Vet ikke en 15 åring hva drap og død er?

Politisk ukorrekt, jo antagelig. Men vi har alle rett til å dele våre tanker og refleksjoner. Også rundt alvorlige temaer og hendelser, som er offentlig kjent. Som i disse dager, drapet på en 17 åring, utført av en 15 år gammel jente. Mine første tanker når jeg hørte om hendelsen var at jeg orker ikke mer drap, vold, knivstikking eller skyting. I perioder er det for mye. Og om man har interesse for samfunnet rundt seg, så får en i perioder for mye slik informasjon. Jeg får nok i blant, og må ta en "timeout". Og i den siste uken, har det igjen vært en slik periode, med litt vell mye voldelige allmen kjente episoder.

I tillegg er jeg som mange vet, svært aktiv på sosiale medier, og der ser jeg i grunn den samme utviklingen. Respekten for andre mennesker er ikke som den var når jeg vokste opp. Det var respektløse mennesker da også, men de er så mange flere i dag. Hvorfor, og hva som skaper dette, vet jeg ikke. Jeg kan bare reflektere... og tenker at stress, prestasjon og overfladiske ting, er blitt en for stor del av samfunnet. Hardt arbeid, tillit, respekt og ikke  minst, den gode gammeldagse folkeskikken, den er mer og mer fraværende.

Jeg ser at det er vanlig for unge mennesker å snakke til voksne, på en måte man ikke gjorde i min ungdom. Når jeg vokste opp, var det bare noen utvalgte som faktisk gjorde slik. I dag er det mer vanlig enn det motsatte. Man ser voksne mennesker som mobber andre, uansett om de er barn eller voksne. Og de unge ser at det er godtatt, og tar etter. Mange mener det er samfunnet, skolen eller det offentlige, som har hovedansvaret for at dine barn blir slik du ønsker.

Det å ha et ønske om å bli sett, er ikke lenger noe som er forbeholdt enkelt individer, slik som det var tidligere, noen få som altså hadde ekstra stort behov for å bli sett. I dag er det noe som flertallet ønsker. Det kommer kanskje mye av mobilbruk og Internett. Man skal være ung, pen, slank, muskuløs, rik, berømt og vellykket. Noe som tidligere var forbeholdt noen få, er noe som de fleste streber etter i dag. Mye av utviklingen, er med på å skape hendelser man ser oftere og oftere i nyhetsbildet i dag tror jeg....

Så, til jentene innblandet i den alvorlige hendelsen på Sørlandet. Jeg fikk og får...tanker om at det er mange ofre her. Til de berørte i tre familier. Den drepte, den skadde og den som drepte. I tillegg til vitner og venner og kjente av de berørte. Og det hele er tragisk. Man diskuterer hvem som sviktet mest. Var det foreldrene? Var det psykiatrien. Eller barnevernet? Kanskje har vi alle skyld, hele samfunnet?

Men, så tenker jeg litt mer. Hva forventer DU av en 15 år gammel jente eller gutt? Eller en 10 åring. Eller av et fire år gammelt barn? Om barnet er fullt oppegående, ikke har noe syndrom, ikke Aspberger, ikke Autisme, ikke ADHD, ikke er psykisk utviklingshemmet osv..? Hva forventer du at barnet forstår i enhver alder? 

Psykiske lidelser er kompliserte. Det finnes mange aspekter av hver enkelt diagnose. Og man har mindre alvorlige, gjerne mer midlertidige depressive lidelser, som depresjon f.eks. Om du tenker deg om, på egne barn, eller andres barn. Hva forventer du, av et barn, i ulik alder. Om barnet altså er ved sine fulle fem, og betegnes om tilregnelig. Altså er klar over sin adferd og sine handlinger. Jeg må kunne si, at jeg, med hånden på hjertet, alltid tenker at en 15 åring vet hva drap er og hva død er! Det gjør også en 10 åring, men ikke helt konsekvent muligens. En femåring derimot, er ikke helt inneforstått med hva det betyr å være død. Men han eller hun, vet at det gjør vondt, om noen slår deg, eller han el hun, selv slår, sparker eller lugger/biter et annet barn eller en voksen. En to åring, forstår ikke at det gjør vondt, om han løfter katten etter halen eller lugger hunden. Men så lærer man, etter hvert som man vokser opp. 

