hits

NAV, samfunnsproblemet som skremmer selv den tøffeste... Eller ditt verste mareritt?

Blikket du møter når du møter de ansatte, er tomme, kalde, oppgitte. De ser deg i øynene, men man ser ikke snev av medlidenhet, interesse, respekt eller velvillighet. Du møtte opp med din evige optimisme, du gruet deg, men du gjentok gang på gang de samme ordene til deg selv. Det er ikke sant som det sies. Det er alltid de verste tilfellene, det negatve som blir skrevet om. Det er klart det ikke er så ille i virkeligheten, for hvordan kunne de som er satt til å styre landet vårt, valgt av oss, folket, tillate slik oppførsel. Om dette hadde vært realiteten? Og ikke har du noe valg lenger heller, du har søkt alt av jobber, du har ikke flere og låne penger av. Den økonomiske situasjonen din forverrer seg for hver dag, og dette er derfor din siste mulighet,

Det vil nok gå bra? Du vet jo med deg selv at du er et ærlig, hardt arbeidende menneske. At du ikke selv er skyldig i at omstendighetene rundt deg er blitt som de dessverre er nå. I tillegg er det da vitterlig noen få som kan fortelle at de har møtt en vennlig sjel når de møtte opp der, at de fikk støtte, hjelp, råd og veiledning. Og det skal da vel litt til, om du skulle være av de man leser om, som møter på dette forhatte og menneskefiendtlige kontoret, og i tillegg skulle møte på en slik enstaket ondsinnet uvitende arrogant saksbehandler, som du har lest om, og som naboen din fortalte om, og som du vet nærmest knakk siste rest av selvrespekt hos et eller annet familiemedlem?

I tillegg er du da et voksent menneske, rimelig trygg og sikker på deg selv, men bare litt fortapt akkurat nå, fordi du er i en håpløs situasjon, ikke sant. Og du vet da å legge deg flat og vise ydmykhet, når situasjonen er nådd så ekstrem følger, at du faktisk må oppsøke denne etaten. Så om troen din vakler, så tviholder du på håpet, ellers hadde du aldri gått dit, eller hva?

Men nå står du der, foran dette blikket. Du kjenner litt ubehag, kan det være redsel? Eller er det en slags innebygd gammeldags skam, skam fordi du var så skjødeløs med å forvalte ditt eget liv, at dine helseplager ble varig. Skam fordi du ikke er frisk og velfungerende og i arbeid. Eller kanskje er det den gammeldagse meningen fra du var barn, som du husker. At de voksne snakket om en eller annen stakkar, som var håpløs, umulig, og en latsabb, slik at han "gikk på sosialen" for å skaffe seg inntekt til livsopphold. Men, nei, du pleier da ikke ha slike fordommer du? Ikke synes du det er merkelig, tegn på latskap eller at noen er et dårlig menneske, fordi om han eller henne må oppsøke etaten? Det må være andre ting ved omgivelsene som gir deg denne ubehagelige følelsen. Kanskje var det allerede den følelsen som kom over deg, når du stod utenfor lokalet. Dørene var låst, du hadde jo en avtale kl 10. Men det står på inngangsdøren, at de ikke åpner før kl 10 faktisk.

Det står allerede flere mennesker der ute. Og det kommer stadig flere til. Du kikker i smug på disse som står der, mange alene, som deg. Noen er flere i følge, mor og datter, et kjærestepar osv. Alle ser like ubekvemme ut. Alle ser ut som de ønsker seg langt vekk fra tid og sted. Ved siden av der ved inngangsdøren, hvor menneskemengden stadig øker i antall, ligger den store Rådhusplassen i byen, en rekke mennesker strener forbi deg og alle rundt deg som venter på døren skal åpnes fra innsiden. Du ser mange forsøker å ikke se på dere. At noen sender forsiktig medlidende smil..kanskje forstår de hvordan du har det, at de har vært her selv? Andre flirer nærmest hånlig, og hvisker og tisker seg imellom, mens de nikker mot deg og folkemengden rundt deg... 

