hits

Klasseskillet! Hva er egentlig fattigdom i velferdsland?

I disse dager, før  og i julehøytiden, er det mange som gjør en innsats for de fattige. Julen gjør dette med mange av oss, vi blir mer gavmilde og mer omtenksomme. Og som noen sier, kjøper oss gjerne litt god samvittighet i disse tider. Selv kjemper jeg for fattige og andre i vanskelige livssituasjoner året rundt, og synes at hverdagen er viktigst, den er her hver dag. Men er likevel glad for all hjelp og støtte de mottar, uansett årsak, eller om det kun er en gang pr år.  Fattigdom er trist, og mange velger å ikke forholde seg til dette i det daglige. Som med mye annet, det som ikke berører en selv, er mindre interessant.

Fattigdom er i tillegg flaut, dessverre. Og fortsatt rimelig tabubelagt. Fattigdom er svært utmattende for de som lever i den situasjonen. Fattigdom krever mye av en, og er en reell tid og energityv. Mennesker født og oppvokst i Norge eller andre velferdsland, som aldri har opplevd dødsfall, sykdom, ulykker, arbeidsledighet, samlivsbrudd og andre livskriser, som i tillegg til å takle krisen, ofte krever en enorm omveltning av det økonomiske, har ofte lite eller ingen forutsetning for å forstå hva fattigdom er. Selv om noen tror de har erfart det, jeg trodde nok det, også før jeg virkelig fikk kjenne det på kroppen. Dårlig råd i en periode, er ikke det samme som å leve i fattigdom i mange år eller livet ut. 

Fattigdommen er økende her hos oss, i vårt kjære Norge. Man kan spørre seg hvorfor. Har du spurt deg hvorfor? Jeg har, og jeg har både mine teorier, antakelser og forhåpentligvis noen fakta, hentet fra sikre kilder, om hvorfor...  Jeg selv har sett en gradvis, til tider sterk økning av antall fattige, som jeg selv har erfart personlig, i løpet av 2000 tallet. Det er vondt å være vitne til. For den som bryr seg. Forskjellen på fattig og rik, kommer til å ende opp like sterkt som den var i førkrigstiden, med den tidens flotte gods og villaer, kontra små husmannsplasser, med en liten jordlapp til... for den som er heldig. Det tror jeg ganske så sikkert. Om ingen med makt og myndighet gjør et skikkelig grep.

Jeg ser nemlig daglig den aksepterte levestandarden og til og med åpenlyst mobbing av mennesker med trang økonomi, her i nettverdenen. Og om du tror dette dreier seg ene og alene om noen uvitende bortskjemte hjemmeværende 25 åringer. Som tror dagene og livet skal og bør fylles med shopping, make up videoer og Instagram. Så tar du feil. Jeg ser mennesker, voksne, stort sett kvinner, som håner mennesker og familier, som ikke har råd til deres levestandard. Jeg ser ord som beskriver de fattige som "møkkete, skitne og foreldre som ikke gir barna sine næringsrik og riktig mat". Se skjermbilder. Dette får selvfølgelig meg, og mange med meg...til å grøsse. Om mennesker med unge barn i hus, i full offentlighet opptrer slik, og det aksepteres av tusenvis av andre mennesker. Hvor er vi da på vei? Jo, nettopp... Fremtiden i så måte, ser ikke så lys ut, dessverre. 

Det vil alltid eksistere mennesker som enten av uvitenhet eller av manglende interesse, ikke vet hvordan det er å leve som fattig. De har ikke grunnlag for å vite noe om det, og de har heller ikke behov for å lære noe om det. Interessefeltet deres ligger på et annet nivå. Man kan irritere seg over disse. Men, jeg må innrømme at de nevnte, som altså mobber mennesker som lever i en form for evig livskrise, er mye, mye verre. Og verst av alt, de evner ikke forstå selv, at dette burde være flaut eller skamfullt. 