Jeg er ikke utdannet innen psykiatri. Jeg har mine erfaringer personlig, og i jobb, både rundt psykiatri, barn og ungdom, oppdragelse osv. Det er kun min erfaring og mine opplevelser og tanker, jeg bygger dette innlegget på. Jeg antar ingenting. Men jeg lufter tankene mine. Og samtidig spør jeg litt løst, om hva vi som enkeltmennesker forventer av våre barn, eller andre barn, basert på utvikling, og normal læring og erfaringer som kommer med alder. Om 15 åringen blir erklært utilregnelig i gjerningsøyeblikket. Fordi hun var f,eks ruset, i psykose, eller fordi hun er utviklingshemmet eller har alvorlige skader i personligheten, som kan ha kommet av vanskelig oppvekst, mishandling. Eller opplevelser i oppdragelse innunder barnevernet. Osv.. så forstår de fleste, også jeg, at hun ikke kan lastes for sine handlinger overhodet. Fordi hun da ikke var i stand til å forstå hva hun gjorde, eller konsekvensen av hva hun gjorde, pga hun ikke er som en frisk 15 åring å regne.

Men, om det er slik at hun er tilregnelig. Ikke hadde tatt noen rusmidler, og ikke var psykisk syk eller annet, i gjerningsøyeblikket. Kan man forsvare da, at noen dreper, fordi de ønsker hjelp og oppmerksomhet mot seg selv? Er det en unnskyldning at en 15 åring, fullt tilregnelig, velger å drepe og skade fremmede mennesker, fordi hun selv ikke føler hun får det hun behøver? Ja, hun er et barn, en femtenåring er det for meg. Og bør behandles deretter. Men bør man ikke få konsekvenser av dårlige handlinger, uansett alder, om man skader andre, og er fullt ut i stand til å forstå hva man gjør, basert på sin alder? Skal det bli greit å drepe noen, om man ikke får det man ønsker av hjelp eller en form for oppmerksomhet? Og er det grunn nok til å skade eller drepe andre mennesker?

Blir det da på samme måte som en voksen drapsmann, får strafferabatt, fordi han hadde en vond oppvekst, ble slått som barn, eller levde i et voldelig forhold selv, som voksen. Om han altså var helt tilregnelig i drapsøyeblikket, så har jeg alltid funnet det merkelig at man bruker formildende omstendigheter, som hvor vanskelig liv et menneske har hatt, som grunn til å få mildere straff. Fordi det blir så feil for mitt vedkommende. Jeg kjenner jo mennesker, som har hatt helt ekstreme oppvekstvilkår. Så ille at man helst ikke vil tro det er mulig. Noen av dem, har hatt tilsvarende liv som voksen. Man forstår liksom ikke helt hvordan de kan være i live, hvordan de kom seg gjennom det. Hvordan de overlevde. Likevel..... de har aldri skadet andre mennesker.

De har aldri utsatt andre mennesker for det samme vonde de selv erfarte. Og de dreper heller ingen. De bruker altså ikke sine egne vonde opplevelser, som grunn til at andre bør for få oppleve det samme, helst påført av dem selv. Mange av dem, er til og med slik, at de heller gjør alt de kan, for å sørge for at ingen andre behøver å oppleve den smerten og redselen de selv måtte føle. Nettopp fordi de vet hvor smertefullt det er.

Er det like synd på disse. Som har opplevd like mye uforskyldt vondt i barndom og ungdomstid? Men som likevel ikke skadet eller drepte noen. Jeg synes i såfall, at de nærmest burde få en slags medalje, som faktisk viser at de ikke godtar at andre gjør noen noe vondt, basert på egen erfaring om slike hendelser. Og likevel har de aldri vurdert eller prøvd å skade eller drepe noen. Betyr ikke disse menneskene ennå mer, enn en som dreper et menneske, basert på sin egen smerte? I mitt hode er det slik...