Du får nærmest en slags mørk skygge over deg, som gir deg assosiasjoner til en svunnen tid. Du tenker på den gamle dokumentarfilmen du så, Den filmsnutten fra 1930 årene i England. Eller boken du leste om Norge, i en svunnen tid, da mange mennesker var synlig fattige og hjelpetrengende, mange måtte oppsøke "Fattigkassa", som var opprettet for "slike". Du ser for deg sort/hvit bildene fra tv skjermen, køen med menn utenfor kontoret på brygga i Oslo, der hvor man hver morgen kunne stille seg i kø, i håp om å få såkalt dagsarbeid, slik at man kunne få lønn nok til å brødfø de hjemme en dag til. Du ser suppekøene på amerikanske filmer fra de dårligste slumstrøkene, hvor loslitte enslige og familier, står i kø gatelangs, i håp om suppe, såpe og en seng å sove i. Åpenlyst, til alles beskuelse. Det er akkurat slik du føler deg, ved at de låser dørene store deler av dagen.

Du lurer på om alle kan se på deg hvorfor du er der? Man må jo komme hit av svært mange grunner. kan det være at de tror du jobber der, isteden? Du håper egentlig det. Men uansett hvordan du smugtitter på de rundt deg.. så er det vanskelig å gjette hvem de er, hva de skal, hvorfor nettopp den eller den personen, står der og venter, og hvorfor de måtte ta den tunge veien hit.Det å stå samlet i full offentlighet på denne måten, er med på å merke deg som en stakkar, et offer, eller en slabbedask i noens øyne. Sjelden har du vel følt deg mindre enn i dette øyeblikket... du tenker akkurat tanken om dette gjøres nettopp for å gjøre deg ennå mer ydmyk, fjerne siste rest av selvtillit...før du skal møte en av de ansatte.... Da dørene plutselig åpnes. Du hører klikket i det de blir låst opp fra innsiden, det er en dame, hun ser utover alle menneskene, og går raskt inn i lokalet igjen. Alle menneskene strømmer inn døren, det er mange... du nøler litt, har mest lyst til å storme hjem og legge deg.... Men, nei, du bor i velferdslandet, Norge, du har ikke noe valg...du beveger deg sakte inn dørene... til du står innendørs. Du klarte det, og stålsetter deg for fortsettelsen. Du er der. På NAV!

Så setter det hele i gang, du forsøker å fremstå fattet, stolt og selvsikker, mens du står der og tenker, skal jeg finne en ledig stol, eller bare stå her og vente. hva venter jeg egentlig på, hva er det som nå skjer videre? Var dette virkelig noe lurt,burde du stikke mens du har sjansen kanskje. Nei, du blir, du har kommet så langt nå, og det kan jo hende, du måt all formodning, faktisk blir møtt med respekt. At du får hjelp, gode råd og vil kjenne på trygghet for fremtiden igjen, for første gang på lang, lang tid...ikke sant? Det er håper som dukker frem igjen. Det føles godt når du kjenner et glimt av dette håpet, det er jo det som har fått deg igjennom de fleste utenkelige grusomme traumer og livskriser tidligere, håpet og positiviteten din,evnen til å tenke som en evig optimist. Kanskje vil det igjen komme til nytte for deg?

Du blir avbrutt av tankene, av at noen sier navnet ditt, nærmest roper det opp. Du skvetter til og går mot damen som sa navnet ditt. Du rekker frem hånden, hun smiler, tar deg i hånden, men blikket....blikket, det er bare kaldt, tomt, helt uttrykksløst, som på mennesker som er enten dypt deprimert og har blitt uttrykksløse av det hele, eller blikket til en kald, ond psykopat du har sett på film, der en mektig god skuespiller, spilte den onde utspekulerte psykopaten som skadet alle sine nærmeste rundt seg... Du rister av deg negative tanker og følger damen, saksbehandleren inn på et kontor hun viser vei til. Hun ber deg sitte, og sier, ja, hvorfor er du her? Du blir mistenksom, hvorfor sier hun ikke "hva kan jeg gjøre for deg"? Men, du dytter igjen disse negative tankene vekker, og stotrer frem at du ikke helt vet hvor du skal begynne men...også kommer hele historien din, litt nåtid, litt fortid, som jo er årsaken til at ting er som de er i dag.

Damen avbryter med spørsmål i blant, og noterer i blant i blokken foran seg. hun smiler ikke, sier ikke noen ord som feks "jeg forstår deg, jeg vet hvordan det kan føles", "bruk tiden din, jeg er her for deg". Hun bare studerer deg, med dette tomme blikket, og spør om noe konkrete spørsmål i blant, spørsmål du ikke helt forstår kan være så aktuelle, når du faktisk sitter her og tømmer hele sjelen din, og deler dine verste opplevelser, følger av disse, og hva de får deg til å føle. Som om du skulle være hos en psykiater eller annet, som du må blotlegge sjelen din for, uansett hvor smertefullt det er.... fordi det er eneste måten du kan blir frisk på. Du tenker på nettopp det, og håper at din ærlighet, og at du forteller alt du selv har prøvd for å løse situasjonen, gjør at damen vil føle at du er verdt å hjelpe. Og når du føler du har fått frem det meste, sier saksbehandleren: jaha, og hva mener du vi kan bidra med da, hva ønsker du av oss? Nei, jeg vet ikke helt, kanskje jeg kan søke økonomisk hjelp, eller får råd fra deg, om hva jeg bør gjøre i min vanskelige situasjon sier du?

