hits

Foreldre er ofte medskyldige til barn og unges sterke fokus på vekt og utseende dessverre...

Svært få mennesker liker å innrømme sine mangler når det kommer til oppdragelse og omsorg for sine barn. Er det positive sider ved barnet, som kan relateres til omsorg og oppvekst, tar vi gjerne æren. Men det motsatte... å innrømme at vi kan påvirke de vi er mest glad i, på en negativ måte, mer eller mindre ubevisst, det er noe av det vanskeligste vi kan oppleve ved barneoppdragelse. 

Jeg har opparbeidet meg mye selvinnsikt pga situasjonen min har krevd det av meg, de siste 20 år. Og til slutt kunne jeg ta til meg at det gikk bra med mine barn, som vokste opp med kun meg som voksen person, uten far eller familie forøvrig. At jeg tross omstendighetene, hadde lyktes i en "god nok" oppdragelse. Men å innse at jeg også hadde negativ innflytelse, selv om dette er helt menneskelig, lå mye lengre inn. Selv om jeg er fullstendig klar over at hverken du eller jeg, er feilfri. Så er det noe med det å innrømme, at man faktisk, gjerne ubevisst, har påført våre elskede barn, noe som ikke har vært ensbetydende positivt for dem.,, Men, ved å stadig dra frem tanken på at jeg gjorde mitt aller beste, at jeg var veldig bevisst på det, det hjelper litt. Ingenting var perfekt hos oss.. men, jeg gjorde mitt beste... Og var ute av stand til å klare noe mer enn det. Da må man akseptere og se seg fornøyd, og være takknemlig for at det "endte godt". At ikke barna endte opp på måter vi alle foreldre nok er bekymret eller redd for. Vet ikke hva andres redsel var, men noen av mine, var blant annet atferdsproblemer, dårlige holdning og at de skulle bli ungdom eller unge voksne som var frekke, uhøflige og ikke respektere andre mennesker.

Jeg var også redd de skulle mobbe eller plage noen. At de skulle bli ufine, mangle manerer, at de skulle få elendig selvfølelse, føle seg utrygge og ha dårlig selvtillit. Og til slutt... at de skulle ende opp som de unge som dropper ut av skolen, bli kriminelle eller feks misbruke rusmidler.

Jeg var ikke redd for at dette skulle skje, fordi ungene viste noen tendenser til å ha slike holdninger, eller fordi de på noen måte oppførte seg som at de kunne ende opp med å ødelegge seg selv og sitt liv, eller andres liv. MEN.... fordi jeg er inneforstått med at det kan skje de fleste, at man ikke har noen garantier. De fleste barn og unge, kan ende opp med dårlig oppførsel, psykiske vanskeligheter, selvdestruktiv atferd osv. Man har rett og slett ingen garantier for at ens barn vil klare seg godt som ungdom og voksen. Joda, man kan jobbe med en oppdragelse som man vet skal forhindre at barna ender opp slik eller sånn. Men man vet ikke om man vil lykkes, mye virker inn. Også barnas personlighet, miljø, hva de møter på i livet og hvordan de takler erfaringene de får... Det er ikke oppdragelsen alene som har betydning. Derfor vill jeg forsøke på best måte, uansett, å gjøre det jeg trodde og mente, var best for mine barn, i håp om å gi de et godt utgangspunkt. Og minske sjansen for at det kunne gå galt med de i fremtiden. 

Jeg tok dette svært alvorlig, og mente at prioriteringen med ungene først og ungenes sist, ville være den beste investeringen for å forsøke å unngå at det gikk galt med de. Statistikken sier jo, at vår lille familie, mine to barn og meg, hadde mange odds mot oss i så måte. Enslig forelder, uten familie (dysfunksjonalitet i øvrige nærmeste familie), kronisk syk mor (meg), fattigdom i lange perioder pga feks helse og situasjonen, mange og alvorlige hendelser, dødsfall, sorg, ulykker osv. Så mye talte i mot oss, slike fakta er med på å minske muligheter for de unge til å vokse opp til å bli trygge, sosiale, friske unge voksne, som er en ressurs for menneskene og samfunnet rundt seg. Men, det gikk altså bra. Tross mange feil og mye motstand. Men det er en bestemt del av oppdragelse, jeg ønsker å ta opp i dag. Nemlig vekt, slanking, kroppshysteri, kaloritelling, trening og perfeksjonismen rundt utseende, som bare er blitt sterkere blant de unge i dag, i forhold til for få tiår siden. Og hva jeg mener om foreldres innvirkning på den siden av livet og samfunnet.

Det skrives mye om medias påvirkning. Motebransjen og sylslanke modeller som benyttes verden rundt. Og det samme i lokale klesforretninger. Sosiale medier er nok i ennå sterkere grad med på å gi de unge inntrykket av hva som skal til for å være vellykket og "bra nok". Ulike rosa bloggere, Instagram med mer. Men få sier noe om innvirkningen de unge får fra nærmiljøet. Fra sine foreldre, søsken, nærmest familie og nettverk.!