Bilde lånt fra Google

Så tilbake til våre forventninger. De fleste av oss kjenner til problembarn. Ja, at det til og med finnes såkalte drittunger. Husk at jeg nå ikke snakker om barn og unge med syndrom eller mentale skader som gjør at de ikke er istand til å forstå det samme som andre barn på deres alder. Jeg selv da, jeg har aldri forstått helt, at foreldre finner seg i at barn skriker og kaller de stygge ting. At barna deres stjeler av dem, mobber andre barn. Eller at de skulker skolen. Røyker tobakk som 13 åring. Eller ruser seg og slutter på skolen som 17 åring.

Ja, jeg har ikke hatt slike problemer med mine barn. Men jeg har i mitt liv, hatt svært mye å gjøre med nettopp barn og unge som ikke respekterer hva deres foreldre eller andre voksne sier. Og som viser en adferd som jeg selv aldri hadde akseptert hjemme her. Og jeg har mange ganger tenkt det samme som jeg skriver her. Hva er det som gjør at en normalt oppegående barn, i forhold til sin alder, ikke respekterer hva foreldre sier, hva som er akseptert oppførsel på skole, eller f,eks ovenfor andre barn? Mens andre barn gjør det. Har de virkelig en diagnose alle sammen?

Og om de har et syndrom, som det er påvist likevel gjør at de har eksakt samme intelligens som andre på samme alder, hvorfor gjør de likevel handlinger som ikke er akseptert, som skader andre eller som viser at de ikke respekter noen rundt seg? Er det noen som har et svar på det. For jeg har det ikke. Til tross for mange og lange funderinger. Og til tross for mange samtaler med slike barn og unge, så har jeg ikke svaret.

Og jeg tenker videre, hva med uttrykket "dine barn blir som du forventer av de", er det tatt helt ut av intet tro? Jeg har ut ifra min mening om hva som er akseptabelt at et barn i en viss alder, skal kunne forstå, alltid forventet, at mine barn klarer, vil og skal oppføre seg bra, ut i fra denne forventningen. Altså alltid basert på alder.

Når min voksne sønn var barn, kanskje rundt 8 år, så hørte jeg de andre kameratene som var på besøk, spurte min sønn under lek: hva? hører du på hva voksne sier du da? (Dette var basert på en beskjed jeg hadde gitt min sønn litt tidligere i leken). Og jeg hører min sønn svarer: Ja! Så klart det! Jeg hører jo på mammaen min! Gjør ikke dere det da! Foreldre er jo der for å passe på at vi har det bra, så da må vi høre på dem! Han hørtes ekte sjokkert ut.

Et annet tilfelle er min datter, som ved et tilfelle kommer nærmest gråtende hjem etter lek med andre barn. Hun var kanskje 6 år omtrent.Jeg spør hva som er i veien. Hun sier navn på noen jenter, og sier, stakkars dem mamma. De har ingen som er glad i dem de! Men kjære deg da, det er klart de har det. hvordan kan du si noe sånt svarer jeg! Nei, mamma, hvordan kan de ha det da, når de ikke har klokkeslett for når det er inne-tid på kvelden, og de får lov å leke på veien og ved elva. Det er jo farlig mamma! De kan skade seg, og ingen bryr seg om å passe på de! Ja, dette er vel et tydelig tegn på at allerede små barn, behøver og ønsker grenser, uansett protester.

Og mine barn klarte altså å sette ord på det også. Hvorfor vet jeg ikke. Men jeg kjente stolthet allerede da, men også undret meg over hvordan de kunne klare å lage seg slike konklusjoner..