Så hvordan er det da, å leve i fattigdom. Jo jeg skal prøve å forklare. Selv har jeg levd både som formuende, og som lutfattig. Og også som en gjennomsnitts arbeider lever i vårt land. Sistnevnte er slik jeg stort sett har levd. Fattigdom har jeg ved flere tilfeller trodd jeg erfarte selv, men nei. Ikke før man lever under konstant økonomisk krise, langt under standard levevilkår, over lengre tid. Mange år, eller evig. Kan man konstatere seg selv som fattig. De periodene jeg som ung, ikke hadde råd til det jeg hadde lyst på. Opplevde at kontoen var tom lenge før lønning osv, det er ikke å leve som fattig. Overhodet ikke. Er man fattig, har man en inntekt langt under gjennomsnittsinntekten i samfunnet man lever i. Og slik lever man altså i en årrekke eller livet ut. Jeg har levd som fattig i en periode på ca 10 år. Man bruker hovedsaklig å beregne norsk fattigdom ved å se hvor mange som lever med inntekt under EU sin fattigdomsgrense. Denne lå på  kr 294 600 kr i 2015,og beregnes etter at man er fattig om man har mindre enn 60 % av gjennomsnittsinntekten i sitt land. 

Som fattig i et velferdsland, blir du sliten. Nærmest konstant utmattet. Både i kropp og i hode. Det er vanskelig å forestille seg for de som ikke har forsøkt. Men det fungerer slik, at hjernen uten opphold tenker kr og øre. Hver eneste krone inn eller ut i husholdningen, blir evaluert. Alt må tenkes nøye igjennom, og man må beregne nøye og være kritisk til all bruk. Ingenting kan være impulsivt, alt må planlegges og tilrettelegges. for å få hverdagen til å gå opp. Slik blir det både mange søvnløse netter av, og det blir mye høy skulderføring og bekrymringshodepine. Mange utvikler psykiske lidelser, som depresjon og angst. Sosial angst, finans angst, angst for å gå i postkassen eller for å åpne brev. Dette skjer ikke bare mennesker som har vært uvørne økonomisk, som du har sett i tv programmet Luxusfellen. Dette skjer nesten alle som lever som fattige. For før eller siden, kommer man til et punkt, hvor man må låne penger. Selv om man vet, at man ikke har penger til å betale tilbake disse.

Og du kan mene det er så uansvarlig du bare vil. Helt til det er du som sitter i en situasjon, hvor familiens mangeårige hund blir alvorlig syk, og du har sagt opp forsikringen pga NAV har pålagt deg å kun ha lovpålagte faste utgifter, eller det er du selv som har kuttet ned sterkt. Samtidig ryker girkasse på familiens 17 år gamle bil, du har ikke betalt årsavgiften heller. Fordi vaskemaskinen ikke gikk å reparere flere ganger, og du måtte bruker pengene til å kjøpe en ny brukt vaskemaskin. I samme øyeblikk, får mor i huset en skrekkelig tannpine, og vet at tannlegebesøket vil komme på flerfoldige tusen, uansett om det blir reparasjon eller trekking av tann. Hvordan løser man så denne situasjonen. Når man har igjen 2000 kr til mat og drivstoff frem til neste lønn eller trygdeutbetaling. Og når den utbetalingen kommer, så blir alt av lovpålagte faste utgifter trukket automatisk, og da er det igjen litt under summen for såkalt NAV satser for sosialnorm til livsopphold. (Som er noe av det laveste man kan klare å overleve på i Norge, den er langt lavere enn f,eks Sifos satser for hva hver enkelt i gjennomsnitt lever for pr mnd. Og den er også langt lavere enn Statens satser for livsopphold om man er innunder offentlig gjeldsordning eller langvarige gjeldsproblemer. Man har ikke familie. Man har ikke venner eller bekjente som gir en pengene en mangler, og man kan altså ikke betale tilbake et eventuelt lån. Hvor er valgmuligheten da? Jo, de finnes ikke.