Damen sukker, og så kommer hun med en rekke spørsmål, nærmest formet som en rekke bebreidelser. Hvordan kunne du sette deg i denne situasjonen? Hvorfor gjorde du ikke slik eller sånn? Er det ikke noen venner eller familiemedlemmer du kan låne penger av da, eller som kan forsørge deg? Du kunne ikke prøvd noe annet da, enn å komme hit? Hvorfor tok du ikke kontakt før da, om det er så ille? Hva tror du vi faktisk kan gjøre med dette? Du hører hva hun sier...som i en summende stemme langt der borte... men du kobler deg helt vekk. Kjenner deg liten, feig, dum og som en idiot. Det føles som når du var barn, og mer eller mindre ubevisst hadde gjort noe galt, slått istykker noe ved et uhell, og de voksne kjefter deg huden full... selv om du vet at det var et uhell opprinnelig. Du forsøker å hente deg inn igjen, og svare høflig men bestemt. Og hevde deg selv, uten at du blir like ufin som damen, men likevel såpass bestemt at du føler du beholder et snev av selvrespekt. 

Til slutt sier hun i en motstridende tone, jaja, du får vel fylle ut en søknad om økonomisk sosialhjelp da! Hun tar frem et skjema, forteller hva som må fylles ut, ber deg notere ned, hva som må følge søknaden av dokumentasjon. Leverer du ikke dokumentasjon, vil søknaden bare bli avslått uten videre behandling altså, sier hun. Når du leverer den, må vi ha en samtale igjen, og jeg må godkjenne utfyllingen. Når må jeg levere den spør du. Så fort som mulig. Men husk vi har kun åpent mellom 10 og 14 hver dag. Utenom onsdag, da har vi stengt sier hun. Bør jeg avtale en tid spør du. Nei, nei, nei, det går ikke, du bare møter opp, helst før vi åpner, da er det minst å gjøre. Venter på din tur. Er det ingen som har tid til å snakke med deg ved levering. Så kan vi altså ikke hjelpe deg! Vi har mye å gjøre sier hun. Jammen, hva gjør jeg da sier du, med nærmest desperat stemme? Nei, da får du komme igjen en annen dag sier hun, mens hun reiser seg, nå må jeg gå, jeg har flere møter vet du! Du reiser deg også, du har så mange spørsmål, men tenker at du kanskje får spørre om det når du kommer tilbake. Du lurer på om du egentlig husker navnet hennes, skrev du det ned... samtidig som hun tydelig viser deg veien ut. Møtet er slutt, når hun lukker døren bak deg ut til resepsjonsområdet sier hun, og husk at det er fire ukers behandlingstid altså! Det er ingen vits i å tro det går noe raskere enn det!

Du går raskt ut av bygningen, og til parkeringen, setter deg inn i bilen, og puster ut. Du klarte det! Du både overlevde, og fikk et skjema for å søke hjelp! Men hvorfor føler du deg ikke lettet, hvorfor føler du deg ikke sett, hørt og forstått? Hvorfor har du ingen følelse av at nå har du tatt ansvar og bedt om hjelp, så nå kan fremtiden bli lysere og mer forutsigbar? Og hvorfor var damen så ufin, nedlatende og arrogant. Er du kanskje en vanskelig person. En det er vanskelig å like? Fremstod du som uærlig, ettersom hun spurte om så mye merkelig. Nei, du kaster i fra deg tankene, starter bilen og reiser for å utføre alle ærend du ellers skulle utføre. Og tenker at du får se på skjemaet i kveld, etter at unger har lagt seg, middag er laget, lekser gjort osv. Og prøver å lav være å tenke på dette så lenge. Slik at du ikke ødelegger både ditt eget humør og barnas.. 