Andre eksempler er, at om mine barn som ungdom hadde skulket, stjålet, mobbet noen, skadet noen, ruset seg osv... så hadde jeg aldri akseptert det. I dag er de unge voksne, men når jeg har spurt de nå eller når de var yngre, hvorfor de ikke løy og lurte meg, trosset meg, osv. Slik som mange av deres venner jo gjorde. Ja, så kunne min datter si, min sønn er mer av den tyste sorten, men basisen er den samme, jammen mamma, jeg hadde aldri turt det. Jeg klarer ikke lyve, og hvorfor skal jeg gjøre noe annet enn det du lærte meg, jeg vet jo at det er galt. Og jeg har jo aldri hatt lyst til å gjøre det motsatte av hva du har lært meg, for jeg er jo ikke uenig i det? Sønnen sier, jeg gjør eller gjorde aldri det, fordi det har du aldri lært meg mor. Forstår dere hva jeg skriver nå, vi har ikke kranglet eller vært uvenner noen ganger, barna og jeg. Fordi de mente at jeg var teit og ikke skjønte noe. Eller fordi de ville trosse grenser, eller prøve noe som var farlig eller skadelig. Aldri.

Jeg har forsøkt å tenke hvorfor det er og var slik. Nå tror mange at jeg er en ekstremt streng mor. og at jeg hadde nærmest militær disiplin her hjemme, slik at barna ikke turte annet. Eller at jeg slo det inn i dem, regler og folkeskikk kanskje? Men nei, jeg har oppdratt de alene, barnefar døde når de var henholdsvis baby og 8 år. Så ja, de er av ulik kjønn, og det er stor alderforskjell mellom dem. Så ¨på en måte er de delvis oppdratt litt hver for seg, som to enebarn også. Familie har vi ikke. Og innflytelsen fra andre voksne har vel hvert minimal. Men de har alltid hatt mange venner, og det samme har jeg. Så vi har venner, som de ser på som familie. Men hvorfor har de ikke gjort rampestreker som de visste de ikke fikk lov til? Eller trosset mine regler eller min tillit.

For utenom mye kjærlighet, så har de alltid vært min prioritet ja. Men jeg har både vært nærmest arbeidsnarkoman og alvorlig syk, så de har også opplevd en svært stresset mamma, og de har opplevd en mamma som var så syk at hun nærmest ikke kunne gjøre noe mer enn høyst nødvendig. De har hatt venner av alle slag, både som lever like pliktoppfyllende som dem selv, men også venner som skrek og kjeftet på sine foreldre, gjorde hærverk, som trosset mor og far, som droppet leksene, som ettersom de ble eldre, sluttet skolen, brukte stoff osv... Og de har hatt ekstreme påkjenninger på kroppen, fra de var helt små, med død, ulykker, traumer og svært alvorlige hendelser, som barn ofte bruke som grunn til atferdsendringer og ugagn. Men, nei, det skjedde likevel aldri.

Helt fra de var små, til nå, så tar de avstand, og går sin vei, når venner gjorde ting som var forbudt av voksne eller som kunne skade dem selv eller andre. Hvorfor i all verden er det slik? Er jeg og andre som opplever dette, bare ekstremt heldige? Er barna våre ekstremt intelligente og har en unik personlighet? Vel, dumme er de nok ikke, hverken faglig eller rent sosialt. Men de er, mine barn hvert fall, svært ulik hverandre i karakter og personlighetstrekk ellers. Men likevel, atferdsvansker, å trosse regler eller annet, har aldri vært noe tema hos oss. 

Jeg vet godt hvor opptatt jeg var av oppdragelsen, Og at jeg var svært bevisst på visse ting. Men jeg var eller er, en sliten overarbeidet alenemor, som var helt uten avlastning av forelder nr to eller familiemedlemmer noen  gang. Men jeg prioriterte å være bestemt på noen  få regler, som JEG syntes var viktige. Og ellers gikk jeg for å være den "snille" mammaen/pappaen... ja jeg var begge deler. Jeg var ettergivende og brukte ja, mye... fordi jeg ikke orket annet. Og fordi jeg syntes det var viktigere å være konsekvent på de få viktige NEI jeg syntes var helt nødvendige! Jeg var slik "snill" forelder, at alle bygdas, barnehagen og skolen barn, maste daglig om å få vær med til oss. Og ja, vi hadde gjerne åpent hus. Så jeg var ikke streng heller.