Nå er det noen som faktisk tror, at det da er så enkelt, at man bare spaserer ned til sitt lokale Nav kontor, og ydmykt forteller om sin situasjon, så får man hjelp økonomisk der. Da kan jeg avkrefte det med en eneste gang. For det første, så er sjansen for å bli møtt på en svært nedlatende måte på et sånt kontor, større, enn å bli møtt med vennlighet og medmenneskelighet. Dermed risikerer man å få større psykiske vanskeligheter enn man kanskje allerede har pga sin økonomiske situasjon. Og om man da tillegger, at muligheten for faktisk å få hjelp, etter uker og måneder med å dokumentere de samme tingene om igjen, purre på tilbakemeldinger, tyde det noe spesielle Nav-språket, bedyre at du snakker sant, da alle blir møtt som en potensiell kriminell, og man må bevise det motsatte, er minimal! Og at i tillegg vil den lange behandingstiden gjøre at dine kreditorer og økonomiske vanskeligheter øker i rekordfart i mellomtiden. Så sier det seg selv, at det er de færreste som vil utsette seg for den nedverdigelsen det er å tigge, krangle og sloss...om sine "rettigheter" i våre "velferdskontorer".

Dermed er veien inn i klørne på lånehaiene med skyhøye renter... svært kort. Og det eneste valget. For å løse floken. Og dermed har man skapt seg ennå mer trøbbel. Og hva nå, jo nå klarer en jo ikke betjene lånet. Og man ender om kort tid, med betalingsanmerkning. Og hva er da løsningen neste gang alt av uforutsette ting skjer til samme tid? Jo, da finnes ingen løsning. Man får ikke fler lettvinne lån, når man ikke er kredittverdig. Dermed synker mange ennå lengre ned i avgrunnen.  Sykdom, alvorlig og kronisk, dødsfall, arbeidsledighet, samlivsbrudd, ulykker osv, er fortsatt som oftest årsaken til at mange havner i en ond sirkel av trang økonomi og med få muligheter til å rette opp i dette, i Norge. Selv i 2017. Jo, nå kommer disse på banen, som nevner, jammen vi har da i hvert fall utarbeidet mange trygge velferdsordninger for folk som kommer i slike situasjoner vi! Mange land har ikke slikt! Men de fleste i-land har ulike muligheter for å søke hjelp i vanskelige situasjoner. Og jeg vet ikke lenger om vår ordning er av den beste. Når det ikke lenger er rettigheter man kan søke om å få. Men det er blitt til noe man kan sloss om å få, om du har ressursene til det.... Og man samtidig blir nedverdiget som menneske, akkurat når man i er i en situasjon hvor man ikke kan føle seg mindre verdt fra før...

Mange gjør derfor som jeg har gjort i mange år. Jeg fortsatte å gå på arbeid selv om jeg var alt for syk. Og jeg nekter å godta forslag om erklæring av meg som arbeidsufør. Jeg gikk ikke på jobb med "influensa", som mange da tror. Jeg gikk på jobben, med lidelser, som andre lå innlagt på sykehus for. Ikke fordi jeg er så mye bedre enn andre, men fordi jeg følte jeg ikke hadde noe valg. Noe som ofte har fult meg, mangel på valgmuligheter i livets alvorligste sider. I tillegg, i dag, mange år etter dette. Så arbeider jeg tre fire steder, oppdragsbasert, og søker febrilsk fast arbeid. Fordi inntekten er for lav til å bo og leve i Norge. Selv om jeg har valgt rimeligste bomåte osv. Det er også mange merkelige lover og regler, som gjør meg forpliktet til å forsørge myndige barn, selv om jeg feks mistet kr 10 000 i inntekt pr mnd, penger som ble beregnet til min forsørgelse av barn, når barnet blir myndig. Så sier lovverket mot seg selv, så jeg er fortsatt forpliktet pr lov, å forsørge myndige barn som er skoleelev. Disse idiotiske regelverkene. Som taler seg selv imot. De kan ikke jeg endre. Og da jeg er en lovlydig borger, må jeg rette meg etter de. Selv om man heller ikke får fratrekk for forsørgelsen i feks likningen, etter barnet fyller 18 år.