Du er et sterkt menneske, bevisst på å tenke positivt, og å ikke la dagene styres av bekymringer, før de er virkelig reelle. Men... det surrer i hodet.. stadig er det en liten stemme som forteller deg at dette kommer aldri til å gå bra... Du dytter "stemmen" ned i en skuff, og tar en beslutning om ikke å la dette ta overhånd. At du skal tenke slik som de som aldri har møtt på noen situasjon som gjør at man må oppsøke Nav: alle i Norge har rett på inntekt nok til å overleve, mat på bordet og tak over hodet! Punktum! Det er nok ikke sant dette med skrekkhistoriene fra Nav. At vi blir flere og flere fattige... og at det er systemet som skaper dette. Det skyldes folk flest selv, gjør det ikke? At de sløser og ikke prioriterer rett, Og ikke gidder å jobbe for pengene. Er ufine osv. Ikke sant?

Vel,dagene går, du er stresset, urolig og stadig bekymret. Håper og venter på tilbakemelding fra Nav, men samtidig gruer du for den. Du har mistet inntekt på kr 10 000 i mnd. Og er for syk til å få jobb noe sted, uansett hvor langt du strekker deg i både avstand og type arbeid. Dessuten er du kanskje for gammel også? Det kan man fort være etter fylte 40 år... i arbeidslivet. Hva skal du gjøre om du får avslag på hjelp? Hjemmet deres må selges, og får man egentlig billigere bolig i Norge? Ved leie eller kjøp? Er det realistisk? Og hvordan skal man kunne få ned utgiftene, når du har skrellet de ned til de absolutt pålagte utgiftene alle som bor måå ha? Du har kun fellesutgifter, lavt boliglån, strøm og forsikring. Og du sparer på strømmen alt du makter. Men du har jo telefon, kan man leve uten telefon i virkeligheten? Kanskje det, for i 2018 så er du fullt klar over at tlf ikke beregnes som en "nødvendig utgift" hos Nav. Bilen må hvert fall vekk. Det koster mye med bil. Men, hvordan skal man få utført ærend, søkt arbeid, kjørt og hentet barna osv. Når det kun går skolebuss to ganger om dagen på landsbygda i Norge? Og du har jo HC parkering og den slags, nettopp fordi bilen fungerer som dine ben, ditt hjelpemiddel for en bedret livskvalitet som kronisk syk og funksjonshemmet. Jaja, det må jo gå, eller? Men likevel er det ikke nok igjen i inntekten til å forsørge dere, familien din? Ikke om du ser på laveste sats for såkalt sosialnorm til livsopphold isteden for SIFOS satser for gjennomsnittsforbruk i landet?

Ansvaret er tungt og tøft å bære. Men du forsøker å være flink til å beholde håpet, til det motsatte er bevist. For slik du husker det, så var da slike rettigheter for sosialt, helsemessig og økonomisk vanskeligstilte, en "rettighet" man kunne søke om, å få innvilget, bare man fylte kriteriene ikke sant?

Men...så begynner marerittet! Eller det fortsetter? Når det er få dager igjen av de fire ukenes behandlingstid, ringer du Navs nasjonale kontaktsenter, og sier at du ville spørre ditt lokale Nav kontor hvordan det ligger an i forhold til å få svar. På kontaktsenteret ber de deg vente, kommer så tilbake og spør hvem som er din saksbehandler. Noe du ikke har fått opplysninger om, og det svarer du. Du venter igjen. Og til slutt sier de at de har snakket med kontoret i din kommune, og at fristen er om 2 arbeidsdager. Og man kan aldri forvente svar før siste dag eller senere. 

Okei, du slår de til ro med det. Så kommer datoen.. ingen tlf, mail, sms eller brev fra Nav. Ikke dagen derpå, og ikke påløpende dag. Du ringer igjen. Og får beskjed om at saken er behandlet, og vedtak sendt pr post. Og at de kan ikke informere om innholdet pr tlf, eller de har ikke innsyn. Du spør om de vet hvem som er din saksbehandler. Og får dette opplyst, og du spør om å få snakke med vedkommende. Men nei, hun er ikke ledig, men hun kan ringe deg opp igjen innen 48 timer, om du ønsker det? Ja takk sier du. Men er det ikke noen e-post adresse jeg kan kontakte henne på, eller et direkte tlf nr? Nei, det er ikke lov å oppgi! Hva? Du spør hvorfor, men det kan de ikke svare på. Det er bare Nav sin policy det sier de motvillig...