Og jeg hadde en greie om at alle NEI, alltid skulle forklares med ord, tilpasset alderen de var i, det var konsekvent altså! Og gjerne forklare tilpasset alder hvorfor det var slik og sånn, og hvordan de kunne reagere annerledes en annen gang. Se her ang små barn og aggresjon. Også elsket jeg å være sammen med ungene, mentalt og fysisk, det gjør jeg ennå. Men utenom det..så gjorde jeg ikke noe spesielt. Men.... jeg forventet at de skulle lytte til meg. Gjøre som jeg sa, og følge regler vi hadde. Det gjør de også etter fylte 18 år, om man bor hjemme.

Jeg tror at det eneste jeg kan komme på, er.... at de hadde respekt for meg? De respekterte meg, og jeg respekterte de, de lyttet til hva jeg sa, og hva jeg forklarte. Uansett alder. Og da tror du at jeg har noen dydsmønstre av barn, som aldri har gjort noe utenom å lese lekser? Men nei, det har gjort stort sett alt det vanlige man prøver opp gjennom livet og særlig i ungdommen. Og de drikker alkohol, de går på fest, osv...men de bryter ingen viktige regler, de skader ingen mennesker med ord eller vold. Og de betviler ikke mine ord, eller har noen trang til å se hvordan de kan trosse meg osv. Å jada, de kunne være både flau og oppgitt over meg. Og har sikkert tenkt at gud hvor dum mamma er...mange ganger. Men de gir meg det samme som jeg har gitt dem, tillit, respekt, kjærlighet.

Og de har aldri vært noe annet enn høflige ut mot andre folk. De krangler ikke med lærere. Skriker til meg eller venner de er uvenner med. Og de snakker om det som er et problem, isteden for å utagere. Og jeg....jeg har ikke forstått før de ble voksne, at dette ikke er noen selvfølge. Jeg har forventet at dem ikke skulle oppføre seg høflig, vennlig, ha "innestemme", ha folkeskikk. Og det var det jeg fikk.... Så enkelt er det. Ikke mer innviklet enn det. Nå synes kanskje noen at jeg snakker vel mye om hva jeg opplevde med mine to barn.

Men... det er jo det som er min opplevelse, av barneoppdragelse. Jeg vet at svært mange har det som meg, de opplever altså eksakt det samme som meg. De har rimelig veloppdragne barn, som ikke har skapt noen problemer på noe vis. Men jeg kan ikke forklare hvorfor eller hvordan de fikk slike barn. Jeg kan kun beskrive min egen situasjon.

Tidligere har jeg også opplevd å få sinne rettet mot meg, da noen mente at jeg ikke skulle skrive positivt om mine barn, fordi det var vondt for de som hadde problemer med sine barn! Er det blitt slik, at man ikke kan dele noe positivt eller gledelig, fordi man må ta hensyn til de som er negative, depressive eller lei seg? Også har vi de som jeg ser tenker, eller skriver nærmest i gåter... at haha..  barna dine er som de er, fordi de er født med sølvskje i munnen. Vi har sett hvor bortskjemte de er, og de har aldri opplevd noen alvorlige hendelser og mye vondt, det er derfor de ikke har fått atferdsproblemer eller har blitt utagerende, mobbet eller en mobber, selvskader osv. Nemlig!

Nå liker ikke jeg å utbrodere livet til mine barn på en slik måte. Men, mange kjenner jo meg, og vet hva jeg ar erfart gjennom livet. Og da må vi jo kunne tenke oss, at alle min traumer og erfaringer, også berørte mine barn. Og tilbakemeldingen i slike stunder, av profesjonelle, var at det er i slike situasjoner, at barna blir til små monstre med atferdsproblemer, blir angstfylte og depressive. Skader seg selv. Blir irritert på alle og skriker og kjefter osv... Men nei, det ble ikke slike med mine barn. Ingen av de.