Jeg foreslår endring av loven, flytt myndighetsgrensen til 21 år. Eller bestem dere for om barnet er myndig eller ikke. I mellomtiden, så jobber jeg alt jeg kan, selv om jeg har et tosifret antall diagnoser og sykdommer, som bare en av de...hadde fått et alminnelig friskt menneske til å få sykemelding. Min 18 åring jobber selvsagt også alt hun klarer ved siden av skolen, hvor hun forøvrig er blant de beste faglig. Og selv om hun har en kronisk lidelse, utmattelsesessyndrom, som får andre unge til å kutte ut til og med skolen. Vi gjør ikke dette fordi vi vil ha et takk. Eller fordi vi er en form for superhelter. Igjen. Vi gjør dette fordi samfunnet er bygd opp slik, at vi ikke ha valgmuligheter. Og det gjelder ikke bare oss. Dette gjelde rmange! Noen gir opp, de har ikke styrke til å drive seg selv i dette hardkjøret. Så noen bukker under. Uten at det gir noe dårlig samvittighet eller tanker om at endring er på sin plass, hos de som har den makten. 

Så slik er livet for mange fattige. Om du er av de som tror at man selv er ansvarlig for absolutt alt i sitt liv. Så kan jeg si at jeg er til dels enig, man er selv ansvarlig for hvordan man løser de ulike situasjonene i sitt liv. For hvordan man "tar det"... Men man kan ikke kontrollere hverken dødsfall, helse som ikke skyldes livsstil, høy arbeidsledighet. Mulig man i visse tilfeller kan kontrollere samlivsbrudd. Men da får man hvert fall vurdere nøye, om man bør bli, selv om samlivet gjør ens liv tungt og meningsløst. Eller i noen tilfeller, risikofylt og farlig også... 

Livet som fattig,handler ikke kun om at man ikke har råd til ferie. Eller å sende barna i alle barnebursdager. Eller mangler penger til å feire det som betegnes som en ekte jul i vårt rike land. Nei. det betyr at man ikke alltid får den medisin eller behandling man skal ha, om helseproblemer er tilstede. Og det er de ofte, om ikke før, så blir mange syke av å leve i fattigdom over tid. Mange voksne må til tider lære seg å late som de ikke er sultne, for at barna skal få mer mat. Man må lære seg ¨å skjule for barna, hvor ille situasjonen er, de skal ikke bære voksnes problemer. Men man kan lære de at man har trang økonomi og at man må være sparsommelig. Man blir mer og mer asosial. Fordi alt koster penger. Og "ingen" forstår det. Bare en bussbillett. Eller drivstoff på bilen, mer enn til de turene man må ta, kan velte budsjettet. Og mange mister venner, fordi de ikke har penger til å delta på noen sosiale aktiviteter. De har ikke klær og utstyr til å være med. Og de har til slutt ikke tid og krefter til å være sosial heller, fordi de må hele tiden regne på noe, tenke ut økonomiske løsninger på alle små og store uforutsette saker som hender.

Mange fattige opplever også at de får mindre besøk enn tidligere. Og noen vil ikke ha besøk, fordi de med tiden blir flau over nedslitte møbler og interiør hjemme. I denne forbrukertiden vi lever i, hvor andre viser til sine  utstillingshjem på Instagram bilder. Alle kan nemlig leve med trang økonomi i en gitt tid. Men når det blir evig,tre år eller lenger. Da vil alle komme i den situasjonen, at større ting i hjemmet, naturlig behøver eller påkreves, å bli byttet ut. Særlig fordi de har forkortet levetid, da de kanskje ble innkjøpt brukt også. Man har ikke råd til det som andre ser på som naturlig. Som blomster i hagen eller urner ute om sommeren. Ny julepynt eller klær til 17 mai, jul, skolestart osv. Man har ikke råd til å ha gjester en helg, ikke fordi man er gjerrig, men å brødfø et eller flere andre mennesker en dag eller to, vil velte hele matbudsjettet og sette en ennå lengre tilbake i regningsbunken. 