Saksbehandler ringer aldri opp igjen selvfølgelig.  Men,etter en ukes tid, kommer vedtaket! Du river opp konvolutten... leser og leser... du kjenner på sinne, sorg, redsel, bekymring og oppgitthet.... Alt i en gang... Vedtaket er omtrent som dette:

Søker har satt seg selv i en vanskelig økonomisk situasjon, ved å miste kr 10 000 i inntekt pr mnd. Søker er ufør, og er ikke i arbeid. Søker har ifølge dokumentasjon, valgt å betale både telefonregning, reiseforsikring og forsikring på hund, før kjøp av mat og annen nødvendig livsopphold.  I tillegg har Nav ikke mottatt selvangivelse, og dokumentasjon på at hun har forsørgeransvar for barn. Vi avslår derfor søknaden. 

Anbefaler søker å søke råd og veiledning via våre økonomiske veiledere, fyll ut vedlagte skjema, og send tilbake til Nav, for å få satt opp timeavtale.

Du er knust... ikke er avslaget begrunnet med noe saklig. Ei heller er avgjørelsen tatt ut ifra noen lovparagraf i Forvaltningslov eller Loven om sosiale tjenester! Ikke er du blitt kontaktet om dokumentasjon som mangler, og selvangivelse sendte du da virkelig kopi av! Hva i all verden skal du nå gjøre? Skal du fylle ut dette skjemaet de sendte med? Men hva slags råd og veiledning kan de gi, som avhjelper situasjonen, når utgiftene du er pålagt faktisk er større enn inntekten? Og inntekten du har mistet, skyldes endringer i uførereformen, som skyldes staten, og ikke noe du personlig har gjort? Du føler deg litt lur, og at de anklager deg for din situasjon. Og bestemmer deg for å vente på denne saksbehandleren skulle ringe deg opp igjen. Men...det gjør hun jo aldri... ikke nå, og aldri senere, skal du snart få erfare.

Du ringer defor kontaktsenteret etter noen dager, og ber om å få en avtale på ditt lokale Nav kontor, og snakke om din økonomiske situasjon. De videresender beskjeden. og en uke etter dette, kommer det en SMS om at du har time hos veileder hos Nav, om tre uker. Tiden går, ikke bare dagene, men uker og måneder. Og jo lengre tid det går, jo verre blir din økonomiske situasjon. Gebyrer og renter øker på de ubetalte regningene. Du begynner å grue deg for å åpne disse mange konvoluttene som kommer i posten. Det er betalingskrav og trusler om inkasso osv... Men har du noe valg? Nei, dessverre.

Du forebereder deg god til møtet hos Nav, mens du forsøker å oppretteholde en alminnelig hverdag ovenfor ungene hjemme. Og utføre alt du har ansvar for. Men du kjenner på at dette begynner å tære på... Kan man bli deprimert av dette tro. Og hva er det med bekymringene...er de blitt til angst? Angst i reell form, for noe helt konkret? Angst for å ikke klare forsørgerrollen mer? For ikke kunne følge opp økonomiske forpliktelser! Angst for å ende opp med betalingsanmerkninger osv. Du blir om mulig ennå mer engasjert, søker jobber daglig! Og det er ingen enkel oppgave i dag. Hver eneste arbeidsgiver omtrent, benytter nå et eget program for jobbsøkere. Slik at det er ikke lenger bare å sende en søknad med cv på mail. Neida, du må plotte inn både alle personlige opplysninger, og hver enkelt arbeidsgiver, stilling, tidsepoke, studieplass og kurs osv. Det er rimelig tidkrevende, når man har rundt 30 års erfaring i et vidt spekter  i arbeidslivet...men gi opp er jo ikke noe alternativ. og med det i tankene fortsetter du. For  når det gjelder å forsørge familien, så har man jo ikke noe valg, eller hva..