Min sønn opplevde som 8 åring å miste sin kjære pappa, i en forferdelig personlig tragedie. Han har opplevd at en hans beste kamerater, mistet livet i en stygg ulykke. Han har måttet oppleve å miste sin kjære "pappa nr to", som var hans svigerfar og arbeidsgiver, i aggressiv kreft...han døde etter få mnd med sykdom. 

Min datter har opplevd å miste pappaen sin, når hun var bare spebarnet, 3 ,5 mnd gammel. Ja, babyer merker sånt. Både at en person er borte, og at hjemmet og mor er fullt av sorg. Hun har måttet bytte skole hele tre ganger på barneskolen. Hun har måttet bo med mor på krisesenter. Og hun har fått diagnosen ME utmattelsessykdom, en alvorlig kronisk sykdom, men heldigvis i lav grad, som 15 åring.

Dette er bare noen få av alvorlige livshendelser mine to barn har måttet gå igjennom. Og felles for dem begge, er at de levde med sorg etter pappa i mange år, savnet har de ennå. De måtte oppleve å bli oppdratt av en mor i dyp sorg. De har måttet leve med en mor som var omtrent arbeidsnarkoman (problemer med å sette grenser for egen arbeidsevne). De har måttet leve med en mor, som var og er, alvorlig syk, med et tosifret antall kroniske fysiske sykdommer, som gir mange utfordringer i det daglige. Og i den forbindelse, utallige ganger at de måtte ringe ambulanse fordi mor er bevisstløs. De har måttet hente meg innlagt på sykehus pga ulykker mange ganger.

De har levd med fattigdom i mange år, da jeg gikk personlig konkurs når jeg var på det sykeste. De har måttet leve med min merkelige dysfunksjonelle familie i alle år, som bekjente, helt til jeg fikk de fjernet fullstendig fra vårt liv. Så de har altså levd med at vi ikke har familie som er deltagende i deres liv på noe vis. Hverken på sin mor eller sin fars side. De hadde og har, kun meg. De har måttet flytte pga den økonomiske situasjonen henholdsvis 5 og 10 ganger! Og de måtte leve med påkjenningen det var, når min familie ved flere ganger sendte falske bekymringsmeldinger til barnevernet angående min lille familie, da de var forbannet fordi jeg ikke gjorde som de ønsket. Og det er en ekstrem påkjenning for både barn og voksne vet vi...

Bilde lånt fra Google

Det er selvfølgelig kun de største hendelsene som er nevnt her. Det har vært mange mindre hendelser, som de har havnet oppi, sammen med meg. F.eks å bli påkjørt fire ganger i bil i trafikken uforskyldt. At hjemmet vårt ble stående i vann, og vi måtte flytte på en campinghytte, at familiens hund ble påkjørt og døde, at mormor døde, at flere nære venner av oss døde osv osv i det uendelige. Men.. ikke en eneste gang, har ungene kalt meg stygge ting, skreket til meg, forsøkt å strekke grensene mine, gjort hærverk, skadet noen, skadet seg selv, ruset seg, droppet skole, vært venneløse eller blitt mobbet, løyet seg unna, skyldt på andre for noe.

Jada, sønn har vært skolelei i høyeste grad, midt oppi tenåringstid med mange vanskelige tanker, pga hva hans pappa gjorde, altså selvmord, han har levd med mye sinne, han har vanskelig for å snakke om følelser, og om sin pappa. Men...han møtte opp på skolen, og var der. Han utagerte ikke mot noen. Han valgte selv å endre atferden, at han måtte ta fatt på skolearbeid igjen. Og så ikke på dagdriveri som noen løsning, og ønsket ikke proff hjelp.