Dårlig råd forstår jeg, sier de aller fleste. Men forstår de omfanget? Vet de hvor mange barn og voksne som lever med dette som en hverdag? Nei, jeg tror ikke det. Mange skjønte foreksempel ikke hvorfor jeg ikke så på alle serier og underholdningsprogram på tv. Jeg prøvde å forklare at den tiden, hvor jeg ikke brukte på barna, jobb eller husarbeid, den måtte jeg bruke på beregninger for å få ting til å gå opp. Nye måter å forsøke å øke inntekten på eller få ned utgiftene måtte tenkes ut. Jeg måtte søke arbeid, tidkrevende i dag, da et hver firma har en egen søkeportal man må legge inn alt av opplysninger fra CV etter et langt arbeidsliv i. Hjernen min hadde da hverken tid, eller kapasistet til å ta inn den type uinteressant underholdning. Det er rett og slett ikke plass. Og man klarer ikke koble ut, og ta inn uvesentlig informasjon. 

Mye tid, fantasi og kreativitet. Skuespilleregenskaper og ressurser, brukes altså som fattig. Om man ikke skal bli av de som rett og slett bukker under. Sirkelen er uten ende , og livet skal leves. Å gi opp er heller ikke t valg for noen av oss. Spesielt ikke om man har barn å forsørge. Mange later også til å tro, at "alle" har familiemedlemmer, som bistår i praksis eller økonomisk. Det kan jeg slå fast, at sånn er det nok ikke. Det er ikke bare jeg, som er i den situasjonen at jeg er eneste voksen i min lille familie, som kan ta alt ansvar, alle avgjørelser, alle jobber som gir økt inntekt osv. Vi er flere, det er heller ikke sånn, at jeg ville synes at det ville ha vært riktig å leve på andre menneskers penger. Om jeg hadde hatt mulighet, altså på gamle foreldres inntekt, eller anskaffe meg en kjæreste eller samboer, kun for å ha noen å dele utgiftene med. Det ville jeg aldri klart, selv om jeg for utenom nevnte ting, har vært villig til å gjøre alt for å kunne forsørge mine to barn alene gjennom snart to tiår. 

Så vær så snill, slutt å gjøre narr av mennesker som lever som fattig i et rikt land. Det er nok svært sjeldent selvvalgt. Og de aller fleste som lever slik, som gjerne har ansvar for barn i tillegg, de er helter i mine øyne. Jeg vet hva det koster av både krefter og evner. Jeg kjenner følelsen på kroppen. Beskyttelsesinstinktet ovenfor barna. Dette med at du sakte forsvinner fra det sosiale liv både grunnet økonomien og gjerne helsen som er en følgesvenn. Jeg vet hvor hardt du jobber for å få hjulene til å gå rundt. Du skal ikke være flau ovenfor meg! Du skal være stolt. Huske på alt du mestrer daglig, og vit at disse uvitende som til og med gjør narr av deg. De vil bukke under ved første lille motgang i livet, de har ikke din mentale styrke. Og da kan du stå der støtt, og gi disse mange gode råd om hvordan spare inn og og hvordan øke inntekten og få ned utgiftene. Da vil vedkommende be om din hjelp. 

Og igjen, husk det, dere som forakter fremmede mennesker pga fattigdom, disse menneskene eier ofte en hjertevarme du mangler. De er villige til å dele sin siste 50 lapp, mens du aldri ville ha gitt en 50 lapp av din formue. De er kreative og livsglade mennesker, som ser mye glede i de små ting. 

Skrevet som en måte å hedre våre mange hundre tusen fattige, som hver dag kjemper en kamp, og overlever den <3 

Ønsker du å følge meg og mine fremtidige innlegg, trykke liker på min Facebookside, som du finner her. På forhånd takk!

#fattigdommenøker #fattigdom #forskjellpåfattigogrikøker #følgeneavfattigdom #tabuåværefattig #flautåikkeværeformuende #helsenforfallervedfattigdom #flereogflerefattige #klasseskillene #gjøråpentnarravfattige #ikkealleblirsnilleijulen #huskhverdagenogså #hvaerfattigdomsgrensen #sieriblogg #blunck #sisseleriksen

 

 

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

Blunck-sieri

Blunck-sieri

50, Kongsvinger

Samfunn, psykologi, helse, velferd, sorg, relasjoner med mer. Alvor og humor i salig blanding. Kontakt meg for bokomtale, oversettelse, artikler, reportasjer, annonsering el produktomtale. Kontakt: sissel.blunck@hotmail.com

Kategorier

Arkiv