Under møtet med Nav, så blir du møtt med en rekke påstander, eller skal jeg si, fornærmelser. Ditt kronisk syke barn, er ikke skoleelev, men ligger hjemme på sofaen? Du selv, er vel ikke videre syk, du ser jo så fresh ut. Og du er jo så oppegående osv. Så bilen er det bare å selge, du kan gå. Jeg går selv jeg, sier saksbehandleren. Som er i full jobb og frisk som en fisk. Mens du selv sliter med et tyvetalls vanskelige kroniske lidelser. Og om du lar være å ha mobiltelefon, samt om du handler en gang i uken, og lager all mat fra bunnen av, så sparer du masse penger. Det skal ikke være en lettvint løsning for de som ønsker seg mer penger, å komme hit forstår du, sier saksbehandleren! I tillegg så kan sikkert noen bidra til det økonomiske? Ungene dine da feks. Eller noen familie eller venner. For her så regner vi ikke barn som forsørger byrde, de behøver ikke penger, hun har jo stipend, ikke sant? Jeg forsøker å argumentere at stipend er til skoleutstyr, og ikke skal regnes som inntekt. Og forteller at jeg kjenner til lovverket, og vet hva jeg har rett på til livsopphold, for min lille familie. Det... det skulle jeg aldri ha sagt! Nå blir damen om mulig..ennå mer fiendtlig innstilt! Det hagler inn med påstander, og fordeling av en form for skyld for min situasjon. Altså jeg selv har satt meg i denne situasjonen? Ikke har du hatt arbeid og frivillig gjort deg arbeidsledig ved å si opp noen jobb- eller fått sparken. Ikke har du sløst med penger, reist til syden, vært på bingo eller har shoppedilla. Det meste som er innkjøpt av klær og ting til huset, er kjøpt brukt,, og slik har du levd i flere tiår nå.

Men joda, saksbehandler vil gjerne se dine kontoutskrifter. Om du kan skrive ut de mens du er der. Dette synes du kanskje er rart, skal du ha nåværende saldo da el spør du. Nei, kontoutskrift. Hmm.. men det skal man vel bare be om, i spesielle tilfeller hvor det er mistanke om feks rusmisbruk eller spillegalskap, om du husker rett fra loven om sosiale tjenester. Nei, det måå vi se sier hun! Så du får levere inn det, om du skal klage på vedtaket. Og slik fortsetter samtalen.... på vei ut av bygget, føler du at du nærmest har vært i gjennom et politi avhør, og blitt avhørt for alvorlige kriminelle handlinger. Og i tillegg føler du deg som en dårlig forelder, en elendig person, lat, dum, mindre verdifull, og at du er helt uten alminnelige evner for struktur og orden i livet. Du føler deg rett og slett liten og ubrukelig...

Det blir en trist ettermiddag. Men etter noen dager, får du da satt deg og skrevet klagen på vedtaket. Og du skriver også ny søknad til Nav, noe må man jo ha å leve av? Dette blir sendt og levert fortløpende. Men nå bare fortsetter hele skrekkhistorien seg. Du er en tålmodig person, og prøver stadig å ringe saksbehandler for spørsmål eller be om råd. Men ikke en eneste gang er hun å treffe, og ikke en gang ringer hun opp igjen innen de 48 timene de er pålagt.

Til slutt makter du ikke mer... du får ikke kontakt, ingen ansatte følger lovverk, alle søknader gir avslag, de kan ikke Forvaltningsloven. I tillegg behandler de deg så elendig, og mentalt nedbrytende, at du aldri har følt deg verre! Derfor kontakter du nå Fylkesmannen i sterk  fortvilelse. Og forklarer der det hele. Der får du opplyst om viktigheten av å fylle ut såkalte serviceklager på Nav.no. Og videre sier de, at det høres ut som du har klager som du vil få medhold i, om Nav sitt eget klageorgan ikke gjør om vedtaket når du har sendt din klage. Så blir klagen sendt til oss. Men av den informasjonen du gir nå, så ser jeg nok at du vil få medhold her.

Den informasjonen gjør det godt å få. Kanskje Nav nå forstår at de må snu, og endre taktikk? De må da vel ha respekt for deres overordnede instans, Fylkesmannens kontor, ikke sant?

Marerittet har så vidt begynt. Dette er ikke å nå bunnen, som du stadig tror. Dette er starten på et av dine livs kamper. Du skal snart få erfare at hvert ord du sier, blir møtt som løgn, hver påstand du bedyrer, blir avstengt tvert, som usann. Hvert dokument du leverer for å dokumentere det ene eller det andre (i alvorlige saker i rettsvesenet, kalt "bevis"), blir borte i løse luften,påstått ikke levert, eller det er ikke godt nok bevist. De ønsker meg! Men det får du ikke vite via en kort beskjed under behandling av din sak. Nei, det får du vite fire-fem uker senere, når din sak blir avslått og vedtaket kommer. Der står det om manglende dokumentasjon. SLik får man trenert den minste lille sak, til å vedvare i en hele evighet. Slik at dine kreditorer rekker å legge på mer av gebyr og renter, du får plusset på en par betalingsanmerkninger til. Og du rekker å vri deg ut av ditt gode skinn av bekymring nok en måned. Hensikten, vel, den kan man bare gjette seg til, kan det være at de aller fleste under alle disse månedene hvor din sak blir benyttet i slikt flisespikkeri, jo flere uker og måneder du må leve under dette presset.... jo flere søkere faller i fra. De makter ikke mer. Orker ikke å bli nedverdiget, behandlet som en uintelligent liten drittunge, orker ikke høre et ord mer om hvor løgnaktig og kriminell du er. Orker ikke leve med dårlig samvittighet, og redsel for at de Nav ansatte skal se på alle kontoutkskrifter at du har handlet for mye av det ene eller det andre osv. Så du hopper av hele Nav karusellen, og lar det hele seile sin egen sjø... Og Nav (stat og kommune) vant på en måte, nok en utbetaling er spart. Penger i statskassa er nemlig langt viktigere enn å øke livskvaliteten til enkeltmennesker, redde deres resthelse eller hindre utviklingen av de mange fattige her i landet.