I dag har han en god jobb, er en veldig populær arbeidstaker, har blitt headhuntet, har mange gode nære venner, både gamle og nye. Har hatt samme kjæreste i ti år, og etter de vokste i fra hverandre, en ny kjæreste. Han har mange hobbyer. Har høy arbeidsmoral. Eget hus, som er kjøpt helt uten min hjelp. Han er morsom, sosial og en flott ung mann.

Datteren er hjemmeboende og skoleelev, hun er mer voksen enn andre på sin alder, men hun har levd mest med en svært syk mor, alene. Og hun har flytt ekstremt mange ganger, og selv om hun er utrolig sjenert, skaffet seg nye venner overalt. Og snudd situasjonen til noe positiv, slik som mor gjør. Hun har toppkarakterer og er svært pliktoppfyllende. Jada, hun er heller ikke perfekt, hun har også alminnelige sider som sier at hun er en tenåring. Og hun har arvet mors naturlige refleks, hvor hun legger venner, shopping, klokkeslett, sminke og alt til side, om hun ser et menneske på gata, som sliter, og behøver hjelp. Men poenget her...er at de aldri har gjort noe for å misbruke min tillit, de har aldri vist manglende respekt, eller overtrådt mine grenser. 

Så de har hatt all grunn, til å ha ungdomsoppgjør, ta ut all frustrasjon mot mor, eller kutte ut skole, søke til rus, bli depressiv og full av angst. Bli selvskader. Ta hevn på andre unge rundt seg. Synes synd på seg selv. Spille på situasjonen osv... Men, nei, det skjedde aldri!

Hvorfor? Er det deres flotte personlighet alene? Er det at de er beskjedne, sjenerte og den type som ikke liker mye oppstyr eller oppmerksomhet rundt dem selv? Er det at jeg alltid har prioritert de 100%? Er det min måte å oppdra de på? Er det ren skjær flaks? 

Jeg var mange ganger redd, redd for at min sønn skulle bære på en form for arv, til å ville gjøre det samme som sin pappa. Redd for at de skulle ta alvorlig skade av alt som rammet oss. Bekymret for at det skulle hende de noe alvorlig. Hadde angst for at de skulle bli psykisk syke, bli selvskadere, opprørske og umulig å kommunisere med, bruke rusmidler, mobbe noen eller bli mobbet, slite med fag på skolen, bli ensomme og venneløse, være uhøflige og frekke...Listen er lang.

Jeg hadde jo kun meg selv å spørre om råd, og ingen, ikke et menneske, å dele bekymringer og ansvar med. Jeg hadde kun Gunn, den eldre damen som var helsesøster, som alltid måtte høre på mine bekymringer for at jeg ikke var god nok mor, far, tante, onkel, søskenbarn eller besteforelder, for mine barn... Jeg husker spesielt hennes ene råd: Når du er i tvil om noe, rundt barneoppdragelsen, så er det som oftest det første som slår deg inn, som er det riktige. Kalt for "morsinstinkt" <3

Så man må ikke, hverken mobbe, skade noen, bli selvskader, rusmisbruker, skulker, naver eller drepe noen, fordi om livet har vært vanskelig. Ingen mennesker er like sterke. Det er jeg klar over. Men det er ikke nødvendigvis slik, at de med mest skader etter såkalt selvskading, de som har mest utagerende atferd, og skader seg selv og andre, er de som har hatt det "mest vondt og vanskelig", selv om de selv i mange tilfeller forteller at det er slik? Men de har kanskje større behov for mer oppmerksomhet enn andre barn? Eller ingen har lært de at man kan velge andre måter å komme seg igjennom vanskeligheter, enten via foreldrene, eller alle disse ansatt i barnevernet, som skal være så kompetente på omsorg av barn? 