Neida, det er ikke slik at man behøver ha en dysfunksjonell familie, hvor far forteller hvor tykk tenåringsjenta hans er blitt og den slags. Men feks mors stadige slankekurer, kommentarene fra mor om hun "ser tykk ut nå", om hun bør slanke seg, feks rettet mot far. Mor og venninner som stadig veksler nye slankeoppskrifter, far som snakker om at nå ja, nåå skal han benytte sitt støttemedlemskap på Sats, for nå er han på vei til å få såkalt pappakropp (hva det nå er). Storesøster sinneannfall og gråteanfall om hvor feit og stygg hun er. At familien rundt en stadig snakker om vekt og kalorier. Daglig, år ut og år inn! Og bemerkninger om at om du fortsetter å spise slik eller sånn, kan du bli tykk. Alt dette her, gjør at en usikker ung jente eller gutt, lærer at kropp og vekt er svært viktig. Det er jo et helt alminnelig tema, som det kakles og prates om rundt de på alle kanter. Ikke bare noe de leser i en glorifisert annonse på nett! Og hvem er det de unge tar etter, hvem vokser de opp med, og ser opp til som supermann og superwoman...jo, fra de er bitte små..det er mor og far!

Selv er jeg ikke opptatt av vekt. Ikke min egen vekt, og ikke andres vekt. Jeg har aldri eid en badevekt feks. Slikt har vi ikke bruk for. Hva skal vi ha for nytte av den? Ingenting...i min verden. Jeg har aldri slanket meg. Jeg vet ikke helt hva kalorier er, eller hvordan man beregner det. Jeg er ikke tykk, og ikke spesielt tynn. Jeg har nok en trivselsvekt. Joda, ved noen tilfeller har jeg måttet veie meg jeg også, opp gjennom årene. I forbindelse med feks jobb. Og på grunn av ulike utredninger for alvorlige sykdom osv. Jeg vet dermed at min BMI sier meg, at jeg ikke er overvektig og ikke undervektig. Uten at jeg helt forstår dette med BMI heller...for jeg har ingen grunn til å innhente kunnskap om det. 

Barna, en jente og en gutt, er i dag unge voksne, har vokst opp med at mat er godt, vi er glad i mat alle sammen. Og fks dagens middag, er noe alle alltid har gledet seg til,. fra de var små, var et av morgenens først spørsmål: hva skal vi ha til middag i dag! Altså noe å se frem til. God mat, og samle seg rundt bordet, det er hygge og livskvalitet for oss. Min tenåringsdatter, har aldri uttrykt "jeg er for tykk", "jeg er for tynn" osv, hun har aldri snakket om slanking. Eller at hun bør spise mindre. Droppe noe for å spise sunnere, for å bli slankere. Det samme gjelder min voksne sønn. Vi har rett og slett ikke laget dette med vekt, til noe tema. Jeg har vært bevisst på helt andre verdier. Og pga vi har erfart litt mer enn kanskje mange andre, har det aldri vært aktuelt å prioritere så uvesentlige saker, som å fiksere seg på utseende. Skape vekt til noe som er viktig for å ha et godt og trygt liv, og en god livskvalitet. Vi har hatt mer enn nok med å takle alvorligere saker, og å lete frem det positive og nyte kvalitetstid når anledningen bød seg. 

Det å omtale andre mennesker som mindre attraktive eller mindre verdt, fordi de er for tykke i forhold til hva folk mener er en standard! Vi måler verdien i mennesker på helt andre måter enn utseende eller antall kg og BMI. Det har ikke vært alminnelig at jeg, som har vært barnas eneste voksen kontakt/familie, har sittet og snakket nedlatende om naboer, mannen i gata, slekt, bekjente eller ukjente, fordi de er "for" tykke, ifølge denne merkelige "standarden" noen har bestemt. Akkurat som at jeg har vært bevisst på å ikke karaktisere andre mennesker, etter rase, seksuell legning, sosial status eller annet. Vi måler menneskets verdi, i om vedkommende er vennlig, hyggelig, høflig. Og er et godt menneske. 

Men jeg kjenner godt til at det i mange hjem, er helt vanlig at mor og far snakker nedsettende om noen på tv, noen de kjenner til osv... rundt vekt og kilo. Og at  å høre, kanskje spesielt mor, snakke med far, om at hun veier for mye, ser tykk ut osv...er vanlig, bevist eller ubevisst. Jeg observerer pr i dag, at på mange forum på Internett, så er det svært mange som er opptatt av vekten. De kaller mennesker med alminnelig trivselsvekt, for usunne. Eller at de ikke tar vare på seg selv, gjerne at de i tillegg kommer til å koste samfunnet mye penger også.. Fordi de ikke trener på treningsstudio, eller teller kalorier. Dette er mange voksne mennesker, ikke bare unge. Og jeg synes det er så trist å lese, noen virker nærmest fanatiske. Da jeg var yngre, tok mange det for gitt, ja, i visse tilfeller i dag også, at jeg trener hardt, og er superbevisst på kosthold osv. Jeg fant det underholdende å da flire, og si som det var, at jeg aldri i mitt liv har trent. Aldri har slanket meg. Og ikke har peiling på hverken BMI eller hvordan beregne kalorier osv. Så, joda, man kan se både slank, sunn og veltrent ut, uten å løfte en finger. Om man er heldig, med for brenning, gener osv. Men det er ikke det som er poenget mitt. Men derimot at det bør ikke være nødvendig å bedømme et menneske etter vekt, eller utseende øvrig!  Og at denne sterke interessen for både egen og andres vekt, den snapper barna opp, og "arver", og jeg vil ikke akkurat kalle dette for en sunn arv.