Det er fortsatt mange mennesker som ikke har behøvd å ha kontakt med Nav, de drøye 12 årene det har eksistert. Noen få, slipper unna livet ut, kanskje utenom en to ukers sykemelding, en søknad om barnetrygd eller et annet en gangs ærend. Og en del er i den sosiale, økonomiske og helsemessige situasjonen, at de vil slippe å forholde seg til etaten noensinne. Men dessverre, de fleste av de som altså lever i troen på at det er slik som før, da man gikk til trygdekontoret, og fortalte hva man ville søke om. De vil få seg en real overraskelse. Om du av økonomiske årsaker, må oppsøke Nav, kanskje pga samlivsbrudd, helse, dødsfall, alvorlig sykdom,funksjonshemning hos deg eller ditt barn eller arbeidsledighet. Altså den kommunale delen. Bør du alltid ha med deg et annet menneske, du må forberede deg på at du blir mottatt som en uærlig, løgner, lat, udugelig, rusmisbruker, og spilleavhengig kriminell snylter. Og,.... at de ansatte hater den slags mennesker. De er av den mening, at en rusmisbruker, eller enslig forelder, fattige, hjelpetrengende, er plagsomme, håpløse mennesker, som er verdt mindre enn de selv. Du vil ikke oppnå informasjon, veiledning, empati, høflighet, respekt og hjelp. Men det motsatte. Og uansett hvor sterk du måtte anse deg selv å være, råder jeg deg til å ha med støtte. Og til å forberede deg på en ekstra kamp midt oppi den livskrisen du faktisk allerede opplever, og som er årsak til at du oppsøker denne etaten. For meg er all erfaring med denne etaten, utenom et enkelt menneske ved et tilfelle, det verste marerittet jeg har opplevd, utenom når min kjære mann døde i fra oss. Det er ingenting jeg finner mer skremmende, anstrengende, nedverdigende, enn å snakke med en Nav ansatt. Og selv den sterkeste, kan ende opp med alvorlige psykiske lidelser, etter en langvarig situasjon med Nav. Og dette er det ingen politikere som stanser? Det er bare å håpe, at om mange år, når mine barnebarn vokser opp. At man ser tilbake på 2000 tallet, og rister på hodet av at Norge forsøkte på en slik planlagt maktarroganse og sortering av mennesker, i det offentlige. Og at det faktisk ble akseptert av de aller fleste. Enten pga uvitenhet, eller av helt andre årsaker......

Jeg kan hvert fall skrive under tvert, på en ting. Jeg er hverken tilhenger av FRP eller AP, eller heller i den ene eller andre retningen politisk, selv om mange vil påstå det. Og de vil bruke i mot meg, at om du ikke stemmer lenger, så har du ingen rett til å klage over forholdene. 

Jo, jeg har rett til det?! Hvor står den lovparagrafen som bestemmer at jeg ikke kan ha noen mening om dagens samfunn eller landets styresett, fordi jeg ikke lenger skal stemme?

Jeg har mange meninger og håp om hva som kunne hjelpe vårt land i den retningen jeg og mange ønsker oss. Men hverken ved selv å bli politiker på kommuneplan, eller ved å stemme ved valg, vil jeg kunne påvirke noen i den retningen. Fordi de ulike partiene er nå blitt så like, at de sklir over i hverandre. Dere prioriteringer er langt vekk fra hva som engasjerer meg. De er ikke opptatt av å stoppe utvikling av fattigdom, endre den farlige Nav reformen eller opptreden til de ansatte der. Ei heller til å se på hvorfor vi har tenåringer som ikke kan skrive og lese. Eller la våre eldre få en verdig alderdom. De er ikke opptatt av at helsevesenet har fått mindre ressurser pga all byråkratiet. Eller at psykiatri og rus etter dagens norm, rett og slett ikke fungerer. 

