hits

Om å elske livet! Også når det er tøft og vanskelig..

Jeg elsker virkelig livet! Jeg er takknemlig for min tid, uansett hvor lenge jeg vil få lov til å være her, være til. Ofte møter jeg mange som ikke forstår hvordan jeg kan være så glad og lykkelig.. for jeg kan jo ikke være det jeg? Jeg som har så mye sorg og vanskeligheter i livet, som strever og elendigheten aldri tar slutt for..

Jo, jeg kan det! Jeg liker alle sider av livet! Selvfølgelig ville jeg helst ha vært foruten dødsfall, alle mine nære og kjære som dør fra meg, som etterlater meg i dyp sorg.. som gjør at livet og hverdagen blir vanskelig for meg.. Og hvem ville ikke ønsket å ha vært frisk? Sluppet smerter døgnet rundt! Hatt energi som bobler over.. istedenfor tung utmattelse, som gjør hvert skritt tungt, og den minste bevegelse anstrengende. Jada, selv om jeg ikke er så materalistisk av meg..så ville livet vært enklere, om jeg ikke hadde vært en av de nå, mange fattige her i landet. Jeg ville ha bekymret meg mindre, og kanskje kjøpt meg fri fra en del oppgaver, slik at jeg hadde hatt krefter til å gjøre noe mer positivt ut av livet. Og hva med familie da? Hvordan er det mulig for meg å ha et godt liv, ikke har jeg et eneste familiemedlem, for utenom mine to barn! Jeg har ikke en gang en kjæreste, en mann, det er vel nødvendig for å ha det godt, å være lykkelig?

Nei, ikke for min del. For meg ligger selve lykken i det at jeg er i live, og ikke er død. Det tror jeg kommer av at jeg ved flere tilfeller selv har vært nær å omkomme. Samt at jeg vet hvor skjørt livet er, jeg har mistet så mange, så uventet, så raskt... Jeg har forstått at livet er her og nå!

Hvordan kan jeg nyte dagene når man har så mange kroniske lidelser, som gjør det meste smertefullt og tungvint da? Fordi alternativet er mye verre! Jeg har intet dødsønske. I tillegg har jeg kjent og kjenner så mange, alvorlig syke. Mennesker som er dødende. Mennesker med mange ganger mine lidelser, som aldri klager, som bare er glade for hver dag de kan klamre seg fast i livet. Som ikke lenger noen gang får oppleve å stå opp om morgenen å gjøre det de har lyst til, det de ønsker eller være til nytte. Jeg kjenner meg da heldig, og vil  benytte mine muligheter, så lenge de er der!

Men ensomhetsfølelsen burde jo gripe meg...jeg som har levd alene så mange år, som kun har ungene i livet mitt. Også de firbente da, og mine gode  nære venner. Jeg har jo ingen familie? Ingen kjæreste som elsker meg! Nei, jeg er svært glad i min tid alene, og synes slett ikke at denne tiden i eget selskap er lang, kjedelig eller ensom. Den er god, og helt nødvendig. Jeg har ikke behov for å bli elsket av en mann, jeg er elsket av mine barn, og våre firbente kjæledyr, det er den ubetingede kjærligheten jeg trenger. Noe mer har jeg ikke behov for. Og selv elsker jeg de tilbake, barna er min mening med livet. Det er de som har reddet meg år etter år. Det er dem som alltid gjør at jeg kjemper i vanskelige tider, at jeg kommer meg gjennom tunge dager og løser utfordringer som venter på løpende bånd... Familien er ikke noe savn, når man aldri har hatt den gode familiefølelsen som noen har innad i sin familie. Når slike bånd ikke eksisterer. Når det ikke er støtte til hverandre, hjelpe hverandre, og være der for hverandre, som er limet. Men det isteden er mobbing, trakassering, hån, misunnelse og sjalusi, nedsnakking, baksnakking, konkurranse og negativitet, som hersker. Så savner man ikke familie, da er man takknemlig for at man slipper unna, og kjenner frihet og trygghet fordi man har de på avstand!

Jeg tenker sjelden på at jeg ikke har råd til konserter, uteliv, spa, ferier, shopping, opppussing osv. Jeg kunne godt nydt slike opplevelser i blandt. Men ved å leve som fattig i mange år, helt siden jeg ble for syk til å være i ordinært arbeid for 10 år siden..er det andre gleder økonomien kan skape. Det å ha råd til vedlikehold på en 20 år gammel bil, enten å bytte ut slitasjedeler, vaske den på bensinstasjonen eller kunne sjekke olje og kjøpe det, slik at en føler seg tryggere og mer som vanlige mennesker, det gir meg glede!

Det å kunne være ajour, i hvert fall nesten, med faste utgifter, og ikke ha bunkevis med inkassokrav og ubetalte regninger, gir også en god følelse. I tillegg at man bor trygt, har et godt hjem, og ungene har alt de behøver, og man ikke behøver å legge seg sulten... det får meg til å smile. Og senke skuldrene igjen.

Så våre gleder er ulike. Noen blir deprimerte. Bitre eller synker ned i medlidenhet, fordi livet byr på vanskeligheter. For meg er det en del av livet,. For oss alle. Og jeg evner nesten til en hver tid, å forestille meg at det kunne vært så mye verre... Nettopp fordi jeg selv, eller via andre, har opplevd at det er sannheten! Jeg har ikke noen krav til andre, jeg forventer lite eller ingenting fra andre mennesker. Og jeg bruker ikke energi på å bry meg med hva andre mener, tenker eller synes om meg. Dette sammenlagt gjør at jeg lever smilende, takknemlig og kjenner meg heldig. Heldig som får sjansen til å leve her fortsatt. Til å nyte de små tingene. Løse små og store oppgaver.Hjelpe og støtte noen som er verre stilt. Være til nytte for samfunnet, ved å jobbe når helsa tillater det visse dager.

Og jeg fikk oppleve å se at mine to voksne barn, bli til de unge flotte menneskene de er i dag... jeg har levd i flere tiår med redsel for ikke å klare å oppdra de alene, etter at min kjære mann, deres snille pappa døde i fra oss.. jeg har bekymret meg, og hatt mange dager hvor jeg har vært helt nede i kjeller`n av desperasjon og hjelpesløshet... men alltid klatret opp, noe som har gitt meg den mentale styrken jeg i dag innehar... og nå kan jeg nyte det at det gikk godt med våre to flotte barn, ikke på grunn av...men på tross av.. og det er livets gave til meg.

Det er visst ikke lenger politisk korrekt å være positivt, glad og tilfreds. Det ergrer andre, de som har det tøft og er deprimert og nedstemt. Men når jeg selv har tunge dager, holder jeg meg for meg selv. Når jeg er glad og lykkelig, som er de aller fleste dagene, da vil jeg gjerne få dele med andre. Og det vil jeg fortsette med, uansett hva andre måtte mene om det!

Jeg elsker livet! Også når det er tøffe dager og vanskelige stunder <3

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

Blunck-sieri

Blunck-sieri

51, Kongsvinger

Samfunn, psykologi, helse, velferd, sorg, relasjoner med mer. Alvor og humor i salig blanding. Kontakt meg for bokomtale, oversettelse, artikler, reportasjer, annonsering el produktomtale. Kontakt: sissel.blunck@hotmail.com

Kategorier

Arkiv