Man kan bli syk, få livsstilsykdommer relatert til høy eller lav vekt. Men det er ikke slik, at alle som ikke har definerte magemuskler eller har sin trivselsvekt 15 kg over det du definerer som "rett BMI", nødvendigvis har helseproblemer basert på hva de veier? De kan hende er trygge og fornøyde med eget utseende og kropp. Og nyter livet og gjør som meg, spiser det de vil, når de vil, i de mengder de ønsker. Ofte så er disse heller ikke så opptatt av hva du eller andre veier. For det er jo ennå merkeligere? Hvordan kan det bety noe som helst for et voksent menneske, hva de rundt dem veier?! Det er totalt uforståelig for meg, virkelig! Jeg har ikke en eneste mulighet, til å bruke tid, og krefter, på å ergre meg over noens kropp, utseende og hva de veier. Jeg har jo et liv fullt av utfordringer, og så mye å ta tak i, at jeg har ikke kapasitet. Heldigvis har jeg ikke interessen heller. Men denne prioriteringen hos så mange, dette sterke engasjementer for vekt, slanking osv.. som så mange er opptatt av, det er med på å skape usikkerhet og mindre heldige tanker hos dine barne og tenåringer. Det er foreldre som står dem nærmest, til de når en viss alder, og barn gjør som kjent som foreldre gjør. Da hjelper det ikke om mor sier til jenta si, at neida, du er da ikke tykk, du er så slank og fin så! Når hun daglig hører sin helt normalvektige mor klage over hvor forferdelig tykk hun er.... Mitt ønske er at flere foreldre kunne se sitt ansvar her, dere bygger det opp hjemmefra, akkurat som dere påvirker barna rundt mobbing, livsverdier og annet. 

Jeg tillater meg hvert fall å være takknemlig for at slanking og vekt ikke er eller har vært noe tema som er prioritert her hjemme. Slik at det er viktigere ting som regjerer i mine voksne barns liv. Det må være liv å si. Og jeg tror at en av grunnene til dette, er at jeg har vært bevisst på å ikke skape noe stort ut av kropp og kroppshysteri. Hadde vi vært sterkt overvektige og av den grunn, fått problemer med å utføre arbeid, eller utføre det daglige. Utviklet Diabetes eller andre sykdommer som gjerne følger, så blir det noe helt annet. DA er man syk, og behøver hjelp med vekt. Det samme gjelder psykiske lidelser, spiseforstyrrelser som feks gir sterk avmagring. 

Gi barna deres en alminnelig sunn innstilling til mat, kosthold, bevegelse osv. Ikke skap mer dramatikk og feil fokus. Da blir de neste generasjon som sitter å informerer andre på  nett, om viktigheten av sicpack, og synlige musker, lav BMI osv.... for å være verdt noe, eller bra nok! For dette leser barn og unge, deres egne og andres.

Du er bra nok uansett vekt! Bare du har det godt, det er det eneste viktige for meg <3

Kilder

http://www.nrk.no/nordland/xl/ungdom-opplever-stort-press-pa-sunnhet-og-trening-1.13142809

http://forskning.no/mat-menneskekroppen-trening/2013/11/hvordan-blir-ungdom-fornoyd-med-kroppen-sin

http://www.sv.uio.no/psi/forskning/aktuelt/aktuelle-saker/2011/kroppsbilde.html

Vil du lese mer fra meg, følg meg gjerne ved å like min Facebookside

Bildene er lånt fra Google..

#slankehysteri #fokuspåkropp #kroppsfiksert #tynnikkenødvendigvisvakker #slankekur #voksnesfokuspåvektpåvirkerbarna #slankeoperasjon #hvempåvirkerdeg #ikkebaremediasomgjørdeungekroppsfokuserte #hvaergaltmedtrivselsvekt #bmimåletikkehelse #godmaterlivskvalitet #jegbryrmegikkenoeomhvaduveier #andresvekt #hvaerkalorier #helseogsunnhet #livskvalitet #mineverdier #hvasomegentlgbetyrnoe #sixpackikkepåkrevd #musklerbehøverikkesynes #sieriblogg #sterkemeninger #sieriblogg #blunck #sieri #bluncks #kvinnedagen #andreverdier #detvirkeligelivet 

 

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

Blunck-sieri

Blunck-sieri

50, Kongsvinger

Samfunn, psykologi, helse, velferd, sorg, relasjoner med mer. Alvor og humor i salig blanding. Kontakt meg for bokomtale, oversettelse, artikler, reportasjer, annonsering el produktomtale. Kontakt: sissel.blunck@hotmail.com

Kategorier

Arkiv