftest mye mer styrke og krefter til å gi alt, enn en frisk som er midlertidig syk pga en skade el en infeksjon. Jeg vet det sjelden takler å gi alt de har av krefter, hele døgnet, bare for å klare å jobbe, ta seg av barn eller hjemmet. Fordi de har valgmuligheter gjerne, som gjør at de kan velge å legge seg ned til de blir friske. Noen ganger er jeg takknemlig for min mentale styrke, som er opparbeidet av manglende valgmuligheter!

Det er deler av evnen og funksjonene i vår kropp eller vårt hode, som stanser oss. Ikke viljen, for den har vi, de fleste av oss, uansett handikap! Og vi har alle ulike og unike ressurser, som vil være til stor nytte for samfunnet likevel. Og en av tingene dere burde gjøre for å øke denne muligheten for oss. Det er å revurdere oss, vi er ikke søppel, oppbrukt eller kasserte. Jo mer dere bidrar med nye utredninger, behandlinger for å holde vår resthelse vedlike, og støtte til å ha muligheten økonomisk til å bli så friske som vi kan, jo mer får dere tilbake!

Det er viktig at dere ser dette! At vi er mange som er engasjerte, som ønsker å både bidra og å være selvgående! Ikke glem oss, prioriter oss, slik at vi kan holde oss friskest mulig! Det vil bli en vinn vinn situasjon!

Heldigvis er det flere som tenker som meg, les her, fra Legemiddelindustrien, som faktisk også tar opp dette emnet. Vi kronikere behøver å bli sett, få oppfølging osv. Artikkelen kan du lese ved å trykke her!

Vi er kronisk syke-ikke døde... ennå!

Ønsker du å lese mer av mine tanker, opplevelser og meninger. Følg meg gjerne på Facebook, siden finner du ved å trykke her. Tusen takk for at du leser, deler eller kommer med tilbakemeldinger <3

 

 

 

 

 

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

Blunck-sieri

Blunck-sieri

49, Kongsvinger

Samfunn, psykologi, helse, velferd, sorg, relasjoner med mer. Alvor og humor i salig blanding. Kontakt meg for bokomtale, oversettelse, artikler, reportasjer, annonsering el produktomtale. Kontakt: sissel.blunck@hotmail.com

Kategorier

Arkiv

hits