De er opptatt av bomstasjoner, å kritisere hverandre internt for sextrakassering eller personlighet. Av å bruke penger man ikke har, til å plante tulipaner på E6 og at alle som skal besøke hovedstaden skal være friske og raske, ha tråsykkel og spise sunt. Det er ingen tegn til oppgradering av de offentlige tjenester. Ingen reaksjoner på at politiet ikke har ressurser til å gjøre jobben sin. Eller at pixzzaen komme raskere enn ambulansen du har bestilt.

Det er ikke slik at politikerne skal tjene folket, og jobbe for vårt beste. De skal jobbe for mest mulig makt, høyest mulig lønn med frynsegoder, og vinne interne maktkamper ovenfor sine kolleger.

Så kommer du med noen fremmedhat, eller kanskje kommentaren "du får flytte ut av landet da", om det er så jævlig her. Så skal du vite at slike argumenter ikke biter på meg. De påvirker meg ikke på noe vis. Og er totalt meningsløse, da har du rett og slett ikke forstått det vesentlige. Ikke for det, jeg flytter gjerne til et varmere strøk, både i klima og folks væremåte. Men jeg vil gjøre det fordi jeg ønsker det, ikke fordi jeg blir presset til det, pga dette landets styresett og syn på de som ikke er friske og arbeidsføre.

God 17 mai feiring da dere, og måtte lykken stå dere bi, slik at dere slipper å noensinne ta kontakt med dette landets flotte velferdsinstanser! Jeg er forøvrig ikke bitter. Den gleden skal ingen få. Jeg er bare dritt lei av alle som later som ingenting, at policyen her i landet er å late som ingenting, å lukke øynene for alt som ikke gjelder en selv. Mange har mening om andres vekt, klesstil, vaner og livsførsel. Men interesse for andres velvære og livskvalitet, se det er det verre med....

Takk for ordet!

3 kommentarer

Oldie

11.05.2018 kl.23:22

Du skulle sett problemet min datter og svigersønn har med å få papirene riktige slik NAV vil ha dem, for å få penger ut til pappapermisjonen.

Jessufader, sier jeg bare. Kan NAV pirke på noe, gjør de det og påpeker feil, mangler, osv. Papirer de ikke er 100% fornøyd med, kastes/makuleres antakelig, og så sier de at de ikke er mottatt, selv om andre i samme konvolutt er registrert mottatt. Så er det bare å gjøre alt om igjen.

NAV er den verste dritten politikerne har skaffet oss. Det fungerte ypperlig før i tiden da det var tredelt: Aetat, Trygdekontoret og Sosialkontoret.

Blunck-sieri

12.05.2018 kl.01:19

Oldie: Det gjør meg vondt å skrive det.. men jeg tror deg. Til 100%. Hvorfor skal man straffes og nedverdiges om man søker om helt alminnelige rettigheter?
Jeg får mer og mer vondt inni meg.. for hver gang jeg hører om slike opplevelser.
Og vurderer å åpne bloggen for at alle kan få dele sin erfaring med Nav, i eget innlegg.
Det var så absolutt mer menneskelig slik det var tidligere ?
Håper virkelig at dere behøver å ha minst mulig med Nav å gjørei fremtiden.. men jeg vet det er umulig å unngå de fullstendig :-(

Jon Kakapo

12.05.2018 kl.05:38

Er så sint på NAV, bare problemer med de og en holdning som ikke hører hjemme i verden. Ansvaret burde legges på arbeidsgiver som melder inn skatt, for arbeidstakere som sliter; sliter ofte mer. Er det ikke nokk inntekt, bør penger komme automatisk. Uten noen søknader. Da kan det reduserte NAV, være for de som faller utenfor der igjen. Så får alle det de har krav på og ikke bare de rike og resurs kraftige.

Skriv en ny kommentar

Blunck-sieri

Blunck-sieri

50, Kongsvinger

Samfunn, psykologi, helse, velferd, sorg, relasjoner med mer. Alvor og humor i salig blanding. Kontakt meg for bokomtale, oversettelse, artikler, reportasjer, annonsering el produktomtale. Kontakt: sissel.blunck@hotmail.com

Kategorier

Arkiv