For meg, så kan dette bli en sak som om vi drar det litt vel langt, alle unge jeg har opplevd som skader seg selv og andre, i alderen 11 til noen og tyve. Om dere har kjempet for at barnet deres skal få diagnosen ADHD f.eks, så gjør man et poeng ut av det, at de har like høy intelligens som andre barn. Hvorfor skal de da slippe lettere unna kriminelle handlinger fordi de har diagnosen, har ikke de ennå større behov for å se at slike handlinger gir konsekvenser. Om de har tungt for å lære forskjell på rett og galt, selv om de har normal intelligens. Barn må har grenser og konsekvens, ved siden av tilstedeværelse og kjærlighet. Det er ikke nok å gi bare en av disse til barna våre....

Bilde lånt fra Google
Hva forventer du f.eks av en to åring? Jeg forventer slike ting, som at han uansett forklaring, ikke helt forstår farene ved varme,trafikk, vann osv.. Slik at han må voktes av mine eller andres voksne øyne hele tiden. Og hva forventer jeg av en 8 åring? Jo han forstår at død betyr borte, at man aldri vil møte det menneske igjen, som er død. Men han vet ikke helt hva døden betyr. Han vil derfor spørre, om en død puster? Tenker. Om den døde er redd eller bekymret, om den døde kan føle sorg, eller kjenne at han ligger under masse jord på kirkegården.

Så det er mange spørsmål som stilles og må besvares. Men en 8 åring vet godt at det er vondt og smertefullt, om man sparker eller lugger noen. Han vet også at å lyve er galt. Eller at man brenner seg ved å ta på en varm ovn.

En 15 åring, forventer vi, selv uten spesielt stor almenkunnskap, at hun skal vite en del om hva psykisk sykdom er i forhold til fysisk. At hun vet at våpen kan drepe. At hun vet at ikke alle kan gi henne oppmerksomheten hun ønsker, til en hver tid. Særlig om man er så oppegående og tilstede, som vedkommende 15 åring, om det stemmer at hun har skrevet om egne erfaringer, delt i diverse artikler i avisene, som du kan lese her. Hun formulerer seg godt, som en ung voksen, og har ingen problemer med å ordlegge seg, eller forstå og oppfatte ting. 

Dette er ikke første gang et barn blir drapsmann her til lands. Og flere av drapene er hendt på sørlandet, har området noe å si? Med tanke på bibelbeltet.. Og hvorfor er de involverte såkalte barnevernsbarn? 

Så jeg spør igjen. Om du tror dette er skrevet for å dømme en 15 åring, eller at jeg ikke faktisk forstår at det er et barn. Så har du ikke forstått hva jeg forsøker å formidle. Alle rammede i saken, er offer her, på den ene eller andre måten!

Men, om 15 åringen viser seg være helt frisk, og ikke har noen psykisk utviklingshemning, skade på personligheten eller har vært i rus, altså ved sine fulle fem, burde en 15 åring forstå hva drap og død er?

Er det ikke noe alvorlig galt her i verden, om man som tenåring synes det er ok å drepe noen, for å få oppmerksomhet selv? Og om hun har hatt en ekstremt vanskelig oppvekst, hjemme hos biologiske foreldre og hos barnevernet... Har hun da lov til å skade andre, fordi hun selv har det vondt? 

Om du vil lese mer av meg, så blir jeg glad om du trykker liker på min Facebookside, du finner den her. Så kan du lese tidligere innlegg og få beskjed når det kommer nye. 

#dreptavfemtenåring #dendrepte #barnevernet #kvinnedreptavfemtenåring #dramaikristiansand #knivstukket #pågrepet #barnvernsbarn #ropomhjelp #barnogatferd #hvaforstårbarnet #drapssiktet #noketdrap #knivstukket #sieriblogg #blunck 

 

 

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

Blunck-sieri

Blunck-sieri

49, Kongsvinger

Samfunn, psykologi, helse, velferd, sorg, relasjoner med mer. Alvor og humor i salig blanding. Kontakt meg for bokomtale, oversettelse, artikler, reportasjer, annonsering el produktomtale. Kontakt: sissel.blunck@hotmail.com

Kategorier

Arkiv

hits